Rt-1964-65

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-02-01
Publisert:	Rt-1964-65
Stikkord:	Næringslovgivning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9/1964
Parter:	Glamox A/S (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot 1. Gunnar F. Kjølstad A/S, 2. A/S Lysstoffarmaturer, 3. Norsk A/S Philips, 4. Siemens Norge A/S (høyesterettsadvokat Per Brunsvig).
Forfatter:	Bendiksby, Anker, Rode, Gaarder, Mindretall: Justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Konkurranseloven (1922) §1, §2, Konkurranseloven (1922)

Dommer Bendiksby: Denne sak ble anlagt ved Romsdal herredsrett av firmaene Christiania Glasmagasin A/S, Gunnar F. Kjølstad A/S, A/S Lysstoffarmaturer, Norsk A/S Philips og A/S Proton mot firmaet Glamox A/S med påstand om erstatning for tap på grunn av rettsstridig reklame. Glamox A/S reiste motsøksmål og påsto seg tilkjent erstatning for tap påført firmaet ved rettsstridig forhold fra de fem nevnte saksøkeres side i forbindelse med behandlingen av saken mellom Glamox A/S og de fem firmaer for Industriforbundets konkurranseutvalg.

Herredsretten - sorenskriver Erling Leigh med særskilt oppnevnte sakkyndige domsmenn - avsa den 10. oktober 1961 dom i saken med følgende domsslutning:

«I hovedsøksmålet: A/S Glamox dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning in solidum til Christiania Glasmagasin A/S, Gunnar F. Kjølstad A/S, A/S Lysstoffarmaturer, Norsk A/S Philips og A/S Proton med kr. 60 000 hvortil kommer 4 % renter fra 23. oktober 1959 til betaling skjer.

I motsøksmålet: Saksøkerne (de saksøkte i motsøksmålet) frifinnes.

I begge søksmål: Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen var avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse av Glamox i hovedsøksmålet.

Saken ble av begge parter påanket til Frostating lagmannsrett.

Lagmannsretten, som var satt med to sakkyndige domsmenn, avsa dom i saken den 5. oktober 1962. Domsslutningen lyder:

«I. I hovedsøksmålet:

1. Glamox dømmes til å betale til

a. Gunnar F. Kjølstad A/S, Oslo, 26 000 kroner.

b. A/S Lysstoffarmaturer, Fredrikstad, 13 000 kroner.

Side:66

c. Norsk A/S Philips, Oslo, 76 000 kroner.

d. A/S Proton, Oslo, 5000 kroner, alle beøp med 4 prosent årlig rente fra 23. oktober 1959 til betaling skjer.

2. Glamox A/S, Molde, frifinnes for kravet fra Christiania Glasmagasin A/S.

II. I motsøksmålet:

Romsdal herredsretts dom av 28. oktober 1961 stadfestes.

III. I erstatning for saksomkostninger ved lagmannsrett betaler Glamox A/S, Molde, til

Christiania Glasmagasin A/S for motsøksmålet,

Gunnar F. Kjølstad A/S, Oslo,

A/S Lysstoffarmaturer, Fredrikstad,

Norsk A/S Philips, Oslo, og

A/S Proton, Oslo,

- en for alle og alle for en - 30 000 kroner.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

IV. Oppfyllelsesfristen for alle de under post I og III foran nevnte betalinger er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Dommen var på to punkter avsagt under dissens. Den ene av domsmennene stemte for at erstatningsbeløpene skulle settes til det halve. To lagdommere stemte for at Glamox skulle tilpliktes å betale saksomkostninger også for herredsretten.

Glamox har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bare avgjørelsen i hovedsøksmålet for så vidt den er gått Glamox imot. Den omfatter således ikke Christiania Glasmagasin som i lagmannsretten ikke ble tilkjent noen erstatning.

Glamox har bl.a. gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt, at det objektivt sett var uriktig å oppgi refleksjonsevnen til 96 % i reklamen for Glamox-armaturene, og at det var egnet til å villede det kjøperpublikum som reklamen tok sikte på. Det er i denne forbindelse spesielt fremhevet at de armaturer som ble produsert og solgt i den første tiden ikke var matterte, men blanke, og at utsagnet om 96 % refleksjon da ga riktig uttrykk for den enkelte armaturs refleksjonsevne.

Subsidiært har Glamox hevdet at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Glamox er ansvarlig for reklamen. Det var A. Hørløck A/S, og fra høsten 1951 International Farvefabrik A/S (Ifa) som i samsvar med kontrakten med Glamox foresto reklamen og som alene var ansvarlig for den. Ifa ble til enhver tid riktig informert om de målinger og undersøkelser som angivelsen av de 96 % var basert på. Det er spesielt fremhevet at det ikke kan bebreides Glamox at SINTEF's krav om en tilføyelse vedkommende målerapporten av 1955 ikke ble etterkommet i 1957-katalogen.

Glamox har videre fastholdt at bruken av tallet 96 % i reklamen ikke har ført til noe tap for ankemotpartene, at tapene i hvert fall er satt for høyt av lagmannsretten, og endelig at erstatningskravene er falt bort ved foreldelse eller forspilt ved passivitet.

Jeg kommer senere nærmere tilbake til begrunnelsen av anken.

Side:67

Glamox har nedlagt påstand om frifinnelse og om å bli tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Gunnar F. Kjølstad A/S, A/S Lysstoffarmaturer, Norsk A/S Philips og Siemens Norge A/S - tidligere A/S Proton - har tatt til motmæle og har erklært motanke. Motanken er begrunnet med at de erstatningsbeløp som lagmannsretten har fastsatt, er for lave.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Glamox A/S dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn til henholdsvis:

a. Gunnar F. Kjølstad A/S med inntil kr. 60 000

b. A/S Lysstoffarmaturer » » » 30 000

c. Norsk A/S Philips » » » 180 000

d. Siemens Norge A/S » » » 30 000

for det tap som hver av disse er blit påført ved den i saken omhandlede uriktige og villedende reklarne for Glamox industriarmaturer (jfr. lov om utilbørlig konkurranse §1 og §2) og med tillegg av renter fra forliksklagens forkynnelse.

2. Lagmannsrettens fastsettelse av saksomkostninger til ankemotpartene for lagmannsretten stadfestes.

3. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.»

Christiania Glasmagasin har ikke påanket dommen, og er således ikke med i saken for Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Strinda herredsrett, Bergen byrett og Oslo byrett til avhøring av Birger Hatlebakk, som er disponent og enestyre i Glamox, og i alt 12 vitner, hvorav 4 er nye for Høyesterett. Birger Hatlebakk har gitt flere skriftlige utredninger som han har vedtatt som rettslige forklaringer. Det er fremlagt et meget betydelig nytt dokumentmateriale av forskjellig art, som det ville føre for langt å regne opp. Jeg nevner bl.a. rapporter og erklæringer fra Selskapet for Industriell og Teknisk Forskning (SINTEF) om undersøkelser og målinger som selskapet har foretatt, utredninger fra professor Otto Reeb ved den tekniske høyskole i Karlsruhe og fra direktør, sivilingeniør Gustaf Hassel, Stockholm, en omfattende korrespondanse mellom Glamox og Ifa m.v.

Saken reiser flere spørsmål. Jeg behandler først spørsmålet om reklamen med 96 % «refleksjonskoeffisient» eller «refleksjon» - jeg bruker for korthets skyld uttrykket «96 %-reklamen» - var objektivt usann eller villedende i konkurranselovens forstand.

Svaret på dette spørsmål må etter min oppfatning bli forskjellig for perioden frem til utgangen av 1951 - Hørløck-perioden - og den etterfølgende Ifa-periode.

Etter det som er opplyst for Høyesterett må jeg legge til grunn at de Glamox-armaturer som var i handelen frem til utgangen av 1951, ikke var mattert. Jeg må da gå ut fra at de hadde den samme refleksjonsevne - og armaturvirkningsgrad - som de armaturer som ble målt av sivilingeniør Heggheim og av Kungliga Tekniska

Side:68

Högskolan. Heggheim, som i sin diplomoppgave kom til det resultat at armaturene hadde en virkningsgrad på 0,9-0,95 (900-950) og en refleksjonskoeffisient på 0,955, målte to vanlige glamoxerte handelsarmaturer som ikke var undergitt noen spesialbehandling. Også Kungliga Tekniska Högskolans målinger gjaldt vanlige glamoxerte handelsarmaturer; disse målinger viste en virkningsgrad på 940-950. Jeg kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å fastslå at reklamen i denne periode var usann eller villedende, og Glamox må da for så vidt bli å frifinne. Det er etter dette unødvendig å gå nærmere inn på reklamen i denne periode. Jeg nevner bare at det - bortsett fra avisintervjuene - var virkningsgraden som det ble reklamert med.

