Rt-1964-966

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-09-26
Publisert:	Rt-1964-966
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 119
Parter:	Vunni Pettersen, Vivi Pettersen og Verner Pettersen (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot M/S Varangermalms rederi ved A/S Malmfart og Fearnley & Egers Befragtningsforretning A/S (overrettssakfører Jens Vogth-Eriksen - til prøve).
Forfatter:	Rode, Endresen, Bahr, Mindretall: Helgesen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §8, Krigsskadeerstatningsloven (1953)5-§27, §8, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21

Dommer Rode: Viggo Pettersen var forhyrt som båtsmann med M/S Varangmalm. Den 7. juni 1959 døde han om bord i fartøyet mens dette befant seg i sjøen på reise fra Kirkenes til Workington på vestkysten av England. Pettersen etterlot seg hustru, Vunni Pettersen, og 2 barn født henholdsvis 1949 og 1952. Vunni Pettersen hadde dessuten et barn fra før ekteskapet.

Vunni Pettersen mener at dødsfallet skyldes at skipets fører og mulige andre som rederiet svarer for etter sjøfartslovens §8, ikke gjorde det de pliktet for å få den syke under legebehandling, jfr. sjømannslovens §27. Hun anla derfor på egne og de 3 barns vegne sak mot rederiet ved A/S Malmfart og Fearnley & Egers Befragtningsforretning A/S ved Tana og Varanger herredsrett med krav om erstatning etter straffelovens ikrafttredelseslovs §21 for tap av forsørger. Saken er senere hevet for så vidt angår det barn hun hadde før ekteskapet.

I herredsretten ble saken behandlet med sjøkyndige domsmenn. Det var oppnevnt 2 medisinsk sakkyndige, overlegene John R. Myhre, Bergen, og Johan Titland, Kirkenes. Den førstnevnte ga skriftlig uttalelse, mens den annen overvar hovedforhandlingen og deretter uttalte seg muntlig. Hans konklusjon er gjengitt i domsgrunnene. I dom av 3. juni 1961 kom herredsretten enstemmig til at dødsfallet ikke kunne ansees forårsaket ved feil eller forsømmelse fra skipsfører eller mannskap, og frifant rederiet. Saksomkostninger ble ikke idømt.

Vunni Pettersen og barna påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, hvor saken likeledes ble behandlet med 2 sjøkyndige domsmenn. For lagmannsretten var oppnevnt 2 nye medisinsk sakkyndige, overlege, dr. med. Erling Skouge og reservelege Bjørn Gunby. De sakkyndige overvar hovedforhandlingen og ga hver sin skriftlige uttalelse. Ved lagmannsrettens enstemmige dom av 31. mai 1963 ble herredsrettens frifinnende dom stadfestet. Saksomkostninger ble heller ikke idømt for lagmannsretten.

I lagmannsretten var det dissens med hensyn til begrunnelsen. Flertallet - alle unntatt én lagdommer - fant at skipets vedkommende ikke hadde vist ansvarsbetingende forsømmelighet. Mindretallet kom for så vidt til et annet resultat, men fant det ikke godtgjort at forsømmelsen var årsak til dødsfallet.

Side:967

Angående saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Vunni Pettersen og de 2 fellesbarn har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har i de 2 tidligere instanser hatt bevilling til fri sakførsel og er i Høyesterett fritatt for å betale rettsgebyrer.

De ankende parter gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at hverken skipsfører eller styrmann har gjort seg skyldig i ansvarsbetingende forsømmelighet i oppfyllelsen av plikten etter sjømannslovens §27 til å sørge for at den syke båtsmann Pettersen fikk forsvarlig sykepleie. De ankende parter har under prosedyren for Høyesterett presisert at den erstatningsbetingende forsømmelse etter deres oppfatning består i, at det ikke ble bestemt å søke norsk havn eller innhentet legeråd pr. radio straks skipsføreren og styrmannen hadde sett til båtsmannen i hans lugar i 13-tiden den 5. juni, men først søkt radiokontakt med lege kl. 19.30 den 6. juni, etter at båtsmannens tilstand var blitt ytterligere forverret. Når det gjelder vurderingen av denne unnlatelse, slutter de ankende parter seg i det vesentlige til det som er uttalt av den for dette punkts vedkommende dissenterende lagdommer. Etter de ankende parters oppfatning var båtsmannens tilstand den 3. og særlig den 4. juni slik at det alt på det tidspunkt var grunn til å søke råd av lege. Det blir dog ikke hevdet at unnlatelsen herav var av den art at den i og for seg begrunner erstatningsansvar for rederiet. Men tilstanden 3. og 4. juni var i ethvert fall et kraftig varsel til skipsføreren om nøye å følge utviklingen og søke legehjelp ifall tilstanden forandret seg i ugunstig retning. De ankende parter har for Høyesterett heller ikke villet hevde at det er av direkte betydning for erstatningsansvaret at skipsføreren bestemte seg for å anløpe Stornoway på Hebridene og ikke Lerwick på Shetland etter at han ca. kl. 19.30 den 6. juni var tilrådet av lege å søke nærmeste havn. Det må antas at døden ville ha inntruffet før båtsmannen kunne komme under legebehandling også om Lerwick var blitt valgt. De ankende parter mener imidlertid at Lerwick, som kunne nåes på 6-7 timer, skulle ha vært valgt og at skipsføreren - om han fant at han ikke kunne gå inn på havnen - skulle ha forsøkt å få båt derfra til å møte Varangmalm. At skipsføreren bestemte seg for Stornoway som lå ca. 1 døgns seilas borte, er etter deres mening symptomatisk for hans behandling av sykdomstilfellet.

De ankende parter har erklært at de ikke fastholder at det må ansees som en mangel ved skipets utstyr at det ikke hadde kart over innseilingen til Lerwick.

Når det gjelder årsaksforholdet mellom unnlatelsen av å søke legeråd og dødsfallet, har de ankende parter anført i det vesentlige det samme som for herredsretten og lagmannsretten. De mener således at det må legges til grunn at om legeråd var blitt søkt den 5. juni, ville det gått ut på det samme som det råd som ble gitt 1 1/4 døgn senere: «Gå til nærmeste havn.» Varangmalm ville da gått til Kristiansund eller Ålesund, og Pettersen kunne kommet

Side:968

under legebehandling over et døgn før døden faktisk inntrådte. Mulig tvil om hvorvidt hans liv i så fall ville vært reddet, kan ikke gå ut over de ankende parter.

Erstatning er krevet med inntil kr. 250 000.

Vunni Pettersen og hennes og hennes avdøde manns fellesbarn har nedlagt slik påstand:

«1. M/S Varangmalms rederi dømmes til å betale Vunni Pettersen, Vivi Pettersen og Verner Pettersen erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 250 000.

2. M/S Varangmalms rederi tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett som om saken ikke var benefisert, det offentlige omkostninger for behandlingen av saken for Høyesterett samt saksomkostninger til de ankende parter for Høyesterett.»

M/S Varangmalms rederi ved A/S Malmfart og Fearnley & Egers Befragtningsforretning A/S har tatt til gjenmæle. For så vidt angår unnlatelsen av å søke legeråd den 5. juni og den rettslige vurdering av unnlatelsen henholder rederiet seg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Dersom Høyesterett, i motsetning til de tidligere instanser, skulle finne at unnlatelsen er en erstatningsbetingende forsømmelse, er det subsidiært gjort gjeldende at det ikke er årsakssammenheng mellom forsømmelsen og dødsfallet. Det må antas at den umiddelbare årsak til at Pettersen døde var en kompliserende hjertesvikt som følge av en hjertemuskelbetennelse (myocarditt). Det kan etter rederiets mening ikke legges til grunn at denne hjertesvikt ikke ville ha inntruffet dersom Pettersen var kommet under legebehandling utpå kvelden eller natten mellom 5. og 6. juni.

