Rt-1964-841

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-09-04
Publisert:	Rt-1964-841
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 91 B
Parter:	Anne Marie Smith-Housken (høyesterettsadvokat Gudleik Støylen) mot Karl Høie (overrettssakfører Herman A. Knudtzon - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Bendiksby, Anker, Endresen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Uskifteloven (1927) §7, Ektefelleloven (1927) §23, §68

Dommer Nygaard: Under behandlingen av Karl Helmich Høies og Anne Marie Høies skilsmissebo ved Oslo skifterett Akeravdelingen, oppsto det tvist mellom partene om 3 eiendommer:

Side:842

Storgaten 37, Ebbels gate 2 og Bernt Ankers gate 2, alle i Oslo. Fru Høie som den 26. februar 1962 giftet seg med Ole Morten Smith-Housken, gjorde gjeldende at disse eiendommene - subsidiært 3/8 av dem - hørte til felleseiet. Videre hevdet hun at også 3/8 av en arvelodd som tilfalt Karl Helmich Høie ved utlodninger av 29. desember 1949 og 21. mai 1954 i boet etter hans fars foreldre, Karl og Louise Høie, var en del av felleseiet.

Skifteretten avsa kjennelse i tvisten den 26. september 1962 med slik slutning: «1. De faste eiendommer Storgaten 37, Ebbellsgt. 2 og Bernt Ankersgt. 2 ansees som tilhørende Karl Helmich Høie og fru Anne Marie Høies skilsmissebo for så vidt angår 3/8-dele. 2. Karl Helmich Høies arvelodd ved Oslo skifterett, Akeravdelingens utlodninger av 29. desember 1949 og 21. mai 1954 i fru Louise Høie og arkitekt Karl Helmich Høies fellesbo ansees som tilhørende Karl Helmich Høie og fru Anne Marie Høies skilsmissebo for så vidt angår 3/8-dele av arvelodden. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Karl Helmich Høie påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, mens Anne Marie Smith-Housken erklærte motanke. Saken ble pådømt av lagmannsretten den 6. mai 1963. Ved dommen ble Karl Helmich Høie frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent for noen av instansene.

Anne Marie Smith-Housken har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har i ankeerklæringen anført at lagmannsretten feilaktig har bygget på at Louise Høie med hjemmel i §7, første punktum i loven om uskiftet bo av 4. juli 1927 også kunne behefte arv etter hennes tidligere avdøde mann med klausul om at midlene skulle være særeie for Karl Helmich Høie. Louise Høie hadde ikke stillet som betingelse for utdelingen at særeieklausulen skulle godkjennes. Lagmannsretten har videre, hevdes det, tatt feil når den har forstått brevet av 13. desember 1949 fra Stavanger overformynderi slik at særeiebestemmelsen ble godtatt når det gjaldt Karl Helmich Høies samlede arv etter besteforeldrene. Det er også gjort gjeldende at fru Smith-Housken ikke i realiteten har godkjent at hele arven etter besteforeldrene var Karl Helmich Høies særeie. I ankeerklæringen heter det bl.a.: «Såfremt fru Louise Høies utdeling i desember 1946 var et skifte hvorved arvingene fikk arven etter bestefaren, innebærer dette etter den ankende parts syn at de 3 faste eiendommer Storgaten 37, Ebbellsgate 2 og Bernt Ankersgate 2 er felleseie mellom partene. Hvis derimot utdelingen i desember 1946 må sees under ett som kommende fra begge besteforeldre må etter det samme syn 3/8 av de forannevnte 3 eiendommer være felleseie mellom partene.» Fru Smith-Housken har nedlagt følgende påstand: «1. Prinsipalt: De faste eiendommer Storgt. 37, Ebbellsgate 2 og Bernt Ankersgate 2 ansees i sin helhet som tilhørende Karl Helmich Høie og fru Anne Marie Høies skilsmissebo. Subsidiært: Oslo skifteretts kjennelse av 26. september 1962 stadfestes forsåvidt angår slutningens post 1 og 2. 2. Fru Anne Marie Smith-Housken tilkjennes omkostninger for alle retter.»

