Rt-1965-128
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-02-06 |
| Publisert: | Rt-1965-128 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 28 B |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Leivestad, Rode, Eckhoff, Bendiksby, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §358, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §147, §228, §233, §390a, §39, §49, Straffeloven (1902), §342, §344, §346, §227, §358, §39a, §39b |
Dommer Leivestad: Ved tiltaltebeslutning av 16. november 1964 ble A satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett etter straffelovens §39 med påstand om sikring som nevnt i samme paragrafs 1 a-e. Etter rettspsykiatrisk erklæring av 15. mai 1964 var A sinnssyk, og var det på tiden for de handlinger tiltalen omfattet; de sakkyndige antok at det av den grunn var fare for gjentakelse av straffbare handlinger.
Ifølge tiltalebeslutningen var A antatt å ha foretatt handlinger som ellers var straffbare etter:
I. straffelovens §233, første og annet ledd jfr. §49,
II. straffelovens §227 første ledd,
III. straffelovens §147, første og annet ledd,
IV. straffelovens §390a.
Ved hovedforhandlingen ble lagretten 14. desember 1964 forelagt 12 hovedspørsmål vedrørende tiltalens poster I, II og III, og ett vedrørende tiltalens post IV. Lagretten svarte nei på samtlige spørsmål vedrørende tiltalens poster I, II og III, og ja på spørsmål 24 som gjaldt tiltalens post IV.
Etterat de psykiatrisk sakkyndige hadde avgitt forklaring og herunder fastholdt konklusjonen i den rettspsykiatriske erklæring, ble lagretten 15. desember 1964 forelagt følgende spørsmål:
«25. - - - Er de i spørsmål 24 nevnte handlinger foretatt i sinnssykdom?
26. - - - Er det på grunn av As sinnssykdom fare for at hun atter vil foreta en ellers straffbar handling?»
Lagretten svarte nei på det første av disse spørsmål og besvarte derfor ikke det annet.
Retten traff deretter beslutning hvor den uttaler:
«Retten finner det etter opplysningene i saken og særlig etter de sakkyndiges uttalelser utvilsomt at tiltalte var sinnssyk ved foretagelsen av de i tiltalebeslutningens post IV nevnte handlinger og bestemmer derfor i medhold av strpl. §358 at saken for dette spørsmåls (spørsmål 25) vedkommende skal behandles påny
Side:129
på et senere lagmannsting for andre dommere og andre lagrettemenn.»
Retten avsa deretter dom med denne domsslutning:
«A født xx.xx.1910 frifinnes for påstanden om å ha foretatt de handlinger som er nevnt i tiltalebeslutningens poster I a-f, II a-e og III.
Hun finnes å ha foretatt handlinger som nevnt i tiltalebeslutningens post IV (straffelovens §390a).»
Saksforholdet går fram av lagmannsrettens doms grunner.
A har 28. desember 1964 anket over lagmannsrettens beslutning om at saken vedrørende spørsmålene om sinnssykdom og om fare for ny ellers straffbar handling skal behandles på ny. Hun gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosesslovens §358 første ledd, 2. punkt feil når den har antatt at bestemmelsen hjemler retten kompetanse til å sette til side lagrettens nektende svar på spørsmålet om sinnssykdom. Retten var bundet av lagrettens svar og skulle ha avsagt dom for at påtalemyndighetens krav om sikring ikke kunne tas til følge.
A hevder videre at det er en feil ved saksbehandlingen at det er stilt ett spørsmål om sinnssykdom og ett om fare for gjentagelse av en straffbar handling. Det første spørsmål er isolert sett neppe i samsvar med straffeprosesslovens §342, og formuleringen svarer ikke til anvisningen i straffeprosesslovens §344. Spørsmål om sinnssykdom har alene ingen interesse i en sikringssak hvor det er sinnssykdom sammen med fare for ny straffbar handling som er av betydning. Oppdelingen i to spørsmål innebærer fare for at ikke enhver som stemmer nei på spørsmål om sinnssykdom også stemmer nei på spørsmål om fare for ny straffbar handling. Det riktige må derfor være at det stilles et samlet spørsmål om sinnssykdom og fare for ny straffbar handling.
Det er etter As oppfatning sannsynlig at denne feil har hatt betydning i den foreliggende sak. Nå har retten støttet til de sakkyndige ikke villet godta lagrettens svar på spørsmålet om sinnssykdom. Hadde dette spørsmål vært forenet med spørsmålet om fare for ny straffbar handling hadde man ikke fått den skarpe motsetning til rettspsykiaternes rent medisinske vurdering, og da ville også spørsmålet om å sette lagrettens kjennelse til side stått i en annen stilling for retten.
