Rt-1964-429

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-04-29
Publisert:	Rt-1964-429
Stikkord:	Statens ansvar
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57
Parter:	Fridtjof Andersen m.fl. (høyesterettsadvokat Arne Dahl) mot Staten ved Industridepartementet (overrettssakfører Einar Løchen - til prøve).
Forfatter:	Rode, Helgesen, Berger, Mindretall: Nissen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §26

Dommer Rode: Ved stevning av 15. juni 1961 til Nord-Østerdal herredsrett reiste 78 eiere av jord eller annen eiendom i Stor-Elvdal sak mot Staten ved Industridepartementet som ansvarlig

Side:430

for Aursund-reguleringen, og krevet erstatning for skade voldt på deres eiendom ved isgang i Glomma i slutten av april 1959. Fire av saksøkerne trakk seg tilbake under sakens gang, og den ble for deres vedkommende hevet ved kjennelse. Herredsretten ble satt med 2 domsmenn med særlig kyndighet i vurdering av flomskader. Ved dom av 21. juni 1963 tilkjente den de gjenværende 74 saksøkere erstatninger til et samlet beløp av kr. 36 113,25. Saksøkernes navn og det beløp som er tilkjent hver enkelt anser jeg det ikke nødvendig å referere. Saksøkerne ved deres prosessfullmektig ble videre tilkjent kr. 6500 i saksomkostninger hos staten. Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til herredsrettens domsgrunner.

Herredsrettens dom er påanket av 68 av saksøkerne, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anken innbrakt direkte for Høyesterett.

De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende det samme for Høyesterett som for herredsretten, hvis domsgrunner jeg for så vidt viser til. Det er under prosedyren for Høyesterett særlig fremholdt at herredsretten - bl.a. på grunn av en uriktig vurdering av betydningen av en øket tapping fra reguleringsmagasinet omkring månedsskiftet november/desember 1958 og av årsaken til to isganger i desember s. å. - feilaktig er kommet til at bare 1/4 av den ismasse som våren 1959 var satt i bevegelse som isgang, er å tilskrive reguleringen. Under enhver omstendighet kan usikkerhet i så henseende ikke gå utover saksøkerne. Bevisbyrden må helt ut ligge hos staten, som gjennom reguleringen har endret de naturlige forhold i vassdraget.

Staten må likeledes ha bevisbyrden for at isgangen våren 1959 ville ha inntruffet også uten reguleringens innvirkning på isdannelse og vannføring, eller - dersom dette finnes godtgjort - for at isgangen ville ha gjort skade også i tilfelle av at ismengden i vassdraget ikke hadde vært øket som følge av reguleringen.

Det er ikke holdepunkt for å anta - slik som herredsretten åpenbart har gjort - at det består noen proporsjonalitet mellom ismengden og omfanget av den skade som en is gang volder, hverken i relasjon til den samlede skade eller - og særlig - til den enkelte skadelidte. Det er således ikke grunnlag for å anta at reguleringens andel av de voldte skader svarer til dens andel av isdannelsen og derfor heller ikke faktisk grunnlag for en tilsvarende begrensning av regulantens erstatningsansvar.

Men uansett hva som for så vidt antas i faktisk henseende er det - hevdes det - ikke rettslig adgang til å foreta noen slik begrensning. Hele skaden har en og samme årsak - den ismasse som er satt i bevegelse. Etter den tanke som ligger bak vår retts regel om solidarisk ansvar for samvirkende skadevoldere - det er i denne forbindelse bl.a. vist til straffelovens ikrafttredelseslovs §26 - må staten da være ansvarlig for hele skaden.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«I. Staten v/Industridepartementet dømmes til å betale til:

- - - (Her angis påstandsbeløpene for hver enkelt av de

Side:431

ankende parter). Samtlige beløp med renter fra stevningens forkynnelse til betaling skjer.

II. Staten v/Industridepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.»

Staten ved Industridepartementet akkviescerer ved herredsrettens dom. Den bestrider at det er grunnlag for å tillegge reguleringen noen større andel av isdannelse og skader og staten noen videregående erstatningsplikt enn herredsretten har gjort. Særlig er det bestridt at det her kan bli tale om en erstatningsplikt for staten omfattende hele den voldte skade og avledet av regelen om solidarisk ansvar for flere samvirkende skadevoldere. Denne regel kan ikke anvendes når den samvirkende årsak til skaden er en naturbegivenhet som ingen har ansvar for. Så vel etter sin ordlyd som etter forarbeidene kan straffelovens ikrafttredelseslovs §26 hverken direkte eller avledet anvendes på et forhold som det foreliggende.

