Rt-1964-98

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-02-01
Publisert:	Rt-1964-98
Stikkord:	Fiske
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14 B/1964
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen).
Forfatter:	Nygaard, Endresen, Leivestad, Eckhoff, Bahr
Lovhenvisninger:	Lakseloven (1930) §29, §39, Konkursloven (1863) 1, Lakseloven (1905), §37, §39a, Kommunestyreloven (1954) §65

Dommer Nygaard: I henhold til §29 i loven av 27. februar 1930 om laks- og sjøørretfiskeriene, jfr. kgl. res. av 14. april 1961, traff Landbruksdepartementet den 15. mai 1962 bl.a. bestemmelser om forbud mot bruk av kilenot i et nærmere bestemt område ved utløpet av Orkla elv i Sør-Trøndelag fylke. Etter punkt I i disse bestemmelsene var det forbudt i tiden fra og med 15. mai til og med 25. august å bruke kilenot m.v. til fangst av fisk i dette området. Det ble gjort visse unntak fra forbudet. I post I tredje ledd ble det således bl.a. bestemt at forbudet ikke gjaldt fiske etter laks og sjøørret med «kilenot, lakseverp og liknende innretninger fra tirsdag kl. 18 til fredag kl. 18 der slike redskaper bevislig er brukt før matrikkelrevisjonen etter lov av 6. juni 1863 og det er tatt hensyn til dette fisket ved økning av matrikkelskylda».

Ved beslutning av 26. juli 1963 av politimesteren i Uttrøndelag ble A satt under tiltale for å ha overtrådt lakselovens §37 jfr. post I i bestemmelsene av 15. mai 1962. Tiltalen gikk ut på at han tirsdag den 23. juli 1963 om kvelden og onsdag den 24. juli 1963 hadde fisket laks med kilenot i området vest for Orklas munning. Ved Orkdal herredsretts dom av 16. august 1963 ble

Side:99

han funnet skyldig i samsvar med tiltalebeslutningen og idømt en bot til statskassen stor kr. 500, subsidiært fengsel i 10 dager. Samtidig ble han dømt til å betale til det offentlige kr. 300 i saksomkostninger.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Domfelte har påanket dommen til Høyesterett på grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen. Hans forsvarer for Høyesterett har fra falt to av ankepunktene. For Høyesterett er opprettholdt den ankegrunn at Landbruksdepartementets vedtak om bruk av kilenot er ugyldig, fordi vedtaket på dette punkt ikke tilfredsstiller kravene i lakselovens §39, siste ledd jfr. §29. Videre gjøres det gjeldende at lovanvendelsen er uriktig når herredsretten har lagt til grunn at domfelte skal føre bevis for at kilenot ble brukt før matrikkelrevisjonen etter loven av 6. juni 1863. Endelig uttales det i ankeerklæringen bl.a.: «For øvrig er det min oppfatning at det er tilstrekkelig for at forbudet ikke skal komme til anvendelse at en av de innretninger som er nevnt i §29 var brukt. Hvis det således for min eiendoms vedkommende eksempelvis var brukt kastenot før matrikkelrevisjonen, mener jeg at kilenot heller ikke kan forbys i dag. Dette spørsmål er forøvrig ikke berørt i herredsrettens dom tiltross for at det ble anført av meg.»

Jeg behandler først spørsmålet om Landbruksdepartementets vedtak av 15. mai 1962 om forbud mot bruk av kilenot i dette området er kommet i stand på lovlig måte.