Side:843

Karl Helmich Høie har tatt til gjenmæle og har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse. Han hevder imidlertid bl.a. at de midler som ble utdelt i henhold til gavebrevet av 26. desember 1946, var en gave fra Louise Høie, og at gaven av henne kunne beheftes med særeieklausul som var bindende for ham som gavemottager. Han har nedlagt påstand om å bli frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt en kladd til gavebrevet av 26. desember 1946. Denne kladden var satt opp av direktør Finn Bjerke som fra 1943 var juridisk rådgiver for Louise Høie. Videre er som nytt dokument fremlagt et testament av 12. august 1954, oppsatt av Anne Marie og Karl Helmich Høie. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Her ble det gitt forklaringer av vitnet Finn Bjerke og av sakens parter. Finn Bjerke hadde ikke tidligere avgitt forklaring under saken.

Jeg er kommet til at fru Smith-Houskens prinsipale påstand må tas til følge.

Jeg finner først grunn til å peke på at Louise Høie i testamentet av 30. oktober 1946 bl.a. traff bestemmelse om at Karl Helmich Høies «arvelodd efter meg skal være hans særeie». Karl Helmich Høie har for Høyesterett gjort gjeldende at denne bestemmelsen gjaldt hele hans arv etter besteforeldrene. Jeg kan imidlertid ikke se at det er noen holdepunkter for - i strid med ordlyden - å tolke testamentet slik at det var Louise Høies mening at særeiebestemmelsen også skulle omfatte arven etter hennes tidligere avdøde mann. Som jeg senere kommer inn på, ville hun for øvrig etter min oppfatning ikke hatt adgang til ved testament å treffe en slik bestemmelse. Derimot hadde Louise Høie - som nevnt av lagmannsretten - etter §23 annet ledd i loven av 20. mai 1927 om ektefellers formuesforhold rett til ved testament å treffe bestemmelse om at arven etter henne skulle være sønnesønnens særeie.

Spørsmålet blir så hvorledes man skal tolke Louise Høies gavebrev av 26. desember 1946 som i sin helhet er tatt inn i skifterettens kjennelse. På dette punkt foreligger det for Høyesterett noe fyldigere opplysninger enn det gjorde for skifteretten og lagmannsretten. Av den fremlagte kladd til gavebrevet som var utarbeidet av Finn Bjerke, fremgår det at det først var satt opp et utkast til et «Hjemmelsbrev». Teksten i dette hjemmelsbrev gikk ut på at Louise Høie skulle foreta et skifte med datteren Jonne Olss og sønnesønnen Karl Helmich Høie. Louise Høies og hennes tidligere avdøde manns formue var her anslått til kr. 880 000. Av denne formuen skulle så fru Olss og Karl Helmich Høie hver få en fjerdedel, altså tilsammen kr. 440 000. I utkastet til hjemmelsbrev sto det også at det var Louise Høies mening at hun ikke skulle arve noe etter sin mann. Finn Bjerke har i sin vitneforklaring uttalt at det opprinnelig var Louise Høies mening - slik som det er kommet til uttrykk i utkastet til

Side:844

hjemmelsbrev - å foreta et skifte av fellesboet således at fru Olss og Karl Helmich Høie tilsammen skulle få halvparten av boet samtidig som Louise Høie ga avkall på arv etter sin mann. Finn Bjerke vet ikke hvorfor et slikt skifte ikke ble satt i verk. I Louise Høies «melding om arveforskudd og gaver» av 6. januar 1947 som ble satt opp av Finn Bjerke, heter det bl.a. at «gaven er ydet av fellesboet som er overtatt uskiftet av meg». Denne ordlyden gjengir Finn Bjerkes oppfatning av forholdet «slik som det ble etter at man forlot skifteformen og gikk over til gavebrev».