For staten er nedlagt slik påstand:

«1. Nord-Østerdal herredsretts dom av 21. juni 1963 stadfestes for så vidt angår domsslutningens I.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten.

3. De ankende parter dømmes til å erstatte Staten v/Det kgl. departement for industri og håndverk saksomkostninger for ankeinstansen.»

Som sakkyndig for Høyesterett er oppnevnt ekspedisjonssjef dr. Olaf Devik, som også fungerte som sakkyndig for herredsretten, hvor han ga en skriftlig uttalelse om isforholdene i Glomma vinteren 1958-59 og vårisgangen 29. og 30. april 1959, likesom han møtte under hovedforhandlingen. Den sakkyndige har gitt en skriftlig tilleggsuttalelse angående isforholdene under vårisgangen i Storelvdal 1959, hvori han besvarer en del spørsmål som er stillet ham av statens prosessfullmektig for Høyesterett, og han har også her møtt og uttalt seg under hovedforhandlingen. Videre er det fremlagt en redegjørelse for isforholdene i øvre del av Glomma og en del sidevassdrag vinteren 1963-64, utarbeidet av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, Iskontoret.

Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for herredsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Når det gjelder isforholdene i øvre del av Glomma vinteren 1958-59 frem til isgangen 29.-30. april 1959, har herredsretten sluttet seg til de konklusjoner som dr. Devik er kommet frem til i sin første utredning. Utenom tilleggsuttalelsen fra dr. Devik, hvori han nærmere begrunner og utdyper de konklusjoner han tidligere er kommet frem til, foreligger det ikke for Høyesterett nytt materiale til belysning av isforholdene. De ankende parters prosessfullmektig har under avhøringen av den sakkyndige fremholdt som sin oppfatning, at det ikke er lagt tilstrekkelig vekt på den økede tapping fra Aursunden som fant sted omkring månedsskiftet november/desember 1958 og som er nærmere omtalt i

Side:432

herredsrettens dom. Den sakkyndige fastholdt og begrunnet imidlertid også for så vidt sin tidligere uttalelse, som gikk ut på at han ikke kunne finne at den variasjon i tappingen som hadde funnet sted, kunne ha noen virkning som var av betydning for isforholdene. Jeg kan ikke finne at jeg har tilstrekkelig grunnlag for å danne meg noen annen oppfatning med hensyn til isgangen i desember 1958 og april 1959 enn den som har fått uttrykk i den sakkyndiges konklusjoner og som herredsretten har lagt til grunn, nemlig at vinterisgangene ikke har noen sammenheng med reguleringen, og slik de meteorologiske forhold artet seg, ville vårflommen ha løsnet isen i Glomma og satt den i bevegelse som en isgang på strekningen Bellingsmo-Stai også uten noen vintertapping fra Aursunden.

Når det gjelder ansvaret for den skade som vårisgangen voldte, er jeg enig i det prinsipielle syn som herredsretten har lagt til grunn. En isgang som uten foranledning av reguleringen inntreffer i et regulert vassdrag, er like meget en naturbegivenhet som en isgang i et ikke regulert vassdrag. Den omstendighet at det er et reguleringsanlegg i vassdraget kan ikke i og for seg medføre at regulanten mer enn noen annen blir ansvarlig for den skade som voldes ved en naturbegivenhet. Grunnlag for å holde regulanten ansvarlig foreligger bare dersom og i den utstrekning det må antas at reguleringen medfører at naturbegivenhetens skadevirkning er større enn den ville vært om vassdraget ikke hadde vært regulert. At det kan være vansker forbundet med å fastslå hvordan det faktisk forholder seg i så henseende, kan etter min mening ikke begrunne noe annet prinsipielt syn på ansvarsforholdet.

Høyesterettsdommen av 2. oktober 1936 - Rt-1936-659 - hvorved staten som regulant ble kjent erstatningspliktig for hele den skade som var voldt på eiendommer i Øvre Rendal og Stor-Elvdal ved vinterisganger i Glomma i årene 1926-1931 og vårisgang 1928, er ikke i strid med dette syn. Førstvoterende, som de øvrige av flertallets 5 dommere sluttet seg til, la til grunn at det «må ansees for ganske uantagelig og i høieste grad usannsynlig at skadene vilde inntruffet uten den menneskelige inngripen i de naturlige forhold som reguleringen innebærer». Domsresultatet har således som forutsetning at hele det skadekompleks som ble krevet erstattet kunne føres tilbake til reguleringen. Den erstatningsrettslige situasjon som ville ha foreligget dersom reguleringen bare hadde vært ansvarlig for en del av skadene, er overhodet ikke berørt i dommen.

