Rt-1965-544

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-06-01
Publisert:	Rt-1965-544
Stikkord:	Alders tids bruk
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 77 B.
Parter:	1. Ole Øvrebusts dødsbo m.fl. (advokat Anton J. Rønneberg - til prøve) mot Gunnar Almås m.fl. (høyesterettsadvokat Erik Dæhlin).
Forfatter:	Anker, Helgesen,, Gaarder, Mindretall: Eckhoff, Berger
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §1, LOV-1874-03-23, Lov om bruksrettigheter (1874), Jordskifteloven (1882) §62, Jaktloven (1899), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordskifteloven (1950) §29, Jaktloven (1951) §14

Dommer Eckhoff: Eierne av de øvre gårdene i Stordal i Sunnmøre: Almås, Seljebotn, Langhaug, Seljehaug og Overøye tok 30. desember 1959 ut stevning til Nordre Sunnmøre herredsrett mot eierne av de nedre gårder i dalen: Hove, Vinje, Busengdal, Kirkebø, Kvammen, Midtbust og Øvrebust.

Bakgrunnen for saken var salg og bortfeste av hyttetomter som hadde funnet sted, og tvisten gjaldt spørsmål om eiendomsrett og bruksrett til et område på nærmere 40 000 dekar, som strekker seg fra Overøyes og Seljehaugs utmarker over setergrendene ved Kvitlen og Pusken og opp til fjellovergangene mot Tresfjord, Voll og Innfjord i Romsdal og mot Valldal i Sunnmøre.

I stevningen erkjente Almås m.fl. - i saken også kalt dalakarane - at motpartene eide Kvitlen- og Puskensetrene, og at de i tilknytning til setrene hadde seter- og beiterett, men eiendomsretten og alle rettigheter for øvrig i området hadde de selv, regnet fra en grense som av Østre Sunnmøre utskiftningsrett i 1912 var satt mellom Overøye og Seljehaug på den ene og seterlaget på den annen side. Dalakaranes påstand for herredsretten gikk ut på:

«Saksøkerne kjennes eiendomsberettiget, subsidiært medeiendomsberettiget, eventuelt bruksberettiget, herunder jaktberettiget til strøket ovenfor deres gårder øverst i Stordalen fra den beitegrenselinje som ved kjennelse av 14/7 1912 ble satt mot Øverøyes og Seljehaugs felles utmark og øst og nordover inntil herredsgrensene.»

Motpartene Hove m.fl. er i saken kalt Langseterlaget etter et fellesnavn, Langsetrene, på Kvitlen og Pusken, eller bygdarane. De hevdet at de eide hele strekningen ovenfor grensen mot Overøye, og de benektet at saksøkerne hadde noen bruksrett til området. De nedla påstand om frifinnelse og om tilkjennelse av saksomkostninger.

Nordre Sunnmøre herredsrett - sorenskriver Leigh som settedommer med domsmenn - avsa dom 5. september 1960. Herredsretten fant enstemmig at Almås, Seljebotn og Langhaug ikke hadde noen rett i feltet, og Langseterlaget ble frifunnet for deres krav. Noe annerledes mente herredsretten at stillingen var for Seljehaugs og særlig for Overøyes vedkommende. Men et mulig eiendomskrav og en beiterett støttet til eldre dokumenter

Side:545

og bruk var iallfall tapt nord og øst for den grense som ble trukket opp av utskiftningsretten i 1912. Når det gjaldt Seljehaug, antok herredsretten at eiendommen ikke kunne ha noen særlige rettigheter i feltet. Derimot ble Overøye fortsatt tilkjent visse rettigheter til slått etter et forlik av 1801 og til bark i skogen etter bruk i eldre tid, og som følge av disse rettigheter ble eiendommen med hjemmel i jaktloven §14 første ledd tillagt rett til jakt, men ikke til fiske.

Herredsrettens domsslutning lyder:

«Saksøkerne Alf Overøye, Martin K. Almås, Adolf Holtleite og Peder O. Hove kjennes som eiere av bruk under Overøye g.nr. 93 i Stordal, bruksberettiget til slått og rett til å ta bark i skogen i området ovenfor Overøye øverst i Stordalen fra den beitegrenselinje som ved kjennelse av 24/7 1912 av utskiftningsretten ble satt mot Overøyes og Seljehaugs felles utmark og øst og nordover inntil de tilstøtende herredsgrenser. Med denne bruksrett følger også rett til jakt og fangst, jfr. jaktlovens §14 første ledd.

Forøvrig frifinnes de saksøkte.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Jeg nevner i forbindelse med herredsrettens domsslutning at uttrykket «beitegrenselinje» ikke er treffende. Av premissene fremgår det at herredsretten mener at den også er en eiendomsgrense. Kjennelsen ble for øvrig avsagt 25. juli 1912.