M/S Varangmalms rederi krever ikke saksomkostninger for noen instans, og har nedlagt slik påstand:

«Hålogaland lagmannsretts dom stadfestes.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sunnfjord herredsrett med avhør av styrmann Åge Berntsen som tidligere har gitt forklaring under sjøforklaringen den 27. juni 1959, som vitne under hovedforhandlingen i herredsretten 29.-30. mai 1961, for generalkonsulatet i Rotterdam 21. januar 1963, og under hovedforhandlingen i lagmannsretten i mai 1963. Som nye medisinsk sakkyndige for Høyesterett er oppnevnt overlege, dr. med. Henrik F. Lange og lege Harald Strøm, som er sjømannslege og medisinsk lærer ved sjømannsskolen i Oslo. De sakkyndige har hver for seg gitt skriftlige erklæringer. Som nytt dokumentmateriale for Høyesterett er bl.a. fremlagt utdrag av Kreyberg: Legebok for sjømenn, utgavene av 1947 og 1958, omhandlende influensa, lungebetennelse og hjerte- og åresykdommer. Det nye materiale kommer jeg tilbake til i den utstrekning det er nødvendig for min begrunnelse. Etter min oppfatning endrer det ikke på noe vesentlig punkt det som lagmannsretten har lagt til grunn i faktisk henseende.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg

Side:969

slutter meg til herredsrettens og lagmannsrettens flertalls syn på det etter prosedyren for Høyesterett springende punkt i saken: om det er en erstatningsbetingende feil eller forsømmelse at skipsføreren den 5. juni ca. kl. 12.30 ikke forsto at båtsmann Pettersens sykdom var alvorlig og derfor unnlot å søke havn eller innhente legeråd over radiotelefonen. Jeg tiltrer stort sett den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt.

Lagmannsretten - dens flertall - og herredsretten har i sine domsgrunner gjort rede for hva som i faktisk henseende er lagt til grunn ved vurderingen av hva skipsføreren den 5. juni forsto eller burde forstått med hensyn til sykdommens alvorlige karakter. For sykdomsbildets vedkommende er det foruten på innførslene i skipsdagboken bygget på rettslige og utenrettslige forklaringer fra skipsfører, styrmann og tømmermann Olaf Mathiassen. Skipsføreren møtte som vitne i herredsretten, styrmannen både i herredsretten og lagmannsretten. Hva selve dødsfallet angår, har lagmannsretten lagt til grunn at dette inntraff uventet plutselig og skyldtes en kompliserende hjertesvikt. Det er da bygget på en uttalelse som er gitt av den ene av de oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, overlege dr. med. Erling Skouge, og tiltrådt av den annen.

Jeg kan ikke finne at det er grunnlag for å fravike det som herredsretten og lagmannsretten her har lagt til grunn og redegjort for i sine domsgrunner, som jeg for så vidt viser til. Da styrmann Berntsens forhold har vært ganske sterkt fremme under prosedyren for Høyesterett, tilføyer jeg at styrmannen under sjøforklaringen, som ble holdt ca. 3 uker etter dødsfallet, uttalte «at det kan være et spørsmål om en ikke allerede på dette tidspunkt (5. juni) skulle ha kontaktet lege over radio». Han har i senere forklaringer og i forsterket form gitt uttrykk for det samme. Imidlertid er det etter min mening ikke grunnlag for å anta at styrmann Berntsen den 5. juni bedømte sykdommens alvor og behovet for å søke legeråd på annen måte enn skipsføreren gjorde. Det er på det rene at skipsføreren, da styrmannen underrettet ham om at Pettersen var blitt dårligere, spurte om det kunne være nødvendig å søke havn, men uten å få noen meningsytring fra styrmannen. Det er også på det rene at spørsmålet om å søke havn eller innhente legeråd ikke ble nevnt etter at skipsfører og styrmann sammen hadde sett til Pettersen i hans lugar. Jeg finner det uantagelig at styrmannen ikke ville ha kommet tilbake til skipsførerens spørsmål, om han den gang hadde ment at situasjonen var slik at legeråd burde innhentes.

Til belysning av hva som under de i saken foreliggende omstendigheter, etter medisinsk sakkyndig vurdering ville være forsvarlig reaksjon fra skipsbefalets side på de symptomer som ble iakttatt 5. juni, foreligger uttalelser fra 6 oppnevnte sakkyndige. Ingen av de sakkyndige bebreider skipsføreren at han ikke forsto at det dreiet seg om en dødelig sykdom og innrettet seg etter det. Av de 4 sakkyndige for herredsretten og lagmannsretten har 3, hvorav 2 har overvært hovedforhandlingen i henholdsvis

Side:970

herredsretten og lagmannsretten, overhodet ikke funnet grunn til kritikk mot skipsføreren for hans - som det viste seg - uriktige bedømmelse av sykdommens alvor og den måten han ut fra denne bedømmelse handlet på. Den fjerde av disse sakkyndige, reservelege Bjørn Gunby, som også var til stede under hovedforhandlingen i lagmannsretten, har uttalt: «- - - At sykdomstilfellet ble vurdert som alvorlig, har styrmann Berntsen uttalt. - - - Siden sykdomsbildet den 5. juni om morgenen var erkjent som alvorlig, forelå det grunnlag for å søke legeråd over radio. - - -» Lagmannsretten uttaler herom: «Reservelege Gunby legger ifølge sin erklæring til grunn at sykdomsbildet var erkjent som alvorlig den 5. juni, og mener det derfor forelå grunnlag for å søke legeråd over radio. Den sakkyndige bygger da på styrmannens opplysning om at man om bord hadde sett i legeboken, og at man hadde mistanke om at det var lungebetennelse pasienten led av. Som nevnt foran kan flertallet ikke legge dette til grunn.» Jeg tiltrer denne uttalelse. Av de oppnevnte sakkyndige for Høyesterett har heller ikke doktor Strøm gitt uttrykk for noen kritikk. Derimot uttaler overlege, dr. med. Henrik F. Lange at selv om sykdommen den 3. juni artet seg som hvilken som helst lettere febersykdom og tilstanden den 4. juni ikke på noen måte var alarmerende, så må de symptomer som viste seg den 5. juni ha vært så vidt alarmerende selv for en sakkyndig at han finner det rimelig at de ansvarlige burde søkt legeråd over radiotelefon.

Unntatt én lagdommer har samtlige dommere i herredsretten og lagmannsretten funnet at det ikke kan bebreides de ansvarlige om bord - dvs. skipsfører og styrmann - at de den 5. juni undervurderte sykdommens alvorlige karakter og derfor unnlot å innhente legeråd.

Jeg er enig med de ankende parter i at det må stilles strenge krav når det gjelder skipsførerens plikt etter sjømannslovens §27 til å sørge for at syke medlemmer av besetningen får forsvarlig pleie. Jeg medgir at det etter forholdene i saken kan fremstille seg som tvilsomt om disse krav er oppfylt i det foreliggende tilfelle. Imidlertid må kravet til skipsførerens aktsomhetsplikt på dette område nødvendigvis gi rom for en viss grad av feilvurdering. Jeg er kommet til at jeg ikke har tilstrekkelig grunn til å fravike herredsrettens og lagmannsrettens flertalls resultat, når de har funnet at denne margin her ikke er overskredet, og at det således ikke kan konstateres en uaktsomhet som medfører erstatningsplikt.

