Rt-1965-451
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-05-07 |
| Publisert: | Rt-1965-451 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 54 |
| Parter: | Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S (advokat Terje Herrem - til prøve) mot Anders Tjernvold (høyesterettsadvokat Ivar Lynum). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Thrap, Heiberg, Stabel, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926), Bilansvarslova (1961) §2, §8, §4 |
Dommer Roll-Matthiesen: Anders Tjernvold kom til skade ved et trafikkuhell den 18. juni 1961. Han reiste erstatningssak mot Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S hvor eieren av den
Side:452
impliserte lastebil, Ola Setseng, hadde tegnet trafikkforsikring. Midt-Trøndelag herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 30. mai 1963 dom hvorved Æolus ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Anders Tjernvold påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Lagmannsrettens dom av 12. mai 1964 har denne domsslutning:
«Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S dømmes til å erstatte Anders Tjernvold 5000 - femtusen - kroner med 4 % rente fra 22. mai 1962, samt i saksomkostninger 1800 - attenhundre - kroner. Begge beløp betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Æolus har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt tillatelse til anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Æolus har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at lastebilen ikke ble nyttet til «anna enn køyredoning» da uhellet inntraff, jfr. bilansvarslovens §2a. Subsidiært hevdes at selv om lastebilen var i bruk som motorvogn, var wiren som skadeårsak helt uavhengig av lastebilen, og det var derfor ikke bilen som gjorde skaden, jfr. bilansvarslovens §4. Videre hevdes at bilføreren ikke opptrådte uaktsomt og at det i alle fall må skje en skadefordeling fordi Tjernvold var uaktsom. Tapsberegningen er ikke bestridt for Høyesterett. Æolus har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Norsk Forsikringsselskap «Æolus» A/S, Bergen, tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Anders Tjernvold, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har henholdt seg til lagmannsrettens domsgrunner. Han har spesielt fremhevet at etter bilansvarsloven må det avgjørende være at lastebilen ikke ble nyttet som «anna enn køyredoning», arbeidet med å trekke opp traktoren var avsluttet da uhellet inntrådte. Men her var for øvrig lastebilen i bruk som kjøretøy på nevnte tidspunkt. Man må endog gå så langt som til å se forholdet med lastebilen ved anledningen som et samlet kjøreoppdrag, idet man ikke kan si at bilen delvis ble brukt som kjøretøy og delvis som arbeidsmaskin. Tjernvold har nedlagt sådan påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Norsk Forsikringsselskap «Æolus» A/S tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten til Anders Tjernvold og saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.»
Utformingen av påstanden om saksomkostninger er begrunnet med at lagmannsretten ikke sier noe om at det fastsatte beløp også omfatter herredsrettssaken. Tjernvold mener derfor at han bare er tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten, og han godtar det fastsatte beløp for denne rett.
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved
Side:453
Midt-Trøndelag herredsrett til avhør av Anders Tjernvold, Tora Tjernvold og Ola Setseng.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tilføyer at det ikke er noen grunn til å komme inn på spørsmålet om hvorledes forholdet ville bli å bedømme etter bilansvarslovens §2a hvis skade var skjedd mens opphalingen av traktoren pågikk.
Jeg finner støtte for resultatet i innstillingen av april 1957 fra Motorvognansvarskomitéen av 1951, en innstilling som ligger til grunn for bilansvarsloven av 3. februar 1961 for så vidt angår de lovbestemmelser som er aktuelle i saken. På side 58 uttales at en for snever grense for trafikkforsikringens dekningsområde kan være i strid ikke bare med publikums interesse, men også med motorfolkets interesse og at dekningsområdet bør søkes «gjort så vidt at trafikkforsikringen dekker alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte, særlig ved annen forsikring eller trygd». Som et veiledende synspunkt ved bedømmelsen av om en skade er voldt av motorvogn nevner komitéen bl.a. skade voldt av «motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig». På side 59 drøftes spørsmålet om det bør oppstilles som, positivt vilkår for erstatningsplikt at motorvognen skal være brukt som kjøretøy. Det uttales at dersom rammeangivelsen «bruken av motorvogn» skulle beholdes, måtte det til dels tas i en videre betydning enn etter vanlig norsk språkbruk og rettspraksis på grunnlag av den da gjeldende lov. Den norske komité ble imidlertid «stående ved at den adekvate uttrykksmåte ikke er å sette slike positive vilkår for lovens virkefelt, men å begrense lovens omfang negativt ved å unnta bruk til annet formål enn som kjøretøy - - -». Etter at komitéen har anført at den nærmere avgrensing av ansvaret må overlates til rettspraksis, uttales følgende:
«Synspunktet at ansvaret ikke gjelder motorvognens bruk som annet enn kjøretøy, utelukker skade voldt av visse slags motorvogner (traktorer og andre lokomobiler) ved å brukes til kraft- eller arbeidsmaskin eller som drivverk for stillestående anlegg (så som treskeverk, kappsag m.v.) og ikke som kjøretøy. Likeså faller skade som f. eks. grabben på en gravemaskin volder ved graving, utafor motorvognansvaret (smlkn. urd. i R. G. 1956 324), men derimot ikke skade som maskinen volder under bruk som kjøretøy eller ved å skiple vegtrafikken uten å være i annen bruk.
