Rt-1965-1075

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-10-29
Publisert:	Rt-1965-1075
Stikkord:	Arbeiderlovgivning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 143 B
Parter:	A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustri (høyesterettsadvokat Ivar Austad) mot Kristian Bruun m.fl. (høyesterettsadvokat Ernst Romàn).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Nygaard, Rode, Kristen Andersen, Berger
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956) §25, §43, §26

Dommer Roll-Matthiesen: Kristian Bruun, Arthur Johansen Sverre Kristoffersen og Edmund Nic. Nilsen ble den 21. mars 1962 oppsagt uten oppsigelsesfrist fra sine stillinger som filetarbeidere hos A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustri (Fi-No-Tro) i Båtsfjord. De reiste ved stevning av 7. desember 1962 sak mot bedriften med krav om å bli gjeninnsatt i sine gamle stillinger og om erstatning etter arbeidervernlovens §43. Vardø herredsrett avsa den 27. november 1963 dom med denne domsslutning:

«Saksøkte frifinnes.

Saksøkerne Kristian Bruun, Arthur Johansen, Sverre Kristoffersen og Edmund Nilsen dømmes til - en for alle og alle for en - å erstatte saksøkte sakens omkostninger med 1 500,00 - femten hundre kroner.»

Kristian Bruun m. fl. påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, hvis dom av 28. april 1964 har slik domsslutning:

«A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustrianlegg dømmes til å betale erstatning til Kristian Bruun med kr. 8 000,- - åttetusen kroner - og til Arthur Johansen, Sverre Kristoffersen og Edmund Nic. Nilsen med kr. 5 000,00 - femtusen kroner - hver innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.

A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustrianlegg frifinnes for kravet om gjeninntaking i bedriften.

Sakskostnader for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Fi-No-Tro har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Bedriften har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter, og jeg henviser herom til herredsrettens og lagmannsrettens doms grunner. Det er særlig fremhevet at de fire arbeidere fikk en klar ordre om å arbeide overtid og at denne ordre ble forstått av dem. De var også klar over at nektelse av å arbeide overtid ville medføre avskjed. Det forelå etter bedriftens mening en bevisst og avtalt nektelse av å utføre overtidsarbeide. Subsidiært har bedriften hevdet at arbeidernes forhold ga saklig grunn for oppsigelse, hvilket eventuelt må føre til at de bare har krav på lønn i oppsigelsestiden. Fi-No-Tro har nedlagt sådan påstand:

«I. Prinsipalt: Vardø herredsretts dom av 27/11 1963 stadfestes.

Side:1076

II. Subsidiært: Den ankende part frifinnes mot å betale motpartene lønn i oppsigelsestiden 14 dager.

III. Ankemotpartene dømmes til å betale - in solidum - til den ankende part sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Kristian Bruun m. fl. har anført det samme som for herredsretten og lagmannsretten. De har særlig henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse, idet de har fremholdt at den eventuelle ordre om overtidsarbeide var så uklar, at de ikke forsto alvoret i den, særlig hensett til den tidligere praksis i bedriften med hensyn til overtidsarbeide og adgangen for arbeiderne til å nekte å ta slikt arbeide. Hver enkelt av dem oppfattet ikke den advarsel tillitsmannen kom med som rettet mot seg. Alle fire hadde gitt en begrunnelse for at det ikke passet med overtidsarbeide den dag og hver enkelt oppfattet forholdet derhen at den av ham gitte begrunnelse var godtatt. De opptrådte uten kjennskap til hverandres standpunkter, og noen avtale om nektelse av overtidsarbeide forelå ikke, det var ingen aksjon fra deres side. Ankemotpartene har motanket og de har nedlagt følgende påstand:

«1. A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustri dømmes til å ta Kristian Bruun, Arthur Johansen, Sverre Kristoffersen, og Edmund Nic. Nilsen inn igjen i deres tidligere stillinger ved selskapets avdeling i Båtsfjord.

2. A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustri dømmes til å betale lønn i oppsigelsestid til Kristian Bruun, Arthur Johansen, Sverre Kristoffersen hver kr. 1 287,75 og til Edmund Nic. Nilsen kr. 459,- med 4 % renter p. a. fra 27. juni 1962 til betaling skjer.