Det er etter dette ikke grunn for meg til å komme inn på årsaksforholdet.

Anken har ikke ført frem, men ankemotpartene har som før nevnt ikke krevet saksomkostninger.

Jeg stemmer for slik dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Side:971

Dommer Helgesen: Jeg er kommet til det resultat at rederiet i det foreliggende tilfelle er ansvarlig overfor enken og barna for tapet av forsørger, og bygger ansvaret på at det var en feil som må bebreides skipsføreren og styrmannen at de den 5. juni unnlot å søke legeråd over radiotelefonen. Lagdommer Andersen har i sine bemerkninger i lagmannsrettens dom gjort nærmere rede for den situasjon som forelå den 5. juni: forløpet av båtsmannens sykdom, den betraktelige forverring av sykdomssymptomene, skipets posisjon utenfor norskekysten og kapteinens besøk av pasienten denne dag sammen med styrmannen. Jeg tilføyer at det er på det rene at kapteinen ved middagstider (12-tiden) ble gjort kjent med de sykdomssymptomer som styrmannen allerede om morgenen kl. 08.30 hadde konstatert ved besøk hos pasienten. Den oppsummering av situasjonen den 5. juni som lagdommer Andersen har gjort i sine særbemerkninger i dommen og som i og for seg ikke er bestridt av partene, legger jeg til grunn for min vurdering av saken. Jeg slutter meg videre til lagdommer Andersen når det gjelder bedømmelsen av skipsførerens og styrmannens forhold den 5. juni. Det han har anført er etter min mening avgjørende for rederiets erstatningsansvar, jfr. sjøfartslovens §8 og §21 i straffelovens ikrafttredelseslov. Den oppfatning at det under de foreliggende omstendigheter var en forsømmelse av de ansvarlige om bord ikke å søke legeråd over radio den 5. juni, er det støtte for i de sakkyndige erklæringer fra reservelege Bjørn Gunby og overlege dr. med. Henrik F. Lange. Gunby, som var sakkyndig i lagmannsretten, uttaler bl.a. i sine konklusjoner under pkt. 1 følgende: «Siden sykdomsbildet den 5. juni om morgenen var erkjent som alvorlig, forelå det grunnlag for å søke legeråd over radio. Et slikt legeråd ville sannsynligvis ført til at båtsmann Pettersen var blitt landsatt og muligvis reddet.» I sin sakkyndige erklæring til Høyesterett uttaler dr. Lange: «For å søke å besvare det oppstilte spørsmål: Burde legeråd vært søkt 5/6? - må jeg gå tilbake til dekksdagbogen. Av denne fremgår det at båtsmannens symptomer onsdag 3. juni ikke var annerledes enn hvilken som helst lettere febersykdom med hodepine, frysninger og svetting. - Heller ikke torsdag den 4. juni syntes tilstanden på noen måte alarmerende. Båtsmannen har hodepine og treg mave, men i tilslutning til avføringspiller får han dog avføring. - Fredag 5. juni står det anført at pasienten hadde voldsomme smerter i maven, var kortpustet og hadde blod i oppspyttet, og dette var symptomer som han hadde både kl. 08.30 om morgenen og fortsatt kl. 12.30 middag. - Jeg synes disse symptomer: voldsomme mavesmerter, kortpustethet og blod i oppspyttet, selv for en sakukyndig, må være så vidt alarmerende at jeg finner det rimelig at de ansvarlige på dette tidspunkt, fredag 5. juni, burde søkt legeråd over radiotelefon.»

Det spørsmål oppstår så om man i dette tilfelle kan konstatere at den nødvendige rettslige årsakssammenheng mellom feilen og tapet av forsørgeren her er til stede. Når det gjelder dette punkt i saken, er jeg uenig med lagdommer Andersen og bemerker

Side:972

herom: Etter omstendighetene finner jeg det overveiende sannsynlig at et legeråd den 5. juni ville blitt det samme som ble gitt dagen etter, og som gikk ut på at skipet burde gå med pasienten til nærmeste havn. Et legeråd og/eller en deviasjon til norsk havn den 5. juni tidlig på dagen ville ha øket mulighetene for at båtsmannen hadde fått den riktige behandling i rett tid. Det er så at man etter de sakkyndige erklæringer ikke kan si noe sikkert om hvor stor sannsynligheten for å redde livet var. Forholdet her er imidlertid at den feil som ble gjort, har bevirket at man ikke lenger kan trekke noen sikker slutning om hvordan det ville ha gått hvis legeråd var blitt innhentet den 5. juni. Noe sikkert bevis for årsakssammenheng kan man i et tilfelle som det foreliggende etter min mening ikke kreve. En må i slike tilfelle etter mitt skjønn nøye seg med en forholdsvis liten grad av sannsynlighet, og jeg finner at den nødvendige sannsynlighet for årsakssammenheng etter omstendighetene er til stede i dette tilfelle.

Mitt resultat blir etter dette at rederiet ilegges erstatningsansvar.

Da jeg etter rådslagningen vet at det ikke er flertall for min vurdering av ansvarsspørsmålet, går jeg ikke nærmere inn på erstatningskravets størrelse og de spørsmål som måtte melde seg når det gjelder en utmåling av erstatningen etter regelen i ikrafttredelseslovens §21.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Helgesen.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rode.

Dommer Bahr: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olaf Sirnæs med sjøkyndige domsmenn havnefogd Finn Eriksen og bestyrer Gullak Holsbø):

Saksøkerens mann, båtsmann Viggo Pettersen, som var forhyrt med M/S Varangmalm, tilhørende saksøkte, døde den 7. juni 1959 av akutt lungebetendelse mens fartøyet var på reise med en last jernmalm (slig) fra Kirkenes til Workington i Øst-England.

Avdøde etterlater seg enken Vunni Pettersen, f. 1926 og barna Vivi Lise, født xx.xx.1949 samt Werner, født xx.xx.1952. Dessuten har fru Pettersen et barn før ekteskapet, Walter, født xx.xx.1947.

Ved stevning av 27. februar 1960 har overrettssakfører Bjørshol, Tromsø, på vegne av fru Vunni Pettersen og hennes 3 forannevnte barn fremmet krav om erstatning av saksøkte, fordi mannens død menes å være forvoldt ved uaktsomhet som rederiet er ansvarlig for i henhold til sjøfartslovens §8. Erstatningen er begrenset oppad til kr. 250 000.

For så vidt angår sønnen Walter er krav om erstatning senere frafalt og partene er blitt enige om å heve saken som forlikt for Walters vedkommende, kjennelse herom vil bli avsagt i forbindelse med nærværende dom. - - -

Side:973

Retten skal bemerke:

Det er under saken bl.a. fremlagt journalutdrag av skipets dekksdagbok og gjenpart av rettsbok for sjøforklaring holdt 27. juni 1959 i Kirkenes ved Varanger herredsrett.

Journalutdraget har denne ordlyd:

«Onsdag 3. juni 1959.

Kl. 0700 båtsmann Pettersen syk og ikke i arbeide.

