Rt-1965-53
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1965-01-29 |
| Publisert: | Rt-1965-53 |
| Stikkord: | Jakt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 21 B |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Anker, Roll-Matthiesen, Gaarder, Hiorthøy, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §407, Straffeloven (1902), Fjelloven (1920) §31, §47, Fjelloven (1920), Straffeprosessloven (1887) §381, §384, §385 |
Dommer Anker: Politimesteren i Gudbrandsdal utferdiget 5. august 1963 botforelegg mot A, Sunndalsøra, for forseelse mot fjellovens §47, annet ledd, jfr. §31, jfr. straffelovens §407, for i statsalmenning uberettiget å ha jaktet eller drept dyr, som ikke var i noens eie. Handlingen besto etter forelegget i at «han den 9. september 1962 jaktet etter villrein i Aursjøområdet i Dalsiden statsalmenning i Lesja uten å ha jaktkort for dette jaktområde». Det fremgår av opplysningene i saken at A hadde jaktkort fra Sunndal og fellingstillatelse for et reinsdyr i Sunndal statsalmenning.
A vedtok forelegget ved påtegning av 16. august 1963 og betalte siden boten, 150 kroner.
Politimesteren utferdiget også forelegg mot As bror B og 4 andre menn fra Sunndal som hadde jaktet i samme område. Ingen av disse vedtok forelegget. Mot to av jegerne ble reist straffesak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett. Etter det som er opplyst i et påtegningsskriv fra politimesteren i Gudbrandsdal av 3. september 1964 til statsadvokaten i Buskerud og Oppland, fremkom det under hovedforhandlingen nye opplysninger om sunndalingenes påståtte jaktrett i Lesja, og politimesteren fant det derfor rigtigst å nedlegge påstand om frifinnelse for de to tiltalte når det gjaldt tiltalen for å ha jaktet uten jaktkort fra Lesja, og frafalle forelegget mot B .
Etterat A var blitt kjent med dette, skrev han 28. august 1964 til politiet og sa at han ønsket å få tilbakebetalt boten, «samt beskjed til Sunndal lensmannskontor og eventuelt andre steder om rensing av rulleblad hva bemelte sak angår».
I forannevnte påtegning av 3. september 1964 foreslo politimesteren forelegget anket til gunst for A. Politimesteren bemerket at han «antar at spørsmålet om jaktrett eller ikke for Sunndalingene i Lesja bør løses sivilrettslig, hvilket fjellstyret i Lesja er underrettet om». Statsadvokaten sendte 8. s.m. saken tilbake til politimesteren og meddelte at han av nærmere angitte grunner ikke fant å kunne tilrå anke til gunst for botlagte. A ble deretter under avhør ved politiet 14. s.m. gjort kjent med statsadvokatens påtegning. Han
Side:54
erklærte nå at han ville anke «med den begrunnelse at alle bør behandles likt for samme forhold. - - - Det var i juli måned i år at jeg ble gjort kjent med herredsrettsdommen og at forelegget mot min bror var frafalt». Under et nytt politiavhør ble A gjort kjent med bestemmelsene i straffeprosesslovens §384. Han erklærte at 14 dagersfristen hadde vært helt ukjent for ham.
Under behandlingen av saken i Høyesterett har forsvareren begrunnet anken med at to av de vilkår er til stede som etter straffeprosesslovens §381 kan føre til opphevelse av en foreleggsvedtakelse. For det første at man nå må bygge på at forholdet ikke er straffbart eller - noe som hevdes å måtte sidestilles med dette - at det ikke er godtgjort at forholdet er straffbart. For det annet mangler vedtakelsen noen for en bindende viljeserklæring fornøden egenskap. Selv om A ikke uttrykkelig har sagt det, må hans uttalelser oppfattes slik at det er dette han har hevdet.
Aktor har for Høyesterett prinsipalt påstått anken avvist, subsidiært forkastet.
Jeg behandler først avvisningspåstanden. Aktor gjør her gjeldende 3 grunner: 1) Det er uklart hvilken ankegrunn A har påberopt seg, og han har ikke nevnt noen av de grunner som er omhandlet i straffeprosesslovens §381. 2) Når det gjelder spørsmålet om forholdet er straffbart, må oversittelsen av ankefristen tilregnes A, da han vedtok forelegget til tross for at han selv hevdet at hans jakt var lovlig. 3) Anken er iallfall erklært for sent da den er fremsatt etter utløpet av den frist som er satt i straffeprosesslovens §384, siste punktum. Jeg finner at avvisningspåstanden ikke bør tas til følge. Det måtte være påtalemyndighetens sak å søke ankegrunnene nærmere klarlagt, hvis man fant dem utilstrekkelig angitt, se straffeprosesslovens §385, annet ledd, men A kan ikke engang sees å være foreholdt bestemmelsene i straffeprosesslovens §381. Videre finner jeg at anken bør antas etter bestemmelsene i straffeprosesslovens §384. A var ukjent med ankeadgangen og ankefristen til han ble gjort oppmerksom på dette av politiet 14. september 1964, og da meddelte han straks at han ville anke.
Jeg mener videre at vedtakelsen av forelegget bør oppheves fordi den mangler noen for en bindende viljeserklæring fornøden egenskap. Selv om A hevdet å ha jaktrett på Lesjasiden av fylkesgrensen, må det ha vært en klar forutsetning for hans vedtakelse at påtalemyndigheten, når den her bygde på en annen oppfatning, hadde gransket spørsmålet nøye, og videre at det ikke kunne bli tale om at de andre jegerne fra Sunndal, som fikk forelegg samtidig med ham, ble behandlet anderledes etter nye undersøkelser og overveielser fra påtalemyndighetens side. Jeg viser til Kjæremålsutvalgets kjennelse av 23. oktober 1948 i Walnums trykte referatsamling 51 nr. 53. Forholdet der lignet på vesentlige punkter det som nå foreligger til avgjørelse.
Side:55
Jeg stemme for denne
kjennelse:
Vedtakelsen av forelegget oppheves.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Hiorthøy og Bahr: Likeså.