Når det gjelder reklamen i Ifa-perioden er jeg enig med lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Jeg er således enig i at reklamen var objektivt usann når refleksjonskoeffisienten ble oppgitt til 96 % (til å begynne med 95 %). Det er opplyst at Glamox omkring årsskiftet 1950-51 gikk over til å mattere armaturene - gi dem «appelsinhud» - for å unngå speilvirkningen og få et mer diffust og behagelig lys. Matteringen skjer ved en etsing som finner sted i forbindelse med glamoxeringsprosessen. Omleggingen til matterte armaturer skjedde gradvis og til noe forskjellig tid for de forskjellige armaturer, men de matterte armaturene var i hvert fall i handelen fra begynnelsen av 1952. Det er fastslått ved flere målinger - og uttrykkelig erkjent fra Glamox' side- at refleksjonskoeffisienten for disse - matterte - armaturer ikke på langt nær er 96 %, men at den dreier seg om 82 %. Jeg tilføyer i denne forbindelse at alle de tre målinger som 96 %-reklamen er basert på er foretatt med glamoxerte - men umatterte - prøvestykker. Det er allerede nevnt hva slags prøver sivilingeniør Heggheim og Kungliga Tekniska Högskolan målte. Ved SINTEF-målingen høsten 1955, som viste en refleksjonskoeffisient på 96 %, ble det for det første målt et plant prøvestykke av den vanlige handelsaluminium som ble brukt i produksjonen. Prøvestykket var glamoxert, men ikke mattert. For det andre ble det målt fem prøvestykker som ble klippet fra en reflektor. Reflektoren var mattert, men matteringen ble før innsendelsen til SINTEF fjernet ved sliping, og prøvestykkene ble deretter glamoxert.

Slik 96 %-reklamen var utformet, finner jeg det heller ikke tvilsomt at den var egnet til å gi adressatene for reklamen - kjøperkretsen - den uriktige forestilling, at 96 % refleksjon var en egenskap som armaturene hadde og som i denne henseende ga dem et fortrinn fremfor andre armaturer. Dette gjaldt i utpreget grad reklamen i salgskatalogene, hvor utsagnet om refleksjonsevnen var knyttet direkte til det enkelte katalognummer. I annonsene var utformingen av 96 %-reklamen noe vekslende og var ikke - som i katalogene - knyttet til bestemt betegnede armaturer, men utsagnet om 96 % refleksjon måtte også i annonsene oppfattes slik at det gjaldt de armaturene som var i handelen.

Glamox kan ikke høres med sin anførsel om at 96 %-reklamen

Side:69

bare tok sikte på å oppgi den maksimale refleksjon som det er mulig å oppnå ved glamoxeringen, og at utsagnet forstått på denne måte var riktig. Det avgjørende må her være at utsagnet om 96 % refleksjon fremtrådte som et utsagn om den refleksjonsevne armaturene hadde, ikke om den maksimale refleksjon som kunne oppnåes ved glamoxering. Hverken i katalogene eller i det øvrige reklamemateriale som er dokumentert, finnes det noe som gjør det naturlig å forstå 96 %-reklamen på den måte som Glamox hevder er den riktige. Jeg kan således ikke være enig i at tallet 96 % var så høyt at det publikum som reklamen var rettet til, uten videre måtte forstå at tallet ikke refererte seg til armaturenes refleksjonsevne. Det ville forutsette en sakkyndighet på det lystekniske område hos dem som var interessert i armaturene, som man ikke kunne regne med. Det må i denne forbindelse erindres at det var en hemmelighet hva glamoxeringsprosessen besto i, og den ble i reklamen lansert som en belysningsteknisk sensasjon. Det foreligger også opplysninger om at folk med betydelig sakkyndighet på det lystekniske område var i villrede om sammenhengen.

Jeg kan heller ikke gi Glamox medhold i at opplysningene om refleksjonsevnen i katalogene ikke var villedende når katalogbladene ble lest i sin helhet og i sammenheng; Glamox har her særlig vist til at alle katalognummer var forsynt med polardiagrammer og luxtabeller. Jeg er etter det som er opplyst enig med lagmannsretten i at polardiagrammene og luxtabellene ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å korrigere opplysningen om refleksjonskoeffisienten. At polardiagrammene og luxtabellene ga dem som var interessert i armaturene verdifulle opplysninger ellers, er en sak for seg; det må være uten betydning i denne forbindelse. Jeg finner å burde tilføye at ankemotpartene har hevdet, og at det også er påvist, at polardiagrammene delvis viste for høye verdier. Etter mitt syn på spørsmålet er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.

Det er fra Glamox' side videre gjort gjeldende at det er en sammenheng mellom maksimaltallet for speilrefleksjonen - 96 % - og refleksjonsevnen i armaturene. Det hevdes - så vidt jeg har oppfattet det - at den gode refleksjonsegenskap «går igjen» i handelsarmaturene, og at 96 %-reklamen derfor ga kundene riktige forestillinger om det som i denne forbindelse var det vesentlige, nemlig at Glamox-armaturene hadde en særlig god lysreflekterende evne. Dette kan ikke føre frem. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om det er noen slik sammenheng mellom maksimaltallet for speilrefleksjonen og refleksjonen i de matterte armaturer som Glamox har påberopt seg. Det avgjørende må være at refleksjonsevnen i Glamox-armaturene, som lagmannsretten har pekt på, ikke var høyere enn det som er tilfelle for andre armaturer.

Det neste spørsmålet som melder seg, er spørsmålet om Glamox er ansvarlig for 96 %-reklamen. Jeg ser også dette spørsmål på samme måte som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige

Side:70

dens begrunnelse. Jeg fremhever at det var Glamox som ga Ifa alle de opplysninger av teknisk art som reklamen var bygget på. Glamox deltok aktivt i utformingen av reklamen; det var således Glamox som formulerte fotnoten vedkommende SINTEF-rapporten i 1957-katalogen. De fleste katalogblad - også i 1957-katalogen - ble i korrektur sendt Glamox til gjennomgåelse. Ifa hadde ingen synderlig kyndighet på det tekniske område og var for så vidt henvist til å bygge på informasjonene fra Glamox. Når det spesielt gjelder 1957-katalogen, er det uklart hva sammenhengen var med at den i januar 1957 ble sendt ut uten den tilføyelse - beriktigelse - vedkommende fotnoten om SINTEF-rapporten som SINTEF hadde krevet inntatt. Det er også uklart om katalogen ved utsendelsen ble tilstillet Glamox. Dette får stå hen. Det er i hvert fall på det rene at Glamox kom i besittelse av katalogen noe senere, og at selskapet således var kjent med at den var distribuert, og at den ble brukt i salgsvirksomheten til i mars 1958. Ingeniør Hatlebakk hadde vært i kontakt med SINTEF etter at SINTEF hadde reist kravet om tilføyelse i katalogen, og han visste at kravet ble fastholdt. Likevel kan det ikke sees at Glamox har foretatt noe overfor Ifa for å hindre utsendelsen eller få gjennomført SINTEF's krav. Om SINTEF's tilføyelse ville vært tilstrekkelig, er det ikke grunn til å gå inn på. Heller ikke etter at katalogen var sendt ut ble det foretatt noe fra Glamox' side. Glamox må under disse omstendigheter være ansvarlig også for denne katalog.

Jeg må etter det som foreligger bygge på at ingeniør Hatlebakk, som var enestyre i Glamox, forsto at 96 %-reklamen - slik den var utformet og ble brukt - var uriktig, og at den var egnet til å gi det kjøpende publikum uriktige forestillinger om Glamoxarmaturenes refleksjonsegenskaper. Han kjente Glamox-prosessen. Det var han som hadde ordnet med Heggheims og SINTEF's målinger. Han visste at de prøvestykker som var målt, ikke svarte til de matterte armaturene som reklamen gjaldt. Han visste også at disse armaturene ikke hadde en refleksjonskoeffisient på 96 % som oppgitt i reklamen, men at refleksjonskoeffisienten var vesentlig lavere. Han var også kjent med at reklamen helt fra 1952 hadde vakt tvil og vært bestridt i fagkretser.