Kl. 0830 besøkte pasienten, han klaget over sterk hodepine og at han frøs og svettet om hverandre. Ga ham 6 aspirintabletter i løpet av dagen.

Torsdag 4. juni.

Kl. 0700 båtsmann i arbeide, men klaget over hodepine og treg mage, ga ham aspirin og avføringspiller.

Kl. 2030 besøkte pasienten, han klaget over smerter i magen, men hadde hatt avføring. Ga ham 2 morfintabletter.

Fredag 5 juni.

Kl. 0700 båtsmannen syk og ikke i arbeide.

Kl. 0830 besøkte pasienten, han klaget over voldsomme smerter i magen, og hadde ikke sovet om natten p.g.a. smertene, han var kortpustet og det var blod i oppspyttet. Ga ham 2 morfintabletter.

Kl. 1230 var sammen med kapteinen og besøkte pasienten, målte temperaturen 37,4 grader.

Kl. 2030 besøkte pasienten, symptomer og temperatur som før. Ga ham smertestill. tabletter.

Lørdag 6. juni.

Båtsmann fortsatt syk.

Kl.0830 besøkte pasienten. Tilstand som før, temp. 37,4 grader. Ga ham smertest. tabl.

Kl. 1820 ble budsendt av pasienten, han var så kortpustet at han ville kveles, sa han, men det var ikke så voldsomme smerter i magen som før, men derimot var han hovnet opp i magen, spyttet blod og var svimmel. Gikk opp på broen og underrettet kapteinen om pasienten. Ble sendt ned for å måle temperatur og puls. Temperatur var 37,5 grader og pulsen var 90-92. På forespørsel erkjente pasienten at han hadde hatt blod i avføringen, men han trodde selv at blodet muligens skrev seg fra rift, da han hadde treg avføring.

Kl. 1930 tilkalte kapteinen legehjelp over Stavanger Radio. Den konsulterte lege kunne ikke stille diagnose, pasienten måtte undersøkes, spurte hvor langt det var til nærmeste havn. Pasienten måtte ligge høyt med hodet og brystet.

Kl. 2015 var hos pasienten. Sykesengen ble oppredd etter legens forskrifter. Pasienten sa han var klar over at han måtte ligge slik, da han ellers ville kveles. Tømmermann Mathiassen ble satt til å passe pasienten, og hjelpe ham om det var noe han ønsket.

Kl. 2300 hadde pasienten besøk av lettmatros Strøm.

Søndag 7. juni.

Kl. 0300 ba tømmermann Mathiassen meg se til båtsmannen, han trodde det var noe galt fatt. Da jeg kom til pasientens lugar, satt han på gulvet med ryggen mot kommoden med hodet foroverbøyd og

Side:974

haken mot brystet. Han hadde sterk gul farge i ansiktet og var litt blå rundt øynene og ørene. Han hadde ingen puls og hjertet var stoppet. Mannen var død. Kapteinen ble underrettet og avdøde ble deretter lagt i køyen.

Mandag 8. juni.

Kl. 1100 ble avdøde flyttet fra lugaren og ned på hoveddekket.

Onsdag 10. juni.

Det ble foretatt opptelling av avdødes personlige eiendeler.

Kl. 1530 ankret opp utenfor Workington. Helsemyndigheter og lege kom ombord og opptok forklaring om pasientens tilstand før dødsfallet. Legen så på liket. Avdøde ble deretter bragt i land til obduksjon og hjemsendelse.

Avdødes personlige effekter vil bli sendt til hjemstedet ved fartøyets ankomst til Kirkenes.»

Retten har også fått utlevert den originale dagbok til gjennomsyn, og det viser seg at utskriften i det vesentligste er overensstemmende med originalen. - - -

Etter det som er fremkommet av opplysninger fra dagboken og utskriften av denne, den etterfølgende sjøforklaring og vitneforklaringene fra kaptein Torfinn Salvesen og styrmann Aage Berntsen under hovedforhandlingen legger retten følgende til grunn: Allerede på turen fra Workington til Kirkenes har avdøde følt seg dårlig og uten matlyst. Han har gitt uttrykk herfor overfor bl.a. tømmermann Mathiassen som bl.a. har rådet ham til å søke lege i Kirkenes. Dette har imidlertid avdøde ikke gjort. Han var i arbeid i Kirkenes den 1. juni om kvelden da skipet gjorde klar for avgang og han var også i arbeid den 2. juni. Hverken kaptein eller styrmann hørte noe om hans illebefinnende på turen til Kirkenes. Etter det som er opplyst var avdøde en dyktig og arbeidsom sjømann, som ikke hadde det med å klage eller gi seg over om han følte seg uvel. Styrmannen karakteriserer ham som en robust kar og kan ikke huske at avdøde var syk i den tiden avdøde og styrmannen var sammen på skipet (fra desember 1957 til juni 1959). Det var først den 3. juni om morgenen (altså etter ca. 1 1/2 døgns reise fra Kirkenes) at styrmann Berntsen fikk melding om at båtsmannen var syk. Båtsmannen pleiet å melde seg for styrmannen kl. 7 om morgenen for å motta arbeidsordrer. Den 3. juni kom han ikke. Derimot kom en matros som meddelte at båtsmannen var syk. Styrmannen så til ham litt over kl. 8 (dagboken angir kl. 8.30), og båtsmannen klaget da over frysing, hodepine og svedning. Styrmannen lot ham da få aspirin. Styrmannen har videre opplyst at det er mulig at han så til pasienten også ved 4-tiden om ettermiddagen, men helt sikkert om kvelden den 3. juni. (Dette besøket fremgår ikke av dagboken.) Både pasienten og styrmannen trodde da at det hele var en forbigående forkjølelse. Neste dag (4. juni) meldte også båtsmannen seg til arbeid. Styrmannen spurte om han var frisk igjen. Hertil svarte båtsmannen nei, men at han ikke hadde lyst til å ligge. Styrmannen ga ham da sulfatiasol og ba ham ta det med ro. Det kan imidlertid ikke fastslåes når pasienten tok dette preparat. Pasienten holdt seg oppe i arbeid til omkring middagstid (kl. 12) og gikk så til sengs igjen.

Kl. 20.30 samme dag besøkte styrmannen pasienten. Styrmannen

Side:975

kunne ikke da konstatere annen forandring enn at pasienten nå også nevnte smerter i maven, men hadde hatt avføring. Som middel mot mavesmertene ga styrmannen pasienten 2 morfintabletter.

Styrmannen holdt kapteinen orientert om sykdommen både den 3. og 4. juni. Da kapteinen spurte om hva slags sykdom det var, svarte styrmannen: «Antagelig forkjølelse.» Noen annen drøftelse av pasienten skjedde ikke og det ble heller ikke av kaptein eller styrmann lest noe i legeboken (Kreybergs legebok for sjøfolk). Styrmannen har i forbindelse hermed overfor retten uttalt: «Forkjølelse er jo nokså almindelig som vi ikke hefter oss med.» Den påfølgende morgen (5. juni) kom så båtsmannens stedfortreder til styrmannen og meddelte at båtsmannen var syk. Styrmannen svarte at han visste dette og spurte matrosen om tilstanden var forverret. Da matrosen bekreftet dette, så styrmannen til ham kl. 8.30 og pasienten sa at han hadde hodepine, vondt i brystet og voldsomme smerter i maven. Videre var han kortpustet og hans spytt var rødbrunt. Styrmannen ga ham morfintabletter. Han overveiet også straks å melde fra til kapteinen, men oppsatte dette til middag da han ikke fant situasjonen «overhengende», og derfor ikke ville purre kapteinen som hadde vært oppe om natten. Styrmannen undersøkte legeboken og leste her at det kunne være blod i spyttet ved kraftig influensa eller lungebetendelse.