3. A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustri dømmes til å betale erstatning til Kristian Bruun, Arthur Johansen, Sverre Kristoffersen og Edmund Nic. Nilsen etter skjønn - begrenset oppad til kr. 19 000,- for Kristian Bruun og til kr. 9 500,- for hver av de øvrige med 4 % renter p. a. fra 27. juni 1962 til betaling skjer.

4. A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustri dømmes til å erstatte Kristian Bruun, Arthur Johansen, Sverre Kristoffersen og Edmund Nic. Nilsen sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten og i anledning bevisopptak for Høyesterett og det offentlige de øvrige omkostninger for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens begrunnelser.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Vardø herredsrett til avhør av de fire ankemotparter og 5 vitner. Blant disse vitner er Asle Simonsen, som var formann ved filetavdelingen ved Fi-No-Tro i Båtsfjord i mars 1962 og som nu er faglærer ved Statens Lærebruk i Vardø. Han er ikke tidligere avhørt i saken uten at grunnen herfor er opplyst. Gunnar Ramstad, som var arbeidernes tillitsmann ved nevnte avdeling den gang

Side:1077

er også avhørt ved bevisopptak. Han avga forklaring både for herredsretten og lagmannsretten. Videre er det avholdt bevisopptak ved Bergen byrett til avhør av vitnet Johan Brochman Sevenius, som var disponent for Fi-No-Tro's anlegg i Båtsfjord fra august 1951 til våren 1964. Han avga forklaring for herredsretten, men ikke for lagmannsretten. Sluttelig er overkontrollør Arne Pedersen avhørt ved bevisopptak ved Tromsø byrett.

Det er på det rene at de fire ankemotparter i realiteten ble avskjediget den 21. mars 1962. De har imidlertid valgt å få saken prøvet etter oppsigelsesbestemmelsen i arbeidervernlovens §43, og Fi-No-Tro har ikke på noe trinn av saken reist innsigelse mot dette.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Som herredsretten og lagmannsretten finner jeg at situasjonen for bedriften var slik den 21. mars 1962 at overtidsarbeide kunne kreves og at ankemotpartene ikke hadde gyldig grunn til å nekte å ta slikt arbeide. Jeg slutter meg til det som er anført herom av de tidligere retter, dog således at jeg ikke er enig med lagmannsretten i at det ikke ble gått frem etter bestemmelsen i arbeidervernlovens §25 nr. 2. Tillitsmannen - Ramstad - ble av formannen Asle Simonsen underrettet om at disponent Sevenius hadde funnet det nødvendig med overtidsarbeide, og jeg forstår det slik at tillitsmannen var enig heri. Forholdet til arbeidervernlovens §25 nr. 2 skulle da være i orden. Jeg finner grunn til å tilføye at det ikke i overenskomsten eller reglementet for Båtsfjord-anlegget er inntatt noen bestemmelse om adgang for arbeiderne til å be seg fritatt for overtidsarbeide ved særlige anledninger av private grunner. Men selv om en slik bestemmelse hadde foreligget, ville de grunner som er oppgitt i dette tilfelle ikke ha vært tilstrekkelige.

Spørsmålet blir så om ankemotpartene fikk en klar ordre om overtidsarbeide og om de forsto ordren og de konsekvenser det ville ha for dem om de ikke etterkom ordren. Dette spørsmål ble ikke drøftet av herredsretten fordi spørsmålet ikke var reist der. Heller ikke var det nevnt i ankeerklæringen til lagmannsretten, og det er så vidt skjønnes først under ankeforhandlingene for lagmannsretten at det ble hevdet av arbeiderne at det ikke forelå noen klar ordre og at ankemotpartene i alle fall ikke hadde forstått den. Lagmannsretten kom til at «arbeiderne virkelig har fått pålegg om å ta overtid, enda om tillitsmannen bar det fram på en noe uklar måte. Derimot mener lagmannsretten at de ikke forstod alvoret i situasjonen». Dette forhold måtte etter lagmannsrettens mening gå utover bedriften. Som før nevnt hadde lagmannsretten - foruten de fire arbeideres forklaringer - bare tillitsmannen Ramstads forklaring å holde seg til, mens det for Høyesterett som anført også foreligger vitneforklaringer fra den daværende leder av bedriften Johan Brochman Sevenius og av formannen Asle Simonsen. Ved disse nye vitneforklaringer er forholdet mer klarlagt, og jeg skal om hendelsesforløpet i korthet bemerke:

Side:1078

Sevenius fant det nødvendig med overtidsarbeide, og han konfererte med Simonsen, som igjen konfererte med Ramstad. Sevenius ble underrettet om at ankemotpartene ikke ville ta overtidsarbeide, og Ramstad ble kalt inn til Sevenius som spurte hva grunnen var. Dette visste Ramstad ikke, og han ble anmodet om å skaffe rede på det. Ramstad gikk til arbeiderne, og de svarte hver for seg at de hadde forskjellige arbeider å utføre hjemme. Sevenius som fant de oppgitte grunner utilstrekkelige for fritagelse, hadde så en telefonsamtale med sekretær Åge Pettersen i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund i Oslo. Ramstad hørte på denne samtale og snakket selv med Pettersen. Denne uttalte bl.a. at arbeiderne kunne avskjediges uten videre hvis de nektet overtidsarbeide uten gyldig grunn. Om denne telefonsamtale og det sekretær Pettersen hadde sagt ble ankemotpartene underrettet av Ramstad, idet de samtidig ble gjort kjent med at disponenten hadde uttalt at den som ikke møtte til overtidsarbeide ikke behøvet å møte neste dag. Ramstad har forklart at ankemotpartene oppfattet det han meddelte dem. Simonsen har forklart at han ble underrettet av Ramstad om at beskjeden var gitt, og Sevenius har forklart at han visste at beskjeden ble gitt. Sevenius fikk den forståelse at de fire arbeidere holdt fast ved sitt standpunkt om å nekte overtid.

Ved den vanlige arbeidstids slutt kl. 15 forlot ankemotpartene bedriften, og Sevenius skrev de likelydende brev til ankemotpartene. Brevene - datert 21. mars 1962 - er referert i herredsrettens dom, men jeg finner for sammenhengens skyld å burde referere dem her. De er sålydende:

«De blev idag anmodet om å skjære overtid p.gr.av store råstofftilførsler, som det ikke var mulig å regne med på forhånd, men opplyste at De ikke var villig til dette. Hverken bedriften eller Deres tillitsmann har fått oppgitt nogen grunn, som er viktig nokk til denne nektelse. Vi har også kontaktet sekretær Å. Pettersen i N.N.N., Oslo, som opplyste, at De ikke har anledning til å nekte å arbeide overtid i dette tilfælde, da vi har meget råstoff og der ikke har vært brukt overtid før i vinter.

Som De ganske sikkert selv forstår er bedriften ikke tjent med arbeidere som nekter å stå overtid, når forholdene tilsier det og man ikke har brukt opp den lovlige overtid på forhånd. Dette spørsmål har heller aldrig skapt nogen vanskeligheter før. Møter De ikke opp til overtidsarbeidet i eftermiddag må De betrakte Dem som oppsagt fra idag av uten oppsigelsesfrist, da vi betrakter dette som et brudd på tariffavtalen.»

Brevene ble besørget brakt til ankemotpartene av Simonsen, og det er på det rene at de ble mottatt mellom kl. 16 og 16.30. Ingen av ankemotpartene møtte til overtidsarbeide, og de møtte heller ikke til arbeide neste dag.

Etter det som nu foreligger finner jeg det godtgjort at ankemotpartene før de forlot arbeidsstedet den 21. mars 1962 fikk et klart pålegg om å arbeide overtid og at de også har forstått dette

Side:1079

og at de har vært klar over hvilke konsekvenser en nektelse av å møte til overtidsarbeide kunne medføre for dem. De kan ikke høres med at de ikke trodde ordren angikk dem fordi de hadde oppgitt en grunn for ikke å kunne møte. De må etter min mening alle fire ha vært klar over at den grunn de hadde oppgitt ikke var godtatt av bedriften. Som sluttsten på det hele fikk de så bedriftens brev, som ikke levnet tvil om bedriftens standpunkt. Selv om det muligens ikke kunne blitt noe overtidsarbeide så sent på dagen, ville de etter det som er anført i siste setning i brevet ha kunnet avbøte følgene av den tidligere nektelse ved da å møte frem. Men som anført fant ingen av dem grunn til å møte.

Jeg finner at ankemotpartenes forhold var så graverende at bedriften måtte ha rett til å oppsi dem - eller rettere sagt avskjedige dem - uten oppsigelsesfrist. Bedriften må derfor bli å frifinne uten at det for meg er nødvendig å komme inn på det av bedriften som nytt for Høyesterett anførte om at ankemotpartene i fellesskap hadde nektet å utføre overtidsarbeide angjeldende dag.

