Rt-1964-7
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1964-01-10 |
| Publisert: | Rt-1964-7 |
| Stikkord: | Vegloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1 B/1964 |
| Parter: | Eigersund kommune (overrettssakfører H. Vedelden - til prøve) mot Hans Øksnebø (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland). |
| Forfatter: | Nygaard, Leivestad, Stabel, Bendiksby, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §22, Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917), §33, Tvistemålsloven (1915) §373, Skjønnsprosessloven (1917) §53, §57 |
Dommer Nygaard: Dalane herredsrett holdt den 12. juni 1934 etter begjæring av statens veivesen og Eigersund kommune ekspropriasjonsoverskjønn etter §22 m.v. i veiloven av 21. juni 1912 i anledning av fastsettelse av erstatning for grunn, veimaterialer og ulemper ved utvidelse og forandring av riksveien fra Tengsbakkene til Ogna grense. En av de saksøkte grunneiere var eieren av g.nr. 53 b.nr. 4 Halvor Øksnebø. Han ble ved overskjønnet ikke tilkjent noen erstatning for grunn, mens det derimot ble fastsatt en erstatning stor kr. 1 pr. meter for gjerde, en erstatning for grinder og en ulempeerstatning stor kr. 500 dersom kommunen fra tidligere hadde gjerdeplikt ved riksveien. Utvidelsen og forandringen av riksveien på dette stedet ble først foretatt i 1940. Ulempeerstatningen ble utbetalt i desember 1940.
På grunnlag av begjæring fra Eigersund kommune ble det 5. april 1957 avgitt lensmannsskjønn etter veilovens §22 m.v. for å få fastsatt erstatning for avståelse av grunn og erstatning for gjerdehold, ulempe m.v. i anledning av at riksveien - i forbindelse med asfaltering - på nytt skulle utvides og omlegges. Blant de saksøkte var eieren av g.nr. 53 b.nr. 4 Hans Øksnebø som er en sønn av Halvor Øksnebø. Ved skjønnet ble Hans Øksnebø for grunnavståelse tilkjent kr. 1 pr. m2. Derimot fikk han ikke noen erstatning for ulempe. Heller ikke ble han tilkjent noen erstatning for gjerde «da det tidligere ikke er oppført noe gjerde». Ved Dalane herredsretts overskjønn den 23. august 1957 ble underskjønnet stadfestet, dog slik at rettens formann dissenterte.
Hans Øksnebø påanket overskjønnet til Gulating lagmannsrett som 4. november 1958 avsa dom med slik domsslutning: «1. Overskjønnet oppheves for så vidt angår dets avgjørelse om erstatning for oppføring og vedlikehold av gjerder, og hjemvises for dette punkts vedkommende til Dalane herredsrett til ny behandling og nytt overskjønn. 2. For øvrig stadfestes overskjønnet. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Hans Øksnebø påanket denne dommen til Høyesterett, men ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 29. april 1959 ble anken nektet fremmet til Høyesterett i henhold til tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1.
Den 27. august 1959 ble det holdt nytt overskjønn ved Dalane herredsrett. Overskjønnet har følgende slutning: «Godtgjersla til
Side:8
Hans Øksnebø for oppføring og vedlikehald av gjerder som fylgje av veiutviding over hans eigedom i 1957 eller 1958 vert sett til kr. 0. Egersund kommune ber dei lovfesta utgiftene ved overskjønnet.
Egersund kommune betaler i sakskostnader kr. 400 til Hans Øksnebø innan 2 veker etter at skjønet er forkynt.»
Hans Øksnebø påanket dette overskjønnet til Gulating lagmannsrett som 5. juli 1962 avsa dom med slik domsslutning: «Overskjønnet, unntatt bestemmelsen om de lovbestemte utgifter og saksomkostningsavgjørelsen, oppheves, og hjemvises til herredsretten til nytt overskjønn. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Bestemmelsen i overskjønnet om de lovbestemte utgifter og avgjørelsen om saksomkostninger for overskjønnsretten stadfestes. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 14 dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens idet rettens formann - lagmannen - stemte for at overskjønnet ble stadfestet.