Det er riktignok så at disposisjonen av 26. desember 1946 er kalt «Gavebrev» og at det her også er brukt uttrykket «gaven til Karl Helmich Høie». Videre peker jeg på at det i meldingen av 6. januar 1947 er skrevet at «gaven er ydet av fellesboet». Likevel er jeg under tvil blitt stående ved å forstå gavebrevet slik at det ikke var Louise Høies mening å treffe en gavebestemmelse, men å foreta et skifte med mannens arvinger. Jeg legger her særlig vekt på at det i dokumentet heter at hun «sitter i uskiftet bo» og at hun gir eiendommene til «min manns arvinger». Videre fremhever jeg at arvingene til sammen fikk verdier for netto kr. 440 000, hvilket svarte til halvparten av det som fellesboets formue var anslått til i utkastet til hjemmelsbrev. Jeg nevner også de nye opplysninger for Høyesterett om at det opprinnelig hadde vært Louise Høies mening å foreta et skifte med mannens arvinger. Hun bestemte seg riktignok for å utferdige et gavebrev, men jeg kan ikke i dette legge at hun hadde oppgitt tanken om i realiteten å foreta et skifte med mannens arvinger. Jeg finner derfor å måtte bygge på at det var Louise Høies mening med gavebrevet å treffe bestemmelse om at fru Olss og Karl Helmich Høie skulle få overført til seg midler som i 1946 i det vesentlige svarte til deres arv etter hennes tidligere avdøde mann. Selv om arvingene først ved Louise Høies død kunne kreve utlodning av arven etter førstavdøde, kan jeg saledes ikke se at det her dreiet seg om en reell gavetransaksjon fra Louise Høies side.

Jeg går så over til å drøfte spørsmålet om Louise Høie kunne treffe bestemmelse om at arven etter førstavdøde skulle være Karl Helmich Høies særeie dersom han giftet seg. Jeg er enig med lagmannsretten i at lengstlevende som sitter i uskiftet bo, ikke ved testament kan treffe disposisjoner som gjelder førstavdødes del av boet. Jeg finner støtte for dette i forarbeidene til uskifteloven. I familierettskommisjonens innstilling av 31. august 1918 til lov om ektefellers formuesforhold heter det således i bemerkningene til lovutkastets §68 bl.a.: «Ved testament kan egtefællen bare rande over sin andel i det uskiftede bo. Dette er uttrykkelig sagt i det danske utkasts §78, men vi har fundet det unødvendig at fremhæve dette, da det fremgaar av skiftereglerne, at egtefællen ikke kan berøve arvingene deres lod» (innstillingen side 165). Men jeg kan heller ikke se at det i uskiftelovens §7, første punktum var hjemmel for Louise Høie til ved

Side:845

skifte med førstavdødes arvinger å treffe bestemmelse om at arv etter førstavdøde skulle være Karl Helmich Høies særeie. Som jeg tidligere har sagt, er det riktignok så at førstavdødes arvinger i et tilfelle som det foreliggende ikke har krav på utlodning av arven etter førstavdøde før ved lengstlevendes død. Men jeg kan ikke se at dette kan føre til at lengstlevende uten klar hjemmel i loven har rett til å bestemme at arvemidler etter førstavdøde skal være arvingens særeie. At lengstlevende etter uskiftelovens §7 første ledd har eierrådighet over boets midler, er her ikke avgjørende. Når ektepakt ikke er opprettet, kan etter min mening særeie i et tilfelle som det foreliggende bare etableres på en slik måte som er nevnt i §23 i loven om ektefellers formuesforhold og vilkårene etter denne bestemmelsen foreligger ikke.

Når således Louise Høie ikke kunne treffe gyldig bestemmelse om at Karl Helmich Høies arv etter farfaren skulle beheftes med klausul om særeie, er det uten betydning hvorledes man skal forstå Stavanger overformynderis brev av 13. desember 1949. Hverken overformynderiet eller Karl Helmich Høies verge kunne i dette tilfelle med rettsvirkning godkjenne noen bestemmelse om særeie. Heller ikke kunne gyldig særeie bli etablert ved noen godkjennelse eller aksept fra Karl Helmich Høie etter at han ble myndig. Etter mitt syn på saken er det videre ikke nødvendig å drøfte spørsmålet om fru Smith-Housken ved sin handlemåte eller passivitet har godtatt en bestemmelse om særeie. Gyldig særeie kan ikke under noen omstendighet bli brakt i stand på denne måten. Jeg kan for øvrig heller ikke se at hun har opptrådt på en slik måte at hun er avskåret fra å gjøre gjeldende at særeieklausulen er ugyldig.