Ved middagen (ca. kl. 12) nevnte så styrmannen tilfellet for kapteinen. Kapteinen spurte om det kunne være nødvendig å søke havn. Hertil svarte styrmannen at dette fikk kapteinen avgjøre og ba ham se til pasienten. Da styrmannen nevnte at pasienten hadde fått morfintabletter, frarådet kapteinen dette middel. Etter middagsmåltidet (ca. kl. 12.30) gikk så både kaptein og styrmann til pasienten.

Da de kom til lugaren, var pasienten oppe. Styrmannen har forklart at pasienten spiste og kapteinen har forklart at han stelte med en radio. Kapteinen ba pasienten legge seg for å få tatt temperaturen. Denne viste 37,4 grader. Kapteinen spurte ham nærmere ut om sykdommen og han ga samme opplysninger som til styrmannen. Det er dog ikke på det rene om også kapteinen er blitt holdt orientert om at pasienten hadde vondt i brystet. Kapteinen spurte også pasienten om han tidligere hadde hatt mavesår eller tuberkulose. Hertil svarte pasienten nei. Kapteinen antok, særlig på grunn av den lave temperatur at tilfellet ikke var alvorligere enn en vanlig influensa og ordinerte smertestillende tabletter. Pasienten motsatte seg å få sulfatiasol som han omtalte som «svineri» som han hadde kastet opp av. Styrmannen sier at han under samtalen med kapteinen antydet muligheten for lungebetendelse. Kapteinen benekter dog at han har hørt styrmannen si noe herom.

Spørsmålet om å søke legeråd over radio eller gå til havn ble ikke reist denne dag. Styrmannen har i forbindelse hermed forklart at han hadde gitt de opplysninger som kapteinen burde få, og at det er denne som har avgjørelsen i slike spørsmål.

Kapteinen har som tidligere nevnt ikke vurdert situasjonen derhen at det var fare på ferde, og har derfor ikke funnet det påkrevet å søke legeråd eller endre kurs.

Det er mellom partene enighet om at man den 5. juni ved middagstider kunne ha nådd norsk havn i løpet av ca. 8 timer. - - -

Side:976

Etter kapteinens besøk den 5. juni kl. 12.30 går det så over et døgn hvori pasientens tilstand betegnes «som før». Først den 6. juni ved 18-tiden (etter kveldsmåltidet) kom tømmermann Mathiassen til styrmannen og meldte om den forverring av situasjonen som var inntrådt og som fremgår av dagboken.

Styrmannen underrettet kapteinen og ga da uttrykk for at legeråd måtte innhentes over radio. Kapteinen ba da styrmannen undersøke temperatur og puls mens han i mellomtiden fikk telegrafisten til å etablere radioforbindelse. Skipet fikk forbindelse med Rogaland sykehus over Stavanger radio. Vedkommende lege kunne ikke stille diagnose og sa at pasienten måtte undersøkes. Det har ikke lykkes å få oppsporet hvilken lege som hadde samtalen med skipet. Da kapteinen etter legens råd bestemte seg for å gå til havn, befant skipet seg 6-7 timers reise fra Lerwick på Shetland. Skipet hadde dog ikke karter over innløpet til Lerwick. Været var også ugunstig med sydostlig kuling med vindstyrke opp til 7/8 Beaufort og den tunglastede båt var vanskelig å styre. Kapteinen fant det da ikke tilrådelig å gå til Lerwick men bestemte seg for Stornaway på Lewis (Hebridene) hvortil det var ca. 1 døgns reise. Imidlertid døde båtsmannen. Det er uklart på hvilket tidspunkt han døde.

Ifølge dagboken ble tømmermann Mathiassen satt til å passe ham. Mathiassen gikk dog etter pasientens oppfordring fra denne ved 22-tiden.

Kl. 23 har han hatt besøk av lettmatros Strøm. Kl. 3 natt til 7. juni fant tømmermannen ham død. Døden er således inntruffet mellem kl. 23 den 6. juni og kl. 03 den 7. juni.

Ved vurderingen av kapteinens og styrmannens handlemåte i forbindelse med sykdommen er retten kommet til at den uheldige utgang ikke kan bebreides noen, slik at de kan gjøres ansvarlige herfor. Det er ikke grunnlag for å anta at det fra noens side har vært utvist likegyldighet eller forsømmelighet eller manglende interesse for pasienten. Når man tar i betraktning at det her gjelder personer som ikke har annen medisinsk innsikt enn den man får på sjømannsskoler og ved almindelig erfaring, kan det ikke nå bebreides dem at de har undervurdert sykdommens alvorlige karakter. I denne forbindelse bør erindres at legen på Rogaland sykehus, som får opplysninger om pasienten den 6. juni etter at situasjonen er blitt forverret - ikke ser seg i stand til å stille diagnose. Det kan heller ikke innvendes noe mot den behandling pasienten har fått. Han er blitt oppfordret til å holde seg i ro og fått de medikamenter som et almindelig fornuftig menneske tyr til for å lindre smerter og bedre tilstanden. Heller ikke de oppnevnte sakkyndige har funnet grunn til å klandre behandlingen. Den ene sakkyndige, overlege Titland har riktignok anført at det for en lege hadde vært naturlig å forsøke f. eks. penicillin når pasienten ikke ville ha sulfatiasol, men han finner ikke grunn til å kritisere styrmannen fordi han ikke grep til dette middel.

Retten kan ikke være enig med saksøkerens prosessfullmektig når denne anfører at «enhver» allerede 5. juni «burde og måtte forstå» at det var overhengende fare på ferde slik at legeråd burde vært innhentet. Prosessfullmektigen har siden uttalt at han ikke vil reise noen kritikk mot styrmannen. Men det kan etter rettens skjønn heller ikke reises kritikk mot kapteinen som har fått sine opplysninger fra styrmannen og som selv ser til pasienten den 5. juni, og da ikke finner situasjonen verre enn

Side:977

at han går ut fra at det vil være tilstrekkelig med den hjelp eller behandling som pasienten kan få ombord. Det ville vært mer berettiget å hevde at styrmannen - hvis han virkelig allerede den 5. juni fant større grunn til engstelse enn kapteinen og mente at legeråd burde innhentes - da burde gitt bestemt uttrykk herfor og ikke bare overlate til kapteinen å ta avgjørelsen. Selv en ganske kraftig forestilling til kapteinen herom kunne ikke ha blitt oppfattet som noen form for oppsetsighet.

Selv om det senere med styrke kan hevdes at pasienten hadde fått en større sjanse til å overkomme sykdommen hvis han var blitt brakt til Norge den 5. juni, så kan dog dette ikke medføre at kaptein eller styrmann gjøres ansvarlig for dødsfallet. Det er ikke gitt noen å si om han var blitt reddet ved å bli landsatt, og det kan på ingen måte forsvares å si at unnlatelsen av landsetting den 5. juni i nærværende tilfelle er årsaken til døden.

Overlege Titland uttaler som sakkyndig at det foreligger «en kjede av uheldige omstendigheter», og at pasientens almentilstand må antas påvirket av den sykdom som han hadde allerede på turen til Kirkenes. Videre antar den sakkyndige at lungebetendelsen muligens skyldes nettopp den omstendighet at han tross sin sykdom går i arbeid.