Eigersund kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Fra kommunens side er det gjort gjeldende at lagmannsrettens dom må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen. Når overskjønnet av 1959 ble opphevet og hjemvist til herredsretten til nytt overskjønn, har nemlig lagmannsrettens flertall etter kommunens mening bygget på et grunnlag som var rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens dom av 4. november 1958. Ved denne dommen ble overskjønnet av 1957 opphevet for så vidt angikk avgjørelsen om erstatning for oppføring og vedlikehold av gjerder. Begrunnelsen for opphevelsen dengang var imidlertid, at det var uklart om overskjønnet av 1957 hadde tatt standpunkt til om Hans Øksnebø hadde krav på erstatning for oppføring og vedlikehold av gjerder på et annet sted enn man hadde regnet med ved overskjønnet i 1934. Det er derfor riktig - hevder kommunen - når overskjønnet av 1959 bygget på at Hans Øksnebø i tilfelle bare hadde krav på gjerdeerstatning som følge av den nye trasé for riksveien i 1957. For øvrig var dette erstatningsspørsmålet endelig avgjort ved lagmannsrettens dom i 1958, og Hans Øksnebøs anke skulle derfor ha vært avvist av lagmannsretten.
Kommunen har videre gjort gjeldende at selv om lagmannsrettens dom av 1958 her ikke er avgjørende, har lagmannsrettens flertall ved dommen i 1962 feilaktig lagt til grunn at Hans Øksnebø ikke har godkjent den gjerdeerstatningen som ble fastsatt ved overskjønnet i 1934. Ved å ha mottatt ulempeerstatningen i 1940 og ved å ha vist passivitet helt frem til overskjønnet i 1957, er han etter kommunens mening avskåret fra å angripe skjønnet av 1934 også når det gjelder erstatningen for gjerder. Kommunen har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Lagmannsrettens dom oppheves. Anken avvises fra lagmannsretten. Subsidiært: Overskjønnet stadfestes. I begge tilfeller: Eigersund kommune tilkjennes saksomkostninger av Hans Øksnebø for lagmannsrett og Høyesterett. Til motsøksmålet: Kravet om ny sammensetning av
Side:9
skjønnsretten tas ikke tilfølge. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»
Hans Øksnebø som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har tatt til gjenmæle og har nedlagt følgende påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at overskjønnet hjemvises til ny behandling med nye skjønnsmenn og Hans Øksnebø tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. 2. Eigersund kommune dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for. Det er i mai 1963 holdt bevisopptak ved Dalane herredsrett. Her ble det gitt forklaringer av ordføreren i Eigersund kommune Tønnes Lædre, av Hans Øksnebø og av 7 vitner. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsrettens flertall.
Før jeg går inn på de spørsmål som anken gjelder, nevner jeg at den ekspropriasjonssak som nå foreligger til behandling, ble begjært i anledning av utvidelsen og omleggingen av riksveien i 1957. Under lagmannsrettssaken i 1958 hevdet kommunen at lensmannsskjønnet og overskjønnsretten etter skjønnsbegjæringen bare kunne behandle spørsmålet om erstatning i forbindelse med utvidelsen i 1957 og ikke kunne ta opp utvidelsen i 1940. For lagmannsretten og Høyesterett i den foreliggende sak har kommunen ikke opprettholdt denne innvending. Det er nå kommunens standpunkt at for så vidt Hans Øksnebø skulle få medhold i spørsmålet om rettskraft og spørsmålet om passivitet, vil overskjønnsretten ved en ny behandling av skjønnssaken ha prosessuell adgang til å behandle også utvidelsen i 1940, eller med andre ord tilkjenne erstatning for hele utgiften ved oppføring og vedlikehold av gjerde på den veistrekning som det her er tale om.
