Rt-1965-519

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-05-22
Publisert:	Rt-1965-519
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73 B
Parter:	1. Berit Pedersen, 2. Hilde Vivian Pedersen v/verge Berit Pedersen (høyesterettsadvokat Rolf Buøen) mot Forsikringsselskapet Storebrand (advokat Kjell Folkvard Evensen - til prøve).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Ryssdal, Heiberg, Nygaard, Bahr
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Forsikringsavtaleloven (1930) §34, Bilansvarslova (1961) §5, Bilansvarslova (1961), Tvistemålsloven (1915) §62, Motorvognloven (1926) §30, Yrkesskadetrygdloven (1958), §1

Dommer Roll-Matthiesen: Lastebilsjåfør Henry Pedersen omkom ved en ulykke den 24. januar 1963. I erstatningssak anlagt av enken fru Berit Pedersen og datteren Hilde Vivian Pedersen mot Forsikringsselskapet Storebrand, hvor motorvognforsikring og ulykkesforsikring for bilfører var tegnet, avsa Eiker, Modum og Sigdal herredsrett den 13. mars 1964 dom med denne domsslutning:

«Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Berit Pedersen og Hilde Vivian Pedersen v/verge Berit Pedersen har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt direkte anke til Høyesterett. De ankende parter som har fått fri sakførsel også for Høyesterett, har i det vesentlige anført det samme som for herredsretten, og jeg henviser herom til herredsrettens domsgrunner. De ankende parter krever imidlertid nå erstatning enten etter motorvognforsikringen eller etter førerulykkesforsikringen, ikke kumulativt som påstått for herredsretten. De ankende parter har fremhevet at formålet med sistnevnte forsikring var å gi bilføreren erstatningsmessig

Side:520

beskyttelse i de tilfelle hvor andre skadelidte er beskyttet etter motorvognforsikringen; slik er den også oppfattet av forsikringstagerne. Storebrand pliktet å sørge for at forsikringen kom i samsvar med formålet og forutsetningene. Arbeidsgiveren ble ikke tilstillet vilkårene for førerulykkesforsikringen da den ble tegnet, og han gikk ut fra at forsikringen dekket en bilfører i alle hans forhold som bilfører. Skal vilkårenes §1 fortolkes slik herredsretten har gjort, er arbeidsgiveren ført bak lyset, og,, dette har hindret at ordinær ulykkesforsikring ble tegnet. Vilkarenes §1 må fortolkes på bakgrunn herav, og dette må føre til at den foreliggende skade blir dekket. Subsidiært er som nytt for Høyesterett anført at begrensningen av førerulykkesforsikringens omfang må settes til side etter forsikringsavtalelovens §34, såfremst Høyesterett kommer til at hverken motorvognforsikringen eller førerulykkesforsikringen gir rett til erstatning. Det må ikke gå ut over skadelidte at Storebrand ikke har ført vilkårene a jour etter bilansvarsloven, som hjemler erstatning for alle andre skadelidte enn bilføreren i et tilfelle som dette. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale fru Berit Pedersen og Hilde Vivian Pedersen erstatning etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til samlet kr. 50 000.

2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige såvel for herredsrett som for Høyesterett.»

Storebrand har anført det samme som for herredsretten, og selskapet har bestridt at forsikringsavtalelovens §34 kan anvendes. Storebrand har nedlagt sådan påstand:

«1. Herredsrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.

2. Forsikringsselskapet Storebrand tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett til avhør av Berit Pedersen og 7 vitner, som alle avgav forklaring under hovedforhandlingen for herredsretten. Bilsakkyndig Birger Brokhaug har vært oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett, han var også sakkyndig for herredsretten. Han avgav sin sakkyndige uttalelse under bevisopptaket.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til herredsrettens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg grunn til å komme med noen tilleggsbemerkninger.