Den annen sakkyndige, overlege Myhre har også festet seg ved at avdøde ikke ville ha sulfatiasol og uttaler videre: «Høyst sannsynlig representerte sulfatiasol i dette tilfelle den adekvate behandling som kunne reddet pasientens liv. Intet feilgrep i denne sak kommer tilnærmelsesvis opp mot pasientens eget hvis han motsatte seg slik behandling. Det skal naturligvis ikke bebreides ham, men fremheves her bare for å vise hvor vanskelig det er å snakke om «skyld» og «forsømmelse» i en sak av denne art. Efter min mening har en konstellasjon av uheldige omstendigheter ført til den tragiske utgang, uten at de foreliggende opplysninger gir holdepunkter for at det kan rettes bebreidelser mot noen.»

Retten finner heller ikke at det kan rettes noen bebreidelser mot kapteinen fordi han, etter at han har snakket med legen i Norge (6. juni) da velger å gå til Stornaway istedenfor til Lerwick. Man må gå ut fra at han har hatt begge havner i tankene og at han så etter en samvittighetsfull vurdering har bestemt seg for Stornaway. - - -

At skipet var uten karter over Lerwick og innseilingen dit kan ikke ansees som en ansvarsbetingende feil, idet skipet normalt ikke hadde noen foranledning til anløp av denne by. Det er i det hele ikke grunnlag for å anta noen forsømmelse når det gjelder skipets utstyr med karter, og det er spesielt ikke grunn til å anta at skipsføreren i så henseende har forsømt sine plikter etter sjøl. §26 og skipskontrollovens §51.

For øvrig må antas at anløp av Lerwick hadde vært fåfengt, idet man måtte regne med 6-7 timers reise. Man kunne således ikke ha vært fremme før ca. kl. 0130 den 7. juni. Døden er inntrådt mellem kl. 23 den 6. juni og kl. 03 den 7. juni. Man må derfor gå ut fra at anløpet ville ha blitt for sent.

Når tidspunktet for dødsfallet ikke har kunnet stadfestes nærmere enn foran angitt, skyldes det at det ikke var noen hos avdøde da han døde. Det er også reist kritikk herfor av saksøkerens prosessfullmektig. Det er dog ingen grunn til kritikk i denne forbindelse. Det er nemlig på det rene at tømmermannen ble satt til å være hos avdøde og også var der

Side:978

til ca. 22 den 6. juni. Tømmermannen har dog under sjøforklaringen opplyst at han da gikk til ro etter pasientens oppfordring. Det er for øvrig opplyst at det var så lytt mellem mannskapslugarene at det var lett å varsle hverandre ved å banke i veggen.

Det er også reist kritikk mot kapteinen fordi han - etter samtalen med Rogaland sykehus - ikke søkte forbindelse med radiostasjoner på Shetland eller i Skotland for å undersøke mulighetene for legeråd eller legehjelp derfra. Hertil vil retten bemerke at anmodning om legeråd fra utenlandske stasjoner nærmest må betegnes som slag i luften når man ikke hadde kunnet få råd fra sitt eget land. Det er derimot mulig at man ved en radiosamtale med Shetland kunne ha fått en båt med lege til å komme skipet imøte. Det er da videre en teoretisk mulighet for at skipet og legebåten kunne ha møtt hverandre i løpet av 3-4 timer. Når man tar værforholdene i betraktning og vanskelighetene med å entre et fartøy under de ugunstige omstendigheter som forelå, kan det dog ikke ansees som en ansvarsbetingende feil eller forsømmelse at man ikke overveier den nevnte mulighet.

Det er i det hele intet som tyder på likegyldighet eller forsømmelighet eller mindre interesse fra kapteinens side, hverken før eller etter at det er blitt klart for ham at det må søkes havn. Han må antas da å ha gjort det han fant mest forsvarlig for hurtigst og sikrest mulig å bringe pasienten til land. Det er heller ikke grunnlag for å anta at han har handlet mot noens uttrykkelige råd eller ønske. Styrmannen har som vitne uttalt at han ikke kan bebreide kapteinen noe i så henseende. - - -

Etter foranstående finner retten ikke grunnlag for det av saksøkeren fremsatte erstatningskrav. Dødsfallet kan ikke antas å være forårsaket ved feil eller forsømmelser fra skipsfører eller mannskap og noe ansvar for saksøkte etter sjølovens §8 kan således ikke komme på tale. Påstand om ansvar på objektivt grunnlag er ikke fremsatt og kunne heller ikke ha ført frem. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Sigmund Valen, lagdommer Maurits Andersen og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth med sjøkyndige domsmenn skipsfører Alfred Knudsen og skipsfører Olav Grundvåg): - - -

Lagmannsretten er enstemmig kommet til det resultat at det ikke kan bebreides skipets kaptein som ansvarsbetingende forsømmelighet eller uaktsomhet at han den 6. juni etter å ha innhentet legeråd over radio, besluttet å gå til Stornoway med pasienten. Retten tiltrer for så vidt herredsrettens grunngivning.

Selv om det hadde vært mulig for M/S Varangmalm under de rådende værforhold å komme inn til Lerwick på Shetland, eller alternativt å få lege ut med båt for å møte skipet i sjøen, anser retten det godtgjort at tiden var for knapp til å kunne redde pasientens liv, slik sykdommen hadde utviklet seg.

De for lagmannsretten oppnevnte medisinsk sakkyndiges konstatering av sykdommens karakter støtter sterkt denne oppfatning.

Med utgangspunkt i obduksjonsrapporten, og ved vurdering av det sykdomsbilde dekksdagboken gir, har begge sakkyndige funnet at konklusjonen i obduksjonserklæringen - at dødsårsaken var akutt

Side:979

lungebetennelse, ikke gir en full god medisinsk forklaring angående årsaken til pasientens død.

Den sakkyndige overlege Skouge, hvortil reservelege Gunby har sluttet seg når det gjelder vurderingen av dødsårsaken, uttaler i sin skriftlige erklæring at båtsmann Pettersen «enten opprinnelig har hatt en hjertemuskelbetennelse (myocarditt) med påfølgende hjertesvikt og derav følgende lungestuvning, eller også har han primært hatt en lungebetennelse som ble komplisert ved hjertesvikt». De sakkyndige antar at den omstendighet at båtsmannen «så uventet og plutselig» døde natt til 7. juni, kan skyldes en kompliserende myocardsvikt. Denne mulighet forklarer «symptomer som den økende blodtilblanding, den voldsomme åndenød, de sterke magesmerter, den sterkt ureglemessige puls langt bedre enn kun en bronchopneumoni kan gjøre».

Hva angår den uregelmessige puls, så har de sakkyndige herom bygget på styrmann Berntsens forklaring under ankeforhandlingen. Denne gikk ut på at da han den 6. juni om ettermiddagen etter kapteinens ordre forut for anropet av lege over radio skulle ta pasientens puls, fant han den meget uregelmessig og vanskelig å ta.

Den for herredsretten oppnevnte medisinsk sakkyndige lege John Myhre ved Haukeland sykehus synes også å ha vært i noen tvil om riktigheten av den stillede diagnose. Han har i sitt brev til herredsretten av 16. mai 1961 uttalt at han finner det rimelig at man aksepterer den av den engelske lege anførte obduksjonsdiagnose som dødsårsak, men han tilføyer at det foreligger enkelte uvanlige eller påfallende trekk ved det sykdomsbilde pasienten frembød.

