Rt-1965-1013
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-10-09 |
| Publisert: | Rt-1965-1013 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 116 |
| Parter: | Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Larssen). |
| Forfatter: | Gaarder, Endresen, Hiorthøy, Mindretall: Kristen Andersen, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §377, §454, Straffeloven (1902) §36, Domstolloven (1915) §38, Prisloven (1953) §56, Midl lov om regulering av byggevirksomhet (1955) §10 |
Dommer Gaarder: Ringerike politikammer utferdiget 6. oktober 1964 forelegg mot A på en bot stor kr. 1000 for å ha overtrådt midlertidig lov nr. 19 av 9. desember 1955 om
Side:1014
regulering av bygge- og anleggsvirksomhet m.v. «derved at han som ordfører i Hønefoss by og dermed kommunens rettslige representant frem til sammenslåingen med de øvrige Ringerikskommuner pr. 1. januar 1964, i tiden fra vinteren 1962/63 til juni 1963 på eiendommen Schongsgaten 10 i Hønefoss lot oppføre Hønefoss Ungdomsherberge, et bygg med brutto gulvflate på ca. 760 m2, uten at der forelå særskilt byggetillatelse - byggeløyve - fra fylkesforsyningsnemnda». Forelegget ble vedtatt.
Hønefoss kommune ble fra 1. januar 1964 slått sammen med en rekke nabokommuner til en ny kommunal enhet, Ringerike kommune. Mot denne kommune ved dens ordfører B ble det 6. oktober 1964 utferdiget forelegg gående ut på inndragning av kr. 50 000 av verdien av det ulovlig oppsatte bygg. Forelegget ble nektet vedtatt, og saken sendt til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377. Etter beslutning av Høyesterett i henhold til domstolslovens §38 ble den overført fra Ringerike byrett til Drammen byrett, Bragernes. Denne domstol avsa 24. mars 1965 dom med slik domsslutning:
«Ringerike kommune v/ordfører B frifinnes for den av påtalemyndigheten ved forelegg av 6. oktober 1964 i henhold til §10 i lov nr. 19 av 9. desember 1955, jfr. tilleggslov senest av 28. mars 1958, ilagte inndragning.
I medhold av strpl. §454 tilkjennes Ringerike kommune erstatning av statskassen for nødvendig utlegg til forsvarer med 800 - otte hundre - kroner.»
Sakens sammenheng fremgår av domsgrunnene.
Byrettens dom er av statsadvokaten i Buskerud og Oppland påanket på grunn av uriktig lovanvendelse. Det fremgår av ankeerklæringen at byretten menes å ha tatt feil når den anfører at det etter loven bare er adgang til å inndra en virkelig økonomisk fordel som er vunnet ved å bygge uten byggeløyve. Etter de faktiske omstendigheter som byretten har funnet bevist, er det i dette tilfelle full adgang til å foreta inndragning, og dette burde etter påtalemyndighetens mening vært gjort.
Statsadvokaten har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt at Ringerike kommune v/ordfører B idømmes å tåle inndragning i henhold til lov nr. 19 av 9/12 1950 §10, begrenset oppad til kr. 50 000 og at Ringerike kommune ilegges saksomkostninger til statskassen.
Subsidiært at byrettens dom med hovedforhandling oppheves.»
Ringerike kommune har ved sin prosessfullmektig påstått anken forkastet.
Jeg er kommet til at anken må bli å ta til følge. Til begrunnelse for sitt standpunkt anfører byretten bl.a. følgende:
«Lovgrunnen for inndragning av økonomiske verdier er, i et tilfelle hvor noen ved byggeforetak har satt seg ut over gjeldende reguleringsbestemmelser som tar sikte på å sikre økonomisk stabilitet og samfunnsmessig forsvarlig fordeling av investeringene, at vedkommende ikke ved lovovertredelsen skal kunne oppnå eller få beholde en økonomisk gevinst eller fordel,
Side:1015
fortjeneste eller besparelse, som han ikke ville hatt om han hadde overholdt lovens påbud. I det foreliggende tilfelle skulle det således bli aktuelt å inndra den fordel eller gevinst Hønefoss kommune, eller nu Ringerike kommune, måtte ha oppnådd ved at ungdomsherberget ble påbegynt og oppført uten at det ble gitt kommunen byggeløyve. At kommunen på denne måte har oppnådd noen slik økonomisk fordel eller vinning finner retten imidlertid ikke godtgjort. En er enig med kommunens prosessfullmektig i at det bare er en ved handlingen vunnen virkelig økonomisk fordel som det etter loven er adgang til å inndra. Skulle man gå lengere enn dette og inndra noe annet eller mer, ville reaksjonen såvidt retten kan forstå få karakteren av straff og således ligge utenfor det krav som er reist i nærværende sak, som bare gjelder inndragning.»
