Rt-1964-899

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-09-12
Publisert:	Rt-1964-899
Stikkord:	Foreldremyndighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 99 B
Parter:	Fru A (overrettssakfører Knut Beverfelt - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Arvid Fossum).
Forfatter:	Anker, Ryssdal, Nygaard, Bahr, Mindretall: Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §41, Lov om born i ekteskap (1956) §8, §9

Dommer Anker: Solør herredsrett avsa den 8. mai 1963 dom med denne domsslutning:

«Ektefellene fru A og A separeres i medhold av ekteskapslovens §41, 2. pkt., jfr. 1. pkt.

Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen B født xx.xx.1960. A skal ha vanlig besøksrett.

A betaler i underholdsbidrag til fru A for barnet 100 kroner pr. måned. Bidraget blir å betale forskuddsvis hver 1. i måneden fra den dag fru A overtar omsorgen for barnet.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket dommen for så vidt angår punktet om foreldremyndigheten, og Eidsivating lagmannsrett avsa den 8. februar 1964 dom med domsslutning:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen B født xx.xx.1960.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A har anket til Høyesterett og hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har tilkjent faren foreldremakten over barnet. Hun er fritatt for rettsgebyrer for Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen B, født xx.xx.1960.

2. Fru A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, herunder det offentlige for gebyr.»

For ankemotparten A er oppnevnt prosessfullmektig etter tvistemålslovens §423 annet ledd, første punktum og lov om born i ekteskap §9, siste ledd. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for det offentliges utlegg til prosessfullmektig for Høyesterett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av partene og 7 vitner, hvorav 1 er nytt i saken. Som nye dokumenter er fremlagt erklæring og tilleggserklæring fra overlege ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling Hjalmar Wergeland, oppnevnt av Høyesterett som sakkyndig i saken.

Jeg kommer til samme resultat som lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg på vesentlige punkter tiltrer, med følgende tilleggsbemerkninger.

Jeg legger lagmannsrettens bevisvurdering til grunn når den

Side:900

har funnet at ikke noen av partene kan ansees for å være uskikket til å ha omsorgen for barnet, og at de begge har en oppriktig kjærlighet og ansvarsfølelse overfor barnet. Videre er jeg enig i at guttens muligheter for å få et trygt og godt hjem under oppveksten fremstiller seg som mer sikre hvis gutten får være hos sin far enn om moren får omsorgen. Til dette kommer at jeg legger noe mer vekt enn lagmannsretten på de følgene en miljøforandring kan tenkes å få for gutten. For så vidt kan jeg vise til den sakkyndige overlege Hjalmar Wergelands uttalelser. Han mener at uttrykket «mindre barn» i overlege Simonsens uttalelse, gjengitt i Rt-1953-1374 på side 1377, «dekker - - - nettopp de lave aldersgrupper hvor barna er særlig sårbare for brudd i betydningsfulle kontaktforhold». Det er mulig at overlegen går noe langt når han kommer til at risikoen for skadevirkninger i nærværende tilfelle «vil være til stede i så høy grad at en flytning absolutt må frarådes». Det bør også tilføyes at hans uttalelser er blitt noe avdempet i tilleggserklæringen, hvor han på et spørsmål fra fru A's prosessfullmektig gir et svar som synes å innebære en formodning om at en gradvis gjenopptagelse av barnets kontakt med sin mor ville gjøre flytning mindre betenkelig. Så langt finner jeg iallfall å måtte slutte meg til overlege Wergelands syn at det er en viss fare for at flytning av barnet fra det hjemmet det har hatt i 4 år, til det fremmede miljø hos moren vil virke uheldig.

Jeg deler lagmannsrettens sterke tvil i dette vanskelige barnefordelingsspørsmål, men er som lagmannsretten blitt stående ved at det vil være det beste for barnet at A blir tilkjent foreldremyndigheten.

Begge parter har vist til tidligere høyesterettsdommer. Jeg går ikke inn på noen av disse, da forholdene i sakene er så forskjellige at de tidligere avgjørelser ikke gir særlig veiledning i nærværende sak.

Som nevnt av herredsretten, er det enighet om at den som ikke blir tilkjent foreldremyndigheten skal ha vanlig besøksrett.

De særlige tvil som saken har frembudt tilsier at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og antar som herredsretten at foreldremakten bør tilkjennes moren.