Overlege Skouge har i sin erklæring pekt på den tvil som ligger i obduksjonserklæringens uttrykk «appears to be acute bronchopneumonia», som han oversetter med «synes eller later til å være».

Overlege Titland, som var medisinsk sakkyndig for herredsretten, har ifølge dommen gitt uttrykk for at pasientens almentilstand må antas påvirket av den sykdom som han allerede hadde på turen til Kirkenes. Overlege Skouge har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for den samme oppfatning.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn, at det ikke var en vanlig lungebetennelse båtsmannen led av. Det var et meget komplisert sykdomstilfelle. Dette vil måtte tillegges betydning ved vurderingen om det foreligger feil eller forsømmelighet av kapteinen eller styrmannen ved tilsynet og behandlingen av den syke.

Under ankeforhandlingen har overlege Skouge forklart at det er mulig pasientens liv kunne ha vært reddet om han i tide hadde fått behandling for hjertesvikten. Men en slik behandling kan ikke gis ombord på et skip av folk uten legeutdannelse. En sulfatiasol- eller penicillinkur ville etter overlege Skouges oppfatning ikke ha hjulpet overfor et sådant tilfelle av atypisk lungebetennelse.

Retten fastslår således at en landsetting i Lerwick ikke ville ha reddet pasientens liv. - - -

Spørsmålet blir da om skipets ansvarlige forut for den 6. juni, den dag sykdommen hadde tatt en alvorligere vending, har gjort seg skyldig i ansvarsbetingende uaktsomhet eller forsømmelighet. Det er hevdet at de har vist forsømmelighet ved ikke å søke legeråd over radio den 5. juni

Side:980

etter at kapteinen sammen med styrmannen hadde besøkt den syke kl. 12.30.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Alle unntatt lagdommer Andersen begrunner sitt resultat slik:

Flertallet mener at dagboken og sjøforklaringen må bli de avgjørende bevis når det spørres om hvilket faktisk forhold som må legges til grunn.

Båtsmannen var i arbeid 4. juni, men klaget ifølge dagboken over hodepine og treg mave. Det står intet i dagboken om at båtsmannen ble beordret til sengs av styrmannen ved middagstider, og heller ikke er det nevnt noe herom i sjøforklaringen. Men styrmannen har forklart dette i senere avhør, og rettens flertall legger til grunn at det forholdt seg så. Men retten bygger også på kapteinens forklaring om at han under arbeidet 4. juni snakket med båtsmannen og herunder fikk det inntrykk, både av det båtsmannen sa og av det kapteinen selv så, at båtsmannen var bedre.

Dette er utgangspunktet for vurderingen av den sykes tilstand den 5. juni.

Styrmannen har i sin forklaring for lagmannsretten gitt uttrykk for at han mente eller hadde en mistanke om at sykdommen var lungebetennelse, og han har videre forklart at han gjorde kapteinen kjent med denne sin formodning. Dette har kapteinen benektet. Rettens flertall tør ikke bygge på styrmannens forklaring for så vidt. Heller ikke på hans forklaring om at han denne dag undersøkte i legeboken (Kreyberg og Kreyberg: «Legebok for sjøfolk») under avsnittet om lungebetennelse.

Som pekt på i herredsrettens dom er det noen uoverensstemmelser mellom den originale dekksdagbok og den utskrift som ble fremlagt under sjøforklaringen, og som siden har fulgt saken. Denne utskrift er formodentlig tatt av kladden til dekksdagboken. Det er opplyst at kladden føres etter hvert og daglig av styrmannen med blyant, mens innføringen i den originale bok skjer senere når tiden tillater det.

En av uoverensstemmelsene går ut på at det i originalen under 5. juni er anført under kl. 07.00 «- Båtsmannen syk og ikke i arbeide - Influensa?» mens tilføyelsen «Influensa?» ikke står i utskriften. Heller ikke er det tatt med i utskriften under denne dag - kl. 12.30 ved kapteinens og styrmannens besøk hos den syke - originaldekksdagbokens bemerkning om at symptomene var som før.

Flertallet antar at om spørsmålet om lungebetennelse hadde vært drøftet, så ville dette ha vært nevnt i dagboken. Det er også bemerkelsesverdig at heller ikke under sjøforklaringen har styrmannen nevnt noe om sin mistanke om at båtsmannen hadde lungebetennelse og at legeboken ble rådført. Endelig opplyste den ankende parts prosessfullmektig under ankeforhandlingen at heller ikke for herredsretten opplyste styrmannen noe herom. Det er først under ankeforhandlingen at denne forklaring blir gitt av styrmannen.

Av kapteinens forklaring fremgår det at han trodde blodet i spyttet kunne skrive seg fra mavesår eller tuberkulose, - hvorfor han også stillet pasienten spørsmål herom.

En mistanke om lungebetennelse burde ha resultert i at legemidler som sulfatiasol eller penicillin hadde vært forsøkt. Som reservelege

Side:981

Gunby har anført i sin erklæring ville man i så fall ha funnet et avsnitt i legeboken om behandlingen av lungebetennelse. Dette avsnitt slutter med det råd - å søke legehjelp.

Hvor usikker en etterfølgende konstruksjon av hendelsesforløpet kan bli når det senere skal bygges på hukommelsen, fremgår av hva der er forklart av styrmannen om anvendelsen av legemidlet sulfatiasol.

I dekksdagboken står det intet om at dette middel ble brukt, men derimot om andre legemidler - aspirin, morfin og avføringspiller. Under sjøforklaringen sa styrmannen at båtsmannen fikk slike tabletter den 3. juni mot influensa, og at han kastet opp tablettene og sa det var noe svineri. I herredsrettsdommen har retten lagt til grunn styrmannens forklaring om at disse tabletter ble gitt den 4. juni. Det samme har styrmannen forklart under ankeforhandlingen.

Lagmannsrettens flertall er kommet til at hverken kaptein eller styrmann har utvist ansvarsbetingende forsømmelighet ved ikke å søke legeråd 5. juni. Det er på det rene at sykdommen var meget alvorlig, men det kan ikke bebreides de ansvarlige ombord at de var uforstående herom og undervurderte sykdommens alvorlige karakter. Selv etter å være blitt kjent med de atskillig alvorligere symptomer den 6. juni om ettermiddagen, kunne den rådspurte lege ikke stille diagnose eller gi råd om legemidler. Overlege Skouge og de for herredsretten oppnevnte medisinsk sakkyndige har erklært, at hverken kaptein eller styrmann kan bebreides for deres behandling av pasienten eller for å ha utvist forsømmelighet eller ansvarsløshet, og retten er enig i denne vurdering.

Reservelege Gunby legger ifølge sin erklæring til grunn at sykdomsbildet var erkjent som alvorlig den 5. juni, og mener det derfor forelå grunnlag for å søke legeråd over radio. Den sakkyndige bygger da på styrmannens opplysning om at man ombord hadde sett i legeboken, og at man hadde mistanke om at det var lungebetennelse pasienten led av. Som nevnt foran kan flertallet ikke legge dette til grunn.

Det er mulig at legeråd 5. juni ville ha gått ut på å søke legehjelp i nærmeste havn, og det ville i så fall ha vært en havn i Norge - Ålesund eller Kristiansund, hvor skipet formodes å kunne ha nådd i 2-tiden natt til 6. juni. Hvorvidt legebehandling til en slik tid ville ha reddet pasientens liv, er det unødvendig for flertallet å ta standpunkt til.