Jeg er etter dette enig med lagmannsretten i at 96 %-reklamen fra og med 1952 var i strid med bestemmelsene i §2 første ledd og §1 i konkurranseloven. Konkurranseloven har ingen bestemmelse om erstatning for det tilfelle som her foreligger. Men de vanlige erstatningsregler må komme til anvendelse, jfr. uttalelse herom i Ot. prp. nr. 36 - 1922 2, annen spalte. Da de øvrige erstatningsvilkår etter det som er sagt er til stede, må avgjørelsen av erstatningskravene bero på om ankemotpartene ved den ulovlige reklame er blitt påført tap, eller annerledes uttrykt, om det er godtgjort at de på grunn av denne reklame har tapt omsetning og fortjeneste som de ellers ville hatt. Jeg finner det godtgjort at ankemotpartene - bortsett fra Siemens Norge A/S (Proton) som jeg kommer tilbake til - er blitt påført et slikt tap.

Side:71

Når det dernest gjelder foreldelsesinnsigelsen nevner jeg at forliksklagen i saken, som er datert 10. oktober 1959, må antas å være kommet inn til Forliksrådet omkring 12.-14. oktober samme år. Krav på erstatning for tap som er voldt etter 12.-14. oktober 1956 er da ikke under noen omstendighet foreldet. Slik jeg ser forholdet, har imidlertid ingeniør Hatlebakk «handlet mot bestemmelsen» i konkurranselovens §2 første ledd, jfr. samme paragrafs fjerde ledd. Etter ikrafttredelseslovens §28 første ledd er foreldelsesfristen da 10 år, og erstatningskravene er ikke for noen del foreldet.

Innsigelsen om at erstatningskravene er forspilt ved passivitet fra ankemotpartenes side kan ikke gis medhold.

Ansettelsen av tapenes størrelse er, som også lagmannsretten har pekt på, forbundet med meget store vanskeligheter. Eksakte bevis og eksakte beregninger vil i tilfelle som dette ikke kunne skaffes. Man blir henvist til et skjønn, og på et nokså løst grunnlag. Det forhold at erstatningsberegningen er vanskelig og forbundet med usikkerhet, kan imidlertid ikke føre til at erstatning nektes når det ansees godtgjort at tap foreligger. Det materiale man her har til veiledning, er i det vesentlige bare oppstillinger som viser ankemotpartenes og Glamox' omsetning - og fremgang og tilbakegang i omsetningen - av forskjellige armaturer i den periode saken gjelder og de nærmeste årene før og etterpå. Disse oppstillinger viser, som nevnt av lagmannsretten, en meget betydelig fremgang i Glamox' omsetning av de armaturer saken gjelder, og tilbakegang eller stagnasjon for ankemotpartene. Det er imidlertid ganske klart at det her er en rekke faktorer som har spillet inn og at ankemotpartenes tilbakegang i omsetning - og Glamox' fremgang - ikke bare, og jeg tror ikke engang for den vesentligste del, har sin årsak i reklamen med 96 % refleksjon. Men en medvirkende faktor har den ulovlige reklame etter min oppfatning vært. Jeg finner ingen grunn til å gå inn på noen nærmere analyse av de nevnte oppstillinger, men viser til lagmannsrettens betraktninger, som jeg i alt vesentlig kan tiltre. Etter mitt syn har imidlertid lagmannsretten vurdert tapene for høyt. Jeg legger her betydelig vekt på det forhold at stigningen i Glamox' omsetning av de armaturer det gjelder, har fortsatt - som det synes i noenlunde samme grad - etter at den rettsstridige reklame opphørte i 1958 til tross for at denne sak, og de forskjellige avgjørelser som er truffet i saken, må antas å være blitt kjent i kundekretsen. Det er således opplyst at konkurranseutvalgets uttalelse i anledning av 96 %-reklamen var gjengitt i bladet «Elektro-Installatøren» kort etter at uttalelsen var avgitt i 1958. Jeg nevner også at 1957-katalogen ble liggende ute etter at samarbeidet mellom Ifa og Glamox var opphørt, og at den av Ifa ble brukt under arbeidet med salget av de Glamox-produkter som Ifa fremdeles satt inne med. Jeg lar det stå hen om dette - som Glamox har hevdet - berodde på et uttrykkelig samtykke fra ankemotpartene. Jeg kan i hvert fall ikke se at det fra ankemotpartenes side - hverken overfor Ifa eller andre - er foretatt noe for å

Side:72

hindre den fortsatte bruk av katalogen. Ved fastsettelsen av erstatningen må man da se bort fra det tap som kan antas å være en følge av denne fortsatte bruk av katalogen.

Jeg finner på bakgrunn av det som er sagt, at erstatningene bør fastsettes slik: til Gunnar F. Kjølstad A/S 12 000 kroner, til A/S Lysstoffarmaturer 6000 kroner og til Norsk A/S Philips 36 000 kroner.

Når det gjelder Siemens Norge A/S (tidligere Proton), finner jeg ikke grunnlag for å anta at dette firma har hatt noe tap av betydning på grunn av den rettsstridige reklame. Dette firma har i den tid det gjelder ikke produsert lysrørarmaturer, men har hatt - en relativ liten - omsetning av glødelampe- og damparmaturer.

Jeg finner at det ikke er grunn til å gjøre noen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Glamox har anket og påstått frifinnelse. Selskapet har fått medhold i forhold til Siemens Norge A/S, men ikke i forhold til de andre ankemotparter. Motanken fra ankemotpartene over erstatningens størrelse har på den annen side ikke ført frem, og de erstatningsbeløp de blir tilkjent er vesentlig mindre enn deres påstand går ut på. Jeg finner etter dette at saksomkostningene for Høyesterett og lagmannsrett bør oppheves i forholdet mellom Siemens Norge og Glamox, og at Glamox må tilpliktes å betale de andre ankemotpartene delvise saksomkostninger for disse retter.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Glamox A/S dømmes til å betale til

a) Gunnar F. Kjølstad A/S 12 000 - tolv tusen - kroner,

b) A/S Lysstoffarmaturer 6000 - seks tusen - kroner,

c) Norsk A/S Philips 36 000 - trettiseks tusen - kroner, alle beløp med 4 - fire - prosent årlig rente fra 23. oktober 1959 til betaling skjer.

2. Glamox A/S frifinnes for kravet fra Siemens Norge A/S.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Glamox A/S til Gunnar F. Kjølstad A/S, A/S Lysstoffarmaturer og Norsk A/S Philips 40 000 - førti tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode og Gaarder: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er enig i at 96 %-reklamen som Glamox benyttet var usann og rettsstridig. De vanlige erstatningsvilkår er således til stede. I motsetning til førstvoterende finner jeg det imidlertid ikke godtgjort at ankemotpartene er påført skade.

Side:73

Jeg nevner først at man under arbeidet med konkurranseloven var oppmerksom på at utilbørlig konkurranse og usann reklame godt kan foreligge uten at skade kan påvises. Dette har sammenheng med de mange usikre momenter som gjør seg gjeldende på dette område. - Om skade er lidt, må vurderes på grunnlag av de konkrete omstendigheter. Det er et bevisspørsmål. Konkurranselovkomitéen uttaler om dette i sin innstilling (side 24): «Den næringsdrivende som mener at ha lidt skade ved en konkurrents utilbørlige handling har selvfølgelig ret til at anlægge erstatnings søksmaal. I mange tilfælder vil han imidlertid ikke kunne paavise noget direkte økonomisk tap som følge av handlingen; tyngdepunktet vil derfor som oftest komme til at ligge i adgangen til at faa handlingens retsstridighet konstatert og dens gjentagelse forbudt.» Den danske konkurranselov av 29. mars 1924, som har uttrykkelige bestemmelser om erstatning, har en særskilt regel for det tilfelle at skade ikke kan påvises. I lovens §17, stykke 4, heter det: «Under Strafforfølgningssagen er Domstolen beføjet til, naar nogen enkelt Person eller Forretning maa antages at have lidt Skade, uanset at Bevis for Skadens omfang ikke kan føres, paa den skadelidtes Begæring at tilkende denne Erstatning af indtil 1000 Kr.» Også den finske lov om illojal konkurranse av 31. januar 1930 har en særregel. Det heter i lovens §21: «Finner domstol part vara berättigad till skadestånd, men föreligger ej rörande skadans omfång tillräcklig utredning, äger domstolen fastställa skadeståndet till det belopp, som den med hänsyn till alla förekomna omständigheter prövar skäligt.»

Tilsvarende bestemmelser har vi ikke i den norske lov. Vi har således bare de vanlige erstatningsregler å falle tilbake på.

