Rt-1965-377

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-04-09
Publisert:	Rt-1965-377
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41
Parter:	A (advokat Olav Hestenes - til prøve) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Rode, Bahr, Eckhoff, Leivestad, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887), Straffeprosessloven (1887) §469, §470, Straffeloven (1902) §86, Domstolloven (1915) §200, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Rode: Fru A, som nå bruker sitt pikenavn - - - som etternavn, anla ved stevning til Oslo byrett av 20. desember 1949 sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning og oppreisning, begrenset oppad til kr. 100 000, for invaliditet påført henne under varetektsfengsel i Bredtveit fengsel og Oslo kretsfengsel, Åkebergveien, i tiden 30. mai 1945-21. desember 1946. Ved byrettens dom av 4. mars 1954 ble staten frifunnet og A tilpliktet å betale kr. 1 000 i saksomkostninger.

A påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Her opprettholdt hun ikke påstanden om oppreisning, slik at kravet ble begrenset til erstatning for økonomisk skade. Lagmannsretten kom i dom av 1. desember 1962 til samme resultat som byretten, dog så at saksomkostninger ikke ble tilkjent for byrett eller lagmannsrett.

Denne dom har A påanket til Høyesterett. Justisdepartementet har fritatt henne for å betale rettsgebyrer.

A hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at staten ikke plikter å erstatte henne det inntektstap og de utgifter hun har hatt som følge av den invaliditet hun ble påført under fengselsoppholdet. Lagmannsretten har riktig - og i samsvar med det som ble uttalt av de sakkyndige - lagt til

Side:378

grunn at hun ved arrestasjonen var frisk og arbeidsfør, og at det ikke er påvist noe som normalt ville medført uførhet i de år som har betydning i denne sak. Lagmannsretten har videre riktig og i samsvar med de sakkyndige funnet at sykdomsutviklingen skyldtes det forhold at hun var satt i fengsel, og at det som kunne brakt henne ut av en sykdomsskapende situasjon og hindret en så omfattende invalidisering var en løslatelse på et tidligere tidspunkt enn skjedd. Men lagmannsretten har etter hennes mening tatt feil, når den er kommet til at det ikke skyldes ansvarsbetingende feil eller forsømmelse fra noen som staten hefter for - fengselsvesenets, politiets eller påtalemyndighetens tjenestemenn - når hun først ble løslatt den 21. desember 1946. As psykiske og fysiske helbredstilstand tilsa at det i hvert fall våren 1946 var blitt vurdert om det var forsvarlig fortsatt å holde henne i fengslig forvaring. Slik vurdering er overhodet ikke foretatt. Skulle den være foretatt, er den i ethvert fall ikke forsvarlig. Det som i denne forbindelse er anført fra As side, faller stort sett sammen med det som hun har anført herom for lagmannsretten, hvis domsgrunner jeg for så vidt anser det tilstrekkelig å vise til.

For Høyesterett er videre som begrunnelse for erstatningskravet tatt opp den anførsel som A for lagmannsretten erklærte ikke å ville gjøre gjeldende, nemlig at det ikke forelå noen saklig grunn som etter straffeprosessloven gav hjemmel for å holde henne fengslet til 21. desember 1946. Løslatelse skulle ha skjedd allerede i desember 1945 og i ethvert fall våren 1946. Det er også vist utilbørlig sendrektighet med etterforskningen og utferdigelsen av tiltalebeslutningen. Forslag til sådan forelå først 17. august 1946, men kunne etter sitt innhold like godt ha vært utarbeidet på grunnlag av de opplysninger som forelå i desember 1945. Påtalemyndigheten har også i løpet av den tid fengslingen varte i en rekke tilfelle direkte overtrådt bestemmelsene i straffeprosessloven, idet det gjentatte ganger hendte at fengslingsfristen først ble forlenget flere dager etter at den tidligere frist var utløpt. Det alvorligste tilfelle av denne art er omtalt av lagmannsretten. Fengslingsfristen var da utløpt den 14. mars 1946. På grunn av sykdom kunne A ikke møte i forhørsretten den 26. s.m. da spørsmålet om forlengelse av fristen skulle behandles. Hun ble så sittende til 11. juni uten at ny frist var satt. Riktignok ble fristen da og senere forlenget, siste gang til 3. september 1946. Dersom saken hadde vært betimelig innbrakt for forhørsretten, kunne det imidlertid ført til en fristfastsettelse som ville ha påskyndet etterforskningen og utferdigelsen av tiltalebeslutningen, og dermed også skutt tidspunktet for løslatelsen fram. At hun satt utover fengslingsfristen forsterket hennes følelse av å være uriktig behandlet, og bidrog også på den måten til å forverre hennes helbredstilstand.