Videre anføres det:
«Det har ikke vært noe forretningsmessig eller økonomisk foretagende for kommunens vedkommende, men må betraktes som en investering i den sosiale og kulturelle sektor som kommunens vedkommende har ment det var en kommunal oppgave å tilgodese til befolkningens beste. Da det er opplyst for retten at kommunen ingen inntekt eller fortjeneste har oppnådd ved ungdomsherbergets drift utenom den stipulerte husleie, som dessuten har måttet nedsettes og som ikke gir kommunen noe overskudd, men tap, antar retten at det ikke er anledning til eller iallfall ikke er rimelig grunn til å ilegge kommunen noen inndragning.»
Jeg finner det klart at ordfører A har handlet «på vegne av» den gamle Hønefoss kommune da han foretok de handlinger som han har vedtatt forelegg for, og at det etter §10 i loven av 9. desember 1955 (med senere bestemmelser) var full anledning til å gå til inndragning overfor Hønefoss kommune. Da det etter §10 er nok til inndragning at det er handlet «på vegne av» kommunen, er det overflødig å gå nærmere inn på alternativet «til fordel for» i lovteksten, men jeg vil dog reservere meg mot den forståelse av dette uttrykk som byretten synes å ha.
Jeg er enig med byretten i at når det var lovlig adgang til å foreta inndragning overfor Hønefoss kommune, så består den samme adgang overfor den nye Ringerike kommune, og jeg tiltrer byrettens bemerkninger om dette spørsmål.
Inndragning etter den nevnte §10 er imidlertid ikke obligatorisk, men fakultativ, og spørsmålet blir om det er riktig å gå til inndragning i dette tilfelle. Jeg finner at dette spørsmål må besvares bekreftende. At overtredelsen er begått på vegne av en kommune er naturligvis ikke en omstendighet som tilsier at det ikke skal reageres med inndragning, tvert imot kan det sies at kommunale og andre offentlige myndigheter bør være de første til strengt å overholde gjeldende bestemmelser. Heller ikke er det tilstrekkelig grunn til å frita for inndragning at kommunens vedkommende har villet tilgodese berettigede sosiale og kulturelle behov. Loven hviler på den forutsetning at ikke
Side:1016
alle behov for tiden lar seg tilfredsstille, og at det må skje en vurdering av behovene ved særskilte myndighetsorganer. Det vil herunder inntreffe at også byggeforetak som vil være av større eller mindre samfunnsmessig betydning, får finne seg i å vente, enten de tenkes oppført i offentlig eller privat regi.
Når det gjelder inndragningsbeløpets størrelse, finner jeg imidlertid at foreleggets beløp, kr. 50 000, under de foreliggende omstendigheter er for høyt. Jeg legger da vesentlig vekt på at det er kommunale organer i den gamle Hønefoss kommune som har gjort seg skyldig i det straffbare forhold som begrunner inndragningen, men at inndragningen etter sammenslutningen vil gå ut over en kommune hvorav den gamle Hønefoss by inngår med bare 1/7 av folketallet. Jeg nevner også at det ikke er handlet ut fra personlig forkastelige motiver, men at man har ment å vareta kommunale interesser, og at man - som forsvareren har anført - regnet med at byggeløyvet ville bli meddelt «under marsjen», dvs. under arbeidets gang. Etter min mening vil de generalpreventive hensyn, som er de der teller i denne forbindelse, være tilstrekkelig varetatt ved at inndragningsadgangen markeres og at beløpet i denne sak settes til kr. 20 000.
Byrettens bestemmelse om omkostningsspørsmålet vil falle bort. Saksomkostninger for Høyesterett antas ikke å burde tilkjennes.
