Rt-1964-862

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-09-12
Publisert:	Rt-1964-862
Stikkord:	Skifte, Uskiftet bo
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 105
Parter:	Helma Nertrosts dødsbo (overrettssakfører Otto Ottesen - til prøve) mot Magnhild Gregersen (høyesterettsadvokat A.D. Kjørnæs).
Forfatter:	Ryssdal, Roll Matthiesen, Nygaard, Bendiksby, Berger
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Skifteloven (1930) §62, Skifteloven (1930)

Dommer Ryssdal: Fru Helma Nertrost døde 9. juni 1955. Hun hadde ikke livsarvinger. I henhold til gjensidig testament opprettet av Helma Nertrost og hennes før avdøde mann skal boets eiendeler tilfalle begge ektefellers nærmeste slektsarvinger. Boets gjeld ble ikke overtatt av arvingene, og Oslo skifterett tok boet under behandling. Boet eier Svarttjerndalen skog i Flå som ble tildelt fru Nertrost ved privat skifte som hennes far foretok i 1922. Under bobehandlingen påberopte flere odelsberettigede

Side:863

loddeiere - deriblant fru Nertrosts yngre søster Magnhild Gregersen - at de etter skiftelovens §62 hadde rett til å kreve Svarttjerndalen skog utlagt til seg. Det ble derfor i 1958 holdt skiftetakst og skifteovertakst, men det var ingen som gjorde bruk av sin rett til å overta skogen for takstbeløpet. Da dette var klarlagt, ble det besluttet at boet skulle selge skogen til A/S Follum Fabrikker på nærmere vilkår som begge parter godtok. Med samtykke fra Follum ble det senere vedtatt at skogen skulle selges til skipsmegler Tormod Schartum på samme vilkår, men at boet henholdt seg til avtalen med Follum for det tilfelle at Schartum ikke skulle oppnå konsesjon. Kjøpekontrakt ble 1. juli 1959 underskrevet av boet og Schartum. I 1960 reiste fru Magnhild Gregersen odelsløsningssak mot boet. Forliksklage ble uttatt 30. januar 1960, og etter at odelstakst og odelsovertakst var holdt, uttok fru Gregersen 6. oktober 1960 stevning til Hallingdal herredsrett. Boet bestred at fru Gregersen hadde adgang til å løse eiendommen. Schartum og Follum erklærte 2. mai 1962 hjelpeintervensjon til fordel for boet.

Hallingdal herredsrett avsa 20. september 1962 dom med denne domsslutning:

«I. I forhold til Helma Nertrosts dødsbo:

A. Helma Nertrosts dødsbo dømmes til å gi fru Magnhild Gregersen skjøte på g.nr. 2 b.nr. 3 Svarttjerndalen av skyld 2,39 i Flå mot at fru Gregersen tilsvarer de på eiendommen hvilende aktuelle heftelser som ifølge rettsbok fra løsningsmøte 12. desember 1960 er angitt å være:

a) Pantobligasjon til Hypotekbanken kr. 5 875 samt renter.

b) Pantobligasjon nå tilhørende A/S Follum Fabrikker kr. 42 000 samt renter.

c) Pantobligasjon til Jon M. Nertrost kr. 5 000 samt renter,

og betaler resten av eiendommens takstverdi.

B. Helma Nertrosts dødsbo dømmes til å fravike eiendommen til første faredag 14. april 1963.

C. I saksomkostninger til fru Magnhild Gregersen betaler Helma Nertrosts dødsbo kr. 1 200.

II. I forhold til intervenientene skipsmegler Schartum og A/S Follum Fabrikker:

A. Den av intervenientene nedlagte påstand tas ikke til følge.

B. I saksomkostninger til fru Magnhild Gregersen betaler skipsmegler T. Schartum og A/S Follum Fabrikker en for begge og begge for en kr. 800.

Oppfyllelsesfrist 2 uker etter dommens lovlige forkynnelse.»