Mitt resultat blir etter dette at eiendommene Storgaten 37, Ebbells gate 2 og Bernt Ankers gate 2 er felleseie og derfor hører til partenes skilsmissebo. Når således fru Smith-Houskens prinsipale påstand tas til følge, gjør hun ikke for Høyesterett krav på at noen del av den arvelodd som tilfalt Karl Helmich Høie ved utlodningene av 29. desember 1949 og 21. mai 1954 i besteforeldrenes bo skal gå inn i skilsmisseboet.

Jeg har funnet saken tvilsom. Idet jeg også tar hensyn til sakens art, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Eiendommene Stor gaten 37, Ebbells gate 2 og Bernt Ankers gate 2, alle i Oslo, hører til Karl Helmich Høies og Anne Marie Smith-Houskens skilsmissebo.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Endresen og Eckhoff: Likeså.

Side:846

Av skifterettens kjennelse (skifteforvalter Harald Julsrud):

Ingeniør Karl Helmich Høie født xx.xx.1930 ble 18. oktober 1952 gift med Anne Marie nå fru Smith-Housken. Ektefellene ble skilt ved dom av 1. mars 1961.

Boet er etter begjæring tatt under skifterettens behandling. Under bobehandlingen er det oppstått tvist mellom partene om 3 eiendommer som er registrert i boet, nemlig Storgaten 37, Ebbellsgate 2 og Bernt Ankers gate 2, alle i Oslo. Disse 3 eiendommene skriver seg alle fra mannens familie.

Den tidligere hustru, nå fru Smith-Housken, hevder at disse eiendommene hører til felleseiet, subsidiært 3/8 av eiendommene. Videre hevder fruen at 3/8 av arvelodden etter fru Louise Høie og arkitekt Karl Høie er felleseie.

Arkitekt Karl Høie og fru Louise Høie er ingeniør Karl Helmich Høies farfar og farmor. Ingeniør Karl Helmich Høies far, arkitekt Haakon Høie, døde i 1936. Farfaren døde 8. januar 1939. Farmoren, fru Louise Høie, satt i uskiftet bo etter sin mann. Hun døde den 9. januar 1947. Boet ble skiftet ved denne skifterett og sluttet den 29. desember 1949 med etterutlodning den 21. mai 1954. Foruten sønnen Haakon, hadde de en datter, fru Jonne Olss, som altså er ingeniør Karl H. Høies faster.

I ekteskapet mellom ingeniør Karl H. Høie og tidligere hustru Anne Marie var det ikke opprettet ektepakt. De levet altså i felleseie. - - - -

Rettens avgjørelse:

Det dokument som er av størst interesse i tvisten er følgende:

«GAVEBREV

Undertegnede fru Louise Høie, født xx.xx.1874, Madserud Alle 24, Ullern, som sitter i uskiftet bo efter min mann avdøde arkitekt Karl Høie, gir herved min manns arvinger, nemlig vår datter, fru Jonne Olss, født xx.xx.1903, Oslo og vår sønnesønn Karl Helmich Høie, født xx.xx.1929, Stavanger, sammen følgende eiendommer som arveforskudd:

1. Storgaten 37, ligningsverdi kr. 634 000

2. Ebbellsgt. 2, ligningsverdi » 104 000

3. Ebbellsgt. 4, ligningsverdi » 237 000

4. Bernt Ankersgt. 2, ligningsverdi » 123 000

5. Bernt Ankersgt. 4, ligningsverdi » 259 000

6. min halvdel av: Bredgt. 16,

Bredgt. 18,

Motzfeldtsgt. 6 c,

Motzfeldtsgt. 6 d,

til en samlet ligningsverdi av » 129 500

Tilsammen kr. 1 486 500

På eiendommene hviler en samlet pantegjeld på kr. 1 046 500

Rest kr. 440 000

slik at fru Jonne Olss og herr Karl Helmich Høie hver får verdier for kr. 220 000.

Side:847

Gaven til Karl Helmich Høie skal være hans særeie, dersom han gifter seg.

Oslo, den 26 - 12 - 46. Louise Høie

m.p.p.»

I anledning av at dokumentet er undertegnet av fru Louise Høie m.p.p er opplyst at fruen var blitt skadet ved et bombeangrep under krigen, og delvis lammet i en arm, men ellers i åndelig henseende helt i orden.