Eierne av Almås, Seljebotn, Langhaug, Seljehaug og Overøye påanket avgjørelsen til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten, som bestod av lagdommer Sund som formann og av lagdommer Diesen og sorenskriver Falkanger, avsa dom 3. november 1962. Dommen ble avsagt under dissenser. Etter lagdommer Sunds mening var det på bakgrunn av de foreliggende opplysninger ikke mulig å si hvilken av de to partsgrupper var kommet først i feltet eller som i gammel tid hadde utnyttet det mest. Men i kjent tid hadde seterlaget utnyttet feltet i sommertiden til husdyrbruk, mens dalakaranes bruk mer hadde vært knyttet til snarefangsten om vinteren. Dommer Sund konkluderte med at bygdarane måtte anses som eneeiere, og at de var de eneste som hadde retten til beitet. Men han antok videre at dalakarane hadde enerett til all viltmessig utnyttelse. Fisket måtte derimot deles. Sorenskriver Falkanger var av en annen oppfatning. Etter hans mening var dalakaranes eiendommer utgått fra Almås, som var den eldste av de øvre gårdene og dalakaranes bruk hadde i gammel tid vært så omfattende at de burde anses som eneeiere. Han erklærte seg for øvrig enig i formannens oppfatning av jakten, og fisket, mente han så vidt jeg forstår, måtte også være dalakaranes. Dommer Diesen representerte en oppfatning mellom disse to ytterpunkter. Han fremholdt at selv om det var sterke grunner for å tro at dalakarane hadde brukt feltet først til beite, fangst og fiske, var feltet så stort og utnyttelsen så tynn, at det ikke kunne være nok til å erverve eiendomsrett for dem alene. Bygdaranes setre var også gamle, og deres bruk kom vel senere i omfang og betydning

Side:546

heller til å dominere. Etter dommer Diesens mening var det derfor naturlig å se det så at begge grupper hadde ervervet fjellmarken til eiendom i fellesskap. Han la videre til grunn at beitet var delt etter grensen fra 1912, men at bruksrettigheter for øvrig tilhørte partsgruppene i fellesskap. Etter å ha foretatt votering, for øvrig også under dissens, avsa lagmannsretten dom med denne domssluthing:

«De ankende parter

1. Gunnar Almås, Almås, som eier av gnr. 91 bnr. 2 i Stordal,

2. Reidar Johansen, Almås, - » - 91 » 3 » »

3. Jenny Almås, Almås, - » - 91 » 1 og 4,

4. Ole K. Langhaug, Seljebotn, - » - 94 » 1,

5. Petter O. Seljebotn, Seljebotn, - » - 94 » 3,

6. Sverre Seljebotn, Seljebotn, - » - 94 » 7,

7. Tomas Langhaug, Langhaug, - » - 95 » 11,

8. Peder Seljehaug, Seljehaug, - » - 92 » 2,

9. Ingegjerd Birkevold, Seljeh., - » - 92 » 1,

10. Alf Overøye, Overøye, - » - 93 » 5,

11. Martin K. Almås, Overøye, - » - 93 » 11,

12. Adolf Holtleite, Overøye, - » - 93 » 2, og

13. Peder O. Hove, Overøye, - » - 93 » 8 og 9

tilkjennes medeiendomsrett og medberettigelse til fiske samt enerett til all jakt i det omtvistede område som strekker seg fra Storelven, langs Hagarden mellom Overøye og tvistefeltet, videre opp på Herdafjellet, følger fjellgrense etter høyeste fjell mot Seljebotn, til uklar grense mot Valldal, og i så stor utstrekning mot Valldal, Innfjord og Tresfjord som Stordalingene eier, herfra etter høyfjell til den linje møtes som er beskrevet i utskiftningen av 1912, og som trekkes opp fra oppsatte bytesteiner i Støkvitlene, gjennom X i fjell ved Raudeberget, og videre langs denne grenselinje til utgangspunktet.

Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger hverken for herredsrett eller for lagmannsrett.»

Jeg tilføyer at før lagmannsretten gikk inn på den rettslige vurdering av saken hvor dissensene forekom, hadde retten gitt en beskrivelse av tvisteområdet. Den hadde også gitt et resyme av de mange parts- og vitneforklaringer om bruken av feltet i eldre og nyere tid, og den hadde tatt standpunkt til forståelsen av enkelte eldre dokumenter i saken.

Videre nevner jeg at domsslutningen må ses på bakgrunn av dalakaranes erkjennelse av at Hove m.fl., uansett domsresultatet, hadde sin seter- og beiterett knyttet til Langsetrene i behold. Disse rettigheter ble nærmere presisert i fem punkter som er gjengitt i dommen. Når det gjelder punkt 5 om seterkveene, har dalakaranes prosessfullmektig for Høyesterett fremholdt at uttalelsen skal forstås slik at bygdarane eier setervollene innenfor de nåværende steingjerder. Dette er formentlig i samsvar med den oppfatning som dommer Diesen gjorde seg til talsmann for i dommen.

Angående forståelsen av utskiftningsforretningen av 1912

Side:547

nevnes at rettens formann, dommer Sund, etter sitt resultat fant det unødvendig å gå nærmere inn på betydningen av den. Dommer Diesen la så vidt jeg forstår til grunn at selv om forretningen ikke berørte eiendomsretten, var det dog trukket opp en beitegrense kombinert med en bestemmelse om hogstrett, mens sorenskriver Falkanger innskrenket seg til å si at utskiftningssaken fra 1910-12 ikke var avgjørende for saken.

