Rt-1965-310

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-03-20
Publisert:	Rt-1965-310
Stikkord:	Naboforhold
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 31
Parter:	Carl Steen m.fl. (advokat Alf Skogly - til prøve) mot 1. Skytterlaget Riflen, 2. Skoger skytterlag (høyesterettsadvokat R. Karlsrud).
Forfatter:	Bahr, Anker, Leivestad, Mindretall: Ryssdal, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §13, §14, §15, §16, §17, Kirkegårdsloven (1897)0-§2, Kirkegårdsloven (1897)0-§3, Tvistemålsloven (1915) §105, §392, §98, Oreigningsloven (1959) §2

Dommer Ryssdal: Skytterlaget Riflen og Skoger skytterlag eier i fellesskap Bakkebu skytebane i Skoger. Med sikte på å anlegge denne banen kjøpte lagene 23. november 1953 en parsell på 99,2 dekar av eiendommen Bakke, gnr. 42 bnr. 3 og 9. Parsellen ble skyldsatt som gnr. 42 bnr. 19 Bakkebu. Skjøte ble utstedt 31. januar 1956 og tinglyst 23. februar 1956. Det ble ikke i medhold av §13 i den da gjeldende nabolov av 27. mai 1887 holdt naboskjønn for å få bestemt i hvilken avstand skytebanen burde ligge fra naboeiendommene. Rydding av banen ble påbegynt vinteren 1954/55 ved dugnad av skytterlagenes medlemmer. Baneanlegget for rifleskyting ble ferdig våren 1957, og skytebanen ble åpnet 15. juni 1957. Det var før åpningen satt opp et provisorisk anlegg for pistolskyting, og sommeren 1958 ble også et provisorisk anlegg for lerdueskyting tatt i bruk. Det er ikke opplyst når disse anlegg ble ferdige. Riflebanen brukes i tiden april-september til øvelsesskyting for medlemmene av de to skytterlag og til forskjellige konkurranseskytinger. Den brukes også av Heimeverndistrikt 06, som etter kontrakt av 2. november 1956 har rett til å disponere riflebanen 12 søndager i tiden mars-oktober. Pistolbanen er ved kontrakt av 1. april 1959 stilt til rådighet for Drammen Pistolklubb. Lerduebanen er ved kontrakt av 1. april 1960 stilt til rådighet for Buskerud Jæger- og Fiskerforening.

Eierne av 3 eiendommer som ligger i nærheten av Bakkebu, uttok 26. mai 1959 forliksklage med krav om at hele skytebanen skulle stanses. Etter forgjeves megling i forliksrådet ble sak reist ved stevning av 31. mai 1960. Eierne av 3 andre eiendommer uttok 24. september 1960 forliksklage med krav om at pistolbanen og lerduebanen skulle stanses. Etter forgjeves forliksmegling ble sak reist ved stevning av 21. januar 1961, og det ble i saken også fremmet krav om endret bruk av riflebanen. Begge grupper av saksøkere nedla subsidiær påstand om erstatning for skade og ulempe i strid med nabolovens §12 jfr. §17. Spørsmålet om erstatning for skade på trær ved rikosjetter og annen materiell skade som bruken av skytebanen kan føre med seg, er holdt utenfor sakene. I medhold av tvistemålslovens §98 ble sakene forent til felles behandling og avgjørelse.

Holmestrand herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 6. juni 1961 enstemmig dom med denne domsslutning:

«I sak nr. 34/1960 A:

Side:311

Skytterlaget Riflen og Skoger Skytterlag dømmes til å stanse bruken av skytebanen på gnr. 42 bnr. 19, Bakkebu i Skoger, fra 1. mai 1963.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I sak nr. 9/1961 A:

Skytterlaget Riflen og Skoger Skytterlag dømmes til fra 1. mai 1963 å stanse bruken av skytebanen på gnr. 42 bnr. 19, Bakkebu i Skoger, til pistolskyting, trap- og skeetskyting (lerdueskyting) og til fra samme tidspunkt å stanse Heimevernets bruk av riflebanen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

De to skytterlag påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, som 19. september 1962 avsa enstemmig dom med denne domsslutning:

«1. Skytterlaget Riflen og Skoger Skytterlag frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Carl Steen, Henning Solheim, Håkon Nilsen, Erik Guriby, Odd Steen, Alvilde Smith og Johanne Hoel har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Alvilde Smith er senere avgått ved døden, og hennes datter Johanne Hoel er nå eneeier av den eiendom hun tidligere eide sammen med sin mor. Johanne Hoel har under saken vært representert ved sin ektefelle, gårdbruker Ole Hoel.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Holmestrand herredsrett med avhør av de ankende parter, 3 partsrepresentanter for skytterlagene og 11 vitner. Det er videre lagt fram en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Audiofysiker Gordon Flottorp og universitetslektor Gunnar Arnesen har som oppnevnte sakkyndige foretatt støymålinger omkring Bakkebu skytebane og gjort rede for målingene i skriftlig erklæring av 31. januar 1965. De har også begge gitt muntlig forklaring under hovedforhandlingen for Høyesterett. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for herredsretten og lagmannsretten.

De ankende parter - i det følgende kalt naboene - har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at stedet er særlig godt skikket til skytebane. Det er tvert om i strid med vanlig praksis å anlegge en stor skytebane så nær tidligere bebyggelse. I tilknytning til dette har naboene anført at arealet omkring skytebanen egner seg utmerket for boligreising, men at bruken av banen vil hindre slik utnytting.

Lagmannsretten har videre tatt feil når den har antatt at naboenes klage over støyplagen er overdrevet, og at støyen ikke overstiger det man selv i landlige omgivelser må tåle i våre dager. Etter naboenes oppfatning har lagmannsretten uten grunn satt seg ut over de avgitte parts- og vitneforklaringer om den støy skytingen fører med seg. Det må også være lagt for stor

Side:312

vekt på en improvisert skyteprøve som ble foretatt i forbindelse med lagmannsrettens befaring av banen. Støyvirkningen av denne prøven var vesentlig mindre enn den naboene utsettes for når skytebanen brukes på vanlig måte. Videre har lagmannsretten tatt feil når den har uttalt at en rapport om foretatte støymålinger synes å vise at støyvirkningen på naboenes eiendommer ikke er vesentlig. For det første var det bare ufullstendige målinger som lå til grunn for den rapport som ble lagt fram for lagmannsretten. For det andre gav selv disse målinger ikke grunnlag for den slutning at støyvirkningen ikke er vesentlig. Under enhver omstendighet viser de sakkyndiges erklæring av 31. januar 1965 - og målinger som de sakkyndige har foretatt - at bruken av skytebanen leder til et støynivå som ligger vesentlig høyere enn det naboene plikter å finne seg i. Endelig har lagmannsretten ved sin vurdering av støyplagen tatt feil når den til støtte for sitt resultat har anført at skytebanen bare brukes om ettermiddagene og i helgen, og at støyen ved skytingen ikke er kontinuerlig. Dette er tvert om momenter som øker ulempene ved en støykilde.