Det er dog like sannsynlig at et legeråd 5. juni hadde resultert i at skipets ansvarlige hadde fått pålegg om å komme tilbake dagen etter med nye opplysninger om sykdomsbildet. Selv om det er en forholdsvis enkel sak å søke legeråd over radio, bør det etter rettens mening ikke gjøres uten at tilstanden oppfattes som alvorlig. Som overlege Skouge anfører i sin erklæring, må skipets folks vurdering av tilstanden bedømmes ut fra deres forutsetninger. At de har undervurdert sykdommens alvorlige karakter kan etter rettens mening ikke bebreides dem som ansvarsbetingende forsømmelighet.

Flertallet er enig i den sakkyndige overlege Titlands uttalelse, referert i herredsrettsdommen, at det foreligger «en kjede av uheldige omstendigheter», og denne oppfatning er blitt bestyrket ved de uttalelser de nye medisinsk sakkyndige har gitt om dødsårsaken.

Hjelpedommer Talseth og domsmann kaptein Alfred Knudsen vil gjerne ha gitt uttrykk for at det nok kan reises kritikk mot skipets

Side:982

ansvarlige og for deres unnlatelse av å søke legeråd den 5. juni, idet de mener at særlig symptomet blod i oppspyttet burde ha fått dem til å forstå at det gjaldt en sykdom av alvorlig karakter. Men når det gjelder spørsmålet om det foreligger ansvarsbetingende forsømmelighet må det regnes med en viss margin. Ikke enhver forsømmelighet er ansvarsbetingende, og de finner ikke å kunne karakterisere kapteinens og styrmannens handlemåte som forsømmelighet av sådan art.

Lagdommer Andersen ser saken slik:

Etter min mening var det en feil som må bebreides skipsføreren og delvis førstestyrmannen at det ikke ble søkt legeråd over radiotelefonen før lørdag den 6. juni kl. 19.30. Båtsmann Pettersen hadde da ligget tilsengs i 4 dager, bortsett fra en kortvarig uttørning på formiddagen den 4. juni, og hadde tydelige sykdomssymptomer. Disse hadde forverret seg betraktelig om morgenen den 5. juni. I dekksdagboken er det skrevet at da styrmannen besøkte båtsmannen kl. 8.30, klaget pasienten over voldsomme smerter i maven, han hadde ikke sovet om natten på grunn av smertene, han var kortpustet, og det var blod i oppspyttet. Jeg legger til grunn at tilstanden var den samme da kapteinen besøkte pasienten sammen med styrmannen kl. 12.30.

Ankemotparten har fremhevet at hverken kapteinen eller styrmannen på det tidspunkt var klar over hvor alvorlig syk båtsmannen var. Det er riktig. Hadde de visst dette, ville de ha gjort seg skyldig i en forsettlig forbrytelse ved å unnlate å innhente legeråd og søke havn på Mørekysten. Spørsmålet blir bare om de har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet, med andre ord om de har opptrådt slik som en forstandig og omsorgsfull kaptein og styrmann ville gjøre i den situasjonen som forelå.

Både kapteinen og styrmannen måtte forstå at båtsmannen kunne være alvorlig syk enda temperaturen var omtrent normal, og at dette siste kunne skyldes bruken av medisiner. Men de hadde ikke noen bestemt mening om hva som feilte ham. Styrmannen forklarer imidlertid at han hadde slått opp i legeboken for sjømenn og funnet at det kunne være sterk influensa eller lungebetennelse.

I alle tilfelle måtte situasjonen fortone seg slik at det var grunn til å gjøre bruk av den adgangen skipet hadde til å søke legeråd over radiotelefonen, før det fortsatte over Nordsjøen. Å bruke radiotelefon for å konsultere lege er en enkel affære, samtidig som det er et viktig ledd i omsorgen for sjøfolk som blir syke om bord. Over radiotelefonen vil legen svært ofte være i stand til å stille riktig diagnose og gi råd og rettleiing om behandling av pasienten, eventuelt råde skipsføreren til å gå inn til havn med skipet for at pasienten kan få behandling i land i alvorlige tilfelle.

Ved middagstider den 5. juni var M/S Varangmalm enda forholdsvis nær norskekysten og kunne i tilfelle nå frem til Kristiansund eller Ålesund i løpet av ca. 10 timer. Når kapteinen drøyet med å søke legeråd, tok han en unødig risiko for at båtsmannen ikke fikk riktig behandling i rett tid, enten om bord eller i land.

Etter §27 i sjømannsloven er det skipsføreren som skal sørge for at en sjømann som er blitt syk får forsvarlig pleie. I praksis blir det løpende tilsynet overlatt til styrmannen, og slik var det også på M/S Varangmalm. Det er mulig at kapteinen av den grunn og på grunn av et noe

Side:983

avmålt forhold mellom ham og styrmannen ikke var så godt orientert om båtsmannens tilstand som han ellers ville ha vært. Det er en feil som må legges både kapteinen og styrmannen til last at de drøftet saken så lite seg imellom, og at styrmannen med sitt mer inngående førstehåndskjennskap til båtsmannens tilstand ikke ga kapteinen råd i spørsmålet om å konsultere lege på et tidligere tidspunkt enn det ble gjort.

Ellers kan jeg vanskelig fri meg fra det inntrykk at kapteinen ikke hadde slik omsorg for den syke båtsmannen som en burde vente. Således besøkte han ikke pasienten flere ganger enn den ene da han var sammen med styrmannen, heller ikke om kvelden den 6. juni, da tilstanden var ytterligere forverret og lege ble kontaktet.

Imidlertid fører disse forsømmelsene etter mitt syn ikke til at rederiet blir ansvarlig overfor enken og barna etter båtsmann Pettersen for tap av forsørger, jfr. sjøfartslovens §8 og straffelovens ikrafttredelseslov §21. Etter uttalelsene fra de oppnevnte medisinsk sakkyndige er det nemlig helt på det uvisse om båtsmannens liv sto til å redde på det tidspunkt da legeråd etter min mening burde ha vært innhentet. Den ene sakkyndige, reservelege Bjørn Gunby, sier det slik i sin skriftlige erklæring: «Et slikt legeråd ville sannsynligvis ført til at båtsmann Pettersen var blitt landsatt og muligvis reddet.»

Når de sakkyndige ikke kan si noe mer om sannsynligheten for at livet kunne ha vært reddet, er det fordi de finner at de oppgitte symptomene og obduksjonsrapporten ikke gir grunnlag for noen bestemt diagnose, men at dødsårsaken synes å være en kombinasjon av atypisk lungebetennelse og hjertesvikt, noe som gjorde forholdet langt mer komplisert enn om det var en vanlig lungebetennelse.

De ankende parter hevder at rederiet må ha bevisbyrden for at båtsmann Pettersens liv ikke ville ha blitt reddet jamvel om kapteinen og styrmannen hadde gjort det som de burde gjøre. Dette har kanskje noe for seg de lege ferenda. Men etter rettspraksis er det erstatningskreveren som har risikoen for tvil om årsakssammenhengen, iallfall når det er spørsmål om ansvar for andres handlinger. Jeg viser bl.a. til høyesterettsdom i Rt. for 1948 27. Etter dette må jeg legge til grunn at båtsmann Pettersens død ikke skyldes kapteinens eller styrmannens forsømmelse. - - -