A har påstått rettens beslutning om ny behandling opphevet, og lagt ned påstand om frifinnelse.
Jeg finner at den første ankegrunn må tas til følge, idet jeg antar at man i straffeprosessloven ikke har hjemmel for at retten i et tilfelle som det foreliggende kan sette til side lagrettens nektende svar på spørsmål om en tiltalt er sinnssyk eller om det er fare for at han vil begå ny straffbar handling, og henvise det til ny behandling.
Straffeprosesslovens §358 som inneholder hjemmelen for at retten kan sette til side lagrettens kjennelse, gjelder etter sin ordlyd utelukkende spørsmål om hvorvidt tiltalte er skyldig
Side:130
eller ikke. Opprinnelig gjaldt den bare fellende kjennelser, idet frifinnende svar var bindende for retten. I 1933 ble bestemmelsen endret, slik at også en kjennelse hvorved en tiltalt er kjent ikke å være skyldig kan settes til side når retten finner det utvilsomt at han er skyldig. Forarbeidene til lovendringen inneholder ingen antydning om at man har tenkt på at §358 skulle omfatte annet enn kjennelser om skyldspørsmål.
Det er straffelovens §39b, 3 annet ledd som inneholder hjemmelen for at lagretten skal forelegges spørsmål om vilkårene etter straffelovens §39 nr. 1 og 2 eller §39a nr. 1 er til stede. Et for tiltalte ugunstig svar er i teori og praksis antatt ikke å være bindende for retten, mens et gunstig svar er bindende, jfr. Thinn Rt-1929-481 og Andenæs: Straffeprosessen 139. Stillingen er lik den man har når det i medhold av straffeprosesslovens §346 er forelagt lagretten spørsmål om særdeles formildende eller særdeles skjerpende omstendigheter. Et for tiltalte gunstig svar er bindende for retten, et ugunstig ikke. Et gunstig svar kan ikke settes tilside i medhold av straffeprosesslovens §358.
Spørsmål om hvorvidt sikringsvilkårene sinnssykdom og fare for ny straffbar handling foreligger, er av en helt annen art enn spørsmål om hvorvidt en tiltalt er skyldig i en straffbar handling eller ikke. Bestemmelsene om at retten kan sette til side lagrettens kjennelse om skyldspørsmålet, kan derfor etter min mening ikke anvendes analogisk og til ugunst for tiltalte på lagrettens kjennelse angående sikringsvilkårene sinnssykdom og fare for ny straffbar handling. Straffelovens §39b 3 annet ledd har her gitt lagretten en kompetanse som retten ikke uten positiv hjemmel kan gripe inn i.
Jeg er klar over at det i straffesak vil kunne tenkes situasjoner i forbindelse med skyldspørsmål hvor lagrett og rett har forskjellig oppfatning om hvorvidt en tiltalt er sinnssyk eller ikke, og at retten ut fra denne meningsforskjell i medhold av §358 vil kunne sette tilside en kjennelse av lagretten, fellende som frifinnende. Jeg antar imidlertid ikke at dette er tilstrekkelig til å berettige en analogisk anvendelse av §358 på de her nevnte spørsmål i sikringssak.
Med dette vil jeg ikke ha tatt standpunkt til hvorvidt retten i en sikringssak kan sette til side lagrettens kjennelse om hvorvidt en tiltalt har foretatt ellers straffbare handlinger. Men dette er åpenbart spørsmål som etter sin art ligner sterkt på skyldspørsmål.
Etter min oppfatning er lagrettens kjennelse om at A ikke var sinnssyk, ubetinget bindende for retten, og denne skulle derfor ha avsagt dom om frifinnelse for påstanden om sikring. Beslutningen om å henvise saken til ny behandling må nå oppheves. Jeg antar at Høyesterett på grunnlag av lagrettens kjennelse og lagmannsrettens dom kan avsi frifinnelsesdom som omfatter hele tiltalen.
Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til anken over spørsmålsstillingen.
Side:131
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens beslutning om delvis å henvise saken til ny behandling oppheves.
A frifinnes for påtalemyndighetens påstand om anvendelse av sikringsmidler på grunn av ellers straffbare handlinger mot straffelovens §233, første og annet ledd, jfr. §49, §227 første ledd, §147, første og annet ledd og 390 a.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Bendiksby og Bahr: Likeså.