Når det gjelder sykdomsbildet, har lagmannsretten sluttet seg til uttalelsene fra de sakkyndige og lagt til grunn at A ved løslatelsen hadde visse sykdommer som medførte

Side:379

nedsatt førlighet og hel arbeidsudyktighet i 4-5 år. Lagmannsretten har - likeledes under tilslutning til de sakkyndige - ikke funnet det godgjort at også giktfeber og angina pectoris inngikk blant de sykdommer hun fikk under fengselsoppholdet. Under påberopelse av bl.a. forklaring fra lege Ragnvald Spockeli og erklæring fra professor, dr. med. Ole Storstein, hevdes det at lagmannsretten for så vidt har tatt feil.

Statens ansvar for As økonomiske tap følger etter hennes oppfatning av de alminnelige erstatningsregler. Hun påberoper seg således verken straffeprosesslovens §469 og §470 eller domstolslovens §200. Staten må være ansvarlig selv om de feil og forsømmelser som har voldt arbeidsuførheten og dermed tapet ikke kan overføres noen bestemt tjenestemann. Men - hevdes det - staten må også være ansvarlig selv om det ikke kan påvises at det overhodet er begått noen feil eller forsømmelse. Hele situasjonen tilsier at statens ansvar i et tilfelle som det foreliggende må være objektivt.

As tapsberegning er for Høyesterett den samme som for lagmannsretten. Hun har nedlagt slik påstand:

«1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru A erstatning, begrenset oppad til 100 000 - ethundretusen kroner 00/100 - med lovens rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru A saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Staten ved Justisdepartementet anser lagmannsrettens dom som riktig i resultatet, men dens domsgrunner for uriktige i den utstrekning de gir uttrykk for kritikk av fengselsmyndighetene - derunder fengselslegen - og påtalemyndigheten. Det bestrides således at noen av disse har gjort seg skyldig i noen feil eller forsømmelse i forbindelse med As varetektsfengsling, langt mindre i feil eller forsømmelse av ansvarsbetingende art. Det er videre vist til at A er dømt for forbrytelse mot straffelovens §86 til fengsel i 3 år og 1 måned, hvorav 571 dager ble ansett avsont ved det utholdte varetektsfengsel, og bestridt at det påhviler staten noe objektivt ansvar for de skadevirkninger dette fengselsopphold har hatt for hennes helbredstilstand. For øvrig viser jeg hva statens anførsler angår til lagmannsrettens domsgrunner. Staten ved Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes. Staten ved Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

For Høyesterett er som medisinsk sakkyndige oppnevnt overlegene Leikvam og Hegna, som også var oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. De har gitt skriftlige tilleggserklæringer. Videre har professor, dr. med. Ole Storstein vært oppnevnt som sakkyndig og etter forutgående undersøkelse skriftlig

Side:380

uttalt seg om hvorvidt det kan antas at A lider av angina pectoris. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett hvorunder A og 17 vitner har gitt forklaringer. Av vitnene er 7 nye for Høyesterett. Blant disse nevner jeg tidligere direktør for Oslo kretsfengsel, nå lagdommer, Knut Løken, som også har gitt en skriftlig uttalelse. Utenom erklæringene fra de oppnevnte sakkyndige er det fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Det som foreligger av nytt, endrer etter min oppfatning ikke på noe vesentlig punkt det saksforhold som lagmannsretten har lagt til grunn.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Prosedyren for Høyesterett og det nye materiale som her foreligger foranlediger imidlertid en del bemerkninger.

Som allerede nevnt har de sakkyndige for lagmannsretten - overlegene Hegna og Leikvam - gitt tilleggserklæringer. Overlege Hegna uttaler at det etter de undersøkelser som er foretatt av professor Storstein må anses på det rene at A nå har angina pectoris. Hvor lenge denne tilstand har vart og om den har noen sammenheng med fengselsoppholdet, er spørsmål som vanskelig kan besvares og som han lar stå åpne.

Det som ellers foreligger av legeerklæringer, gir etter overlegens mening ikke grunnlag for å anta at A under fengselsoppholdet har hatt giktfeber eller - som nå også påstått - kronisk leddgikt. For så vidt angår As organiske lidelser fastholder han derfor for øvrig sin tidligere uttalelse, hvis konklusjon er gjengitt i lagmannsrettens dom.