Jeg voterer for denne
dom:
I henhold til lov nr. 19 av 9. desember 1955 §10, jfr. lov av 14. desember 1956, dømmes Ringerike kommune v/ordfører B til å betale 20 000 - tjue tusen - kroner som inndragning til fordel for statskassen av en det av verdien av det ulovlig opp førte Hønefoss ungdomsherberge.
Byrettens tilkjennelse av saksomkostninger til Ringerike kommune i medhold av straffeprosess lov ens §454 med kr. 800 oppheves.
Saksomkostninger for Høyesterett ilegges ikke.
Dommer Kristen Andersen: Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder spørsmålet om inndragning kan og bør foretas. Imidlertid mener jeg at inndragningsbeløpet, i samsvar med statsadvokatens påstand, bør settes til kr. 50 000. Jeg legger i så måte vekt på at den lovovertredelse denne sak gjelder er foretatt av et offentlig organ, som i denne sin egenskap i særlig grad plikter å dra omsorg for at gjeldende lov etterleves.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gaarder.
Dommer Hiorthøy: Likeså.
Justitiarius Terje Wold: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Kristen Andersen.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Side:1017
Av byrettens dom (byfogd K. Høvde med domsmenn):
- - -
Saksforholdet er følgende:
I 1955 oppnevnte samarbeidsnemnda for Ringerikskommunene (Hønefoss, Hole, Tyristrand, Norderhov og Ådal) en komite som skulle utarbeide planer for et ungdomsherberge på Ringerike. Hønefoss kommune tilbød tomt på Schjongstangen og komiteen la i 1956 frem tegninger og omkostningsoverslag. Samarbeidsnemnda fant imidlertid ikke for tiden å kunne anbefale realisering av planene og komiteens oppdrag var dermed avsluttet.
Hønefoss bykommune tok deretter opp spørsmålet om å bygge ungdomsherberge alene og avsatte i løpet av tre terminer bevilgninger til et fond som i 1962 beløp seg til kr. 90 000.-. Den 24. januar 1962 gjorde Hønefoss formannskap vedtak om å bemyndige ordføreren til i samråd med kontorsjefen og byingeniøren å anvende det nødvendige beløp av avsetningen til ungdomsherberge til med fagkyndig bistand å få utarbeidet tegninger og omkostningsoverslag for oppførelse av et ungdomsherberge på 50-60 senger på den tomt som var reservert til dette formål på Schjongstangen. Planer med omkostningsoverslag og finansieringsplan ble utarbeidet, med sikte på å få ungdomsherberget ferdig til sommeren 1963, og etter innstilling fra formannskapet vedtok Hønefoss bystyre den 4. juli 1962 å oppføre det planlagte ungdomsherberge på Schjongstangen til et omkostningsoverslag inklusive tomten på kr. 500 000.-. Formannskapet ble bemyndiget til å sette byggearbeidet igang og til å foreta det som var nødvendig til å sette ungdomsherberget i drift. Høsten 1962 ble arbeidet satt igang, med utgravning av tomten og støpning av grunnmur før jul samme år, og bygget var ferdig ut på våren 1963 og det nye ungdomsherberge satt i drift 15. juni samme år.