Det er en slik situasjon herredsretten har funnet å foreligge i denne sak, hva jeg er enig i. Riktignok er det antatt at det ikke kan tilskrives reguleringen at isløsningen 1959 fikk form av en isgang. De skader som isgangen voldte og som kreves erstattet skyldes imidlertid de i vinterens løp produserte og magasinerte ismasser som i form av isgang var satt i bevegelse. Disse ismasser var som følge av reguleringen blitt større enn de ellers ville ha vært. Da det må antas at skadeomfanget er øket på grunn av den

Side:433

økede ismasse, foreligger de faktiske forutsetninger for å holde regulanten ansvarlig for en del av skaden.

Reguleringens andel i de produserte ismasser har herredsretten satt til 1/4, idet den har lagt til grunn en beregning foretatt av dr. Devik. Han er i sin utredning kommet til at ca. 74 % av ismassene ville vært produsert under naturlige forhold, og at 26 % således må tilskrives reguleringen. Etter å ha redegjort for grunnlaget for denne beregning uttaler han: «Hvorvidt disse forhold bør medføre noen korreksjon av de prosentvise andeler som er nevnt ovenfor, er en skjønnssak. En eventuell korreksjon ville bety at mer enn ca. 74 prosent av den ismengde som ble satt i bevegelse av vårisgangen 1959 måtte skrives på de naturlige forholds konto, mens høyst ca. 26 prosent kunne skrives på reguleringens konto». Under hovedforhandlingen for Høyesterett har imidlertid dr. Devik uttalt at det neppe er grunn til å gjøre noen slik korreksjon, med andre ord at det skjønnsmessige spørsmål om korreksjon skal foretas bør besvares med nei. For Høyesterett foreligger ikke annet materiale for ansettelse av denne andel enn dr. Deviks beregninger. Det er ikke påvist at det kleber feil ved disse. Jeg kan da ikke finne at jeg har grunnlag for å anta at reguleringen har en større andel i isproduksjonen enn herredsretten er kommet til. Den ene prosents avvikelse fra dr. Deviks beregning som herredsrettens ansettelse innebærer, kan etter min mening ikke foranledige at Høyesterett gjør noen endring i denne, hensett til at beregningen til dels bygger på forutsetninger av skjønnsmessig art og fremtrer som en cirka-angivelse.

Når det på denne bakgrunn skal pålegges staten delvis å erstatte isgangsskaden, bemerker jeg at ingen av partene under prosedyren er kommet inn på de enkelte erstatningskrav som gjøres gjeldende, og det foreligger intet materiale for en vurdering av hvilken virkning en variasjon i ismengden har for den enkelte skadelidte. Jeg antar at Høyesterett da er henvist til å la begrensningen av statens erstatningsplikt når det gjelder de konstaterte isskader gi seg utslag i en forholdsmessig reduskjon av samtlige fremsatte erstatningskrav, slik som herredsretten har gjort.

Herredsretten har fastsatt statens erstatningsplikt til 1/4 av de fremsatte erstatningskrav, svarende til reguleringens antatte andel i isproduksjonen. Det er formentlig riktig at det - som anført av de ankende parter - ikke er noen direkte proporsjonalitet mellom ismengde og skade. Også dr. Devik har for så vidt reservert seg og innskrenket seg til å uttale at det er rimelig å anta at skade ved isdrift i hovedsaken vil tilta med den ismengde som settes i drift. Etter min oppfatning er det imidlertid ikke grunnlag for å anta at herredsretten har fastsatt omfanget av statens erstatningsplikt ut fra en generell proporsjonalitetsregel. Det sies i herredsrettens dom: «Det saksøkerne må ha rett til å kreve erstattet, er de merskader som er påført deres eiendommer som følge av den økede isproduksjon som skyldes Aursundreguleringen. Nøyaktig å fastslå størrelsen av disse merskader

