Rt-1965-466

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-05-15
Publisert:	Rt-1965-466
Stikkord:	(Prøveskilt-dommen), Forvaltningsrett, Veitrafikkrett, Trafikkregler, Skadeserstatning, Statens ansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av vedtak om inndragning av prøveskilt til en motorsykkel, samt evt. erstatningskrav for ugyldig vedtak. Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1965-00061, L.nr. 61/1965
Parter:	Lars Solberg & Co. (advokat Johan Mevatne - til prøve) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen)
Forfatter:	Nygaard, Bendiksby, Wold, Mindretall: Hiorthøy, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §13, §8

Dommer Nygaard: I november 1959 anla firmaet Lars Solberg & Co. - senere kalt Solberg - søksmål ved Oslo byrett mot staten ved Samferdselsdepartementet. Under hovedforhandlingen ved byretten nedla Solberg påstand om at Bergen politikammers beslutning av 24. mai 1958 om inndragning av årsprøvenummer R 1406 for bil skulle kjennes ugyldig, videre om at staten skulle pålegges å tildele firmaet nytt årsprøvenummer for

Side:467

bil og endelig om at staten skulle dømmes til å betale erstatning, begrenset oppad til kr. 100 000. Erstatningskravet var begrunnet med at Solberg mente å ha rett til å få erstattet tapet ved ikke å ha hatt årsprøvenummer for bil fra den 24. mai 1958, ved ikke å ha hatt årsprøvenummer for motorsykkel fra den 9. oktober 1959 til okober 1960 og ved å være blitt nektet utlån av korttidsprøvenummer for motorvogn av Bergen politikammer. Staten nedla under hovedforhandlingen påstand om avvisning for så vidt angikk kravet om erstatning for nektelse av utlån av korttidsprøvenummer og påstod for øvrig frifinnelse.

Oslo byrett avsa 13. april 1961 dom med slik domsslutning:

«1. Statens avvisningspåstand tas ikke til følge.

2. Bergen politikammers inndragningsbeslutning av 24/5 1958 av Lars Solberg & Co.'s årsprøvenummer for bil fra Hordaland politikammer kjennes ugyldig.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale erstatning til Lars Solberg & Co. med kr. 7500,- - sjutusenfemhundrekroner - med 4 - fire - prosent rente fra domsavsigelsen.

4. For øvrig frifinnes staten v/Samferdselsdepartementet.

5. Saksomkostninger ilegges ikke.

6. Dommens oppfyllelsesfrist er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen.»

Solberg påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angikk erstatningens størrelse - domsslutningens post 3. Staten motanket og nedla påstand om frifinnelse. Påstanden for byretten om delvis avvisning av saken ble ikke opprettholdt for lagmannsretten.

Den 20. april 1961 hadde Solberg fått tilbake sitt årsprøvenummer R 1406 for bil fra Hordaland politikammer. Videre ble Solberg i brev av 5. juli 1961 fra Bergen politikammer tildelt årsprøvenummer for bil på vanlige vilkår. Noe slikt prøvenummer ble imidlertid ikke utlevert. Lagmannsretten avsa dom i saken den 29. mars 1963. Domsslutningen lyder slik: «Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes. - I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lars Solberg & Co. v/eneinnehaver Lars Solberg til staten v/Samferdselsdepartementet 3000 - tretusen - kroner. - Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Solberg har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har for Høyesterett bl.a. gjort gjeldende at Bergen politikammers beslutning av 24. mai 1958 om inndragning av årsprøvenummeret for bil og Hordaland politikammers beslutning av 6. februar 1959 om innlevering av årsprøvenummeret for motorsykkel er ugyldige. For så vidt angår årsprøvenummeret for bil, hevder han at Bergen politikammer ikke hadde kompetanse til å inndra prøvenummeret fordi tildelingen var foretatt av Hordaland politikammer. Videre har han fremholdt at beslutningen om inndragning bygde på et uriktig faktisk grunnlag, idet prøvenummeret ikke var blitt brukt i strid med forskriftene av 3. juni

Side:468

1942. Under enhver omstendighet kan ikke en overtredelse av forskriftenes bestemmelser i ett eller to tilfelle være tilstrekkelig til å fastslå at det dreiet seg om et misbruk etter §31 i forskriftene. Ved avgjørelsen av spørsmålet om det forelå misbruk, er det ikke adgang til å ta i betraktning andre faktiske forhold enn de som var nevnt i begrunnelsen for beslutningen. Endelig hevdes det at Bergen politikammers beslutning av 8. oktober 1960 er ugyldig. Politiet avslo her en søknad fra Solberg om tildeling av nytt årsprøvenummer for bil. Det er fra Solbergs side bl.a. anført at avslaget er bygd på et uriktig faktisk grunnlag.

Når det gjelder årsprøvenummeret for motorsykkel, hevder Solberg bl.a. at selve tildelingen av prøvenummer var gyldig. Politiet kunne da bare kreve prøvenummeret tilbakelevert etter reglene for inndragning i forskriftenes §31. Vilkårene for å bruke denne bestemmelsen forelå imidlertid ikke i dette tilfelle. Videre har Solberg fremholdt at slik som forholdet lå an, kunne ikke politiet kreve at han sendte inn en ny søknad om prøvenummer. En ombytning av prøvenumrene måtte her kunne ha vært foretatt uten noen medvirkning fra Solbergs side.

På dette grunnlag mener Solberg at han har krav på erstatning fordi han i tiden 24. mai 1958 til 20. april 1961 var uten prøvenummer for bil og i tiden 9. oktober 1959 til oktober 1960 var uten prøvenummer for motorsykkel. Videre har Solberg anført at han under enhver omstendighet kan kreve erstatning fordi han har vært gjenstand for en diskriminerende behandling fra politiets side når det gjelder utlån av korttidsprøvenummer for motorvogn. I ethvert fall har politiet behandlet hans henvendelser om slike utlån på en uforsvarlig måte.

Solberg har nedlagt slik påstand:

«1. Bergen politikammers beslutning av 24. mai 1958 om inndragning av saksøkerens årsprøvenummer R 1406 for motorvogn kjennes ugyldig.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Lars Solberg & Co. erstatning begrenset oppad til kr. 100 000,- med lovlige renter fra stevningen.

3. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å erstatte Lars Solberg & Co. sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Fra statens side er det nedlagt følgende påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes idet dog Det kgl. Samferdselsdepartement tilkjennes saksomkostninger også for byretten.

2. Det kgl. Samferdselsdepartement tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

For øvrig fremgår saksforholdet og partenes anførsler av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo, Bergen og Horten byretter. Under disse bevisopptakene er det gitt forklaringer av Solberg og av

Side:469

24 vitner. Av vitnene hadde 13 tidligere gitt forklaringer under saken.

Årsprøvenummer for bil.

Bergen politikammers beslutning av 24. mai 1958 om inndragning av Solbergs årsprøvenummer lyder slik:

«I medhold av §31, jfr. §26 første ledd i Motorvognlovens Forskrifter av 3. juni 1942 med senere endringer inndras herved hos Lars Solberg & Co., adr. Nygårdsgaten 94, Bergen, 1 sett årsprøvenummer for motorvogn, R 1406, tildelt firmaet av Hordaland politikammer. - Grunnen for inndragningen er at prøvenummeret den 15. april og den 8. mai 1958 er misbrukt, idet det påsatt henholdsvis lastebil og personbil er benyttet i Bergen uten at dette skjedde i forbindelse med flytning, prøving eller demonstrasjon av vedkommende vogner.»

Jeg finner det naturlig først å drøfte spørsmålet om Bergen politikammer overhodet hadde adgang til å inndra dette årsprøvenummeret som var tildelt Solberg av Hordaland politikammer.

Som nevnt av lagmannsretten, er det verken i motorvognloven eller i forskriftene av 3. juni 1942 truffet noen bestemmelse om hvilket politikammer som skal treffe beslutning om inndragning av årsprøvenummer for motorvogn. I den foreliggende sak må det imidlertid under enhver omstendighet være avgjørende at prøvenummeret ved en feil var tildelt av Hordaland og ikke av Bergen politikammer. I betraktning av at firmaet hadde sitt forretningssted i Bergen og drev sin virksomhet der, skulle prøvenummeret ha vært tildelt av Bergen politikammer. Jeg er således enig i det som Vegdirektoratet har uttalt om dette i sitt brev til Bergen politikammer av 6. januar 1959. Dette forhold må etter min mening tilegges vekt når det gjelder spørsmålet om Bergen politikammer hadde adgang til å treffe beslutning om inndragning i dette tilfelle. Jeg finner i denne sammenheng også å burde peke på at inndragningsspørsmålet ble brakt inn for Samferdselsdepartementet, Vegdirektoratet, som var den kompetente myndighet når det gjaldt den administrative overprøvelse av politiets vedtak. Vegdirektoratet fant imidlertid ikke grunn til å foreta noen endring i den avgjørelse som var truffet. Det heter således i Vegdirektoratets brev til Bergen politikammer av 6. januar 1959 bl.a.: «En kan ikke slutte seg til firma Solberg når dette mener at inndragning av årsprøvenummer R 1406 på grunn av misbruk den 15. april og 8. mai 1958 var uberettiget.» Når saken på denne måten var brakt inn til overprøvelse for høyere forvaltningsmyndighet som har truffet realitetsavgjørelse i saken, må det være uten betydning om beslutningen i første instans var truffet av Bergen politikammer eller Hordaland politikammer. Jeg kan således ikke se at inndragningsbeslutningen er ugyldig fordi Bergen politikammer her har overskredet sin kompetanse.

Begrunnelsen for inndragningsbeslutningen var at prøvenummeret ved to anledninger var brukt i strid med §26 første ledd i forskriftene. I likhet med byretten og lagmannsretten finner

Side:470

jeg at det er ført bevis for at det faktiske grunnlag for beslutningen er riktig. Jeg tiltrer for så vidt den begrunnelse som disse retter har gitt. Jeg kan - i likhet med byretten og lagmannsretten - heller ikke se at beslutningen om inndragning bygger på noen uriktig lovanvendelse når politiet - og senere Vegdirektoratet - på dette faktiske grunnlag har funnet at det forelå et misbruk etter §31 i forskriftene. Det er da ikke nødvendig for meg å drøfte om det ved avgjørelsen også kunne tas hensyn til forhold som ikke var nevnt i begrunnelsen. Jeg finner således at det etter forskriftene var adgang til å inndra prøveskiltet.

Solberg har gjort gjeldende at et årsprøvenummer ikke kan inndras for alltid når det dreier seg om misbruk. Det er i denne sammenheng vist til at det i forskriftenes §31 er bestemt at et prøvenummer i tilfelle av misbruk kan inndras når som helst «for kortere eller lengere tid». Som det fremgår av inndragningsbeslutningen, var det ikke her satt noen tidsgrense, og jeg må etter de opplysninger som foreligger bygge på at politiet opprinnelig gikk ut fra at inndragningen skulle gjelde for alltid. Imidlertid er forholdet at Bergen politikammer - etter henstilling fra Vegdirektoratet - tok saken opp til ny behandling og anmodet Solberg om å sende inn begrunnet søknad om nytt årsprøvenummer for bil. Jeg viser her til Bergen politikammers brev til Solberg av 21. november 1958 - brevet er tatt inn i byrettens dom. Selv om det opprinnelig ikke var satt noen tidsgrense i inndragningsbeslutningen, ble således resultatet at spørsmålet om ny tildeling ble tatt opp allerede i 1958. Dette viser at politiet har behandlet saken på det grunnlag at det her i realiteten ikke dreiet seg om en inndragning for alltid. Jeg finner videre at politiet som vilkår for å tildele nytt prøvenummer måtte ha adgang til å kreve at Solberg la frem opplysninger som viste at han hadde behov for et slikt prøvenummer.