For Høyesterett er det gitt atskillige nye opplysninger om det materialet som forelå for departementet da vedtaket ble truffet. Av den innsendte utskrift av protokollen for møtet den 26. oktober 1961 i Orkdal fiskeristyre fremgikk det, at man tok opp spørsmålet om å endre de gjeldende fredningsbestemmelser for fisket ved utløpet av Orkla. På møtet ble det bl.a. vedtatt å henstille til departementet å treffe bestemmelse om at det i tiden 15. mai til 25. august skulle være forbudt å bruke kastenot, settegarn eller lignende redskaper samt krokgarn til fangst av fisk innen et bestemt område i Orkdalsfjorden. Her var bruk av kilenot ikke tatt med. Samtidig ble det henstillet til departementet å oppheve den norske regjerings resolusjon av 29. juni 1905. Etter denne resolusjon var bl.a. bruk av kilenot forbudt innenfor et mindre område enn det som var nevnt i fiskeristyrets henstilling. I et brev fra konsulenten for ferskvannsfisket i Trøndelag til fylkesmannen i Sør-Trøndelag av 29. januar 1962, ble det redegjort for saken og fremsatt forslag om nye bestemmelser. Heller ikke her ble det uttalt noe om forbud mot bruk av kilenot i den foreslåtte fredningssone som var vesentlig større enn tidligere. I konsulentens uttalelse var også tatt med forslag om opphevelse av resolusjonen av 29. juni 1905 med senere forandringer ved kgl. res. av 23. mars 1929 og 25. juni 1948. Etter at saken hadde vært forelagt for de interesserte kommuner, ble den behandlet i et møte i Sør-Trøndelag fylkesutvalg den 15. mars 1962. Fylkesutvalget vedtok her å slutte seg til fiskerikonsulentens tilråding i brevet av 29. januar. Av den utskriften av møteprotokollen som ble sendt inn

Side:100

til departementet, fremgikk det ikke at fylkesutvalget overhodet hadde drøftet spørsmålet om forbud mot bruk av kilenot. Et fremlagt notat om den interne behandling av saken i departementet viser, at fiskeriinspektøren for ferskvannsfisket i mai 1962 foreslo at de nye fredningsbestemmelser skulle «utvides til også å omfatte kilenot». I samsvar med dette ble så departementets vedtak truffet den 15. mai 1962.

Etter at vedtaket var truffet, er det i et brev av 19. juni 1963 fra Orkdal fiskeristyre til konsulenten for ferskvannsfisket i Trøndelag - dette brevet er nevnt i herredsrettens domsgrunner - opplyst at fiskeristyret på møtet den 26. oktober 1961 hadde behandlet kilenotfisket, men at man hadde besluttet ikke å ta med kilenot i henstillingen til departementet. De opplysninger som her er gitt, forelå imidlertid ikke ved fylkesutvalgets behandling av saken og heller ikke da departementet traff sitt vedtak. I de dokumenter som ble sendt inn til departementet kan det ikke sees at spørsmålet om forbud mot bruk av kilenot i det utvidede fredningsområde overhodet har vært nevnt.

Etter lovens §39, siste ledd jfr. §29 første ledd må bestemmelse om forbud mot bruk av kilenot m.v. ikke treffes «uten efter forutgående uttalelse fra vedkommende fiskeristyre og fylkesting». Det kreves ikke at minst en av disse skal ha anbefalt forslaget slik som ordningen var etter §39 in fine i den tidligere lakselov av 8. april 1905. Men jeg finner grunn til å peke på at flertallet i vedkommende stortingskomité i forbindelse med forslaget om den nye regel på dette punkt uttalte, at det måtte legges den største vekt på de uttalelser som var gitt av fiskeristyre og fylkesting, jfr. Innst. O. I (1930) side 19.

Uttalelsen i det foreliggende tilfelle er avgitt av fylkesutvalget og ikke av fylkestinget. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er noen feil, jfr. §65 tredje ledd i loven om styret i kommunene av 12. november 1954.

Spørsmålet er så om de uttalelser som forelå for departementet den 15. mai 1962 var tilstrekkelige til å fylle kravene etter §39, siste ledd når det gjaldt forbudet mot bruken av kilenot. Når kilenot ikke var tatt med i fiskeristyrets henstilling av 26. oktober 1961, kunne departementet etter min mening ikke av dette trekke den slutning at spørsmålet om bruk av kilenot var drøftet, og at fiskeristyret hadde besluttet ikke å ta kilenot med i henstillingen til departementet. Heller ikke kan det i dette tilfelle spille noen rolle at kilenot var tatt med i den tidligere fredningsbestemmelse som ble foreslått opphevet. Jeg finner også grunn til å fremheve at spørsmålet om forbud mot bruk av kilenot overhodet ikke var nevnt i de dokumenter som forelå for fylkesutvalget.