Side:434

lar seg ikke gjøre. Det er meget mulig at merskadene ikke ville bli så store som økningen i ismengden skulle tilsi, idet man vel kan si at om islaget på et jorde er 3 meter høyt eller 2,25 meter høyt, kommer ut på ett og skadene blir de samme. Den tvil som her er til stede finner retten imidlertid ikke bør gå ut over de skadelidte grunneiere. Retten finner derfor skjønnsmessig å ville holde seg til den ovenfor nevnte prosentvise andel på 25 som må belastes Aursund-reguleringen også for så vidt angår de skader som ble påført grunneierne.» Jeg må forstå dette slik at retten etter en konkret vurdering, og idet den lar tvil slå ut til fordel for de skadelidte, er kommet til at den andel av skaden som reguleringen har voldt og som staten er erstatningspliktig for, ikke overstiger reguleringens andel i isproduksjonen. Jeg nevner i denne forbindelse at dr. Devik i sin uttalelse sier: «- - - etter mitt skjønn (vil jeg) finne det begrunnet å bruke de prosentsatser som er nevnt sist i avsnitt 3 (74-26), når det gjelder vurderingen av ansvarsfordelingen for de skader som flomisgangen 1959 forårsaket.»

Jeg kan ikke finne at det er grunnlag for å fastslå at det skjønnsmessige resultat herredsretten er kommet til, er uriktig. Om den virkning en øking av ismassen vil ha for skadeomfanget foreligger bare en generelt holdt uttalelse om at en større ismasse i alminnelighet vil forårsake en større skade. Jeg kan ikke finne at opplysningene i saken gir meg de nødvendige forutsetninger - bl.a. med hensyn til topografiske, hydrologiske og andre forhold i skadeområdet - for å danne meg en begrunnet mening om hvor stort utslag denne generelle tendens har gitt seg i dette konkrete tilfelle. Under disse omstendigheter finner jeg ikke å kunne fravike det resultat som herredsretten med fagkyndige domsmenn og etter befaring av det skaderammede område er kommet til, og som også har støtte i den sakkyndiges uttalelse.

Jeg er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Saksomkostninger for Høyesterett finner jeg ikke bør tilkjennes. Anken har ganske visst ikke ført frem, men de ankende parter har etter min mening hatt rimelig grunn til å ville få sine krav prøvet i ytterligere en instans.

Jeg stemmer etter dette for slik dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nissen: Med hensyn til spørsmålet om staten kan gjøres ansvarlig for skaden i sin helhet eller bare for en del, er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer førstvoterendes bemerkninger. Jeg er således enig med herredsretten i at skaden ikke i sin helhet kan antas å være voldt ved reguleringen, men at det må foretas en vurdering av hvor stor del av skaden skyldes dette årsaksmoment.

Side:435

Når det gjelder den skjønnsmessige vurdering av dette, er jeg kommet til et noe annet resultat enn herredsretten. Jeg er enig i at man som utgangspunkt må legge til grunn dr. Deviks utredninger, som bygger på en beregning av isoppstuing og vannføring våren 1959 sammenlignet med det statistiske materiale over de maksimale verdier av de tilsvarende faktorer i perioden før reguleringen (1904-23). Ved den skjønnsmessige fastsettelse av reguleringsskadene kan jeg ikke rent automatisk legge dr. Deviks resultater til grunn. Selv om disse gir et tilnærmet statistisk uttrykk for de vesentlige årsaksmomenter, vil det være så mange uberegnelige faktorer at en konkret vurdering av skaden overhodet ikke lar seg gjennomføre. Dr. Devik har uttalt at han finner det rimelig å anta at skaden ved isdrift i hovedsaken vil tilta med den ismengde som settes i drift, men at det ikke er mulig å fastslå noen proporsjonalitet. Det er som herredsretten uttaler meget mulig at merskadene som kan belastes reguleringen ikke vil bli så store som økningen i ismengde skulle tilsi, men jeg finner grunn til å tilføye at det også er meget mulig at de vil bli større.

Jeg er enig med herredsretten i at den tvil som er til stede om skadens størrelse ikke bør gå ut over grunneierne, men staten som har satt reguleringens skadeårsaker i gang. Etter min oppfatning har herredsretten i for liten grad latt denne tvil veie til gunst for de skadelidte. Idet jeg tar som utgangspunkt dr. Deviks uttalelser for Høyesterett, hvoretter han belaster reguleringen med ca. 26 % av skadene, finner jeg at det med en rimelig margin i de skadelidtes favør vil være passende å fastsette erstatningene til 1/3 av de lidte skader. Jeg stemmer derfor for at de ankende parter tilkjennes i erstatning 1/3 av påstandsbeløpene, alt med renter som i herredsrettens dom.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med herredsretten. Jeg finner at de ankende parter bør tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett.

Da jeg etter rådslagningen er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Nissen.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rode.