Naboene har videre anført at det er farlig å ha en skytebane så nær bebyggelse og offentlig vei. Til støtte for dette er nevnt at hester er blitt skremt og har løpt ut, at barn har funnet skarpe skudd, at banen til dels er brukt uten at varselsflagg er reist i foreskrevet tid før skytingen, og at det kan være farlig å ferdes i åsen bak skyteskivene. Det er likevel ikke reist spesielle sikkerhetsmessige innvendinger mot baneanlegget, og det er for Høyesterett presisert at anførslene om banens farlighet ikke er noe hovedmoment for naboene.

Ved sin vurdering av om driften av skytebanen har vært i strid med §12 i naboloven av 1887 har lagmannsretten etter de ankende parters mening med urette lagt vekt på at skyttersaken har forsvarsmessig betydning, at flytting av banen til et fjernere sted kan svekke oppslutningen om skytterlagenes virksomhet, og at det bare er spredt bebyggelse omkring banen. Det er mulig at disse momenter kan være av betydning ved avgjørelsen av om lagene skal tillates å fortsette virksomheten mot erstatning. Men de nevnte forhold kan iallfall ikke tillegges betydning ved avgjørelsen av om virksomheten er rettsstridig overfor naboene.

Det er etter naboenes oppfatning klart at driften av skytebanen slik den er brukt helt fra åpningen i 1957 er i strid med §12 i naboloven av 1887, og at vurderingen må bli den samme etter §2 i den nå gjeldende grannelov av 16. juni 1961. Driften volder usedvanlig og upåregnelig ulempe for naboene, som også er blitt påført økonomiske tap. Mulighetene for å selge tomter er blitt redusert, og selv om man ser bort fra spørsmålet om tomtesalg, har skytebanen ledet til at naboeiendommene er sunket i verdi.

Når det gjelder spørsmålet om virkningen av at skytebanen drives på en måte som må anses å være i strid med nabolovens

Side:313

§12 eller nå grannelovens §2, står de to grupper av saksøkere i en noe forskjellig stilling.

Carl Steen, Henning Solheim og Håkon Nilsen må ha krav på at hele skytebanen stanses. De har ikke gitt samtykke til baneanlegget, og skytterlagene har ikke noe krav på å fortsette driften av banen etter unntaksbestemmelsen i §16 i naboloven av 1887. Da naboskjønn etter §13 og §14 ikke er holdt, er §16a uten betydning. Heller ikke kommer §16b til anvendelse, idet skytterlagene ikke engang har søkt om tillatelse til å ekspropriere grunn til banen. Og i forhold til disse parter er §16c uten betydning fordi de reiste sak før skytebanen hadde vært drevet i 3 år. Herredsretten har derfor med rette påbudt stansing av virksomheten i samsvar med hovedregelen i nabolovens §15. Det hevdes at domstolene ikke kan unnlate å ta kravet om stansing til følge ut fra en fri vurdering av de motstående interesser som her gjør seg gjeldende. Til støtte for dette er det vist til at en nabo etter §10 første ledd i den nye grannelov av 1961 har krav på retting av tilstand eller tilhøve som strider mot grannelovens §2, og at det - i tilfelle hvor naboskjønn ikke er holdt - etter §10 annet ledd annet punktum bare kan gjøres unntak fra dette når retting vil lede til utlegg eller tap som klart står i misforhold til fordelen, og når «det ikkje er noko nemnande å leggja tiltakshavaren til last». Det hevdes at ingen av disse vilkår foreligger i dette tilfelle.

Da Odd Steen, Erik Guriby og Johanne Hoel først gikk til saksanlegg vel 3 år etter at skytebanen var tatt i bruk, og da de to sistnevnte på forhånd samtykket i at en skytebane ble anlagt har disse parter nøyd seg med å kreve at pistolbanen og lerduebanen blir stanset og at bruken av riflebanen blir begrenset.

Under prosedyren har naboenes prosessfullmektig pekt på at tidspunktet for stansingen av skytebanen muligens bør settes til 1. juni 1966, slik at skytterlagene får noen tid til å undersøke muligheten for å fortsette sin virksomhet et annet sted.

Naboene har for Høyesterett opprettholdt det standpunkt at de ikke krever noen erstatning for den tid som er gått dersom kravet om stansing blir tatt til følge. Krav om erstatning gjøres derfor bare gjeldende for det tilfelle at skytterlagene får adgang til å fortsette driften av banen.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

Herredsrettens dom stadfestes.

Subsidiært:

Skytterlaget Riflen og Skoger skytterlag dømmes til å foreta endringer i sin bruk av de forskjellige anlegg på skytebanen på «Bakkebu», gnr. 42 bnr. 19 i Drammen, etter rettens fastsettelse samt til - en for begge og begge for en - å betale erstatninger etter rettens skjønn til: Carl Steen oppad begrenset til kr. 20 000 - tjuetusenkroner. Henning Solheim oppad begrenset til kr. 15 000 - femtentusen kroner. Erik Guriby oppad begrenset til

Side:314

kr. 15 000 - femtentusenkroner. Håkon Nilsen oppad begrenset til kr. 30 000 - trettitusenkroner. Odd Steen oppad begrenset til kr. 10 000 - titusenkroner. Johanne Hoel oppad begrenset til kr. 40 000 - firtitusenkroner.

I begge fall:

Ankemotpartene dømmes til å betale de ankende parter sakens omkostninger for alle tre retter.»