Ved min vurdering av de faktiske omstendigheter i denne sak legger jeg vekt på at glamoxeringen var en ny produksjonsmetode for lysarmaturer av aluminium. Glamox fremstillet også enkelte typer armaturer som med hensyn til form og anvendelse var forskjellig fra konkurrentenes. Glamox-armaturene representerte således en ny produksjonsmetode og nye varetyper som ble brakt ut på markedet. - Jeg må videre legge til grunn at Glamox-armaturene var meget konkurransedyktige. Det er nok å vise til at Glamox' omsetning av armaturer har fortsatt å øke omtrent i samme grad som før, også etter 1958 da Glamox opphørte med å bruke 96 %-reklamen og da det måtte være alminnelig kjent innen kundekretsen at 96 %-reklamen hadde vært uriktig. - På den annen side hadde konkurransen innen bransjen - før Glamox-armaturene kom - vært forholdsvis liten. Det besto gjensidige prisavtaler, og man får et inntrykk av at bransjen nærmest hadde delt markedet mellom seg. - Det er forståelig at en ny, energisk konkurrent under disse omstendigheter måtte få betydelig omsetning for sine varer, når disse, som i dette tilfelle, var fullt konkurransedyktige. Ankemotpartene var allerede i 1952 fullt klar over at 96 %-reklamen var uriktig. Jeg må da gå ut fra at de brukte dette i sin salgsvirksomhet og i sin konkurranse med Glamox. Både Philips og Siemens var gamle og økonomisk meget

Side:74

sterke firmaer, og det fremgår av opplysningene i saken at ankemotpartene og bransjen for øvrig helt fra 1952 har stått samlet mot Glamox. På sin side hevder Glamox at 96 %-reklamen, som Ifa riktignok la atskillig vekt på, ikke var til noen fordel for Glamox' omsetning, men tvert imot en belastning, idet Glamox hele tiden kom i en forsvarsstilling med hele bransjen mot seg. - Ankemotpartene gjorde heller ingen fortgang med å gå til søksmål. Først i 1959 ble sak reist. Dette forhold og bransjens opptreden like overfor Ifa har etter min mening også en viss betydning for vurderingen av skadespørsmålet. Det var Ifa som foresto Glamox-reklamen, men Ifa er ikke tatt med i saken. Ankemotpartene har heller ikke tatt noe skritt for å få Ifas utsendte kataloger for 1953 og 1957 inndradd, til tross for at det påståes i saken at disse fremdeles har skadevirkninger. Etter det som er opplyst av Ifas salgssjef, har ankemotpartene og den øvrige bransje tvert imot gått med på at katalogene foreløpig kunne forbli ute i påvente av Ifas nye katalog. Og senere er intet krav om en tilbakekallelse av den usanne 96 %-reklamen gjort.

Jeg nevner også den meget store usikkerhet som består for beregning av den eventuelle skades størrelse. I så måte er det betegnende at ankemotpartenes egen beregning av skadens størrelse viser kr. 517 322. For - som det heter - «å være på den sikre side» har de imidlertid begrenset sitt krav til kr. 300 000. I herredsretten ble ankemotpartene tilkjent i fellesskap kr. 60 000, og for lagmannsretten fikk de til sammen kr. 120 000. Her i Høyesterett er det flertall for et beløp som til sammen utgjør kr. 54 000. Etter min mening er ingen av disse beløp et riktigere uttrykk for erstatning enn et annet. Forholdet er at fastsettelsen av de enkelte erstatningsbeløp i denne sak nødvendigvis nærmest blir ren gjetning. Vi befinner oss i grunnen utenfor området for egentlig erstatning. De beløp som tilkjennes har mer karakter av en oppreisning eller av godtgjørelse for tort eller lignende. Å tilkjenne erstatning på dette grunnlag har vi imidlertid ikke hjemmel for. Erstatningsreglene vil i så fall komme i fare for å flyte helt ut. Jeg vil på ingen måte utelukke at forholdene kan ligge slik an at usann reklame på det åpne marked kan ha så klare og direkte skadevirkninger at det må sies å være godtgjort at skade er voldt. Slik foreligger imidlertid ikke forholdene i dette tilfelle.

Når jeg ser alt dette i sammenheng, kommer jeg til det resultat at det ikke er godtgjort at 96 %-reklamen har hatt noen selvstendig skadegjørende virkning for ankemotpartene. Opplysningene i saken gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at skade er påført ankemotpartene som følge av 96 %-reklamen.

I henhold til det jeg har sagt, stemmer jeg for at Glamox A/S frifinnes og at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh med sakkyndige domsmenn sivilingeniør Knut Evensen og direktør Magne Sethne):

Glamox A/S (nedenfor kalt Glamox) som fremstiller belysningsarmaturer

Side:75

under betegnelsen Glamox-armaturer, ble stiftet i 1951 (registrert 15. oktober) i Strinda, men flyttet i 1957 til Molde. Produksjonen av de nevnte armaturer var noe tidligere begynt av Lefa Fabrikker A/S, som imidlertid etter at Glamox var stiftet, nærmest bare besto på papiret. Lefa Fabrikker ble formelt oppløst i 1958, og Glamox overtok selskapets aktiva og passiva. Enestyre i begge selskaper har hele tiden vært sivilingeniør Hatlebakk. Salget av Lefas produkter skjedde gjennom A. Hørløck A/S, Trondheim (senere kalt Hørløck), som kjøpte produktene i fast regning. Omtrent samtidig med at Glamox ble stiftet, inngikk dette selskap en kontrakt av 30. oktober 1951 med International Farvefabrik A/S (nedenfor kalt IFA) hvoretter IFA fra 1. november 1951 skulle overta enesalget av Glamox produkter, idet IFA kjøpte produksjonen i fast regning for kostpris + 10 %, likevel slik at hvis IFA oppnådde høyere priser enn forutsatt i kontrakten, skulle merfortjenesten deles med Glamox. Reklamen skulle bekostes og besørges av IFA.

En del andre norske fabrikker som fremstiller belysningsarmaturer, har vært misfornøyet med den måte hvorpå det har vært reklamert for Glamox-produktene. Dette gjelder særlig Christiania Glasmagasin A/S, Gunnar F. Kjølstad A/S, A/S Lysstoffarmaturer, Norsk A/S Philips og A/S Proton som er saksøkere i nærværende sak. Særlig mente de å ha grunn til å beklage seg over at det i 1956 på løse katalogblader og i den hovedkatalog IFA ga ut i januar 1957, var henvist til en uttalelse av SINTEF (Selskapet for Industriell og Teknisk Forskning ved Norges Tekniske Høgskole), hvoretter det ved dette institutt skulle være dokumentert at Glamox-armaturene hadde «96 % refleksjonskoeffisient». De 5 saksøkere (+ et firma som ikke er med i nærværende sak) klaget ved brev til Industriforbundets Konkurranseutvalg av 20. august 1958 over annonseringsmåten og forela Utvalget følgende spørsmål:

1. Er det i strid med lov om utilbørlig konkurranse §2 når det gis utseende av at Glamox-armaturer har «96 % refleksjonskoeffisient dokumentert ved SINTEF, Norges Tekniske Høgskole 16. september 1955?»

2. Vil Utvalget fraråde søksmål etter nevnte lovs §2, 3dje ledd?

3. Er det stemmende med god forretningsskikk (jfr. lov om utilbørlig konkurranse §1) å omtale Glamox-armaturer som skjedd?

Klagen var bare rettet mot Glamox, og klagerne nektet tross krav fra Glamox å trekke IFA, som Glamox anså som den eneste ansvarlige og iallfall som den hovedansvarlige, inn i klagesaken, og Utvalget fant for sitt vedkommende ikke, tross anmodning fra Glamox, å ha adgang til å gjøre dette. Etter vanlig skriftlig behandling ga Utvalget i juli 1959 en uttalelse, hvoretter spørsmål 1 ble besvart bekreftende og spørsmål 3 med nei, mens det til spørmsål 2 ble svart at Utvalget ikke fant å kunne fraråde at søksmål etter lovens §2 tredje ledd, eventuelt ble anlagt av klagerne. - - -

Saksøkte har i realiteten lagt ned påstand om at han frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

Videre har han under saken reist motsøksmål mot saksøkerne - - -.

