Rt-1964-849

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-09-05
Publisert:	Rt-1964-849
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 104
Parter:	Elvida Johnsen (overrettssakfører Sverre Caspersen - til prøve) mot Sigvart Tinney Rasmussen (høyesterettsadvokat Håkon Vikse).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Nygaard, Bendiksby, Ryssdal, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Motorvognloven (1926), Syketrygdloven (1956) §130, Uføretrygdloven (1960) §35, §5

Dommer Roll Matthiesen: Elvida Johnsen, født xx.xx.1913, ble i september 1959 skadet ved en bilulykke i Haugesund. Det er på det rene at Sigvart Tinney Rasmussen har ansvaret for ulykken, og i erstatningssak mot ham avsa Haugesund byrett den 13. januar 1962 dom med denne domsslutning:

Side:850

«Sigvart Tinney Rasmussen betaler til Elvida Johnsen 80 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra dommen til betaling skjer samt i saksomkostninger 1 500 kroner. Oppfyllelsesfristen er 14 dager.»

Sigvart Tinney Rasmussen påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, og Elvida Johnsen motanket. Lagmannsretten avsa den 2. januar 1963 dom med sådan domsslutning:

«Den erstatning som Sigvart Tinney Rasmussen skal betale til Elvida Johnsen, fastsettes til 41 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

I saksomkostninger for byretten betaler Sigvart Tinney Rasmussen til Elvida Johnsen 2 000 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Elvida Johnsen, som hadde fri sakførsel for lagmannsretten og har fått fri sakførsel for Høyesterett, har påanket lagmannsrettens dom til forhøyelse av erstatningen. Hun har nedlagt følgende påstand:

«Sigvart Tinney Rasmussen dømmes til å betale erstatning til Elvida Johnsen fastsatt etter rettens skjønn - begrenset oppad til 150 000 kroner med 4 % rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

Sigvart Tinney Rasmussen dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett og lagmannsrett til det offentlige.»

Sigvart Tinney Rasmussen mener at den av lagmannsretten tilkjente erstatning er for høy, men han har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å motanke. Han har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Sigvart Tinney Rasmussen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett hos Elvida Johnsen.»

Det er opplyst at de av lagmannsretten tilkjente saksomkostninger for byretten - kr. 2 000 - er betalt, således at spørsmålet om saksomkostninger for byretten nå ikke foreligger til avgjørelse.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Nordre Sunnmøre herredsrett til avhør av Elvida Johnsen og hennes mann bygningsarbeider Karl Johan Johnsen.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsretten har nærmere redegjort for de momenter som har betydning for fastsettelsen av erstatningen. Jeg henviser hertil, idet jeg tilføyer at ektefellene Johnsen nå bor sammen utenfor Ålesund og at Johnsen har beskjeftigelse som bygningsarbeider. Hans inntekt i de senere år er opplyst å være: i 1961 kr. 10 126, i 1962 kr. 11 823 og i 1963 kr. 10 893. Fru Johnsen har som følge av ulykken fått uføretrygd etter loven av 22. januar 1960 fra 1. oktober 1961. Trygden er fra 1. januar 1964 forhøyet til kr. 3 780 pr. år, se lovens §5. Det er opplyst at hun i alt hittil har mottatt kr. 9 717 i trygd.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn - og partene er

Side:851

enige herom - at fru Johnsen som følge av skaden ikke kan ta arbeid utenfor hjemmet. I hvilken utstrekning hun ville ha gjort det hvis ulykken ikke hadde funnet sted, kan bare bli gjenstand for formodninger, men jeg går ut fra at hun som tidligere ville ha tatt jobber, sannsynligvis i noe større utstrekning enn før ulykken. Det må her erindres at den yngste sønn var reist hjemmefra i oktober 1958, slik at ingen av barna lenger bodde hjemme. Etter de opplysninger som foreligger kan det ikke regnes med at hun ville ha tatt fast arbeid utenfor hjemmet. Jeg finner ikke grunnlag for å vurdere hennes evne til å arbeide i hjemmet annerledes enn lagmannsretten, men jeg fremhever at etter de sakkyndiges erklæring av 21. mars 1961 - noen nyere sakkyndig undersøkelse foreligger ikke - er det avgjort fare for ytterligere forverrelse av tilstanden, et moment som også må tas i betraktning.