De to skytterlag har i det vesentlige gjort gjeldende:

Anlegget av skytebanen ble nøye forberedt, og saken ble grundig behandlet av en rekke kommunale og statlige myndigheter. Denne behandling gikk langt ut over det som er vanlig når myndighetene skal ta standpunkt til en søknad om konsesjon ved salg av fast eiendom. Det er her særlig vist til at kommuneingeniøren i Skoger tok kontakt med eierne av tilstøtende eiendommer og da fikk opplyst at ingen av dem hadde noe å innvende mot den planlagte skytebane. Videre er pekt på at det som et ledd i forberedelsen av baneanlegget ble oppnevnt et utvalg med representanter for kommunestyrene i Drammen og Skoger, jfr. §2 i lov av 3. august 1897 om anlegg av skytebaner med statsbidrag.

Skytterlagene har anført at planene om anlegg av skytebane ble alminnelig kjent da lagene høsten 1953 kjøpte den eiendom hvor banen nå ligger. De har også lagt fram avisreferater om myndighetenes behandling av saken og en rekke andre avisartikler som ble skrevet i tiden fra 1954. Det kunne ikke være ukjent for noen av naboene at skytterlagene arbeidet med baneanlegget ut fra det syn at stedet var usedvanlig godt egnet for formålet, og at dette også var en alminnelig oppfatning blant alle dem som på en eller annen måte deltok i behandlingen av saken. Likevel var det ingen av naboene som reiste innvendinger, og skytterlagene hadde derfor ikke grunn til å tro at det var nødvendig å begjære naboskjønn for å få fastslått om en skytebane på Bakkebu ville ligge i tilstrekkelig avstand fra naboene. De tillitsmenn i lagene som arbeidet med å forberede baneanlegget, var for øvrig ikke klar over at det var adgang til å få dette spørsmål avgjort ved forhåndsskjønn.

Etter skytterlagenes mening har lagmannsretten i sin dom vurdert støyvirkningen på en riktig måte. Det er sterkt påberopt at lagmannsretten har foretatt befaring av banen, og at det ble holdt skyteprøve. Det hevdes at retten blant annet av denne grunn har hatt gode muligheter for å vurdere parters og vitners forklaringer om støyplagen. De sakkyndiges erklæring av 31. januar 1965 er etter skytterlagenes mening av begrenset verdi. Målinger av støynivået foretatt under helt idelle værforhold gir ikke noe riktig bilde av den støyvirkning naboene i alminnelighet utsettes for. De sakkyndige har også tatt forskjellige forbehold. Og de maksimalverdier for støynivå i beboelsesområder som er antydet i den sakkyndige erklæring, er så lave at de etter skytterlagenes mening er uten synderlig betydning når man

Side:315

skal vurdere om støy fra en bedrift eller annen virksomhet er usedvanlig eller upåregnelig i relasjon til naboloven.

Anførslene om banens farlighet er etter skytterlagenes mening uberettiget. De sikkerhetsmessige hensyn er blitt nøye overveid, og lagene har i så måte oppfylt alle krav som bygningsmyndigheter og andre myndigheter har stilt.

Det bestrides at skytebanen har ledet til at naboeiendommene er sunket i verdi, og at mulighetene for tomtesalg er redusert.

Skytterlagene er enige med naboene i at vurderingen i dette tilfelle må bli den samme enten den foretas i relasjon til den tidligere nabolovs §12 som var gjeldende da banen ble anlagt, eller den foretas etter den tilsvarende bestemmelse i den nye grannelovs §2. Avgjørelsen må treffes konkret og skjønnsmessig, og det er etter skytterlagenes mening ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering.

Selv om Høyesterett skulle finne at driften av skytebanen er i strid med nabolovens §12 - nå grannelovens §2 - gjør skytterlagene gjeldende at bruken likevel ikke bør påbys stanset. Den tidligere anførsel om at stansing er utelukket etter nabolovens §16b er ikke opprettholdt for Høyesterett. Men det hevdes at en avveiing av de motstående hensyn må lede til at skytterlagene gis adgang til å opprettholde bruken av banen. Det er vist til skyttersakens store betydning og anført at nedlegging av Bakkebu skytebane helt vil lamme den virksomhet som skytterlaget Riflen og Skoger skytterlag har drevet gjennom meget lang tid. Det er nå ikke mulighet for å gå tilbake til de to baner skytterlagene hadde inntil 1957. Og lagene vil ikke være i stand til å anlegge en annen ny bane. For det første vil det neppe være mulig å erverve en eiendom som egner seg til formålet. Men dessuten er anlegg av ny tidsmessig bane betinget av stor frivillig innsats fra lagenes egne medlemmer, og det er ikke å vente at medlemmene skal ofre så meget to ganger i løpet av få år. Ved avveiingen må det også legges vekt på den passivitet nabo ene viste da Bakkebu skytebane ble anlagt. Spørsmålet om stansing av banen må videre vurderes i forhold til hver enkelt av naboene, og skytterlagene har særskilt for hver av de ankende parter påberopt forskjellige grunner som etter lagenes mening taler mot at kravet om stansing blir tatt til følge.

I anledning av kravet fra Odd Steen, Erik Guriby og Johanne Hoel om endring av bruken av riflebanen og stansing av pistolbanen og lerduebanen har skytterlagene under henvisning til nabolovens §16c gjort gjeldende at så vel riflebanen som pistolbanen og lerduebanen før saksanlegget i 3 år ble drevet på en måte som stort sett svarer til den senere bruk. Når det gjelder Guriby og fru Hoel, er videre påberopt at hele bruken av banen ikke går lenger enn man måtte regne med den gang disse to samtykket i at banen ble anlagt. Etter skytterlagenes mening kan det ikke under noen omstendighet bli tale om å godta et særskilt krav om stansing av pistolbanen og lerduebanen.

Side:316

Pistolskytingen foregår i alt vesentlig med ammunisjon som ikke volder støy av betydning, og lerduebanen kan bare brukes av to mann om gangen.

Når det gjelder naboenes erstatningskrav, har skytterlagene anført at det ikke forligger bevis for noe økonomisk tap, og at kravene iallfall er vesentlig for høye.

Ankemotpartene, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt denne påstand:

«At Agder lagmannsrett's dom av 19. september 1962 stadfestes dog således at Riflen Skytterlag og Skoger Skytterlag hos de ankende parter in solidum tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og for bevisopptagelser.

Videre at de ankende parter in solidum tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostningene for Høyesterett.»