Saksøkerne gjør i hovedsøksmålet gjeldende at saksøkte, som også må være ansvarlig for Lefa Fabrikker A/S' forhold, idet dette selskap er gått opp i saksøktes, helt fra 1951 og utover har gitt uriktige opplysninger

Side:76

i sin reklame. Det har allerede i 1951 vært anført at saksøktes særskilte overflatebehandling, «glamoxeringen», skulle ha gitt armaturer «en helt overlegen virkningsgrad, nemlig 95 %» og «en lysstyrke 2-3 ganger så stor som ved andre og lignende armaturer». Det ble henvist til at Glamox-armaturen hadde en refleksjonskoeffisient på 96 % - «verdens høyeste refleksjon». Og det har vært fremstillet som om disse enestående egenskaper skulle ha vært fastslått ved vitenskapelige målinger - ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm og ved en diplomoppgave ved Norges Tekniske Høgskole. I 1953 ble det i den hovedkatalog IFA da utga, på ny anført at Glamox hadde «verdens høyeste refleksjon 96 %». Dette ble på bransjehold trukket i tvil og kritisert, og da det i 1955 ble planlagt utgitt en ny katalog, sa IFA ifra om at man ikke ville ta inn noe om den angivelige 96 % refleksjon med mindre det utvetydig kunne dokumenteres ved erklæring fra en vitenskapelig institusjon. Det var da saksøkte lot innhente den foran nevnte uttalelse fra SINTEF, som på grunnlag av prøver foretatt på en av saksøkte innlevert lampereflektor virkelig fant en refleksjonskoeffisient på 96 % (riktigere 0,96). Men dette resultat var altså oppnådd på en spesiel, glattpolert prøve som ikke svarer til de mattpolerte armaturer som faktisk produseres for salg. Likevel lot saksøkte IFA bruke uttalelsen i sitt utkast til ny katalog, hvor det for hver enkelt type armaturer ble anført: «Det er bare Glamox som har 96 % refleksjon», hvoretter det med en stjerne ble henvist til en fotnote, som etter saksøktes eget forslag lød: «96 % refleksjonskoeffisient dokumentert ved SINTEF, Norges Tekniske Høgskole 16. september 1955». Dette måtte jo uvegerlig gi inntrykk av at den omhandlede refleksjonskoeffisient gjaldt (og var bekreftet av SINTEF) de forskjellige aktuelle reflektorer som var avbildet. Denne nye katalog ble først endelig utsendt av IFA i januar 1957, men allerede høsten 1956 var enkelte blad sendt ut. Norsk A/S Philips gjorde SINTEF kjent med dette, og SINTEF tok så saken opp med saksøkte.

I brev til saksøkte av 23. oktober 1956 (med gjenpart til IFA) pekte SINTEF på at «leseren må nemlig gå ut fra at SINTEF's målinger gjelder en prøve fra den lampen som avbildes, og ikke et spesielt preparert (blankglamoxert) prøvestykke. Slik som vi siteres i Deres brosjyrer, finner vi at vårt renomé som vederheftig institusjon kan komme i fare, og vi må derfor forlange at brosjyren forandres eller gis en tilføyelse som retter på dette. For ikke å skaffe Dem unødige utgifter, har vi funnet å kunne gå med på at saken ansees løst ved følgende tilføyelse under fotnoten: «Målt i det synlige området på blank-glamoxert aluminium (speilrefleks)».

Denne tilføyelse ivaretar noenlunde SINTEF's interesser. Om Deres kolleger i bransjen føler seg tilfreds, er en annen sak, som vi imidlertid ikke har noe med. Vi venter at De uten opphold foretar ovenstående tilføyelse på alle reklameblad hvor SINTEF siteres, og at De sørger for utskiftning av de gamle blad hos alle Deres forhandlere. Vi forbeholder oss i motsatt fall å foreta de skritt vi finner nødvendig i sakens anledning.»

Til tross herfor ble ingen rettelse foretatt. Tvert om - katalogen kom ut i januar 1957 med samme villedende tekst, og det samme ble anført i annonser.

Side:77

I mars 1958 opphørte samarbeidet mellom saksøkte og IFA, og i den katalog som saksøkte kort tid etter ga ut er riktignok henvisningen til SINTEF sløyfet, men det tales fortsatt om den «anerkjent høye refleksjon».

Det har så vel i 1957 som i 1960 vært foretatt prøver med reflektorer kjøpt av saksøktes normale produksjon, ved høyskoler og laboratorier i Sverige, Danmark, England og Frankrike, og resultatene viser en refleksjonskoeffisient på fra 81 til 85 %, som svarer omtrent til Philips produksjon. Også SINTEF er kommet til 82 % for Philips og noe lignende for Glamox. - - -

Saksøkte gjør i hovedsøksmålet gjeldende at han ikke har gitt, eller samtykket i bruk av, oppgaver han mente eller burde vite var villedende.

Reklamen har for øvrig hele tiden vært skjøttet av salgsorganisasjoner, først Hørløck og siden IFA. Hørløcks opptreden faller for øvrig i Lefas tid, og dette selskap er oppløst etter at det var utferdiget proklama overfor mulige fordringshavere. Det var dessuten Hørløck som både besørget og betalte de prøver som ble tatt ved Högskolan i Stockholm. De intervjuer som tillegges Hatlebakk i Sunnmørsposten og Romsdalsposten under industrimessen, benekter han å ha gitt.

Saksøkte har for øvrig ikke gitt noen bevisst uriktige opplysninger. Han måtte ha lov til å stole på både målingen ved Högskolan og resultatet av diplomoppgaven ved Norges Tekniske Høgskole, men har ikke selv påberopt seg disse utad. - - -

Saksøkte har videre i motsøksmåls form gjort ansvar gjeldende mot saksøkerne fordi de på en bevisst sjikanøs måte med utelukkelse av den i tilfelle virkelig skyldige - IFA - har dradd saksøkte inn for Konkurranseutvalget og nå for retten, og ved uriktige opplysninger har bevirket at nevnte utvalg ga en tendensiøs og uriktig uttalelse. - - -

Retten ser saken slik:

Når det gjelder tiden før Glamox A/S ble stiftet - da produksjonen foregikk ved Lefa Fabrikker A/S - finner retten ikke at det nå kan gjøres ansvar gjeldende mot saksøkte, selv om Glamox A/S i sin tid overtok det tidligere selskaps aktiva og passiva. Lefa Fabrikker er formelt oppløst, og kreditorene ble den gang innkalt til å melde seg. Likevel kan det ha en viss symptomatisk betydning å se på forholdene den gang. Det var Hørløck som sto som kjøper i fast regning, og som foresto reklamen, men man kan ikke være i tvil om at det var sivilingeniør Hatlebakk som furnerte Hørløck med tekniske opplysninger, deltok positivt i utformingen av reklamebrosjyrer m.v. og iallfall ikke kan ha vært uvitende om den reklamevirksomhet som ble drevet. Det er sannsynlig at det var Hørløck som sendte gjennom sin forbindelse Joel Olssons Elektriske AB prøver til Kungliga Tekniska Högskolan. Men Hatlebakk hadde vært kjent med dette og likeledes med den uttalelse som ble gitt fra Norges Tekniske Høgskole om diplomarbeidet. Intervjuene under industrimessen i august 1951 kan heller ikke ha vært ham ukjente. Det forekommer i reklamen fra den tid bl.a. den villedende opplysning at «den aluminiserte armatur... har 3 ganger større lysstyrke (normallys)».

I oktober 1951 ble Glamox A/S stiftet, og fra 1. november samme år gjelder salgskontrakten med IFA. Etter kontrakten var det IFA som

Side:78

skulle besørge og bekoste reklamen, men det er tydelig at det har bestått et intimt samarbeid særlig om tekniske data i reklamen, og det er verd å merke seg at så sent som i annonse i Aftenposten den 13. mars 1952 tales det om «en lysstyrke som er opptil 3 ganger større enn tidligere oppnådd».

Hatlebakk har under saken forklart at han var oppmerksom på og ergerlig over at Hørløck ga en slik opplysning, og han skulle da hatt all mulig grunn til å gjøre IFA oppmerksom på at man ikke måtte fortsette å bruke den.

Retten kan imidlertid ikke innse at denne opplysning, som så vidt sees ikke senere er brukt, har hatt noen erstatningsbetingende skadevirkning på saksøkernes salg. Det disse spesielt klager over, er at det har vært reklamert med en særlig høy refleksjonskoeffisient, en tid med 95 % og senere med 96 %.

