Rt-1964-984

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-10-03
Publisert:	Rt-1964-984
Stikkord:	Foreldremyndighet, Barnefordeling, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120
Parter:	Fru A (tidligere B) (overrettssakfører Idar Paaske - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Sverre Askvig).
Forfatter:	Heiberg, Stabel, Eckhoff, Mindretall: Leivestad, Thrap
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Ekteskapsloven (1918) §48, Barnevernloven (1953), Lov om born i ekteskap (1956) §10, §8

Dommer Heiberg: I sak mellom B og hans fraskilte hustru om foreldremyndigheten til deres felles barn avsa Toten herredsrett - dommerfullmektigen som enedommer - 19. februar 1962 dom med domsslutning:

«Fru B (A) tilkjennes foreldremyndigheten over C, født xx.xx.1954, D, født xx.xx.1955 og E, født xx.xx.1957.

Sakens omkostninger oppheves.»

Etter anke fra B avsa Eidsivating lagmannsrett 4. mars 1963 dom med domsslutning:

«1. B og fru A skal for tiden ikke ha foreldremyndighet over fellesbarna C, født xx.xx.1954, D, født xx.xx.1955 og E, født xx.xx.1957.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke - hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Sakens gjenstand fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Fru A (tidligere fru B) har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun hevder at lagmannsrettens avgjørelse av at hun ikke tilkjennes foreldremyndigheten over barna er i strid med §8 annet ledd i lov av 21. desember 1956 om born i ekteskap, idet retten har funnet at hun ikke er uskikket til å oppdra barna, likesom de er å anse som «små» i lovens forstand (de er nå henholdsvis ca. 10 1/2, 9 1/2 og 7 1/2 år gamle). Under disse forhold gir ikke loven adgang til å unnlate å tilkjenne henne - eller overhodet noen av barnas foreldre - foreldremyndigheten, slik som skjedd ved lagmannsrettens dom. Subsidiært har hun dog gjort gjeldende at denne løsning er å foretrekke fremfor at faren skal få foreldremyndigheten:

Hun har nedlagt påstand:

«1. Prinsipalt: Herredsrettens dom stadfestes.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I begge tilfelle: B dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

B har ikke anket og påstår prinsipalt lagmannsrettens dom stadfestet. Subsidiært gjør han imidlertid gjeldende at han må tilkjennes foreldremyndigheten dersom Høyesterett finner at loven ikke gir adgang til å komme til lagmannsrettens resultat. Han

Side:985

bestrider nå - i motsetning til det standpunkt han har inntatt for de tidligere instanser - at moren er skikket til å oppdra barna. Som begrunnelse anfører han særlig at hun 3 ganger har reist fra barna, og at hun sørget dårlig for sine barn med B etter at A kom hit til landet, og også gjorde forskjell på de 2 kull barn. Han bestrider at hennes barn med ham er «små» i lovens forstand. Han er klar over at han for tiden ikke kan ha barna hos seg på grunn av sin sykdom og at de for tiden må være på barnehjem. Men han håper at han med tiden kan bli så frisk at han kan ta dem til seg og være med på å bestemme hva de skal slå inn på.

B har nedlagt påstand:

«1. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Subsidiært: B tilkjennes foreldremyndigheten over C, født xx.xx.1954, D, født xx.xx.1955 og E, født xx.xx.1957.

3. I begge tilfelle: Fru A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Begge parter har hatt Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for alle retter.

Til bruk for Høyesterett er B og 5 vitner avhørt ved bevisopptak ved Toten herredsrett. Fru A og hennes nåværende mann A er også blitt avhørt ved rettslig bevisopptak i Budapest. Det er fremlagt noen nye dokumenter, blant dem et brev fra fru A til Høyesterett av 15. april 1964, og et brev fra barnas setteverge fru F til høyesterettsadvokat Askvig av 12. september 1964, bilagt med et brev fra den eldste av barna, C.

Jeg er i likhet med herredsretten kommet til at moren må tilkjennes foreldremyndigheten over barna, og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse herredsretten har gitt.

På samme måte som herredsretten og lagmannsretten må jeg bygge på at B fremdeles er uskikket til å ta seg av sine barns oppdragelse, og det foreligger ikke noe holdepunkt for at det i noen overskuelig fremtid vil inntre noen forandring på dette punkt.

I likhet med herredsretten og lagmannsretten legger jeg videre til grunn at fru B ikke er uskikket til å oppdra sine barn. Jeg viser her særlig til hva fru F uttaler som vitne: «Jeg har ikke noe særlig kjennskap til forholdet i hjemmet på X, men av barna har jeg fått det inntrykk at fru B ikke har vært noe direkte slem mot barna, slik som B påstår. Hun kan ha vært streng mot dem som enhver annen mor, men noe klanderverdig i hennes oppførsel mot barna, har jeg ikke kjennskap til. I forbindelse med dette vil jeg bemerke at fru B var i en vanskelig situasjon med fem barn og en mann som aldri har vært noen god familieforsørger. Barna har ikke lidd noen overlast hos henne, og de er friske og sterke. Jeg har inntrykk av at fru B strevde så godt hun kunne, mens hun var på X, - - -.» Jeg legger også vekt på at herredsretten - som tilkjente moren barna - har hatt anledning til å danne seg et personlig inntrykk av henne.

Jeg tillegger det etter dette mindre betydning om det kan finnes ett og annet å bebreide henne i de vanskelige forhold hun som

Side:986

flyktning i et fremmed land levet under i sitt ekteskap med B og senere, inntil hun ble forenet med sin nåværende mann i Ungarn. Jeg kan ikke se at det foreligger noe som tyder på at hun ikke hele tiden har ønsket å ha alle sine barn hos seg, eller at hun ikke vil være en god mor for dem alle.

