Rt-1965-1272

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-12-04
Publisert:	Rt-1965-1272
Stikkord:	Fast eiendoms grenser
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 143
Parter:	Gudrun Austad (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred) mot Knut Findalstveit (advokat Bjørn Johannesen - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Rode, Eckhoff, Mindretall: Ryssdal, Bahr
Lovhenvisninger:

Saken gjaldt spørsmålet om eiendommen gnr. 61 bnr. 2, Findalstveit i Fyresdal, ved utskillelsen fra bnr. 1 som ble fullført ved skyldsetningsforretning av 24. juni 1834, fikk elveløpet i Finndøla som sydgrense, eller om sydgrensen for bnr. 2 går et stykke oppe i fjellskråningen nord for Finndøla slik at det syd for bnr. 2 i omkring 3 kilometers lengde fortsatt tilligger bnr. 1 en smal landstrimmel langs Finndøla med tilhørende rettigheter i elven. Tvisten oppsto mellom den nåværende eier av gnr. 61 bnr. 2, Knut Findalstveit, og eieren av bnr. 1, Gudrun Austad, i anledning av overdragelse av vassdragsrettigheter i Finndøla.

Det var i forbindelse med et skifteoppgjør at eiendommen ble delt i 1834, og i skylddelingsforretningen ble det gitt denne grensebeskrivelse:

«Laugrettet erklærede at det allerede forud med Nøiagtighed havde overfaret og gjort sig bekjendt med Eiendommen i det Hele og blev derpaa Grændselinien for den Andeel der tilkommer Boet efter Halvor Saavesen saavel hvad Ind- som Udmark angaaer bestemt at skal tage sin Begyndelse i en Deld staaende paa Brattefjeld i nedre Kant af Jordet og gaaer derfra Deld fra

Side:1273

Deld nemlig efter 5 Delder staaende i lige linje og over Jordet til en Deld der er anbragt under en Ufs i øvre Kant av Jordet, derfra til en Deld staaende paa Fjeldet, ovenfor Gaarden noget i Nordvest, derfra følges Fjeldristen lige i vest til en Deld staaende paa Storefjeld, videre derfra lige i Nord til en Deld staaende paa et flat Bjerg i øvre Kant av Granneqvæven, derfra i lige Linie efter 2de Delde til en Deld staaende ligesaa paa et flat Bjerg i Granneqvæv, videre derfra i Sydvest til en Deld paa et lidet Bjerg og derfra i ret Linie til en Deld som kaldes GrønneGvæv-Delden, siden følges Snartelands Eiendom til Vatnedammen og siden følges Fjeldristen i øverste Kant paa Brattefjeld fra Vatnedammen til den ved Strækningens Begyndelse anførte Deld paa Brattefjeld.»

Vest-Telemark herredsrett (sorenskriver Øystein Bjørtuft med domsmenn) kom i dom av 8. juni 1963 til det resultat at grensen fulgte elven.

Agder lagmannsrett (lagdommer Markus Endresen, kst. lagdommer T. Krogh og sorenskriver Paul Johnsrud med domsmenn) stadfestet den 19. juni 1964 herredsrettens dom.

Førstvoterende i Høyesterett, dommer Endresen, uttalte med tilslutning av dommer Rode og dommer Eckhoff bl.a. følgende:

«Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, idet jeg på grunnlag av bestemmelsene i skylddelingsforretningen fra 1834 finner at Gudrun Austads påstand om at den søndre grenselinje for Findalstveit gnr. 61 bnr. 2 ikke følger Finndøla, må tas til følge.

I skylddelingsforretningens grensebeskrivelse fastsettes at grenselinjen skal «tage sin Begyndelse i en Deld staaende paa Brattefjeld i nedre Kant af Jordet», og deretter angis grensen nord- og vestover ved i alt 14 deilder, den siste kalt Grønnegvevdeilden, hvorfra grensen mot vest følger «Snartelands eiendom», nå eiendommen Votne gnr. 1 bnr. 4, til Votnedammen. Herfra beskrives grensen mot syd på følgende måte: «siden følges Fjeldristen i øverste Kant paa Brattefjeld fra Vatnedammen til den ved Strækningens Begyndelse anførte Deld paa Brattefjeld».

