Rt-1964-446

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-04-30
Publisert:	Rt-1964-446
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58
Parter:	A (høyesterettsadvokat John Kjellevold) mot Sogndal Skytterlag (høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Nissen, Endresen, Bahr, Heiberg, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, §25

Dommer Nissen: Den 10. januar 1953 ble det opprettet kontrakt mellom Sogndal Skytterlag og Sogndal heimevernsområde, hvorved skytterlaget mot nærmere bestemt godtgjørelse ga Heimevernet rett til å bruke sin geværskytebane i Sogndal på samme vilkår som skytterlaget har rett til å bruke skytebanen til sine øvelser. For å lette forbindelsen mellom standplassen og skytefeltet, som ligger på hver sin side av Sogndalselven, er det anlagt en hengebro over elven. Hengebroen har støpte brokar på land med betongmaster for to øvre og to nedre bærewirer, hvorav de to øvre ligger til dels opptil 1,5 m over brodekket av tre som er noe under 1 m bredt. Broen er vel 30 m lang og er forsynt med traverser mellom øvre og nedre bærewire og med en avstand mellom traversene på ca. 2 m. Under en heimevernsøvelse 31. mai 1958 skulle en selvanvisende skytefigur, kalt «Blåmann», transporteres over hengebroen til skytefeltet. Figuren, som eies av Heimevernet, er av jern og veier 48 1/2 kg. Medlem av Heimevernet sjåfør B og en annen av mannskapene ble beordret å gjøre dette. Da B ønsket å utføre oppdraget alene, ble skytefiguren lempet opp på hans høyre skulder, og han begynte å bære den over broen, idet han med sin høyre hånd holdt fast i figuren og med sin venstre hånd holdt i venstre bærewire på broen. Da han var kommet over halvveis, ville han sette figuren fra seg på broen, antagelig for å hvile eller skifte tak. Som følge av denne operasjon mistet han fotfestet og gled ut i elven. Det lyktes ikke de tilstedeværende å redde ham, og han forsvant i fossestrykene og druknet. B, som var 38 år, etterlot seg hustru A og et mindreårig barn.

Fru A, som hevdet at ulykken skyldtes at broen ikke var forsynt med netting på sidene eller med nødvendig sikringsutstyr, og at Sogndal Skytterlag som utleier av skytebanen måtte være erstatningsansvarlig for dette, reiste ved Indre Sogn herredsrett sak mot skytterlaget med krav på erstatning for tapt forsørger. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa 14. juli 1961 enstemmig dom med sådan domsslutning:

Side:447

«Sogndal Skytterlag dømmes til å betale A i erstatning for tap av forsørger kr. 30 000 med 4 prosent rente fra 1. juni 1958 til betaling skjer og i saksomkostninger kr. 1500. Oppf.fristen er 14 dager fra domsforkynd.»

Herredsretten fant at det forelå uaktsomhet fra skytterlagets side med hensyn til broens tilstand, men da B ved egen uforsiktighet hadde medvirket til skaden, måtte det foretas skyldfordeling etter §25 i straffelovens ikrafttredelseslov.

Sogndal Skytterlag erklærte anke til Gulating lagmannsrett, som 15. desember 1962 avsa dom med sådan domsslutning:

«1. Sogndal Skytterlag frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herreds- eller lagmannsretten.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for at skytterlaget skulle idømmes erstatning på kr. 50 000 idet han bygget på en annen skyldfordeling og erstatningsberegning enn herredsretten.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun hevder at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det ikke har funnet grunnlag for å gjøre skytterlaget ansvarlig for dødsulykken. Hun opprettholder ikke sin tidligere anførsel om at det foreligger objektivt ansvarsgrunnlag, men hevder i tilslutning til herredsretten og lagmannsrettens mindretall at broen på grunn av manglende sikringsutstyr måtte karakteriseres som meget farlig, og at det var uaktsomt av skytterlaget å utleie til Heimevernet en bro i denne tilstand. Broen burde vært sikret ved netting på sidene - noe som ville ha kostet et bagatellmessig beløp. Så mangelfullt broen var sikret, ville bare en liten uforsiktighet under bruken kunne føre til den største ulykke. Hun bestrider for øvrig at det fra hennes avdøde manns side var utvist noen uforsiktighet.