Jeg går så over til å behandle rettskraftsspørsmålet. Som det fremgår av lagmannsrettens domsslutning fra 1958, er overskjønnet av 1957 opphevet for så vidt angår avgjørelsen av spørsmålet om «erstatning for oppføring og vedlikehold av gjerder», og saken ble for dette punkts vedkommende hjemvist til ny behandling og nytt overskjønn. I selve domsslutningen er det således ikke tatt noen reservasjoner når det gjelder omfanget av opphevelsen av overskjønnet for så vidt angikk gjerdeerstatningen. Etter ordlyden gjelder opphevelsen og hjemvisningen gjerdeerstatningen i sin helhet. Når det skal tas standpunkt til hva som her er rettskraftig avgjort, kan imidlertid ikke domsslutningen tolkes isolert, men den må sees i sammenheng med det som er uttalt i domsgrunnene. Det er nok så at uttrykksmåten i domsgrunnene trekker i retning av at det ikke har vært lagmannsrettens mening at det nye overskjønn skulle avgjøre om Hans Øksnebø hadde krav
Side:10
på gjerdeerstatning uavhengig av det resultat som overskjønnet av 1934 var kommet til. Når lagmannsretten opphevet overskjønnet av 1957 på dette punkt, var det fordi det ikke fremgikk av skjønnsgrunnene at overskjønnet hadde tatt standpunkt til spørsmålet om Hans Øksnebø hadde krav på erstatning for «oppførelse av nytt gjerde og vedlikehold av dette når gjerdet måtte oppføres på et annet sted enn forutsatt i overskjønnet av 1934». Som nevnt av lagmannsrettens mindretall, var det ikke naturlig for lagmannsretten i 1958 å ta standpunkt til dette spørsmål dersom lagmannsretten mente at Hans Øksnebø hadde krav på gjerdeerstatning uavhengig av traséendringen for riksveien i 1957. Likevel er jeg blitt stående ved at det i domsgrunnene fra 1958 ikke er kommet tilstrekkelig klart til uttrykk, at lagmannsretten har avgjort spørsmålet om Hans Øksnebø var bundet av erstatningsfastsettelsen fra 1934 også for så vidt angikk gjerder. Jeg finner her grunn til å fremheve at lagmannsretten tok et klart standpunkt når det gjaldt erstatning for grunn- og ulempeerstatningen. Derimot er det ikke i domsgrunnene sagt noe om at Hans Øksnebø hadde godkjent overskjønnet av 1934 for gjerdeerstatningens vedkommende. Jeg peker også på at det dengang fra Hans Øksnebøs side prinsipalt var gjort gjeldende at han ved en feil ikke var blitt tilkjent erstatning for oppføring og vedlikehold av gjerder og grinder. Det var bare subsidiært fremholdt at skjønnsgrunnene var uklare når det gjaldt hans krav på erstatning for flytning av gjerde. Av domsgrunnene kan det ikke sees om lagmannsretten på dette punkt har tatt standpunkt til den prinsipale anførsel fra Hans Øksnebøs side. Når lagmannsretten således ikke ved behandlingen av gjerdespørsmålet har presisert sitt syn på en utvetydig måte, finner jeg ikke å kunne legge til grunn at det ved denne dommen er avgjort på bindende måte at Hans Øksnebø hadde godtatt erstatningsfastsettelsen for gjerder i overskjønnet fra 1934. Jeg nevner også hva partene selv uttalte om dette spørsmålet i forbindelse med anken til Høyesterett i 1959. I ankeerklæringen fra Hans Øksnebø av 29. januar 1959 var det bl.a. fremholdt, at lagmannsretten på dette punkt bare delvis hadde gitt ham medhold, og at lagmannsretten burde ha fastslått at han hadde krav på «erstatning for nytt gjerde, vedlikehold og for grinder». Men i anketilsvaret av 23. februar 1959 uttalte kommunens daværende prosessfullmektig bl.a.: «Lagmannsrettens dom opphever overskjønnet forsåvidt angår erstatning for oppføring og vedlikehold av gjerder, og hjemviser for dette punkts vedkommende saken til nytt overskjønn ved Dalane herredsrett. Anken til Høyesterett omfatter derfor ikke dette punkt.» Dette foranlediget ikke noen bemerkninger fra Hans Øksnebøs side. Endelig tilføyer jeg at også overskjønnsretten i 1959 - som nevnt av lagmannsrettens flertall - synes å ha forstått lagmannsrettens dom av 1958 slik, at spørsmålet om gjerdeerstatning skulle avgjøres på fritt grunnlag ved det nye overskjønn.