Om de levevilkår hun og hennes mann kan by barna i Ungarn, foreligger fremdeles bare sparsomme opplysninger. Under bevisopptaket har hun om dette forklart: «Hva våre herværende hjemlige leveforhold angår vil jeg uttale at jeg den 7. august 1962 inngikk ekteskap med A. Vi disponerer en passende leilighet, og vi arbeider begge. Min mann i Traktorfabrikken «Den røde stjerne» og jeg i Kispest Textilfabrikk. De 2 barn jeg har med A lever i vår husholdning. Barna er aldri uten tilsyn, da min mann og jeg har skiftarbeid. Min mann er enig i og vil også bidra til at de tre B barna kan ta opphold og vokse opp i vårt felles hjem.» Hennes mann har i sin forklaring bekreftet dette og opplyst at ektefellene disponerer tilstrekkelige inntekter til å sikre de 5 barns underhold. I sitt før nevnte brev til Høyesterett opplyser fru A bl.a.: «Siden vår hjemkomst til Ungarn har jeg vært hjemme hos barna. Vi fikk ingen straff. Mannen min ble anvist arbeide, og vi har også fått tildelt bolig. Myndighetene har kontrollert vårt boligforhold og har funnet det helt tilfredsstillende.» De opplysninger ektefellene gir, stemmer med de uttalelser fra Ungarns Røde Kors som var fremlagt for lagmannsretten. I denne forbindelse nevner jeg at det for Høyesterett er opplyst at ektefellenes samlede inntekt etter de tall som forelå for lagmannsretten, svarer til vel kr. 1100 pr. måned, ikke kr. 750 som nevnt i lagmannsrettens dom.

Selv om det materiale man har å bygge på som nevnt er knapt, må jeg etter det som er anført gå ut fra at fru A og hennes mann vil være i stand til å by barna tilfredsstillende levevilkår ut fra de forhold som er de vanlige i Ungarn. Og jeg må gå ut fra at det ikke vil volde barna noen vanskelighet av betydning å ta opp igjen det ungarske sprog som de snakket hjemme med sin mor og innbyrdes så lenge familien var samlet.

Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å nekte moren å få igjen foreldremyndigheten over sine barn. Det er nok så at barna nå i 2 1/2 år har levet atskilt fra henne i Norge under de best mulige forhold hos ekteparet F i deres familiepensjonat, og at de har slått rot der og er trygge og vel tilpasset. Og det er naturlig nok at barna selv i dag ønsker å bli hvor de er. Men de tilpasningsproblemer som kan melde seg, kan ikke være avgjørende i et tilfelle som dette. Etter hva partene var enige om ved skilsmissen, skulle hustruen ha foreldremyndigheten til fellesbarna. Hun ønsket også å ta dem med seg da hun forlot Norge, og det var bare de rettslige skritt faren tok for å få foreldremyndigheten overført til seg, som hindret det. At saken har tatt lang tid, kan ikke legges henne til last.

Selv om barnas videre skjebne byr på mange problemer og usikkerhetsmomenter også om de skal bli i Norge, er det sannsynlig at lagmannsretten har rett i at barna materielt sett vil ha det

Side:987

bedre der de er nå, enn ved å komme til moren i Ungarn. Men dette kan etter min mening ikke være det avgjørende. Også for barna vil det på lengre sikt bety et alvorlig inngrep å la dem vokse opp uten sin mors omsorg og helt atskilt fra henne. Utgangspunktet er etter loven at foreldremyndigheten er hos de naturlige foreldre, og bare hvis foreldrene bor hver for seg, må domstolene etter loven avgjøre hvem av foreldrene som da skal ha foreldremakten. Men det er etter mitt syn ikke en oppgave for domstolene å foreta en avveiing av om barn vil ha det bedre hos utenforstående enn hos sine foreldre, i tilfelle hvor iallfall den ene av disse må ansees skikket til å oppdra barna og ønsker å ha dem hos seg. Og jeg kan ikke finne at loven overhodet åpner adgang i et tilfelle som det foreliggende til å velge den løsning å nekte begge foreldre foreldremyndigheten, slik som lagmannsretten har gjort. Jeg viser her til Ot.prp. nr. 25 for 1956 18-19. Med dette behøver jeg ikke å ta standpunkt til hvordan saken ville ha stillet seg dersom begge foreldre skulle ansees uskikket, eller i andre ekstrerne tilfelle. Heller ikke finner jeg grunn til å avgjøre om barna i dette tilfelle vil være å anse som «små» i lovens forstand.

Å tilkjenne faren foreldremyndigheten på betingelse av at han lar barna bli hvor de er, er etter min mening utelukket. Som før nevnt finner jeg at han må ansees uskikket til å oppdra barna, og dette gjelder også å treffe de avgjørelser foreldremyndigheten fører med seg. Han har dertil i den senere tid hatt en rent minimal kontakt med sine barn. Å tilkjenne ham foreldremyndigheten vil etter mitt syn under de foreliggende forhold nærmest være å skape en fiksjon. Det prosessuelle spørsmål hvorvidt det overhodet vil være adgang til å avsi en dom av dette innhold når han ikke selv har anket, går jeg ikke inn på.

På grunn av sakens særegne art og delvis prinsipielle karakter finner jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i realiteten kommet til et lignende resultat som lagmannsretten, og kan i stor utstrekning slutte meg til dens begrunnelse.

Som førstvoterende finner jeg at det ikke er grunnlag for å anta at fru A personlig er uskikket til å ha foreldremyndigheten over sine barn. De innvendinger som har vært reist, særlig den at hun har forlatt sine 3 yngste barn, både da hun i 1962 flyttet til Ungarn, og i 1960 da hun reiste til Frankrike for noen måneder bør neppe tillegges avgjørende vekt. Som flyktning med en svak ektefelle i et fremmed land hvor hun ikke har funnet seg til rette, har hun vært i en vanskelig situasjon.

