Rt-1964-579
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1964-05-23 |
| Publisert: | Rt-1964-579 |
| Stikkord: | Foreldelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58 B |
| Parter: | Johan Borgersen (høyesterettsadvokat Bjarne Komdahl) mot Det Norske Garantiselskab A/S (overrettssakfører Harald Schjoldager - til prøve). |
| Forfatter: | Eckhoff, Rode, Hiorthøy, Bahr, Berger |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1896) §1, LOV-1869-03-06-§1, Foreldelsesloven (1896), Tvistemålsloven (1915) §180 |
Dommer Eckhoff: Johan Borgersen søkte i 1952 lån til en industribedrift i Øvre Eiker. Etter å ha mottatt tilsagn om støtte fra Det Norske Garantiselskab A/S, fikk Borgersen et banklån på 125 000 kroner mot pant i fabrikkbygningen. Selskapet ga selvskyldnerkausjon overfor banken, og Borgersen undertegnet 17. april 1952 en pantobligasjon på 50 000 kroner på 2. prioritet etter 70 000 i sin eiendom i Skoger. Obligasjonen hadde den vanlige tekst med en ubetinget skylderklæring overfor garantiselskapet, men hensikten med obligasjonen var å sikre kausjonistens regress overfor Borgersen for det tilfelle at garantien overfor banken ble aktuell. I 1954 tok Borgersen opp et nytt banklån stort 40 000 kroner på fabrikkbygningen. Selskapet garanterte igjen for lånet, og det mottok erklæring fra Borgersen om at
Side:580
pantobligasjon på 50 000 kroner i Skoger-eiendommen var deponert også for det nye lån til fabrikken.
Driften ga tap. Borgersen gikk konkurs i 1955, og garantiselskapet, som måtte innfri de to banklån på tilsammen 165 000 kroner, lot fabrikkbygningen gå til tvangsauksjon i 1956. Ved realisasjonen oppsto det et betydelig tap for selskapet. Det hadde adgang til å ta seg dekket i Borgersens eiendom i Skoger. Men da verdien neppe dekket vesentlig mer enn 1. prioriteten på 70 000 kroner, fant selskapet å burde se tiden an, og det fremmet ikke noe krav mot Borgersen.
I november 1961 tok Johan Borgersen ut stevning mot Det Norske Garantiselskab A/S til Oslo byrett. Borgersen gjorde gjeldende at selskapets fordring mot ham var foreldet, og at det samme gjaldt panteretten i henhold til pantobligasjonen av 1952 på 50 000 kroner. Etter Borgersens mening var obligasjonen i virkeligheten et skadesløsbrev, som var foreldet etter lov om foreldelse av 1896 §1 tredje ledd, annet punktum. Han påsto selskapet dømt til å kvittere pantobligasjonen på 50 000 kroner datert og tinglyst 17. april 1952 og besørge den slettet av panteregisteret.
Garantiselskapet erkjente på sin side at fordringen mot Borgersen var foreldet, men etter selskapets mening var pantobligasjonen det ikke. Selskapet la her vekt på at obligasjonen fremtrådte som en vanlig pantobligasjon og ikke som et skadesløsbrev. I forholdet mellom partene var den en gjort obligasjon, det vil si at den ikke ga uttrykk for det underliggende forhold. Vanlige pantobligasjoner foreldes ikke, jfr. lov av 1896 §1 tredje ledd, første punktum, og den samme regel gjelder etter selskapets mening for alle gjorte obligasjoner.
Oslo byrett avsa dom i saken 31. oktober 1962. Byretten fant at pantebrevet ikke var foreldet sammen med den underliggende fordring. Garantiselskapet ble derfor frifunnet, men saksomkostninger ikke tilkjent.
Johan Borgersen påanket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsrettens flertall kom til det samme resultat som byretten og tiltrådte i alt vesentlig byrettens begrunnelse. En dommer, som fant at panteretten var foreldet, dissenterte. Lagmannsretten stadfestet byrettens dom, men saksomkostninger ble heller ikke denne gang tilkjent.