De ankende parter har anført at det ikke med sikkerhet kan fastslåes hvorledes ulykken skjedde og at det sannsynlige er at Pedersen fikk et illebefinnende og som følge herav stanset bilen, gikk ut og støttet seg til bilrammen, falt fremover og derved kom bort i staget som åpnet tilbakeføringsventilen. Jeg er enig i at spørsmålet ikke kan avgjøres med sikkerhet, men jeg antar som herredsretten at det er sannsynlig at Pedersen har villet undersøke hvor skranglelyden skrev seg fra og kanskje har vært i ferd

Side:521

med å feste den løse mutter. Herunder er han kommet bort i utløserstaget for tilbakeføringsventilen. Dette er også i overensstemmelse med hva den sakkyndige har funnet sannsynlig. Etter mitt resultat er det imidlertid uten betydning å ta avgjørende standpunkt til spørsmålet.

Som anført av herredsretten fremgår det av forarbeidene til bilansvarslovens §5b at meningen har vært at trafikkforsikringen ikke skal dekke skade som motorvognen volder sin egen fører, jfr. den tidligere bestemmelse i motorvognlovens §30, femte ledd. Jeg henviser herom til Motorvognansvarskomiteens innstilling av april 1957 27, annen spalte, side 50, første spalte, side 55, annen spalte og side 56, første spalte samt side 61, annen spalte. Videre henviser jeg til Ot. prp. nr. 24 for 1959/60 side 22, første spalte, side 38-39 og side 48, annen spalte. I proposisjonen var som vedlegg inntatt lovteksten på nynorsk og her uttales i §5b at erstatning etter loven ikke tilkommer skadelidte «når han fører motorkøyretyet» - i selve proposisjonsutkastet «mens han fører motorkjøretøyet». Under behandlingen i Justiskomiteen fikk bestemmelsen i §5b ordlyden «medan han køyrer motorvogna», men det er ikke holdepunkter for å anta at det herved har vært meningen å gi bestemmelsen et annet og snevrere innhold enn det som var forutsatt og gitt uttrykk for under den forutgående lovforberedelse.

«Ulykkesforsikring for bilfører» er en ren ulykkesforsikring med begrenset omfang, og dette fremgår klart av vilkårene. Når arbeidsgiveren tegnet tillegget er ikke opplyst, men det er på det rene at han ble tilstillet opplysning om tilleggets omfang ved polisefornyelsen i 1961. Om fortolkningen av vilkårenes §1 er jeg som nevnt enig med herredsretten, og jeg kan ikke se at det er anledning til å sette den omtvistede bestemmelse til side i medhold av forsikringsavtalelovens §34. Forsikringen dekker en bestemt og avgrenset risiko og en tilsidesettelse slik som påstått av de ankende parter, ville i realiteten medføre at forsikringen kom til å omfatte en annen og større risiko enn den selskapet har påtatt seg og som det er betalt premie for. Om §34 kan anvendes utvidende på denne måte, er et spørsmål jeg ikke finner grunn til å komme nærmere inn på. Det er nok for meg å fastslå at her ikke foreligger noe forsikringsvilkår som «fører til åpenbart urimelige og med god forsikringspraksis stridende resultater». Jeg tilføyer at denne forsikringsform ble innført i 1959 og at forsikringen har vært i bruk med det samme omfang siden da. Hvorvidt det er grunn til å foreta endring derhen at en førerforsikring kommer til å dekke skader i samme utstrekning som den vanlige motorvognforsikring etter den nye lov av 3/2 1961, er et spørsmål som forsikringsselskapene selv må avgjøre.

Etter det anførte vil herredsrettens dom bli å stadfeste.

