Rt-1965-1088

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1965-10-30
Publisert:	Rt-1965-1088
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 122
Parter:	Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Chr. B. Platou) mot Even Oudenstad m.fl. (advokat Bjørn Eggen - til prøve) og Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Chr. B. Platou) mot Anna Bakke m.fl. (advokat Bjørn Eggen - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Leivestad, Thrap, Heiberg, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §375, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917), §180, §368, §383, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28

Dommer Stabel: Saken gjelder anke over to overskjønn vedrørende avståelse av grunn og rettigheter m.v. til anlegg av kraftledning, nemlig Hadeland og Land herredsretts overskjønn for kraftledningen Fåberg-Røykås som ble avhjemlet den 8. januar 1964, og Nord-Hedmark herredsretts overskjønn for kraftledningen Vardal-Furnes som ble avhjemlet 5. juni samme år. I begge de to skjønnssaker ønsket Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen som ekspropriant å få oppstilt den skjønnsforutsetning - punkt 3 b i et fremlagt forslag - at i tilfelle hvor en grunneier ikke valgte å hugge standskogen i kraftgaten selv, skulle tømmeret måles av den offentlige tømmermåling og betales etter gjeldende pris på avvirkningstiden med fradrag av driftsomkostninger pr. m3 etter fastsettelse av skjønnsretten. Tross protest fra en rekke grunneiere fikk eksproprianten medhold av underskjønnet i saken om Fåberg-Røykåsledningen, men overskjønnet kom til at det ikke var adgang til å oppstille den nevnte forutsetning for så vidt angikk grunneiere som protesterte mot den. Samme standpunkt tok både underskjønnet og overskjønnet i saken om kraftledningen Vardal-Furnes. For hver enkelt av de grunneiere som protesterte mot skjønnsforutsetning 3 b, fastsatte de to overskjønn erstatningen i en rund sum som omfattet både erstatning for avståtte rettigheter og erstatning for ekspropriantens hugst av standskogen i ledningsgaten.

Saksforholdet fremgår ellers av skjønnsgrunnene.

Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen har anket til Høyesterett over de to overskjønn for så vidt angår de takstnumre hvor

Side:1089

tvisten om den nettopp nevnte skjønnsforutsetning har hatt betydning. Som ankemotparter er i saken om kraftledningen Fåberg-Røykås 33 grunneiere fra Snertingdal, Biri og Fåberg gjort til motparter. I saken om kraftledningen Vardal-Furnes er det 6 ankemotparter.

De to anker er forent til felles forhandling og avgjørelse.

Anken gjelder prinsipalt rettsanvendelsen, og er for så vidt bygd på det hovedsynspunkt at skjønnsretten trenger særlig hjemmel for å fravike de skjønnsforutsetninger som oppstilles - foreslås - av eksproprianten. Forslaget må, hevdes det, legges til grunn i den utstrekning det ikke strider mot ekspropriasjonstillatelsen, skjønnsloven eller ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger, herunder prinsippet om at ekspropriatus skal ha full erstatning. Intet av dette er tilfellet når det gjelder forslagets punkt 3 b. Bestemmelsen er et resultat av årelang praksis som har dannet seg under medvirkning også av skogeierinteressene. Regelen om at tømmeret skal måles av den offentlige tømmermåling etter å være hugget, gir den best mulige garanti for et riktig og nøyaktig oppgjør, og den fører til resultater som harmonerer best mulig med det økonomiske resultat i tilfelle hvor skogeierne velger å hugge selv. Fastsettingen av tømmerprisen for det enkelte takstnummer på grunnlag av målingen er en automatisk regneoperasjon som ikke forutsetter noe skjønn, og det ville være prosessøkonomisk uheldig om skjønnsrettene skulle måtte foreta utregningen selv; som regel vil nemlig målingsresultatet foreligge først etter at skjønn, eventuelt overskjønn, er holdt. Ingen ekspropriasjonsrettslig eller skjønnsrettslig regel er til hinder for den fremgangsmåte som punkt 3 b foreskriver. De innvendinger som enkelte grunneiere har rettet mot bestemmelsen - således at den unntaksvis kan føre til at erstatningen blir beregnet etter en tømmerpris som er lavere enn prisen på tiden for skjønnets avhjemling - vil kunne imøtekommes på fullt betryggende måte ved at skjønnsretten, der det er grunn til det, innkalkulerer en passende kompensasjon i erstatningens hovedpost, som omfatter alle ikke spesifiserte tap som følge av ekspropriasjonen. I de foreliggende saker hadde overskjønnene tilstrekkelig materiale til å regulere erstatningsfastsettelsen på denne måten - bl.a. fordi standskogen var felt og målt da overskjønnene ble holdt - og de hadde etter partenes prosedyre oppfordring til å følge denne vei. For så vidt angår skjønnsrettens stilling til de av eksproprianten foreslåtte skjønnsforutsetninger, innrømmer den ankende part at punkt 3 b kanskje er av en noe annen art enn de «egentlige» skjønnsforutsetninger som gjelder ekspropriasjonens omfang m.v. Men skal punkt 3 b kunne fravikes av skjønnsretten til fordel for en annen fremgangsmåte, da må det iallfall være et vilkår at denne annen fremgangsmåte blir klart definert som skjønnsforutsetning og at den gir sikkerhet for et materielt riktig resultat. Dette er ikke tilfelle i de foreliggende saker. Overskjønnsrettene har ikke gitt noen fyllestgjørende begrunnelse for sin tilsidesettelse av punkt 3 b; de