Johan Borgersen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hans fremstilling for Høyesterett faller i alt vesentlig sammen med den fremstilling som ble gitt for lagmannsretten og som er referert i dommen.
Borgersen har nedlagt påstand:
«Det Norske Garantiselskab A/S dømmes til å kvittere til slettelse av grunnboken pantobligasjon datert 17. april 1952 stor kr. 50 000 i g.nr. 15, b.nr. 76, Tårnveien 24 i Strømsgodset.
Det Norske Garantiselskab A/S dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Det Norske Garantiselskab A/S har fremholdt at flertallets begrunnelse i lagmannsretten er riktig. Under prosedyren for
Side:581
lagmannsretten hevdet selskapet at det hadde fått håndpant i obligasjonen, og at et håndpant ikke kunne foreldes. Dette standpunkt er ikke opprettholdt for Høyesterett.
Selskapets påstand lyder:
«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Det norske Garantiselskab A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som den forelå for lagmannsretten og byretten.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i alt vesentlig vise til flertallets begrunnelse.
Den ankende part mener at hovedregelen i §1 tredje ledd, første punktum om at foreldelse er uten betydning for panteretten også gjelder gjorte pantobligasjoner, når det ved utstedelsen foreligger et gjeldsforhold eller hvor det er meningen å etablere et slikt forhold. Men, hevder parten videre, når obligasjonen skal sikre et mulig inntredende gjeldsansvar som i denne sak, må panteretten foreldes etter bestemmelsen i annet punktum om skadesløsbrev.
Etter min mening er det naturlig å føre også disse gjorte pantobligasjoner inn under hovedregelen. Jeg forstår med andre ord bestemmelsen om skadesløsbrev slik at det dermed siktes til dokumenter, hvor panthaveren ikke har pant for en bestemt sum, men for et uvisst, maksimalt begrenset ansvar. Som flertallet legger jeg noen vekt på den nå opphevede lov av 6. mars 1869 §1 som bl.a. gjaldt slettelse av «skadesløsbrev, der er meddelt til sikkerhet for mulig inntredende ansvar», en regel som åpenbart forutsatte at man holdt seg til dokumentets ordlyd. Større vekt legger jeg på at praktiske hensyn avgjort taler for at man, når det gjelder foreldelsen, følger én regel, og at man ikke etter en vurdering av den underliggende avtale skiller mellom gjorte obligasjoner på den måte at noen behandles som pantobligasjoner og andre som skadesløsbrev. Med dette utgangspunkt må dokumentets fremtreden som pantobligasjon være avgjørende.
Det rettsspørsmål som her foreligger til avgjørelse har etter hva partene har opplyst ikke tidligere vært prøvet for domstolene. Jeg finner det derfor forsvarlig å stemme for at saksomkostningene oppheves for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd i. f., og jeg tiltrer, når det gjelder saksomkostningene for de foregående instanser, lagmannsrettens bemerkninger.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Bahr og Berger: Likeså.
Side:582
Av byrettens dom (dommer Ole An. Herud):
- - -
Rettens bemerkninger:
Retten er kommet til at det foreliggende pantebrev ikke er foreldet sammen med det underliggende obligatoriske krav.
Etter foreldelseslovens §1 tredje ledd har foreldelsesfristens utløp ingen innflytelse på panteretten og det antas også å gjelde panteretten etter akkomodasjonsobligasjoner, jfr. Arnholm: «Panteretten» side 316. Den samme lovbestemmelse fastslår at det motsatte gjelder med hensyn til underpant «forsåvidt der ved Skadesløsbrev er givet Sikkerhed for mulig indtrædende Gjældsansvar». Det vil si at panteretten etter skadesløsbrev foreldes sammen med det underliggende obligatoriske krav.