De tidligere retter har funnet denne grensebeskrivelse så uklar at den ikke kan danne grunnlag for noen grensefastsettelse. De har i stedet vist til at grensene både i øst og vest - som disse retter ser det - når frem til elven i syd, og da elveløpet danner den naturlige grense for bnr. 2, har de antatt at eiendommen i 1834 fikk Finndøla som grense. Et hovedpunkt i denne argumentasjon er at grensemerket på Brattefjell hvor beskrivelsen tar sin begynnelse, ligger slik til at det kan markere at østgrensen går ut i elven. Det har vært omtvistet mellom partene hvor denne deild ligger, om det som Knut Findalstveit hevder er en sten som står ytterst ute på Brattefjell, eller som Gudrun Austad gjør gjeldende, er noen stener som ligger sammen noe nærmere jordet. I likhet med de tidligere retter må jeg her gi Findalstveit medhold i at de beste grunner taler for at det er den ytterste sten som er deilden, et resultat som også de sakkyndiges

Side:1274

uttalelser under granskingsforretningen gir støtte for. Etter forholdene på stedet kan det synes nærliggende å plassere en deild på et slikt sted om meningen var at østgrensen skulle nå ut i elven. Men denne plassering danner på ingen måte bevis for at østgrensen også er trukket slik; deilden kunne like gjerne plasseres på dette sted om den søndre grenselinje som påstått av den ankende part går langs fjellskråningen ovenfor elven.

Når det gjelder grenselinjens endepunkt i vest, har det for Høyesterett vært omtvistet om grensen går helt frem til Votnedammen, dvs. til demningen; fra den ankende parts side er det gjort gjeldende at grenselinjen for naboeiendommen Votne gnr. 1 bnr. 4 viser at demningen må ligge på denne eiendoms grunn. Grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen angir imidlertid på dette punkt uttrykkelig at vestgrensen går til dammen. Uten å prejudisere forholdet til naboeiendommen Votne gnr. 1 bnr. 4 hvis eier ifølge den ankende part hevder at Votnedammen helt ut ligger på hans grunn, finner jeg derfor at man i denne sak må legge til grunn at søndre grenselinje tar sin begynnelse ved dammen. For mitt resultat er det imidlertid uten betydning om grenselinjen går ut fra dammen eller fra et skjæringspunkt i en grenselinje mot Votne gnr. 1 bnr. 4 som måtte ligge lenger øst.

Når jeg så ser på beskrivelsen av søndre grenselinje i skylddelingsforretningen, må det innrømmes at den både er uklar og synes misvisende. Etter ordlyden skulle man tro at hele strekningen fra Votnedammen til den første deild har betegnelsen Brattefjell, mens dette i hvert fall i dag bare er betegnelsen på et geografisk begrenset område øst for Leirskotet. Og beskrivelsen i herredsrettens dom av forholdene på stedet viser at det bare på en del av strekningen finnes en klar markert kant eller rist, mens det for øvrig delvis ingen rist finnes, delvis finnes flere rister etter hverandre slik at det vanskelig kan utpekes hvilken av disse grensen i tilfelle skal følge. Jeg kan for mitt vedkommende ikke finne at disse innvendinger kan gi grunnlag for å sette hele grensebeskrivelsen til side og la grenselinjen følge elven som overhodet ikke er nevnt i forretningen. Den mulighet foreligger at hele skråningen bort til Votnedammen den gang ble kalt Brattefjell, eller at skylddelingsmennene eller sorenskriveren villfarende trodde det. Det er også mulig at forholdene på stedet den gang kan ha fortonet seg slik at det gikk én rist fra det som nå kalles Brattefjell frem til Votnedammen. Men hva man enn kan mene om dette, må man etter min mening gå ut fra at det både for eierne og skylddelingsmennene har stillet seg forholdsvis likegyldig hvor grensen skulle trekkes i denne da nærmest verdiløse skråning ned mot elven. Heller ikke synes det - naturforholdene tatt i betraktning - særlig påfallende at det ikke er satt deilder langs sydgrensen; det fremgår av grensebeskrivelsen at grensen også på en annen ikke helt kort strekning er angitt å følge en fjellrist uten at det er satt opp deilder på denne.