Side:988

På den annen side må jeg som førstvoterende og de tidligere retter anta at B personlig etter sin livsførsel og behandling av barna er uskikket til å utøve foreldremyndighet. Det er for øvrig langt på vei erkjent av ham, og kommet til uttrykk ved at han prinsipalt har påstått lagmannsrettens dom stadfestet.

Når jeg likevel finner at fru A ikke bør tilkjennes foreldremyndigheten over barna, er det fordi jeg antar at det, slik forholdene har utviklet seg, vil være best for dem å få bli i det fosterhjem hvor de nå er. Barna har selv gitt uttrykk for at de ønsker å bli hvor de er. Man kan ikke legge mer i det enn at de synes de har det bra der de er, føler seg hjemme hos sine fosterforeldre som de kaller mor og far, og er redde for det fremmede og ukjente ved en flytning.

Jeg antar imidlertid at en flytning vil bety en svær og varig påkjenning. Barna har i sine første leveår hatt en usikker tilværelse i flyktningeleir i Østerrike og som flyktninger i Norge sammen med en far som har vært lite egnet, og en mor som ikke har funnet seg til rette. De har snakket ungarsk hjemme - ikke tysk eller norsk. Barna har nå vært 5 1/2 år i Norge, de siste 2 1/2 år i fosterhjemmet hvor de er grodd fast og behandles som barn i huset. De behersker ikke lenger ungarsk, og norsk er blitt deres sprog. Alle 3 går på skole, har tilpasset seg, og trives. Deres fosterforeldre ønsker å ha dem til de blir voksne. At fosterforeldrene er prektige mennesker, vel skikket til å oppdra barn, er det enighet om. Barna lever under sunne vilkår på landet utenfor Y, med meget rommelige boligforhold, sammen med 4 andre fosterbarn, har fosterforeldre som har sitt virke hjemme, og som ser det som sin oppgave å gi fosterbarna et godt hjem og en god oppdragelse.

Om de forhold barna vil få i Ungarn vet man lite. Moren og stefaren bor i Budapest. Begge arbeider på fabrikk. At barna vil få tilsvarende gunstige boligforhold anser jeg for utelukket. Med all god vilje må det også være utelukket for fru A, som har sitt yrke utenfor hjemmet, å føre tilsvarende tilsyn med barna som det de nå har. Det er så meget uheldigere som de i særlig grad ville trenge en utstrakt omsorg ved flytning til fullstendig nye forhold.

For moren og stefaren - og halvsøskenene - må jeg anta at ankomsten av 3 nye barn vil bety en meget alvorlig påkjenning. Det er urealistisk å tro at det ikke vil føre til alvorlige friksjoner til skade for alle, hvor de 3 yngste barn vil bli de sterkest skadelidende. Boligen vil bli trang, og økonomien vanskelig. Barna vil føle seg fremmede, utrygge og usikre. Den innstilling de vil ha med seg ved den påtvungne flytning, vil også være ugunstig.

Den frykt for skadevirkninger ved en flytning som melder seg, styrkes av opplysninger om forholdene i den tid A bodde sammen med familien B i X. Det er vitneprov som tyder sterkt på at de yngste barn da ble satt til side og forsømt. Jeg kan heller ikke se bort fra at A i 1950 forlot sin hustru og deres 2 barn og inntil 1960 ikke hadde noen forbindelse med dem. Med all erkjennelse

Side:989

av flyktningers vanskelige stilling, synes det å tyde på atskillig svikt i naturlig farsfølelse og foreldreansvar. At mangelen her vil gå ut over stebarna, og også vanskeliggjøre morens omsorg for disse, synes jeg en ikke kan se bort fra.

Under disse forhold mener jeg som lagmannsretten at hensynet til barnas beste avgjørende taler for at de får bli hvor de er.

Jeg legger da også vekt på at det ikke vil være utelukket for fru A fortsatt å kunne ha kontakt med sine barn ved brev. Har hun økonomisk mulighet, vil hun kunne besøke dem her. Om noen år vil barna også kunne besøke henne, og - om de skulle ønske det - flytte til Ungarn. Det skjer ikke et brudd som er uopprettelig.

Flytter de nå til Ungarn, må en derimot regne med at muligheten for å kunne komme tilbake er avskåret, uansett om de skulle ønske og trenge det fordi tilpasningsvanskene blir for store.

I motsetning til lagmannsretten antar jeg på lignende måte som førstvoterende at domstolene i en sak mellom 2 foreldre ikke kan frakjenne begge foreldremyndighet, men er henvist til å velge mellom dem. B's prinsipale og fru A's subsidiære påstand kan etter min mening derfor ikke tas til følge. Selv om B ikke har anket, og bare subsidiært har nedlagt påstand om å bli tilkjent foreldremyndigheten, antar jeg at denne påstand må tas til følge.

Hadde fru A vært villig til å la barna bli i det fosterhjem hvor de nå er, ville jeg funnet det riktigere at hun hadde foreldremyndigheten enn B. Da hun, som forståelig er, vil ha barna til seg, finner jeg at B bør tilkjennes foreldremyndigheten, på tross av hans personlige uskikkethet. Han har gitt uttrykk for at han ønsker at barna inntil videre blir i sitt fosterhjem. Det er også min forutsetning at han ikke gjør noe forsøk på å flytte barna fra dette, og ikke blander seg bort i barnas oppdragelse, men med hensyn til besøk og påvirkning retter seg etter fosterforeldrenes ønsker. Skulle B søke å bruke foreldremyndigheten på en uheldig måte, går jeg ut fra at barnevernsnemnda straks vil gripe inn for å vareta barnas tarv.