Jeg kan ikke se at Høyesterett har grunnlag for å fravike denne konklusjon. Spørsmålet om hun hadde eller fikk angina pectoris allerede i fengslet, har etter min mening ikke selvstendig betydning. Jeg anser det klart at det ikke kan rettes noen bebreidelse mot fengselslegen fordi denne sykdom - om den overhodet forelå - ikke ble diagnostisert. Det er den heller ikke blitt ved undersøkelsen av A på Ullevål i juli 1946 eller på Bærum sykehus i januar 1947. Jeg ser det også slik at en angina pectoris - om den forelå - var uten betydning for graden av arbeidsudyktighet og dermed for erstatningskravet. Uførheten var i alle tilfelle total i de år det her er tale om.

Også overlege Leikvam fastholder sin tidligere uttalelse. I ett av de to avsnitt av hans vurderinger som er gjengitt i lagmannsrettens dom sies bl.a. «at hun både sjelelig og legemlig var sterkt disponert for en slik sykdomsutvikling». I sin tilleggsuttalelse gjør overlegen nærmere rede for denne sjelelige disposisjon. Etter hans syn var A sterkt disponert for trassinnstilling med hysteriske eller hysterioforme reaksjoner, aggravasjon og simulasjon, da hun ble overført til Åkebergveien. Fengslingen oppfattet hun som brutal og urettferdig, etterforskerne som ondsinnede, fengselsbetjeningen som sadister og seg selv som maktesløs overfor en grenseløs urettferdighet og grusomhet.

Side:381

Hun ble mer og mer selvopptatt og selvmedlidende, og de sykdomssymptomer som hun var mest disponert for - giktsmerter i skjelett og muskler - forverret seg etter hvert. Hun var i en så utpreget sykelig sinnstilstand at hun ikke var i stand til å motarbeide disse symptomer, som etter hvert invalidiserte henne. Ved løslatelsen var hun så fiksert i sin følelse av å være forurettet og så legemlig invalidisert at det tok mange år før tilstanden bedret seg vesentlig.

At A hadde den innstilling overfor rettsforfølgningen, etterforskerne og fengslets lege og betjening for øvrig som overlegen tillegger henne, har etter mitt skjønn klar støtte i opplysningene i saken, ikke minst i det som fra denne tid foreligger av skriftlig fra hennes hånd.

Når det gjelder en mulig erstatningsplikt for staten i anledning av den uførhet som hadde utviklet seg i løpet av fengslingstiden, bemerker jeg innledningsvis at jeg finner det klart at forutsetningene for å konstatere et objektivt ansvar ikke foreligger. Jeg viser til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg anser tilstrekkelig.

Forutsetningen for at det i det foreliggende tilfelle skal kunne oppstå ansvar for staten må være at uførheten skyldes feil eller forsømmelse av noen som den svarer for. Når det skal tas standpunkt til om denne forutsetning er til stede, må jeg legge til grunn at med den innstilling A hadde kunne invalidiseringen ikke vært stanset ved noen behandling i fengslet. Når det gjaldt de muligheter en sykehusbehandling frembød, viser jeg til at A ble røntgenundersøkt på Rikshospitalet i juli 1946 og innlagt på Ullevål 9. august s. å. Hun ble utskrevet derfra 22. s. m. med bemerkning om at «Det er ikke indisert med opphold i sykehus fortsatt». Det må være fullt forsvarlig at fengslets vedkommende aksepterte denne vurdering. A fikk senere 3 røntgenbehandlinger på Ullevål og var der den 11. november 1946 til ny røntgenundersøkelse. Røntgenavdelingen uttalte da at den hadde inntrykk av at hun aggraverte i meget betydelig grad og at hun var ytterst ubehagelig å ha med å gjøre, slik at avdelingen helst ikke ville ha mer befatning med henne. Jeg går ikke nærmere i detaljer, men innskrenker meg til å uttale at jeg, som lagmannsretten og de sakkyndige, ikke kan finne at det er grunnlag for å anta at den uførhet A led av ved løslatelsen, for noen del skyldes at hun i fengslingstiden fikk en behandling som kan betegnes som uriktig eller mangelfull.

I samsvar med det som er uttalt og fastholdt av de sakkyndige, har lagmannsretten funnet at det som kunne hindret den invalidiserende utvikling var at A kom ut av den sykdomsskapende situasjon. Med andre ord: at hun var blitt løslatt. Jeg går ikke inn på når dette senest måtte ha skjedd dersom en uførhet av noen betydning skulle vært hindret, heller ikke på om man ubetinget kan gå ut fra at en tidligere løslatelse ville stanset invalidiseringen, hensett til at A fremdeles

Side:382

hadde rettsforfølgningen med muligheten for fellende dom og straffullbyrdelse foran seg. Forutsetningen for erstatningskravet er under enhver omstendighet at det er en feil eller forsømmelse når løslatelsen først fant sted 21. desember 1946. Denne forutsetning kan jeg ikke finne foreligger.