Fru A, som har fått fri sakførsel, har lagt ned sådan påstand:

«1. Sogndal Skytterlag dømmes til å betale A erstatning etter Høyesteretts skjønn begrenset oppad til kr. 50 000.

2. Sogndal Skytterlag dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten til A og for lagmannsretten og Høyesterett til det offentlige.»

Ankemotparten, Sogndal Skytterlag, har lagt ned sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og Sogndal Skytterlag tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om de nærmere omstendigheter ved saksforholdet og om partenes anførsler vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Den skytefigur som jeg har nevnt tidligere, har vært forevist for Høyesterett. Til bruk for Høyesterett har vært avholdt bevisopptak ved Indre Sogn herredsrett, hvorunder er innhentet forklaringer fra mesteparten av de parter og vitner som ble avhørt for lagmannsretten. Det er fremlagt en del nye

Side:448

dokumenter. Jeg nevner således en skrivelse til ankemotpartens prosessfullmektig fra Den Norske Turistforening med en redegjørelse for foreningens hengebroer med hensyn til sikringsutstyr. Videre nevner jeg en del fotografier av den broen som saken gjelder, og av en del andre hengebroer på Vestlandet.

Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt. Som nevnt i lagmannsrettsdommen var broen blitt underkastet reparasjon dagen før ulykken, og det hevdes da heller ikke at ulykken skyldtes manglende vedlikehold av broen. På samme måte som lagmannsrettens flertall finner jeg da at spørsmålet om skytterlaget kan gjøres ansvarlig for ulykken avhenger av, om det kan karakteriseres som en ansvarsbetingende uaktsomhet av skytterlaget å utleie skytebanen med en hengebro som var utstyrt slik som denne broen var da ulykken hendte. Idet jeg som lagmannsrettens flertall legger vekt på at broen var beregnet til å tjene som gangbro og til transport av lettere gjenstander, finner jeg med flertallet at broen ikke var uforsvarlig utstyrt for denne anvendelse. Selv om den ikke var utstyrt med netting, frembød den ikke særlig risiko for skytterlags- og heimevernsfolk, hvis det ble vist normal forsiktighet. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett må jeg også legge til grunn at det ikke var noe særsyn at private hengebroer var utstyrt på denne måte. Jeg legger som lagmannsrettens flertall vekt på at når B på egen hånd bar den tunge og uhåndterlige metallfigur over broen, utsatte han seg for en særlig stor fare og en risiko som fra skytterlagets side måtte være helt upåregnelig. Jeg legger også noen vekt på at det aldri fra Heimevernets eller de militære kontrollmyndigheters side hadde vært klaget over at broen var mangelfullt utstyrt.

Etter dette finner jeg at lagmannsrettens dom bør stadfestes, idet jeg er enig i dens omkostningsavgjørelse. På grunn av de særlige omstendigheter i saken finner jeg at den ankende part også bør fritas for saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Lars Danielsen med domsmenn):

- - -

For å lette fremkomsten er det anlagt en hengebro over elven mellom standplass og skyteskivene, idet man ellers måtte ta en lang omvei

Side:449

for å komme over elven. Den vanlige ferdsel går over Kollsetebroen og Hollekvebroen som ligger ca. 1 km fra hverandre. Omtrent midtveis mellom disse to broene er det standplassen for skytebanen og den oppsatte hengebro ligger. - - -