Jeg stemmer etter dette for at B tilkjennes foreldremyndigheten til de 3 barn saken gjelder. Saksomkostninger er jeg enig i ikke bør pålegges.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

I anledning av annenvoterendes uttalelse vil jeg peke på at barna etter det opplyste er psykisk veltilpasset. Jeg finner for mitt vedkommende ikke grunnlag for å regne med at de vil bli utsatt for noen varig påkjenning eller skadevirkning ved å komme til sin mor i Ungarn.

Dommer Eckhoff: Som dommer Stabel.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Leivestad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:990

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Kristian F. Grøn):

Ved stevning av 16. januar d.å. har B reist sak mot sin fraskilte hustru fru B til avgjørelse av spørsmålet om foreldremyndigheten over deres tre fellesbarn: C, født xx.xx.1954, D, født xx.xx.1955, og E, født xx.xx.1957. - - -

På grunnlag av bevisførselen legger retten følgende faktiske saksforhold til grunn:

Saksøkeren B er født xx.xx.1920 og er således 42 år gammel. Han var i sin tid ansatt i den ungarske hær, men flyktet i 1948 sammen med sitt kompani over grensen til Østerrike. I flyktningeleiren traff han saksøkte, som også hadde flyktet fra Ungarn i 1948. Hun hadde arbeidet på en fabrikk i Ungarn fra 1943 til 1948, som under krigen laget fly og siden gikk over til sukkerproduksjon.

Hun flyktet ut av Ungarn sammen med A som hun hadde levet sammen med siden 1946, og som hun trolig var gift med en kortere tid, men så ble skilt fra i Baden-Baden.

Partene traff hverandre i nevnte flyktningeleir i 1952, og etter å ha levet sammen noen år, giftet de seg den 2. februar 1957.

Fru B har foruten de tidligere nevnte tre barn med B også to barn med A, nemlig G, født xx.xx.1950 og H, født xx.xx.1951.

Den 25. februar 1959 reiste ektefellene B med alle 5 barna til Norge, og etter først å ha bodd ca. 1/2 års tid på et rekreasjonshjem i Z kom de til X hvor de siden har hatt sitt hjem, og hvor fru B fortsatt bor sammen med barna.

Ved Toten herredsretts dom av 25. mars 1961 ble de skilt. Ekteskapet ble oppløst i medhold av ekteskapslovens §48 på grunn av fru B's utroskap med sin tidligere mann A. Fru B erkjente under skilsmissesaken at hun under sitt besøk hos A i Frankrike fra oktober 1960 til januar 1961 var sin mann utro med ham. Under besøket hos A i Frankrike hadde hun med seg sine 2 barn med ham, mens de 3 yngste barna som hun har med B var igjen i Norge sammen med faren. Etter det som er opplyst av politibetjent Olsen er det trolig at fru B ble utvist fra Frankrike på grunn av manglende eksistensmidler.

Det ble under skilsmissesaken lagt til grunn at fru B skulle vende tilbake til A i Frankrike, og partene ble enig om at fru B skulle kunne selge deres møbler, som var det eneste de hadde sammen, og derved skaffe reisepenger til seg og barna. Det var således enighet mellom dem om at fru B skulle ha foreldremyndigheten over alle 5 barna, og det ble derfor ikke truffet noen rettslig avgjørelse om dette spørsmål.

I august måned f.å. kom A til Norge med den såkalte visumfrihet for flyktninger, som gjelder i 3 måneder. Denne utløp i november måned, men A fikk etter søknad forlenget fristen for utrelse flere ganger. Den 5. februar d.å. ble han imidlertid sendt tilbake til Frankrike med fly.

Mens A var i Norge ble det klart for B at hans fraskilte hustru ikke aktet å reise til Frankrike som forutsatt under skilsmissesaken, men at hun i stedet hadde søkt visum for seg og alle barna til Ungarn.

B som fant at det da forelå bristende forutsetninger for avtalen om foreldremyndigheten, begjærte i medhold av tvangslovens §262 rettslig forbud nedlagt mot at barna forlot landet før det var avgjort hvem som

Side:991

etter de nye omstendigheter som forelå skulle ha foreldremyndigheten over fellesbarna.

Ved Toten namsretts beslutning av 5. januar d.å. ble forbud gitt for at barna ikke kunne forlate landet før spørsmålet om foreldremyndigheten var rettskraftig avgjort ved retten, og den 16. januar innga B stevning i herværende sak som altså gjelder spørsmålet om det forhold at fru B akter å vende tilbake til Ungarn skal begrunne noen endring av den avtale som ble inngått under skilsmissesaken.

Saksøkeren gjør gjeldende at han vil protestere mot at barna, som er født i et fritt land, skal bli tatt med tilbake til det land hvorfra han flyktet. Det er i høyeste grad på det uvisse hva som vil skje med saksøkte når hun kommer tilbake til Ungarn, og det kan neppe sees bort ifra den mulighet at hun som tidligere flyktning vil bli arrestert. I hvert fall vil hun bli utnyttet i propagandaøyemed når hun reiser tilbake til et jernteppeland, og det er all grunn til å regne med at barna som er født i et vestlig land vil bli satt på kommunistisk barnehjem og søkt omskolert i en annen ideologi.

Saksøkte har ikke fremlagt noe bevis på at hun, som hun hevder, har leilighet stående å vente på seg og A i Ungarn, og påstanden hennes om at A kan få stilling på en T.V.-fabrikk der og at hun skal være bare husmor er heller ikke legitimert.

Den mann hun skal knytte sin skjebne til er A som hun tidligere har vært gift med, men som forlot henne etter kort tid. A har ført en meget labil tilværelse, og har bl.a. vært ettersøkt av Interpol for bigami i Tyskland. Hans tidligere liv gir grunn til å regne med at han på ny kan komme til å forlate henne, og saksøkte ser nok mulighetene i Ungarn sammen med A i et altfor rosenrødt skjær.