Jeg antar at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustri frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rode, kst. dommer Kristen Andersen og dommer Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Håvard Nesheim):

- - -

Retten skal bemerke:

Retten finner at bedriften ved den anledning det gjelder hadde rett til å kreve av arbeiderne at de arbeidet overtid for å skjære unna det parti fisk som var levert samme morgen og som ikke ble ferdig produsert i løpet av den ordinære arbeidstid. Det hadde ikke tidligere i året 1962 vært arbeidet overtid, så begrensningene i adgangen til å kreve overtid - jfr. arbeidervernlovens §26 var ikke aktuell. Arbeidervernlovens §25 nr. 1 b og c hjemler i dette tilfelle bedriften adgang til å kreve overtid.

Ingen av de fire saksøkere hadde noen gyldig grunn til å avslå. Tre av saksøkerne oppga den 21/3 1962 ikke noen grunn i det hele tatt, og de grunner de har omtalt under hovedforhandlingen - forskjellige arbeider på hus og hjemmeinnredning - er ikke et slikt nødvendig og presserende arbeide at det kan regnes som gyldig grunn til å avslå overtidsarbeide. Det vises i denne sammenheng til dom av Arbeidsretten 1959 227 om vurderingen av hva som skal til for at gyldig grunn til å avslå overtid kan foreligge - samt hvordan vedk. arbeider må forholde seg forutsatt at han har gyldig grunn. - Saksøkeren Kr.

Side:1080

Bruun oppga den 21/3 1962 at han hadde utført noe sparkling i sitt hus og nå skulle slipe dette. Retten er enig med bedriften i at dette ble forkastet som noen gyldig grunn til å avslå overtidsarbeide.

Også tariffavtalen gjeldende mellom partene den 21/3-1962: Overenskomst om lønns- og arbeidsvilkår mellom A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustris anlegg på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund på den annen side - §4 forutsetter at bedriften har adgang til å kreve overtidsarbeide gjennomført av sine arbeidere. På et par steder i nevnte §4 er det også uttalt en forutsetning om at bedriften har adgang til å pålegge overtidsarbeide idet det sies bl.a.:

«Merknad: Angående betaling for pålagt arbeid på fridag vises til Fellesforslaget A II, siste avsnitt og stedlige avtaler om arbeidstidsiandeling.» -

«Gjelder for dag- og skiftarbeidere: Hvis det forlanges av bedriften at det skal arbeides i spisetiden - hvilket mest mulig skal unngås - betales herfor 100 % tillegg».

Bedriften gikk frem på den foreskrevne måte, jfr. arbeidervernlovens §25 nr. 2 og konfererte med arbeidernes tillitsmann som så ga beskjed til arbeiderne om overtidsarbeide. Foranlediget av at de fire saksøkere nektet, ble det også to ganger i løpet av dagen av saksøkte tatt kontakt med Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund ved forbundets sekretær og såvel forbundets som tillitsmannens uttalelser overfor saksøkerne gikk helt klart ut på at de skulle ta det pålagte overtidsarbeide.

Det må være åpenbart at saksøkte A/S Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustrianlegg - innen rammen av bestemmelser i arbeidervernlov og tariffavtale - må ha den samme anledning som øvrige bedrifter til å kreve overtidsarbeide gjennomført. Man kan ikke med rette snakke om noe «sosialt tilsnitt» som skulle føre til en annen vurdering for denne bedrift. Den ting at Staten, Landsorganisasjonen i Norge og Norges Råfisklag er aksjonærer i bedriften, kan ikke føre til at bedriften skal praktisere en arbeidsledelse og disiplin som vil gjøre det vanskelig å holde det gående med hensyn til effektivitet og lønnsomhet.

Saksøkerne har med urette nektet å ta overtid, og saksøkte har da rett til å avskjedige arbeiderne på dagen. Tilsidesettelse av gitt ordre er saklig grunn til oppsigelse, jfr. uttalelser hos Friberg: Arbeidervernlover (utg. 1963 173) og Varanger herredsretts dom av 11. mars 1938. Det vises ennvidere til dom av Arbeidsretten 1952 81, hvor Arbeidsretten fant at 4 arbeidere som uberettiget hadde nektet overtid med rette av bedriften var avskjediget uten oppsigelsesfrist. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank og Maurits Andersen og sorenskriver Arne Kr. Meedby):

- - -

Lagmannsretten er enig med Fi-No-Tro og herredsretten i at bedriften hadde rett til å pålegge de fire arbeiderne å ta overtidsarbeid den 21. mars 1962. Dette må gjelde uten omsyn til om det forelå et lovlig arbeidsreglement som slo fast plikt til å arbeide på overtid. Plikten til overtidsarbeid må antas å følge av arbeidsforholdets art og alminnelige arbeidsrettslige grunnsetninger. Den er også forutsatt i tariffavtalen.