Side:1090

har ikke sagt noe om i hvilken grad den samlede erstatning for hvert takstnummer inkluderer beregnet godtgjørelse for hugget tømmer, og de har ikke gitt noe klart uttrykk for hvilke alminnelige synspunkter som er lagt til grunn for sistnevnte beregning. Det er en nærliggende mulighet for at valg av fremgangsmåte - uriktig - er påvirket av skatterettslige betraktninger som spilte en stor rolle under prosedyren fra skogeiernes side. En uttalelse i Fåberg-Røykås-overskjønnet om at erstatningen for det avvirkede tømmer må fastsettes ut fra en «gjennomsnittspris eller langtidspris» kan også tyde på at skjønnet har lagt en uriktig rettsanvendelse til grunn for sin avgjørelse. Selv om man antar at skjønnsretten har adgang til å tilpasse de foreslåtte skjønnsvilkår med henblikk på forholdene i det enkelte skjønnstilfelle, så kan dette etter den ankende parts oppfatning iallfall ikke skje i større utstrekning enn nødvendig for å oppnå den tilsiktede korreksjon. I de foreliggende tilfelle hadde det vært mulig å beholde kjernen i punkt 3 b og likevel imøtekomme de protesterende grunneieres ønskemål med hensyn til normene for gjennomføringen av det etterfølgende oppgjør.

Subsidiært gjelder anken også saksbehandlingen, idet det hevdes at de to overskjønns begrunnelse for å fravike punkt 3 b er så ufullstendig og uklar at det ikke er mulig å se om avgjørelsene for så vidt er bygd på en riktig rettsanvendelse. Under ankeforhandlingen for Høyesterett er også gjort gjeldende at det må være en feil når erstatningen for det enkelte takstnummer er fastsatt i en rund sum uten spesifikasjon når det gjelder erstatning for ekspropriantens hugst av standskogen. I anledning av ankemotpartenes anførsel om at anken over saksbehandlingen er for sent fremsatt, gjør den ankende part gjeldende at anken for så vidt må ansees overflødig; Høyesterett må ex officio ta standpunkt til skjønnsgrunnenes lovlighet i et tilfelle som dette. Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«I ankesak nr. 144/1964:

1. Hadeland og Land herredsretts overskjønn av 8. januar 1964 for kraftledningen Fåberg-Røykås oppheves og henvises til ny behandling for så vidt gjelder ankemotpartene.

2. Ankemotpartene tilpliktes å betale Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen saksomkostninger for Høyesterett.

I ankesak nr. 162/1964:

1. Ankesaken heves som forlikt for så vidt angår ankemotpart nr. 6, major Sandberg.

2. Nord-Hedmark herredsretts overskjønn av 5. juni 1964 for kraftledningen Gjøvik-Furnes oppheves og henvises til ny behandling for så vidt gjelder ankemotpartene.

