Rt-1965-1061

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-10-23
Publisert:	Rt-1965-1061
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 140 B
Parter:	Sigrid Nilsen (advokat Carl Dinker - til prøve) mot Erik Eriksens dødsbo (høyesterettsadvokat Petter W. Due).
Forfatter:	Rode, Kristen Andersen, Ryssdal, Gaarder, Bahr
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §180, Bygningsloven (1924)

Dommer Rode: Fru Sigrid Nilsen og hennes ektefelle Hans Nilsen begynte 2. august 1960 på et 2-ukers ferieopphold i etablissementet «Tyrifjordens Ferielandsby». Den 4. s.m. falt Sigrid Nilsen utfor et trapperepos på et tilbygg til etablissementets restaurantbygning. Som følge av fallet er hun blitt delvis lammet fra nakken og ned og 100 % varig invalid.

Ved stevning av 7. juli 1962 til Ringerike herredsrett anla Sigrid Nilsen sak mot «ferielandsbyen»s eier, Erik Eriksen, med krav om erstatning, begrenset oppad til kr. 100 000, for utgifter som hennes tilstand medførte, for tapt arbeidsfortjeneste og for tap av fremtidig ervervsinntekt. Herredsretten - dommerfullmektigen - avsa den 29. oktober 1963 dom med slik domsslutning:

«1. Herr Erik Eriksen, Tyrifjorden Ferielandsby, dømmes til å betale fru Sigrid Nilsen kr. 40 400.- kronerførtitusenfirehundre - med 5 - fem - % rente fra 5/12 1961 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Erik Eriksen påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som den 19. september 1964 avsa dom med denne domsslutning:

«Erik Eriksen frifinnes.

Han tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 1000.- - ettusen - kroner som blir å betale av fru Sigrid Nilsen innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Sakens omkostninger for herredsretten oppheves.»

Lagmannsrettens dom er enstemmig i sitt resultat, men begrunnelsen er for enkelte punkters vedkommende ikke tiltrådt av lagmannen, idet han ikke fant grunn til å uttale seg om disse.

Angående saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Sigrid Nilsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Justisdepartementet har i alle tre instanser bevilget henne fri sakførsel.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett og Ringerike byrett. Ved bevisopptakene er Sigrid

Side:1062

Nilsens ektefelle, Hans Nilsen, og de vitner som forklarte seg for lagmannsretten avhørt. Videre er avhørt ett vitne som tidligere hadde forklart seg for herredsretten. Sigrid Nilsen gav forut for hovedforhandlingen i herredsretten partsforklaring under bevisopptak i sitt hjem. Hun er ikke avhørt på ny.

Erik Eriksen døde den 8. desember 1964, og saken fortsetter mot hans dødsbo, som står under behandling ved Ringerike skifterett. For hans vedkommende foreligger ingen protokollert partsforklaring. Som nytt for Høyesterett er fremlagt et brev fra ham til advokat Dunker av 19. mars 1962, hvori han, «i anledning klage fra fru Sigrid Nilsen», uttaler seg om en del punkter i den faktiske saksfremstilling som ligger til grunn for hennes krav.

Det er for øvrig fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett, deriblant flere fotografier av «Tyrifjordens Ferielandsby». Jeg kommer tilbake til disse dokumenter i den utstrekning det er nødvendig for min begrunnelse.

Partene er for Høyesterett - som for lagmannsretten - enig om at det av herredsretten tilkjente beløp, kr. 40 400, er å anse som full erstatning og at det således skal gis dom for dette beløp med renter dersom Høyesterett finner at Eriksen er erstatningspliktig og at det ikke er grunnlag for noen skadefordeling.

Sigrid Nilsen hevder at lagmannsretten er kommet til et uriktig resultat når den ikke har funnet Eriksen erstatningspliktig.