Det foreligger ikke helt presise opplysninger om bruken av skytebanen, men skytterlagene har ikke reist noen innvending mot det som i herredsrettens dom er sagt om hvilke dager skytingen foregår og til hvilke tider på dagen dette skjer. Mens det i herredsrettens dom er nevnt at skytterlaget Riflen og Skoger skytterlag i 1954 hadde henholdsvis 710 og 124 «aktive skyttere», er det for Høyesterett opplyst at begge lag bare har 10-15 virkelig aktive skyttere som trener regelmessig og deltar i konkurranser. Medlemstallet er for begge lag langt høyere, og formannen i Skoger skytterlag har opplyst at dette laget har ca. 100 medlemmer. I Riflens årsberetning for 1963 er nevnt at laget dette året hadde 1467 såkalte tretti-skuddskyttere, og i Skoger skytterlags årsberetning for 1964 er nevnt at laget dette året hadde 483 slike skyttere. Tallet på de såkalte tretti-skuddskyttere har vekslet noe fra år til år. I herredsrettens dom er nevnt at den bruksrett Heimevernsdistrikt 06 har til banen, har betydning for om lag 1000 mann, men distriktssjefen har nå forklart at banen brukes av mannskapene i de områder som geografisk sogner til den, og at dette gjelder ca. 500 mann. Det er opplyst at automatvåpen ikke lenger tillates brukt på banen.

De sakkyndiges erklæring av 31. januar 1965 er etter min mening ikke avgjørende for utfallet av saken. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å gjøre rede for resultatet av de målinger de sakkyndige har foretatt av støynivået omkring Bakkebu skytebane, og jeg går heller ikke inn på hvordan måleresultatene forholder seg til de maksimalverdier for støynivå i beboelsesområder som er antydet i den sakkyndige erklæring.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og finner heller ikke å kunne stemme for at herredsrettens dom stadfestes.

Jeg er som herredsretten kommet til at bruken av Bakkebu skytebane har vært av en slik art at de ankende parter som eiere av naboeiendommer er blitt påført usedvanlig og upåregnelig ulempe. Jeg er derfor enig med herredsretten i at bruken var i strid med §12 i naboloven av 1887, og den fortsatte bruk må også være i strid med §2 i den nå gjeldende grannelov av 16.

Side:317

juni 1961. Jeg legger avgjørende vekt på den støy skytingen fører med seg. Etter de avgitte forklaringer er støyen iallfall til dels så sterk og vedvarende at den må virke meget sjenerende. Det er her av betydning at skytingen i sommerhalvåret foregår nesten hver ettermiddag og hver helg. I så måte vil støyen fra skytebanen være til større ulempe enn larm fra en virksomhet som drives i den ordinære arbeidstid. Jeg tilføyer at de sakkyndiges erklæring er egnet til å bestyrke den oppfatning at støyen fra skytebanen til dels er meget sjenerende for naboene.

Selv om bruken av skytebanen påfører naboene usedvanlig og upåregnelig ulempe, er jeg - om enn under noen tvil - kommer til at kravet om stansing av banen ikke bør tas til følge. Jeg legger her vekt på at stedet i seg selv er meget vel egnet til skytebane, og at de betydelige omkostninger ved baneanlegget i det vesentlige vil være bortkastet om banen blir nedlagt. I tillegg til de kontante utlegg må det her tas hensyn til verdien av den innsats lagenes egne medlemmer har gjort ved dugnad og levering av materialer, og som nevnt i herredsrettens dom ble baneanlegget ved privat takst i sin tid verdsatt til kr. 141 000.

Etter min mening vil hel nedlegging av banen volde skytterlagene så stort tap at det vil stå i avgjort misforhold til fordelen for de naboer som har krevd stansing, nemlig Carl Steen, Henning Solheim og Håkon Nilsen. Dette er klart i forhold til Steen som ikke blir særlig sjenert på sitt bosted, men som har et ubebygd areal like ved banen. Men heller ikke de to andre har ulempe av en slik art og et slikt omfang at det virker rimelig å påby banen nedlagt. Jeg finner ikke å kunne legge vekt på at enkelte andre under behandlingen av saken har uttalt ønske om nedlegging av banen. Det er ingen andre enn de tre nevnte naboer som har fremmet krav om dette, og de særlige klager over skyting i kirketiden om søndagen kan - selv om de er berettiget - ikke gi grunnlag for at enhver bruk av banen skal stanses.

Det som kan gi grunn til tvil i forhold til de naboer som har krevd stansing, er at skytterlagene anla banen uten å begjære naboskjønn. Ved avgjørelsen av om banen av denne grunn skal stanses bør det etter min mening legges noen vekt på at det forberedende arbeid ble utført ved frivillig innsats fra lagenes tillitsmenn, at spørsmålet om anlegg av banen etter hvert ble behandlet av en rekke kommunale og statlige myndigheter, og at ingen av naboene reiste innvendig eller tok forbehold til tross for at planene var alminnelig kjent i nabolaget lenge før arbeidet med baneanlegget ble satt i gang. Spørsmålet om å holde naboskjønn ble iallfall ikke berørt før baneanlegget i alt vesentlig var ferdig. Ved en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger om planene for og arbeidet med skytebanen, finner jeg ikke grunnlag for å rette noen sterk kritikk mot skytterlagene for at banen ble anlagt uten at det ble holdt forhåndsskjønn etter naboloven.

Etter de opplysninger som foreligger om pistolskytingen og lerdueskytingen, kan Odd Steen, Erik Guriby og Johanne Hoel

Side:318

ikke gis medhold i kravet om stansing av pistolbanen og lerduebanen.

Mitt resultat blir etter dette at skytterlagene bør få adgang til fortsatt bruk av skytebanen mot å betale naboene erstatning og vederlag for ulempe som bruken av banen fører med seg, jfr. §10 annet ledd i granneloven av 16. juni 1961. For Erik Guriby og Johanne Hoel må det i denne forbindelse tas hensyn til at de på forhånd gav samtykke til at skytebanen ble anlagt. Etter min mening foreligger det ikke tilstrekkelige opplysninger til at Høyesterett kan fastsette beløpene. Jeg antar derfor at lagmannsrettens dom bør oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i medhold av tvistemålslovens §392 annet ledd.