Jeg er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Da saken gjelder rettsspørsmål som tidligere ikke er forelagt Høyesterett, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Side:522

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

I tilslutning til førstvoterendes uttalelse om at forsikringsselskapene selv må avgjøre om vilkårene for ulykkesforsikringen for bilførere bør endres, nevner jeg at denne særlige ulykkesforsikring ikke kan bestå uavhengig av den motorvognforsikring som den er knyttet til. Selv om ordlyden i forsikringsvilkårene viser begrensningen i selskapenes ansvar, skulle jeg anta at forsikringstakerne lett vil overse at ulykkesforsikringen for bilførere med hensyn til skadetilfellene er mer begrenset enn motorvognforsikringen. De grunner som ankemotpartens prosessfullmektig har anført - den lave premie og hensynet til en enkel administrasjon - synes etter min mening neppe i seg selv å være tilstrekkelige til at selskapene i sine forsikringsvilkår for førerulykkesforsikringen unntar enkelte av de skadetilfelle som faller innenfor rammen av motorvognforsikringen.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Per Tønseth):

- - -

Om hendelsesforløpet er partene enige i alle trekk av betydning for saken:

Harry Pedersen var ansatt som lastebilsjåfør hos Kr. Loe Sementvarefabrikk, Hokksund, og kjørte 24. januar 1963 arbeidsgiverens lastebil F-20221, den vogn han også vanlig kjørte. Bilen er forsynt med hydraulisk tipp. Manøvrering av tippen foregår fra bilens førerhus. Tippen heves ved at en aksel som drives fra gearkassen driver en oljepumpe i tippens sylinder. Tippen senkes ved at en tilbakeløpsventil åpnes ved hjelp av et stag som går fra styrehuset bakover til tippens oljehus. Aksel og stag er opplagret under bilens ramme eller under en tverrbjelke. Bilens motor må gå når tippen driver lasteplanet opp, men tippen kan utløses og senkes med avslått motor. Statens bilsakkyndige som undersøkte bilen dagen etter ulykken, fant intet uregelmessig ved tippens bevegelse.

Ved middagstider, 24. januar 1963, hadde sjåfør Pedersen nettopp rygget bilen med et lass grus opp mot en silo på sementvarefabrikken og hadde tippet grusen ned i siloen. Han kjørte så 4-5 m frem og stanset, hvoretter han med lasteplanet i hevet stilling gikk ut av bilens førerhus. 10-15 minutter senere ble han bemerket stående i klemme mellom det nu senkede lasteplan og bilens ramme med overkroppen bøyet over bilens vakuumtank på venstre side. Han var død da man fikk hevet tippen og det ble konstatert at brystkassen var knust.

Ved sin undersøkelse etter ulykken fant den bilsakkyndige at en

Side:523

festeskrue ved opplagringen av tippens aksel var så løs at den kunne dreies med hånden, hvilket bevirket en skranglelyd når tippen ble kjørt raskt opp. Det er sannsynlig at Pedersen har villet undersøke hvor denne skranglelyd skrev seg fra og kanskje har vært i ferd med å feste den løse skrue. Herunder må han ha kommet bort i staget som åpner tilbakeføringsventilen slik at tippen har begynt å gå ned. Det viste seg ved prøver at det skulle svært liten bevegelse til på staget før tilbakeføringsventilen ble åpnet. (Det er opplyst ikke å være usedvanlig at man med hånden beveger dette stag for å få tippen ned, istedenfor å bruke spaken i førerhuset.) - Mens han således sto bøyet inn under tippen som han uforvarende har satt i bevegelse nedad, har tippen rammet ham og klemt ham fast mot rammen.

Det kan synes besynderlig at Pedersen ikke i tide merket at lasteplanet kom nedover ham. Det tok 26 sekunder fra tippen stod i hevet stilling og til lasteplanet klappet ned på bilens ramme. Dette er ganske lang tid, men tippens bevegelse er meget langsom til å begynne med og tiltar raskt mot slutten. Der hvor Pedersen befant seg, ville tippens hastighet være øket på det tidspunkt da han måtte forutsettes å merke skygge fra tippen idet den kom over ham. Avstanden fra bilens ramme til tippen ville på det tidspunkt være forholdsvis liten og han ville hatt liten tid og liten plass til å komme seg bort. Hvis Pedersen har arbeidet med den nevnte skrue, må han ha hatt ansiktet bøyet dypt ned mot rammen og hans observasjonsmulighet oppad ville være liten. Tippens bevegelse nedad var nær lydløs. Der var også adskillig larm fra arbeidsmaskiner i nærheten.