Side:1081

Den praksis som har eksistert ved Båtsfjordanlegget, kan ikke ha tatt fra bedriften retten til å pålegge overtidsarbeid mot arbeidernes vilje, selv om de har visse grunner for å nekte. Etter det som er opplyst, er spørsmålet aldri blitt satt på spissen, idet bedriften alltid har fått arbeidere nok til å ta overtidsarbeid innenfor rammen av det som er tillatt etter arbeidervernloven.

Dette hindrer ikke at en arbeider må kunne nekte å ta overtidsarbeid når han har tilstrekkelig tungtveiende grunn. Men lagmannsretten kan ikke finne at de grunner som arbeiderne har oppgitt i dette tilfellet, var av den art. Det gjaldt forskjellige oppussings- og innredningsarbeid i husene deres som måtte kunne vente til en annen dag.

Videre er lagmannsretten enig i at det må være bedriftsledelsens sak å avgjøre om det er nødvendig å bruke overtidsarbeid - så lenge den holder seg innenfor rammen av et forsvarlig skjønn. Og det har den gjort i dette tilfellet. Derimot kan en ikke se at det er gått fram etter bestemmelsen i arbeidervernloven §25 nr. 2, slik som herredsretten har slått fast. Det er ikke opplyst at disponenten drøftet med tillitsmannen for arbeiderne om det var nødvendig å sette i verk overtidsarbeid. Men dette kan ikke gjøre bedriftsledelsens vedtak uvirksomt.

Imidlertid er det spørsmål om arbeiderne har fått et ubetinget pålegg om overtidsarbeid og om de har forstått dette. Her rår det atskillig uklarhet. Verken disponenten eller arbeidsformannen har forklart seg for lagmannsretten. Foruten forklaringene fra de ankende parter og en del brev som er lagt fram, er det i første rekke tillitsmannens forklaring en har å holde seg til.

Tillitsmannen har forklart at han den 21. mars litt før kl. 13 fikk beskjed fra arbeidsformannen om at det skulle arbeides overtid. Han gikk da først til det partiet som arbeidde ved skjærebenken, og spurte om de var villige til å ta overtidsarbeid. Der var sju mann i alt. Tre var villige, men de fire sa nei. Formannen fikk beskjed om dette, og kort etter ble tillitsmannen kalt inn på kontoret til disponenten. Der ble han spurt om grunnen til at de fire ikke ville ta overtidsarbeid. Det visste han ikke og gikk derfor tilbake til arbeiderne og spurte om grunnen. De svarte hver for seg at de hadde forskjellig arbeid å gjøre heime, og med disse opplysningene gikk tillitsmannen tilbake til disponenten. Denne tok nå en telefonsamtale med sekretæren i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, og tillitsmannen fikk også snakke med ham. Tillitsmannen fortalte sekretæren at de fire arbeiderne hadde sagt de hadde arbeid heime. Men sekretæren svarte bare at de kunne «sparkes på dagen» dersom de nektet uten grunn. Disponenten bad tillitsmannen si fra til arbeiderne at de ikke behøvde å komme tilbake dersom de ikke møtte til overtid. Tillitsmannen syntes dette var hardt, og mente at de iallfall måtte få en advarsel først. Disponenten svarte at advarsel hadde de fått. Men det var noe som tillitsmannen ikke kjente til. (Det har heller ikke kommet fram ellers under saka at arbeiderne har fått noen advarsel tidligere. Disponenten tenkte vel på den beskjed arbeiderne alt hadde fått om å arbeide overtid). Videre mente tillitsmannen at det ikke var hans sak å gi en slik beskjed til arbeiderne, det burde

Side:1082

disponenten gjøre. Disponenten svarte at han også skulle sende skriftlig beskjed. Tillitsmannen gikk så tilbake til velferdsrommet og sa fra både om det disponenten hadde sagt, at de som ikke møtte til overtid, ikke trengte å komme igjen mer, og om det som sekretæren hadde sagt, at de som nektet å arbeide overtid uten grunn, kunne sparkes på dagen. På velferdsrommet satt både de fire arbeiderne og andre, og tillitsmannen vendte seg ikke til noen bestemt.