B, som var født i 1920, var sjåfør i Sogn Billag L/L, var gift med saksøkersken og hadde 1 barn. Han var medlem av Heimevernet i Sogndal og hadde tidligere flere ganger deltatt i øvelser med dette under skytning på skytterlagets bane. I forbindelse med en øvelse som skulle holdes i området den 31. mai 1958 var alt HV-mannskap skriftlig innbeordret til å møte på Fossetunet i Sogndalsfjøra nevnte dag kl. 14,30. Derfra var det busstransport fremover Sogndalsdalen til skytebanen, og bussen ble kjørt av B. I forbindelse med forberedelsene til skytingen måtte 2 selvanvisende figurer, «Blåmann» og «Småen» transporteres over elven fra standplassen for plasering i terrenget. Områdesjefen løytnant Vangestad (2. vitne) som befant seg på standplassen, ga fenrik Dvergedal (3. vitne) ordre om å sørge for plaseringen av figurene, og Dvergedal beordret 4 av mannskapet, 2 på hver figur, til å utføre oppdraget. B og en annen ble pålagt å bære «Blåmann», som veier ca. 45 kg, over broen. B insisterte imidlertid på å bære figuren over alene, idet han sa at han tidligere hadde gjort dette, og påsto at det var den letteste måte å gjøre det på. Han tok figuren over høyre skulder og begynte å bære den over broen mens han holdt seg med venstre hånd i øverste bærewire på venstre side av broen. Han var nesten kommet over broen, da Dvergedal og de mannskapene som sto igjen på østre elvebredd så ham bøye seg ned for å sette fra seg figuren på broen, mens han fremdeles holdt seg i wiren med venstre hånd. Han hadde fått satt fra seg figuren på broen, da han gled ut med benene, utfor brodekket. Han ble hengende en kort stund etter venstre hånd i wiren, men slapp så taket og falt ned i elven som da var svært stri på grunn av vårflommen. Elven er på dette sted full av til dels store stener som lager strøm og motstrøm i forskjellige retninger, og B ble hvirvlet med av strømmen. - - -

Retten finner, at hovedårsaken til ulykken må søkes i hengebroens tilstand dengang ulykken skjedde. Broen må karakteriseres som meget farlig. Den er for det første meget smal, så ikke mer enn en mann kan gå i bredden, og et feiltrinn vil her nesten nødvendig medføre at man risikerer å komme utenfor brodekket. Dernest var der på ulykkestiden intet som kunne hindre at man styrtet i elven, hvis man først gled utenom brodekket. Der var nemlig intet ordentlig rekkverk på sidene. De øvrige bærewirer lå som foran nevnt opptil 1,5 m over brodekket og kunne ikke hindre at man falt ut mellom wiren og brodekket. Wiren var også av en så vidt spinkel dimensjon, at om en mann først falt utfor brodekket så ville han ikke lenge kunne holde seg oppe etter wiren, idet denne ville skjære seg inn i hånden på ham. Det må antas at det var dette som hendte med B, da han slapp taket og falt i elven. De traverser som lå mellom øvre og nedre bærewire lå langt fra hverandre og kunne ingen beskyttelse gi med mindre uhellet akkurat skulle hende innenfor en av dem. Særlig farlig var forholdet ved hver ende av broen, hvor de øvre bærewirer lå høyest over brodekket. Broen går jo ned mot midten og på begge sider går den opp mot brokarene. B

Side:450

var kommet så langt over broen at han var kommet til oppstigningen mot brokaret på vestre elvebredd, da ulykken hendte. Samtidig som han måtte huke seg ned for å legge fra seg «Blåmann» som han bar på høyre skulder, måtte han holde seg med venstre hånd i wiren som her altså lå særlig høyt. Det skulle da ikke så meget til for at han skulle gli ut med benene, utenom brodekket.