For herredsretten hevder Sigrid Nilsen at Eriksen var erstatningspliktig prinsipalt på objektivt grunnlag, subsidiært på grunn av utvist uaktsomhet. Herredsretten fant at det ikke var grunnlag for å konstatere objektivt ansvar, men kjente Eriksen erstatningspliktig på subjektivt grunnlag. For lagmannsretten frafalt Sigrid Nilsen å gjøre gjeldende at Eriksen var ansvarlig uten hensyn til subjektiv skyld. Hun ville heller ikke hevde at trappearrangementet opp til døren til det som på ulykkestiden ble brukt som redskapsrom, i og for seg var uforsvarlig. For Høyesterett er begge disse anførsler tatt opp igjen.

Det hevdes således - som for herredsretten - at det som hovedregel må gjelde at innehaveren av et feriested som det det her er tale om, uten hensyn til skyld må bære risikoen for skader som påføres betalende gjester under deres frie ferdsel innen etablissementets område. Og hva angår denne spesielle skade, som er voldt ved at en dørvrider løsnet, hevdes det at såfremt det ikke kan påvises uaktsomhet i forbindelse med montering og ettersyn, må det betegnes som en teknisk svikt at dørvrideren løsnet, og for følgene herav må Eriksen være ansvarlig.

Når det gjelder erstatningsansvar på grunn av uaktsomhet er det - som for herreds- og lagmannsretten - gjort gjeldende at dørvrideren ikke ble betryggende montert i 1959. Det er overveiende sannsynlig at det ble brukt en provisorisk splint,

Side:1063

f. eks. en spiker. Det må bebreides Eriksen at han ikke kontrollerte dørvrideren ved monteringen og heller ikke senere har foretatt noen kontroll.

Videre hevdes det - som for herredsretten - at trappearrangementet ikke var forsvarlig, hensett til de krav som må stilles til innredningen av et feriested. Det er i denne forbindelse vist til at bygningsloven gjaldt for det område av den tidligere Hole kommune hvor etablissementet ligger. Det tilbygg til etablissementet som bl.a. inneholder redskapsrommet, er oppført uten forutgående godkjennelse av bygningsrådet. Dette har senere godkjent byggeanmeldelse og tegning, men denne godkjennelse kan ikke anses for å gjelde trappearrangementet, idet dette er utført på en annen måte enn tegningen viser. Noen kontroll eller befaring av tilbygget er ikke foretatt og ferdigattest er ikke gitt. Trappearrangementet er ikke i direkte strid med noen lov- eller vedtektsbestemmelse, idet det ikke er gitt sådanne for utvendige trapper. Men det hevdes at trappearrangementet ikke ville blitt funnet betryggende av bygningsrådet, dersom det hadde fremgått av de tegninger som var sendt dette med byggeanmeldelsen. Det er for så vidt vist til bygningsvedtektene for Oslo med utfyllende regler, etter hvilke trapp og repos både skulle ha vært bygget bredere og vært forsynt med rekkverk.

Sigrid Nilsen gjør videre gjeldende at lagmannsretten har bedømt bevisene uriktig hva angår merkingen av forskjellige av etablissementets dører og når det bare anses som en mulighet at døren - da ulykken skjedde - ikke var forsynt med plakat med påskrift «Ingen adgang».

Sigrid Nilsen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes, dog således at det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Erik Eriksens dødsbo bestrider at det foreligger grunnlag - objektivt eller subjektivt - for et erstatningsansvar og har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Erik Eriksens dødsbo tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Som nevnt har Sigrid Nilsen for Høyesterett tatt opp igjen sine anførsler om at det her foreligger en objektivt begrunnet erstatningsplikt. Jeg kan imidlertid ikke se at en virksomhet som «Tyrifjordens Ferielandsby» kan gi grunnlag for å konstatere et objektivt ansvar ut fra alminnelige risikobetraktninger, eller - for så vidt angår en skadeårsak som den løsnede dørvrider - ut fra synspunktet teknisk svikt. For øvrig viser jeg til det herredsretten har uttalt herom.