Solberg har også anført at inndragningsbeslutningen under enhver omstendighet er ugyldig fordi den ikke er saklig motivert. Etter hans mening forelå det et maktmisbruk når inndragning ble foretatt på grunnlag av de to overtredelsene av forskriftene. Jeg finner at Solberg ikke her kan gis medhold. Det er overhodet ikke noe holdepunkt for å anta at politiet - og senere Vegdirektoratet - har tatt annet enn rent saklige hensyn ved sin behandling av inndragningssaken.

Som jeg allerede har nevnt, hadde Bergen politikammer i brev av 21. november 1958 anmodet Solberg om å sende inn begrunnet søknad om nytt prøvenummer. Søknad ble først sendt inn til politikammeret i brev av 6. oktober 1959 fra advokat Stumpe. Resultatet ble imidlertid at søknaden ble avslått ved Bergen politikammers brev av 8. oktober 1960 til advokat Stumpe. Også dette brevet er tatt inn i byrettens dom. Jeg forstår dette brevet slik at når søknaden ble avslått, var det først og fremst fordi Solberg ikke hadde godtgjort at han virkelig hadde behov for et slikt prøvenummer. Idet jeg viser til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner, kan jeg ikke se at avslaget her

Side:471

bygger på noe uriktig faktisk grunnlag eller at beslutningen av andre grunner er ugyldig.

Etter dette blir det mitt resultat at Solberg ikke kan kreve erstatning fordi han var uten prøvenummer for bil i tiden fra 24. mai 1958 til 20. april 1961.

Årsprøvenummer for motorsykkel.

Som det fremgår av byrettens domsgrunner, uttalte Vegdirektoratet i brev til Bergen politikammer av 6. januar 1959 at årsprøvenummer til Solberg skulle tildeles av Bergen politikammer slik at det var en feil når prøvenummeret var utlevert av Hordaland politikammer. Den 6. februar 1959 sendte Hordaland politikammer et brev til Solberg som imidlertid har forklart at han ikke har mottatt dette brevet. Solberg ble her bedt om å innlevere sitt prøvenummer R 1407 for motorsykkel. Da prøveskiltet ikke ble innlevert, foretok Bergen politikammer - etter anmodning fra Hordaland politikammer - den 9. oktober 1959 avskiltning av den motorsykkel som skiltene var anbrakt på.

På samme måte som byretten legger jeg til grunn at selv om tildelingen av årsprøvenummer til Solberg skulle ha vært foretatt av Bergen politikammer, var tildelingen fra Hordaland politikammer ikke av den grunn ugyldig. Dette er for øvrig for Høyesterett ikke bestridt fra statens side.

Når man da skulle rette den formelle feilen som her var begått, hadde det etter min mening ligget nær om saken var blitt ordnet mellom de to politikamre slik at Bergen politikammer tildelte ham prøvenummer for motorsykkel samtidig med at prøvenummeret fra Hordaland politikammer ble trukket tilbake. Det var jo på det rene at Solberg hadde behov for prøvenummer for motorsykkel og at det ikke her forelå noe grunnlag for inndragning etter forskriftenes §31. I brevet av 6. februar 1959 hadde Hordaland politikammer gitt uttrykk for en forutsetning om at Solberg etter søknad til Bergen politikammer ville bli tildelt tilsvarende prøvenummer. Etter min mening var det iallfall i advokat Stumpes brev av 6. oktober 1959 til Bergen politikammer kommet klart frem at Solberg ville ha prøvenummer i Bergen. Det ble her bl.a. vist til søknaden av 28. januar 1958. Videre heter det i brevet: «For å få forholdet klarlagt tør jeg be om at firma Lars Solberg & Co. får svar på sin søknad av 28/1-58 angående prøveskilter for motorsykler. Firmaet er en av Vestlandets største motorsykkelforretninger, og har daglig bruk for prøveskilt, for ikke å si prøveskilter.» Etter dette brevet kunne det ikke for Bergen politikammer være tvilsomt at det var Solbergs mening å søke om årsprøvenummer i Bergen. Jeg er således på dette punkt enig med byretten og tiltrer for så vidt også byrettens begrunnelse.

I anledning av en bemerkning i lagmannsrettens begrunnelse finner jeg å burde peke på at det i dette tilfelle etter min mening ikke kan tillegges noen betydning at Vegdirektøren i rundskriv av 12. september 1953 hadde anmodet politiet om å vise tilbakeholdenhet når det gjaldt tildeling av årsprøvenumre. Under de

Side:472

omstendigheter som forelå i dette tilfelle, var det i realiteten ikke spørsmål om å tildele Solberg et nytt prøvenummer, men bare om å foreta en ombytning av et prøvenummer fra Hordaland med et tilsvarende prøvenummer fra Bergen.

Jeg finner således at det var en feil når Bergen politikammer den 9. oktober 1959 foretok avskiltningen på grunnlag av beslutningen den 6. februar 1959 uten å sørge for at Solberg samtidig fikk nytt prøvenummer i Bergen.

Utlån av korttidsprøvenumre.

Jeg viser på dette punkt til fremstillingen i lagmannsrettens domsgrunner. På grunnlag av umiddelbar bevisføring er lagmannsretten kommet til at det ikke er godtgjort at Bergen politikammer i forbindelse med Solbergs søknader om korttidsprøvenummer har behandlet Solberg på noen diskriminerende måte eller at det for øvrig i denne sammenheng er begått noen feil som kan medføre erstatningsansvar for staten. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, kan jeg ikke se at det her er grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering. Etter min mening er det således ikke tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at det foreligger en usaklig særbehandling av Solbergs søknader eller at politiet i denne sammenheng har opptrådt på noen uforsvarlig måte overfor Solberg. Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye at jeg er enig med lagmansretten i at det var en uheldig ordning at utlånsboken for korttidsprøvenumre ved politikammeret ikke var nøyaktig når det gjaldt utlånene til enhver tid.

Solberg har fremholdt at staten under enhver omstendighet må være forpliktet til å betale ham erstatning fordi Bergen politikammer ikke hadde flere korttidsprøvenumre til rådighet. Jeg må legge til grunn at politikammeret i den tiden som det her gjelder, av og til ikke hadde så mange korttidsprøvenumre til disposisjon at alle henvendelser om utlån kunne imøtekommes. Politikammeret har også senere fått flere korttidsprøvenumre. Men selv om Solberg - i likhet med andre - av den grunn til dels har fått avslag på sine søknader om utlån, finner jeg at Solberg ikke på dette grunnlag kan kreve noen erstatning av staten.

Erstatningsspørsmålet.

Etter det resultatet som jeg således er kommet til, blir det bare spørsmål om erstatningsansvar for staten i anledning av politiets behandling av saken om årsprøvenummer for motorsykkel. Her er det etter min mening i og for seg begått en erstatningsbetingende feil fra politiets side. Ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet må det imidlertid legges vekt på Solbergs egen opptreden.

Jeg finner først grunn til å nevne at Solberg iallfall etter en påtegning fra Bergen politikammer til advokat Stumpe av 6. august 1959 hadde hatt oppfordring til å sende inn søknad om årsprøvenummer i Bergen. Når en slik søknad var blitt innvilget, kunne han ha etterkommet anmodningen om å innlevere sitt

Side:473

årsprøvenummer fra Hordaland. Men den passivitet som Solberg har vist i tiden før advokat Stumpes brev av 6. oktober 1959, kan etter min mening ikke få noen betydning når det gjelder avgjørelsen av erstatningsspørsmålet.

Derimot finner jeg at det må legges vekt på Solbergs forhold i tiden etter avskiltningen den 9. oktober 1959. Jeg peker her på at Bergen politikammer i brev til advokat Stumpe av 10. oktober 1959 bl.a. uttalte: «Før man kan ta standpunkt til spørsmålet om tildeling av årsprøvenummer for motorsykler til Lars Solberg & Co., må det i hvert fall være på det rene at der foreligger en aktuell søknad om slikt. Man må derfor henvise firmoet til å søke om årsprøvenummer, eventuelt anmode om at De meddeler om Deres brev av 6. ds. er ment som en slik søknad på vegne av firmaet.» Etter min mening var det - som jeg tidligere har nevnt - allerede i brevet fra advokat Stumpe av 6. oktober 1959 kommet klart frem at det forelå «en aktuell søknad» om prøvenummer for motorsykkel. Det var derfor etter min oppfatning en unødvendig formalitet når politiet krevde innsendt ny søknad eller bad bekreftet at brevet av 6. oktober 1959 var «ment som en slik søknad». At politiet gikk frem på denne måten, kan være grunnen til at Solberg ikke straks etterkom politiets anmodning. Slik som denne saken hadde utviklet seg, kunne politiet etter min mening heller ikke uten videre gå ut fra og slå seg til ro med at Solberg straks ville etterkomme anmodningen om å sende inn ny formell søknad eller bekreftelse. Jeg peker i denne sammenheng på at det i stevningen av 14. november 1959 bl.a. heter at Solberg fant det «nyttesløst å fortsette med flere søknader og henvendelser til politiet og vegdirektoratet». Først i brev av 21. september 1960 fra advokat Stumpe til Bergen politikammer ble det bekreftet at «søknaden er å forstå som en aktuell søknad om årsprøveskilt for motorsykkel». Dette førte til at politikammeret i brev av 8. oktober 1960 meddelte at Solberg var tildelt et årsprøvenummer for motorsykkel på vanlige vilkår. Prøvenummeret ble så utlevert Solberg den 19. oktober 1960. Jeg må etter dette gå ut fra at dersom Solberg på et tidligere tidspunkt hadde etterkommet politiets anmodning i brevet av 10. oktober 1959, ville han ha fått prøvenummeret før den 19. oktober 1960. Etter min mening må det bebreides Solberg at han ventet så lenge med å gjøre dette. Hans økonomiske tap kunne på den måten ha blitt redusert. Denne delen av tapet kan han ikke overføre på staten. Jeg finner således at Solberg ved sitt eget forhold har medvirket til skaden.

Når det gjelder det erstatningskrav som Solberg har fremsatt, viser jeg til fremstillingen i byrettens dom og til den tapsberegning som er tatt inn i lagmannsrettens dom. Jeg finner det ikke nødvendig å behandle de enkelte poster i beregningen for så vidt angår tapet ved at han var uten årsprøvenummer for motorsykler. Jeg er enig med byretten i at Solbergs økonomiske tap er langt mindre enn han selv har oppgitt. På den annen side finner jeg at tapet må settes noe høyere enn det beløpet -

Side:474

kr. 6000 - som byretten her har fastsatt. Idet jeg videre tar hensyn til Solbergs egen medvirkning til skaden, er jeg etter en samlet og helt skjønnsmessig vurdering blitt stående ved at erstatningen settes til kr. 10 000 som inkluderer renter til i dag.

Etter det resultat som jeg er kommet til, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Lars Solberg & Co. 10 000 - ti tusen - kroner med 4 - fire - prosent i årlig rente fra Høyesteretts dom.