Jeg er enig med lagmannsretten i at saksomkostninger ikke tilkjennes for herredsretten og lagmannsretten, og jeg antar at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Da jeg etter rådslagningen vet at min oppfatning ikke deles av rettens flertall, går jeg ikke inn på de forhold som etter min mening burde tillegges vekt ved fastsetting av vederlag etter grannelovens §10 annet ledd, og jeg former ikke utkast til kjennelse.

Dommer Leivestad: På samme måte som førstvoterende finner jeg at skytebanen påfører naboene usedvanlig og upåregnelig ulempe. Jeg mener imidlertid i likhet med herredsretten at de ankende parters krav om stansing bør tas til følge, og kan i atskillig utstrekning slutte meg til den begrunnelse herredsretten har gitt.

Det er riktignok, som nevnt av førstvoterende, bare tre av saksøkerne som har nedlagt påstand om full stansing. Når de tre andre ikke har gjort det, skyldes det at de har ansett seg for avskåret fra å kunne det fordi de har reist sitt søksmål først etter at banen hadde vært i bruk i 3 år, jfr. nabolovens §16c. To hadde også på forhånd gitt samtykke til anlegg av banen. Men også disse tre ønsker nå at skytebanen helt blir stanset.

Etter vitneforklaringer som er gitt, antar jeg at dette ønske er utbredt i nabolaget. Mer enn 70 personer har i 1958, lenge før saksanleggene, undertegnet en anmeldelse til politiet og bedt stoppet skytingen i kirketiden om søndagene. Og hvis skytingen ikke blir stanset, antar jeg at det vil bli reist krav om erstatning fra langt flere enn de ankende parter i denne sak.

Jeg legger også vekt på at virksomheten ved skytebanen har vært i vekst, og at det synes naturlig at den vil øke ytterligere. Lagene har planer om å bygge et stort skytterhus på banen, som en må regne med vil bidra til å øke trafikken og ulempene atskillig.

Som herredsretten legger jeg vekt på at beliggenheten av banen så vidt nær boligbebyggelse er uheldig. I likhet med den antar jeg også at en flytting neppe skulle behøve å bety noen økonomisk katastrofe for skytterlagene, idet det er sannsynlig at det vil kunne oppnå atskillig høyere pris for skytebanens område enn de vil måtte betale for et nytt område som ligger fjernere fra bebyggelse.

Side:319

Jeg legger også betydelig vekt på at skytterlagene selv har en vesentlig skyld i den vanskelige situasjon som er oppstått, fordi de har unnlatt å holde skjønn etter nabolovens §13, og heller ikke har gjort noe for å innhente samtykke fra naboene før de gikk i gang med baneanlegget. At skytingen kunne sjenere naboer, måtte de åpenbart regne med. Hvis de i det hele tenkte på naboenes reaksjon, måtte de uten videre være klar over at kommuneingeniørens representant ikke hadde innhentet samtykke fra alle som ville bli berørt.

Lagene kan neppe ha vært uten kjennskap til adgangen til å få holdt naboskjønn. På styremøte i Riflen 30. august 1956 er det protokollert at naboskjønn vedrørende banen ble overlatt til overrettssakfører Nøkleby og tre andre personer, to av dem medlemmer av Riflen og en av Skoger skytterlag. Noe naboskjønn ble imidlertid ikke holdt, uten at grunnen til det er klarlagt.

I styremøte 12. april 1957 er protokollert «enstemmig styrebeslutning om at naboskjønnet vedrørende banen blir forsøkt bragt iorden hurtigst mulig». Heller ikke dette førte til at naboskjønn ble holdt. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at lagene i ethvert fall på dette tidspunkt bevisst har unnlatt å holde skjønn muligens er grunnen at man da var kommet så vidt langt med baneanlegget.

På den annen side kan det nok sies at naboene har holdt seg passive lenge; de må utvilsomt ha vært kjent med planene om skytebanen også før anleggsarbeidene ble satt i gang. Men etter naboloven var det den som ville komme til å volde ulempe som alene var pålagt å ta initiativ til å få holdt naboskjønn etter §13. Jeg antar også at nabo ene ikke hadde regnet med at trafikken på skytebanen skulle bli så stor som den etter hvert er blitt. Ikke bare er to lag gått sammen; de har også langt flere aktive «trettiskuddskyttere» enn før. Dertil er banen utvidet med lerdue- og skeetbane, og pistolbane. Pistolbanen leies ut til Drammen pistolklubb og lerduebanen til Buskerud Jæger- og Fiskerforening. Riflebanen leies ut til Heimevernet, som driver skyteøvelser med ca. 500 mann på den.

Under disse omstendigheter finner jeg det ikke rimelig å legge avgjørende vekt på den passivitet naboene kan sies å ha vist.

Jeg stemmer etter dette for at de ankende parters påstander om hel og delvis stansing blir tatt til følge.

Jeg finner det rimelig i tilknytning til hva de ankende parter har antydet, at stansingen bør utsettes til 1. juni 1966.

Anken har ført fram, og jeg finner at de ankende parter bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at tidspunktet for stansing settes til 1. juni 1966.

Side:320

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Skytterlaget Riflen og Skoger skytterlag, en for begge og begge for en, til Carl Steen, Henning Solheim, Håkon Nilsen, Johanne Hoel, Erik Guriby og Odd Steen 13 000 - tretten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Leivestad.

Dommer Anker: Som dommer Bahr.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Ryssdal.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Anton Wildhagen med domsmenn):

- - -

Retten bemerker: - - -

Anlegget er ved privat takst av kyndige folk verdsatt til kr. 141 000. Formodentlig har denne takst ment å gi uttrykk for den verdi som er nedlagt i anlegget i form av grunn, materialer og anvendt arbeidskraft. I følge lagenes fremstilling er imidlertid en vesentlig del av arbeidet ydet i form av dugnad. Grunnen er i følge kjøpekontrakten betalt avdragsvis over årene 1954-1960. Materialer har man i stor utstrekning fått billig. Og pengene er reist på forskjellig vis, bl.a. ved statsbidrag på ialt kr. 6400 og ved at Heimevernet har betalt kr. 20 000 i forskuddsleie.

I følge årsmeldinger til Skytterkontoret var det i 1954 i Skytterlaget Riflen 710 og Skoger Skytterlag 124 aktive skyttere. Nyere oppgaver over antallet aktive skyttere i de to lag er ikke gitt.