Helma Nertrosts dødsbo og hjelpeintervenientene påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 25. november 1963 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens domsslutninger punkter 1 A og 2 A stadfestes.

2. Helma Nertrosts dødsbo dømmes til å fravike eiendommen

Side:864

g.nr. 2 b.nr. 3 Svarttjerndalen i Flå til første faredag 14. april 1964.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Helma Nertrosts dødsbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Dette ble gjort i samsvar med tilråding fra Schartum og Follum, men disse har ikke selv påanket lagmannsrettens dom og har ikke opptrådt som hjelpeintervenienter for Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Enkelte av de innsigelser som boet før har gjort gjeldende mot fru Gregersens løsningsrett er nå frafalt. Det bestrides ikke at løsningstilbudet var lovlig, og at en loddeier kan reise vanlig løsningssak etter reglene i skjønnsloven mot et dødsbo som behandles av skifteretten. For øvrig står saken for Høyesterett i samme stilling som for herredsrett og lagmannsrett, og partene er i det vesentlige enige om saksforholdet.

Helma Nertrosts dødsbo har gjort gjeldende at fru Gregersen har fraskrevet seg sin odelsrett til Svarttjerndalen skog, og at hun iallfall ikke gjennom løsningssak mot boet kan legge hindringer i veien for boets salg av skogen til Schartum eller Follum. Boet har for Høyesterett grunngitt dette på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Helma Nertrosts dødsbo frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru Magnhild Gregersen har gjort gjeldende at hun ikke har fraskrevet seg sin odelsrett til skogen, at hun har adgang til å løse eiendommen fra boet, og at boet er bundet av vedtak i skiftesamling 15. mars 1960 om ikke å ta til gjenmæle i odelsløsningssaken. For Høyesterett har også fru Gregersen i det vesentlige grunn gitt sitt standpunkt på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom. Hun har videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at hennes opptreden som loddeier i boet avskar henne adgangen til ved odelssøksmål å hindre boet i å oppfylle de inngåtte avtaler med Schartum og Follum. Når arvingene ikke overtar avdødes gjeld og boet behandles av skifteretten, må en odelsberettiget loddeier ha adgang til å reise løsningssak mot den som kjøper eiendommen fra boet. I så måte kan en slik loddeier etter ankemotpartens mening ikke likestilles med den som selger sin egen odelseiendom eller med selvskiftende arvinger som selger en odelseiendom.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale ankemotparten saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

På samme måte som herredsretten og lagmannsretten antar jeg at fru Gregersen ikke fraskrev seg odelsretten til eiendommen

Side:865

men ved at hun 30. september 1958 gjennom sin datter underrettet skifteretten om at hun «ikke ønsker å ta skogen på sin odel», og ved at dette samme dag ble protokollert i en skiftesamling. Den nevnte uttalelse kan bare oppfattes som en melding til skifteretten om at fru Gregersen ikke ville kreve skogen utlagt til seg etter skiftelovens §62.

Derimot må boet etter min mening gis medhold i at fru Gregersen ikke ved løsningssak mot boet kan hindre eller motvirke oppfyllelsen av avtaler som hun i sin egenskap av loddeier i boet selv har medvirket til å få i stand. Fru Gregersen var som loddeier med på beslutningen om at boet skulle selge skogen til Follum, og hun reiste ingen innvending da det ble reist spørsmål om å godta at Schartum trådte inn som kjøper. Jeg er enig med lagmannsretten i at fru Gregersen av denne grunn ikke hadde noe aktuelt krav på å løse eiendommen da hun 30. januar 1960 uttok forliksklage i løsningssaken. Det er mulig at dette spørsmål kunne ha stillet seg annerledes dersom boet bare hadde vært bundet i forhold til Schartum. Hans konsesjonssøknad var nemlig avslått 21. desember 1959. Etter det som er opplyst i saken, var det dog ikke denne konsesjonsnektelse som ledet til at fru Gregersen bestemte seg for å løse eiendommen. Og fru Gregersen kunne iallfall ikke ha adgang til å reise løsningssak mot boet før det måtte vise seg at heller ikke Follum kunne oppnå konsesjon. Da boet i skiftesamling 4. juni 1959 godtok den ordning at Schartum trådte inn som kjøper, ble det protokollert at boet fortsatt henholdt seg til Follums kjøpetilsagn hvis ikke Schartum skulle oppnå konsesjon. Likevel gikk fru Gregersen til løsningssak før Follum fikk anledning til å undertegne kjøpekontrakt og søke om konsesjon. Den omstendighet at det senere er gått lang tid uten at salget fra boet til Follum er søkt gjennomført kan etter min mening ikke gi fru Gregersen noen bedre rett enn hun hadde da hun anla løsningssaken mot boet. Det er odelspågangen som har ledet til at salget ikke er søkt gjennomført.