Det er derfor helt i det uvisse hva som vil skje med barna om saksøkte får foreldremyndigheten over dem, og dette må være det avgjørende i saken. Vi vet hvordan barna har det og vil få det her i Norge, men vi vet intet om hvilken tilværelse de vil få i Ungarn. Han vil ikke bestride at saksøkte under normale omstendigheter er skikket til å oppdra barna, men når spørsmålet om foreldremyndigheten skal avgjøres i et tilfelle som dette kan man ikke uten videre legge til grunn norsk retts hovedregel om at barna skal følge moren om de er små og hun ikke er uskikket. Loven fremhever sterkt barnas tarv som det avgjørende, og regelen om at barna skal følge moren så lenge de er små er satt inn i loven som en konsekvens av hensynet til barnas tarv. I dette tilfelle kan imidlertid denne konsekvens ikke trekkes fordi barnas tarv tilsier en annen løsning enn den vanlige.

Selv om han som nevnt ikke vil gjøre gjeldende at moren er uskikket til å oppdra barna, vil han ikke unnlate å peke på at hennes utsagn om å ville reise til Ungarn om ca. 1 uke uten hensyn til at saken da ennå ikke er rettskraftig avgjort, ikke nettopp bærer bud om den største morskjærlighet. Det må jo nemlig være på det rene at barna ikke kan tillates å forlate landet før dommen er rettskraftig, og følgen av at hun reiser om ca. 1 uke, vil derfor bli at barna må settes på barnehjem. Dersom saksøkte tilkjennes foreldremyndigheten, vil altså barna måtte ettersendes til Ungarn. Dette er også et forhold som bør tas i betraktning.

Ved avveiingen av barnas tarv og hvilken løsning dette tilsier i saken

Side:992

kan det legges til grunn at om han får foreldremyndigheten, vil barna midlertidig måtte settes på barnehjem på grunn av hans sykdom. Han har i flere år vært sterkt redusert på grunn av en maskingeværkule som sitter fast i hans høyre lunge, og som ikke tidligere har kunnet fjernes. Det er imidlertid nå håp om at en større operasjon kan foretas i nærmeste fremtid, og etter legenes utsagn vil han trolig kunne bli helt frisk igjen. Han vil da kunne ta seg fast arbeid, noe han tidligere har vært avskåret fra, og vil kunne ta seg av barna. Det skal i denne forbindelse bemerkes at han tok seg av barna da saksøkte i 1960 reiste til Frankrike, og det er ikke av saksøkte påstått at hans stell og pleie av barna i denne tiden var mangelfullt på noen måte eller ikke var tilfredsstillende.

For øvrig bemerkes at han går i giftetanker. Han traff ved juletider en småbrukerenke fra Æ, som han etter all sannsynlighet vil gifte seg med når saksøkte har reist tilbake til Ungarn. Hun har et barn fra før, og sammen med henne vil han kunne makte en forsvarlig oppdragelse av barna.

Men selv om hans planer skulle svikte på en eller annen måte, og barna i det vesentlige vil måtte bo på barnehjem, er dette likevel bedre for dem enn å bli sendt til en uviss skjebne i et jernteppeland.

Enn videre skal nian ikke glemme at han selv vil bli helt avskåret fra samkvem med barna om de blir med moren til Ungarn. Noen besøksrett får han da ikke anledning til, og hans kontakt med barna vil for alltid være brutt.

Alle hensyn tatt i betraktning må det rette være å bestemme at barna skal forbli hos ham i Norge istedetfor å bli tvangssendt til et jernteppeland hvor deres oppdragelse vil bli en helt annen enn her, og sammen med sin mor som har knyttet sin skjebne til en mann som ikke er den rette «far» for barna.

Saksøkeren har nedlagt følgende påstand:

«Foreldremyndigheten over C, født xx.xx.1954, D, født xx.xx.1955 og E, født xx.xx.1957 tilkjennes B.

B tilkjennes saksomkostninger hos fru B.»

Saksøkte har gjort gjeldende at partene er enige om at norsk rett må legges til grunn, og §8 i lov om born i ekteskap må da være avgjørende for det spørsmål saken gjelder.

Det heter her i annet ledd at «Avgjerda skal fyrst og fremst retta seg etter det som er best for barnet. Barnet bør vera hjå mora, serleg så lenge det er lite, så framt mora ikkje er uskikka til å seda det opp.»

Loven gir altså moren en fortrinnsstilling, særlig for små barn, og regelen om at disse regelmessig bør være hos moren er formet som en konsekvens av hovedregelen om at avgjørelsen skal bygges på det som antas å være «best for barnet».

Selv om faren skulle antas å være best skikket til å oppdra barnet, skal foreldremyndigheten likevel tilkjennes moren såfremt hun ikke er uskikket eller hensynet til barnets tarv gjør det ønskelig at det forblir hos faren.

Det er i denne sak på det rene at saksøkeren ikke gjør gjeldende at moren skulle være uskikket i lovens forstand.

Videre må det under saken antas å være godtgjort og erkjent av saksøkeren at han selv ikke kan ta seg av barna, i hvert fall ikke i

Side:993

overskuelig fremtid. Det kan ikke være tvilsomt at barna må hensettes på barnehjem om saksøkeren tilkjennes foreldremyndigheten, og man har ingen garanti for at han noen gang vil kunne ta seg av barna. Heller ikke er det sikkert at barna kommer på samme barnehjem.

Disse forhold gjør det særdeles betenkelig å gi saksøkeren foreldremyndigheten, og enn videre er det på det rene at den eldste datteren er livredd faren og ikke tør være sammen med ham.