3. Ankemotparter nr. 1-5 tilpliktes å betale Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene gjør gjeldende at de to overskjønn er bygd på en riktig rettsanvendelse. Det er etter deres oppfatning en misforståelse når den ankende part går ut fra at skjønnsretten må ha særlig hjemmel for å fravike ekspropriantens forslag i

Side:1091

skjønnsforutsetningenes punkt 3 b. Det dreier seg ikke her om noen skjønnsforutsetning i egentlig forstand, men om en regel angående fremgangsmåten ved fastsettelse av erstatningen, og dette spørsmål har skjønnsretten fullt herredømme over ubundet av ekspropriantens valg og uten at det er nødvendig å gi noen begrunnelse for at det velges en annen løsning enn foreslått. For øvrig er - etter ankemotpartenes oppfatning - overskjønnenes begrunnelse riktig for så vidt den går ut på at det ikke er rettslig adgang til å legge punkt 3 b til grunn uten samtykke av grunneierne. Skjønnet har plikt til selv å fastsette erstatningen i et utregnet pengebeløp; kan dette av tekniske grunner ikke skje med det samme, må saksbehandlingen utsettes. Betaling for tømmeret etter prisene på avvirkningstiden - slik som bestemt i punkt 3 b - ville dessuten ikke gi full erstatning i det foreliggende tilfelle fordi avvirkningen fant sted i en sesong med lavere priser enn de som gjaldt på avhjemlingstiden og fordi grunneierne hadde mulighet for å selge tømmeret til lokal industri til særlig gunstige priser. Videre har ankemotpartene sterkt fremhevet at da overskjønnene ble holdt, var standskogen i ledningsgaten allerede hugget og målt av den offentlige tømmermåling; det var ingen rimelig grunn til at ikke overskjønnet selv skulle regne ut tømmerprisen og fastsette erstatningen for avvirket tømmer. Situasjonen var derfor i virkeligheten en helt annen enn den punkt 3 b normalt tar sikte på. Ut fra dette mener ankemotpartene at denne sak har meget liten prinsipiell betydning; og de har reist tvil om hvorvidt den ankende part har noen rettslig interesse i å se Høyesteretts avgjørelse. - Hva angår anken over saksbehandlingen, har ankemotpartene pekt på at den ble fremsatt etter at ankeforhandling var berammet, og de har under henvisning til tvistemålslovens §368 §375 protestert mot at den tillates fremmet. Subsidiært hevdes at overskjønnenes begrunnelse er tilstrekkelig, og at det iallfall ikke foreligger noen feil som kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«Sak 144/1964:

1. Hadeland og Land herredsretts overskjønn av 8 januar 1964 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Sak 162/1964:

1. Ankesaken heves som forlikt for så vidt angår ankemotpart nr. 6, major Ole Sandberg.

2. Nord-Hedmark herredsretts overskjønn av 5. juni 1964 stadfestes.

3. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at ankene ikke kan føre fram.

Innledningsvis nevnes at det etter min mening må være klart at ankene ikke kan avvises på grunn av manglende rettslig interesse fra den ankende parts side. I så henseende er det nok å peke på at den ankende parts standpunkt - slik det er presisert under prosedyren for Høyesterett - ikke bare går ut på at de to

Side:1092

overskjønn lider av rettslige mangler, men også på at dette har ført til at erstatningene sannsynligvis er blitt satt for høyt.

Anken over rettsanvendelsen dreier seg utelukkende om punkt 3 b i de skjønnsforutsetninger som Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen vanligvis legger fram i saker om ekspropriasjon til anlegg av kraftledninger, og som etter det opplyste med få unntak har vært akseptert av alle interessenter gjennom en årrekke. De sentrale bestemmelser i punkt 3 b lyder slik:

«For de takstnumres vedkommende hvor eieren velger ikke å hugge selv, foretar eksproprianten hugsten og beholder det hugne. Det vil da ikke bli foretatt noen opprydning etterpå.

Målingen skjer som sortimentsmåling ved stubben og utføres av offentlig tømmermåling med vanlig korting for skade trærne har pådratt seg under veksten, mens det hverken ved nedsettelse i sortiment eller ved korting skal straffes for skader som skyldes ekspropriantens virksomhet.

Kostnadene ved målingen dekkes av eksproprianten. Det innmålte tømmer betales etter gjeldende pris på avvirkningstiden for hvert sortiment. Skjønnsretten fastsetter de driftsomkostninger pr. m3 som eksproprianten kan fratrekke for hvert takstnummer.»