Jeg er ikke enig med fru Gregersen i at boet er avskåret fra å bestride løsningsretten, fordi boet i første omgang tok det standpunkt at det burde overlates til loddeierne eller kreditorene å ta til gjenmæle i odelsløsningssaken. Dette skjedde i skiftesamling 15. mars 1960, men saken var reist mot boet, og man kom senere til det resultat at den enkelte loddeier og boets kreditorer vanskelig kunne gjøre sine innsigelser gjeldende dersom boet forholdt seg passivt. Av denne grunn ble det i skiftesamling 7. juli 1960 besluttet at boet skulle ta til gjenmæle dersom løsningssak skulle bli påstevnet. Etter min mening måtte boet i forhold til fru Gregersen ha adgang til dette, og det kom heller ikke noen innvending mot den beslutning som ble truffet i skiftesamlingen 7. juli 1960.

Etter dette er jeg kommet til det resultat at Helma Nertrosts dødsbo må frifinnes. Jeg finner etter omstendighetene at fru Gregersen hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for domstolene, og antar at saksomkostninger bør oppheves for alle retter.

Side:866

Jeg stemmer for denne

dom:

Helma Nertrosts dødsbo frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Bendiksby og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver O. Ulfsby med domsmenn):

Svarttjerndalen skog g.nr. 2 b.nr. 3 i Flå, eies av fru Helma Nertrosts dødsbo som står under behandling ved Oslo skifterett. Fru Helma Nertrost døde 9. juni 1955 og boet har siden stått under behandling ved skifteretten. Fru Magnhild Gregersen er en yngre søster av avdøde fru Helma Nertrost. Deres far, nå for lengst avdøde stortingsmann Gunheim, hadde 5 barn, og stortingsmann Gunheim hadde i alt 4 forskjellige landeiendommer som han ved en arveutdeling i 1923 overdro til sine 4 barn. Magnhild Gregersen fikk imidlertid ikke noen eiendom, men ble utløst med penger. Stortingsmann Gunheim hadde fått skjøte på Svarttjerndalen skog i 1881 og 1884 og satt med eiendommen inntil han overdro den til sin datter Helma Nertrost i 1923.

Da fru Nertrost døde i 1955 ble det altså ledig et åsete, og fru Gregersen hadde da beste retten, idet hun var yngre enn fru Nertrost.

Det ble under skiftebehandlingen spørsmål om hvordan man skulle forholde seg med boets faste eiendom Svarttjerndalen skog og skogen ble avertert til salgs, men da det ble spørsmål om noen av arvingene ville overta skogen så ble det avholdt skiftetakst og slik takst ble holdt i 1958. Skifteovertaksten ble på kr. 130 000.