Det overhodet eneste argument saksøkeren anfører mot at saksøkte får foreldremyndigheten er at de politiske forhold i Ungarn gjør det bedre tjenlig for barna å forbli på barnehjem i Norge enn å bli tatt med bak jernteppet.

Saksøkte vil gjøre prinsipalt gjeldende at dette er et forhold som retten ikke kan ta i betraktning ved avgjørelsen av hvem som skal ha foreldremyndigheten over barna. Retten kan ikke innlate seg på å ta standpunkt mellom forskjellige ideologier i en sak av denne art.

Subsidiært vil gjøres gjeldende at selv om retten anser seg berettiget til å ta i betraktning at moren vil ta barna med til Ungarn hvorfra ektefellene tidligere har flyktet, så kan dette forhold ikke tillegges den vekt at moren frakjennes den foreldremyndighet hun ellers skulle ha.

Retten må legge til grunn hennes forklaring om at hun og A skal gifte seg i Ungarn, og at A er sikret stilling ved en T.V.-fabrikk der, slik at hun vil kunne stelle i hjemmet og ha omsorg for barnas daglige pleie.

Men selv om retten skulle legge til grunn at saksøktes forhåpninger om sine muligheter i Ungarn er overdrevne, er det likevel klart at det skal meget til for å legge til grunn at det vil være bedre for barna å komme på barnehjem her i landet enn å følge moren til Ungarn.

Politikk er noe saksøkte aldri har brydd seg om, og det er ingen grunn til å regne med at hun vil bli atskilt fra barna når hun kommer til Ungarn.

Saksøkerens argument om at hans besøksrett og kontakt med barna helt vil bli avskåret om saksøkte tilkjennes foreldremyndigheten kan ikke sees å ha særlig stor vekt i dette tilfelle. For det første er det barnas tarv som er avgjørende, ikke hensynet til foreldrene, og for det annet vil forholdet bli det samme om saksøkeren tilkjennes barna, idet moren da blir skilt fra barna for godt.

Saksøkte vil derfor hevde at hun er skikket til å oppdra barna, at barnas tarv tilsier at de følger henne og deres halvsøsken som de er blitt glad i, og at loven derfor påbyr en løsning i hennes favør.

Saksøkte har nedlagt følgende påstand:

«1. Fru B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1954, D, født xx.xx.1955 og E, født xx.xx.1957.

2. B tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger.»

Retten skal få bemerke:

I likhet med partene antar retten at det er norsk rett som skal legges til grunn i saken, og det er da på det rene at bestemmelsene i lov om born i ekteskap får anvendelse.

Som fremhevet av begge parter gir loven anvisning på at det er hensynet til barnas tarv som er det avgjørende for hvem av foreldrene som skal tilkjennes foreldremyndigheten.

Uenigheten mellom dem oppstår først når man spør seg hva som er

Side:994

best for barna i dette tilfelle, hvor forholdet er det særegne at moren ønsker å reise tilbake til det land hvorfra begge parter i sin tid flyktet.

Retten kan ikke være enig med saksøkte når hun anfører at retten skulle være prinsipielt avskåret fra å ta i betraktning den omstendighet at hun vil ta med seg barna til et annet land.

Når loven påbyr retten å vurdere barnas tarv, må alle forhold som kan ha betydning til belysning av dette spørsmål være relevante, og det vil jo regelmessig være avgjørende i saker av denne art hvilke leveforhold barna vil få hos henholdsvis den ene eller den annen av foreldrene.

Ved den konkrete vurdering som må foretas i denne forbindelse finner retten å måtte legge til grunn at saksøkeren, i hvert fall for tiden, er helt uskikket til å ta seg av barna og deres oppdragelse. Retten bygger her på forklaring av politibetjent Olsen og på den omstendighet at saksøkeren er syk og ikke for overskuelig fremtid er sikret fast arbeid. Hans planer om giftemål finnes så vidt usikre at de neppe kan tas i betraktning, og det må som fremhevet av saksøkte legges til grunn at om barna skal forbli her i landet, vil de måtte hensettes på barnehjem.

Videre legger retten til grunn for sin vurdering at saksøkte ikke er uskikket til å oppdra og dra omsorg for barna.

Etter loven må derfor saksøkte tilkjennes foreldremyndigheten så sant ikke særegne omstendigheter gjør at hensynet til barna sterkt taler imot at hun får ansvaret for dem.

Det i saken avgjørende spørsmål blir derfor om den omstendighet at saksøkte skal reise til Ungarn gjør det umulig eller sterkt betenkelig å tilkjenne henne foreldremyndigheten.

I denne forbindelse finner retten å måtte legge til grunn at tross den uvisshet som unektelig synes å klebe ved saksøktes fremtid i Ungarn, hvorfra hun i sin tid fant å burde flykte, er det likevel bedre for barna å følge henne enn å forbli i et usikkert barnehjemsmiljø, atskilt fra daglig og nær kontakt med begge foreldre. Det forhold at barna om de følger moren uvegerlig vil få sin oppvekst og oppdragelse i et land som på mange måter er forskjellig fra vårt, kan ikke sees å burde tillegges den vekt saksøkeren gjør. Retten forstår saksøkerens stilling og at han svært nødig vil se sine barn sendt til det land hvorfra han selv i sin tid avskar seg enhver kontakt, men finner at hensynet til barna likevel gjør det riktigst å velge den løsning, at de skal følge den av foreldrene som har mulighet for å ta seg av dem og gi dem det daglige stell og den omsorg som er nødvendig for så små barns trivsel.

Det følger herav at retten ikke har funnet å burde legge avgjørende vekt på den uvisshet som foreligger om saksøktes fremtid så vel øknomisk som familiemessig.