Retten mener at broen på ulykkestiden var uforsvarlig, og at det må betegnes som uaktsomhet av styret for skytterlaget ikke å sørge for å sikre mot at det skulle inntreffe slike ulykker som den der her er tale om. Det skulle så vidt skjønnes ikke så store omkostninger til for å sikre mot ulykker, idet en slik oppsetning av netting som ble foretatt etter ulykken skulle gi sikkerhet. Retten legger vekt på at skytterlaget måtte regne med atskillig trafikk over broen. Foruten lagets egne medlemmer, som etter oppgave i ansvarspolisen utgjør 97 aktive skyttere, måtte man regne med Heimevernets folk, og styret måtte også være klar over at utenforstående kunne komme til å bruke broen, herunder også barn. Det var ingen særlige hindringer for at broen kunne brukes av utenforstående. Det må ansees på det rene etter bevisførselen, at tenåringer har til og med syklet over broen. Og retten finner det godtgjort at 5. vitne allerede før ulykken inntraff har gjort medlemmer av skytterlaget - om kanskje ikke styremedlemmene - oppmerksom på faren og på at han fant broen uforsvarlig.

Retten kan ikke finne det tvilsomt, at det må være saksøkte som eier broen som i første rekke må være den ansvarlige for broens tilstand. Den omstendighet at staten (Heimevernet) har leiet skytebanen, fritar ikke eieren for ansvar. Tvert imot må leieren ha krav på at anlegget er i orden fra utleierens side. Når det henvises til at broen skal være godkjent av myndighetene i anledning av tilståelse av statstilskudd, er hertil å si at det foreligger ikke noe bevis for at broen er besiktiget og godkjent av noen offentlig myndighet med kompetanse på området. Hva der er skjedd er så vidt skjønnes i tilfelle bare en godkjennelse av selve skytebaneanlegget. Men hertil kommer at retten ikke kan innse, at en mulig godkjennelse av anlegget innbefattet broen kan frita saksøkte for ansvar for ulykke som skyldes en etter rettens mening uforsvarlig bygging av broen.

Retten er således kommet til at saksøkte på grunnlag av uaktsomhet må være erstatningsansvarlig etter straffelovens ikr.tr.lov §21 første ledd, for saksøkerens tap av forsørger.

Imidlertid mener retten at samme lovs §25 også må komme til anvendelse, idet det må antas at B i noen grad har medvirket til ulykken ved egen uforsiktighet. Retten legger her vekt på at den foresattes ordre gikk ut på, at det skulle være 2 mann om å bære «Blåmann» over broen, og at det var Bs egen idé å bære den over alene. Retten må anta at den sikreste måte å bære figuren på var at den ble båret på en stang, hvis ender ble lagt over skulderen på 2 mann, som da ville hatt begge hender fri til å holde seg i de øvre bærewirene. På denne måte ville både vekten bli fordelt på 2 og disse ville gå meget stødigere. Som det nå var må man anta at vekten, til tross for at B var en sterk mann, kan ha blitt for stor for ham, så han har villet ta seg en hvil på broen, eller at vekten på skulderen har ligget

Side:451

ubekvemt til, kanskje har skåret seg nedi på en slik måte at han har villet skifte den over på den andre skulder eller på annen måte omplasere den. I ethvert fall er retten enig i at B ved å insistere på å bære figuren over alene, har tatt en risiko som han ikke behøvet å ta, og at hans handling har medvirket til ulykken. Den omstendighet at B fra før kjente broen og elven og vekten av figuren burde tilsagt ham forsiktighet. Det er all ære verd at han gjerne ville utføre arbeidet alene, men han har her tatt en unødvendig sjanse, og så gikk det galt. Retten finner at i medhold av ovennevnte lovbestemmelse bør 1/4 av skaden tilskrives B selv. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jac. Wesenberg, Jonas Madsø og Odd Schei):

- - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Wesenberg og Schei - er kommet til at skytterlaget må bli å frifinne. Hvor intet annet er sagt, legger retten til grunn for sin avgjørelse det faktum som er beskrevet i herredsrettens dom og som det stort sett er enighet om mellom partene.

Hvorvidt ansvar skal kunne gjøres gjeldende mot skytterlaget på subjektivt grunnlag, vil etter rettens oppfatning bl.a. avhenge av om det kan karakteriseres som ansvarsbetingende uaktsomhet av skytterlaget å utleie til Heimevernet sin skytebane med tilhørende hengebro, når hensyn tas til hengebroens utstyr. Det kunne dessuten bli aktuelt å ilegge skytterlaget ansvar hvis manglende vedlikehold av broen etter kontraktens inngåelse var årsak til ulykken.