Endelig nevner jeg at det er uklart hvorledes avgjørelsen om felleseiet skal forstås. Dalakarane nedla påstand om at delingsnormen skulle være en ideell anpart med en halvdel på hver av partsgruppene, mens seterlagets prosessfullmektig har ment at delingen i tilfelle måtte finne sted etter gårdenes gamle skyld, jfr. jordskiftelovens §29. Det er av stor betydning hvilket delingsgrunnlag man velger, for etter de opplysninger bygdarane har gitt for Høyesterett fordeler skylden seg med minst 8/10 på bygdarane og høyst 2/10 på dalakarane, men det kan ikke ses at lagmannsretten har tatt standpunkt til spørsmålet.

Eierne av Hove m.fl. har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har gjort gjeldende de samme betraktninger som for tidligere instanser. Bygdarane har hevdet at deres gårder er de eldste i Stordal, at behovet for å ha fjellsetre i øvre Stordal har meldt seg på et tidlig tidspunkt, og at de har lagt fjellmarken under seg før dalakarane gjorde det. De har videre fra gammel tid med store buskaper av stort og smått fe brukt seterdalen, og de har på den måte hindret eller fortrengt andres motstående bruk. Et indisium på at de har vært tidlig ute ligger i de opplysninger som er tilveiebrakt om fjellgården Fokhaug, som ble nedlagt for 250 år siden. De har også lagt vekt på at i jordbøker og matrikler fra 1700-tallet er området nevnt og utelukkende i forbindelse med nedre Stordal. De har derfor i dokumenter fra 1800 til 1956 handlet som eiere av området, og de er blitt ansett som eiere av utenforstående. En bekreftelse av at det forholder seg så, finner man i utskiftningen av 1912. Bygdarane har for øvrig bøyet seg for herredsrettens avgjørelse, når det gjelder partene fra Overøye. Seljehaug kan som nærmere begrunnet av herredsretten ikke tilkjennes eiendomsrett eller beiterett, heller ikke slåtterett eller rett til bark og beit. Og hverken Seljehaug, Almås, Seljebotn eller Langhaug kan ha noen særrett til jakt, fangst eller fiske. Denne bruk av fjellet har i Stordal som i så mange andre deler av landet vært ansett fri, og den har fra gammelt vært drevet av gårdbrukere og løskarer i og utenfor Stordal, men noen rett for ankemotpartene kan hverken støttes på hevd før hevdsloven av 1874 eller på alders tids bruk før jaktloven av 1899.

Hove m.fl. har lagt ned påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter, fra ankemotpartene - in solidum.»

Motpartene Almås m.fl. har motanket for så vidt lagmannsretten ikke godtok deres påstand om at de alene eiet fjellet.

Side:548

Dalakarane har som dommer Falkanger pekt på at gårdene trolig er utskilt fra Almås som var kirkegods før reformasjonen i 1536. De har først tatt området i besittelse fordi det lå like opp til deres gårder, og fordi de i særlig grad var henvist til å leve av fjellet. De har iallfall brukt fjellet ettersom behovet skiftet som sitt eget. Deres grendefellesskap må være eldre enn setrene, et forhold som de finner bekreftet i det dokument som de anser som det viktigste i saken, et tingsvitne fra 1650, som viser at Almås og Overøye var rettighetshavere i feltet. Dette bekreftes også av matrikkelen av 1724, hvor det under Overøye er pekt på at det til gården ikke lå noen seter (det hadde man på grunn av beliggenheten ikke bruk for), men en «god fieldhage». Mens ankemotpartene for lagmannsretten mente at setrene måtte være opptatt etter 1780, mener de nå at setrene er noe eldre, fra en gang mellom 1650 og 1724. Men hva man enn måtte mene om opprinnelsen, har man iallfall bare å gjøre med en seterrett for Hove m.fl., muligens bortsett fra seterkveene som jeg allerede har nevnt. Dette at det gjelder en begrenset bruksrett er så meget mer naturlig og rimelig som seterdriften neppe har lagt beslag på mer enn 1/3 av feltet. Når det gjelder bruken, må man ha for øyet at også motankepartene har beitet i området, Overøye og Seljehaug mest, de andre nok noe mindre, men mer enn lagmannsretten har gitt uttrykk for. Det må for øvrig tillegges betydning at de har drevet fangst av mår med felle og av ryper med snare, noe som tyder på en eierrådighet fra deres side. Utskiftningen av 1912 trekker ikke opp en eiendomsgrense mellom Overøye-Seljehaug og Langsetereierne, og videre er å merke at Almås, Seljebotn og Langhaug ikke var med i utskiftningen, en forretning som for øvrig savnet lovlig hjemmel. Subsidiært hevder motankepartene at det foreligger et sameie, som antatt av dommer Diesen. Men det må i så fall foretas en likedeling. En slik deling gir et noenlunde riktig bilde av bruken fra hver side, og det er bruken som må vise veg for rettens avgjørelse. Endelig har de motankende parter hevdet at selv om bygdarane skulle bli ansett som eneeiere av marken, må de sikres fulle rettigheter til havn, slått, bark og beit, og ikke minst til jakt, fangst og fiske. De har når det gjelder jakt og fangst bl.a. vist til dommer Sunds uttalelser.