Det ble så endel forhandlinger frem og tilbake, og dette resulterte i at A/S Follum Fabrikker erklærte seg villig til å overta skogen for en pris av kr. 215 000, dette bud ble imidlertid overdradd til skipsmegler T. Schartum som fikk en kjøpekontrakt datert den 1. juli 1959, kjøpekontrakten er avsluttet mellom Helma Nertrosts dødsbo v/ Otto Ottesen som bobestyrer (selger) og T. Schartum som kjøper. Imidlertid fikk ikke Schartum konsesjon på kjøp av eiendommen, første gang ble hans ansøkning avslått av Det kgl. Landbruksdepartement 21. desember 1959. Etter avtale skulle da Follum Fabrikker inntre som kjøper.

Den 30. januar 1960 uttok høyesterettsadvokat Kjørnæs på vegne av fru Magnhild Gregersen forliksklage til Flå forliksråd med opplysning om at fru Gregersen ville benytte sin odelsrett til å løse eiendommen. Saken ble behandlet av Flå forliksråd den 7. mars 1960 og da som uforlikt henvist til retten. Den 25. mars 1960 innsendte så advokat Kjørnæs begjæring om odelstakst. Odelstaksten ble avholdt den 25. juni 1960 og lød på kr. 141 000. Det ble begjært overtakst som ble avhjemlet den 26. august 1960 og takstsummen ble da kr. 148 000.

Den 6. oktober 1960 uttok advokat Kjørnæs på vegne av fru Gregersen stevning til løsningssak, og løsningsmøte ble avholdt den 12. desember 1960 hvor løsningssummen med fradrag av panteheftelser ble forevist, men nektet mottatt idet Helma Nertrosts dødsbo bestred fru Gregersens rett til å løse eiendommen.

Den 13. april 1961 uttok overrettssakfører Grønberg på vegne av

Side:867

skipsmegler Schartum og A/S Follum Fabrikker stevning mot fru Gregersen med påstand om at hun i forhold til Schartum og Follum Fabrikker var uberettiget til å løse eiendommen. Det ble anmodet om at denne sak måtte bli forenet med odelsløsningssaken, men dette ble nektet av retten, og skipsmegler Schartum og A/S Follum Fabrikker erklærte så under 21. mai 1962 hjelpeintervensjon i saken til fordel for Helma Nertrosts dødsbo. - - -

Rettens avgjørelse: - - -

Ad: Spørsmålet om fru Gregersen har fraskrevet seg odels- og løsningsrett eventuelt tapt den ved medvirkning til salg.

Når det gjelder fraskrivelse av odelsretten så kan det i dette tilfelle neppe sies at fru Gregersen har fraskrevet seg odelsretten. Retten må være enig med advokat Kjørnæs i at det å fraskrive seg odelsretten er en høytidelig handling, og man må se dette på bakgrunn av at odelsretten på landsbygden betraktes som et stort gode og man kan ikke godta en telefonoppringning fra en odelsberettigets barn som en gyldig fraskrivelse av odelsretten. I dette tilfelle så meget mer som det ser ut til at det under bobehandlingen ikke har vært sondret mellom skiftelovens §62 og vanlig odelspågang i den utstrekning som det var påkrevet.

Det spørsmål som kan være mer tvilsomt er hvorvidt fru Gregersen har tapt sin løsningsrett på grunn av hjemmelsansvar ved at hun har medvirket til salget til Schartum og/eller Follum. Etter rettens mening må besvarelsen av dette spørsmål være avhengig av hvorvidt det foreligger et gyldig fullbyrdet salg ved overdragelse av eiendomsretten. Det er nemlig helt klart at både Schartum og Follum trenger konsesjon for å erverve eiendommen. Noen konsesjon er ikke meddelt og man kan da ikke si at et gyldig fullbyrdet salg er foretatt.

All den stund det ikke foreligger et gyldig og fullbyrdet salg, så kan man ikke si at fru Gregersen har noe hjemmelsansvar, for selvsagt har man ikke noe hjemmelsansvar for en eiendomsoverdragelse som ikke har funnet sted.

Det blir også fra saksøktes side innrømmet at salget ikke er fullbyrdet, men saksøkte mener at dette er uten betydning fordi det er fru Gregersen som er skyld i at eiendomsoverdragelsen ikke har funnet sted.