Jeg legger avgjørende vekt på at barnet er lite, ennå ikke fylt 4 år, at moren må anses skikket til å oppdra det og at hun har innrettet seg slik at en må regne med at barnet vil få etter forholdene gode og betryggende oppvekstvilkår.

Mot dette må veies betenkelighetene ved en overflytning samt

Side:901

hensynet til faren. Som det fremgår av den sakkyndiges uttalelse er det alltid fare for skadevirkninger når et barn, som har levet seg inn i et bestemt miljø, flyttes over til et annet. Og dette må vel særlig gjelde når barnet som her står fremmed overfor moren. Jeg kan imidlertid ikke frigjøre meg for inntrykket av at disse betenkeligheter i uttalelsen, som ikke bygges på personlige undersøkelser av barnet og partene, er noe for sterkt fremhevet, og jeg kan for så vidt også henvise til det som er anført av førstvoterende. Høyesterett har i tidligere saker lagt betydelig vekt på dette faremoment, men det har alltid dreiet seg om noe eldre barn, i alminnelighet i 7-8-årsalderen. På bakgrunn av alminnelig erfaring virker det fremmed at risikoen skal være særlig stor «nettopp i den tidlige barnealder». Jeg finner etter dette ikke å kunne ta avgjørende hensyn til farene ved en overflytning, noe som for øvrig ofte ville lede til at den av foreldrene som med rette eller urette har barnet hos seg når saken innledes, vil få medhold når den avsluttes, - eventuelt i Høyesterett.

De livsforhold barnet her vil komme til å vokse opp under enten hos den ene eller den andre av foreldrene, er svært forskjellige. Jeg finner imidlertid ikke å kunne gi det ene miljø fortrinn fremfor det annet, selv om jeg må innrømme at farens miljø fremtrer som det i øyeblikket mest stabile.

Hensynet til faren kan jeg ikke tillegge vesentlig vekt, idet det åpenbart er farmoren som er den som kommer til å ta seg av barnet og som med en viss rett kan betegnes som den egentlige motpart. Det sier seg selv at en farmor i 50-årsalderen ikke kan erstatte en ung mor, både på grunn av alderen og fordi hun vanskelig kan ha eller bevare den samme følelsesmessige tilknytning til barnet som dettes virkelige mor.

På bakgrunn av det jeg her har anført mener jeg at det vil stemme best med reglene i lov om barn i ekteskap av 21. desember 1956 §8 annet ledd at barnet kommer til moren.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Palmstrøm):

- - -

Det spørsmål som retten må avgjøre er hvem av sakens parter som skal ha foreldremyndigheten over deres felles barn B, født xx.xx.1960.

Barnet er f. t. hos saksøktes foreldre som bor på X. Disse har bygget seg nytt hus og lever under jevnt gode økonomiske forhold. Saksøkte som er reparatør ved C bilverksted i X og her tjener kr. 5 pr time og kan gjøre regning med en årlig inntekt på ca. kr. 12 000, bor hos sine foreldre på X.

Barnet har bodd i sine besteforeldres hjem på X siden fødselen og har der vært under sin farmors stell og tilsyn. X barnevernsnemnd har uttalt at barnet bor hos sin farmor og at forholdene i hjemmet der er gode. Helsesøsteren i X, som har besøkt besteforeldrenes hjem, finner at

Side:902

boligforholdene er bra idet huset ligger pent til like ved en lite trafikert vei. Helsesøsteren besøkte hjemmet den 2. april 1963 og fant da at stellet i hjemmet også den gangen var bra, og at barnet så ut til å ha det bra og til å være glad i sin farmor. Også distriktslegen i X har avgitt uttalelse om at forholdene i besteforeldrenes hjem er tilfredsstillende og at familieforholdene der er gode. Saksøkeren er for øvrig enig i at barnet får godt stell hos besteforeldrene.

Barnets farmor har avgitt forklaring under hovedforhandlingen. Retten finner etter å ha hørt hennes forklaring at hun føler seg sterkt knyttet til barnet, og at det i første rekke er barnets ve og vel hun tenker på når hun sterkt fremholder at det vil være en ulykke for barnet om det blit tatt fra henne og overlatt til saksøkerens omsorg.

Retten finner etter det opplyste at barnets tarv vil bli varetatt på forsvarlig vis såfremt saksøkte får foreldremyndigheten over barnet på grunn av den støtte han vil ha av sine foreldre, når det gjelder barnets pleie og stell. Da saksøkte bor hos sine foreldre vil barnet ikke miste den daglige kontakt med sin far.