Det har under saken vært innrømmet fra Hatlebakks side at han etter hvert er kommet til at en slik tallangivelse kan misforståes og isolert sett kan virke villedende, idet den definisjon han har gitt av refleksjonskoeffisient som forholdet mellom den lysmengde som sendes mot en speilreflekterende flate, og den som sendes tilbake (reflekteres), ikke er entydig fastslått i sprogbruken. Men han har hevdet at han i god tro har brukt betegnelsen, og at han har hatt dekning for tallene, dels ved de prøver som ble foretatt ved Högskolan i Stockholm i 1951, og dels ved en diplomoppgave skrevet av sivilingeniør Heggheim ved Trondheim Tekniske Høgskole samme år.

Når det i IFA's katalog av 1953 tales om «den anerkjente, holdbare reflektor med verdens høyeste refleksjon 96 %», bygger dette på de opplysninger saksøkte har gitt, dog således at saksøkte før katalogens trykning hadde pekt på at det riktige ville være å bruke ordet «refleksjonskoeffisient» istedenfor «refleksjon».

Saksøkte hevder også at han var i god tro når han fikk SINTEF's prøveuttalelse av 16. september 1955 på grunnlag av en spesiell, blankpolert reflektor av Glamox-produksjonen, fordi han så forholdet slik som foran forklart, at det ved fastsettelsen av refleksjonskoeffisienten måtte sees hen til virkningen på en slik blankglamoxert flate for å få frem den spesielle egenskap med hensyn til refleksjonsevnen glamoxeringen gir.

Han mente seg videre forpliktet til å sende IFA SINTEF-rapporten, som ikke inneholdt påbud om at den ikke skulle brukes utad, og til å la IFA få film og kopier av den til bruk for sine selgere. Han ga også utkast til fotnoten «96 % refleksjonskoeffisient dokumentert ved SINTEF, Norges Tekniske Høgskole, 16. september 1955».

Retten vil her innskyte at den ikke kan finne noe bevis ført for at saksøkte kjente til at IFA i løpet av høsten 1956 sendte ut løse katalogblader med tekst som nevnt. Saksøkte kan heller ikke sees å ha hatt noen befatning med at IFA i januar 1957, tross SINTEF's krav om rettelse, sendte ut sin nye katalog med uforandret tekst fra korrekturavtrykkene.

Tvert om finner retten det bevist at Hatlebakk i oktober 1956 var enig med SINTEF i at korreksjon måtte foretas, og retten finner ikke å kunne bebreide ham at dette ikke ble etterkommet.

Side:79

Heller ikke kan saksøkte bebreides noe senere misbruk av SINTEF-rapporten, og det er på det rene at hverken SINTEF eller tallet 96 er nevnt i den selvstendige katalog saksøkte sendte ut etter det endelige brudd med IFA i mars 1958. For så vidt finner retten at de bebreidelser Industriforbundets Konkurranseutvalg har rettet mot saksøkte på dette punkt, ikke dekker det faktiske forhold.

Retten vil så komme tilbake til saksøktes forhold inntil det tidspunkt da han overlot SINTEF-rapporten til IFA og medvirket til utformingen av fotnoten i korrektur.

Hans bruk av uttrykket «refleksjonskoeffisient» i den sammenheng som er beskrevet, må etter det som foreligger, betegnes som objektivt sett villedende, men kan ikke berettige en så massiv fordømmelse som ligger i uttrykket utilbørlig. Men også en blott og bar villedende reklame kan bevirke erstatningsansvar hvis de subjektive betingelser for erstatningsplikt foreligger.

Retten finner det ikke bevist at saksøkte forsettlig har gitt villedende opplysninger som er brukt i reklamen.

Rettens flertall (domsmennene) finner derimot på grunnlag av det foreliggende materiale at saksøkte har vist en ansvarsbetingende uaktsomhet.

Med de kunnskaper saksøkte har vist at han sitter inne med i belysningstekniske spørsmål, eksempelvis i forbindelse med «armaturvirkningsgrad» og «anleggsvirkningsgrad», må man kunne kreve at han også var klar over eller hadde satt seg inn i hva begrepene refleksjon og refleksjonskoeffisient virkelig innebærer. Så sent som høsten 1956 opererer han med begrepene «totalrefleksjon» og «refleksjonskoeffisient» på en eiendommelig og misvisende måte.

Siden også rettens flertall ikke har funnet det bevist at saksøkte forsettlig har gitt feilaktige og villedende opplysninger som er brukt i reklamen, mener man at saksøkte selv har trodd at opplysningene ikke var feilaktige eller villedende. Det kan imidlertid ikke være ansvarsbefriende for saksøkte å ha gitt gale opplysninger, selv om han har trodd på disse, når han som ovenfor nevnt burde visst bedre.

Såpass intimt som samarbeidet i hvert fall inntil 1956 var mellom saksøkte og IFA, kan saksøkte umulig ha vært ubekjent med den påklagede reklame. Han må også ha vært oppmerksom på bransjens syn på denne reklame, så stor del av omsetningen som han sikret seg. Han burde etter flertallets mening i flere tilfelle ha grepet kraftig inn overfor IFA, selv om han ikke hadde det i sin makt å få reklamen forandret uten å gå til oppsigelse av kontrakten med IFA.

En rekke ganger har IFA bedt saksøkte om tekniske opplysninger også om utførte målinger, og har foreslått igangsatt kontrollerende målinger uten at disse anmodninger er etterkommet av Hatlebakk. I enkelte tilfelle har han svart først etter lengre tids forløp. Saksøkte har heller ikke etterkommet henvendelser fra IFA om å drøfte spørsmålet med SINTEF. Dette vil rettens flertall betegne som erstatningsbetingende uaktsomhet, idet denne uaktsomhet har resultert i at IFA har fortsatt den villedende reklame.

Flertallet mener således at saksøkte har vist erstatningsbetingende uaktsomhet:

Side:80

1. Ved å ha gitt feilaktige og villedende opplysninger som han med sine kunnskaper burde ha visst ikke var korrekte, slik at disse opplysninger ble brukt i den påklagede reklame.

2. Ved ikke å ha grepet kraftigere inn mot IFA i de tilfelle han mente reklamen ikke var korrekt.

3. Ved en rekke ganger å ha unnlatt å imøtekomme IFA's anmodninger om tekniske opplysninger og målinger.

Saksøkte må derfor dømmes i hovedsøksmålet.

Ved fastsettelsen av erstatningsbeløpets størrelse har flertallet tatt hensyn til at saksøkte har lagt ned et stort og oppofrende arbeid ved utarbeidelsen av sine luxtabeller. Disse tabeller som først og fremst er basert på ikke sakkyndige kunder, gir på en grei og lettfattelig måte opplysninger om hvilke belysningsstyrker man kan vente å oppnå ved forskjellige opphengningshøyder og avstander fra armaturene. De belysningsstyrker man finner i tabellene, er i underkant av de man oppnår i virkeligheten. Ved utarbeidelsen av tabellene er det nemlig ikke tatt hensyn til reflektert lys fra tak og gulv. Kundene blir gjort oppmerksom på dette gjennom saksøktes salgskatalog.

Selv om saksøkte har en tendens til å føre sine synspunkter frem til den ytterste konsekvens, skal han ha ros for at han påpeker den kjensgjerning at et armaturs anleggsvirkningsgrad er av større betydning for belysningsstyrken i arbeidshøyden i et rom enn armaturvirkningsgraden. Han har rett i at det tross alt er belysningsstyrken på arbeidsbordet som teller. Men med disse forutsetninger for øye må man ikke utelate de andre faktorer som skal til for at belysningsforholdene skal bli gode.

Når det gjelder erstatningsbeløpet, kan rettens flertall ikke legge saksøkernes beregninger til grunn.

Man kan ikke uten videre bruke en salgsfremgang for andre produkter enn de industriarmaturer det her gjelder, til å beregne størrelsen av et tapt salg av industriarmaturer på grunn av Glamox' fremgang. Det må åpenbart eksistere et begrenset marked. Ved beregningen ser også saksøkerne bort fra det marked som Glamox ville ha erobret gjennom en storstilet reklame av IFA uten villedende og feilaktige opplysninger.

Reklamen for disse bransjens armaturer synes å ha vært meget beskjeden før IFA satte i gang sin reklame.

Det må også pekes på at saksøkerne har vist betydelig passivitet i mange år både overfor saksøkte og når det gjelder en motreklame. Rettens flertall kan ikke fri seg fra et inntrykk av at saksøkerne har latt Glamox få temmelig fritt spill i markedet, og først reagerer med kraft når de er nesten utkonkurrert.

Videre finner rettens flertall at noen tapt omsetning ikke kan påberopes etter at Glamox i 1958 avbrøt samarbeidet med IFA.