Synspunktet kan muligens også være til vegledning når det er spørsmål om å dekke skade oppstått som følge av lasting av eller lossing fra en stillestående lastebil. Resultatet vil her kunne bero på hvordan skaden voldes og på om den rammer en utaforstående trafikant eller en medhjelper. Men komitéen har gått ut fra at slike skader som hovedregel faller utafor trafikkforsikringen, såframt ikke skaden skyldes motorvognens
Side:454
egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.) eller dens plasering i trafikken.»
Jeg henviser også til uttalelser om spørsmålet på side 66 i innstillingen.
Etter det anførte vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste.
Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet, som jeg forstår derhen at det fastsatte beløp gjelder både for herredsretten og for lagmannsretten. Etter resultatet må Æolus betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S til staten ved Justisdepartementet 2200 - to tusen to hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Stabel og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver C. M. Frøseth) med domsmenn:
Den 18/6 1961 satte bileier Ola Setseng sin lastebil U-21944 på høyre side i kjøreretningen på fylkesveien ved Langli i Selbu. Bilen er ansvarsforsikret i Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S, Bergen (heretter kalt Æolus). Bilen var 2.2 m. bred, veien ca. 5 m. bred. På bilen var det montert et lasteapparat som kunne drives av bilens motor. Lasteapparatet var kombinert med en vaier. På et jorde på venstre side av veien sto en traktor som Ola Setseng nettopp hadde trukket opp ved hjelp av bilens lasteapparat. Vaieren som hadde vært festet til traktoren hadde han løsgjort fra denne. Vaieren var festet i lasteapparatet på bilen i ca. 1 1/2 meters høyde. Da han hadde løsgjort vaieren fra traktoren, kastet han vaieren inn på veien. Den dekket hele veibredden fra bilen. Ved bilen hang den et stykke over veibanen, men på veiens venstre side i bilens kjøreretning lå den helt nede på veien - antakelig i buktninger slik at en del var høyere enn veibanen.
I motsatt retning av bilens kjøreretning kom saksøkeren Anders Tjernvold kjørende på sin 150 kubikk motorsykkel. På baksetet satt hans kone og mellom ektefellerne deres 6 års gamle gutt. Hengende om halsen foran seg hadde han en ryggsekk med et 2 liters spann med fløte og en kake. Motorsykkelen var registrert for 2 personer. Han så i en avstand av ca. 100 meter lastebilen på veien og traktoren på jordet, men så ikke Ola Setseng som oppholdt seg ved traktoren. Han saknet farten betydelig slik at den ble omtrent 20 km. i timen. Det var noe skittent og sølet på veien. På ca. 5 meters avstand så han valeren på veien. Tiltrots for at han hadde liten fart vant han ikke å stanse. Han kjørte med forhjulet av motorsykkelen over vaieren helt til høyre på veien. Da forhjulet var kommet over vaieren, festet denne seg i motorsykkelen
Side:455
slik at Tjernvold stupte forover og falt av sykkelen. Han fikk et brudd i høyre kneledd og ble arbeidsudyktig til 1/10 1961. - - -
Rettens bemerkninger:
I bilansvarslovens §2 første ledd heter det: Reglane i lova gjeld ikkje tilfelle da skaden a) kjem av at motorvogna vert nytta til anna enn køyredoning -.