For øvrig frifinnes staten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende når det gjelder spørsmålet om erstatningsansvar i anledning av at Bergen politikammer 24. mai 1958 inndrog Lars Solbergs årsprøvenummer for bil, R 1406, tildelt ham av Hordaland politikammer. Likeledes er jeg enig i at det ikke kan anses godtgjort at politikammeret på rettsstridig måte har utsatt Solberg for diskriminerende behandling ved tildeling av korttidsprøvenummer for motorvogn. At det offenflige ikke kan gjøres ansvarlig for at politiet ikke til enhver tid har hatt et tilstrekkelig antall korttidsprøvenummer til disposisjon, finner jeg uten videre klart.

Derimot ser jeg annerledes på spørsmålet om Solberg kan kreve erstatning fordi han ikke snarest mulig ble tildelt nytt O-nummer etter at hans årsprøvenummer for motorsykkel, R 1407, etter tiltak av Hordaland politikammer 9. oktober 1959 var fratatt ham av Bergen politikammer. Selv om politiets behandling av denne sak kan kritiseres som formalistisk og lite elastisk, kan jeg ikke finne at det er utvist rettsstridig forhold som kan gi krav på erstatning. Jeg har da på den ene side lagt vekt på Solbergs eget forhold. Etter å ha sabotert Hordaland politikammers beslutning av 6. februar 1959 om innlevering av nr. R 1407 ved rettsstridig å holde tilbake prøvenummeret i omkring et halv år, viste han i den følgende tid forsømmelighet og manglende samarbeidsvilje ved å unnlate å etterkomme politiets anmodning om innsendelse av ny selvstendig søknad. Det har vært anført at dette var en ren formalitet, et ombytte, men jeg kan ikke anta at politiet i Bergen hadde plikt eller rett til uten etterprøving å strø sand på den tidligere beslutning av Hordaland politikammer om å tildele Solberg prøvenummer. På den annen side har jeg lagt vekt på at det i et forhold som det foreliggende må stilles ganske strenge krav til de feil fra forvaltningsmyndighetenes side som skal begrunne erstatningsplikt. Hvor det ikke

Side:475

foreligger skade, - eller sjikanehensikt, - og det er det ikke tale om i dette tilfelle -, må det etter min mening være utvist en betydelig grad av uaktsomhet, en vesentlig tilsidesettelse av de krav som med rimelighet kan stilles til tjenesten. Under hensyn til omstendighetene i den foreliggende sak, ikke minst søkeren Solbergs eget forhold, kan jeg ikke finne at dette mål er fylt. Jeg kan for så vidt vise til den målestokk som er antydet i «Utkast med motiver til lov om statens og kommunenes erstatningsansvar» (1958) 37 sp. 2. Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av lagmannsrettens dom, dog slik at jeg som førstvoterende finner at sakens omkostninger bør oppheves for alle retter.

Dommer Ryssdal: Jeg er kommet til samme resultat som dommer Hiorthøy.

Solberg sendte 28. januar 1958 søknad til Bergen politikammer om å bli tildelt årsprøvenummer for motorsykkel, og han sendte 21. februar 1958 tilsvarende søknad til Hordaland politikammer. Solberg har for alle retter anført at det var hans mening å søke om to årsprøvenummer. På samme måte som byretten og lagmannsretten finner jeg det godtgjort at denne anførsel ikke er riktig, og at Solberg etter kort tid tilbakekalte den nevnte søknad til Bergen politikammer.

Solberg drev sin forretning i Bergen, og det var Bergen politikammer som skulle ha truffet avgjørelse om tildeling av årsprøvenummer. Som førstvoterende har nevnt, ble det derfor begått en feil da Hordaland politikammer tildelte Solberg årsprøvenummer R 1407. Dette ble presisert i en påtegning av 6. januar 1959 fra Vegdirektoratet, og Solberg fikk gjenpart av denne påtegning. Under disse omstendigheter måtte Hordaland politikammer ha adgang til å inndra årsprøvenummer R 1407 og henvise Solberg til å søke Bergen politikammer om å bli tildelt et annet årsprøvenummer. Dette gjorde Hordaland politikammer i brev av 6. februar 1959 til Solberg. Etter det som er opplyst i saken, legger jeg til grunn at Solberg fikk brevet, men at han ikke ønsket å innrette seg på den måten som Hordaland politikammer hadde gitt anvisning på. Etter at Hordaland politikammer i brev av 5. august 1959 hadde anmodet Bergen politikammer om å inndra prøvenummer R 1407 hos Solberg, uttalte Bergen politikammer i påtegning av 6. august 1959 til advokat Stumpe: «Man ville være takknemlig om De kunne foranledige at Lars Solberg & Co., snarest etterkom Hordaland politikammers anmodning om å innlevere årsprøvenummer R 1407 for motorsykler, jfr. dok. 14 og Vegdirektørens påtegningsskrivelse av 6.1.1959.» Til tross for dette unnlot Solberg fremdeles å etterkomme anmodningen. Politibetjent Bjørn Odin Berntsen har som vitne forklart at han en dag i begynnelsen av oktober 1959 gikk til Solberg for å få utlevert skiltene for årsprøvenummer R 1407. Det heter i forklaringen: «Solberg ville fremdeles ikke levere skiltene, og Berntsen varslet ham da om at han måtte regne med at skiltene ville bli inndradd hvis politiet så at

Side:476

skiltene ble brukt. Avskiltningen ble foretatt fra en motorsykkel den 9. oktober 1959.»

I mellomtiden hadde advokat Stumpe i brev av 6. oktober 1959 til Bergen politikammer bedt om at Solberg måtte få «svar på sin søknad av 28.1.1958». I politikammerets svarbrev av 10. oktober 1959 ble det uttalt at denne søknad var annullert, og at det måtte foreligge en aktuell søknad før politikammeret kunne ta standpunkt til spørsmålet om tildeling av årsprøvenummer til Solberg.

Jeg er enig med førstvoterende i at Bergen politikammer på grunnlag av advokat Stumpes brev av 6. oktober 1959 uten videre burde ha tildelt Solberg nytt årsprøvenummer. På den annen side må jeg etter det opplyste gå ut fra at Solberg straks ville ha fått nytt årsprøvenummer hvis han hadde etterkommet politikammerets anmodning om å sende inn en ny søknad. I så fall ville han ikke ha lidt noe tap. Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at Solberg har krav på erstatning fordi han i tiden fra oktober 1959 til oktober 1960 var uten årspøvenummer for motorsykkel.

Når det gjelder de andre erstatningsgrunnlag som Solberg har påberopt seg, er jeg som dommer Hiorthøy i det vesentlige enig med førstvoterende. Jeg er også enig i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygard.

Justitiarius Terje Wold: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Lilly Bølviken):

Firmaer som har behov for det, får såkalte årsprøvenummer for bil eller motorsykkel. - - -

Årsprøvenumrene er prøvenumre som firmaene disponerer fast.

Ved siden av årsprøvenumrene har politikamrene en del korttidsprøvenumre for utlån i kortere tid, fra noen timer til opp til 2-3 dager, for spesielle behov. Også de firmaer som har årsprøvenumre, kan få utlånt korttidsprøvenumre når de har behov for dette ved siden av de faste numre de disponerer.

Firmaet Lars Solberg & Co. er et personlig firma som eies av Lars Solberg. Retten bruker derfor betegnelsen «saksøkeren» på Lars Solberg personlig.

Firmaet ble startet i 1936 som kombinert motorsykkelforretning og reparasjonsverksted, men firmaet tok også opp salg og reparasjon av biler. Salget omfattet så vel gamle som nye biler og motorsykler.

Fra 1936 hadde saksøkeren årsprøvenummer for bil fra Bergen politikammer. Saksøkerens registerkort ved Bergen politikammer viser at prøvenummeret ble inndradd den 30/5 1938 på grunn av misbruk, men at han fikk det igjen den 13/6 1938. Etter at krigen var kommet til Norge, leverte han den 2/8 1940 frivillig inn prøvenummeret. Den 5/9 1945

Side:477

fikk han det tilbake, og han hadde det til 6/2 1948, da han på ny frivillig innleverte sitt prøvenummer. Bakgrunnen for denne innlevering var at saksøkeren mente at han var gjenstand for en stadig og utidig særkontroll fra Bergen politikammers side. I stedet søkte han og fikk prøvenummer fra Hordaland politikammer, som også har sitt sete i Bergen. Retten bemerker i denne forbindelse at saksøkeren har sitt forretningssted i Bergen, men at han siden 1947 har hatt sin bopel i Fana, som ligger i Hordaland politikammers distrikt.

Den 28/1 1958 sendte saksøkeren søknad til Bergen politikammer om å få tildelt et prøvenummer for motorsykkel. I den anledning ble han den 14/2 1958 oppsøkt av daværende politioverkonstabel Bjørn Berntsen, som ba om en del nærmere opplysninger. Da det trakk ut med svar på søknaden, søkte saksøkeren Hordaland politikammer om prøvenummer også for motorsykkel, hvilket han fikk innvilget den 20/3 1958. Om dette har overkonstabel Berntsens rapport av 14/2 1958 fått følgende udaterte påtegninger:

«Ved henvendelse til Hordaland politikammer - Trafikkavd. - har en fått opplyst at firma Lars Solberg, Nygårdsgaten 94 - her har fått utstedt 2 sett årsprøvenummer, et sett for motorvogn og et for motorsykkel.

Årsprøvenummeret for motorsykkel er nr. R-1407 og ble utstedt den 20/3-58.»

«Av forannevnte opplysninger fremgår det at firma Lars Solberg er blitt tildelt årsprøvenummer for motorsykkel den 20/3-58, utstedt av Hordaland politikammer - Trafikkavdelingen.

Da disse skilter er tildelt etter at firmaet søkte Bergen politikammer om årsprøvenummer i skriv datert 28/1 d.å. - må en kunne gå ut fra at denne søknad ikke kan innvilges.»

«Ved henvendelse til disponent Lars Solberg har en fått opplyst at da firmaet nå har fått seg tildelt årsprøvenr. for motorsykkel hos Hordaland politikammer - ber han om at hans søknad av 28/1 d. å. blir annulert da firmaet ikke har bruk for mere enn et sett skilter.»

Den 20/3 1958 hadde således saksøkeren prøvenummer fra Hordaland politikammer så vel for bil som for motorsykkel, prøvenr. R 1406 for bil og R 1407 for motorsykkel.

Den 24/5 1958 besluttet Bergen politikammer å inndra det prøvenummer for bil som Hordaland politikammer hadde meddelt saksøkeren og som han hadde hatt siden 1948. Inndragningen ble begrunnet med at saksøkeren ved to anledninger hadde misbrukt prøvenummeret, den 15/4 1958, da prøvenummeret var brukt på lastebil under transport av bildekk, og den 8/5 1958, da politiet mente det var brukt på personbil under privatkjøring.