Rettens flertall finner derfor å måtte begrense erstatningen til kr. 60 000 som tilkjennes saksøkerne in solidum.

Av beløpet regnes 4 % renter fra forliksklagens forkynnelse den 23. oktober 1959.

Rettens mindretall (formannen) finner under noen tvil at man ikke kan bebreide saksøkte at han har vist ansvarsbetingende uaktsomhet.

Han har hatt sin bestemte oppfatning av begrepene

Side:81

«refleksjonskoeffisient» og «totalrefleksjon» og hadde opprinnelig både støtte for sine tall i prøvene fra Kungliga Tekniska Högskolan (prøvene gjaldt dog virkningsgrad og synes noe høye) og i resultatet av diplomarbeidet 95,5 %. Ut fra hans forutsetninger finner mindretallet at det ikke kan bebreides ham at han opererte med 96 %, og heller ikke den måte hvorpå han tilrettela prøvene i SINTEF.

Mindretallet kommer etter dette til at saksøkte ikke er erstatningsansvarlig overfor saksøkerne, og at han derfor må bli å frifinne i hovedsøksmålet.

Hva motsøksmålet angår, finner retten enstemmig at det ikke kan føre frem.

Som det fremgår av det foran anførte - også av mindretallets votum - kunne det med rette reises kritikk mot reklamen for saksøktes produkter. Det var rimelig at saksøkerne fant den angitte refleksjonskoeffisient påfallende høy, og at de mente det besto sammenheng mellom reklamen og den fremgang saksøkte har hatt. Det var da også rimelig at de forela saken for Konkurranseutvalget. Det ville, som også Utvalget ga uttrykk for, ha vært naturlig å trekke IFA inn, men det måtte stå saksøkerne fritt om de gjorde det eller ikke. Og det er jo forståelig at deres uvilje særlig rettet seg mot den konkurrerende bedrift, og det så meget mer som IFA på det tidspunkt klagen ble inngitt, ikke lenger omsatte saksøktes produkter. Det kan heller ikke bebreides saksøkerne at det ikke ble valgt en annen behandlingsmåte for saken i Utvalget. Den ble der behandlet etter de vanlige regler, og det måtte være Utvalgets sak i tilfelle å bestemme at det f. eks. skulle tilkalles sakkyndige. At saksøkerne bevisst har lagt an på å villede Utvalget, er en beskyldning som det ikke er dekning for. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Mats Stensrud og Otte Huitfeldt og sorenskriver Ingvar Høstad med sakkyndige domsmenn fabrikkeier J. E. Ekornes og sivilingeniør Harald Aas):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Herredsretten bygger på at Lefa Fabrikker A/S er opphørt. Dette er ikke riktig. I januar 1959 ble Lefa Fabrikker A/S slått sammen med Glamox A/S slik at alle førstnevntes aktiver og passiver ble ført inn i Glamox A/S. Sistnevnte selskaps aksjekapital ble samtidig forhøyet med kr. 30 000, tilsvarende Lefa Fabrikkers kapital. Begge selskap hadde sivilingeniør Hatlebakk som enestyre.

Slik saken foreligger for lagmannsretten, gjelder den i virkeligheten - for hovedsøksmålets vedkommende - bare spørsmålet om bruken av 96 % i reklamen for Glamox-armaturene er usann og villedende, om Glamox er ansvarlig for reklamebruken og erstatningsansvarlig fordi firmaet har handlet i strid med §1 og §2 i lov om utilbørlig konkurranse.

Den påklagede reklamebruk har pågått fra 1951 til Glamox A/S i mars 1958 skilte lag med IFA, og sees av ankemotpartene som et samlet forhold. Retten er tilbøyelig til å se saken på samme måte. Det er på det rene at tallet 96 % og likeså tallet 95 % som ble brukt i reklame for Lefa-produktene allerede fra 1951, refererer seg til resultater av virkelig foretatte tekniske målinger av refleksjon. Sivilingeniør Heggheim kom i

Side:82

desember 1950 frem til en refleksjonskoeffisient på 0,955. Disse målinger er utført på en glamoxert overflate av aluminium i handelskvalitet (99,7 % aluminium). Flaten har imidlertid vært gjort speilblank ad mekanisk vei før glamoxeringen. Måleresultatet gir således et adekvat uttrykk for refleksjonen fra en speilblank, glamoxert overflate, en refleksjon som praktisk sett er en ren speilrefleksjon. Det samme gjør seg gjeldende for den måling som ble utført av SINTEF i august-september 1955, gjengitt i SINTEF's målerapport av 16. september 1955. Måleresultatene gir et uttrykk for den refleksjonsevne som kan oppnåes ved glamoxerings-prosessen.

Lefa Fabrikker A/S, og senere Glamox A/S, fremstillet for salg belysningsarmaturer. Ved belysning må til armaturene benyttes refleksjonsflater med en større eller mindre ruhetsgrad for å oppnå en diffus belysning. For det overveiende antall belysningsformål er det om å gjøre å unngå speilrefleksjon.

Retten finner det bevist at det i reklamen for Glamox-produktene fra 1951 og frem til mars 1958 til å begynne med er gjort bruk av 95 %, og fra 1952 konsekvent 96 % «refleksjon» eller «96 % refleksjonskoeffisient». Denne bruk av de nevnte tall har funnet sted i annonser, i salgsbrosjyrer og fremfor alt i salgskataloger. Således er det i IFA's salgskatalog 1953 på i alt 37 katalogblad for forskjellige glamox-armaturer under de respektive avbildninger anført:

«Den anerkjente holdbare reflektor med verdens høyeste refleksjon 96 %».

I katalogen for 1957 er på samme måte anført på hvert katalogblad, i tilknytning til bilde av de forskjellige glamox-armaturer:

«Det er bare Glamox (gjengitt med registrert varemerke) som har 96 % refleksjon».

Ved det siste ord er anført en stjerne som viser til følgende fotnote:

«96 % refleksjonskoeffisient dokumentert ved SINTEF, Norges Tekniske Høgskole, 16. september 1955.»

Det er ikke godtgjort at noen av de armaturer som Glamox har fremstillet for salg, har overflater hvis refleksjonsevne tilnærmelsesvis når opp i 96 %. Det må på dette grunnlag fastslåes at påberopelsen av «96 % refleksjon» i reklamen og i katalogene for de enkelte armaturer, ikke gir uttrykk for noen egenskap som disse armaturer har. Således viser en rekke målinger - om hvis resultater det ikke er uenighet - at de målte armaturers refleksjonskoeffisient ligger på ca. 82 %, dvs. refleksjonsflatenes refleksjonsevne i armaturene skiller seg ikke vesentlig fra hva som ellers er oppnådd.

Retten mener etter det anførte at det var uriktig når tallet 96 % ble brukt i reklamen for armaturene, og det ga adressatene for reklamen det uriktige inntrykk at 96 % refleksjon var en egenskap ved de produkter Glamox produserte for salg. Dette moment ble på forskjellige måter brukt i salgsvirksomheten. Man finner det ikke tvilsomt at den uriktige opplysning om produktene var egnet til å gi adressatene for reklamen det inntrykk at Glamox kunne levere produkter med helt særlige fortrinn i denne henseende fremfor andre. Man mener at denne reklame og katalogbruk rammes av §2 første ledd i lov om utilbørlig konkurranse.

Fra Glamox A/S har det vært fremhevet at katalogbladene må sees

Side:83

som og leses som en helhet, og det er vist til katalogens øvrige opplysninger av teknisk art, således til polardiagrammer og luxtabeller for de enkelte armaturer. Retten finner ikke at katalogbladenes tekniske opplysninger gir dem som skal bruke katalogen, grunnlag for å korrigere den uriktige opplysning om 96 % refleksjon. I det hele kan man ikke fra katalogbladenes tekniske opplysninger slutte noe om refleksjonsevnen eller refleksjonskoeffisienten for den enkelte armaturs overflate.