Under enhver omstendighet kan jeg ikke tillegge disse innvendinger

Side:1275

mot grensebeskrivelsen betydning når jeg sammenholder dem med det som for meg står som det alt overskyggende: at selve beskrivelsen klart viser at den søndre grense skulle gå over land. Dette fremgår positivt av ordlyden i skylddelingsforretningen. Og det samme fremgår negativt ved at elven ikke er angitt som grense. Det synes uforståelig at skylddelingsmennene ikke valgte den enkle utvei å angi elven som grenselinje dersom det hadde vært meningen å legge sydgrensen der. Eller de kunne i tilfelle i stedet ha valgt også i syd å bestemme grenselinjen ved å vise til grensen for naboeiendommer - her Dydding og Kleppelia som støtte til Finndøla på den annen side.

Det er vel riktig som det er hevdet fra Knut Findalstveits side at elven var en naturlig grense for bnr. 2. Men det kan ha foreligget forhold i 1834 som gjorde valget av en annen grenselinje forklarlig. - - -» (Førstvoterende uttaler seg her nærmere om dette spørsmål.)

«Ankemotparten har for Høyesterett til støtte for sitt syn også gjort gjeldende at om eieren av bnr. 1 skulle beholde eiendomsretten til området langs Finndøla, måtte eieren av bnr. 2 bruke hans eiendom når det fra bnr. 2 skulle føres salgstømmer frem til elven - enten det skjedde gjennom skotene eller fra lien rett ned til elven; det er imidlertid ikke uttrykkelig tillagt bnr. 2 noen rett til dette. Etter forholdene på stedet må det imidlertid være klart at eieren av bnr. 2 måtte ha en slik rett, og jeg kan ikke tillegge det noen betydning at dette ikke uttrykkelig er nevnt.

Endelig nevner jeg at de opplysninger som foreligger for Høyesterett om bruk av det omtvistede område før de nåværende eieres tid, ikke er i strid med det resultat jeg er kommet til, men nærmest støtter det. Etter hva det er opplyst om den uthugstkontrakt Knut Findalstveits bestefar inngikk i 1878, omfattet den ikke det omtvistede område, og det samme gjelder en uthugstkontrakt som ankemotpartens far Tarald Findalstveit inngikk i 1912. På den annen side er det på det rene at den ankende parts far etter at han i 1914 hadde ervervet gnr. 61 bnr. 1, satte i gang hugst som også omfattet det omtvistede område.

Det foreligger imidlertid opplysninger om at den nåværende eier av bnr. 2 Knut Findalstveit i sin brukstid har hugget i det omtvistede område. På bakgrunn av hva jeg tidligere har anført til støtte for det resultat jeg er kommet til, finner jeg ikke å kunne tillegge dette betydning. Ankemotparten har videre gjort gjeldende at han under enhver omstendighet må ha hevdet området. Jeg kan imidlertid ikke finne at det foreligger opplysninger om bruk fra ankemotpartens side tilstrekkelig til å danne grunnlag for hevd.

Etter dette vil den ankende parts påstand om at søndre grenselinje for bnr. 2 ikke følger Finndøla og ikke på noe punkt går ned til elven, bli tatt til følge. Til det siste må knyttes et forbehold for så vidt angår Votnedammen - selvsagt med den situasjon for øye at demningen ikke ligger på Votne gnr. 1 bnr. 4's

Side:1276

grunn. Jeg nevner videre at partene for Høyesterett har vært enige om at den søndre grenselinje - om den ankende part får medhold - skal trekkes opp i terrenget av jordskifteretten.»