I brev av 16/6 og 8/7 1958 klaget saksøkeren til Vegdirektøren over den foretatte inndragning av hans prøvenummer for bil. Ved oversendelse av etterforskningsdokumentene til Vegdirektøren ga Bergen politikammer følgende påtegning datert 4/7 1958:

«Sendes med vedlegg tilbake til Veidirektoratet, Oslo. Man vedlegger etterforskningsdokumentene i de to saker som har vært den direkte og aktuelle foranledning til inndragningen av prøveskiltene. Man skal videre opplyse at Lars Solberg i lengere tid har benyttet

Side:478

prøvenummeret ved kjøring av rent privat art herunder også fornøyelseskjøring. Han hadde tidligere prøvenummer fra Bergen politikammer, men leverte disse tilbake og har senere hatt prøvenummer fra Hordaland politikammer, nemlig de som nå er inndratt, til tross for at hans forretning ligger i Bergen politidistrikt. Hans egen begrunnelse for dette er at han derved mente å unngå den stadige kontroll av politiet i Bergen som han hadde vært utsatt for. De indratte prøvenummer er herfra oversendt Hordaland politikammer. Bergen politikammer finner for sitt vedkommende ikke at det bør utleveres nye prøvenummer til Solberg & Co.»

Vegdirektøren sendte dokumentene tilbake den 23/7 1958 med en påtegning hvor det blandt annet heter:

«Såvidt det fremgår har Lars Solberg & Co. ikke tidligere fått inndratt sine prøvenummer. Hensett hertil og under forutsetning av at firmaet har et reelt behov for prøvenummer, tillater en seg å anmode herr politimesteren om å overveie tilbakelevering av skiltene etter en passende inndragningstid. Inndragning for alltid bør formentlig bare komme til anvendelse ved gjentatte misbruk og etter at en tidsbegrenset inndragning har vært forsøkt.»

I brev av samme dag til saksøkeren uttaler Vegdirektøren:

«I henhold til motorvognlovens §13 er det politiet som forestår utdelingen av prøvenummere etter regler som fastsettes av departementet. Slike regler er gitt i §26, §27, §28, §29, §30, §31, §32, §33 forskriftene til motorvognloven, hvor det bl.a. også er gitt bestemmelser om at politiet kan inndra prøvenummer for kortere eller lengere tid i tilfelle av misbruk.

Slik forholdene ligger an finner vegdirektøren ikke å kunne foreta seg noe i sakens anledning. En har imidlertid i brev av i dag anmodet Bergen politikammer om å overveie tilbakelevering av skiltene etter en viss tid, hensett til at det så vidt man har forstått er første gang at prøvenummer som er tildelt Dem er blitt inndratt.»

Den 30/9 1958 skrev overrettssakfører Rolf Andreassen på saksøkerens vegne til Bergen politikammer og henstillet at saksøkeren nå, etter 4 måneders inndragning, måtte få sitt prøvenummer tilbake.

Det foreligger ikke noe skriftlig svar på denne henvendelse fra overrettssakfører Andreassen, men politikammeret hevder at det muntlig ble gitt Andreassen den beskjed at saksøkeren fikk sende en skriftlig søknad om tildeling av prøvenummer fra Bergen politikammer.

Den 29/10 1958 sendte saksøkeren Politimesteren i Bergen et brev som han ba videresendt til Justisdepartementet. I dette brev beklaget saksøkeren seg sterkt over den behandling han mente at han gjennom år hadde vært gjenstand for av Bergen politikammer - utidig særkontroll, inndragning av prøveskilter under påskudd som hadde vist seg ikke å ha noe for seg, manglende svar på sin søknad av 28/1 1958 om tildeling av årsprøvenummer for motorsykkel og manglende tildeling av korttidsprøvenummere. Han beklaget seg videre sterkt over parkeringsforholdene utenfor firmaets forretning.

Politimesteren besvarte saksøkerens brev av 29/10 1958 med følgende brev av 21/11 1958:

«Man viser til Deres brev av 29/10 d. å.

Såfremt dette skal forståes slik at De mener at De fyller

Side:479

betingelsene for å få tildelt årsprøvenummer for bil fra Bergen politikammer, må De innsende begrunnet søknad om dette. Det må i søknaden opplyses om De har agentur for biler og i tilfelle hvilke merker. Likeledes må oppgis hvor mange biler De har omsat i 1957 og 1958. Dette er De tidligere underrettet om gjennom overrettssakfører Andreassen.

Eventuell tildeling av årsprøvenummer for motorsykkel kan også bare skje etter søknad. En forutsetning for slik tildeling vil i alle tilfeller være at det årsprøvenummer De nå har, blir tilbakelevert Hordaland politikammer.»

Saksøkeren svarte den 22/11 1958:

«Vi viser til Deres skr. av 21. ds.

Hvad De nevner om at «Dette er De tidligere underrettet om gjennom o.r.sakfører Andreassen» - er helt nytt for oss. Og ved henvendelse til overrettssakføreren i dag nekter denne å ha fått noen slik underretning fra Dem tidligere.

Forøvrig er dette denne sak uvedkommende. Vi har nemlig ikke søkt om årsprøvenummer. Det har vi hatt siden 30-årene. Derimot gikk vår skr. ut på å få omgjort den inndragning av vårt prøvenummer som politiet har foretatt. En inndragning som etter vår, Vegdirektørens og vår juridiske konsulents mening var for drastisk, og savner behørig hjemmel i motorvogn- forskriftene.

I den anledning henvendte vi oss til Dem med anmodning om å videresende saken til Justisdepartementet - etter eventuelt å ha forelagt oss andre anklagepunkter. Vi tør derfor forespørre om angjeldende sak er videresendt.»

Saken ble deretter den 29/11 1958 sendt Justis- og politidepartementet med følgende på tegning fra Bergen politikammer:

«Det synes å fremgå av brevet at dette både er å betrakte som en klage over foretatt inndragning av firmaets årsprøvenummer for bil og som en anmodning om å få det inndradde årsprøvenummer tilbake.

Forsåvidt gjelder den foretatte inndragning, kan man i det alt vesentlige henvise til politikammerets redegjørelse i påtegningsskrivelse av 4/7 d. å. til Vegdirektøren. Som det fremgår av politikammerets beslutning av 24/5 d. å. om inndragning, er denne ment å være uten tidsbegrensning, idet man har lagt til grunn både at misbruk av prøvenummerne hadde foregått over lengere tid, og til at det i de senere år bare meget sjelden har forekommet at firmaet, ihvertfall ved dette politikammer, har foretatt registrering av biler.

Som det fremgår av påtegningsskrivelse av 23/7 d. å. mener Vegdirektøren at den foretatte inndragning burde ha vært gjort tidsbegrenset. Det synes som om Vegdirektøren ved denne vurdering har bygget på den oppfatning at der ikke tidligere har vært foretatt tidsbegrenset inndragning av prøveskilter hos Lars Solberg & Co. Selv om det nå er på det rene at der har vært foretatt slik inndragning hos firmaet tidligere, nemlig fra 30/5-13/6 1938, mener man at der etter Vegdirektørens anmodning allikevel kan være grunn til å ta spørsmålet opp til fornyet overveielse.

Som også forutsatt av Vegdirektøren, mener man imidlertid at betingelsene for at Lars Solberg & Co. kan få disponere årsprøvenummer for bil, må være at firmaet har et reelt behov for slike. Man har derfor

Side:480

gjennom firmaets sakfører gjort det kjent med at såfremt der ønskes årsprøvenummer ved Bergen politikammer, må der innsendes skriftlig og begrunnet søknad om dette. Dette er også gjentatt i brev av 21/11 d. å. (dok. 11). For ordens skyld skal man her bemerke - under henvisning til dok. 11 og 12 - at o.r.sakfører Andreassen i telefonsamtale den 28/11 d. å. har bekreftet å ha mottatt den muntlige underretning, og har overbragt den til Lars Solberg, som han imidlertid mener har misforstått ham.

Firmaets standpunkt er imidlertid at det ikke vil søke om årsprøvenummer, men vil ha tilbakelevert det inndradde nummer som i sin tid var utlevert fra Hordaland politikammer, (R-1406) og som av Bergen politikammer er oversendt Hordaland politikammer etter inndragningen, jfr. om dette brev av 22/11 fra Lars Solberg & Co., dok. 12.

Bergen politikammer forstår §26 i Motorvognlovens Forskrifter slik at denne må sees i sammenheng med motorvognlovens §8 første ledd, og at utlevering av årsprøvenummer i dette tilfelle må skje i det politidistrikt hvor firmaet er registrert. Det er på det rene at dette er i Bergen.

Politikammeret ser imidlertid denne side av saken vesentlig som en formalitet, mens den reelle grunn til at man ikke har funnet å kunne etterkomme firmaets anmodning om årsprøvenummer, er at Lars Solberg & Co. ikke har villet gi de opplysninger som er nødvendige for at politikammeret skal kunne avgjøre om der hos firmaet er et reelt behov for årsprøvenummer, jfr. motorvognlovens forskrifter §26 og §31 og den foran nevnte påtegningsskrivelse av 23/7 d. å. fra Vegdirektøren.»

Saken ble av Justis- og politidepartementet sendt Samferdselsdepartementet som rette vedkomende. Av Samferdselsdepartementet, Vegdirektoratet, ble den tilbakesendt Bergen politikammer med følgende påtegning datert 6/1 1959:

«Vegdirektøren er enig i at årsprøvenummer til firma Solberg må utleveres fra Bergen politikammer som firmaet sorterer under. Dette må også gjelde årsprøvenummer for motorsykkel. En går ut fra at dette ved en feil er utlevert av Hordaland politikammer.

En kan ikke slutte seg til firma Solberg når dette mener at inndragning av årsprøvenummer R-1406 på grunn av misbruket den 15. april og 8. mai 1958 var uberettiget. En har imidlertid ment at det burde overveies om inndragningen som følge av disse forhold burde gjøres for en passende tid og ikke for alltid forutsatt at firmaet har et reellt behov for årsprøvenummer. Firmaet må således til politikammeret inngi de opplysninger som politiet har begjært, kfr. politikammerets brev av 21. november 1958 til firmaet.

Gjenpart av nærværende skriv er sendt firma Solberg & Co.»

Etter at Vegdirektøren hadde tatt det standpunkt at det var Bergen politikammer som var rette vedkommende til å tildele saksøkeren prøvenumre for bil og motorsykkel, sendte Hordaland politikammer den 6/2 1959 følgende brev til saksøkeren, et brev saksøkeren dog benekter å ha mottatt:

«Som bekjent har departementet nå avgjort at årsprøvenummer skal tildeles av det politikammer i hvis distrikt søkeren driver sin forretning.

I denne anledning tør man be Dem innlevere hertil årsprøvenummeret R. 1407 for motorsykler, tildelt Dem herfra 20. mars 1958.

Side:481

Man forutsetter at De etter søknad til Bergen politikammer vil få tildelt tilsvarende årsprøvenummer for motorsykler.»

Da prøveskiltene ikke ble innlevert, foretok Bergen politikammer den 9/10 1959 etter avtale med Hordaland politikammer avskilting av den motorsykkel som skiltene var anbrakt på.

I mellomtiden hadde saksøkeren henvendt seg til sin prosessfullmektig i nærværende sak, overrettssakfører Stumpe, som i brev av 6/10 1959 til Bergen politikammer henstillet at saksøkeren nå fikk prøvenummer på bil. Han opplyste i den forbindelse at saksøkeren representerte 3 bilmerker, og at han dessuten som selger av brukte biler trengte årsprøvenummer for biler. Politikammeret svarte i brev av 10/10 1959:

«Lars Solberg & Co. - beslutning om inndragning av årsprøvenummer for motorvogn.

Man viser til Deres brev av 6. ds. om ovennevnte sak.