På den annen side har saksøkeren nå gjort hva hun har kunnet for å skaffe seg sådan økonomisk stilling og sådanne boligforhold at hun vil være i stand til å ha barnet hos seg. Hun rykket inn i avisen et avertissement om at hun ønsket seg huspost med adgang til å ha barnet hos seg. Dette resulterte i at hun fikk huspost hos disponent D som bor i en større enebolig ved Y stasjon. Hun er alene om husstellet for sin arbeidsgiver - han er separert fra sin hustru - og dennes 15 år gamle sønn. Disponent D har avgitt vitneforklaring under hovedforhandlingen og bekreftet at han gjerne ser at saksøkeren får ha barnet sitt hos seg. Vitnet ga saksøkeren et meget godt skussmål. Han var 100 % fornøyet med hennes arbeid, hun er meget renslig og flink til å lage mat. Til tross for at saksøkeren er alene om husstellet, klarer hun å holde sin arbeidsgivers hjem i god orden til enhver tid. Siden hun begynte sitt arbeid hos vitnet ca. 1. desember 1962 har hun ikke vært borte fra huset. Saksøkeren har en lønn av kr. 100 pr uke og fri sykekasse, likesom hennes arbeidsgiver vil betale hennes skatter. Såfremt hun blir overlatt omsorgen for barnet, vil hun få 2 rom til disposisjon. Hennes arbeidsgiver fremholdt at han er glad i barn og gjerne ser at saksøkeren får ha barnet hos seg.

Retten har under hovedforhandlingen fått det inntrykk at saksøkeren mener det oppriktig når hun bestemt fremholder at barnet vil få det bra hos henne, og at hun vil gjøre alt for å gi det så godt stell som mulig.

Retten finner etter dette at barnets tarv for så vidt det økonomiske og boligforholdene angår, vil bli ivaretatt om det blir betrodd morens varetekt.

Imidlertid hevder saksøkte at saksøkeren ikke er skikket til å oppfostre barnet. - - -

Retten finner om enn under noen tvil, at saksøkerens holdning til barnet ikke har vært av en sådan natur at det ville være uforsvarlig å la henne overta omsorgen for barnet. Retten har under hovedforhandlingen fått det inntrykk at saksøkeren er innstillet på å ville gjøre det beste for barnet hvis hun blir overlatt omsorgen for det, og at hun ville gi barnet den kjærlighet det har krav på.

Saksøkte har sterkt fremhevet at et miljøskifte har en meget alvorlig

Side:903

innflytelse på mindre barn, og at det på forskjellig vis er uheldig for et barn å miste kontakten med en oppdrager som det følelsesmessig er bundet til.

Retten er enig med saksøkte i at det i alminnelighet vil være betenkelig å rive opp det festnede forhold som et barn lever under og anbringe det i et nytt miljø selv om det da kommer til sin mor. Imidlertid gjelder det i dette tilfelle et barn som bare er 2 1/2 år gammelt. Retten finner at et så lite barn vil ha langt lettere for å tilpasse seg nye forhold enn et noe eldre barn, og at et miljøskifte for et så lite barn neppe har noen skadevirkning. Retten finner under noen tvil at den generelle uttalelse om skadeligheten av miljøskifte fra overlege Simonsen som er gjengitt i dom i Rt-1953-1374 flg. må gjelde barn som har nådd et høyere alderstrinn enn 2 1/2 år.

Etter en samlet vurdering av situasjonen og under henvisning til at saksøkeren ikke kan antas å være uskikket til å ha barnet og at hun vil kunne skaffe det et bra hjem, finner retten at hun bør tilkjennes foreldremyndigheten over barnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg og Petter Meyer og tilkalt dommer, sorenskriver Kåre Moe):