De mot-ankende parter, som bortsett fra to av dem har fri sakførsel for Høyesterett, har lagt ned påstand:

«Prinsipalt: Ankemotpartene kjennes eiendomsberettiget til det område som strekker seg fra Storelven, langs Hagarden mellom Overøye og tvistefeltet, videre opp på Herdafjellet, følger fjellgrense etter høyeste fjell mot Seljebotn, til uklar grense mot Valldal, og i så stor utstrekning mot Valldal, Innfjord og Tresfjord som Stordalingene eier, herfra etter høyfjell til den linje møtes som er beskrevet i «utskiftningen» av 1912, og som trekkes opp fra oppsatte bytesteiner i Støkvitlene, gjennom X i fjell ved Raudeberget, og videre langs denne grenselinje til utgangspunktet.

Side:549

Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes slik at hver av partsgruppene tilkjennes en ideell halvpart av det nevnte område.

I begge tilfelle:

1. De innstevnte og motankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, partene Peder O. Hove og Ingjerd Birkevold også for Høyesterett.

2. De ankende parter tilpliktes å betale 11/13 av sakens omkostninger for Høyesterett til det offentlige.»

Vedrørende partsforholdet nevner jeg at det er opplyst for Høyesterett at av de ankende parter er Ole Øvrebust og Ludvik J. Hove og av de motankende Reidar Johansen og Martin K. Almås avgått ved døden, og at dødsboene er trådt inn i saken.

Når det gjelder bevisstoffet, antar jeg at saken er bedre opplyst for Høyesterett enn for lagmannsretten. Jeg nevner bl.a. at det for Høyesterett er fremlagt utskrifter av manntallsregistre, jordbøker og matrikler for tiden fra 1603-04 til 1819, dokumenter fra en prosess i året 1800 mellom gårdene i nedre Stordal og gårder i Dyrkorn om vårbeite i Dyrkorn-Vassdalen, og dokumenter fra en tvist i 1923 med Valldals-folk vedrørende Stordal Idrettslags hytte ved Espedalsvatn (Storvatn). Endelig nevner jeg at en rekke av de ankende og motankende parter har avgitt forklaring ved bevisopptak høsten 1963 ved Nordre Sunnmøre herredsrett. Samtidig har mange vitner forklart seg. Parter og vitner har vesentlig forklart seg om bruken av området. Etter min mening er det ikke fremkommet nytt stoff som har endret det bilde lagmansretten har gitt.

Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten, og jeg kan på vesentlige punkter tiltre herredsrettens begrunnelse.

Det nedre og det øvre bygdelag hevder at deres gruppe først tok området i besittelse, og at de i flere århundre har gjort en bruk av fjellmarken som eiere. Selv om det foreligger mer detaljerte opplysninger for Høyesterett, har man etter min mening ikke grunnlag for å kunne gjøre seg opp en holdbar mening om det som i saken er kalt ur-ervervet. Konservator Per Fett har i et brev av 2. september 1963 meddelt at gårdene i nedre Stordal minst går tilbake til 500 e. Kr., mens man i øvre Stordal ikke kan påvise eldre jordbruk enn noe før 1000 e. Kr. Men disse opplysninger sier ikke noe om hvem det er som er begynt å bruke dalen og fjellet ovenfor Overøye, når det i tilfelle kan være skjedd, eller i hvilket omfang eller utstrekning det er gjort.

Så vidt jeg ser foreligger det heller ikke opplysninger som viser at de øvre gårder, bortsett fra Seljehaug, er gått ut fra Almås eller at de har hatt felles rettigheter i denne del av fjellet. Overøye, Almås og Seljebotn er nevnt i skattelister fra 1603-04. Om Overøye og Almås er det i 1626 sagt at gårdene var prestegods, mens Seljebotn er opplyst å være krongods. Om Overøye er det i 1666/67 sagt om opprinnelsen, at eiendommen er «af øde Ryddet». Man kan formentlig i disse oppgaver ikke legge mer enn at Overøye, Almås og Seljebotn fremtrer som

Side:550

egne gårder i skattelister fra 1600-tallet, men at man ikke har opplysninger som viser noe om grenser mot eller om bruken av det område saken gjelder. Jeg tilføyer om Seljehaug og Langhaug at det i 1724 er opplyst at siden foregående matrikkel (1666/67) er den første ryddet under Almås, mens den siste er ryddet under Seljebotn.