Retten legger til grunn at lastebil U - 21944 slik som den var innrettet med fastmontert lasteapparat drevet av bilens motor og med vaier for en vesentlig del ble benyttet ved tømmertransport. Den var også anvendelig til det bruk som ble gjort av den da traktoren ble trukket opp, men denne bruk av den var mere tilfeldig. Spørsmålet er om bilen da skaden skjedde ble brukt som kjøretøy. Retten er kommet til det resultat at den ikke ble brukt som sådant. Arbeidet med å trekke opp traktoren var avsluttet og vaieren løsgjort fra denne. Bilens motor var ikke igang. Retten legger vesentlig vekt på at årsaken til skaden ikke hadde noen forbindelse med at vaieren var festet til lasteapparatet på bilen. Det var ikke strekk av vaieren fra lastebilen som gjorde at den ble liggende som den gjorde der hvor Tjernvold kjørte over den. Vaieren var ikke løftet opp fra veien der den lå fordi den var festet til bilen. Om vaieren uten å være festet til bilen, var blitt slengt bort på veien, ville den kunne ha blitt liggende i lignende stilling. Bilens stilling på veien var heller ikke skyld i skaden. Det var god plass til å passere den. Retten finner det derfor ikke naturlig å se det slik at det var bruken av bilen som kjøretøy som forvoldte skaden. Tilfellet må gå inn under bilansvarslovens §2a. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Diesen, kst. lagdommere Finn B. Midbøe og Rolf Theisen):
- - -
Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten.
Ola Setseng forklarer at han, før motorsykkelen kom, hadde løsnet wiren fra traktoren og hadde slengt den inn på vegen, hvor den ble liggende ved siden av bilen. Da han etter ulykken reiste opp sykkelen, viste det seg at enden av wiren, hvortil det var festet en sjakkel, hang fast i motorsykkelens bakhjul. Retten finner ved dette bevist at wiren var frigjort fra traktoren før den kom i kontakt med motorsykkelen, og at den hengte seg fast bakhjulet, slik at dette enten kilte seg fast, eller ble stoppet etter at wiren var strukket ut.
Wiren er en nødvendig bestanddel av lessekranen, som igjen er et nokså vanlig tilbehør til en lastebil av den type det gjelder. Det som skjedde var altså at lastebilen sto parkert på den ene vegkant, men slik at en del av dens tilbehør lå henslengt i den annen vegbane, som forøvrig var ganske meget innsnevret ved den plass lastebilen tok. Et kjøretøy i motsatt retning kjørte seg fast i dette slik at skade ble voldt. Tilfellet er da ikke vesensforskjellig fra det som ville ha foreligget om motorsykkelen hadde støtt mot en åpnet bildør, en utsvingt lastekarm eller en annen gjenstand, som fra selve bilkroppen raket ut i den fri del av vegbanen. Skade som inntreffer på en slik måte er i lovens forstand voldt av bilen som kjøredoning, og det kan ikke spille noen rolle om wiren lå henslengt i vegen fordi den umiddelbart før var brukt til
Side:456
å hale opp en traktor, eller om dette skyldtes en hvilken som helst annen årsak.
Da skaden ble tilføyet føreren av et annet motorkjøretøy, vil selskapet imidlertid ikke bli ansvarlig dersom ulykken ikke kan tilskrives uaktsomhet hos bilens fører. Dette vilkår er imidlertid til stede. Slik traktoren sto i forhold til vegen m.v. er det mulig at Setseng ikke hadde noe valg når det gjaldt å plasere bilen, og at han således var nødt til å spenne wiren tvers over vegen. Dette kan da neppe karakteriseres som uaktsomt i seg selv, men bare under forutsetning av at han sørget for tilfredsstillende varsling av andre vegfarende. At dette ble unnlatt var ikke forsvarlig, og det var ikke bedre at han etter endt bruk av wiren slengte denne opp på vegen og lot den ligge der.
Tjernvold har antagelig på sin side overtrådt gjeldende forskrifter ved å ha to passasjerer på motorsykkelen, men det er intet som tyder på at dette influerte på hendelsesforløpet. Og den reelle fare som forholdet kunne medføre var i hvert fall liten sammenlignet med den som Setsengs disposisjoner innebar.
Etter dette finner retten at trafikkassurandøren er ansvarlig etter bilansvarslovens hovedregel, idet ansvaret hverken utelukkes av lovens §2a eller av §8. - - -