Retten finner derfor å burde tilkjenne saksøkte foreldremyndigheten over alle 3 barna, idet det ikke er ønskelig å skille dem fra hverandre. - - -

Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann Kr. Strømsted og lagdommerne Jens Fagereng og Sigurd Fougner Hagen):

- - -

Kort tid etter hovedforhandlingen i herredsretten reiste ankemotparten til Ungarn, og tok med sine 2 eldste barn som hun har med A. De

Side:995

3 barn saken gjelder ble igjen i Norge, og ble den 25. februar 1962 for Vardals sosialkontors regning anbrakt i familiepensjonat ved Y som drives av fru F og hennes mann. Barna har siden oppholdt seg der. Da ankemotparten reiste til Ungarn, var A allerede utvist her fra landet og oppholdt seg visstnok på det tidspunkt i Frankrike. Etter hva det er opplyst har han senere fått innreisetillatelse til Ungarn, hvor han og ankemotparten inngikk ekteskap den 7. august 1962. De er nå bosatt i Budapest.

B har etter herredsrettsdommen ikke hatt fast bopel. Han har oppholdt seg på forskjellige steder, og opplyser å ha hatt et par kortvarige jobber. I øyeblikket bor han på et herberge i Oslo. Han har videre opplyst at han i løpet av den siste tid har vært innlagt på sykehus 4 ganger, 2 ganger for lungebetennelse, noe han mener særlig skyldes en kule som sitter igjen i den ene lunge etter at han ble såret i krigen, og 2 ganger for et maveonde. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og bemerker:

Fru F har forklart for lagmannsretten at hun sammen med sin mann driver et familiepensjonat hvor de tar imot barn i forpleining. De har en eiendom med 2 hus, inneholdende tilsammen 10 værelser. De 3 B-barna kom til henne den 25. februar 1962, og har altså nå vært hos henne i 1 år. Fra først av var det tale om at de bare skulle være i et par måneder. Barna trives meget godt i hjemmet. De er snille og går godt sammen med de andre 4 barn som bor der. Alle er som én familie, og barna kaller henne og mannen for «mor og far». Barna snakker norsk - også seg imellom. Alle 3 barna har gode evner. De 2 eldste går på skolen og det går meget bra. Hun har ikke inntrykk av at barna har lyst til å reise til Ungarn, men den eldste datteren har et par ganger sagt at det «skulle være hyggelig å treffe mor igjen». Fru F synes det blir noe strevsomt for henne og mannen å ha så mange barn i forpleining som nå, men på forespørsel uttalte hun bestemt at hun fortsatt ville ha barna hos seg hvis de skulle bli i Norge, og at hun ikke ville slippe dem fra seg før hun visste sikkert hva de gikk til.

Når det gjelder fru A antar lagmannsretten at hun i og for seg er skikket til å ha foreldremyndigheten over barna. Dette er for øvrig ikke benektet av den ankende part. Men de opplysninger som foreligger for lagmannsretten gir allikevel etter rettens mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne henne foreldremyndigheten. Som tidligere nevnt har det vært innhentet en del opplysninger gjennom det ungarske Røde Kors om de forhold fru A og hennes nåværende mann lever under. Disse opplysninger går i korthet ut på at fru A arbeider som pakkerske i en fabrikk med en månedslønn av Ft. 1 070. Mannen arbeider som gravør med en lønn av Ft. 1 818 pr. måned. De skal bo i en «anstendig» (convenable) leilighet. Av et brev som A har skrevet på tysk til overrettssakfører Paaske fremgår det at hans mor bor sammen med ektefellene og forestår husholdningen.

Noen opplysninger av betydning ut over dette foreligger ikke. Det foreligger således ingen opplysning eller uttalelse fra noen ungarsk myndighet. Ektefellene A har ikke vært søkt avhørt ved bevisopptak i Ungarn, idet man har regnet med at en rettsanmodning med begjæring herom ikke ville bli tatt til følge av de ungarske myndigheter, idet disse etter ungarsk

Side:996

rett formentlig vil anse saken for å høre under ungarsk jurisdiksjon - ikke under norsk.

Lagmannsretten kan ikke finne at de nevnte opplysninger gir noen sikkerhet for at barnas tarv vil bli tilgodesett ved at barna tas bort fra det sted de nå er og flyttes til moren og stefarens hjem i Budapest.

Det foreligger ingen nærmere opplysning om hvor stor den leilighet er som fru A og hennes mann disponerer. Lagmannsretten anser det imidlertid for overveiende sannsynlig at boligforholdene vil bli meget trange og utilfredsstillende, hvis det foruten ektefellene A og mannens mor også skal bo 5 barn i leiligheten.

Det er videre et uheldig forhold at barna i tilfelle ville komme i et hjem hvor det er en stefar som selv har 2 eldre barn med moren. Det er fare for at stefaren ville komme til å favorisere sine egne 2 barn på bekostning av de 3 yngre som ikke er hans egne. Rettens inntrykk i så henseende er blitt bestyrket ved hva 2 vitner forklarte for lagmannsretten. Disse vitner som hadde et visst kjennskap til forholdene da A bodde i Norge sammen med fru B, forklarte at A nok tok seg en del av de 3 B-barna, men at han favoriserte sine egne i forhold til disse.

Da A og hustruen begge har arbeid, ville barna om de kom til Budapest i vesentlig utstrekning bli overlatt til stefarens mor som steller huset - et forhold som neppe heller ville være heldig.

Lagmannsretten må anta at ektefellene A's økonomi er mindre god. Den inntekt som det er oppgitt at begge ektefeller har, utgjør tilsammen - omsatt i norske kroner - visstnok ca. kr. 750 pr. måned. Lagmannsretten har ikke nærmere kjennskap til hvorledes prisnivået er i Ungarn sammenlignet med i Norge, men retten går ut fra at økonomien under enhver omstendighet ville bli vanskelig, hvis ektefellene fikk ytterligere 3 barn å forsørge.