Som det fremgår av de dokumenter som De nylig har hatt utlånt, har Lars Solberg & Co. ikke siden 1948 hatt årsprøvenummer for motorvogn tildelt fra Bergen politikammer. Derimot har han hatt slikt prøvenummer tildelt fra Hordaland politikammer fra 1948 og til 24. mai 1958, da dette ble inndratt på grunn av misbruk.

Det må være ganske klart at Bergen politikammer ikke kan tilbakelevere Lars Solberg & Co. et R-prøvenummer. Disse disponeres som De vet av Hordaland politikammer, jfr. forøvrig veidirektoratets påtegning av 6.1. 1959.

Herr Solberg er tidligere gjort kjent med hvad han må foreta hvis han akter å søke Bergen politikammer om årsprøvenummer for bil. Ut fra den selvsagte forutsetning at det er søkeren som må dokumentere behovet, har firmaet i brev av 21.11. 1958 fått beskjed om at en søknad må inneholde opplysninger om hvilke bilmerker det er agent for. Om dette har De nå gitt opplysninger i Deres brev av 6. ds. Derimot savner man fremdeles opplysninger om firmaets omsetning av biler i 1957 og 1958, hvilket nå også må suppleres med oppgave for 1959.

Uten slike opplysninger vil politikammeret måtte gå ut fra at der ikke foreligger tilstrekkelig behov hos firmaet til at der kan tildeles årsprøvenummer for bil.

Det er selvsagt en forutsetning at der virkelig fremkommer en søknad om årsprøvenummer til Bergen politikammer.»

Samtidig den 10/10 1959 besvarte politikammeret et brev av 6/10 1959 fra overrettssakfører Stumpe om prøvenummer for motorsykkel, idet Stumpe hadde etterlyst svar på saksøkerens søknad av 28/1 1958 om prøvenummer for motorsykkel:

«Firma Lars Solberg & Co. - årsprøvenummer R-1407 for motorsykkel.

Man viser til Deres brev av 6. ds. om ovennevnte sak.

De ber i Deres brev om at Lars Solberg & Co. får svar fra Bergen politikammer på sin søknad av 28.1. 1958 om prøveskilter for motorsykler. I den anledning skal man bemerke at herr Solberg selv har bedt om at den nevnte søknad blir annulert, hvilket forøvrig fremgår klart av rapport av 14.2. 1958 fra overkonstabel Berntsen. Man har ikke funnet grunn til å besvare hans søknad, idet der etter annuleringen jo overhodet ikke foreligger noen søknad til besvarelse.

Side:482

Forsåvidt gjelder Deres bemerkning om der ikke er adgang til å inndra årsprøvenummer R-1407, må eventuelle protester rettes til Hordaland politikammer som har besluttet denne inndragning.

Før man kan ta standpunkt til spørsmålet om tildeling av årsprøvenummer for motorsykler til Lars Solberg & Co. må det i hvert fall være på det rene at der foreligger en aktuell søknad om slikt. Man må derfor henvise firmaet til å søke om årsprøvenummer, eventuelt anmode om at De meddeler om Deres brev av 6. ds. er ment som en slik søknad på vegne av firmaet.»

For øvrig hadde saksøkeren den 9/10 1959 på ny klaget til Vegdirektøren, som den 13/10 1959 svarte:

«Inndragning av prøveskilt.

Brev hit av 9. oktober 1959.

Ovennevnte sak er omhandlet i vegdirektørens brev til Deres firma av 6. januar 1959, hvorav gjenpart vedlegges. Som deri nevnt må Deres firma sålenge det driver virksomheten innen byen nytte prøveskilt fra byens politikammer. Prøveskiltet fra Hordaland politikammer må være utdelt ved en feiltagelse. En har i brevet forøvrig angitt at det må søkes til Bergen politikammer under oppgivelse av de nødvendige opplysninger.

En ber om at fremtidige klager for ordens skyld og for å spare tid sendes gjennom vedkommende politikammer.»

Etter dette tok saksøkeren den 14/11 1959 ut stevning i nærværende sak.

Under saksforberedelsen sendte saksøkeren v/overrettssakfører Stumpe den 21/9 1960 Bergen politikammer følgende søknad om tildeling av årsprøvenummer for bil:

«Jeg viser til tidligere korrespondanse vedr. denne sak, senest politikammerets skriv av 10. okt. 1959.

Grunnet inndragning av årsprøvenummeret og vanskeligheterne med å få utlånt prøvenummer har det praktisk talt ikke vært omsettning av biler i 1958, 1959 og 1960.

Bortsett fra dette har firmaet åpenbart bruk for årsprøvenummer i anledning reparasjon av biler. Firmaet har også skraphandlerbevilling, med rett å omsette gamle biler.

Denne skrivelse bes betraktet som en søknad om å få tildelt årsprøvenummer for motorvogner (biler).»

Samtidig sendte overrettssakfører Stumpe følgende søknad om årsprøvenummer for motorsykkel:

«Jeg viser til søknad av 28.1. 58 (som ikke er tatt tilbake, hvilket skulle fremgå av mitt skriv av 6. okt. 1959) samt politikammerets skriv av 10. okt. s. å.

Jeg viser til siste avsnitt av mitt skriv av 6. okt. 1959 hvor behovet for prøveskilter skulde fremgå.

For ordens skyld bekreftes at søknaden er å forstå som en aktuell søknad om årsprøveskilt for motorsykkel.»

Søknaden om prøvenummer for motorsykkel ble innvilget i brev av 8/10 1960 fra Bergen politikammer. Samtidig ble søknaden om prøvenummer for bil besvart som følger:

«Det er vanlig praksis ved dette politikammer at man bare tildeler

Side:483

årsprøvenummer til søkere som dokumenterer et virkelig behov for slike. I det foreliggende tilfelle opplyser De i Deres brev at søkeren praktisk talt ikke har hatt omsetning av biler i de 3 siste år. Dette stemmer også med at der her ikke er foretatt noen registrering av biler av firmaet. Det er også på det rene at firmaet ikke har gjort henvendelse hit om utlån av politikammerets prøvenummer for bil.

Man finner derfor ikke å kunne innvilge søknaden, men må henvise søkeren til utlån av prøvenummer ved de formentlig relativt sjeldne anledninger da der er behov for slike. Firmaet kan da regne med å få låne skilter såfremt det overhodet er mulig.» - - -

Rettens vurdering. - - -

1. Saksøktes avvisningspåstand.

Retten kan ikke finne at det er grunnlag for avvisning av saken spesielt for den dels vedkommende som bygger på at saksøkeren uberettiget er blitt nektet utlån av korttidsprøvenummer.

Samferdselsdepartementet er «vedkommende departement» hva enten det dreier seg om årsprøvenummer eller korttidsprøvenummer, jfr. motorvognlovens §13 og forskriftene av 3/6 1942 §26 flg. I det foreliggende tilfellet er det også sammenheng mellom saksøkerens klage over inndragningen av årsprøvenumrene og hans klage over manglende tildeling av korttidsprøvenumre. - - -

2. Årsprøvenummer for motorsykkel.

Saksøkerens årsprøvenummer for motorsykkel fra Hordaland politikammer ble inndradd ved dette politikammers beslutning av 6/2 1959, etter at Samferdselsdepartementet hadde uttalt at saksøkerens firma sorterte under Bergen politikammer, og at det måtte bero på en misforståelse når Hordaland politikammer hadde utdelt prøvenummer til firmaet.

Det er fra saksøkerens side ikke bestridt at Hordaland politikammer hadde adgang til å inndra prøvenummeret for motorsykkel. Men saksøkeren mener at inndragningen først kunne skje ved utgangen av 1959.

Saksøkte anfører på sin side at årsprøvenummeret var utlevert av Hordaland politikammer under en bristende forutsetning, og at inndragningen da kunne skje uavhengig av årets utgang.

Såvidt retten forstår, dreier det seg i tilfelle om en misforståelse av loven fra Hordaland politikammers side, nemlig den misforståelse at Hordaland politikammer var rette vedkommende til å utdele prøvenummer til saksøkerens firma.

Det står intet hverken i loven eller forskriftene om hvilket politikammer som skal utdele og inndra prøvenummer i det enkelte tilfellet. Derimot har motorvognlovens §8 bestemmelser om stedet hvor en vogn skal registreres. Etter §8 første punktum skal vognen registreres på eierens bosted. Etter §8 annet punktum kan vognen, når politiet finner det hensiktsmessig, registreres på et sted hvor vognen særlig brukes. Dersom man vil anvende reglene for registreringsstedet analogt for utdeling av prøvenummer, hvilket kan synes naturlig, må regelen bli at et firma skal få utlevert prøvenummer fra politikammeret på firmaets forretningssted, idet det for firmaer må være riktig å anvende forretningsstedet, ikke innehaverens bosted. Når man imidlertid ikke har noen klar bestemmelse på dette punkt, og det etter §8 annet punktum

Side:484

dessuten kan bli spørsmål om registrering på det sted hvor vognen særlig brukes, må etter rettens mening Hordaland politikammers utdeling av prøvenummer til saksøkerens firma anses fullt gyldig. Retten bemerker i denne forbindelse at Bergen politikammer, som anser seg som rette vedkommende i denne henseende, har vært fullt klar over at saksøkeren har hatt så vel årsprøvenummer for motorsykkel som for bil fra Hordaland politikammer, for bil helt fra 1948, uten at Bergen politikammer har gjort innvendinger mot dette før de kontroverser oppsto som er bakgrunnen for nærværende sak.

Retten må derfor være enig i saksøkerens synspunkt at når han først hadde fått årsprøvenummer for motorsykkel fra Hordaland politikammer, innehadde han dette med de vanlige rettigheter, således også den rettighet at prøvenummeret normalt først kunne inndras ved årets utgang. Det er på det rene at det ikke forelå misbruk forsåvidt angår saksøkerens årsprøvenummer for motorsykkel.

Subsidiært har saksøkte anført at inndragningen av årsprøvenummeret for motorsykkel må sies å være foretatt ved årets utgang. - - -

Selv om inndragningen 6/2 1959 skjedde tidlig på året, og saksøkeren måtte sies å ha fått et varsel om inndragningen ved gjenparten av Vegdirektørens påtegning av 6/1 1959, kan etter rettens mening inndragningen 6/2 1959 ikke sies å være skjedd ved årets utgang.

Dette spørsmål har for øvrig mindre betydning. Faktisk beholdt saksøkeren årsprøvenummeret for motorsykkel til 9/10 1959, da Bergen politikammer foretok avskiltingen. Den 8/10 1960 fikk saksøkeren årsprøvenummer fra Bergen politikammer. Det avgjørende spørsmål blir om saksøkeren hadde krav på at årsprøvenummer for motorsykkel fra Bergen politikammer skulle ha foreligget så tidlig at saksøkeren ikke var blitt uten prøvenummer for motorsykkel i ett år.

Retten finner å måtte legge til grunn daværende overkonstabel Berntsens påtegning på rapporten av 14/2 1958 om at han ved henvendelse til saksøkeren hadde fått bekreftet at søknaden til Bergen politikammer kunne anses som tilbakekalt etter at saksøkeren hadde fått prøvenummer for motorsykkel fra Hordaland politikammer. Det var nettopp fordi det trakk så lenge ut med avgjørelsen av søknaden til Bergen politikammer, at saksøkeren sendte sin søknad til Hordaland politikammer. Retten kan ikke anta at saksøkeren på dette tidspunkt mente å søke om to prøvenumre for motorsykkel, et fra hvert politikammer.