Dalakarane har til støtte for seg lagt vesentlig vekt på tingsvitnet av 1650, som er gjengitt i lagmannsrettens dom og kommentert i dommen. Etter min mening fremgår det av dokumentet at det er kommet presten i Ørskog for øret at bønder fra Tresfjord (Romsdal) er kommet over fjellet og ned på Stordalsiden med sine beitedyr. Da bl.a. så vel Almås som Overøye var prestegods, har han funnet grunn til å få saken utredet. Han fikk det svar på tinget at ingen hadde sett Romsdalsfe på Stordalsiden, og at bønderne fra Tresfjord heller ikke hadde rett til å beite der. Jeg mener som lagmannsretten at man bør oppfatte dokumentet som det lyder: at Almås, Overøye etc. har hatt beite på Stordalsiden, men dokumentet bidrar etter min mening lite til løsning av den foreliggende sak. Grensen mot Tresfjord ligger på vestsiden av tviste-området, og det er på det rene at like til det siste har Overøye og Seljehaug, som kommer fra Almås, beitet på denne side av elven frem til Kleivavatnet mot overgangen til Tresfjord. Jeg viser her til utskiftningssaken som pågikk til 1912, hvor vitner fra Overøye og Seljehaug forklarte at de hadde brukt beitet fra Trangstilien, over Storlien, Raudberget og inn i Kleivabotn.

På den annen side har bygdarane hevdet at opplysningene om Fokhaug støtter deres påstand om at de har rådet over feltet i eldre tid. Fokhaug har utvilsomt ligget i tvisteområdet østen- og ovenfor der Langsetrene nå ligger. O. Rygh sier i Norske Gaardnavne XIII bind 139, at Fokhaug er ryddet under Overøye. Jeg er enig med de ankende parter i at Rygh neppe kan ha hatt annet grunnlag for sin slutning enn det forhold at Fokhaug i matrikkelen av 1724 stod etter Overøye, hvilket var naturlig, fordi kommisjonen behandlet gårdene i rekkefølge fra nederst til øverst i dalen. Til sammenligning kan nevnes at i en prøvematrikkel av 1714 var Fokhaug plasert mellom Hove og Vinje. Jeg tillegger det større betydning at i skjøtet og protesten av 1711, som er gjengitt av lagmannsretten, og som Rygh ikke nevner, tvistes det om Fokhaug lå under Kirkebø eller om den hadde vært en seter under Øvrebust. Etter min mening kan man heller ikke her trekke avgjørende slutninger, men jeg er enig med lagmannsretten i at opplysningene indiserer at det er en sammenheng mellom Fokhaug og gårdene nede i bygden fra gammel tid. Det er for øvrig opplyst at det har vært folk på Fokhaug så tidlig som i 1668.

Om opptagelsen av seterdriften nevner jeg at setrene ikke er nevnt i matrikkelen av 1666/67, men det er neppe av særlig betydning, for det kan ikke ses at noen setre er nevnt, skjønt det må være på det rene at det på det tidspunkt har vært atskillige

Side:551

setre i Stordal. De første skriftlige opplysninger i saken om Langsetrene skriver seg fra matrikkelen fra 1724. Det sies der om Hove, Vinje, Busengdal, Kirkebø, Kvammen og Øvrebust at de har seter 2 mil fra gården, og det er klart at det her siktes til Kvitlen- og Puskensetrene. I de senere jordebøker eller matrikler gjengis de samme opplysninger, og der er også Midtbust nevnt. I en jordebok fra 1802 sies det bl.a. at gårdene har en «Sæterdal», som ligger til fjells i en avstand på ca. 2 mil. Og i den siste offisielle matrikkel av 1867 fremholdes det om de nedre gårder, Hove m.fl., at hjemmehavnen er «middelmådig» eller «dårlig», derimot er «Sæterhavnen god, men ligger 1 3/4 mil fra Gaarden» osv. Jeg nevner til sammenligning at i dokumentene, bortsett fra tingsvitnet av 1650, er det ikke noe sted pekt på en tilknytning til de øvre gårdene i Stordal. At det i 1724 om Overøye er sagt at eiendommen har «god fieldhage» er riktig nok, men jeg må gå ut fra at det siktes til den del av utmarken på vest- og østsiden av elven som vitterlig lå til gården.

Når man sammenholder disse opplysningene med den bruk, som man må anta at Hove, Vinje, Busengdal, Kirkebø, Kvammen, Midtbust og Øvrebust har gjort av setermarken, mener jeg at man må legge til grunn at de iallfall før 1800-tallet i forhold til ankemotpartene har gjort seg til eiere av området. Jeg peker på at marken må ha vært sterkt utnyttet fra en stor setergrend med 200 til 300 storfe fra jonsok til september, og i tillegg til det har det vært beitet med hest, sau og geit i et stort tall. Man må også ta i betraktning at gårdene i forbindelse med setrene har utnyttet slått, skog, torv, fiske og jakt som nevnt av lagmannsretten.

Man finner i senere dokumenter støtte for den oppfatning at bygdarane hadde overtatt feltet som sin eiendom. I 1801 tok setereierne ut forliksklage mot oppsittere på Jøsvold, Lianes og Overøye i anledning av at «de har foretaget sig at slaae Høe i deres Sætermark Langsæteren kaldet uden at spørge om forlov». Partene fra Jøsvold og Lianes erklærte at det var skjedd av uvitenhet, og saken mot dem ble forlikt på det grunnlag at de lovet for fremtiden å spørre om tillatelse. Det ble også inngått forlik med oppsitterne på Overøye om at de fortsatt skulle «have Lov at slaae der eftersom forhen har været brug, og maa de da ei begynde at slaae der forinden den 16de August». Det er bl.a. med hjemmel i dette forlik at herredsretten i sin dom har reservert Overøye rettigheter i det omtvistede område. Når jeg for øvrig nevner dokumentet, er det fordi det syntes Overøye fjernt på det tidspunkt å ville hevde at de var eiere av feltet i et grendelag eller hadde det i sameie med bygdarane.

