Rt-1964-376
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1964-03-13 |
| Publisert: | Rt-1964-376 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40 B/1964 |
| Parter: | Hans A. Flaaten (høyesterettsadvokat Aage Rygh) mot 1. Bj. Faye Schjøll & Co. (høyesterettsadvokat Sven Arntzen), 2. Janart S.A. (høyesterettsadvokat L. Villars-Dahl). |
| Forfatter: | Bahr, Eckhoff, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §36, Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §29, Tvistemålsloven (1915), §300, §32, §33 |
Dommerne Bahr, Eckhoff og Bendiksby.
Firma Hans A. Flaaten, innehaver Nils H. Flaaten, reiste i 1957 søksmål ved Oslo byrett mot blant andre det sveitsiske selskap Janart S. A., som påsto saken avvist med den begrunnelse at selskapet ikke hadde verneting i Norge. Byretten avviste saken, og Eidsivating lagmannsrett kom til samme resultat. Etter at lagmannsrettens kjennelse var påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg gikk Flaaten konkurs, men konkursboet fortsatte saken.
Kjæremålsutvalget uttalte blant annet:
«Hva lovtolkningen angår, kan Utvalget ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av noen av de lovbestemmelser som her er av betydning. Domstollovens §36, 2. ledd, og tvistemålslovens §29, §32 og §33.
I kjæremålserklæringen er det bestemmelsen i domstollovens §36 som er skutt i forgrunnen. Det er mulig at den kjærende part også mener at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig tolkning av tvistemålslovens §29.
Utvalget skal i det følgende gå noe nærmere inn på disse to punkter.
Domstollovens §36. I kjæremålserklæringen er det bl.a. anført:
«Lagmannsretten har feilaktig bygget sin avgjørelse på at saksøkeren ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at det foreligger tilstrekkelig rettslig eller faktisk grunnlag for at hans erstatningskrav mot de saksøkte kan føre frem når saken skal prøves i realiteten.
Dette er i strid med domstollovens §36 som uttrykkelig sier:
«Hvis ikke andet er bestemt, prøver enhver domstol av eget tiltak, om en sak hører under den.
Ved denne prøvelse lægger retten i tvistemaal og private straffesaker saksøkerens fremstilling til grund, saalænge det ikke er godtgjort, at den er urigtig. Ellers foretar retten de nødvendige undersøkelser uten å være bundet ved partenes anførsler.»
Det fastslås her klart at saksøkerens fremstilling skal legges til grunn «saalænge det ikke er godtgjort at den er urigtig». Det kreves altså ikke at saksøkeren skal sannsynliggjøre at kravet er rettslig og faktisk begrunnet. Det er saksøkte som må godtgjøre at saksøkerens fremstilling er uriktig, hvilket ikke kan sies at saksøkte har gjort i denne sak. - - -
I denne forbindelse henvises til Altens kommentar (1940) side 15 anm. 4, hvor det uttales:
«Prøvingen av det krav saken gjelder og de omstendigheter kravet støttes på, hører ikke hit; for så vidt må retten når den
Side:377
prøver sin domsmyndighet i første instans holde seg til saksøkerens anførsler i forliksklage eller stevning og har bare å avgjøre om det reiste krav er av den art at det omfattes av kompetansereglene i §1 og §2.»
Videre vises til Altens kommentar side 34 anm. 4: «Retten skal etter domstolsl. §36 av eget tiltak påse at saken er anlagt ved rett verneting. Til grunn for avgjørelsen legges saksøkerens faktiske fremstilling således som nærmere forklart i anm. 4 til kap. I.»
Lagmannsretten har således feilaktig innlatt seg på og avgjort vernetingsspørsmålet på en prøving av sakens realitet.»
I samme forbindelse kan siteres følgende bemerkning av bobestyreren i prosesskriftet av 3. februar 1964 - en bemerkning som direkte har adresse til spørsmålet om verneting etter tvistemålslovens §33, men som synes å være basert på den samme oppfatning av domstollovens §36 som er kommet til uttrykk i kjæremålserklæringen:
«Lagmannsretten har etter min mening - i tilknytning til spørsmålet om tvistemålslovens §33 - uttalt seg om realiteten i saken på en måte som det ikke er tilstrekkelig grunnlag for. Sakens realitet må avgjøres på vanlig måte. Det dreier seg her om et prosessuelt spørsmål og avgjørende for vernetinget må derfor være det søksmålsgrunnlag som saksøkeren bygger på.»
