Rt-1965-251
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1965-03-04 |
| Publisert: | Rt-1965-251 |
| Stikkord: | Separasjon, Skilsmisse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69 B/1965 |
| Parter: | A (advokat Odd Hardeng) mot fru A (advokat Oddvar Ryen). |
| Forfatter: | Eckhoff, Bendiksby, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §426, Tvistemålsloven (1915) |
Dommerne Eckhoff, Bendiksby og Hiorthøy.
Halden herredsrett avsa dom mellom ektefellene A og fru A, som foruten å meddele separasjon inneholdt bestemmelse om bruksrett for hustruen til den felles leilighet samt om underholdsbidrag til henne. Etter begjæring av hustruen avsa retten samtidig kjennelse om midlertidig forføyning etter tvistemålslovens
Side:252
§426 som gikk ut på 1) at ektefellene separeres til rettskraftig dom forelå, 2) at hustruen gis midlertidig bruksrett til leiligheten med have og 3) at hun tilkjennes et midlertidig månedlig bidrag på kr. 450.
Dommen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett som avsa «dom og kjennelse». I domsslutningen ble ektefellene separert, hustruens krav om bruksrett til leiligheten ble ikke tatt til følge, og hun ble tilkjent bidrag med kr. 450 pr. måned, i 1965 dog kr. 550 pr. måned. Kjennelsens slutning lød:
«Herredsrettens kjennelse om midlertidig forføyning, punkt 1 og 2, opprettholdes, bortsett fra at bruksretten til hagen utgår.»
Mannen påkjært kjennelsens punkt 2 om bruksrett til leiligheten. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Man finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om holdbarbeten eller rettsvirkningen av herredsrettens kjennelse om midlertidig forføyning etter tvistemålslovens §426 av tilsvarende innhold som den samtidig avsagte dom. Etter forhandlingene for lagmannsretten legger man til grunn at den opprinnelige kjennelse under enhver omstendighet må anses bortfalt og avløst av den kjennelse om midlertidig forføyning etter tvistemålslovens §426 som er avsagt av lagmannsretten. Utvalget antar imidlertid at lagmannsretten har tolket loven feilaktig når retten, samtidig som den i dommen har avslått hustruens krav om bruksrett til leiligheten i medhold av tvistemålslovens §426 har fastsatt at hun dessuaktet skal nyte godt av slik bruksrett «inntil dommen er endelig». Etter formålet med bestemmelsene i tvistemålslovens §426 kan det etter Utvalgets oppfatning ikke være anledning til å treffe vedtak om midlertidig forføyning i forbindelse med domsavsigelsen angående et krav som er avgjort ved dommen.
Det fremgår ikke direkte av lagmannsrettens begrunnelse at den har tatt sikte på å innrømme hustruen en overgangstid før hun, hvis dommen blir opprettholdt, blir nødt til å fraflytte leiligheten. Men det må antas at det er dette som har vært bestemmende for lagmannsretten når den, med en mindre forandring, har «opprettholdt» herredsrettens beslutning om midlertidig bruksrett for hustruen. Det formelt riktige ville under disse omstendigheter ha vært å ta med i dommen en særskilt bestemmelse om en midlertidig bruksrett som nevnt. Utvalget finner imidlertid etter omstendighetene ikke å burde legge vekt på den formelle feil som er begått, og antar at lagmannsrettens dom bør tolkes slik at den innbefatter en sålydende bestemmelse:
«Fru A gis inntil dommen er endelig bruksrett til ektefellenes leilighet i X, bestående av 2 værelser og kjøkken og tilliggende nødvendige ytre rom.»
Dersom lagmannsrettens dom ikke blir innbragt for Høyesterett vil bruksretten etter dette falle bort ved ankefristens utløp 7. (9.) mars 1965.
Slik som kjæremålsutvalget anskuer forholdet vil kjæremålet ikke kunne tas under behandling og antas å burde avvises.
Side:253
Etter de særegne forhold i saken vil saksomkostninger for kjæremålsutvalget ikke bli å tilkjenne.
Kjennelsen er enstemmig.»