Jeg legger også en viss vekt på at i 1895 har bygdarane inngått en leieavtale for inntil 30 år om jakt og fiske med en hotellmann, Johan L. Vinje, i Stordal. Det er nok så at det vesentligste ved kontrakten må være laksefisket i Storelven som ligger utenfor vår sak. Men kontrakten gjaldt også rett til fiske i «de øs tilhørende fjeldvande» og enerett til høstjakt med hund.

Side:552

Jeg må legge til grunn at disposisjonen gjaldt jakt og fiske i det område det i dag tvistes om, og at den viser at bygdarane på det tidspunkt har ansett seg berettiget til å leie rettighetene ut til tredjemann.

Jeg legger for spørsmålet om eiendomsrett og beiterett avgjørende vekt på utskiftningsforretningen som ble avsluttet i 1912. Det fremgår av dokumentene at 9. januar 1905 begjærte eierne av Seljehaug gnr. 92 og Overøye gnr. 93 overfor formannen i Østre Sunnmøre distrikt utskiftning av «havnefællesskabet mellem gaardene Seljehaug og Overøie på den ene side og sætrene Pusken og Kvitlen på den annen side». I begjæringen oppgav de som forlangte utskiftningen: Iver og Peder Seljehaug og Arnt Overøie, partenes navn på begge sider, og de anmodet om at saken ble fremmet raskt «da alle der kjender til hvorledes brugen af ovennævnte havnestrækning foregik i gamle dage nu ere ældre folk».

Saken ble berammet, og varsel ble vedtatt av Seljehaug, Overøye, Hove og de øvrige setereiere, og av representanter for gårdene i Tresfjord, Voll, Innfjorden og Valldal. Da retten settes 1. september 1910, ble saken betegnet som en «avløsnings- og grensebestemmelsesforretning mellem havnegangene», og man protokollerte nøyaktig hvem det var som møtte som interesserte parter og som tilstøtende fra andre herreder. I den forbindelse ble det ført til protokollen: «Det viste sig at samtlige havneberettigede og tilstøtende naboer var lovlig varslet til denne forretning.» Jeg tilføyer at det er på det rene at Almås, Seljebotn eller Langhaug hverken var varslet av de parter som hadde forlangt utskiftningen eller at de avgav møte under forretningen. Det fremgår for øvrig av utskriften at formannen forsøkte å oppnå «forlik om en grændselinje for havnegangens vedkommende uten at dette lykkedes», og at partene heller ikke ønsket å «overgi spørgsmålet til voldgift». Men det ble fremlagt vitneforklaringer, foretatt befaring i marken, og saken ble utsatt, «da sætereierne ønsket at faa mere og flest mulig oplysninger før den (d. e. retten) kan avgi den kjendelse eller avgjørelse som viser sig at bli paakrevet».

Den 24. juli 1912 fortsettes «avløsnings- eller grensebestemmelsesforretningen mellem havnegangene» på Kirkebø i Stordal, og denne og den følgende dag ble det foretatt vitneavhøring og ny åstedsbefaring. Under den videre forhandling har retten åpenbart funnet grunn til å ta også den underliggende eiendomstvist opp til løsning. Jeg viser til rettens oppfordring til partene om å uttale seg, «idet der fra utskiftningsrettens side blev stillet endel spørsmål om opfatningen av eiendoms- og bruksforholdene i nevnte feldt». Og retten gav deretter følgende resymé av partenes påstander:

«Det feldt hvorom der særlig er tvist ligger paa vestsiden av Storelven, fra samme og til fjelds vestover, gaar heim til fremste tverrelv, strækker sig fremover inntil Kleivabotn uten nogen avgjort begrænsning. I denne strækning opfatter sætereierne

Side:553

forholdene slik, at de er eiendomsberettiget til samme heim til fremste tverrelv, medens Overøie og Seljehaug er bruksberettigede til havnen i Trangstilien, likesom de erkjenner at Overøie og Seljehaug har beitet videre fremover mot Kleivabotn. Overøie har den forstaaelse av forholdene at de er eiendomsberettiget til Trangstilien hvor forøvrigt Seljehaug, men ikke sætereierne er havneberettiget. Endvidere har Øverøie og Seljehaug havnerett fremmen for Trangstien fremover mot Kleivabotn, idet kreaturene har gaat uhindret paa begge sider av Storelven. Sætereierne har imidlertid erhvervet seg ved bruk en bruksrett til skog i Trangstilien.»

Utskiftningsretten gjennomgikk deretter 25. juli 1912 vitneprovene som naturlig særlig gjaldt «bruksforholdene gjennem tiderne», og uttalte deretter: «Hvem der oprindelig har været eiendomsberettiget til det omstridte feldt, er det vanskelig at avgjøre, ihvorvel det syntes rimeligt seet fra beliggenhetens og naturforholdenes side, at ialfald Trangstilien skulde tilhøre Overøies utmark.»