Dommer Berger: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter A. Larsen med sakkyndige domsmenn ingeniør Hans K. Lange og forretningsfører Harald Reinertsen): - - -

Etter det opprinnelige manøvreringsreglement for Aursundsjøens regulering i 1923 ble magasinet tappet i lavvannsperioden i elven fra oktober-november og utover vinteren. De første år etter reguleringen

Side:436

var det større isganger i Glomma som førte til skade på tilstøtende jord. En rekke grunneiere mente at disse isganger skrev seg fra den forandring i islegningsforholdene som tapningen av Aursundsjøen i islegningstiden medførte, og gikk til prosess mot staten på dette grunnlag. Ved Høyesteretts dom av 2. oktober 1936 ( Rt-1936-671 flg.) fikk grunneierne medhold i sitt syn, idet Høyesterett slo fast at reguleringen av Aursundsjøen hadde medført øket isgangsvirksomhet og oppvatning. De derav følgende skader i årene 1926/31 ble staten dømt til å erstatte grunneierne.

Før rettssaken var kommet opp, hadde en nedsatt offentlig sakkyndig kommisjon anbefalt endring i manøvreringsreglementet for sjøen. En slik endring ble gjennomført i 1931 derhen at man fra høsten bare skulle tappe en vannføring, svarende til uregulert vannføring i elven, og først når islegningen hadde stabilisert seg, skulle tapningen økes langsomt opp til 34-35 m3 pr. sek. Av hensyn til Røros Kraftverk er dette manøvreringsreglement senere modifisert derhen at man om høsten kan holde en minimumstapning på 10 m3, selv om denne vannmengden er større enn uregulert avløp.

Førjulsvinteren 1958 gikk det 2 isganger i Glomma og 1 i Atna. Den 10. desember begynte en isgang i Glomma like nedenfor Bellingmo stasjon, og elven gikk så en tid for det meste åpen fra Urstrømmen til nedenfor Hanestad. Samme dag gikk det også isgang i Atna. Disse to isganger fylte elveleiet med is helt fra Sundfloen oppover mot Gardbekken. Den 23. desember samme år kom en ny isgang i Glomma fra Barkald til Bjørånes. Ismassene fylte deretter elveleiet til midtveis mellom Bjørånes og Atna, og elven gikk de fleste steder i åpen råk mellom ismassene. Tapningen fra Aursundsjøen tok til omkring 10. januar 1959, øket jevnt utover og nådde maksimum 35 m3/sek. 16. februar samme år.

På grunn av høy temperatur og sterk nedbør sist i april måned 1959 vokste Glommas vannføring uforholdsmessig sterkt i slutten av denne måneden. Ismassene, som var blitt liggende i elveleiet fra vinterisgangene 10. og 23. desember 1958, demmet opp elven og laget en propp. Plutselig løsnet denne isproppen ovenfor Sundfloen den 29. april 1959 og forårsaket isganger i Glomma i dagene 29.-30. april 1959. Store ismasser sammen med tømmer dannet en isbarriere som demmet opp elven i en lengde av flere kilometer. Elven brøt forholdsvis tidlig gjennom «demningen» slik at vannstanden ovenfor sank til naturlig mva. Etter å ha presset seg gjennom det trange partiet ved Sundfloen, fulgte is- og tømmermassene vestsiden av elveløpet og oversvømmet flere øyer og holmer. Det ble lagt igjen betydelige is- og tømmerlag på øyene - opp til 3 meter høye og skade ble påført så vel selve jordveien som utløer og for et steds vedkommende en kraftledning. Anslagsvis ble ca. 1000 mål jord skadet ved isgangen.

Etter at isgangen var over ble det i mai måned samme år holdt skadetakst av en nemnd, godkjent av Hedmark Landbruksselskap med fylkesagronom Ingjald Hoel, Alvdal, som formann. Nemnden kom til at de samlede skader beløp seg til kr. 140 778. Senere er kommet til et beløp på kr. 3925 som 8 grunneiere krever erstattet for hatte utlegg til forbygningsarbeider.