Det kan vel være meget tvilsomt om det kan sies uten videre at det er fru Gregersen som ved sin odelspågang har hindret Schartum og/eller Follum å oppnå konsesjon. Det er sikkert ikke noen som kan vite hvorvidt Schartum og/eller Follum ville ha oppnådd konsesjon hvis fru Gregersens odelssøksmål var uteblitt. Dette er iallfall en omstendighet hvorfor bevisbyrden påhviler saksøkte og noe slikt bevis er ikke på noen måte ført.

For nærværende sak antas det for øvrig uten betydning enten det er fru Gregersens odelspågang som har hindret fullbyrdelsen av salget eller ei.

Når saksøkte hevder at fru Gregersen ikke kan vri seg fra hjemmelsansvaret ved å saksøke selgeren, så er hertil kun å bemerke at et odelssøksmål må rettes mot den som har tinglyst hjemmel, og når fru Gregersen ville gå til odelspågang så kunne hun ikke rette søksmålet mot andre enn boet.

Under henvisning til ovenstående finner retten at saksøkeren fru Gregersen har rett til å løse eiendommen. - - -

Side:868

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnold Hazeland, Sverre Tessem og T. Brun Fretheim):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Helma Nertrost døde 9. juni 1955. Hun og hennes tidligere avdøde mann Tomas Nertrost hadde ikke livsarvinger og hadde opprettet gjensidig testament hvoretter begges slektsarvinger skulle arve. Det er i alt 18 arvinger - søsken og søskens barn - etter de avdøde ektefeller. Boet ble tatt under behandling ved Oslo skifterett. Det vesentligste aktivum er Svarttjerndalen skog.

I skiftesamling 27. november 1956 er det i forbindelse med salg av eiendommen opplyst at Helma Nertrosts arvinger ikke er villige til å fraskrive seg odelsretten. Dette er i forbindelse med et salgsalternativ gjentatt i skiftesamling 15. januar 1957.

I skiftesamling 21. februar 1957 er det protokollert at skiftedommeren fant det hensiktsmessig å bringe på det rene om noen av loddeierne ville benytte seg av den i skiftelovens §62 omhandlede rett for odelsberettigede til å kreve seg utlagt jordegods på skiftet. Det ble besluttet at loddeierne i tilfelle måtte si fra, senest i neste skiftesamling 4. juni 1957.

I skiftesamling 4. juni 1957 meddelte flere arvinger - blant dem Leif Gregersen på vegne av sin mor Magnhild Gregersen - at de ønsket å benytte seg av den nevnte rett.

Etter dette ble det holdt skiftetakst og overtakst. Ved sistnevnte takst, avholdt 15.-16. juli 1958, ble eiendommen verdsatt til kr. 130 000.

I skiftesamling 30. september 1958 meddelte flere arvinger at det var vanskelig for dem denne dag å ta standpunkt til spørsmålet om å overta eiendommen etter skifteovertaksten. Det er videre protokollert: «Dommeren bemerket i denne forbindelse at fru Oddveig Gunnvog pr. telefon idag har meddelt på vegne av sin mor, fru Magnhild Gregersen, at denne ikke ønsker å ta skogen på sin odel.» Det ble besluttet å sette frist til utgangen av 1958 for den som ville gjøre krav gjeldende etter skiftelovens §62. I denne skiftesamling var fru Gregersen ikke representert. Det er ikke bestridt at hun var lovlig innkalt.

I rundskriv til arvingene 8. oktober 1958 fra bobestyreren, overrettssakfører Ottesen, ble beslutningen meddelt arvingene. Det heter i rundskrivet bl.a.:

«Hvis de ikke innen nevnte frist, har gitt skifteretten sådan underretning ansees de for ikke å ville gjøre krav på å overta eiendommen etter §62. Man går ut fra at de i så fall vil fraskrive seg sin odelsrett.»