For mitt standpunkt til om det i forbindelse med løslatelsesspørsmålet er utvist noen for staten forpliktende forsømmelighet, har fengselslege Augusta Rasmussens forhold vært avgjørende. Kan det ikke bebreides henne at hun ikke tok opp spørsmalet om løslatelse av helsemessige grunner, er det ikke plass for bebreidelse på dette grunnlag mot andre tjenestemenn.

Ved vurderingen av fengselslegens forhold har jeg lagt til grunn som godtgjort, at selv om det skulle skyldes en sykelig sinnstilstand og således kanskje ikke i egentlig forstand være villet, så har A ved sin innstilling og oppførsel - bl.a. aggravering og mangelfullt samarbeid med fengselslegen - faktisk skapt vesentlige vansker for en riktig forståelse av hvilken reell betydning fengselsoppholdet kunne ha for hennes helbred. Som lagmannsretten og de sakkyndige kommer jeg til at det ikke kan betegnes som en feil eller forsømmelse av fengselslegen at hun under de foreliggende omstendigheter ikke regnet med at As opphold i varetektsfengsel kunne medføre en slik grad og varighet av uførhet, at hun burde løslates. Jeg tiltrer i det vesentlige lagmannsrettens begrunnelse, men reserverer meg for så vidt angår uttalelsen om at det ikke kan ses at fengslets lege har tatt opp til vurdering om fru A var fengselsdyktig. Fengselslegen ble under bevisopptaket - formentlig på foranledning av denne uttalelse - spurt om hun til enhver tid overveide om As helbredstilstand var slik at hun ikke burde være i varetektsfengsel. Jeg finner å burde referere fengselslegens svar: «Det tenker man jo på bestandig. Hennes sinnstilstand var ikke på noe tidspunkt slik at hun kunne betegnes som sinnssyk, og heller ikke slik at det var grunn til psykiatrisk undersøkelse. Hennes almentilstand var tilfredsstillende. Hun var mere forurettet enn nedfor. Dette gjaldt også høsten 1946. Også da vurderte jeg om hun fortsatt kunne være i varetektsfengsel, og kom til at hun kunne det. Hvis tilstanden hadde vært slik at jeg kunne forsvart det, ville jeg intet heller enn å få henne ut av fengslet både av hensyn til fengslet og henne selv. Det skal sterke medisinske grunner til å få løslatt en varetektsfange utelukkende av helbredshensyn.»

Jeg tiltrer ikke den kritikk som to av lagdommerne har uttalt fordi fengselslegen ikke tok opp spørsmålet om løslatelse etter mottakelsen av daværende reservelege Poulssons brev av 12. november 1946. Forholdet forutsettes å være uten betydning for sakens avgjørelse, og jeg kan da ikke se at det er grunn til å gjøre det til gjenstand for noen vurdering.

Som nevnt i min redegjørelse for den ankende parts anførsler, påberopes også at påtalemyndighetens forhold i forbindelse med etterforskningen er ansvarsbetingende.

Side:383

Etter min mening kan kravet heller ikke føre fram på dette grunnlag.

De formelle feil som påtalemyndigheten måtte ha begått i forbindelse med As varetektsfengsel kan i og for seg ikke medføre noe erstatningsansvar for staten. Forutsetningen for et sådant er at feilene har medført skade av økonomisk art. Det kan jeg ikke anta. Det er riktignok hevdet at forsømmelsen av betimelig å begjære ny fengslingsfrist både førte til en forlengelse av varetektsoppholdet og hadde en uheldig psykisk innvirkning på A og derved medførte en forringelse av hennes helbredstilstand. Etter min mening kan det imidlertid ikke her i noe tilfelle dreie seg om forsinkelser eller andre følger av slik størrelse at de, hensett til den samlede etterforsknings- og fengslingstid, kan ha hatt noen selvstendig betydning for A s helbredstilstand ved løslatelsen.