Videre er fremlagt et testament av 30. oktober 1946 opprettet av fru Louise Høie.

Dokumentet er sålydende:

«TESTAMENT

Undertegnede fru Louise Høie bestemmer herved som min siste vilje at Karl Helmich Høies arvelodd efter meg skal være hans særeie.

Hvis han er død uten livsarvinger og uten hustru skal hele hans arvelodd efter meg tilfalle min datter Jonne Olss eller hennes arvinger efter loven. Dersom han efterlater seg hustru, men ikke livsarvinger skal hustruen ha 50 % av arvelodden efter meg, mens resten tilfaller fru Jonne Olss eller hennes arvinger efter loven. Hvis hun efterlater seg livsarvinger skal fru Olss eller hennes arvinger intet ha efter ham og arvelovens vanlige regler skal da gjelde for arven efter ham.

den 30.10-46.

Louise Høie m.p.p.

Bevidnes: Aagot Truter

Gerd Lind» - - -

Det som retten først kan slå fast er at fru Louise Høie satt i uskiftet bo etter sin avdøde mann og at arvingene i dette bo var datteren fru Olss og sønnesønnen Karl Helmich Høie (saksøkte i skiftetvisten). Videre at det ikke forelå noen bestemmelse fra arkitekt Karl Høie senior om at arv etter ham skulle være særeie. Derimot forelå en slik bestemmelse fra fru Louise Høie om at arv etter henne skulle være særeie for Karl Helmich Høies vedkommende, jfr. testamentet av 30. oktober 1946. Det som har gjort saken noe floket er «Gavebrevet» av 26. desember 1946. Teksten tyder på at fru Høie kan ha tenkt på en utløsning av de to arvinger for så vidt angår arv etter arkitekt Høie, idet «min manns arvinger» sammen gis «følgende eiendommer» med tilføyelsen «som arveforskudd». I denne forbindelse bemerker retten at de to arvinger senere foretok et makeskifte hvorved eiendom nr. 1, Storgaten 37, nr. 2, Ebbellsgt. 2 og nr. 4, Bernt Ankersgt. 2 ble overtatt av saksøkte Karl Helmich Høie. Det er altså disse eiendommer han brakte inn i ekteskapet med fru Anne Marie, nå Smith-Housken.

Det siste ledd i gavebrevet, «gaven til Karl Helmich Høie skal være hans særeie», kan etter rettens mening kun sikte til midler fra fru Louise Høye, idet hun ikke var berettiget til å belegge arv fra mannen med særeieklausul.

Herav må etter rettens oppfatning følge at, i den utstrekning «arveforskuddet» skriver seg fra farfaren, Karl Høie, er det ikke belagt med særeieklausul, og er gått inn i partenes fellesbo uten slik klausul. På den annen side er midler som skriver seg fra saksøktes farmor, hans særeie. Dette leder igjen til at i oppgjøret mellom partene blir 3/8dele å anse

Side:848

som fellesboet tilhørende og 5/8dele som hørende til saksøkte Karl Helmich Høies særeie, idet retten må se hele oppgjøret etter besteforeldrene under ett. Arveforskuddet må således ansees å komme fra begge besteforeldre.

Etter skifterettens syn har altså 5/8dele av de faste eiendommer hele tiden hørt til mannens særeie og skal dermed holdes utenfor skiftet mellom partene. For 3/8deles vedkommende er imidlertid eiendommene ved ekteskapet gått inn i felleseiet og blir på vanlig måte gjenstand for skifte på basis av verdiene ved skiftet. Den samme fordelingsmåte må gjelde for midler som skriver seg fra boutlodningen den 29. desember 1949 og fra etterutlodningen den 21. mai 1954. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde og lagdommerne G. Sverdrup-Thygeson og Otter Boberg):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og bemerker:

Fru Louise Høie har ved testament av 30/10 1946, som er godtatt av arvingene i skiftesamling 26/11 1949, bestemt at Karl H. Høies arv etter henne skal være hans særeie. Dette har fru Høie vært berettiget til etter bestemmelsen i lov om ektefellers formuesforhold av 20/5 1927 §23, 2. ledd. Derved må det være helt på det rene, at den del av arven til Karl Høie som skriver seg fra fru Louise Høies del av boet, hva enten den er utdelt i 1946 eller senere, er beheftet med klausulen om særeie.