Det er fremhevet at både annonser, brosjyrer og kataloger er beregnet på folk som har en viss sakkyndighet, og at disse ikke kunne bli villedet av opplysningene om 96 % refleksjon. Retten kan ikke godta dette syn. Bevisførselen viser at selv meget sakkyndige i belysningsteknikk ikke har klart å bringe på det rene hva opplysningene om 96 % refleksjon virkelig gjaldt. Det ble allerede fra 1952 - av A/S Proton - satt i verk kontrollmålinger for å få verifisert anførselen om 96 %. Ved disse målinger kunne man bringe den enkelte reflektors refleksjonskoeffisient på det rene, men man kunne ikke få klarlagt hva tallet 96 % gjaldt. Glamox alene satt inne med viten om glamoxeringsprosessen. Denne ble holdt hemmelig. Glamox alene visste at de målinger som lå til grunn for tallet 96 %, var foretatt på glattpolert, glamoxert aluminium. Ingen andre enn Glamox hadde således mulighet for å skaffe til veie et riktig måleobjekt. Allerede fra 1952 vakte reklamen uro i fagkretser, men alle undersøkelser til tross, var det først da SINTEF på forespørsel fra Philips i brev av 6. oktober 1956 opplyste at SINTEF's målinger var foretatt på «et sterkt speilende prøvestykke som Glamox sendte oss i 1955», at man i fagkretser ble klar over hva tallet 96 % kunne referere seg til.

Etter at SINTEF's målerapport av 16. september 1955 forelå, fikk 96 %-reklamen i katalogene en mer tilspisset form ved endring av katalogbladene som foran anført og ved tilføyelsen av fotnoten som er gjengitt foran. Nå var tallet direkte underbygget med en vitenskapelig institusjons autoritet.

Man mener således at 96 %-reklamen var rettsstridig, og spørsmålet er om Glamox A/S er ansvarlig for denne reklamebruk og om firmaet kan gjøres erstatningsansvarlig for den.

Glamox A/S har vist til A. Hørløck A/S og IFA som de ansvarlige. Det er riktig at disse firmaer avtok produktene fra Glamox i fast regning - som kjøpere. Bevisførselen har imidlertid klarlagt at det med hensyn til reklame foregikk et nært samarbeid mellom Glamox og disse firmaer som ble betegnet utad som henholdsvis salgskontor og salgsorganisasjon for Glamox-produktene. Retten må etter bevisførselen legge til grunn at alle tekniske data for reklamen er skaffet til veie av Glamox A/S, at dette firma detaljert har gjennomgått og godtatt bruken av 96 % refleksjon i reklamen, at det meget nøye har påsett at Glamox' registrerte varemerke ble benyttet i reklamen, og at firmaet til dels har brakt i forslag de formuleringer som skulle benyttes i 96 %-reklamen. Ingen andre enn Glamox A/S har hatt den fulle forståelse av hva 96 % tallet refererte seg til. Glamox hadde forferdiget prøvestykkene, innhentet måleresultatene, og avslo f. eks. overfor IFA å stille til disposisjon eksemplarer av de målte prøvestykker da dette firma ønsket å ha klart grunnlag for å vite hva som virkelig var blitt målt. I de former refleksjonskoeffisientreklamen ble benyttet i den første begynnelse, kunne uriktigheten ved den

Side:84

kanskje forsvares som uaktsom. Men fra 1952, da Glamox så hvordan man reagerte i fagkretser, måtte uriktigheten ved 96 %-reklamen fremstille seg for firmaets ansvarlige som klar. Retten mener at Lefa Fabrikker A/S, senere Glamox A/S, må være ansvarlig utad for den rettsstridige reklame. Dette gjelder også reklamebruken i katalogen av 1957. Man finner det bevist at løse blad fra denne katalog var trykt og distribuert allerede fra slutten av 1955 og i 1956. Man finner det bevist at Glamox hadde kjennskap til at disse blad ble brukt. Man legger til grunn at den samlede katalog ble sendt ut fra IFA i januar 1957, og at Glamox A/S ble tilstillet denne katalog. Katalogen ble brukt i salgsvirksomheten inntil Glamox A/S og IFA skilte lag med virkning fra 17. mars 1958. Før den samlede katalog var ferdig, hadde SINTEF slått alarm, og hadde i sitt brev 23. oktober 1956 til Glamox A/S med gjenpart til IFA forlangt katalogbladene endret ved sålydende tilføyelse under fotnoten: «Målt i det synlige området på blank-glamoxert aluminium (speilrefleks).»

Katalogen ble sendt ut uten denne tilføyelse. IFA søkte kontakt med Glamox A/S som skulle ordne opp i forholdet til SINTEF. Glamox A/S måtte etter det som hadde passert forut, ha en klar plikt til positivt å motvirke at katalogen ble sendt ut i den form den forelå, men Glamox foretok seg intet av avgjørende betydning i denne retning. Katalogen ble sendt ut uten rettelse og med Glamox' vitende brukt i salgsvirksomheten for Glamox-produktene inntil mars 1958. At det i desember 1956 var oppstått betydelige uoverensstemmelser mellom IFA og Glamox A/S om hele deres kontraktmellomværende kan ikke frita Glamox for ansvaret for katalogen. Hvorvidt andre også kan være ansvarlig for den rettsstridige reklame, har retten ikke oppfordring til å uttale seg om.

Retten mener etter det anførte at 96 %-reklamen innebærer en krenkelse av bestemmelsene i §2 første ledd i loven om utilbørlig konkurranse. Forholdet faller også inn under lovens §1 som handlinger som etter god forretningsskikk er utilbørlige. I forhold til motpartene ansees Glamox A/S' opptreden som erstatningsforpliktende.

Det er forbundet med stor vanskelighet å vurdere hvilket tap som er påført motpartene gjennom den rettsstridige reklame. Man må legge til grunn at Glamox har produsert og latt omsette belysningsarmaturer som har vist seg konkurransedyktige i markedet både med hensyn til pris og kvalitet. Firmaets virksomhet har vist en betydelig ekspansjon, og denne ekspansjon har fortsatt også etter at den rettsstridige 96 %-reklame ble forlatt i 1958. Når det gjelder motpartene, har de i årene 1951-1958 hatt en markert relativ tilbakegang i salget av industriarmaturer. Dette gjelder dog ikke for Christiania Glasmagasin hvis omsetning man ikke har opplysninger om, og ikke for Proton, som ikke har hatt produksjon av lysrørarmaturer. Totalantallet av solgte industriarmaturer her i landet har fra 1951 og fremover vist en markert stigning. Philips, Kjølstads og Lysstoffarmaturers salg viser i denne periode også absolutt sett enten stagnasjon eller tilbakegang. Nettofortjenesten ved salg av et enkelt armatur er av motpartene beregnet til ca. kr. 12 i gjennomsnitt. Retten ser den uriktige og rettsstridige reklame fra Glamox som et enkeltmoment, og langt fra det viktigste, til forklaring av firmaets ekspansjon i salget. På samme måte kan ikke motpartenes klare relative nedgang i salg alene sees som en følge av den rettsstridige Glamox-reklame, men

Side:85

må sees som følge også av andre forhold. Det må legges vekt på at Glamox fikk sin avgjørende innarbeidelse under den uriktige reklamekampanje. Firmaets produkter ble lansert som belysningstekniske sensasjoner under henvisning til 96 %-refleksjonen. Katalogene ble trykt og distribuert i tusenvis av eksemplarer. 1957-katalogen ble således distribuert i 5000 eksemplarer til arkitekter, elektrotekniske konsulenter, autoriserte installatører og store forbrukere som elektrisitetsverk, storbedrifter, offentlige institusjoner m.v. Et salgsapparat fulgte opp med katalogene. Foruten dagspressen ble fagpressen brukt i annonseringen. Å anslå konkurrentenes tap ved den rettsstridige annonsering eksakt er umulig. Man blir henvist til et skjønn, hvorunder må legges til grunn at tapet ikke er ubetydelig. Det strekker seg over en periode av flere år. I det enkelte skal man om erstatningen bemerke:

Christiania Glasmagasin A/S har ikke legitimert tall fra sin omsetning bortsett fra at det er opplyst at firmaets omsetningstall i 1958 ligger like høyt som i 1951. Man savner tilstrekkelig grunnlag til å vurdere om firmaet er påført noe tap ved den uriktige reklame. Man mener at Glamox A/S må frifinnes for dette firmas krav.

A/S Proton har ikke selv produsert lysrørarmaturer for salg. Man må etter det opplyste legge til grunn at firmaet har hatt et mindre tap i sin omsetning av glødelampe- og damparmaturer som følge av den rettsstridige reklame. Erstatningen til dette firma fastsettes skjønnsmessig til kr. 5000.

For A/S Lysstoffarmaturer, Norsk A/S Philips og Gunnar F. Kjølstad A/S fastsettes erstatningene til henholdsvis kr. 13 000, kr. 76 000 og kr. 26 000. I tillegg til samtlige beløp kommer prosessrenter som påstått.

Når det gjelder motsøksmålet kan man henholde seg til den begrunnelse som er gitt av herredsretten. - - -