Side:437

Gjennom Stor-Elvdal kommune søkte grunneierne erstatning i naturskadefondet. På vegne av grunneierne ga høyesterettsadvokat Arne Dahl ved skriv av 30. mars 1960 en redegjørelse for forholdene. I et skriv av 28. juni 1960 fra Landbruksdepartementet til advokat Dahl heter det: «En finner derfor ikke å kunne yte stønad av naturskademidlene, idet en etter det foreliggende må anta at også skadene i dette tilfelle skyldes reguleringen i likhet med de skader som ved høyesterettsdom av 2. oktober 1936 ble betraktet som en følge av reguleringen». - - -

Saksøkerne gjør gjeldende at skader påført saksøkernes eiendom ved vårisgangen 1959 må tilskrives reguleringen av Aursundsjøen. Tapningen fra sjøen i november 1958 var større enn den ville vært med uregulert avløp og førte til øket isdannelse nedover i vassdraget, hvilket ledet til isgangene ved Bellingmo 10. desember 1958 og ved Barkald 23. samme måned. Tapning av Aursundsjøens magasin opphørte på førjulsvintrene da manøvreringsreglementet av 1931 trådte i kraft, og dermed opphørte de tidligere vinterisganger. Men da tapningen fra magasinet på førjulsvintrene noen år senere igjen ble iverksatt av hensyn til Røros Kraftverk, oppsto på ny vinterisganger. Dette viser en klar sammenheng mellom isgangene og tapningen av sjøen.

Vinterisgangene i 1958, som skyldes reguleringen av Aursundsjøen, la forholdene til rette for det som skjedde våren 1959. Selve vinterisgangen ledet til at elven som tidligere hadde vært tilfrosset, på ny ble gående åpen. Derav fulgte naturnødvendig øket sarrdannelse og større isproduksjon i hele elveleiet. Saksøkerne erkjenner at det var meteorologiske forhold i slutten av april 1959 som utløste vårisgangen, men derav følger på ingen måte at staten fritas for ansvar, idet Aursundreguleringen var skyld i vinterisgangene i 1958 og den derav følgende oppstuing av is i elveleiet og den økede isproduksjon. Forholdene i april 1959 var ikke så ekstraordinære at man kan tale om en naturkatastrofe.

Det lar seg ikke gjøre å føre eksakt bevis i en sak som denne, idet ingen med 100 prosent sikkerhet kan se årsakssammenhengen. Selv om noe av vårisgangen må tilskrives naturen og noe Aursundreguleringen, må likevel denne siste svare for all den skade som oppsto, idet det her er samvirkende årsaker. Det er ikke mulig her å spalte det hele opp i 2 årsaksrekker. Aursundreguleringen har medvirket til den skadegjørende handling og det gir grunnlag for solidarisk ansvar. I høyesterettsdommen av 1936 ble det da også fastslått fullt ansvar for staten som den der hadde iverksatt reguleringen. Under alle omstendigheter har staten den fulle bevisbyrde når den subsidiært hevder at her er grunnlag for en prosentmessig fordeling av ansvaret. Noe slikt bevis har saksøkte ikke ført.

Saksøkte gjør gjeldende at vinterisgangene i 1958 utelukkende skyldes uheldige klimatiske forhold og ikke for noen del kan belastes Aursundreguleringen. - - -

Subsidiært hevder saksøkte at det i høyden kan bli tale om en fordeling av ansvaret mellom naturen og Aursundreguleringen og da derhen at reguleringen bare må ta en uvesentlig del på sin kappe. - - -

Noe solidaransvar som påstått av saksøkeren er det ikke plass for i nærværende sak. Solidaransvar oppstår ved skadegjørende handlinger av flere personer, men det er noe helt annet vi har med å gjøre her. I

Side:438

denne sak kan det i høyden være tale om at staten skal betale den merskade som er påført og som man antar ikke ville vært uten reguleringen av Aursundsjøen.

Saksøkte bestrider i og for seg ikke riktigheten av de avgitte takster, og erkjenner at skader av den art det her gjelder ikke er medtatt under de vassdragsreguleringsskjønn som ble avhjemlet for dette distriktet i 1946 og 1947.

Rettens bemerkninger:

Slik som saken er lagt opp av saksøkerne og etter de erkjennelser som foreligger fra saksøktes side, er det bare ett spørsmål retten må ta standpunkt til, nemlig om Aursundreguleringen er ansvarlig - fullt eller delvis - for de skader vårisgangen i Glomma forårsaket i 1959.

Retten behandler først vinterisgangene i Glomma 10. og 23. desember 1958.