Jeg er enig med ankemotpartene i at denne skjønnsforutsetning i virkeligheten gjelder fremgangsmåten ved - og prinsippene for - fastsettelse av ekspropriasjonserstatningen. Jeg er også enig i at dette er et spørsmål som skjønnsretten ubundet av ekspropriantens valg må ta standpunkt til i hvert tilfelle. Det kan her ikke trekkes noen bindende slutning ut fra de regler som gjelder om ekspropriantens rett til ensidig å oppstille skjønnsforutsetninger angående ekspropriasjonens omfang og om måten den rent faktisk skal gjennomføres på.

Overskjønnsrettens rettsanvendelse kan da etter min mening ikke angripes med den begrunnelse alene at forutsetningenes punkt 3 b er fraveket. Jeg nevner her at det ikke er opplyst noe som tyder på at tilsidesettelsen er vilkårlig eller på at det ikke ble gått forsvarlig fram. Når skjønnsrettene - i stedet for å følge punkt 3 b - beregnet og fastsatte erstatningen selv, er dette en fremgangsmåte som stemmer med vanlig ekspropriasjonsrettslig praksis. Å følge vanlig praksis i disse tilfelle måtte fremstille seg som naturlig i betraktning av at målingen allerede var utført da overskjønnene ble holdt. Det kan ikke ha vært noen tungtveiende praktisk grunn til mot grunneiernes protest å utskyte den endelige fastsettelse av erstatningsbeløpene til utregning på et senere tidspunkt utenfor skjønnet. I samme retning trekker vanskelighetene ved i de foreliggende tilfelle å anvende den materielle prisfastsettingsnorm i punkt 3 b. Om disse vanskeligheter henviser jeg til partenes prosedyre, som jeg tidligere har referert.

Etter dette kan jeg ikke se at overskjønnene har gjort seg skyldig i uriktig rettsanvendelse ved å sette det foreslåtte punkt 3 b til side til fordel for den fremgangsmåte som faktisk ble

Side:1093

fulgt. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til skjønnsrettens begrunnelse for så vidt den går ut på at det ikke engang var rettslig adgang til å følge punkt 3 b.

Jeg går så over til å behandle den subsidiære anke over saksbehandlingen. Denne ankegrunn ble først fremsatt på et sent tidspunkt under saksforberedelsen etter at ankeforhandling allerede var berammet. I det prosesskrift av 19. mai 1965 hvor den nye ankegrunn ble formulert, heter det at «Den ankende part vil gjøre gjeldende som subsidiær ankegrunn at de grunner som er gitt i begge overskjønn for å sette til side skjønnsforutsetningenes pkt. 3 b ikke oppfyller kravene til begrunnelse etter skjønnsprosesslovens §28 - - -». Slik prøvelse av skjønnsgrunnene som her er forutsatt, må Høyesterett - selv uten anke over saksbehandlingen - kunne foreta i den utstrekning det er nødvendig for å prøve om overskjønnenes rettsanvendelse er riktig, jfr. tvistemålslovens §383 sammenholdt med §384 nr. 5. Som det fremgår av hva jeg allerede har sagt, mener jeg imidlertid at Høyesterett etter omstendighetene har tilstrekkelig grunnlag for å prøve rettsanvendelsen.

Under prosedyren for Høyesterett har den ankende part også kritisert andre sider av de to overskjønns begrunnelse og saksbehandlingen for øvrig. For så vidt denne kritikk er ment som en anke over saksbehandlingen, er jeg enig med ankemotpartene i at den er fremsatt for sent etter reglene i tvistemålslovens §375 og i at vilkårene etter paragrafens annet ledd for å tillate at den nye ankegrunn behandles ikke er til stede.

Det blir min konklusjon at begge overskjønn må stadfestes.

Etter begjæring av begge parter må ankesaken dog heves som forlikt for så vidt angår ankemotparten major Sandberg.

Den ankende part har tapt saken fullstendig, og bør etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse og dom:

I ankesak nr. 144/1964 og nr. 162/1964:

1. Ankesak nr. 162/1964 heves i forholdet mellom Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen og major Sandberg.

2. Hadeland og Land herredsretts overskjønn og Nord-Hedmark herredsretts overskjønn stadfestes for så vidt det er påanket.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen til ankemotpartene i sak nr. 144/1964, i alt 33 parter, og i sak nr. 162/1964, i alt 5 parter, en for alle og alle for en, til sammen 4 000 - fire tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Side:1094