Det er videre hevdet at etterforskningen og utferdigelsen av tiltalebeslutning trakk utilbørlig i langdrag med en tilsvarende urettmessig forlengelse av fengslingstiden til følge. Så vidt jeg kan se, gikk det ca. 16 måneder fra A ble arrestert og til tiltalebeslutning var utferdiget. Særlig hensett til de vanskelige forhold under rettsoppgjøret kan dette tidsforløp ikke i og for seg gjøre det berettiget å betegne etterforskningen som trukket i langdrag. Etter min mening er det heller ikke påvist annet grunnlag for en slik karakteristikk.

Likeledes er det hevdet at det ikke var saklig grunn til, og derfor ikke berettiget, å holde A i varetektsfengsel etter våren 1946, og i ethvert fall ikke etter at tiltalebeslutningen forelå. Jeg anser det tilstrekkelig å vise til at inntil det sist nevnte tidspunkt var spørsmålet om det forelå fengslingsgrunn gjentatte ganger vurdert og bekreftende besvart av forhørsretten. - Jeg kan ikke finne det godtgjort at det berodde på en uriktig skjønnsmessig vurdering når påtalemyndigheten fant at spørsmålet måtte besvares på samme måte også etter at tiltalebeslutning var utferdiget.

Etter det resultat jeg er kommet til har As anke ikke ført fram. Hun må da i henhold til tvistemålslovens §180 første ledd betale saksomkostninger for Høyesterett, idet jeg ikke kan finne at det foreligger særlige omstendigheter av den art at de kan frita henne for denne plikt. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse mener jeg kan bli stående.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til staten ved Justisdepartementet 10 000 - ti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Leivestad og Berger: Likeså.

Side:384

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch):

Saken gjelder krav på erstatning og oppreisning.

Retten bygger avgjørelsen sin på følgende faktiske forhold:

Fru A er født i Oslo 3. mars 1893. Hun har vært gift, men er skilt. Hun ble medlem av N.S. i 1933, ble stående som medlem til frigjøringen etter den tyske okkupasjon og hadde forskjellige verv for N.S. under okkupasjonen. Ved Oslo byretts dom av 30. september 1949 ble hun for sitt forhold dømt til en frihetsstraff av 3 år og 1 måned og fradømt rettigheter.

Allerede 30. mai 1945 var hun blitt arrestert og satt i varetektsfengsel. Hun satt først i Bredtveit fengsel. Herfra ble hun 11. desember 1945 overført til kretsfengslet i Åkebergveien. Hun ble løslatt 21. desember 1946.

Fru Hansson mener at hun under varetektsfengslingen, som følge av manglende behandling og pleie m.v., pådro seg sykdom og invaliditet, og at Staten plikter å yte henne erstatning og oppreisning i den anledning. Hun har overensstemmende hermed anlagt nærværende søksmål.- - -

Retten skal bemerke:

Etter det foreliggende må man formentlig bygge på at saksøkersken har følt seg alminnelig frisk på den tid da hun ble arrestert (30. mai 1945), og at hun heller ikke, dengang hun (11. desember 1945) ble ført over fra Bredtveit til kretsfengslet i Åkebergveien, hadde noen sykdomsfornemmelser av betydning.

På den annen side må man vel også gå ut fra at saksøkersken etter løslatelsen 21. desember 1946 og utover i den følgende tid var virkelig syk, og at det altså ikke bare har vært tale om nervøsitet eller hypokonderi for hennes vedkommende.

Men herav følger jo ikke med nødvendighet at det er varetektsfengslingen som sådan eller feilaktig behandling (eller mangel på behandling) under varetektsarresten, som er årsak i saksøkerskens sykdom (eller forverring av hennes tilstand). Overlege Joachim Arnesen har som vitne under hovedforhandlingen i saken forklart at han ganske riktig fant artrose i saksøkerskens knær ved undersøkelse i 1951, men at han mener den ville utviklet seg uansett fengselsoppholdet. Og han hadde likeledes konstatert osteochondrose hos saksøkersken, men mener at denne lidelse også ville utviklet seg selv om saksøkersken ikke hadde hatt fengselsoppholdet. Han har forøvrig i 1951 ikke funnet symptomer på aktuell eller tidligere giktfeber, og har i sin alminnelighet bemerket at han mener saksøkerskens nerver nok har vært noe med i spillet.

Etter rettens oppfatning kan man etter dette ikke godt anta at saksøkerskens sykdom er foranlediget (eller forverret) ved fengselsoppholdet. Og saksøkte vil således alt av denne grunn måtte frifinnes.

For fullstendighets skyld skal retten imidlertid også føye til at selv om man ville anta at sykdommen - og med den invaliditeten - er forårsaket (eller forverret) ved varetektsfengslingen, er ikke dermed gitt at saksøkte er ansvarlig overfor saksøkersken.