Men selv om søknaden må anses trukket tilbake fordi saksøkeren fikk prøvenummer fra Hordaland politikammer, måtte saksøkeren da årsprøvenummeret fra Hordaland politikammer ble inndradd, ha adgang til å erklære sin opprinnelige søknad til Bergen politikammer som fremdeles gjeldende og be om et svar på denne søknad. Etter at overrettssakfører Stumpe i brev av 6/10 1959 hadde etterlyst svar på saksøkerens søknad av 28/1 1958 om prøvenummer for motorsykkel, måtte det etter rettens oppfatning være klart for Bergen politikammer at saksøkeren ønsket at hans søknad av 28/1 1958 skulle betraktes som søknad i den nye situasjon. Overrettssakfører Stumpe kunne etter Bergen politikammers brev av 10/10 1959 på ny ha presisert at det var meningen å søke om prøvenummer for motorsykkel fra Bergen politikammer.

Side:485

Men det burde ikke vært tvilsomt at det var dette som var meningen. Retten viser i denne forbindelse til Hordaland politikammers brev av 6/2 1959, hvor politikammeret, samtidig som det gir meddelelse om inndragningsbeslutningen henviser saksøkeren til å søke Bergen politikammer om årsprøvenummer, en søknad som Hordaland politikammer forutsetter blir innvilget. Retten viser videre til saksøkerens skriftveksel med Bergen politikammer, hvor saksøkeren understreker sitt behov for årsprøvenummer, samtidig som han understreker de vanskeligheter det medfører for ham å være uten prøvenummer.

Etter rettens oppfatning pliktet Bergen politikammer i den foreliggende situasjon snarest å meddele saksøkeren årsprøvenummer for motorsykkel til erstatning av det årsprøvenummer som saksøkeren hadde hatt fra Hordaland politikammer. Det var fordi Bergen politikammer hadde reist distriktsspørsmålet at dette prøvenummer var inndradd, og det var Bergen politikammer som hadde foretatt den faktiske avskiltning. Saksøkerens behov for årsprøvenummer for motorsykkel var åpenbart. Hans behov forsåvidt er overhodet ikke dradd i tvil. Det er opplyst at han driver en av distriktets største motorsykkelforretninger. De rutinemessige undersøkelser i forbindelse med saksøkerens søknad av 28/1 1958 var foretatt av Bergen politikammer i februar 1958.

Retten mener således at det skyldes feilaktig behandling fra Bergen politikammers side at saksøkeren var uten prøvenummer for motorsykkel fra oktober 1959 til oktober 1960. For dette forhold må saksøkeren ha krav på erstatning. Erstatningsspørsmålet kommer retten tilbake til nedenfor, i forbindelse med spørsmålet for øvrig om hvilket tap saksøkeren må antas å ha lidt.

3. Årsprøvenummer for bil.

Retten behandler under dette punkt først spørsmålet om lovligheten av Bergen politikammers inndragning av 24/5 1958 av saksøkerens årsprøvenummer for bil. Deretter behandler retten spørsmålet om Bergen politikammer hadde plikt til å utlevere saksøkeren et nytt årsprøvenummer for bil.

a. Bergen politikammers inndragningsbeslutning av 24/5 1958.

Den korrekte fremgangsmåte ved inndragning av årsprøvenummer må utvilsomt være den som i følge vitnet avdelingssjef Stein Lien praktiseres av Oslo politikammer. Når Oslo politikammer blir oppmerksom på misbruk av årsprøvenummer fra andre politidistrikter, innberettes forholdet til vedkommende politikammer, som treffer beslutningen om eventuell inndragning. Dersom det dreier seg om grove misbruk, f.eks. at prøvenummeret benyttes på en vogn som ikke er i forskriftsmessig stand, foretar Oslo politikammer avskilting på stedet. Men forholdet blir også i slike tilfeller innberettet til det annet politikammer, som omgående får seg tilsendt prøveskiltene, hvoretter dette politikammer treffer avgjørelsen i inndragningsspørsmålet.

Da saksøkerens årsprøvenummer for motorsykkel ble inndradd den 6/2 1959 ble inndragningen besluttet av Hordaland politikammer, som hadde utlevert prøvenummeret. Da det gjaldt årsprøvenummeret for bil, traff Bergen politikammer beslutningen om inndragning, og da på det grunnlag at prøvenummeret var misbrukt i Bergen.

Side:486

Selv om et prøvenummer er misbrukt i et annet politikammers distrikt, må det etter rettens oppfatning være lovens forutsetning at det politikammer som har utdelt prøvenummeret, også skal treffe besluning om en eventuell inndragning. Det kan neppe være lovens mening at et politikammer på Vestlandet skal kunne inndra prøvenumre som er utdelt på østlandet eller i Nord-Norge. Og noe annet kan heller ikke gjelde for prøvenumre som er utdelt i et nabodistrikt. Det må være lovens forutsetning at R-prøvenumre skal inndras av Hordaland politikammer, som R-prøvenumrene sorterer under. Det dreier seg i disse tilfeller om sideordnede myndigheter, ikke om myndigheter hvorav den ene er overordnet den annen.

Etter rettens syn ville det føre til uantagelige konsekvenser dersom et politikammer skulle kunne foreta inndragning av prøvenumre fra et annet politidistrikt, hvilket også nærværende sak etter rettens mening viser.

Bergen politikammers inndragning av saksøkerens prøvenummer for bil skjedde i første omgang for alltid, jfr. politikammerets påtegningsbrev av 4/7 1958 til Vegdirektøren. Skiltene ble imidlertid returnert til Hordaland politikammer, idet det jo dreiet seg om R-skilter. Det ville etter rettens mening være uholdbart om Bergen politikammers inndragning av prøvenummeret for alltid skulle være til hinder for at Hordaland politikammer etter eget skjønn kunne foreta tilbakelevering av Hordaland politikammers eget prøvenummer.

Også utviklingen etter at Bergen politikammer hadde bøyet seg for Vegdirektørens henstilling og hadde erklært seg villig til å se inndragningen som en tidsbegrenset inndragning, viser etter rettens mening det uholdbare i at Bergen politikammer hadde truffet beslutning om inndragning av et R-prøvenummer. Da saksøkeren søkte om tilbakelevering, fikk han det svar at Bergen politikammer selvsagt ikke kunne tilbakelevere R-prøveskilter. Dette standpunkt var riktig nok. Men derved ble saksøkeren avskåret fra å søke tilbakelevering fra den myndighet som hadde vurdert det forhold som lå til grunn for den midlertidige inndragningen.

Etter rettens oppfatning kunne Bergen politikammer i høyden være berettiget til å foreta en faktisk avskilting med den faktiske midlertidige inndragning denne innebar. Den formelle inndragningsbeslutning skulle etter rettens oppfatning under enhver omstendighet Hordaland politikammer ha truffet etter dette politikammers skjønn over indragningens rimelighet og lengde.

Det er spørsmål om Bergen politikammers inndragningsbeslutning likevel må anses gyldig dersom inndragningsbeslutningen var saklig begrunnet, og Hordaland politikammer kan sies å ha samtykket i inndragningsbeslutningen.

Inndragningsbeslutningen må etter rettens oppfatning sies å være saklig begrunnet.

Kjøringen den 15/4 1958, da prøvenummer ble brukt på lastebil under transport av bildekk, var utvilsomt ulovlig, selv om det forelå formildende omstendigheter. Saksøkerens kontorsjef, Leif Føli, har i sin vitneforklaring bekreftet saksøkerens fremstilling på dette punkt.

Retten finner også at kjøringen den 8/5 1958 må anses ulovlig. Den

Side:487

kan etter rettens oppfatning ikke betraktes som en prøvekjøring av personbilen etter reparasjon, noe som saksøkeren heller ikke påberopte seg i første omgang.

Videre må retten anta at det er riktig som anført av Bergen politikammer at saksøkeren i en rekke tilfeller hadde brukt den omhandlede Fiat Simca personbil med prøvenummer til ren privatkjøring. Retten kan ikke se at det er noe til hinder for å ta disse forhold i betraktning i inndragningsspørsmålet, selv om det vel hadde vært korrekt at det hadde vært satt opp rapporter om disse forhold, og at saksøkeren hadde fått anledning til å uttale seg om dem.

Inndragningen i 1938, som politiet har lagt en viss vekt på, burde det etter rettens syn ha vært sett helt bort fra. Inndragningstidens lengde - 14 dager - synes å vise at det enten har dreiet seg om en misforståelse, som saksøkeren hevder, eller om et så vidt undskyldelig forhold at det i 1958 for lengst burde ha vært ute av verden.

Imidlertid måtte de øvrige foreliggende forhold gi tilstrekkelig grunnlag for inndragningen den 24/5 1958.

Men selv om det var saklig grunnlag for en inndragning, vet man ikke om Hordaland politikammer ville ha vurdert inndragningsspørsmålet på samme måte som Bergen politikammer. Så vidt skjønnes er det ikke vanlig at det gis en advarsel før første gangs inndragning. Iallfall går retten ut fra at det ikke er vanlig at første gangs inndragning skjer for alltid, jfr. Vegdirektørens uttalelse i saken. Om Hordaland politikammers syn på nærværende inndragning foreligger det i virkeligheten intet. Det er ikke opplyst om Hordaland politikammer overhodet har vurdert inndragningen, eller om politikammeret bare har avfunnet seg med at Bergen politikammer hadde tatt avgjørelsen. Noe samtykke fra Hordaland politikammers side som kan gjøre Bergen politikammers inndragningsbeslutning lovlig, finner retten derfor ikke at det er grunnlag for å regne med. Det er for øvrig tvilsomt om et slikt samtykke kunne ha gjort Bergen politikammers inndragning lovlig.

Det er videre spørsmål om saksøkeren kan sies å ha godtatt Bergen politikammers inndragningsbeslutning som en tidsbegrenset inndragning, med den følge at saksøkeren ikke kan gjøre ugyldigheten gjeldende.

Etter rettens oppfatning kan saksøkeren ikke sies å ha godtatt inndragningen selv som en midlertidig foranstaltning. Slik han fra første stund har protestert mot inndragningen, kan han etter rettens mening ikke sies å ha godtatt noe som helst. At Bergen politikammer ikke var kompetent myndighet til å beslutte inndragningen, kan man ikke vente at saksøkeren skulle ha vært oppmerksom på.

Retten kommer således til at Bergen politikammers inndragringsbeslutning av 24/5 1958 må anses ugyldig. - - -

Retten vil dog allerede i denne forbindelse bemerke at retten legger til grunn at saksøkerens årsprøvenummer for bil fra Hordaland politikammer under enhver omstendighet ville blitt inndradd da årsprøvenummeret for motorsykkel fra dette politikammer ble inndradd den 6/2 1959. Distriktsspørsmålet gjorde seg gjeldende på samme måte for de to slags årsprøvenumre. Men som når det gjaldt årsprøvenummeret for motorsykkel, legger retten også for årsprøvenummeret for

Side:488

bil til grunn at inndragning på grunn av distriktsspørsmålet ikke kunne skje før ved utgangen av 1959.

For øvrig kommer retten nedenfor tilbake til den erstatningsmessige side av inndragningsbeslutningen.

b) Spørsmålet om Bergen politikammer hadde plikt til å meddele saksøkeren nytt årsprøvenummer for bil.