Når det i §39, siste ledd er bestemt at uttalelser skal foreligge fra fiskeristyre og fylkesting, må det etter min mening kreves at uttalelsene er klare og presise om det spørsmål som skal avgjøres. Etter §29 første ledd dreier det seg om utøvelse av delegert lovgivningsmyndighet, og de bestemmelser som treffes er viktige for dem som bestemmelsene er rettet mot. Det er derfor av vesentlig

Side:101

betydning at vedtak av denne art blir truffet på en betryggende måte. Jeg kan ikke se at disse kravene er oppfylt for så vidt angår forbudet mot bruk av kilenot i det område der det er fisket i det foreliggende tilfelle. Når departementet fant at forbudet også burde omfatte kilenot, skulle saken - før bestemmelsen ble truffet - ha vært sendt tilbake for å få uttalelser om spørsmålet fra fiskeristyret og fylkesutvalget eller fylkestinget.

Det er således etter min mening gjort vesentlige feil under forberedelsen av denne saken, idet lovens forskrifter om fremgangsmåten ikke er blitt fulgt. Jeg finner videre at det ikke med sikkerhet kan bygges på at disse feilene ikke har hatt betydning for departementets avgjørelse. Da derfor vedtaket av 15. mai 1962 etter min mening ikke er truffet på lovlig måte for så vidt angår forbudet mot fiske med kilenot i det område som denne saken gjelder, blir mitt resultat at A må frifinnes. Etter dette er det ikke nødvendig å behandle de øvrige ankegrunner.

Jeg stemmer for denne

dom:

A frifinnes.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Eckhoff og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Finn Bugge med domsmenn):

- - -

På grunnlag av tiltaltes egen forklaring sammenholdt med de øvrige bevis som er ført og prøvet i saken, har herredsretten i faktisk henseende lagt følgende saksforhold til grunn:

Politimesteren i Uttrøndelag forbød tiltalte å fiske laks med kilenot på og/eller utenfor tiltaltes eiendom Gjølme, g.nr. 257, b.nr. 1 i Orkdal i området vest for Orklas munning og mellom land og en linje fra villa Gjør på Thamshavn til nordre nov på Bs våningshus i det tidligere Geitastrand herred. Forbudet skulle gjelde fra den 10. juli 1962, men tiltalte fortsatte å fiske med kilenot på ovennevnte sted i den etterfølgende tid også den 23. juli 1963 om kvelden samt dagen etter. På sistnevnte dager var han klar over at han satte seg utover politimesterens forbud. - - -

Retten finner at departementets vedtak er fattet i overensstemmelse med, og under hensyntagen til lakselovens §29 og §39a, jfr. siste ledd. Av dok. 3, side 2 fremgår det at Orkdal Fiskeristyre på sitt møte den 26. oktober 1961 behandlet spørsmålet om kilenotfiske i Orkdalsfjorden. Styret fant imidlertid ikke å kunne henstille til departementet å forby dette fiske, hvorfor redskapet kilenot ikke er nevnt i dets henstilling, dok. 1, og heri ligger etter rettens mening en uttalelse fra styret om dette spørsmål, en uttalelse som man finner tilfredsstiller forskriften i lakselovens §39, siste ledd. - - -

Side:102

Når retten således mener at tiltalte ikke har kunnet bevise at kilenot er brukt på det sted som ovenfor beskrevet før matrikkelrevisjonen etter lov av 6. juni 1863, og han i faktisk henseende har handlet som beskrevet i tiltalebeslutningen, har han på rettsstridig måte overtrådt Landbruksdepartementets vedtak av 15. mai 1962 og blir derfor å straffe i overensstemmelse med lakselovens §37. Noen straffutelukkende omstendighet finner retten ikke foreligger. - - -