Videre sies det umiddelbart etter: «I henhold til ovenstaaende er retten kommet til det resultat at eiendomsgrensen mellem Pusken og Kvitlen sætermarker paa den ene side og Overøies og Seljehaugs felles utmark paa den anden side burde følge Storelven fra Overøies indmark fremover forbi Trangstilien hvor elvens vestre løp befølges - - -.» Så følger noen bemerkninger om rett til skogen m.v. og deretter kommer konklusjonen som også innledes med: «Eiendomsgrensen mellem Pusken og Kvitlens sætermarker og Overøies og Seljehaugs felles utmark begynder ved Overøies indmark og følger Storelven fremover ca. 1804 mt. - - -.» I neste avsnitt sies det videre: «Sætereierne tilkommer bruksretten til skogen vestenfor Storelven fremmenfor fremste Tverelv - - -.» Endelig treffes det bestemmelse om gjerdebyrde og grinder med meddelelse om når forretningen skulle tre i kraft, om ankefrist og omkostninger, og det protokollerte ble lest opp for representantene for Overøye, Seljehaug og for setereierne. Det er for øvrig på det rene at anke ikke fant sted, og at forretningen ble tinglyst og anmerket på de interesserte bruk.

Etter mitt syn må det være klart at det med hjemmel i utskiftningsloven av 1882 §62 er truffet en avgjørelse som gjelder eiendomsretten og beitet mellom Overøye og Seljehaug på den ene og Hove m.fl. på den annen side. Partene har hatt adgang til å uttale seg om eiendomsrett og bruk, og de kan ikke ha vært i tvil om at spørsmålene skulle avgjøres. Det er også bemerkelsesverdig at Overøye begrenset sitt eiendomskrav til Trangstilien på vestsiden av elven, og at Overøye og Seljehaug for øvrig klart angav at ovenfor Trangstilien og fremover til Kleivabotn hadde de havnerett. Jeg er derfor kommet til det resultat at Overøyes og Seljehaugs påstand i vår sak om at de sammen med Almås, Seljebotn og Langhaug har området østenfor elven som eneeie eller i sameie med bygdarane ikke kan føre frem. Det er

Side:554

som nevnt overhodet ikke fremsatt påstand om eiendomsrett på denne side av elven, skjønt det var oppfordring til det.

Det er klart at grensefastsettelsen av 1912 ikke er bindende for Almås, Seljebotn og Langhaug, men jeg mener at det som skjedde under forretningen kaster lys over de rettigheter de påstår å ha i den sak som nå foreligger til avgjørelse. De tre eiendommer støter ikke til setrene, og deres bruk av beitet har åpenbart vært mindre enn Overøyes og Seljehaugs. Jeg viser for så vidt til herredsrettens og lagmannsrettens bemerkninger om beitebruken. Hvis eierne av Almås, Seljebotn og Langhaug i de år utskiftningsforretningen pågikk, mente å ha beiterett eller det mer, eiendomsrett, hadde de også oppfordring til å gjøre sine krav gjeldende. At eierne har kjent til at utskiftningen foregikk, finner jeg ikke grunn til å tvile på. Og om eierne av Overøye og Seljehaug hadde trodd at gårdene nedenfor dem hadde interesser å forsvare i fjellet, må jeg ga ut fra at de ville ha innstevnt dem på samme måte som det skjedde for de øvrige interesserte. Jeg må derfor legge til grunn at eierne av Almås, Seljebotn og Langhaug ikke kan godtas som eiere, medeiere eller berettiget til beite, slått eller tilsvarende rettigheter i området.

Jeg går deretter over til tvisten om jakt, fangst og fiske. At bygdarane har disse rettigheter, følger av deres eiendomsrett. De har som lagmannsretten nevner også selv drevet jakt på småvilt, i en viss utstrekning snarefangst av rype, og fiske. De har også i 1895 og senere leiet bort jakt- og fiskerett. Når det gjelder dalakarane, har herredsretten fastsatt at Overøye har bevart særlige rettigheter i feltet i henhold til avtale og bruk, og herredsretten har tilkjent gårdene under Overøye jakt og fangst, men ikke fiske. Dommen ble av bygdarane ikke påanket, og Overøyes rett til jakt og fangst er det ikke grunn til å si mer om.