De uttalelser av Alten som er sitert i kjæremålserklæringen, finnes i 2. utgave av hans kommentar til tvistemålsloven og er gjentatt i 3. utgave (side 14). Kommentaren er imidlertid ufullstendig gjengitt. Foran det siterte sted uttales det nemlig:
«Denne uttrykksmåte (dvs. at saksøkerens fremstilling skal legges til grunn så lenge det ikke er godtgjort at den er uriktig) er misvisende, da bevisbyrden for de omstendigheter som begrunner domsmyndigheten, etter alminnelige bevisregler må hvile på saksøkeren, når motparten møter og bestrider riktigheten av saksøkerens anførsler. Bestemmelsen må derfor forstås således at saksøkerens fremstilling av de faktiske omstendigheter som er bestemmende for domsmyndigheten skal legges til grunn så lenge de ikke er bestridt eller strider mot vitterlige kjensgjerninger eller foreliggende bevis f. eks. opplysninger i en forkynnelsespåtegning. Dette gjelder også når saksøkte uteblir.»
I sin kommentar til domstolloven (3. utg.) side 38 - anm. 3 a til §36 - bemerker Alten bl.a.:
«I tvistemåls- og private straffesaker skal saksøkerens fremstilling legges til grunn; jfr. de særlige forskrifter i tvistemålsl. §300 nr. 4 og 365 nr. 5. Denne fremstilling skal legges til grunn uten bevis for dens riktighet. Lovens uttrykk «så lenge det ikke er godtgjort at den er uriktig», må skyldes en inkurie ved gjengivelsen av forbildet, den østerrikske jurisdiksjonsnorm §41, 2. ledd. Her bestemmes det at retten, ved den forprøvning som foretas på embets vegne når et tvistemål kommer inn for den, skal legge saksøkerens oppgaver til grunn «for så vidt deres uriktighet ikke allerede er retten bekjent». Det finnes ikke noe i
Side:378
domstollovens forarbeider som antyder at man har villet fravike den alminnelige anerkjente regel at saksøkeren har bevisbyrden for prosessforutsetningene. Men bevis blir det ikke spørsmål om med mindre motparten møter eller inngir tilsvar under saken, og da bestrider anførslenes riktighet. Loven kan derfor ikke fortolkes etter sin ordlyd, således som det er gjort av Skeie I side 179. Meningen må være at retten skal legge saksøkerens (eller den ankende parts) anførsler til grunn så lenge de ikke er bestridt av motparten, med mindre de strider mot vitterlige kjensgjerninger eller deres uriktighet fremgår av sakens dokumenter eller er retten bekjent. - - -
Rettens prøvning av domsmyndigheten vil etter det anførte, så lenge saksøkerens (eller den ankende parts) faktiske fremstilling ikke er bestridt, regelmessig innskrenke seg til den rettslige side av spørsmålet. I så henseende er den ubundet av partenes anførsler.»
Utvalget antar - i tilslutning til Alten - at bestemmelsen i domstollovens §36 annet ledd uansett sin ordlyd ikke kan tolkes så at den velter bevisbyrden over på saksøkte. Med andre ord: Såfremt saksøkerens fremstilling bestrides av motparten, har saksøkeren bevisbyrden for riktigheten av de faktiske omstendigheter han påberoper som bestemmende for spørsmålet om domsmyndighet - i dette tilfelle for vernetingsspørsmålet. Og retten må prøve det faktiske forhold i saken i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til avgjørelsen av dette spørsmål. Det innebærer ikke at retten på dette trinn av behandlingen skal treffe avgjørelse om sakens realitet.
I lagmannsrettens premisser er bestemmelsen i domstollovens §36 ikke særskilt drøftet, men Utvalget forstår dem så at lagmannsretten i spørsmålet om bevisbyrden og om den preliminære prøving av saksforholdet har bygget på den samme oppfatning som Utvalget her har gitt uttrykk for.
Tvistemålslovens §29. Så vidt skjønnes har lagmannsretten lagt til grunn den forståelse av §29, at søksmål om erstatning på grunn av mislighold av kontrakt i alminnelighet faller utenfor området for denne bestemmelse, men at forholdet kan tenkes å stille seg annerledes hvis den handling som hevdes å begrunne erstatningsplikt, innebærer et straffbart forhold, f. eks. bedrageri. Dette siste spørsmål har retten ikke tatt noe bestemt standpunkt til, idet den fant at noe slikt straffbart forhold ikke var sannsynliggjort i dette tilfelle.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har gitt uttrykk for noen uriktig forståelse av §29.»
Side:379