Pedersens enke og barnet Hilde Vivian får utbetalt pensjon fra yrkesskadetrygden med henholdsvis kr. 7200 og kr. 900 om året (lov av 12. desember 1958 om yrkesskadetrygd).

Pedersens arbeidsgiver hadde hos Forsikringsselskapet Storebrand tegnet særskilt «ulykkesforsikring for bilfører» som omfattet også den bil som Pedersen ved anledningen kjørte. I polisen (bilag 2 til dok. 2) heter det i §1 om «Forsikringens omfang» bl.a.:

«Selskapet svarer for ulykkesskade som skyldes trafikkuhell og rammer føreren mens denne befinner seg i motorvognen.»

I stevningen nedla saksøkerne påstand prinsipalt at selskapet skulle dømmes til å betale dem kr. 40 000 (i henhold til førerulykkesforsikringen), subsidiært at selskapet skulle dømmes til å betale saksøkerne erstatning etter rettens skjønn for tap av forsørger, begrenset oppad til kr. 50 000 (i henhold til den alminnelige trafikkforsikring). Under hovedforhandlingen har saksøkerne endret sin påstand dit hen at selskapet påstås dømt til kumulativt å betale de nevnte erstatninger. Forsikringsselskapet har krevet denne endring satt ut av betraktning med påberopelse av at den er forsinket i hensikt å forhale saken eller overrumple motparten, og at endringen ellers vil forsinke saken betraktelig, jfr. Tvistemålslovens §62, tredje ledd.

Saksøkeren fru Berit Pedersen, også som verge for datteren Hilde Vivian, har anført at den ulykke hvorved mannen og faren omkom gir rett til erstatning etter den førerulykkesforsikring som var tegnet. Det anføres at Pedersen var bilens fører og at han i den stilling han inntok med hele overkroppen bøyet inn over bilens ramme «befant seg i bilen».

Side:524

Ulykken var også et «trafikkuhell» fordi det var en bil som befant seg i sin virksomhet som sådan der bevirket ulykken. - Det anføres videre at det var en forutsetning at førerulykkesforsikringen skulle trygge dem som faller utenfor den alminnelige trafikkforsikring, oppfange de tilfelle som faller utenfor denne, og det pekes på at førerulykkesforsikring bare kan tegnes i tilknytning til trafikkforsikringen (polisens §7). Er der noe villedende ved tegningen av førerulykkesforsikringen eller noen tvil ved fortolkningen av vilkårene, må det gå ut over forsikringsselskapet som ensidig har utformet disse vilkår.

Ved spørsmålet om erstatning kan kreves etter trafikkforsikringen, under Bilansvarsloven, benekter saksøkerne at unntaksbestemmelsen i lovens §5b) for motorvognens fører kommer til anvendelse. Det anføres her at det å gå ut av vognen og feste den løse skrue intet hadde med «å køyra» motorvognen, det kunne like gjerne vært gjort av hvem som helst annen enn vognens fører. Da Pedersen gikk ut av bilens førerhus for å undersøke hvor raslelyden skrev seg fra og eventuelt fjerne lyden, ble identifikasjonen mellom ham og vognen brudt. I det øyeblikk ulykken inntraff var derfor Pedersen ikke vognens fører, han inntok samme stilling i forhold til vognen som enhver annen som ikke er fører. Unntaksbestemmelsen for føreren kan derfor ikke få anvendelse. - - -

Forsikringsselskapet Storebrand anfører at ulykken ikke var et trafikkuhell og heller ikke rammet Pedersen mens han «befant seg i bilen» hvorfor erstatning ikke kan kreves etter ulykkesforsikringen.