Slik jeg anskuer forholdet finner jeg at den av lagmannsretten fastsatte erstatning ville ha vært for lav, hvis man - som lagmannsretten - ikke tar uføretrygden med i vurderingen. Etter min mening bør imidlertid dette gjøres. Uføretrygdlovens §35 bestemmer - i likhet med syketrygdlovens §130 - at loven ikke innskrenker skadevolderens ansvar, men skadelidtes krav går over på trygden så langt trygden får utgifter. Bestemmelsen trådte i kraft 4. juli 1960 eller etter at ulykken inntrådte og skadelidtes krav oppsto. Det har i saken tidligere vært uklart om uføretrygden kunne kreve refusjon her, men fru Johnsens prosessfullmektig har for Høyesterett opplyst at han ved henvendelse til Rikstrygdeverket har fått til svar at refusjon ikke vil bli krevet. Jeg legger dette til grunn, og det er da unødvendig for meg å komme nærmere inn på refusjonsspørsmålet. Fru Johnsen mener at skadevolderen ikke bør ha fordelen av at det ikke blir spørsmål om refusjon, mens Rasmussen har fremhevet at skadelidte ikke kan kreve mer enn å få skaden erstattet, og da må trygden tas med i beregningene både når det gjelder det hittil lidte tap og tap i fremtidig erverv.

Jeg skal for mitt vedkommende bemerke at ikrafttredelseslovens §19 gir hjemmel for å ta hensyn til trygden ved fastsettelsen av erstatning for tap i fremtidig erverv, og det er etter min mening rimelig at så skjer her. Meget taler for at det også må være adgang til å ta den utbetalte trygd i betraktning når det gjelder erstatning for hittil lidt tap, idet en skadelidt som prinsipiell hovedregel ikke skal ha erstattet mer enn det tap skaden må antas å ha forvoldt. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet, idet en erstatning på kr. 41 000 etter min mening må antas å dekke tapet, selv om man ser bort fra trygden i det tidsrom som er gått siden skaden inntrådte. Jeg tilføyer at jeg - som lagmannsretten - har funnet at det ikke er grunn til å dele opp erstatningen i hittil lidt tap og tap i fremtidig erverv. Slik forholdene ligger an i saken og så utpreget skjønnsmessig hele erstatningsfastsettelsen må bli, synes det hensiktsmessig å sette et samlet beløp uten spesifikasjon.

Side:852

Mitt resultat blir etter det anførte at erstatningen settes til kr. 41 000 med renter fra avsigelsen av lagmannsrettens dom. Denne dom er en fastsettelsesdom mens fru Johnsen nå har nedlagt påstand om fullbyrdelsesdom, en påstand som må bli å ta til følge.

Jeg er enig med lagmannsretten i at saksomkostninger ikke tilkjennes for nevnte rett, og jeg antar at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Sigvart Tinney Rasmussen dømmes til å betale til Elvida Johnsen 41 000 - førtien tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 2. januar 1963 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Ryssdal og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang):

Saksøkeren, Elvida Johnsen, ble den 15. september 1959 skadet ved en bilulykke som det er enighet mellom partene om at saksøkte, Tinney Sigvart Rasmussen, har skylden for. - - -

Saksøkeren fikk alvorlig hodeskade. I erklæring av 4. april 1960 fra professor overlege A. G. Frøvig anslåes hennes medisinske invaliditet ved utskrivningen fra nevrologisk avdeling på Haukeland sykehus til 30 %. Hun hadde ligget på Haugesund sykehus etter ulykken fra 15/9- 3/10 1959 og til observasjon på Haukeland sykehus fra 7/1-30/1 1960. I skriv av 5. juli 1960 - dok. nr. 3 - til overrettssakfører Caspersen antyder professor Frøvig en yrkesmessig invaliditet på 75 %.

Retten har etter begjæring av begge parters prosessfullmektiger oppnevnt to sakkyndige, nemlig professor dr. med. Kristian Stray og professor A. G. Frøvig, til å avgi uttalelse av hennes yrkesmessige invaliditet og om utsiktene til en endring i fremtiden. I erklæring av 21. mars 1961, dok. nr. 10, har de sakkyndige avgitt en uttalelse hvorav man hitsetter deres vurdering og konklusjon:

«Hva selve ulykkeshendelsen, de umiddelbare følger og senfølger inntil oppholdet i Nevrologisk avdeling i januar 1960 angår, og likeledes når det gjelder diagnose og tidligere anslag av invaliditet, henviser en til erklæring avgitt av professor Frøvig den 4. april 1960 med tilleggserklæring av 5. juli 1960.