Spørsmålet om Eriksen på subjektivt grunnlag er ansvarlig for skaden mener jeg, som lagmannsretten, må besvares med nei. Spørsmålet foreligger imidlertid i en noe annen form for Høyesterett enn for lagmannsretten, idet Sigrid Nilsen nå - som

Side:1064

for herredsretten - hevder at trappearrangementet var uforsvarlig.

Det må anses på det rene at den direkte årsak til ulykken var at dørvrideren løsnet, da Sigrid Nilsen lukket igjen døren til redskapsrommet. Grunnen hertil var at den splint som skulle holde dørvrideren på henholdsvis dørens innerside og ytterside sammen, var falt ut. Etter de foreliggende opplysninger må jeg gå ut fra at dette er noe som kan hende, selv når den splint som beslagfabrikkene leverer til dette formål er nyttet ved monteringen av dørvridere. Som lagmannsretten kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å rette bebreidelse mot Eriksen fordi dørvrideren løsnet, og jeg henholder meg i det vesentlige til hva lagmannsretten har uttalt herom.

Da Eriksen ikke kan bebreides at dørvrideren løsnet kan han heller ikke holdes ansvarlig for de skadelige følger dette måtte få, med mindre det foreligger særlige ansvarsbetingende omstendigheter i relasjon til disse følger. Som slik ansvarsbetingende omstendighet er påberopt at det trappearrangement som førte opp til redskapsrommet var uforsvarlig, særlig fordi trappen og reposet ikke var forsynt med rekkverk.

Jeg anser det klart at når Sigrid Nilsens tap av balansen på grunn av at dørvrideren løsnet, fikk en så katastrofal følge for henne, skyldes det at hun befant seg på et ca. 1.5 m høyt repos uten rekkverk. Jeg må videre anta at dersom repos og trapp hadde vært utstyrt med rekkverk, ville balansetapet neppe medført skade av betydning. For så vidt kan det således sies at skaden skyldes det manglende rekkverk. Spørsmålet blir så om Eriksen med dette trappearrangement har skapt et slikt farmoment innenfor feriestedets område, at han må være erstatningsansvarlig for en skade som under omstendigheter som de her foreliggende rammer en av etablissementets gjester.

Etter min mening må dette spørsmål besvares med nei. Trappearrangementet var ikke i strid med noen bestemmelse - generell eller spesiell - utferdiget av noen offentlig myndighet. Kommunal- og Arbeidsdepartementets byggeforskrifter av 15. desember 1949 kap. 21, §2, 2 bestemmer at «Trapp skal ha forsvarlig rekkverk og bekvemme stigningsforhold godkjent av bygningsrådet». Departementet uttaler i et fremlagt brev av 22. juni 1965 at bestemmelsen prinsipalt gjelder innvendige trapper. Den er imidlertid gitt ut fra sikkerhetshensyn og bygningsrådet må derfor kunne gjøre den gjeldende også for utvendige trapper, når dette etter rådets skjønn er påkrevet. Noe skjønn for så vidt fra bygningsrådets side foreligger ikke. Om bygningsrådet eventuelt ville ha kommet med påbud, f. eks. om rekkverk, kan jeg ikke se at det er mulig å gjøre seg opp noen mening om.

Da det således ikke foreligger noen avgjørelse fra bygningsrådet i den ene eller annen retning går jeg ikke inn på om en sådan ville vært ubetinget avgjørende for spørsmålet om trappen i erstatningsrettslig henseende kan anses som forsvarlig.

Side:1065

Som det nå ligger an må i ethvert fall Høyesterett ta selvstendig standpunkt til om trappen, slik den stod der den 4. august 1960, representerte et erstatningsbetingende faremoment i relasjon til etablissementets gjester.

