Rt-1964-777
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1964-06-27 |
| Publisert: | Rt-1964-777 |
| Stikkord: | Reindrift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 91 |
| Parter: | Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot 1. A og 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | THrap, Eckhoff, Stabel, Rode, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, Reindriftsloven (1933) §24, Straffeprosessloven (1887) §398, Reindriftsloven (1933) |
Dommer Thrap: Tana og Varanger herredsrett avsa 5. juli 1963 dom med sådan domsslutning:
«1. De tiltalte A, B og C dømmes for forbrytelse mot straffelovens §258, jfr. §257, til fengsel i 60 dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 år på det vilkår at de tiltalte hver - innen 12 måneder fra domsavsigelsen - betaler erstatning til Reindriftsfondet med kr. 833,33.
2. De tiltalte dømmes til - innen 14 dager fra dommens forkynnelse - en for alle og alle for en - å betale til Reindriftsfondet v/ Lappefogden i Finnmark kr. 2500.»
De domfelte nr. 1 (A) og nr. 2 (B) har - etter at deres begjæring om lagmannsrettsbehandling var avslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg - påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen. Det gjøres i ankeerklæringen gjeldende at avgjørelsen bygger på en uriktig forståelse av reinbeitelovens §24, idet retten - i strid med Høyesteretts oppfatning i avgjørelsen i Rt-1938-623 - har lagt til grunn at eiendomsretten til de
Side:778
umerkede årskalver var gått over til Reindriftsfondet. Forsvareren har for Høyesterett også gjort gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle, og ikke gir Høyesterett et tilstrekkelig grunnlag for å prøve om de tiltalte med rette er dømt for tyveri av omhandlede reinkalver. Anken er erklært i rett tid, jfr. straffeprosesslovens §398 annet ledd.
Jeg antar at anken ikke fører frem.
Det er nok så at herredsretten har gitt uttrykk for en uriktig rettsoppfatning når den uten videre uttaler at de umerkede, årsgamle reinkalver tilhørte Reindriftsfondet. Dette strider mot den rettsoppfatning som Høyesterett har lagt til grunn bl.a. i sin avgjørelse i Rt-1938-623. Imidlertid kan jeg ikke se at den omstendighet at herredsretten har gitt uttrykk for den her nevnte uriktige rettsoppfatning, i det foreliggende tilfelle må føre til opphevelse av dommen. Etter min mening inneholder domsgrunnene for øvrig tilstrekkelige opplysninger til at Høyesterett kan konstatere at de tiltalte med rette er domfelt etter straffelovens §258, jfr. §257. I objektiv henseende er det således på det rene at de tiltalte har skutt 25 umerkede, års gamle reinkalver, som de - sammen med domfelte C - transporterte til C's boplass, hvor de flådde dem og lagret dem med senere salg for øye. Etter opplysningene i saken må jeg videre legge til grunn at reinkalvene, da de ble innfanget og skutt, befant seg i en felles reinflokk. Jeg må da legge til grunn at herredsretten har bygget på at de domfelte ved å skyte de i saken omhandlede 25 rein, har borttatt rein som tilhørte andre.
Når det gjelder de subjektive vilkår for straff, har herredsretten uttalt at de domfelte var klar over «at de selv ikke hadde rett til å ta dem (reinkalvene)», og at de domfelte, da de bemektiget seg reinene, gjorde dette fullt klar over at de skaffet seg en uberettiget vinning, og at deres handling var motivert av ønsket om å skaffe seg sådan vinning.
Jeg antar etter dette at så vel de objektive som subjektive betingelser for straffellelse er til stede, og stemmer for denne
kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Rode og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Olaf Sirnæs med domsmenn):
- - -
De tiltalte har erkjent at de til tid og sted som anført i tiltalen har skutt en del umerkede rein over 1 år (såkalte heløringer), og at de dagen etter transporterte dem ned til tiltalte C's boplass hvor de flådde dem og lagret dem. Tiltalte nr. 1 og 2 forklarer at det var 25 rein som ble skutt og at alle 3 tiltalte var med på skytingen «etter tur».
Side:779
Tiltalte nr. 3 forklarer dog at partiet var på 32 rein, og at han var med på passingen av den flokk hvorfra de umerkede rein ble tatt, videre at han var med på transporten av dem og flåingen av dem, men at han personlig ikke har skutt noen av reinene, idet skytingen ble besørget bare av tiltalte nr. 1 og 2. Retten finner å måtte legge til grunn at det bare dreier seg om 25 rein.
De tiltalte har ikke erkjent seg skyldig, idet de anfører at de ikke var klar over at de ikke hadde rett til å skyte umerkede rein. De hevder at det er gammel praksis at reineiere merker eller skyter umerkede rein. Disse rein tilhører nemlig flyttsamene etter de tiltaltes mening. De anfører videre at de ikke har kjent reindriftslovens bestemmelse (§24) om at umerkede rein skal selges til inntekt for Reindriftsfondet.
Retten finner ikke at de tiltaltes anførsler kan føre frem. De har vært klar over at de umerkede rein tilhører Reindriftsfondet, og at de selv ikke hadde rett til å ta dem. Forsvareren for tiltalte nr. 3 har anført at det i reindriftsloven ikke direkte er uttalt at eiendomsretten til umerkede rein er gått over til Reindriftsfondet. Retten finner ikke at dette kan tillegges betydning. Når det i reindriftslovens §24 står at umerkede rein skal selges av lappefogden til inntekt for Reindriftsfondet, ligger heri at eiendomsretten til de umerkede rein er gått over til Reindriftsfondet, og at eierne av de simler som i sin tid har født dem ikke lenger har rett til dem. De tiltalte kan heller ikke unnskylde seg med at de ikke kjente reindriftslovens bestemmelser. Dette er for det første lite trolig, og den rettsvillfarelse de i denne forbindelse påberoper seg er ikke unnskyldelig. For øvrig kan bemerkes at de under etterforskningen har erkjent at de kjente til at umerkede rein skal selges til fordel for Reindriftsfondet.
De tiltalte kan heller ikke høres med at det er en utbredt rettsoppfatning blant samene at de kan ta de umerkede rein som de kommer over. Det som er kommet frem av vitneforklaringer herom viser bare at det hos enkelte flyttsamer er en viss misnøye med at Reindriftsfondet har rett til de umerkede rein.
Med hensyn til «praksis» som de påberoper seg, nemlig at det er vanlig at reineiere merker umerkede rein, er å si at denne «praksis» ikke kan lede til de tiltaltes frifinnelse.
Retten finner etter foranstående at de tiltalte, da de bemektiget seg reinene, gjorde dette fullt klar over at de skaffet seg en uberettiget vinning, og at deres handling var motivert av ønsket om å skaffe seg sådan vinning. - - -
Side:780