Det er på det rene at bygget ble satt i gang og fullført uten at det forelå byggeløyve fra Buskerud fylkesforsyningsnemnd overensstemmende med gjeldende bestemmelser for den slags bygg etter midlertidig lov nr. 19 av 9. desember 1955 om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet m.v. §1. Søknad om byggeløyve var innsendt av byingeniøren på vegne av Hønefoss kommune den 15. mars 1962, men ble i fylkesbyggenemndas møte den 2. mai s. å. avslått. Årsaken til dette var at av fylkets ordinære kvote på ialt 38 000 m2 måtte ca. 36 000 m2 reserveres for skolebygg, sykehusbygg, pleiehjem o. l. Søknadsmassen for slike bygg var usedvanlig stor og skal ha 1. prioritet ved fordelingen av fylkets byggekvote. Det anføres i avslaget at kommunens søknad vil bli liggende og tatt opp til behandling hvis fylket skulle bli tildelt en ekstra byggekvote for 1962. På Hønefoss kommunes egen prioritetsliste for aktuelle bygg sto på dette tidspunkt ungdomsherberget som nr. 3. I løpet av høsten rykket det opp til nr. 2 idet nr. 1 på listen fikk byggeløyve den 26/10 1962. Tildelingen av kvoten for 1963 ble foretatt i løpet av februar/mars samme år. Herunder ble byggeløyve den 22. mars 1963 gitt til Evangeliehuset som stod foran ungdomsherberget på kommunens prioritetsliste. Dermed var kvoten for fylket oppbrukt. På det tidspunkt var Ringerike fylkessykehus under forberedelse og krevde en meget stor del av kvoten. Hønefoss kommune ble
Side:1018
ved brev av 27. mars 1963 underrettet om at dets søknad om byggeløyve heller ikke hadde kunnet imøtekommes innen rammen av byggekvoten for 1963 og at søknaden ville bli tatt opp til ny behandling såfremt fylket ble tildelt ytterligere byggekvote for 1963. På prioritetslisten for aktuelle bygg i Hønefoss i juli 1963 ble ungdomsherberget den 28/6-1963 oppført som nr. 1. Bygget var imidlertid som nevnt på dette tidspunkt allerede ferdig og i drift. Byggeløyve kan ikke etterbevilges. Hvis et bygg er påbegynt før byggeløyve er gitt vil søknad ikke være gjenstand for behandling av fylkesbyggenemnda, men saken skal straks innberettes til Statens pristilsyn. Forholdet ble av Statens pristilsyn den 18/8 1964 anmeldt til Ringerike politikammer, etter at det ved etterforskning foranlediget av statsadvokaten var blitt konstatert at bygget var blitt reist uten byggeløyve. Denne anmeldelse ledet til at det ble utferdiget forelegg mot ordfører A i den tidligere Hønefoss bykommune for overtredelse av §7, jfr. §1 i loven av 9/12 1955 med dertil hørende resolusjoner, fordi han som kommunens rettslige representant frem til sammenslåingen med de øvrige Ringerikskommuner pr. 1. januar 1964, lot oppføre Hønefoss Ungdomsherberge uten byggeløyve. Forelegget, hvorved A ble ilagt en bot på kr. 1000.-, subsidiært 25 dagers fengsel, ble av ham vedtatt 7/10 1964 og boten betalt.
Det er på det rene og erkjent av daværende ordfører Hansen, kontorsjef Sødal og byingeniør Ryste at de visste at byggeløyve ikke var gitt da bygget ble påbegynt og ferdigbygget. Dette har visstnok også Hønefoss formannskaps medlemmer vært kjent med. Man håpet imidlertid at byggeløyve ville bli innvilget i løpet av byggetiden. Da man ble klar over at dette ikke ville kunne skje, fant man ikke å kunne stoppe bygget. Det ble ansett for å være av stor betydning å få denne byggesak gjennomført av Hønefoss bykommune før sammenslutningen av denne med de øvrige Ringerikskommuner til den nye Ringerike bykommune fra 1. januar 1964. - - -
Retten skal bemerke:
Retten vil videre vedrørende det reiste inndragningskravs karakter bemerke, at inndragning etter den heromhandlede lovs §10 ikke kan ansees som straff, siden kravet foruten mot den skyldige også kan rettes mot andre. Se Andenæs: Alminnelig strafferett 476. Det vises også til uttalelse: Ot.prp. nr. 51 (1955) side 17 hvor Justisdepartementet i sine lovtekniske merknader til vedkommende bestemmelser for den heromhandlede §10 slik den kom inn i loven ved lov nr. 9 av 14/12 1956 (se Innst. O. nr. 220-1956 224), uttaler at det av praktiske grunner synes ønskelig at straffe- og inndragningsbestemmelsene innholdsmessig og formelt legges mest mulig opp til de tilsvarende bestemmelser i lovgivningen om prisovertredelser. Det er visstnok på det rene at inndragning etter prislovens §56 ikke er straff. Det samme gjelder inndragning etter strl. §36.
Det spørsmål retten deretter kommer til å måtte avgjøre er hvorvidt inndragning av et beløp svarende til det i saken omhandlede ungdomsherberges verdi - eller en del av dets verdi - kan og eventuelt bør skje i det foreliggende tilfelle. - - - (Her følger det som er sitert i Høyesteretts dom. Se side 1014 og 1015.) - - -
Side:1019