Tapningen av Aursundsjøen øket i tiden fra 22. til 27. november 1958 fra 10,5 til 18,7 m3/sek. Størst økning var det fra 23. til 24. november, da tapningen øket fra 11,4 til 18 m3/sek. Men hele denne tiden oversteg avløpet fra sjøen et beregnet uregulert avløp med bare ubetydelige mengder vann. Den største differanse var 1 m3/sek., nemlig den 27. november 1958 da avløpet utgjorde 18,7 m3/sek. mot beregnet uregulert avløp 17,7 m3/sek. Det var bare i dagene 24. november-1. desember 1958 disse ubetydelige overtapninger fant sted. Ved Stai Vannmerke oversteg målt avløp det uregulerte avløp fra 27. november til og med 4. desember 1958, men differansene var helt ubetydelige, nemlig 1 m3/sek. hver dag. De målte avløp varierte i disse dagene fra 70 til 60 m3/sek. Disse målinger viser at de ubetydelige variasjoner i tapningene fra Aursundsjøen i overgangen november-desember 1958 bare så vidt kunne påvises så langt ned i vassdraget som til strøkene fra Bellingmo og sydover. Retten er kommet til at disse ubetydelige variasjoner ikke har hatt betydning for isforholdene og ikke har ført til vinterisgangene i Glomma 10. og 23. desember 1958. Disse isganger må tilskrives naturens luner. Dette vises også ved at det den 10. desember 1958 - altså samme dag som isgangen gikk ved Bellingmo - også gikk en is gang i Glommas bielv - Atna -, som er uregulert. Retten finner endelig støtte for sitt standpunkt i den sakkyndige dr. Olaf Deviks utredning, side 4, hvor det heter:

«Ellers viser den detaljerte diskusjon som er gjennomgått av vær- og isforhold i november-desember at det i den tid tapningen ble øket forbigående ikke var betingelser for noen uvanlig isproduksjon på strekningen Bellingmo-Stai ... Jeg kan ikke finne at den variasjon i tapningen som fant sted kunne ha noen virkning som var av betydning for isforholdene.»

Og videre på side 7 nederst:

«Isproduksjonen i november og desember betrakter jeg som den ville vært under uregulerte forhold og her teller desember mest ... Isgangene i desember har heller ikke sammenheng med reguleringen, men fikk betydning for den senere isproduksjon.»

Vinterisgangene medførte isolert sett ikke skader og ville heller ikke ha ført til skader den påfølgende vår om denne hadde vært «normal».

Side:439

Våren 1959 var på mange måter ekstraordinær. Det kom sterkt regnvær og høy temperatur og som følge herav kom flommen plutselig. Retten er dog enig med saksøkerne i at våren ikke var så «bort i veggene» at den kan karakteriseres som en naturkatastrofe. Det som skjedde våren 1959 må en gå ut fra har skjedd før og også ville komme til å hende i fremtiden. Da flommen kom i slutten av april 1959 rev den med seg de ispropper vinterisgangene hadde laget nord for Sundfloen. Store ismasser og tømmer flømmet sydover, dannet nye opdemninger med derav følgende nye oversvømmelser lenger nede, og is og tømmer fløt innover øyer og lavtliggende jorder langs elven, hvor skader oppsto. Retten er enig med partene i at selve utløsningen av vårisgangen skyldtes de meteorologiske forhold. Derav følger imidlertid ikke uten videre at Aursundreguleringen er ute av bildet som ansvarlig for skadene isgangen påførte. Vårisgangen og flommen brøt plutselig opp all den is som lå i elveleiet fra Bellingmo-Barakdalstrøket og sydover mot Sundfloen og helt ned til Stai. Det var derfor meget betydelige ismasser som ble satt i bevegelse og som fløt innover lavtliggende land. Her ble isen mange steder liggende i ukevis på jordene.

Retten ser det slik at om det kan påvises at det har vært større ismasser i elveleiet som følge av Aursundreguleringen da vårflommen satte inn i slutten av april 1959, må reguleringen være medansvarlig for de skader som oppsto. Retten er kommet til at det må ansees bevist at en del av ismassene i elveleiet på nevnte tidspunkt ikke ville ha vært der om elven ikke var regulert. Det er på det rene at tapningen av Aursundsjøen tok til 10. januar 1959 og nådde sitt maksimum 16. februar samme år. Vintertapningen i tiden januar-mars 1959 medførte at det gikk mer vann i elven enn om Aursundsjøen ikke var regulert. En følge av større vannføring er større vannhastighet i elveløpet, ja den sakkyndige regner med at vannhastigheten er proporsjonal med kvadratroten av vannføringen. Dette influerer på sarrdannelsen og isproduksjon i elven. Dr. Deviks statistiske analyse av vannføringen (Devik side 7) konkluderer med: «Man kan etter mitt skjønn finne det sannsynlig at sarrproduksjon i januar-mars på strekningen Bellingmo-Stai under uregulerte forhold ville ha vært ca. 78 prosent av den aktuelle sarrproduksjon som fant sted.»