Det forekommer riktignok retten som om sterke grunner taler for å anse staten erstatningsansvarlig dersom en varetektsfange pådrar seg sykdom (eller forverres i sådan) under varetektsfengslingen, og sykdommen

Side:385

(forverrelsen) skyldes feilaktig behandling (eller manglende behandling) av fangen - selv om det ikke skulle foreligge grunnlag for kritikk mot noen enkeltperson i den forbindelse, men så meget mer hvis det skulle være noe å bebreide en eller flere som har hatt tilsyn med varetektsfangen i arresten.

Men en forutsetning for slikt ansvar må det selvsagt være at varetektsfangen ikke selv har lagt hindringer i veien for riktig behandling. Hvis fangen - ved konstaterbar simulasjon eller ved å nekte å la seg legeundersøke eller på annet vis - hindrer fengslets vedkommende i å foreta hva de anser nødvendig av omsyn til fangens helbred (og fangen ikke er utilregnelig), synes det under enhver omstendighet klart at fangen ikke senere kan reise erstatningskrav grunnet på feilaktig eller manglende behandling, pleie eller omsyntagen.

Og etter rettens mening ville saksøkersken, overensstemmende hermed, ikke under noen omstendighet kunne nå fram med sitt erstatningskrav. For saksøkersken har jo under oppholdet i Åkebergveien - etter hva dr. Rasmussen som vitne har forklart, og etter hva saksøkersken selv har bekreftet riktigheten av - direkte nektet dr. Rasmussen å foreta legeundersøkelse. Dr. Rasmussen ville gjerne se nærmere på et ben og en arm hos saksøkersken, som utover høsten 1946 klaget over nettopp dette benet og denne armen. Og så motsatte saksøkersken seg at dr. Rasmussen fikk undersøke benet og armen. Saksøkersken må selv ta konsekvensene av dette. Og retten vil i den forbindelse gjerne føye til at den ikke kan skjønne at det, etter det som er kommet fram i saken, foreligger noe som helst grunnlag for berettiget kritikk overfor dr. Rasmussen i anledning av dennes forhold overfor saksøkersken. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Jahren, Otter Boberg og Petter Meyer):

- - -

Lagmansretten er kommet til samme resultat som byretten.

Når det gjelder de rent medisinske forhold som er av betydning for avgjørelsen av saken, finner lagmannsretten å måtte legge avgjørende vekt på de vurderinger som de oppnevnte sakkyndige har foretatt og på de konklusjoner som de er kommet frem til. - - -

Etter dette finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at fru A ikke har hatt og ikke har angina pectoris.

Lagmannsretten legger også til grunn overlege Hegnas erklæring om at der ikke foreligger objektive kriterier på at fru A har hatt leddgikt.

I sin konklusjon har overlege Hegna gitt følgende sammenfatning vedkommende fru As organiske lidelser:

«De mest markante symptomer under og etter fengselsoppholdet har vært lokalisert til muskel-sjelettsystemet. I dette system er det også påvist objektive røntgenologiske forandringer: Osteochondrose og spondylose i lendehvirvelsøylen, coxarthrose, gonarthrose og kalknedslag i høyre skulderledd.

Som tidligere anført kan slitasjeforandringer av denne art være tilstede uten å gi symptomer. Det foreligger ingen røntgenogrammer i

Side:386

forbindelse med hennes tidligere rygglidelse. Det er imidlertid sannsynlig at opprinnelsen til hennes osteochondrose må føres tilbake til ryggskaden omkring 1934. Coxarthrosen og gonarthrosen er sannsynligvis også av eldre dato.»

Lagmannsretten legger denne vurdering til grunn for avgjørelsen.

Lagmannsretten finner etter dette at fru A, da hun ble arrestert den 30. mai 1945, var frisk i den forstand at der ikke forelå noen symptomer på noen sykdomstilstand selv om det er sannsynlig at slitasjeforandringer i lenderhvirvelsøylen (spondylosis og osteochondrosis columna lumbalis), slitasjeforandringer i hofteledd (Coxarthrose) og slitasjeforandringer i kneledd (Gonarthrose) kan føres tilbake til skader som forelå allerede før hun ble fengslet.

Lagmannsretten finner ikke at det ved arrestasjonen forelå noen sykdomstilstand som gjorde fru A arbeidsudyktig eller som nedsatte hennes arbeidskraft. Den finner heller ikke at det er opplyst noe som viser eller gjør det sannsynlig at de nevnte gamle skader normalt ville ha ledet til uførhet i de år som har betydning i denne sak.