Med de sparsomme opplysninger som foreligger og med de vesentlige usikkerhetsfaktorer som ellers er til stede, må lagmannsretten gå ut fra at barna materielt sett vil ha det meget bedre der de er nå, enn om de kom til moren i Ungarn. Til dette kommer at barna aldri har vært i Ungarn, og de har ingen annen tilknytning til dette land enn at begge foreldrene er ungarske av fødsel. Barna er født i Østerrike og har bodd i Norge i de siste 4 år. Stedet hvor de bor nå, F familiehjem, er etter alt å dømme et meget bra sted, og fru F er utvilsomt vel skikket til å ta seg av barna. Under disse forhold er det etter lagmannsrettens mening en betenkelig sak å rykke barna bort fra det miljø hvor de nå er, og sende dem på det mer uvisse til Ungarn.

Hertil kommer også den holdning moren har vist overfor barna. Riktignok gjør hun nå et bestemt krav på foreldremyndigheten til barna. Men retten kan ikke se bort fra at hun i oktober 1960 reiste fra barna til Frankrike for å treffe A der. Ingen visste den gang sikkert - antagelig heller ikke hun selv - om hun ville komme tilbake til Norge igjen. I februar 1962 reiste hun igjen fra barna åpenbart for å treffe A. Når det gjelder denne siste anledning anfører hun at hun hadde fått visum til Ungarn som hun måtte benytte, og at barna kunne komme etter senere. Men forholdet viser iallfall at hun synes det var viktigere å komme til Ungarn og treffe A og å komme vekk fra B enn det var for henne å være hos barna og ta vare på dem.

Side:997

Etter en helhetsvurdering på grunnlag av det som foran er anført er lagmannsretten kommet til at foreldremyndigheten til barna for tiden ikke bør tilkjennes fru A.

Når det gjelder B er det lagmannsrettens oppfatning etter bevisførselen og etter rettens eget inntrykk av B at han ikke er skikket til å ha foreldremyndigheten over barna. Som av herredsretten påpekt er B's helbred heller ikke god - noe som tydelig nok fremtrer av det faktum at han i den siste tid 4 ganger har måtte legge seg inn på sykehus.

Politibetjent Olsen ga som vitne i lagmannsretten en del opplysninger om B. Som ansatt ved Vest-Oppland politikammers fremmedavdeling hadde politibetjenten hatt en del befatning med B og hans familie mens de var i Norge. Det fremgikk av vitneforklaringen at B ble skaffet en stilling ved - - - Slakteri straks etter at han kom til landet. Han måtte imidlertid meget snart slutte i stillingen på grunn av fravær fra arbeidet - tydeligvis på grunn av beruselse. Senere har han ikke skaffet seg noen stilling hvor han har kunnet være i lengre tid. Han har et par ganger vært bøtelagt etter løsgjengerloven, og han og familien har omtrent hele tiden siden de kom til Norge fått økonomisk støtte av det offentlige. Da ankemotparten reiste til Frankrike i oktober 1960, var B alene med barna i 3 måneder. Ifølge et annet vitne fikk barna praktisk talt ikke noe stell i denne tid, til tross for at B den gang ikke hadde arbeid.

Etter sitt kjennskap til B mente politibetjent Olsen at B ikke var skikket til å ha foreldremyndigheten over barna. Lagmannsretten er enig i denne vurdering. Det er rettens inntrykk at B for tiden ikke har evne og energi til å kunne komme over i en ordnet tilværelse og til å kunne skaffe seg et økonomisk utkomme, så han kan få et hjem hvor barna kan være.

Lagmannsrettens resultat blir etter det foran anførte at ingen av foreldrene for tiden bør tilkjennes foreldremyndigheten over barna. Dette vil i praksis føre til at de norske offentlige myndigheter fortsatt må bekoste og ha tilsynet med barna i samsvar med barnevernslovens bestemmelser.

Etter lov om barn i ekteskap kan det fremstille seg som noe tvilsomt om retten i det hele har adgang til å treffe en avgjørelse som går ut på at ingen av foreldrene for tiden skal ha foreldremyndigheten, jfr. lovens motiver (særlig Ot.prfødt xx.xx.56 18-19). Forholdet er imidlertid i dette tilfelle så særegent og ekstraordinært at retten er blitt stående ved at dette må kunne gjøres. Det synes ikke riktig å tilkjenne faren foreldremyndigheten når han for tiden ikke er i stand til å dra omsorg for barna og disse allikevel må tas hånd om av barnevernsnemnda.

Retten viser for øvrig til bestemmelsen i lovens §10 som forutsetter at foreldremyndigheten ikke nødvendigvis skal gå over til den annen ektefelle når den ektefelle som har foreldremyndigheten avgår ved døden. Det kan ellers i denne forbindelse henvises til de betraktninger som er gjort gjeldende av Støylen: Separasjon og Skilsmisse, 2. utgave side 113. Den gang Støylen skrev dette gjaldt riktignok de tidligere bestemmelser om barn i ekteskap, men lagmannsretten antar at de samme hensyn også får gyldighet etter loven av 1956.

Lagmannsretten vil til slutt bemerke at B med sin daværende hustru og de 3 barn kom hit til landet i 1959 som «minus-flyktninger», på initiativ

Side:998

av Kirkens Nødhjelp. Den situasjon barna i dag befinner seg i og den tilknytning de i dag har fått til det norske miljø hvori de lever er således til en viss grad et resultat av norske religiøse og humanitære organisasjoners og norske myndigheters initiativ. Etter lagmannsrettens mening bør dette forhold til en viss grad tas i betraktning, når det nå er spørsmål om å sende barna ut av landet igjen til forhold man har lite kjennskap til. - - -