Dommer Ryssdal med tilslutning av dommer Bahr dissenterte og uttalte:

«Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan på de vesentlige punkter tiltre den begrunnelse som disse retter har gitt.

Ifølge skylddelingsforretningen av 24. juni 1834 er det «en Deld staaende paa Brattefjeld» som markerer grensen for bnr. 2 i sydøst. I likhet med førstvoterende er jeg enig med herredsretten og lagmannsretten i at denne deild må antas å være den stein som er påvist ytterst ute på fjellet. Jeg er videre enig i at grensen i sydvest i samsvar med beskrivelsen i skylddelingsforretningen må antas å gå helt fram til Votnedammen. Om den søndre grenselinje er det i dokumentet av 1834 sagt at den helt fra Votnedammen til deilden på Brattefjell følger «Fjeldristen i øverste Kant paa Brattefjeld». Denne beskrivelsen er uklar. Angivelsen av at fjellristen skal følges i øverste kant på Brattefjell kunne være forståelig så langt dette fjellet rekker, nemlig fra det sted som kalles Leirskotet til den omtalte deild på Brattefjell. Men for strekningen mellom Votnedammen og Leirskotet, som er mer enn 2 km lang, inneholder skylddelingsforretningen ingen beskrivelse av en grense som kan påvises i terrenget. Etter det som er opplyst om de topografiske forhold, kan jeg heller ikke anta at navnet Brattefjell noen gang har vært brukt som betegnelse på lien langs elven mellom Votnedammen og Leirskotet. Under disse omstendigheter er jeg kommet til at det iallfall for denne strekning må være riktig å falle tilbake på den grense som her fremtrer som den naturlige, nemlig elven Finndøla. Og jeg finner ikke grunn til å fravike herredsrettens og lagmannsrettens vurdering når disse retter på bakgrunn av det inntrykk de ved åstedsbefaring har fått av de stedlige forhold, er kommet til at grensen for bnr. 2 følger elven helt tilbake til grensepunktet i sydøst. Som førstvoterende har nevnt, var det nærliggende å plassere deilden på Brattefjell på det sted hvor den står også om det var meningen at østgrensen skulle nå ut i elven.

Grensene for bnr. 2 kan i større eller mindre utstrekning ha vært fastlagt før skylddelingsforretningen av 1834 ble holdt, og jeg legger vekt på at de retter som har gjort seg kjent med forholdene på stedet, har funnet det uforståelig at skylddelingsmennene kan ha ment å fastlegge en bestemt grense mellom bnr. 2 og bnr. 1 i skråningen langs elven. Det er mulig at ingen i 1834 regnet med at grensen mellom Votnedammen og deilden på Brattefjell kunne by på noen tvil. Den uklare og misvisende grensebeskrivelse kan tyde på at skylddelingsmennene ikke foretok noen befaring av strekningen langs elven. Iallfall kan de ikke ha gjort forsøk på å trekke opp noen grense i terrenget. På denne lange strekningen er det ikke satt opp noen deild. Som nevnt i lagmannsrettens dom, er det heller ikke påvist noe forhold

Side:1277

som skulle tilsi at eieren av bnr. 1 i 1834 hadde noen som helst interesse av å beholde en smal stripe mellom elven og bnr. 2 med tilhørende rettigheter i elven.

I likhet med herredsretten og lagmannsretten kan jeg ikke finne at det foreligger bevis for at tidligere eiere av bnr. 2 har erkjent at denne eiendom ikke går fram til elven. Jeg er videre enig i at den bruk som er utøvet i tvisteområdet, ikke gir grunnlag for den slutning at strekningen langs elven tilhører bnr. 1. Selv om det for Høyesterett er gitt en del nye opplysninger om brukens art og omfang, står dette spørsmål etter min mening i samme stilling som for de tidligere retter.» - - -