Ved en vanlig systematisk nevrologisk undersøkelse (7/3 1961) fantes forholdene nærmest uforandret sammenlignet med forholdene under oppholdet i avdelingen. Men det synes åpenbart at pasientens plager og dermed medisinske invaliditet betinget i hodeskaden hun pådro seg ved nevnte ulykke siden utskrivningen har vært større enn den inntil da hadde vært. Det synes med andre ord å ha vært progresjon av hennes

Side:853

plager, og en vil nå anslå den medisinske invaliditet inntil det tidspunkt da hun skadet sin arm til ca. 50 %. Om det skulle vise seg at det videre forløp skulle sannsynliggjøre at episoden hvorunder hun skadet sin høyre arm (skjæresår i forbindelse med at hun slo armen gjennom ruten) var uttrykk for en traumatisk epileptisk tilstand, måtte en anslå den medisinske invaliditet ennå høyere.

På grunn av den skadede høyre arm er den medisinske invaliditet for tiden atskillig større enn de nevnte ca. 50 %, anslagsvis minst 80 %, og det er stor fare for at armen på grunn av hennes åndelige habitus, som legger hindringer i veien for den riktige behandling, ikke vil bli bedre enn den er.

Hva hennes yrkesmessige invaliditet angår, synes det nå som om denne har vært 100 % fra utskrivningen fra Nevrologisk avdeling av.

Det er vanskelig å si sikkert hvorledes det vil gå med pasienten. Vi har dog meget liten tro på at hun vil bli bedre, og det er avgjort fare for ytterligere forverrelse av tilstanden.»

I et skriv av 30. mai 1961 har professor Frøvig blant annet uttalt:

«Pasienten har vært utsatt for en ulykke som førte til en alvorlig hjerneskade. Før ulykken var hun etter de opplysninger vi sitter inne med fullt arbeidsdyktig. Etter ulykken har hun ikke kunnet utøve sitt yrke.»

Professor Stray har i skriv av 3. juni 1961, dok. nr. 17, uttalt at det ikke foreligger holdepunkter for at skadede har vært disponert for nevrose.

Elvida Johnsen er født i november 1913. Hun ble gift i 1933. Hun har tre barn, født henholdsvis i 1934, 1938 og 1940. De 2 eldste barn er gift og bosatt i Ålesund. Det yngste har nylig avtjent verneplikten og akter å gå til sjøs. Elvida Johnsen har ingen utdannelse utover folkeskolen. Hun var hushjelp før hun giftet seg. - - -

Ektefellene flyttet fra Ålesund i 1957 for å komme i nye omgivelser. Det gikk til å begynne med godt. Mannen hadde arbeid på et mekanisk verksted, og de gikk i gang med å bygge et beskjedent hus på Vormedal utenfor byen. I 1959 fikk mannen imidlertid mindre arbeid på grunn av innskrenkning og gikk senere til sjøs. I denne perioden tok hustruen arbeid på Festiviteten restaurant. - - -

Retten skal bemerke:

Det er enighet om at saksøkeren skal ha erstatning for den skade hun er påført ved ulykken.

Retten går ut fra at hun i fremtiden vil være helt avskåret fra å ta inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet. En går også ut fra at hun i fremtiden ikke vil makte helt ut å stelle huset. Etter de opplysninger som foreligger - - - går retten ut fra at hustruen stort sett ville tatt sammenhengende arbeid utenfor hjemmet dersom ulykken ikke var inntruffet. En må gå ut fra at hun ville fortsatt å ta slikt arbeid inntil hun ble så gammel at hun oppnådde alderstrygd. Det må antas at det arbeid hun kunne oppnå, var av enklere slag slik som det arbeid hun hadde på restaurant. En må videre regne med at det kunne kommet perioder hvor hun ikke tok arbeid utenfor hjemmet, for eksempel når mannen hadde arbeid og bodde hjemme. Erstatningen blir å fastsette til en rund sum en gang for alle. Det er i saken ikke opplyst om hun har eller vil

Side:854

få noen uførhetstrygd. De to prosessfullmektiger har vært enige om at dette ikke skal tas med i betraktning ved beregningen. Etter en samlet vurdering av de forskjellige momenter er retten kommet til at en erstatning på kr. 80 000 vil være passende. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristen Syvertsen og Odd Schei og sorenskriver Kåre Høyland):

- - -

Lagmannsretten er kommet til at erstatningen må settes betydelig ned. - - -

Lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at fru Johnsen var redusert før ulykken. Den legger derfor til grunn at hun var fullt arbeidsfør, og at hun ville vært dette også i en årrekke fremover.

De sakkyndige har i sin erklæring av 21. mars 1961 satt den medisinske invaliditet når bortsees fra skaden i høyre arm, til 50 %. Den yrkesmessige invaliditet har de satt til 100 %. De har tilføyet at de har liten tro på at hun vil bli bedre, og at det er avgjort fare for en forverrelse av tilstanden.