Her foreligger en pantobligasjon som i det ytre ser ut som en ordinær pantobligasjon på kr. 50 000, men det er på det rene at obligasjonen er utstedt for å tjene som sikkerhet for mulig inntredende gjeldsansvar. Pantebrevet hadde for så vidt det samme formål og den samme oppgave som er karakteristisk for et skadesløsbrev, og i dette tilfelle kunne også formen skadesløsbrev vært brukt. Men dette underliggende forhold er etter rettens mening ikke tilstrekkelig eller avgjørende for at obligasjonen skal følge reglene for skadesløsbrev med hensyn til foreldelse. En gjort obligasjon kan - i likhet med et skadesløsbrev - ha et underliggende gjeldsforhold som ikke svarer til innholdet av pantebrevet og det kan også gi uttrykk for en ikke aktuell gjeldssituasjon. Det kan brukes for å sikre et krav av skiftende omfang eller - slik som her - et eventuelt krav.
Pantebrevet skiller seg i det ytre fra et skadesløsbrev. Det lyder på et fast bestemt beløp, mens skadesløsbrev bare har et maksimumsbeløp, og det er kaldt pantobligasjon og ikke skadesløsbrev. Foreldelseslovens §1 antas å forutsette at pantebrevet - selv om det i realiteten er utstedt til «sikkerhet for mulig inntredende gjeldsansvar» - i det ytre skal fremtre som skadesløsbrev, hvis det skal være underkastet lovens bestemmelse om foreldelse, jfr. også lovens uttrykk «- - - ved Skadesløsbrev - - -». Når pantebrevet ikke har et skadesløsbrevs form og innhold, må det falle utenfor regelen om foreldelse av skadesløsbrev i foreldelseslovens §1 tredje ledd.
Det må også forutsettes at det ved utferdigelsen av dokumentet nettopp er tatt sikte på en gjort obligasjon med de fordeler denne har fremfor et skadesløsbrev, bl.a. med hensyn til foreldelsen. Dette har saksøkeren gått med på og må bøye seg for.
Retten finner således at dokumentet må betraktes og behandles som en vanlig pantobligasjon med hensyn til foreldelse. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim, Erling Haugen og Th. Sverdrup-Thygeson):
- - -
Johan Borgersen har i rett tid innanket byrettsdommen for lagmannsretten. Han hevder at byretten har tatt feil når den er kommet til at panteretten ikke er foreldet. Pantebrevet er i realiteten et skadesløsbrev, fordi dokumentets ordlyd ikke gir uttrykk for et sant forhold, mens det er på det rene at hensikten med pantebrevet var at det skulle
Side:583
tjene som sikkerhet for et mulig fremtidig ansvar. Dette siste er pantebrevets eneste oppgave. Panteretten i henhold til et skadesløsbrev foreldes med fordringen og her er det på det rene at fordringen er foreldet.
Det er ikke bestridt fra Borgersens side at en gjort pantobligasjon, i likhet med en vanlig pantobligasjon, ikke foreldes. Men en gjort pantobligasjon blir ikke utstedt i garantihensikt, slik som et skadesløsbrev. En gjort pantobligasjon skal tjene til sikkerhet for en gjeld som det er hensikten skal oppstå, eller for et allerede eksisterende lån, et kassakredittlån eller annet gjeldsforhold. Det vil være tale om et aktuelt eller fremtidig aktuelt krav, slik at obligasjonen tjener til sikkerhet for et bestemt, beregnet eller påregnet gjeldsforhold. Et skadesløsbrev tjener til sikkerhet for mulig ansvar som sikkerhetsstilleren kan komme i til den brevet er utstedt til. Denne pantobligasjonen har et skadesløsbrevs hensikt og oppgave, og spørsmålet er om man ved bedømmelsen av dens karakter skal bygge på de ytre kjennemerker og benevnelsen, eller legge det sanne, reelle forhold til grunn. Det siste er i samsvar med moderne rettsoppfatning. Byrettens «utvendige» bedømmelse og dens tolkning av foreldelsesloven etter bokstaven må være uriktig. Det kan ikke være nødvendig at det står skadesløsbrev på dokumentet. Det kan være et skadesløsbrev selv om det kaller seg en pantobligasjon.