Dr. Devik har også som ovenfor nevnt foretatt en statistisk analyse av isoppstningen ved Stai, som konkluderer med (Devik side 6): «Under uregulerte forhold ville sannsynligvis isoppstningen ved Stai ha vært ca. 70 prosent av den isoppstning som opptrådte i januar og februar 1959 ved Stai vannmerke.»

Denne analyse omfatter bare situasjonen ved Stai Vannmerke og ikke isoppstuingen i det store område av elveleiet det her gjelder - nemlig strekningen Bellingmo-Stai som er ca. 70-80 km lang. Analysen er derfor av begrenset verdi. På den annen side har isoppstuingen ikke vært iakttatt andre steder, så man har ikke bedre grunnlag å bygge på.

Som nevnt ovenfor har den sakkyndige dr. Devik sammenfattet sine beregninger derhen: «For ismengden som karakteriseres ved både sarrproduksjon og isoppstuing ville det da være rimelig å regne med at ca. 74 prosent ville vært produsert under naturlige forhold».

Dr. Devik har også gitt uttrykk for at isgangen i desember, som

Side:440

ikke hadde sammenheng med reguleringen, fikk betydning for den senere isproduksjon og tilføyer at hvorvidt dette bør medføre noen korreksjon av den prosentvise andel han er kommet til er en skjønnssak. Dog mener han at en slik korreksjon i tilfelle må føre til at mer enn 74 prosent av den ismengde som ble satt i bevegelse av vårisgangen må skrives på naturens konto.

Retten er fullt oppmerksom på den begrensede verdi en undersøkelse som dr. Deviks nødvendigvis må ha, da det ikke står i menneskelig makt nøyaktig å fastslå den innflytelse reguleringen av et vassdrag kan få under de forskjellige forhold. På den annen side har retten ikke noe bedre å holde seg til enn den sakkyndiges utredning. Den tvil man måtte ha må under ingen omstendigheter gå ut over grunneierne som uforskyldt, og uten å ha bedt om det får en regulert elv rinnende forbi sine jorder. Retten finner derfor å måtte bygge i det vesentlige på de resultater dr. Devik er kommet til, men finner dog at vinterisgangene ledet til en ekstraordinær sarrproduksjon og senere isdannelse, som for en del forklarer den store isoppstuing ved Stai. Retten anslår skjønnsmessig de ismengder som kan tilskrives reguleringen til 25 %. Med andre ord - om reguleringen ikke hadde vært iverksatt, ville de ismengder som kunne settes i bevegelse ved vårflommen og vårisgangen i april 1959 bare ha utgjort 75 % av de ismengder som da faktisk ble satt i bevegelse.

Spørsmålet blir så om de 25 prosent av ismassen som skyldes Aursundreguleringen medfører erstatningsansvar for den som har gjennomført reguleringen, nemlig staten, og i tilfelle full erstatning for alle tap eller bare en prosentmessig andel. At det her skal komme på tale et solidarisk ansvar mellom «naturen» og Aursundreguleringen ut fra synspunktet «skade voldt av flere», som antydet av saksøkerne, finner retten ikke grunn til å anta. Skader ville utvilsomt oppstått om den totale ismengde bare hadde utgjort de 75 prosent som kan belastes «naturens konto». Det saksøkerne må ha rett til å kreve erstattet er de merskader som er påført deres eiendommer som følge av den Økede isproduksjon som skyldes Aursundreguleringen. Nøyaktig å fastslå størrelsen av disse merskader lar seg ikke gjøre. Det er meget mulig at merskadene ikke ville bli så store som økningen i ismengden skulle tilsi, idet man vel kan si at om islaget på et jorde er 3 meter høyt eller 2,25 meter høyt, kommer ut på ett og skadene blir de samme. Den tvil som her er til stede finner retten imidlertid ikke bør gå utover de skadelidte grunneiere. Retten finner derfor skjønnsmessig å ville holde seg til den ovenfor nevnte prosentvise andel på 25 som må belastes Aursundreguleringen også for så vidt angår de skader som ble påført grunneierne. Herav følger at retten avsier dom for at saksøkerne skal tilkjennes erstatninger med 25 prosent av påstandsbeløpene med lovlige renter fra stevningens forkynnelse for saksøkte. - - -