Om trappearrangementet kunne anses som forsvarlig dersom trappen skulle være til alminnelig bruk for etablissementets gjester, lar jeg stå hen. Det er etter min mening et moment av vesentlig betydning at det her dreier seg om en trapp som overhodet ikke skulle brukes av gjestene, men som ledet opp til en dør som stod isolert ved det fjerneste hjørne på bygningens kortside, var forsynt med plakat med ordene «Ingen adgang» og førte inn til et rom, som ganske visst skulle innredes til dusjrom, men som foreløpig ble brukt til opplags- og redskapsrom. Under henvisning til forklaringene fra Sigrid Nilsen, hennes mann og hennes sønn er det bestridt at plakaten stod på døren da ulykken skjedde. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette bevisspørsmål. Det er etter min mening godtgjort at Sigrid Nilsen hadde fått påvist dørene til toalett og bad, og ulykken fant sted etter at hun hadde bodd i «ferielandsbyen» i henimot 2 døgn. Jeg mener derfor at det må legges til grunn at også Sigrid Nilsen, selv om hun ikke har sett plakaten, var fullt på det rene med at døren førte inn til et rom hvor gjestene ikke hadde noe å gjøre.

Som også fremholdt av fru Nilsens prosessfullmektig må det imidlertid erfaringsmessig regnes med at det blant gjestene på et sted som «Tyrifjordens Ferielandsby» vil finnes noen som begir seg inn på deler av anlegget hvor gjester ikke har noe å gjøre. Dersom slike forutselige utslag av menneskelig vitelyst skulle medføre at vedkommende gjester blir utsatt for en påregnelig risiko for personskade, skulle jeg anta at det må kunne stilles visse krav til etablissementets eier med hensyn til å fjerne eller minske dette risikomoment. Jeg kan imidlertid ikke se at trappearrangementet etter sin konstruksjon eller tilstand representerte noe slikt faremoment at Eriksen av hensyn til mulige vitebegjærlige gjester skulle ha plikt til å forsyne trapp og repos med rekkverk.

Angående omkostningsspørsmålet bemerker jeg at Sigrid Nilsens anke ikke har ført frem og at jeg ikke kan finne at det er grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålslovens §180 hvoretter hun da skal ilegges saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner heller ikke at det er tilstrekkelig grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer etter dette for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sigrid Nilsen til Erik Eriksens dødsbo 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:1066

Kst. dommer Kristen Andersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Gaarder og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Thor Snellingen):

Fru Sigrid Nilsen og hennes mann Hans Nilsen innledet sent på ettermiddagen den 2. august 1960 et ferieopphold ved Tyrifjorden Ferielandsby, Hole, hvor ekteparet hadde leiet en av etablissementets små hytter. Den 4. august, like etter at ekteparet hadde inntatt dagens middagsmåltid i stedets restaurant, forulykket fru Nilsen ved at hun falt baklengs ned fra et repos plasert inntil tverrveggen på etablissementets tilbygg. Ulykkens umiddelbare foranledning var at fru Nilsen, angivelig søkende etter stedets bad, gikk opp på nevnte repos og åpnet derværende dør som slo innover. Døren ble omgående lukket da innenforliggende rom kun ble brukt til oppbevaring av redskap etc. Idet døren slår i, løsner dørhåndtaket som fru Nilsen holder i, og hun mister balansen. Det er ikke rekkverk rundt repoet. I sammenstøtet med bakken fikk fru Nilsen et kraftig støt rettet mot nakkeregionen. Hun ble straks kjørt til Ullevål sykehus hvor det ble konstatert inntrådt omfattende lammelser. - - -

Retten skal bemerke:

Fra åstedsbefaringen bemerkes at Tyrifjordens Ferielandsby disponerer et relativt stort areale hovedsaklig bestående av fjellgrunn og med strandlinje til Tyrifjorden. Området er bebygget med en del mindre hytter for utleie og med et fellesanlegg i sentrum, bestående av hovedbygg inneholdende bl.a. kjøkken og restaurant samt et tilbygg inneholdende 2 toaletter og 2 bad. Tilbygget ble oppført i 1959, men det ene badet (det som saksøkeren underga undersøkelse), ble først satt istand i 1961. Til nevnte bad fører det en bratt trapp som følger veggen av ca. 70 cm. bredde. Repoet har samme bredde, men er noe lengere, ca. 120 cm. Høydenivået var ca. 150 cm. og nedenforliggende grunn fantes hovedsaklig å bestå av store steiner. Dørhåndtaket som ble opplyst å være det samme som var plassert i døren da ulykken inntraff, ble funnet å være i forsvarlig stand. Den var ikke i påvislig grad angrepet av rustdannelser. Som splint ble det nå benyttet en bøyd spiker.

Retten er kommet til at saksøkte ikke kan bli å ilegge erstatningsansvar på et objektivt grunnlag. Selv om den ikke finner å kunne se bort fra at de besøkende fra tid til annen vil kunne bli utsatt for uhell under deres frie ferdsel på saksøktes område, finnes de farer som skjuler seg ved ferdsel på naturtomt såvel som i løse dørhåndtak, likevel ikke å være typisk og særegne for denne bedriften. Nevnte faremuligheter skiller seg ikke i vesentlig grad ut fra hva gjestene også i det øvrige møter under andre og dagligdagse forhold.

Saksøkeren har søkt det objektive ansvar grunnet i saksøktes adgang til å tegne en dekkende ansvarsforsikring. Etter det retten har brakt i erfaring, opererer ikke de vanlige ansvarsforsikringer med et selvstendig farefelt, men dekker alene det ansvar forsikringstageren blir ilagt. Retten er kommet til at adgangen til å tegne nevnte ansvarsforsikring ikke kan tillegges betydning i bergjeldende tilfelle.

Side:1067

Retten er imidlertid kommet til at saksøktes opptreden er erstatningsforpliktende på et subjektivt grunnlag. Saksøkte som i løpet av sesongen mottar et større antall betalende besøkende - ca. 1.500 gjestedøgn samt mer tilfeldige restaurantbesøkende - plikter å utvise en stor grad av påpasselighet slik at gjestene ikke utsettes for skade under oppholdet. Hergjeldende trapp samt repos - begge deler uten noen form for sikring - finnes å stille forholdsvis store krav til aktsomheten hos dem som ferdes der. Ved mer uforutsette situasjoner er det nærliggende at det kan inntre uhell. Retten har likeledes lagt til grunn at når dørhåndtaket løsnet så skyldtes dette feil ved dørsplinten og ikke ved selve dørhåndtaket. Det er ført flere vitneprov for at omhandlede dørhåndtak satt fast i tiden før ulykken inntraff. Tilbygget ble oppført i 1959 - et år før ulykken inntrådte - og det antas derfor at det har vært plassert en splint av en eller annen form i døren. Nevnte splint må imidlertid ha vært en provisorisk installasjon som enten er forkommet under den vanlige ferdsel til redskapsrommet eller lett er blitt fjernet av uvedkommende. Sett i sammenheng med det med døren forbundne trappearrangement, burde saksøkte ha forestått innsatt en permanent dørhåndtakssplint som er helt betryggende allerede så tidlig som i 1959 da tilbygget ble oppført.