Borgersen hevder videre at om det sto garantiselskapet fritt å kreve utstedt en pantobligasjon og han har gått med på det og underskrevet dokumentet og dermed også har vedtatt inndriving uten søksmål, så blir obligasjonens sanne karakter av skadesløsbrev i relasjon til foreldelsesbestemmelsene ikke forandret av den grunn. - - -
Lagmannsretten, flertallet lagdommerne Fretheim og Haugen, er kommet til samme resultat som byretten og kan på vesentlige punkter også slutte seg til byrettens domsgrunner. Flertallet antar at det ikke er uvanlig at en gjort pantobligasjon, eventuelt ved deposisjon, blir brukt til sikring av et mulig fremtidig ansvar. På den andre siden kan et skadesløsbrev tjene til sikkerhet ikke bare for mulig fremtidig ansvar, men bl.a. også for et aktuelt eller påregnet krav av skiftende omfang. På et ikke lite område kan således gjorte pantobligasjoner og skadesløsbrev tjene samme formål. Derimot ligger det en klar skilnad mellom et skadesløsbrev og en gjort pantobligasjon i at skadesløsbrevet mer eller mindre bestemt selv angir det virkelige, mulige eller aktuelle gjeldsforhold som det skal sikre, og et maksimumsbeløp for det krav som sikres, mens en gjort pantobligasjon i sin tekst angir et bestemt gjeldsforhold og lyder på et bestemt beløp, men i realiteten ikke selv forteller noe om hva for gjeldsforhold eller gjeldsbeløp den tjener til eller er tenkt å skulle tjene til sikkerhet for. En gjort pantobligasjon vil derfor også med uendret tekst kunne brukes til andre sikringsformål enn tilsiktet ved utstedelsen; og om ett formål er uttømt, vil den kunne overføres til sikring av et annet gjeldsforhold. Etter flertallets mening kan en ikke med rette, som hevdet fra den ankende parts side, karakterisere en gjort pantobligasjon som et skadesløsbrev, selv om den bare tjener til sikkerhet for et mulig ansvar og selv om den også er utstedt bare med dette formål.
Flertallet er videre enig med byretten i at unntaksregelen for skadesløsbrev i foreldelseslovens §1 tredje ledd, bare kan antas å gjelde for
Side:584
dokumenter som fremtrer som skadesløsbrev etter de vanlige, ytre kjennetegn. En har ikke tilstrekkelig grunnlag for å tolke bestemmelsen utvidende eller gi den analogisk anvendelse for ethvert dokument som i realiteten tjener til å sikre ved underpant et mulig inntredende gjeldsansvar, og som er utstedt med dette formål for øye.
I denne sammenhengen peker flertallet også på at unntaksbestemmelsen for skadesløsbrev i foreldelsesloven har tilsvarende formulering som bestemmelsen om skadesløsbrev i den tidligere lov av 1869 om visse heftelsers slettelse av pantebøkene. Det er grunn til å anta at foreldelsesbestemmelsen er ment å skulle gjelde for de samme dokumenter som etter loven av 1869 skulle slettes av pantebøkene etter 10 år. Og etter sist nevnte lov må det ha vært avgjørende om dokumentet etter sin egen tekst fremtrådte som skadesløsbrev, jfr. Rygh: «Gjorte» pantobligasjoner side 141.
Unntaksbestemmelsen i foreldelsesloven gjelder bare underpant. Flertallet finner det godtgjort at pantobligasjonen her formelt er deponert til sikkerhet for begge lånene, selv om garantiselskapet ikke har kunnet legge frem noen deposisjonserklæring for det første. Men etter det en er kommet til ovenfor, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om det i relasjon til foreldelsesbestemmelsene ved Borgersens formelle deposisjon av den gjorte pantobligasjon er skapt en håndpanterett for garantiselskapet, og i så fall, om dette vil være nok til å holde liv også i panteretten i selve eiendommen.
Lagmann Sverdrup-Thygeson er kommet til et annet resultat enn flertallet. - - -