Hva angår arven etter bestefaren, arkitekt Karl Høie, er det på det rene at det ikke foreligger noe testament etter ham. Det spørsmål oppstår da om lengstlevende, fru Louise Høie, som ble sittende med fellesboet i uskifte, er berettiget til å påhefte arven etter førstavdøde en sådan klausul. Det må antas at hun ved testament ikke har noen slik rett. Annerledes antas det å stille seg hvis hun foretar utdeling av midlene i levende live. Arven etter førstavdøde ansees å være falt ved førstavdødes død; men arvingene har intet krav på utdeling av denne før etter lengstlevendes død. I et tilfelle som dette hvor lengstlevende foretar en utdeling av arven mens hun lever, og altså før arvingene har krav på det, antas lengstlevende - med hjemmel i utskiftelovens §7, 1. punktum å kunne behefte også den del av midlene som skriver seg fra førstavdøde med klausul om særeie. Hun må kunne stille betingelser for en slik utdeling, og når det gjelder en betingelse som bestemmelse om særeie, som vanligvis kun vil være til fordel for mottageren, må en slik rett for lengstlevende antas å foreligge.

Etter dette finner lagmannsretten at de midler Karl H. Høie mottok i 1946, må ansees å være beheftet med klausul om særeie, uansett om de skrev seg fra førstavdødes eller lengstlevendes del av boet. Herav følger at de eiendommer som er nevnt i skifterettens slutning punkt 1, må betraktes som Karl H. Høies særeie.

Etter det i saken opplyste er det meget som tyder på at det er riktig som anført av ankemotparten at det var førstavdødes andel av boet fru Louise Høie tenkte på og delte ut med sitt gavebrev i 1946. Både ordlyden i gavebrevet og størrelsen av midlene tyder på det. Følgen herav blir at det i alt vesentlig er fru Louise Høies egen andel av boet, 578, som

Side:849

deles ut ved skifteoppgjøret i 1949 og 1954. For denne andel av boet er det - som tidligere nevnt - ved testament bestemt at det som tilfaller Karl H. Høie, skal være hans særeie.

Hertil kommer at så vel vergen for Karl Høie som overformynderiet har godkjent bestemmelsen om særeie. Det vises her til brevet fra Stavanger overformynderi av 13/12 1949. I dette brev er kun nevnt arven etter fru Louise Høie; men det må antas at det gjelder Karl H. Høies samlede arv etter besteforeldrene. Etter det i saken opplyste ser man dette brev som resultatet av forhandlinger mellom myndlingen, vergen, overformynderiet og fru Olss om hvorledes det i det hele skulle forholdes med Karl Høies arv etter besteforeldrene. Det må antas at også testamentet av 30/10 1946 og gavebrevet av 26/12 1946 er tatt i betraktning og godkjent. Det er opplyst at både vergen for Karl Høie, Helge Myhre. og den annen arving, fru Olss, var til stede i skiftesamlingen 26/11 1949, da testamentene ble godkjent. Det kan i det hele tatt ikke sees å være fremkommet noen innvendinger mot bestemmelsen om særeie og utdelingen i 1946, og det må antas at hverken Karl Høie selv, hans verge eller overformynderiet dengang har sondret mellom de midler som må antas å være kommet fra bestefaren og de midler som er kommet fra bestemoren. Det hele antas å være sett under ett.

Karl Høie har under ankeforhandlingen forklart at han ikke var i noen tvil om at hele arven fra besteforeldrene var hans særeie da ekteskapet ble inngått i oktober 1952. Han mener at også ektefellen var klar over det. Hun har forklart at hun gikk ut fra at alt hva mannen brakte inn i boet var felles eie og at hun først et års tid etter ekteskapets inngåelse ble gjort oppmerksom på at midlene etter besteforeldrene var mannens særeie. Hun tok ikke da spørsmålet opp, men har avfunnet seg med dette helt inntil skiftet etter skilsmissen i mars 1961 og derved i realiteten godkjent det.

Etter dette blir den ankende parts påstand å ta til følge. - - -