Saksøkeren hevder at Bergen politikammer hadde plikt til å utlevere ham nytt årsprøvenummer for bil. For det første fordi departementets henstilling om å overveie en tilbakelevering av det inndradde årsprøvenummer måtte betraktes som en befaling eller en faktisk omgjøring av inndragningsbeslutningen. For det annet fordi saksøkeren i samsvar med de regler som gjelder for utdeling av årsprøvenummer, hadde krav på å få årsprøvenummer også for bil.

Etter rettens oppfatning kan henstillingen fra departementet hverken anses som en befaling eller en faktisk omgjøring av politiets inndragningsbeslutning. Det er, som tidligere nevnt, ikke etablert noen ankeordning til departementet over de avgjørelser det her dreier seg om. Den skjønnsmessige myndighet som tildelingen og inndragningen av prøvenummer innebærer, er lagt til politiet på det enkelte sted. Departementets henstilling må etter rettens mening oppfattes som det den etter vanlig språkbruk er, nemlig en henstilling eller anmodning om å overveie avgjørelse i en bestemt retning. Etter rettens oppfatning kan departementet hverken ta avgjørelsen i sin egen hånd eller gi politiet ordre om avgjørelse i en bestemt retning.

For øvrig stiller spørsmålet om saksøkeren hadde krav på å bli tildelt årsprøvenummer fra Bergen politikammer i stedet for det han hadde hatt fra Hordaland politikammer, seg annerledes når det gjelder årsprøvenummer for bil enn da det gjaldt årsprøvenummer for motorsykkel. For bil forelå det ingen tidligere ikke avgjort søknad til Bergen politikammer som saksøkeren kunne henvise til. Videre var det årsprøvenummer han hadde hatt fra Hordaland politikammer misbrukt. Endelig var hans behov for årsprøvenummer for bil ikke det samme som for motorsykkel.

Det skjønn som Bergen politikammer foretok da politikammeret nektet saksøkeren nytt årsprøvenummer for bil, kan etter rettens mening ikke settes til side med mindre det er tatt ulovlige hensyn, eller skjønnet er i den grad urimelig eller i den grad i strid med vanlig praksis ved tildelingen av årsprøvenummer, at avgjørelsen må sies å være rettsstridig. Retten viser i denne forbindelse til den foreliggende praksis når det gjelder drosje- og lastebilbevillinger.

Selv om det skulle synes forholdsvis kurant å tildele årsprøvenummer til et firma som hadde hatt årsprøvenummer fra 1936, og som drev en forretning av samme art som tidligere, måtte Bergen politikammer være berettiget til å kreve en viss dokumentasjon av saksøkerens behov for ved siden av årsprøvenummeret for motorsykkel også å ha et årsprøvenummer for bil. Inntil i mars 1958 hadde saksøkeren klart seg med ett prøvenummer, et prøvenummer for bil, som han hadde anvendt både på motorsykler og biler. Da saksøkerens vesentlige omsetning er omsetning av motorsykler, må det antas at det prøvenummer for bil som saksøkeren tidligere hadde, i det vesentlige hadde vært brukt på

Side:489

motorsykler. Videre synes det etter de inntrufne misbruk av prøvenummeret under kjøring med bil nærliggende å kreve en viss dokumentasjon av det særlige behov for årsprøvenummer for bil. Den omhandlede personbil Fiat Simca synes iallfall i noen utstrekning å ha vært nyttet som saksøkerens privatvogn, og da under prøvenummer.

Retten kan ikke finne at Bergen politikammer har tatt ulovlige hensyn, eller at det er grunnlag for å sette til side politiets skjønn når politiet kom til at det ikke var dokumentert et tilstrekkelig behov for særskilt årsprøvenummer for bil. Det er på det rene at saksøkeren de senere år, også før inndragningen av årsprøvenummeret for bil den 24/5 1958, ikke har hatt noe større salg av biler. At Bergen politikammer under disse omstendigheter henviste saksøkeren til å benytte korttidsprøvenummer forsåvidt angår bilene, kan neppe betegnes som så urettferdig og urimelig at det kan bli spørsmål om å sette politiets skjønn til side. Retten bemerker at Vegdirektøren i sine direktiver gir anvisning på den fremgangsmåte å henvise en søker til inntil videre å bruke korttidsprøvenumre dersom det er tvil om vedkommende søkers behov for et fast årsprøvenummer.

Etter det resultat retten er kommet til med hensyn til Bergen politikammers plikt til å tildele saksøkeren årsprøvenummer for bil, kan det ikke bli spørsmål om å ta til følge saksøkerens påstandspunkt 2 om at saksøkte skal pålegges å meddele eller foranledige at det blir meddelt saksøkeren slikt årsprøvenummer.

4. Korttidsprøvenumrene.

Retten legger til grunn at Bergen politikammer disponerer 4 prøvenumre for korttidsutlån. Den fremlagte utlånsbok viser riktignok at politikammeret i 1957 og 1958 disponerte 5 slike prøvenumre. Men etter de opplysninger som er fremskaffet etter at saken ble tatt opp til doms, gikk det femte nummeret tapt ved forlis visstnok i 1959.

Retten legger videre til grunn at det har vært en avtale mellom Bergen politikammer og Statens bilsakkyndige om å holde et sett prøveskilter i reserve for denne institusjon. Utlånsboken viser dog at det har hendt at samtlige 4 prøvenumre har vært utlånt samtidig til private. Etter det som er opplyst under vitneforklaringene, synes det som også det siste settet prøveskilter lånes ut dersom det dreier seg om et øyeblikkelig eller helt kortvarig behov.

I det tidsrom utlånsboken omfatter, tiden fra 5/8 1957 til 8/11 1960, har saksøkeren bare en gang, den 26/10 1959, fått utlånt korttidsprøvenummer fra Bergen politikammer.

Videre har vitnet Ole Landmark Irgens i ett tilfelle den 10/3 1960, fått utlånt prøvenummer for å prøvekjøre en scooter hos saksøkeren.

Ifølge saksøkerens og kontorsjef Følis noteringer har saksøkeren i tidsrommet 8/1 til 23/9 1960 21 ganger forgjeves henvendt seg til Bergen politikammer om utlån av korttidsprøvenumre, idet det fra politiets side har vært anført at det ikke har vært ledige skilter inne. Saksøkeren og kontorsjef Føli anfører at det også utenom de noterte tilfelle er foretatt slike forgjeves henvendelser om utlån av korttidsprøvenumre.

Sammenholder man de datoer som saksøkeren og kontorsjef Føli har notert, med utlånsboken, viser denne, så vidt retten kan se, at i 3 av de noterte tilfellene har alle 4 prøvenumre vært opptatt ved utlån

Side:490

til private. I 1 av de noterte tilfellene har 3 prøvenumre vært ute, i 3 tilfeller har 2 prøvenumre vært opptatt, i 8 tilfeller har bare 1 prøvenummer vært opptatt. I 6 av tilfellene synes alle prøvenumre å ha vært inne. - - -

Slik saken ligger an, kommer retten til at Bergen politikammers avslag på saksøkerens mange henvendelser om utlån av korttidsprøvenumre, må være erstatningsbetingende. Retten kan ikke anta at saksøkeren har fått utlånt korttidsprøvenumre på like fot med andre. Et annet spørsmål er hvilket tap det kan antas at mangelen på korttidsprøvenumre har påført saksøkeren, et spørsmål retten kommer tilbake til nedenfor.

5. Saksøkerens erstatningskrav.

- - -

Saksøkeren har beregnet sitt tap til et samlet beløp på kr. 146 840. Han regner da med et tap på salg av nye maskiner på kr. 35 000 (50 maskiner med fortjeneste kr. 700 pr. maskin), verdiforringelse på lagerbeholdning av brukte maskiner på kr. 34 500 (69 kjøretøyer verdiforringet med gjennomsnittlig kr. 500 pr. stk.), samt et tap av goodwill på kr. 50 000, foruten en rekke spesielle taps- og utgiftsposter, derunder utgifter til juridisk bistand under saken. På grunnlag av denne beregning har saksøkeren under hovedforhandlingen utvidet sin erstatningspåstand fra å være begrenset oppad til kr. 30 000 til en begrensning oppad til kr. 100 000. - - -

Retten kan ikke finne at saksøkeren har legitimert et tap av tilnærmelsesvis de dimensjoner han hevder.

Tvert om synes det etter regnskapsresultatene tvilsomt om saksøkeren har hatt noe tap overhodet. Som tallene viser, var det en markert nedgang i saksøkerens omsetning fra 1955 til 1956, mens omsetningen de følgende år synes å ha ligget på noenlunde det samme nivå. Heller ikke fortjenestetallene viser noen markert nedgang i årene 1958, 1959 og 1960, de år da de erstatningsbetingende forhold skulle ha gjort seg gjeldende.

Når det gjelder saksøkerens lagerbeholdninger av brukte motorsykler, må retten anta at det dreier seg om uforholdmessig store og ikke økonomisk forsvarlige lagre. Retten må også anta at den omstendighet at saksøkeren fra oktober 1959 til oktober 1960 ikke hadde prøvenummer for motorsykkel, ved siden av at han heller ikke fikk utlånt korttidsprøvenumre i tilstrekkelig grad, har bidradd til at lagerbeholdningen av brukte motorsykler er blitt så stor. Retten må anta at det er av vesentlig betydning for en forhandler av motorsykler at han har eller kan skaffe prøvenummer for prøvekjøring. Men retten finner ikke godtgjort at det er mangelen på prøvenumre som alene er årsaken til saksøkerens store lager. Det er ikke fremlagt lageroppgaver for tiden før saksøkeren i oktober 1959 ble uten årsprøvenummer for motorsykkel. Det kan tenkes andre årsaker til opphopningen av brukte sykler på lager enn mangelen på prøvenummer.

- - -

Slik denne sak ligger an, har retten ingen faste holdepunkter for utmålingen av en erstatning. Fastsettelsen av erstatningsbeløpet må bli helt skjønnsmessig. Retten er blitt stående ved å sette erstatningen for

Side:491

tap på omsetningen av motorsykler til et rundt beløp kr. 6000 og på omsetningen av biler til kr. 1500, tilsammen kr. 7500. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommerne Kristian Strømsted og Sverre Tessem):

- - -

Solberg har oppgitt sitt tap til i det minste følgende:

1. verdiforringelse på lagerbeholdning kr. 34 000

2. tap av salg av nye maskiner » 33 000

3. unødige transportomkostninger » 4 000

4. tap på salg av Nash bil » 3 200

5. tap på Simca lastevogn » 4 500

6. rentetap av lagerbeholdning » 4 000

7. tap av goodwill og tapt forretningsforbindelse » 50 000

kr. 132 700

- - -

Lagmannsretten. er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Bergen politikammers beslutning av 24/5 1958 om inndragning av Solbergs årsprøvenummer for motorvogn, R. 1406, var ikke ulovlig. Det står intet i loven eller forskriftene om hvilket politikammer som er rette myndighet ved spørsmålet om inndragning. Lagmannsretten antar at det må være adgang for det politikammer i hvis distrikt misbruket foregår og konstateres, til å fatte beslutning om inndragning av årsprøvenummer og for hvor lang tid denne skal gjelde, selv om årsprøvenummeret er tildelt av et annet politikammer. Da det utvilsomt forelå misbruk av årsprøvenummeret såvel 15/4 1958 som 8/5 1958 fra Solbergs side, hadde Bergen politikammer rett til å foreta inndragning i medhold av §31 i Motorvognlovforskriftene av 3/6 1942, jfr. §26, første ledd.