Retten skal bemerke at skaden i høyre arm nå er leget. Når det gjelder den ervervsmessige invaliditet, legger retten de sakkyndiges erklæring til grunn, dog slik at retten finner at fru Johnsen ikke er verre enn at hun delvis må kunne greie husarbeidet for seg og sin mann, som hun en kortere tid har vært separert fra, men nå er flyttet sammen med igjen. Noe arbeid utenfor hjemmet vil hun imidlertid på grunn av sin tilstand, ikke kunne makte. Det tap hun har lidt og vil lide i fremtiden svarer derfor til det hun ville tjent ved arbeid utenfor hjemmet. Hennes inntekter ved slikt arbeid har ifølge opplysninger fra ligningsmyndighetene stillet seg slik:

1950 kr. 359,53

1951 » 227,78

1952 » 413,87

1953 » 514,70 herav var kr. 270,- sykepenger.

1954 » 671,70

1955 » 1485,60 herav sykepenger kr. 342,- og fra Ålesund sosialkontor kr. 115,-.

1956 » 687,-

1957 » 269,-

1958 » 684,-

1959 » 2237,-

Fru Johnsen har opplyst at hun har hatt inntekter ved arbeid i private hus som ikke er kommet med i ovennevnte tall. Retten antar at dette er tilfelle, men de kan neppe ha vært av særlig størrelse.

Det har vært hevdet at fru Johnsen var nødsaget til å ta arbeid noenlunde kontinuerlig utenfor hjemmet for å forsørge familien. De oppgaver som er fremlagt for lagmannsretten viser imidlertid at mannen til dels har hatt etter forholdene bra inntekter. I 1955 har han tjent kr. 6 368,11, i 1956 kr. 10 513,33, i 1957 kr. 15 118,- og i 1959 kr. 12 406,29.

Retten kan etter dette ikke legge til grunn at fru Johnsen alene har måttet forsørge familien, og at hun derfor har vært tvunget til kontinuerlig å ta arbeid utenfor hjemmet.

Side:855

Det viser seg da også at det arbeid fru Johnsen har hatt opp gjennom årene, har bestått av tilfeldige jobber av forskjellig slag. Noe fast eller kontinuerlig arbeid utenfor hjemmet gjennom lengre tid, er det ikke godtgjort at hun har hatt.

Hun hevder nå at hun ville fortsatt i Festiviteten restaurant hvor hun våren og sommeren 1959 var kjøkkenhjelp og at hun faktisk bare hadde ferie derfra. Retten finner ikke å kunne bygge på det. Hun begynte i dette arbeid den 15. april 1959 og sluttet allerede 28. juli 1959. Deretter oppholdt hun seg i Haugesund helt til den dagen ulykken hendte, den 15. september. Hun sto da på reisefot til Ålesund hvor hun skulle stelle for sin sønn og svigerdatter, idet denne ventet et barn. Retten kan ikke se det annerledes enn at arbeidet i Festiviteten var en tilfeldig jobb som fru Johnsen hadde sluttet i. Det er vel mulig at hun fortsatt ville tatt slike jobber på Festiviteten, men retten finner det usannsynlig at hun plutselig ville begynt i fast arbeid utenfor hjemmet.

Når det så skal avgjøres hva fru Johnsen ville tjent på slik fremtidige tilfeldige jobber, må dette bli skjønnsmessig, men retten må ta som utgangspunkt hennes fortjeneste år om annet før ulykken. Videre må legges til grunn at hun ville arbeidet i en årrekke og antagelig til hun var bort imot 70 år.

Det er i denne sak ikke grunn til å skjelne mellom erstatning for lidt tap og for tap i fremtidig erverv, idet den ankende ikke har hevdet at erstatningen for tap i fremtidig erverv bør settes ned på grunn av skyldgraden eller omstendighetene for øvrig.

Retten finner ikke at erstatningen bør nedsettes av den grunn at fru Johnsen nå oppebærer uføretrygd. Etter fru Johnsens påstand vil det bare bli gitt fastsettelsesdom for erstatningen. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til om Rikstrygdeverket kan eller vil gjøre gjeldende noe krav. Det er tilstrekkelig å vise til lov om uføretrygd §35, hvoretter loven ikke innskrenker det ansvar en som volder skade måtte ha overfor trygdede.

Retten er under henvisning til ovenstående blitt stående ved en samlet erstatning på kr. 41 000. Det er da også tatt hensyn til at fru Johnsen har hatt en del utgifter til reiser, utlegg til spesialisterklæring, og andre ting i forbindelse med skaden som hun ikke har fått dekket.

Retten er enig med byretten i at den ankende part bør betale saksomkostninger for denne rett. Retten finner imidlertid at beløpet bør forhøyes til kr. 2 000 for at fru Johnsen skal få tilstrekkelige saksomkostninger. - - -

Side:856