I skiftesamling 13. januar 1959 konstaterte skiftedommeren at det ikke fra noen av loddeierne var fremsatt krav på å overta skogeiendommen i henhold til skiftelovens §62 innen den fastsatte frist, og det ble etter dette lagt til grunn at ingen av loddeierne gjorde sådant krav gjeldende.

I samme skiftesamling ble drøftet spørsmålet om salg av eiendommen til A/S Follum Fabrikker for kr. 215 000 under forutsetning av at Follums krav i boet ble anerkjent, og videre under forutsetning av at det enten ble sperret et beløp ikke overstigende kr. 85 000 av kjøpesummen

Side:869

men til sikkerhet for tap ved eventuell odelsløsning, eller at det ble ordnet med godkjent frafall av odelsrett. «Etter forhandlinger er det enighet om at boet kan være villig til å selge eiendommen til A/S Follum Fabrikker på vilkår som foran antydet.» I tilslutning hertil ble et tidligere bestridt krav fra Torkild Gunheim delvis anerkjent under forutsetning av at salget av eiendommen til Follum ble effektuert.

På denne skiftesamling 13. januar 1959 var fru Magnhild Gregersen representert ved sin sønn, Leif Gregersen, som la frem skriftlig fullmakt Når et bindende tilbud var fremkommet fra Follum, skulle et utkast til kjøpekontrakt forelegges et utvalg av arvingrepresentanter, bl.a. Leif Gregersen.

Etter at tilbud var innkommet fra A/S Follum Fabrikker om kjøp av skogen på de nevnte betingelser, ønsket skipsmegler T. Schartum å kjøpe eiendommen på de samme betingelser. Follum erklærte seg enig i at Schartum fikk kjøpe eiendommen, og i innkallelse til skiftesamling 4. juni 1959 gjorde bobestyreren i et rundskriv til arvingene av 15. mai 1959 rede for saken, idet han avsluttet brevet med: «Hvis noen arving ikke avgir møte på skiftesamlingen personlig eller ved fullmektig, ansees han å godta Schartum som kjøper som anført ovenfor, med mindre annerledes opplyses.»

I skiftesamling 4. juni 1959 konstaterte skiftedommeren at det ikke fra arvingenes side var fremkommet noen innvendinger mot eller bemerkninger til at T. Schartum fikk kjøpe skogen på de omhandlede vilkår, og at det fra boets side ikke var noe i veien for ordningen med Schartum. I tilfelle av at salget til Schartum skulle strande på grunn av konsesjonsspørsmål, henholdt boet seg fortsatt til Follums kjøpetilsagn.

Et utkast til kjøpekontrakt mellom boet og Schartum ble av bobestyreren 18. juni 1959 sendt de foran nevnte arvingrepresentanter, bl.a. Leif Gregersen, med anmodning om å si fra snarest, hvis vedkommende hadde noen bemerkning å gjøre. Da noen sådan ikke fremkom, ble kjøpekontrakten 1. juli 1959 undertegnet av boet og Schartum.

Lagmannsretten finner at fru Gregersen ikke ved sin opptreden har fraskrevet seg sin odels- og løsningsrett til eiendommen. Lagmannsretten er enig med herredsretten i dens syn på betydningen av fru Oddveig Gunnvogs telefonsamtale med skiftedommeren. At fru Gregersen ikke innen den fastsatte frist benyttet seg av sin rett til å få seg utlagt eiendommen på skiftet, innebar etter rettens mening ikke at hun for alltid og uten hensyn til hva som senere måtte hende, avskar seg fra å gjøre bruk av sin odelsrett. Når det ble bestemt at de odelsberettigede loddeiere skulle si fra innen en frist om de ville overta eiendommen etter §62 i skifteloven, var det utvilsomt med sikte på å komme videre med bobehandlingen, og det synes naturlig å ikke legge mer i loddeiernes tilkjennegivende enn nødvendig for dette formål. Hvis eiendommen innen rimelig tid etter fristens utløp var blitt endelig overdradd til noen uten eller med dårligere odelsrett, ville fru Gregersen neppe ha kunnet gjøre løsningsrett gjeldende overfor kjøperen. Men om et påtenkt salg ikke kom i stand eller ble omgjort, slik at situasjonen var den samme som da fristen løp ut, måtte hun ha adgang til å ombestemme seg og gjøre løsningsrett gjeldende mot boet. Lagmannsretten mener at Oslo skifterett, selv om eiendommen lå utenfor dens jurisdiksjon, riktignok kunne