Etter de sakkyndiges uttalelser legger lagmannsretten videre til grunn for avgjørelsen at fru As førlighet var sterkt nedsatt i de første 4 til 5 år etter løslatelsen, og at hun i denne tid var arbeidsudyktig. Den legger videre til grunn at det senere er kommet en gradvis bedring til en helbredstilstand som må ansees normal for fru As alder.- - -

Lagmannsretten må etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at det objektivt sett er riktig at fru A har aggravert når det gjelder de lidelser hun har påstått å ha hatt. Det måtte også for fengslets lege lett fremstille seg slik at fru A muligens simulerte, og at hun ikke var så syk som hun selv ga uttrykk for. - - -

Ingen av de oppnevnte sakkyndige har uttalt at fru As invaliditet skyldes at hun ble feilaktig behandlet under fengselsoppholdet. Overlege Hegna har uttalt at det må ansees overveiende sannsynlig at uansett hvilken medisinsk behandling hun hadde fått under fengselsoppholdet, ville hennes sykelige tilstand ha kommet til å utvikle seg omtrent som skjedd.

Lagmannsretten finner ikke at det foreligger bevis for at det ved behandlingen av fru A i den tid hun satt i varetektsfengsel, av fengslets lege eller av fengslets vedkommende for øvrig, er utvist noen ansvarsbetingende feil som kan antas å ha vært årsak til hennes invaliditet etter løslatelsen.

Begge de oppnevnte sakkyndige har gitt uttrykk for at sykdomsutviklingen hos fru A skyldes det forhold at hun var satt i fengsel. - - -

Når det gjelder årsaken til sykdomsutviklingen og årsaken til fru As uførhet, legger lagmannsretten de sakkyndiges vurdering til grunn for avgjørelsen. Så vidt retten kan forstå, er det ikke noen uoverensstemmelser mellom de to sakkyndige.

Lagmannsretten må etter dette anta at det som kunne ha brakt fru A ut av den sykdomsskapende situasjon, og det som kunne ha hindret at sykdomstilstanden ble så invalidiserende som den ble, var en løslatelse på et tidligere tidspunkt. Spørsmålet blir da om det er begått

Side:387

noen ansvarsbetingende feil ved at fru A ikke ble løslatt på et tidligere tidspunkt.

Lagmannsretten er ikke gjort kjent med dommen i straffesaken mot fru A, og heller ikke med den forutgående etterforskning i saken. Lagmannsretten kjenner bare resultatet av straffesaken som er opplyst i byrettens dom i nærværende sak, og den har derfor ikke materiale til å kunne vurdere hvorvidt etterforskningen har trukket lengre ut enn nødvendig eller om der forelå noen nødvendighet for å holde fru A i varetektsfengsel.

Det er på det rene at påtalemyndigheten har oversittet fengslingsfrister som var satt av forhørsretten. Dette kan kritiseres, og spesielt kan det kritiseres at da fru A på grunn av sykdom ikke kunne møte i - forhørsretten den 26. mars 1946, ble hun ikke fremstillet i forhørsretten igjen før den 11. juni 1946. Det er mulig at påtalemyndigheten mente at forhørsretten skulle ta initiativet til å innkalle fru A til nytt rettsmøte, men dette fritar ikke påtalemyndigheten for kritikk for at den ikke holdt seg ajour med fru As tilstand. Det synes som om det var Kjell Hanssons besøk hos politifullmektig Hartmann den 6. juni 1946 som foranlediget at politifullmektigen skrev til forhørsretten. Forhørsretten forlenget fengslingsfristen i rettsmøte den 11. juni 1946. Forholdet ble derved brakt formelt i orden, men fru A hadde da i over to måneder sittet i varetektsfengsel uten lovlig fengslingskjennelse.

Det kan ikke sees at fengslets lege har tatt opp til vurdering om fru A var fengselsdyktig. Fengselslegen har ikke rettet noen henvendelse til fengslets direktør eller til påtalemyndigheten for å få fru A løslatt på medisinsk grunnlag. Etter de uttalelser som foreligger fra de oppnevnte sakkyndige om de uheldige følger som fengselsoppholdet har hatt for fru As helbredstilstand, er det påfallende at fengselslegen i første halvår av 1946 synes å ha vist passivitet når det gjelder å få brakt sikkert på det rene hvilke lidelser som fru A hadde og om hun var fengselsdyktig. Kjell Hanssons besøk den 6. juni 1946 var øyensynlig foranledningen til at der ble tatt røntgenbilder og således også til innleggelsen på Ullevål sykehus. Det kan være nærliggende å anta at dette ikke ville blitt gjort hvis Kjell Hansson ikke hadde besøkt henne og gitt uttrykk for sin forskrekkelse over hennes helbredstilstand.