Å benytte en hengebro vil vanligvis være forbundet med en viss risiko. Størrelsen av denne risiko vil, foruten av hengebroens utstyr, avhenge av hvem som benytter den (barn eller voksne), hvilket formål den benyttes til og om den som benytter broen viser den nødvendige aktsomhet. Etter de fremkomne opplysninger må lagmannsretten legge til grunn at skytterlaget bygget broen for å etablere et bindeledd mellom standplassen og skytefeltet. Formålet med broen var å lette sambandet, likesom de personer som benyttet broen kunne medta lettere materiell. Noen tungtransport var broen ikke beregnet for. Til det hadde man andre broer. Retten finner det godtgjort at skytterlaget den hele tid bare har benyttet broen overensstemmende med dens formål, således også på det store Samlagsstevne i 1952. Retten legger til grunn at det ikke finnes noen lovbestemmelser eller forskrifter om hvordan hengebroer skal være utstyrt. Etter å ha befaret broen, kan retten ikke finne at den frembød særlig risiko for Heimevernet forutsatt at broen ble benyttet etter sitt formål, og at det ved benyttelsen ble vist vanlig aktsomhet. Retten er derfor kommet til at det ikke kan sies å være uaktsomt av skytterlaget å leie ut til Heimevernet hengebroen slik som denne er beskrevet i herredsrettens dom. Ved utleien måtte skytterlaget ha rett til å gå ut fra at Heimevernet benyttet broen etter dens naturlige formål.

Under prosedyren har det fra As side vært fremholdt at broen sto åpen for alminnelig trafikk, og at barn til og med hadde syklet over broen. Det er også fra skytterlagets side innrømmet at atkomsten til broen ikke var stengt for uvedkommende, og at det

Side:452

heller ikke var noen plakat som forbød uvedkommende adgang. Hvordan ansvarsforholdet ville ha stillet seg om f. eks. barn hadde benyttet broen og dette hadde medført en ulykke, behøver retten ikke ta standpunkt til. I det aktuelle tilfelle ble broen benyttet av Heimevernet som hadde bruksrett til broen ifølge den inngåtte kontrakt. Det er sannsynlig at ulykken ikke ville ha inntruffet om broen hadde vært sikret med netting på sidene, og det er sikkert at dette sikringstiltak ikke ville ha kostet skytterlaget mange penger, men retten finner ikke herav å kunne slutte at skytterlaget har handlet uaktsomt ved å la Heimevernet disponere broen som den var. Det blir etter rettens oppfatning Heimevernets sak å vurdere om broen i det hele tatt egnet seg for transport av tunge skytefigurer som «Blåmann». Under saksforhandlingen ble figuren veiet og resultatet var 48 1/2 kg. Det som etter rettens oppfatning var den primære årsak til ulykken, var at B selv insisterte på å bære figuren alene over broen, og at han bar den på skulderen mens ordren lød på at 2 mann skulle bære figuren. Retten konstaterte at «Blåmann» var uhåndterlig, og at den på grunn av skarpe kanter må sies å være uegnet til å bæres over broen av 1 mann som tar den på skulderen. Vitnet Dvergedal forklarte at «Blåmann» vanligvis ble båret over broen av 2 mann, som lempet den over samtidig som de holdt seg i øvre bærewire. Dvergedal og Leif Orrestad har forklart at de hjalp B med å få figuren opp på høyre skulder etter at denne hadde insistert på å bære den alene. Etter avtale ble de stående igjen slik at B gikk alene ut på broen. Vitnet oberstløytnant Risnes har forklart at det etter hans oppfatning måtte være helt ubetenkelig å la 1 mann bære figurskiven over. Etter vitnets mening frembød ikke det å gå over broen med «Blåmann» større fare enn mange av de øvelser som er lagt inn i Heimevernet.