Da det ikke ble arbeidere nok til skjærebenken, kunne det ikke bli noe overtidsarbeid i det hele. Ingen andre av de om lag 40 mann som arbeidde på skiftet, ble derfor spurt om å møte fram om ettermiddagen.

Stort sett stemmer tillitsmannens forklaring med det som har kommet fram på annen måte, men der er enkelte avvik. På det springende punkt, hvilke beskjeder tillitsmannen har gitt de fire arbeiderne, finner en å måtte legge hans forklaring til grunn med den modifikasjon at han også bad dem fra sekretær Pettersen om å ta overtidsarbeidet.

Etter dette må det sies at arbeiderne virkelig har fått pålegg om å ta overtid, enda om tillitsmannen bar det fram på en noe uklar måte. Derimot mener lagmannsretten at de ikke forstod alvoret i situasjonen. Ut fra den praksis som hadde vært fulgt, og på bakgrunn av den uttalelsen som ble referert fra sekretær Pettersen, mente de å være i sin gode rett når de ikke ville møte til overtid. Klarheten og alvoret i pålegget ble også svekket ved den indirekte måten det ble gitt på. Etter bevisføringen må en legge til grunn at beskjeden som arbeidsformannen gav da arbeiderne gikk fra jobben kl. 15, ikke var noe klarere.

Dette er et forhold som etter lagmannsrettens mening må gå ut over bedriften. En ser det slik at bedriftsledelsen ikke har gått fram på rett måte når det gjelder en så alvorlig sak som å avskjedige eller si opp eldre, veltjente arbeidere. Ledelsen hadde ingen sikkerhet for at pålegg og beskjeder ble riktig formidlet gjennom formann og tillitsmann at den sjølv fikk alle opplysninger til vurdering av arbeidernes standpunkt og at arbeiderne var fullt klar over bedriftsledelsens standpunkt. Før disponenten gikk til det steg å avskjedige arbeiderne, burde han derfor ha tatt direkte kontakt med dem, slik at alt kunne bli klarlagt og arbeiderne ikke være i tvil om hvor bedriften stod. Det var dess større grunn til å gå fram på denne måten fordi det aldri tidligere hadde vært praktisert å pålegge arbeiderne å ta overtidsarbeid mot deres vilje. Brevet som ble sendt samme dagen, kunne ikke rette på dette. Da var alt avgjerda tatt. Arbeiderne fikk brevet mellom kl. 16 og 17, og det var for seint for dem å innrette seg etter pålegget. Som nevnt var overtidsarbeidet alt avblåst.

Lagmannsretten er såleis kommet til at det som forelå, ikke gav Fi-No-Tro tilstrekkelig grunnlag for å avskjedige arbeiderne, og det var heller ikke saklig grunn til å si dem opp. Retten er enig med ankepartene at disse to spørsmål må vurderes noenlunde likt i et tilfelle som dette.

Arbeiderne har valt å gjøre gjeldende de krav som følger av arbeidervernloven §43 om oppseiing, og dette må det være rettslig adgang til, jamvel om «oppsiinga» fra bedriften reelt sett er avskjed. Det betyr bare at de velger å se bedriftens forhold på en mildere måte.

Side:1083

Lagmannsretten er kommet til at den ikke kan ta til følge ankepartenes påstand om å bli gjeninnsatt i sine gamle stillinger med alt som dette innebærer. Det er forlengst tatt inn nye folk istedenfor disse fire, og skulle ankepartene nå tre inn igjen på sine gamle plasser i ansiennitetsrekken, ville det bety at de andre ble skjøvet bakover. I denne sammenhengen legger retten en viss vekt på at de fire arbeiderne avslo et tilbud som bedriften satte fram den 13. juni 1962, om at de skulle få tilbake sine gamle stillinger og beholde sin ansiennitet og dessuten få kr. 400,- hver i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Nå er det gått snart to år siden den gangen, og det er atskillig vanskeligere å rive opp i arbeidsstokken ved Båtsfjord-anlegget. Dertil kommer at de fire arbeiderne har fått seg nye jobber i mellomtida.

Derimot antar lagmannsretten at det er grunnlag for å tilkjenne arbeiderne erstatning etter §43 i arbeidervernloven. - - -