Det foreligger imidlertid, som også nevnt foran, etter lagmannsrettens oppfatning ikke noe holdepunkt for at en tidligere innleggelse på sykehus ville ha ledet til noe annet resultat enn det som undersøkelsen på sykehuset i august 1946 førte til. Sykehusets leger visste at fru A var varetektsfange, men det ble allikevel ikke indisert med fortsatt sykehusbehandling. Det ble ikke av sykehusets leger gitt uttrykk for at fru A ikke var fengselsdyktig. Fengslets lege hadde sendt fru A til Ullevål sykehus for å få brakt på det rene i hvilken utstrekning fru A virkelig var syk, og etter resultatet av sykehusets undersøkelser, kan det etter rettens oppfatning ikke anses som en ansvarsbetingende uaktsomhet av fengslets lege at hun ikke tok opp spørsmålet om fru A måtte løslates på medisinsk grunnlag. Lagmannsretten finner i denne forbindelse grunn til å nevne at overlege Hegna under hovedforhandlingen uttalte at man under fengselsoppholdet

Side:388

ikke kunne forutse at fru A ville få en invaliditet av en slik varighet som den hun fikk.

Lagmannsretten vil bemerke at selv om der foreligger forhold i forbindelse med fru As varetektsfengsling som kan gi grunn til kritikk, så foreligger der ikke en slik årsakssammenheng mellom disse feil og fru As invaliditet, at de kan lede til at Staten blir erstatningspliktig for følgene av invaliditeten.

Når det gjelder spørsmålet om løslatelsen av fru A i desember 1946 ble forsinket ved en feil fra fengslet eller fra påtalemyndighetens side, så kan ikke lagmannsretten finne at der foreligger opplysninger som viser at løslatelsen ble forsinket ved noen feil. Pastor Dalens meddelelse til fru A, etter hans besøk hos statsadvokaten, er øyensynlig av fru A blitt oppfattet slik at det allerede var bestemt at hun skulle løslates, men etter pastor Dalens vitneforklaring har han ikke uttalt seg så bestemt til fru A.

Det er av fru A sterkt fremhevet at Staten, i et tilfelle som det foreliggende, må være erstatningspliktig uten hensyn til om der er begått noen ansvarsbetingende feil.

Ved vurderingen av om Staten kan pålegges ansvar på objektivt grunnlag, må lagmannsretten legge til grunn at fru A er blitt dømt for straffbare forhold som også var grunnlag for fengslingen den 30. mai 1945. Hun var således ikke uskyldig fengslet, og de objektive erstatningsregler i strpl. §469 kan ikke lede til at Staten blir pålagt ansvar.

Domstolslovens §200 gir ikke grunning for noe objektivt ansvar.

Lagmannsretten kan ikke finne at det i teorien eller i rettspraksis er kommet til uttrykk at Staten har et objektivt ansvar for skade påført ved varetektsfengsel som går videre enn det ansvar som er fastlagt i strpl. §469 og §470.

De synsmåter som ligger til grunn for objektivt ansvar ved farlig bedrift kan etter rettens oppfatning ikke få anvendelse i denne sak. Fru A var, etter overlege Leikvams erklæring, både sjelelig og legemlig sterkt disponert for sykdomsutviklingen, og hennes sterke sjelelige reaksjoner over fengslingen er av begge de sakkyndige antatt å ha vært avgjørende for hennes lidelser med påfølgende invaliditet. Fru A hadde selv satt seg i den stilling at hun ble siktet for straffbare forhold som ledet til fengsling. Under disse forhold kan ikke retten finne at det er grunnlag for at Staten skal kunne pålegges erstatningsansvar når det ikke er funnet bevist at invaliditeten skyldes noe uforsvarlig forhold fra det offentliges side.

Lagdommerne Jahren og Boberg bemerker at fengselslegen synes å ha vært noe passiv også i tiden etter at hun mottok reservelege Poulssons brev av 12/11 1946 hvori det, som foran nevnt, ble meddelt at Ullevål sykehus helst ikke ville ha mere befatning med fru A. Det synes på det tidspunkt å ha vært grunn til for fengselslegen å ta opp spørsmålet om løslatelse med fengselsdirektøren og/eller påtalemyndigheten. Dette ville muligens ha resultert i en noe tidligere løslatelse, men neppe hatt noen betydning for den senere invaliditet. - - -

Side:389