Ved kontrakt av 2. november 1956 har skytterlagene gitt Heimevernområde 06 bruksrett til banen for et tidsrom av 20 år. Det antall soldater som bruksretten har betydning for antas å dreie seg om 1000 mann.

Ved kontrakt av 1. april 1959 har skytterlagene gitt Drammen Pistolklubb (i virkeligheten Drammen politi) bruksrett i 40 år til et nærmere betegnet område som pistolbane. Antall skyttere er ikke opplyst.

Endelig har skytterlagene ved kontrakt av 1. april 1960 gitt Buskerud Jæger- og Fiskeforening bruksrett i 40 år til den del av baneområdet som er utbygget for trap- og skeetskyting (lerdueskyting). Antall skyttere er ikke opplyst.

De våpen som har vært brukt på banen er oppgitt å være Kragrifle kal. 6,5 mm, Mauserrifle kal. 7,62, Coltpistol 45 og maskinpistol (politiet). Dessuten er det opplyst at Heimevernet før konkurranser har innskutt sine automatvåpen Mg. 34.

Bortsett fra enkelte tilfeller av terrengskyting er banen i følge de foreliggende opplysninger ikke i bruk i vinterhalvåret. Skytesesongen varer fra slutten av april til utgangen av september. Det må i løpet av sesongen regnes med en rekke konkurranseskytinger med deltagelse

Side:321

også av skyttere utenfor de to skytterlag. For øvelsesskyting for de to skytterlags medlemmer er banen åpen alle ukedager unntatt mandag og onsdag. Avtalene med Heimevernet og Buskerud Jæger- og Fiskerforening forutsetter særskilte avtaler om hvordan tiden skal disponeres, bortsett fra at Heimevernet er tilsagt bruksrett 12 søndager i tiden mars-oktober. Avtalen med Drammens Pistolklubb inneholder ingen tidsbegrensning.

Skytingens omfang er avhengig av så mange konkrete faktorer at noen helt almengyldig norm ikke kan angis. I følge de foreliggende opplysninger begynner skytingen kl. 1600-1630 og varer så lenge dagslyset gjør det mulig, således i den lyseste del av sesongen til kl. 2200 eller vel så det. Søndager begynner skytingen som regel om formiddagen. Det samme er ofte tilfelle lørdagene.

Retten anser det ved saksøkernes opplysninger og forklaringer av en rekke vitner som bor inntil ca. 800 m fra skytebanens standplass bevist at skytingen på banen medfører en høyst generende larm. Skytebanen er anlagt i et typisk jordbruksstrøk med endel spredt boligbebyggelse, med andre ord landlige omgivelser, hvor larm av den styrke, hyppighet og vedholdenhet som det her er tale om, uten tvil må betegnes som usedvanlig og upåregnelig. Til dette kommer det av naboene sterkt fremholdte argument at skytingen er en fritidsbeskjeftigelse for skytterne og at disses fritid som regel faller sammen med den fritid som naboene har til disposisjon. Larmen fra skytebanen går derfor ut over naboene nettopp i den tid som de har behov for å kunne disponere for sitt privatliv og til avkobling og hvile. Retten er derfor enig med saksøkerne i at skytebanens bruk må sies å stride mot hva naboer er forpliktet til å tåle etter nabolovens §12, så fremt banen ikke er anlagt med naboens samtykke eller i medfør av annen særlig adkomst eller avstanden fra naboene er bestemt ved lov eller ved skjønn etter nabolovens §13 og §14.

Det er ikke noen lovforskrift som gir skytterlagene rett til å legge en skytebane så nær naboer som det her er gjort og noen særlig adkomst har lagene ikke kunne påberope seg. Heller ikke er det holdt skjønn etter naboloven. Det er nok så at planene i 1953-54 har passert jordstyre, skogutvalg, kommuneingeniøren, bygningsrådet, lensmannen og herredsstyret uten at disse instanser har hatt noe å innvende. Dette har imidlertid intet å gjøre med spørsmålet om hvorvidt bruken av banen er i strid med nabolovens §12. Det er nok så at kommuneingeniørens kontor gjorde henvendelse til noen av de nærmeste naboer for å høre deres mening og der ikke møtte noen innvending. Betydningen av denne forholdsregel innskrenker seg imidlertid til de tilfeller hvor det fra vedkommende nabos side foreligger et samtykke. Det er mulig at skytterlagene har lagt en større betydning i den kommunale behandling av saken, at lagene har ment at det ikke kunne forlanges noe mer enn det som er foretatt, og at saken ble også ordnet i forhold til naboene ved at de kommunale instanser godkjente planene. Det ansees tilstrekkelig å bemerke at denne oppfatning i tilfelle har berodd på en misforståelse.

Det er på det rene at saksøkerne i sak nr. 34/1960 A: Carl Steen, Henning Solheim og Håkon Nilsen ikke har fått noen henvendelse og

Side:322

ikke har samtykket i anlegget av banen. Av saksøkerne i sak nr. 9/1961 A har Alvilde Smith og Johanne Hoel v/Ole Hoel og Erik Guribye samtykket i anlegget, men dette samtykke omfatter etter deres fremstilling ikke annet enn en riflebane til bruk for de to skytterlag.

Etter det foran fremholdte vil retten i hver av sakene måtte ta standpunkt til saksøkernes prinsipale krav om at bruken etter nabolovens §15 skal påbys stanset i den utstrekning dette er forlangt eller om den skal påbys forandret. Det er på det rene at saksøkerne i begge saker frafaller krav på erstatning, dersom de får medhold i at bruken stanses i samsvar med påstanden.

Skytterlagene har anført at nabolovens §16b er til hinder for at kravet om stansing eller forandring kan tas til følge, idet retten til å bruke anlegget til skytebane kan ha vært ekspropriert etter lov av 3. august 1897 nr. 10 §3, jfr. nå oreigningsloven av 23. oktober 1959 §2 pkt. 40. Retten kan ikke dele denne oppfatning. Bestemmelsen i nabolovens §16b forutsetter etter sin ordlyd at det foreligger en av offentlig myndighet meddelt ekspropriasjonstillatelse, hvilket både etter loven av 1897 og etter loven av 1959 vil si en tillatelse gitt av Kongen. Det er grunn til å anta at en søknad om tillatelse til å ekspropriere ville ha medført ganske anderledes inngående forarbeide enn de som har vært foretatt i det foreliggende tilfelle og at herunder også naboene ville ha kommet sterkere i forgrunnen og i hvertfall ville ha fått anledning til å uttale seg. Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet, da noen tillatelse til å ekspropriere overhodet ikke er påberopt.