Trafikkforsikringen hevdes ikke å hjemle erstatning fordi Pedersen var motorvognens fører, jfr. Bilansvarslovens §5b). Også bestemmelsen i §5c) utelukker det erstatningskrav som er reist. - - -

Rettens bemerkninger.

Førerulykkesforsikringen.

Det er neppe stemmende med alminnelig sprogbruk og oppfatning å ville betegne som et «trafikkuhell» den ulykke som rammet Pedersen og slik den er beskrevet foran. Det er muligens riktig - som anført av saksøkerne - at en utenforstående person ville hatt krav på erstatning etter Bilansvarsloven om de var blitt rammet av motorvognens lasteplan under nedsenkning. Kriteriet etter Bilansvarslovens §1 er imidlertid «skade som motorvognen gjer på folk eller eige» og det er åpenbart et videre begrep enn «trafikkuhell». Den ulykke som rammet Pedersen var i sin karakter en arbeidsulykke uten sammenheng med motorvognen som trafikkmiddel. Og ser man hen til den kumulative forutsetning som «trafikkuhell» er koblet sammen med i polisens §1: «Skade som skyldes trafikkuhell og rammer føreren mens han befinner seg i motorvognen», kan det neppe være tvilsomt at denne ulykke faller utenfor de skadetilfelle som førerulykkesforsikringen tar sikte på å dekke og utenfor selskapets ansvar etter polisen. Retten kan således ikke se at der her foreligger noen uklarhet med hensyn til forsikringens omfang som må gå ut over selskapet og så langt at det oppfanger også denne ulykke. Heller ikke kan man se at der har vært noen relevante forutsetninger hos forsikringstageren som ikke har slått til og som selskapet bærer ansvaret for.

Side:525

Trafikkforsikringen - Bilansvarslovens §5b).

Det fremgår av forarbeidene til Bilansvarslovens §5b) at det var den klart uttalte mening helt å utelukke den skadevoldende motorvogns fører fra erstatning av denne vogns trafikkforsikring, se således Innstilling fra Motorvognansvarskomiteen av 1951 56, første spalte, jfr. Ot.prp. nr. 24 1959-60 §22, første sp. øverst og 38-39 og Innst. O II 1960-61 12. Det er i motivene intet som antyder at man ved uttrykket «medan han køyrer motorvogna» har ment noe snevrere enn det som ligger i betegnelsen vognens «fører». Enhver årsak til skade som ellers går inn under Bilansvarslovens ansvarsbegrep, jfr. lovens §1, vil falle utenfor den skadevoldende vogns trafikkforsikring når skaden rammer vognens fører. Der er med andre ord ikke gjort noen begrensning i de førerskader som er holdt utenfor trafikkforsikringen.

Saksøkerne har som nevnt hevdet at Pedersen ikke opptrådte i egenskap av «fører» i forhold til lovens §5b) i det øyeblikk ulykken rammet ham, fordi det han var i ferd med - undersøkelse og eventuelt tilstramming av en skrue under lasteplanet - like godt kunne vært utført av en person som ikke var bilens fører. Retten anser det klart at dette syn ikke kan få medhold. Bilførerens identifikasjon med den vogn han fører brytes ikke fordi han et øyeblikk befinner seg utenfor vognen, f.eks. for å legge om et punktert hjul, kontrollere at lysene er i orden eller som her antatt etterforsker en skranglelyd fra tippen, for når dette er gjort atter å ta plass i vognen og fortsette kjøringen. Det ville være altfor kunstig å si at han opphørte å være vognens fører i den mellomtid han var ute av vognen. Det er den hele tid han som har det herredømme over vognen som er grunnlaget for identifikasjonen og dermed for bestemmelsen i Bilansvarslovens §5b).

Som alt nevnt er den ulykke som rammet Pedersen anerkjent som en arbeidsulykke som han var trygdet for gjennom yrkesskadetrygden som yder hans etterlatte de vanlige trygdeytelser. - - -