Bergen politikammers beslutning om inndragning for alltid er et administrativt skjønn som domstolene ikke kan sette til side, medmindre det er bygget på feilaktige forutsetninger eller er usaklig. Lagmannsretten kan ikke finne at politikammerets skjønn kan tilsidesettes av sådanne grunner. I de to tilfeller som Bergen politikammer anga som begrunnelse for inndragningen, forelå det - som allerede nevnt - utvilsomt misbruk, og reaksjonen - inndragning for alltid - kan ikke, selv om den kan synes streng, under de foreliggende omstendigheter sies å være usaklig. Man bemerker i denne forbindelse at i den tid det dreier seg om med bilrasjonering, hadde det foregått adskillig misbruk med årsprøvenummer, jfr. veidirektørens rundskriv til politimestere og bilsakkyndige av 12/9 1953.

Solberg klaget over inndragningsbeslutningen til Veidirektøren som i brev av 23/7 1958 til Bergen politikammer anførte: (Se byrettens dom.) - - -

Solberg har hevdet at Veidirektoratets brev i realiteten inneholder et pålegg fra overordnet myndighet til Bergen politikammer om å omgjøre inndragningsbeslutningen til å gjelde for et begrenset tidsrom og ihvertfall et pålegg overfor politikammeret om å oppta

Side:492

inndragningstidens lengde til ny vurdering, hvilket Solberg mener at politikammeret ikke har gjort.

Lagmannsretten kan ikke finne at Veidirektoratets brev inneholder noe påbud om endring i inndragningsbeslutningen, idet det uttaler som forutsetning at det foreligger et reelt behov hos Solberg. Dette stemmer med et senere skriv fra Veidirektoratet av 6/1 1959, hvori det uttaler at det ikke finner inndragningen uberettiget, men at det har ment at det burde overveies om inndragningen burde gjøres for en passende tid og ikke for alltid, forutsatt at firmaet har et reelt behov for årsprøvenummer.

Bergen politikammer har i brev av 21/11 1958 bedt Solberg innsende begrunnet søknad om tildeling av årsprøvenummer, med opplysning om agentur, bilmerker og omsetning. Noen sådan søknad sendte Solberg imidlertid ikke inn. Han fortsatte med å klage til myndighetene over Bergen politikammer. I brev av 6/10 1959 ga o.r.sakfører Stumpe på vegne av Solberg en del opplysninger; men Bergen politikammer savnet fremdeles visse opplysninger til bruk for bedømmelsen av Solbergs behov for årsprøvenummer for bil, hvilket fremgår av politikammerets brev til o.r.sakfører Stumpe av 10/10 1959. Av brevet fremgår også at Bergen politikammer mener at det i tilfelle må utstede nytt O-prøvenummer, idet det ikke kan tilbakelevere R-prøvenummeret, som disponeres av Hordaland politikammer.

Lagmannsretten kan ikke finne at Bergen politikammer under behandlingen av Solbergs begjæring om å få tilbake sitt årsprøvenummer har gjort seg skyldig i noen feil, som kan begrunne ansvar.

Lagmannsretten går deretter over til å behandle Solbergs årsprøvenummer for motorsykkel - R-1407. Det bemerkes at det er feil når det i byrettsdommen står at årsprøvenummer for bil også kan benyttes på motorsykkel; men forholdet er at det tidligere har vært praktisert slik ved Bergen politikammer.

Solberg søkte 28/1 1958 Bergen politikammer om årsprøveskilt for motorsykkel. Politikammeret avhørte 14/2 1958 Solberg i den anledning; men da han ikke fikk svar, søkte han Hordaland politikammer og fikk av dette tildelt R-1407 den 20/3 1958. I brev til Bergen politikammer av 6/1 1959 uttalte Veidirektoratet at årsprøvenummer til Solberg måtte utdeles fra Bergen politikammer som firmaet sorterte under, og at dette også måtte gjelde for motorsykkel. Hordaland politikammer ba derfor i brev av 6/2 1959 Solberg om å innlevere til seg prøvenummeret R-1407. Det tilføyet: «Man forutsetter at De etter søknad til Bergen politikammer vil få tildelt tilsvarende årsprøvenummer for motorsykkel.» Solberg innleverte ikke prøvenummeret, og Hordaland politikammer ba i brev av 5/8 1959 Bergen politikammer om å foranledige årsprøvenummeret inndradd hos Solberg. Bergen politikammer foretok avskilting 9. oktober 1959.

Imidlertid hadde overrettssakfører Stumpe på Solbergs vegne i brev 6/10 1959 til Bergen politikammer henvist til Solbergs søknad av 28/1 1958 og bedt om svar. Bergen politikammer svarte i brev av 10/10 1959 at Solberg hadde bedt om at søknaden ble annulert (jfr. overkonstabel Berntsens opplysning i rapport av 14/2 1958) og ba Solberg innsende søknad om årsprøvenummer for motorsykkel. Etter at o.r.sakfører

Side:493

Stumpe i brev til politikammeret av 21/9 1960 hadde bedt denne skrivelse «betragtet som en søknad» ble årsprøvenummer for motorsykkel tildelt Solberg 8/10 1960.

Lagmannsretten kan ikke finne at politimyndighetene i forbindelse med Solbergs årsprøvenummer for motorsykkel har opptrådt diskriminerende overfor Solberg eller har gjort seg skyldig i noen feil, som kan medføre erstatningsansvar. Man viser i denne forbindelse til rundskriv fra Veidirektøren til politimestre og bilsakkyndige av 12/9 1953, hvoretter politiet bør vise tilbakeholdenhet når det gjelder tildeling av årsprøvenummer. Det bemerkes spesielt at Solbergs søknad av 28/1 1958 til Bergen politikammer må ansees bortfalt. Han hadde jo også 20/3 1958 fått årsprøvenummer for motorsykkel av Hordaland politikammer. Lagmannsretten er ikke enig med byretten i at Solberg ihvertfall hadde krav på å beholde årsprøvenummeret ut året 1959. Solberg hadde fått årsprøvenummeret 20/3 1958 og hadde da krav på å få beholde det ut kalenderåret 1958, når det - som her - ikke forelå misbruk. Men etter utløpet av 1958 kunne politiet i medhold av forskriftenes §31 inndra prøvenummeret.

Lagmannsretten behandler deretter spørsmålet om tildeling av korttidsprøvenummer. Det er i den tid Solberg ikke hadde årsprøvenummer for motorsykkel oktober 1959-oktober 1960, i hvilken tid han heller ikke hadde årsprøvenummer for bil, at det var særlig aktuelt med korttidsprøvenummer. Solberg har - som det er nevnt foran - hevdet at han tiltrots for sitt behov, som måtte være kjent for Bergen politikammer, og til trots for at dette hadde korttidsprøvenummer til disposisjon, ble nektet utleie.

Bergen politikammer har forevist den bok som ble brukt ved politikammeret for utlån av korttidsprøveskilt. Politikammeret har satt opp et utdrag, datert 22/3 1963 av boken, som viser stillingen de dager og klokkeslett som Solberg etter sine notater på en bord-datokalender med løse blokkblader har telefonert til Bergen politikammer i tiden 8/1-23/9 1960 med anmodning om utlån av korttidsprøvenummer, men er blitt nektet med den begrunnelse at politikammeret ikke hadde disponible prøveskilt.

Vitner fra Bergen politikammer har forklart at boken ikke gir noe fullstendig billede av stillingen. Flere forhold bidrar til dette. Nummerskiltene ble ikke alltid levert tilbake til det tidspunkt de skulle innleveres. Skiltene ble undertiden sendt tilbake i posten eller innlevert til politivakten etter vanlig kontortids slutt med den følge at utlånskontoret først fikk skiltene langt ut på den følgende dag. Men isåfall ble skiltene notert som innkommet den dag de ble sendt eller levert tilbake til politivakten.

Det hendte også ganske ofte at prøveskilt ble forhåndsbestilt, og det ble da gjerne lagt en løs lapp herom inn i boken. I tillegg hertil kom at utlån til politikammerets biltekniske avdeling og til trafikkavdelingen overhodet ikke ble notert i boken og det samme gjaldt utlån til de bilsakkyndige i Bergen, som regnet med at det alltid skulle være et nummerskilt til disposisjon for dem.

En rekke vitner fra Bergen politikammer - dels de som til daglig hadde med disse saker å gjøre i denne tiden og dels politifolk som var

Side:494

aspiranter og som leilighetsvis hadde med prøvenummerskilt å gjøre - har forklart at det alltid ble tatt saklige hensyn og at det ikke var tale om noen diskriminering av Solberg. De har videre forklart at det var vanlig praksis i hvert enkelt tilfelle å utbe seg opplysninger om hva prøveskiltet skulle brukes til. Et vitne har forklart at da han ved en anledning spurte Solberg etter opplysninger, ble han møtt med skjellsord og banning.

Det er også noe påfallende at Solberg aldri har spurt Bergen politikammer om han kunne henvende seg til Hordaland politikammer om utlån av korttidsprøveskilt, når han fikk det svar at det ikke var disponible korttidsprøvenummer. Solberg har forklart at han ikke ville gjøre dette for ikke å sette Hordaland politikammer i en vanskelig stilling etter at Veidirektoratet hadde bestemt at det var Bergen politikammer som var rette vedkommende. Solberg søkte dog og fikk tildelt prøvenummer R 1406 av Hordaland politikammer 5/7 1962. Han ble anmeldt for misbruk under en veikontroll i Lom 19/7 1962. Solberg var da forhandler for Trabant og Wartburg i Sogn og Fjordane (nordenfor Sognefjorden).

Det har etter lagmannsrettens mening vært en uheldig ordning ved Bergen politikammer at utlånsboken for korttidsprøveskilt ikke gir et nøyaktig bilde av utlånene til enhver tid. Den skal jo også være grunnlaget for avgiftsberegningen og brukes av revisjonen.

Ved en samlet vurdering av bevisførselen har imidlertid lagmannsretten ikke funnet det godtgjort at Bergen politikammer ved behandlingen av Solbergs søknad om korttidsprøveskilt har foretatt noen diskriminering av Solberg eller at det er begått noen feil som kan medføre erstatningsansvar for det offentlige.

Det er fra Solbergs side først og fremst prosedert på at han er blitt gjenstans for en bevisst diskriminerende behandling av Bergen politikammer. Som det vil fremgå av det foranstående har lagmannsretten ikke funnet det godtgjort at så er tilfelle, hverken når det gjelder tildeling av årsprøvenummer for bil, motorsykkel eller korttidsprøvenummer. Heller ikke når man ser samlet på Bergen politikammers opptreden, og derunder også tar i betraktning politikammerets opptreden ellers, spesielt det som Solberg har anført om utkjørsel fra forretningen og parkeringen utenfor denne, kan retten finne det godtgjort at Bergen politikammer har behandlet Solberg på noen diskriminerende måte.

Solberg har videre anført at det ihvertfall er begått feil fra Bergen politikammer under behandlingen av inndragningen av og spørsmålet om tildeling av årsprøvenummer og korttidsprøvenummer, som må betegnes som erstatningsbetingende uaktsomhet og må medføre erstatningsansvar for Staten. Lagmannsretten har heller ikke funnet det godtgjort at så er tilfelle.

Side:495