Side:870

anvende §62 og sette en frist i relasjon til denne for å få boet oppgjort. Men skifteretten kunne iallfall ikke med virkning utover det som formålet tilsa, forkorte den særlige løsningsfrist for odelspågang etter skjønnsloven.

Da fru Gregersen tok ut forliksklagen mot boet 30. januar 1960, var situasjonen etter rettens mening ennå ikke slik at hun hadde et aktuelt krav på å få løse eiendommen. Men dette kan ikke avskjære henne fra å gjøre kravet gjeldende nå. Hennes prosessfullmektig har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at han fant det nødvendig å ta ut forliksklagen så tidlig for å være helt sikker på å ikke oversitte løsningsfristen.

Lagmannsretten finner at fru Gregersen ved sin opptreden som loddeier i boet hadde forpliktet seg til å medvirke til et salg som skulle finne sted til Schartum eller A/S Follum Fabrikker under forutsetning av at kjøperen fikk konsesjon. Hun kunne ikke ved odelssøksmål hindre boet i å oppfylle de inngåtte avtaler. Forutsetningen for at hun er bundet må imidlertid være at kjøperne søker konsesjon uten ugrunnet opphold. Fru Gregersen må kunne gå til odelsløsningssak på det tidspunkt hun mente det var nødvendig for å bevare sine rettigheter hvis konsesjon ikke blir gitt. Odelsløsningssaken fikk da om nødvendig bli stanset en rimelig tid for å gi kjøperne adgang til å få konsesjonsspørsmålet avgjort. Hvis imidlertid kjøperne trekker konsesjonsspørsmålet i langdrag, må hun kunne kreve eiendommen løst.

I nærværende tilfelle fikk Schartum sin konsesjonssøknad avslått 21. desember 1959 og hans fornyede forsøk på å oppnå konsesjon har ikke ført frem. A/S Follum Fabrikker har ikke undertegnet kjøpekontrakten om skogen og har overhodet ikke søkt konsesjon. Begge mener at det ikke ligger gunstig an for konsesjonssøkerne, så lenge det verserer odelsløsningssak angående eiendommen. De mener at de har bedre sjanser hvis det viser seg at odelsløsningssaken ikke fører frem.

Ved ankeforhandlingens avslutning foreslo ankemotparten at odelsløsningssaken skulle stanses i 6 måneder for å gi hjelpeintervenientene adgang til å søke konsesjon, men dette motsatte hjelpeintervenientene og dødsboet seg.

Lagmannsretten finner etter dette at fru Gregersen ikke lenger er bundet av kjøpetilsagnet til Schartum og Follum.

Hvis dødsboet skulle bli frifunnet i nærværende sak og hjelpeintervenientene ikke får konsesjon, vil boet disponere eiendommen, men retten antar at fru Gregersen da ikke vil kunne reise ny odelsløsningssak mot boet. Dette viser etter rettens mening det urimelige i at fru Gregersen fremdeles skulle være bundet av kjøpetilsagnet overfor Schartum og Follum.

Etter dette finner lagmannsretten at boet er forpliktet til å skjøte eiendommen til fru Gregersen og stadfester herredsrettens dom - bortsett fra saksomkostningsavgjørelse, - idet dog fravikelsen av eiendommen settes til 14. april 1964. - - -

Side:871