- - -

Lagmannsretten er under sterk tvil kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Den finner ikke at noen av partene kan ansees for å være uskikket til å ha omsorgen for barnet. Etter de opplysninger som foreligger må retten gå ut fra at de begge har en oppriktig kjærlighet og ansvarsfølelse overfor barnet. Lagmannsretten finner som herredsretten at man ikke kan legge noen avgjørende vekt på de opplysninger som er fremkommet om fru A's stell av barnet i den tid hun var på X. Det har åpenbart vært et sterkt motsetningsforhold mellom henne og svigermoren, og retten anser det for en nærliggende mulighet at opplysningene om feil som fru A kan ha begått, er blitt preget av dette motsetningsforhold og at feilene nå lett kan ha fått for store dimensjoner. Fru A forlot hjemmet på X i januar 1962. Det kan synes vanskelig å forstå at hun kunne forlate sitt barn, men retten finner ikke at hennes reise kan tas som noe sikkert uttrykk for manglende kjærlighet til barnet. For fru A kan forholdene på X ha fortonet seg så fortvilede at hun reiste i desperasjon. Retten finner heller ikke at hennes forsøk på å få barnet inn på barnehjem i Oslo kan tas som et tegn på manglende ansvarsfølelse. Når fru A ikke har besøkt sitt barn mer enn 2 ganger siden hun reiste, i juli 1962 og i november 1963, så finner dette sin naturlige forklaring i motsetningsforholdet til svigermoren og til sin mann.

Slik forholdene er i dag er stellet av barnet og tilsynet med ham i stor utstrekning overlatt A's mor som er 52 år. Når det gjelder hennes stell av barnet og forholdene i hjemmet, viser lagmannsretten til hva herredsretten har anført. Riktigheten av dette er også blitt bekreftet ved bevisføringen for lagmannsretten. Det består åpenbart et godt og kjærlig forhold mellom gutten og hans farmor, og når først forholdene har medført at barnet ikke kan vokse opp sammen med begge sine foreldre, synes farmoren å måtte være den beste erstatning for barnets egen mor.

Side:904

A er borte fra hjemmet på arbeid fra kl. 7 til kl. 17.30, men det er ikke opplyst noe som viser at han ikke tar seg av sin sønn i den tid han er hjemme.

Lagmannsretten finner at fru A, slik hennes stilling er i dag, vil kunne gi gutten et forsvarlig stell og tilsyn, men det vil kreve en vesentlig innsats fra hennes side hvis hun skal kunne greie denne oppgave ved siden av sine andre gjøremål. Retten finner ikke at barnet på Y vil komme i et uheldig og skadelig miljø.

Det er fra A's side sterkt fremhevet at et miljøskifte vil være til ubotelig skade for gutten. Retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette og slutter seg for så vidt til det som herredsretten har anført angående dette spørsmål. En flytning vil utvilsomt skape tilpasningsvansker, og man må her også ta i betraktning at barnet, etter det som er opplyst, i dag ikke kjenner sin mor. Det er imidlertid ikke, etter rettens oppfatning, berettiget å gå ut fra at barnet ikke vil kunne overvinne disse tilpasningsvansker uten varige skadevirkninger.

Lagmannsretten finner at bestemmelsen i lov om born i ekteskap av 21. desember 1956 dens §8 må forståes som en lovsformodning om at et lite barn vanlig vil ha det best hos sin mor hvis hun er skikket til å oppfostre det. Det avgjørende må imidlertid være å treffe den ordning som etter en samlet vurdering av forholdene vil være best for barnet.

Gutten kom til X straks etter fødselen og har siden bodd der. Han har i dag tilknytning til sin far, og behovet for denne tilknytning vil naturlig bli større etter hvert som gutten vokser opp. Hvis foreldremyndigheten blir overlatt til moren, vil han måtte savne denne tilknytning.

Barnet bor i dag i et sunt miljø i landlige omgivelser. Han bor sammen med sin far og sine nære slektninger. Han får et godt stell og trives og føler seg trygg. Så langt det er mulig i dag å vurdere guttens fremtid i oppveksten, så vil han på X ha et stabilt og godt hjem. Mulighetene for å få kamerater er gode og mulighetene for skolegang er gode.

Lagmannsretten finner ikke å kunne se bort fra at gutten hos fru A vil vokse opp under mer usikre forhold. Hun vil være avhengig av sitt arbeid, og noen sikkerhet for at hun i årene fremover vil eller kan ha sin nåværende stilling, har man ikke. Det kan lett bli flytninger med miljøskifter og nye tilpasningsvansker for gutten. Dette vil i så fall ikke være egnet til å skape en god og lykkelig barndom, og det kan også skape en utrygghet som kan bli til varig skade. Forholdene på X kan også forandre seg, men når man vurderer guttens muligheter for å få et trygt og godt hjem i sin oppvekst, så finner lagmannsretten at muligheten for dette fremstiller seg som vesentlig mer sikre hvis gutten får være hos sin far enn om hans mor får omsorgen. Lagmannsretten finner under sterk tvil at det under de foreliggende forhold vil være det beste for barnet B at A blir tilkjent foreldremyndigheten. - - -

Side:905