Jeg kan heller ikke se at Hans Øksnebø ved passivitet har godkjent erstatningsfastsettelsen for gjerder i overskjønnet av
Side:11
1934. Fra kommunens side er det for Høyesterett erkjent at Hans Øksnebø ikke i 1940 var bundet av overskjønnet fra 1934 fordi det ikke innen fristen i skjønnslovens §57 jfr. §53 var begjært fravikelseskjennelse eller foretatt noen besittelsesoverføring. Ved lagmannsrettens dom av 1958 er det endelig avgjort at Hans Øksnebø likevel hadde godkjent en frivilig avståelse av grunnen, og overskjønnet av 1957 ble stadfestet for så vidt angikk erstatning for grunnen og ulempeerstatningen. Imidlertid er forholdet etter min mening et annet når det gjelder erstatningen for gjerder. For så vidt er det ikke grunn til å legge vekt på at ulempeerstatningen ble utbetalt og på at selve besittelsesovergangen ble gjennomført i 1940 uten noen protest fra Hans Øksnebøs side. Erstatning for gjerder er ikke blitt utbetalt av kommunen, jfr. §33 tredje ledd i den tidligere veilov av 21. juni 1912. Når jeg videre tar i betraktning at kommunen uten hjemmel i loven og uten å innhente samtykke satte seg i besittelse av veigrunnen, er det etter min mening ikke naturlig å stille så store krav til aktivitet fra Hans Øksnebøs side for så vidt angår gjerdeerstatningen. Han gjorde overfor kommunen rede for sitt syn i et brev av 30. desember 1940 som delvis er referert i lagmannsrettens dom. Her peker han bl.a. på at han ikke tidligere har hatt anledning til å føre opp gjerder, og at gjerdene ikke kunne settes opp og vedlikeholdes for tilnærmelsesvis det beløp som var fastsatt i overskjønnet fra 1934, nemlig kr. 1 pr. meter. Han fremholdt videre at det etter hans mening ville være rimelig om det ble holdt et nytt skjønn eller at kommunen ytet en tilleggserstatning. Hans søknad ble imidlertid avslått i kommunens brev av 29. juli 1941. Det hadde nok vært en viss oppfordring for Hans Øksnebø til iallfall noen tid etter okkupasjonens opphør å rette en ny henvendelse til kommunen for å få en avgjørelse av spørsmålet om gjerdeerstatningen. Men for øvrig er det forklarlig at han ikke uten videre gikk i gang med å sette opp gjerder. Det var etter okkupasjonen inntrådt en ytterligere prisstigning, og han måtte være forberedt på at kommunen ville hevde at han var bundet av erstatningsfastsettelsen i skjønnet fra 1934. Jeg finner også grunn til å peke på at veivesenet etter reglene i §33 fjerde ledd i den tidligere veilov hadde adgang til å fastsette en frist for oppføring av gjerde. På den måten kunne veivesenet selv ha tatt initiativet til å få løst gjerdespørsmålet. Selv om jeg må bygge på at Hans Øksnebø først i forbindelse med skjønnet i 1957 på nytt tok opp spørsmålet om gjerdeerstatningen, kan jeg under de omstendigheter som foreligger ikke se at han ved passivitet har godkjent fastsettelsen av gjerdeerstatningen fra 1934 således at denne fremdeles er bindende for ham.
Slik som saken ligger an, finner jeg at Hans Øksnebøs påstand om at nye skjønnsmenn skal gjøre tjeneste ved det nye overskjønn, bør tas til følge.
Etter sakens art og det resultat som jeg er kommet til, bør kommunen etter min mening betale saksomkostninger både for lagmannsretten og for Høyesterett.
Side:12
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at overs kjønn et hjemvises til ny behandling med nye skjønnsmenn, og slik at Eigersund kommune betaler til Hans Øksnebø 1500 - femten hundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Eigersund kommune til Staten ved Justisdepartementet 3700 - tre tusen sju hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Bendiksby og Bahr: Likeså.