I samsvar med rettspraksis vil spørsmålet om å påby stansing eller forandring bli å avgjøre under en avveining av de interesser som kolliderer, på den ene side skyttersakens samfundsmessige betydning og de økonomiske verdier som er nedlagt i skytebanen og på den annen side naboenes krav på beskyttelse mot larmens innflytelse på deres privatliv og økonomiske forhold. Uansett at det kan anføres sterke grunner til fordel for skytterlagenes behov er retten kommet til det resultat at dette behov må vike til fordel for naboene. Selv om det kan være vanskelig å finne plass for skytebaner, kan det ikke betegnes som noen nødvendighet at en skytebane plasseres så nær naboer og i et strøk av den art som det her er tale om. Skytebanen antas også å kunne legges et annet sted uten vesentlige økonomiske byrder for skytterlagene, idet det antas at verdien av det nåværende anlegg vil kunne innvinnes ved hensiktsmessig salg av grunn.

Skytterlagene har under sakens behandling ikke gitt retten noen veiledning av betydning til å kunne bedømme om det foreligger muligheter for å forandre bruken av banen slik at forholdet blir tilfredsstillende for naboene. Retten har fått det inntrykk at banen praktisk talt må kunne brukes som nå for å kunne svare til sitt formål. Under de omstendigheter finner retten ikke å kunne løse den foreliggende interessekonflikt ved å påby noen forandringer i bruken. Den vesentlige side ved konflikten er at skytternes måte å bruke sin fritid på ødelegger fritiden for dem som bor i nærheten av banen. Resultatet må da bli at bruken av banen påbys stanset. Dom i samsvar med dette vil derfor bli gitt i sak nr. 34/1960 A.

Side:323

Den prinsipale påstand som saksøkerne i sak nr. 9/1961 A har nedlagt forholder seg som det mindre til det mere sammenlignet med det resultat retten er kommet til i sak nr. 34/1960 A, idet saksøkerne bare har påstått bruken av pistol- og lerduebanen stanset og bruken av riflebanen forandret. Etter rettens oppfatning burde denne sak derfor ha vært stanset med hjemmel i tvml. §105 i påvente av dommen i sak nr. 34/1960 A. Siden saken er ført frem til hovedforhandling har partene imidlertid krav på at dom blir avsagt.

Grunnen til at saksøkerne i sak nr. 9/1961 A har begrenset påstanden som nevnt er også noe forskjellig for saksøkernes vedkommende. For så vidt angår Alvilde Smith og Johanne Hoel samt Erik Guribye, er det erkjent at disse på forhånd hadde samtykket i anlegget av banen. Dessuten har de reist sitt søksmål etter at banen har vært i bruk i 3 år, slik at de etter nabolovens §16c er avskåret fra å kreve stansing eller forandring av den bruk som ikke for tiden påfører deres eiendommer større skade eller ulempe enn i den forløpne tid. For Odd Steens vedkommende er bestemmelsen i nabolovens §16c den eneste grunn til at påstanden er begrenset.

Det er ikke under saken fremkommet opplysninger som gir retten synderlig veiledning til å bedømme innholdet av det samtykke som de førstnevnte saksøkere har gitt til anlegget av banen. Det er sannsynlig at samtykket er gitt uten at det er redegjort nærmere for i hvilken utstrekning banen ville bli brukt. Retten finner under ingen omstendigheter at samtykket kan fortolkes derhen at skytterlagenes bruk av banen overhodet ikke skulle være undergit noen begrensning. En naturlig forståelse av saksøkernes samtykke antas å måtte være at de har tenkt seg en riflebane til bruk for de to skytterlag, men selvsagt ikke bare for øvelsesskyting, men også for konkurranseskyting (stevner). Derimot er det vanskelig å oppfatte det gitte samtykke slik at skytterlagene også skulle utvide bruken av banen til fordel for Heimevernet, lerdueskytning og pistolskyting.

Retten antar at larmen fra skytebanen er så generende at enhver bruk av banen som kommer i tillegg til skytterlagenes øvelsesskytning og stevner må sies å utvide bruken i strid med nabolovens §12. Det er ikke påvist noen hjemmel for denne utvidelse og det er heller ikke holdt naboskjønn etter nabolovens §14. Den bruksutvidelse som det er tale om er kommet etter hvert i de år banen har vært i bruk siden sommeren 1957. Det er bare skytterlagenes egen bruk av banen som kan sies å ha vært drevet i «tre paa hinanden følgende aar».

Under de omstendigheter antar retten at også den prinsipale påstand fra saksøkerne i sak nr. 9/1961 A må bli å ta til følge. Det vil derfor bli gitt dom for stansing av Heimevernets bruk av banen fra 1. mai 1963 og likeledes dom for at trap- og skeetskyting samt pistolskyting må opphøre fra samme tidspunkt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Loe, kst. hjelpedommer Reidar H. Andersen og sorenskriver Finn Christiansen):

- - - -

Lagmannsretten som er kommet til et annet resultat enn herredsretten skal bemerke:

Side:324

Den skytebane saken gjelder ligger i østre del av Skogerbygda, ca. 7 km fra Drammen sentrum. Arealet utgjør som foran nevnt ca. 100 dekar - beitemark og skog - og er innkjøpt fra gårdbruker Georg Skryseth; skytebanen har fått betegnelsen Bakkebu gnr. 42 bnr. 19. Kjøpekontrakten er datert 23.11. 1952 og skjøte er utstedt 31.1. og tinglyst 23.2. 1956. Etter de opplysninger som foreligger ble arbeidet med rydding av trær i terrenget rundt 300 m holdet påbegynt vinteren 1955. Våren 1956 ble banen stukket opp, planering iverksatt og bygningsmessige arbeider utført. Banen har for rifleskyting 30 skiver på 300 m hold, 10 skiver på 200 m og 20 skiver på 100 meters hold. Offisiell åpning fant sted forsommeren 1957. Før den tid var imidlertid foregått øvelsesskyting på baneområdet med rifle og pistol liksom det om vinteren således i mars 1956 var holdt stevne i området. På banen har det siden 1957 vært et provisorisk skivearrangement for pistolskyting. Mellom riflebanen og pistolbanen er det i 1958-59 laget en bane for lerdueskyting. Som nevnt av herredsretten, har Heimevernet ved kontrakt av 21.11. 1956 fått bruksrett til riflebanen for et tidsrom av 20 år. Videre har Drammen Pistolklubb og Buskerud Jæger- og Fiskerforening for 40 år fått bruksrett til henholdsvis pistolbanen og lerduebanen.