Det er opplyst at B var en meget kraftig kar, ca. 1,85 m høy, og retten har ingen grunn til å tvile på at han ved anledningen var i god fysisk form. Det som etter rettens oppfatning har skapt den særlige risiko var at B, ved å bære figurskiven på skulderen, har fått tyngden så høyt oppe. Hvis han hadde maktet å bære figuren over i ett strekk, ville alt ha vært bra, men når han som nå av en eller annen grunn finner det nødvendig å sette figuren ned, øker risikoen betydelig. Etter det som er opplyst i saken, må retten gå ut fra at ulykken skjedde på den måten at B, etter å være kommet over halvveis på broen, bøyet seg ned og senket høyre skulder for å plasere figuren på brodekket. Imidlertid har han ikke maktet å sette den helt ned på broen, men har måttet slippe den slik at figuren falt ned på broen det siste stykke. Derved er det oppstått en «vipp» i broen og dette har igjen hatt til følge at han mistet fotfestet og gled utfor brodekket på broens nedside. Han ble hengende en kort stund med venstre hånd i øvre bærewire, men måtte slippe taket og falt i elven. Retten er av den oppfatning at det i den aktuelle situasjon snarere hadde vært en fordel for B om øvre bærewire hadde hatt større avstand fra brodekket. Dette hadde betinget en naturligere gang under transporten. Om 2 mann hadde båret figuren over, slik som ordren lød, og de herunder hadde benyttet den fremgangsmåte å lempe den over langs brodekket, ville risikoen etter rettens oppfatning vært betydelig mindre. Retten tar her også i betraktning

Side:453

at de gjensidig kunne ha hjulpet hverandre hvis det oppsto et uhell, og at de for øvrig kunne tatt seg en pause hvis behovet meldte seg. Retten er som allerede nevnt kommet til at det som skapte den særlige risiko i dette tilfelle var at B bar figuren over alene og på skulderen. Av dette følger igjen at skytterlaget ikke kan bebreides at ulykken inntraff.

Det neste spørsmål som melder seg er om broen den dag ulykken inntraff var i dårlig forfatning på grunn av forsømt vedlikehold fra skytterlagets side. Punkt 5 i kontrakten av 10. januar 1953 inneholder følgende bestemmelse:

«Før og etter kvar skyting skal det kontrollerast at skytebana m.v. er i orden. Skader som vert utført under bruk av skytebana skal utbetrast av den som har fororsaka skaden».

Etter de i saken fremkomne opplysninger må retten gå ut fra at broen ikke alltid har vært i den stand den burde være. Noen vitner har uttalt at de var redd for å benytte broen særlig når elven var stor, og at de regnet med at det før eller senere ville skje en ulykke. Det er imidlertid opplyst og retten legger til grunn, at broen dagen før ulykken ble reparert og utbedret under Heimevernets dugnad. Wirene ble strammet og bretter i brodekket ble fornyet. Etter vitnet Vangestads opplysninger hadde broen aldri vært i bedre stand enn på ulykkesdagen. Etter dette kan manglende vedlikehold ikke være årsak til ulykken.

Tilbake står å undersøke om skytterlaget kan gjøres ansvarlig på objektivt grunnlag. Dette kan ikke antas. Av det foran anførte fremgår at årsaken til ulykken var den spesielle fremgangsmåte som B benyttet, og det at broen i det hele tatt ble benyttet til tungtransport. Slik tungtransport lå utenfor broens formål. Ulykken skyldtes således ikke teknisk svikt ved broen, og det var heller ikke en ulykke som skjedde under den for skytterlagets vanlige benyttelse av broen.

Under disse omstendigheter finner retten ikke noe holdepunkt i rettspraksis for å ilegge skytterlaget ansvar på objektivt grunnlag. - - -

Lagdommer Madsø er som herredsretten kommet til at både B og skytterlaget var skyld i ulykken og tiltrer for så vidt herredsrettens begrunnelse. Men han er kommet til en annen skyldfordeling og en annen erstatningsberegning enn herredsretten. - - -