Til saksøktes anførsel om at saksøkeren ikke hadde noen foranledning til å begi seg inn i daværende redskapsrom, bemerkes at retten ikke finner det godtgjort at saksøkeren fikk fyldestgjørende orientering om etablissementets bad. Det er omtvistet i saken hvorvidt det var noe skilt på døren slik saksøkte fremholder. Også vitneprovene divergerer fra hverandre på dette punkt. Retten har imidlertid funnet det unødvendig å ta stilling til dette spørsmål, da plakaten, om den faktisk fremdeles hang der den 4. august - ulykkesdagen - hadde hengt på døren siden sesongens begynnelse og vært utsatt for vær og vind i ca. 3 måneder og således i alle tilfeller måtte være nærmest uleselig og dermed lite egnet som advarsel for de besøkende. En slik plakat kan ha inneholdt så forskjelligartede meddelelser og kan ikke ha krav på de besøkendes oppmerksomhet når innholdet er vanskelig å fatte. Retten finner ikke grunnlag for noen reduksjon av erstatningsbeløpet i h.t. strl. ikrl. §25 annet ledd i saksøkerens opptreden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson og lagdommerne Hans Østgaard og T. Brun Fretheim):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten finner ikke at det er ført noe bevis for at dørhåndtaket i 1959 bare ble festet på en provisorisk måte eller at det ikke ble betryggende festet. Lagmannsretten har sett på dørhåndtaket det dreier seg om. Det har ikke vært satt noen krave på dørhåndtaket, men kraven ville i tilfelle ikke ha dekket splinthullet. Det foreligger ingen opplysninger om hva slags splint som opprinnelig ble brukt, men lagmannsretten regner med at selv en tilpasset splint kan løsne og falle ut.

Det foreligger ikke noe som gir grunn til å tro at Eriksen eller noen av hans folk som han måtte ha ansvar for etter N.L. 3-21-2, har kjent til eller burde ha forstått at dørhåndtakets feste opprinnelig

Side:1068

eller senere har vært utilfredsstillende, slik at det var fare for at det kunne løsne, enn mindre at det har vært løst. Lagmannsretten finner ikke at det var uaktsomt av Eriksen at han ikke foretok noen særskilt undersøkelse av hvorledes dørhåndtaket var festet da tilbygget ble tatt i bruk. Det kan videre ikke bebreides Eriksen eller noen av hans folk at de heller ikke noen gang senere undersøkte håndtaket nærmere. Både Eriksen selv og hans folk brukte nemlig døren til stadighet helt frem til ulykkesdagen, og retten må etter det opplyste legge til grunn at håndtaket har virket upåklagelig hele tiden og at ingen har lagt merke til noen feil eller mangel ved håndtakets feste før ulykken inntraff.

Fra fru Nilsens side er det fremholdt at Eriksen måtte ha en skjerpet tilsynsplikt på grunn av forholdene på stedet. Retten finner imidlertid ikke at trappearrangementet frembød særlig stor fare for ulykker, tatt i betraktning hva slags gjester det er naturlig å regne med til et sted som dette. Videre finner lagmannsretten det godtgjort at Eriksen hadde satt opp en plakat ca. midtveis oppe på døren i format A 4 og med blyantpåskrift «INGEN ADGANG» med store trykkbokstaver (versalier). Retten antar at plakaten har vært godt leselig fra plassen nedfor trappen. Eriksen har også vist Nilsen og fru Nilsen badet på en slik måte at det måtte være klart hvilken dør han mente. Og om Nilsens, som de hevder, har tenkt at det innenfor den andre døren som de oppdaget bak hushjørnet, kanskje var et bad til, så kunne det ikke ventes at Eriksen skulle forstå dette og forutse at de kunne ville undersøke forholdet på egen hånd uten å nevne spørsmålet for ham. Det er en mulighet for at plakaten har vært revet ned eller falt av døren kort før ulykken skjedde, men heller ikke isåfall finner retten at Eriksen kan bebreides for noen forsømmelse.

Den inntrufne ulykke må etter dette bli å bedømme som en hendelig begivenhet som ikke kan tilskrives noe uaktsomt forhold fra Eriksen eller noen av hans folk. Det er da ikke noe grunnlag for erstatningskravet mot Eriksen, som må bli å frifinne.

Lagmann Sverdrup-Thygeson finner ikke grunn til å uttale seg og kan derfor ikke tiltre lagmannsrettens bemerkninger om trappearrangementet frembød fare for ulykker, eller om det stod noen plakat om ingen adgang på den omhandlede dør, og heller ikke om fru Nilsen hadde fått slike opplysninger om badet at det var ubeføyet av henne å se etter om døren førte inn til et baderom. - - -

Side:1069