Skytebanen ligger i et typisk jordbruksstrøk med temmelig spredt bebyggelse omkring. Foruten ankemotpartene hvis eiendommer nærmere skal omtales, har Georg Skryseth, O. Dyrdahl og T. Finsrud sine gårder i området. Bebyggelsen i området fremgår for øvrig av skisse vedlagt den foran nevnte målerapport og hvor avstandene fra standplassen til vedkommende våningshus er angitt på grunnlag av opplysninger fra Skoger Elektrisitetsverks karter etc. Om ankemotpartene skal opplyses:

1. Carl Steen har som angitt av herredsretten et småbruk syd for skytebanen med ca. 600 meters avstand fra standplassen til våningshuset. Han er videre eier av et jorde på ca. 20 mål innmark som er adskilt fra selve småbruket. Han hevder at tomteverdien av dette jorde blir vesentlig forringet dersom virksomheten på skytebanen skal fortsette. Jordet strekker seg inntil 100-150 m fra standplassen.

2. Henning Solheim eier gnr. 42 bnr. 18 som ligger syd for standplassen og består av 2,5 mål tomt. Solheim kjøpte eiendommen i 1955 og har oppført nytt våningshus ferdig i 1958. Avstanden fra standplassen er 234 meter etter målerapporten.

3. Håkon Nilsen eier gnr. 42 bnr. 1 Lerpe som er en gård på ca. 160 mål innmark og 100-150 mål skog. Bebyggelsen ligger sydvest for standplassen og avstanden er i målerapporten angitt til 490 m. Den nordlige del av innmarka ligger nærmere skytebanen.

4. Alvilde Smith og Johanne Hoel eier gården Skalpe gnr. 43 bnr. 1 syd for banen. Gården har ca. 170 mål innmark og ca. 150 mål skog og utmark. Våningshuset ligger etter målerapporten 547 m fra standplassen. Utmarken strekker seg frem mot skytebanens søndre grense og det hevdes at tomteverdien her forringes dersom skytevirksomheten fortsetter.

5. Eirik Guribye eier gnr. 44 bnr. 2 Engerud. Eiendommen ligger sydvest for skytebanen og består av ca. 12 dekar grunn. Guribye har bygget enebolig i 1950/51. Avstanden fra standplassen til huset er i målerapporten oppgitt til 327 meter.

Side:325

6. Odd Steen (som er sønn av Carl Steen) kjøpte i 1955 tomt av sin far på 1650 m2 og bygget enebolig på denne. Huset ligger etter målerapporten 630 meter fra standplassen mens Steen har angitt avstanden etter vegen til 550 meter.

Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering av den virksomhet de 2 skytterlag driver på angjeldende skytebane og av de stedlige forhold kommet til at virksomheten ikke er av den art at den har voldt og volder noen av ankemotpartene en usedvanlig eller upåregnelig ulempe, jfr. nabolovens §12. Det dreier seg her om drift av en virksomhet som er av utvilsom samfundsgagnlig art; det vises for så vidt til skyttersakens betydning for vårt Forsvar. En skytebane kan vanskelig legges i tettbebyggelser men kan på den annen side heller ikke anlegges på avsides steder idet oppslutningen om skytterlagenes virksomhet da vil kunne utebli eller svekkes vesentlig. Etter lagmannsrettens oppfatning er den skytebane saken gjelder lagt på et sted som etter terrengforhold og områdets karakter passer særlig godt for en slik bane; banen ligger i landlige omgivelser men allikevel relativt sentralt. Som foran nevnt er bebyggelsen omkring temmelig spredt slik at ulempene ved skytevirksomheten i form av støy er begrenset. Den virksomhet som drives på skytebanen er ikke kontinuerlig som i en industriell bedrift e.l. I vinterhalvåret brukes banen ikke bortsett fra helt leilighetsvis. I sommerhalvåret brukes banen om hverdagene regelmessig bare om ettermiddagene til velsesskyting og om helgene holdes trening eller forskjellige stevner. Antallet på trenende skyttere og stevnedeltakere er naturlig varierende. Heimevernets øvelser foregår etter det som foreligger opplyst vesentlig vår og høst. - Etter lagmannsrettens oppfatning synes de påståtte ulemper i form av støyvirkning å være overdrevet og ikke å overstige hva man i vår tid må avfinne seg med også i slike stedlige forhold som de foreliggende. Man skal bemerke at man ikke har lagt noen avgjørende vekt på den foreliggende målerapport, men de foretatte støymålinger synes å indisere at støyvirkningen ikke er vesentlig. Man kan ikke finne at det er grunnlag for å anta at en fortsatt drift av skytebanen vil bevirke at interessen for tomter i strøket vil bli mindre og at noen av ankemotpartene påføres ulempe i form av verdiforringelse av sine eiendommer. Det er heller ikke godtgjort at ankemotpartene er påført noen ulempe på annen måte ved skytebanens bruk. I likhet med herredsretten finner man ikke grunn til å gå nærmere inn på deres klagemål for så vidt. For så vidt det skulle oppstå skader som kan tilskrives forhold som er utslag av manglende aktsomhet vil erstatningsansvar kunne oppstå etter vanlige erstatningsregler. Noen spesielle faremomenter som innebærer en upåregnelig eller usedvanlig ulempe for omgivelsene kan ikke sies å være forbundet med skytebanen.

Etter dette vil Skytterlaget «Riflen» og Skoger Skytterlag bli å frifinne idet forbudet i nabolovens §12 ikke ansees overtrådt. Man skal bemerke at vurderingen av forholdet etter lagmannsrettens oppfatning blir den samme om den foretas etter den tilsvarende bestemmelse i den nye grannelovs §2. - - -

Side:326