Spørsmålet er da om Seljehaug, Almås, Seljebotn og Langhaug har jakt- og fangstrett. Lagmannsretten legger til grunn at dalakarane har drevet jakt i omfattende utstrekning, og før forbudet snarefangst på rype, og fellefangst av mår. Særlig rypefangsten antok retten var drevet i stort omfang, og det er utvilsomt bekreftet ved de opplysninger som er kommet frem for Høyesterett. Så vidt jeg forstår blir spørsmålet om en rett til jakt eller fangst kan være ervervet ved hevd før 1875 eller ved alders tids bruk før 1900. I begge tilfelle kreves det at jakt og fangst er utøvet som en rett fra brukernes side og tilsvarende følt som en forpliktelse fra eiernes. Etter min mening har hverken jakten eller fangsten vært utslag av noen rett eller har kunnet danne grunnlag for en rett. Jeg ser det slik at jakten og fangsten er drevet av alle bygdefolk som hadde behov og anledning til det, og at årsaken var at alle og enhver på det tidspunkt anså jakt og fangst, også med snare, for fri i utmarken. Jeg viser bl.a. til Reinton: Seterbruket II 256 og uttalelser i Den Parlamentariske Landbrukskommisjons forslag av 1898 til ny jaktlov 13, 14, 46, 52 og 53. Og for sin del hadde grunneierne liten foranledning til å gripe inn overfor dem som nyttiggjorde seg fjellet på denne

Side:555

måte. En slik bruksutøvelse, som den jeg her har nevnt, kan etter min mening ikke danne grunnlag for noen rett støttet til hevd eller alders tids bruk.

Fisket har fra dalakaranes side vært drevet til et visst husbehov, men de står heller ikke her i noen særstilling i forhold til andre folk fra Stordal og fra tilstøtende herreder som har utnyttet fisket på samme måte.

Mitt resultat er som tidligere sagt blitt det samme som herredsrettens.

Jeg antar at saksomkostningene bør oppheves for herredsrett og lagmannsrett som bestemt av lagmannsretten. Jeg finner at omkostningene bør oppheves for Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.

Da jeg er kjent med at mitt syn på jakt, fangst og fiske ikke deles av rettens flertall, former jeg intet forslag til dom.

Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende i hans syn på grenseforretningen av 1912, og finner på samme måte som han at det ved forretningen ble trukket opp en eiendoms- og beitegrense mellom seterlaget på den ene side og Overøye og Seljehaug på den annen. Jeg er også enig med ham i at gårdene Almås, Seljebotn og Langhaug når det gjelder disse spørsmål ikke står i noen gunstigere stilling enn Overøye og Seljehaug, og slutter meg også for så vidt til hans betraktninger.

Når det gjelder tvisten om jakt, fangst og fiske er jeg videre enig i at bygdarane har rett til å utøve slik virksomhet i kraft av sin eiendomsrett. Det foreligger etter min mening ikke omstendigheter som utelukker dem fra å utnytte området også på denne måte. De må ganske sikkert ha gått ut fra at de var i sin gode rett, når de - i den utstrekning det er skjedd - drev jakt og fangst på området. Jeg kan således ikke anta at de har jaktet og drevet fangst alene i kraft av alminnelig nabomessig fordragelighet fra dalakaranes side. Jeg tiltrer endelig førstvoterendes syn på Overøyes rett til jakt og fangst i området.

Derimot er jeg ikke enig med førstvoterende når han mener at Overøye ikke har fiskerett og at Seljehaug, Almås, Seljebotn og Langhaug hverken har fiskerett eller jakt- og fangstrett. For å ta jakt og fangst først, så må etter min mening slik virksomhet fra gammel tid ha vært et naturlig og nødvendig tilskudd til levemåten på disse høytliggende fjellgårder. Slik har det vært med fjellgårder i sin alminnelighet, og slik har det utvilsomt også vært i Øvre Stordal. Bevisførselen viser at denne naturlige presumsjon slår til. Jeg kan tiltre lagdommer Sunds uttalelse om at de fleste dalakarar i alders tid har utøvd en bruk som både i omfang og som et utslag av livsnødvendighet naturlig utpeker dem som rettighetshavere. Jeg anser det overflødig å gi noe detaljert referat av forklaringene. Jeg skal bare nevne et par av dem. Ankemotparten Martin Almås, f. 1885, har fra sine tidligste år sammen med sin far satt snarer (for ryper) i området, og han har i sin oppvekst av en tidligere Almåsmann, Kristoffer Olsen, f. 1805, hørt mange historier om strabaser under

Side:556

fangstturer i fjellet. Fangsten var for de gamle ingen hobby, den var en livsnødvendighet. Vitnet Jakob Almås, f. 1879, forklarer seg i samme retning. Alle de voksne på gården deltok i rypefangsten. Dette var den eneste inntekt en hadde om vinteren. Det ble også drevet fangst av mår og røys-katt. Vitnet Olav Almås, f. 1903, forklarer at han alt som 12-14 åring var med på fangst (og fiske) i det omstridte område. Han drev både fellefangst og snarefangst og fiske. Somme tider kunne rypefangsten gi så stort utbytte at det var vanskelig å bære det hjem. For ungdommen var rypefangsten det eneste man kunne tjene seg noen kroner på øverst i Stordalen, og for de voksne gårdbrukere var det en viktig attåtnæring og en del av næringsgrunnlaget. - Selv om de avgitte forklaringer, som jeg bare har nevnt en del av, stort sett - som rimelig er - angår forholdene i de avhørtes egen levetid fra ca. 1880 og fremover, viser de dog at tradisjonen om fjellet som et rikt fangstfelt rekker langt tilbake, og jeg finner det ubetenkelig å bygge på at det lenge før hevdsloven av 1874 og jaktloven av 1899 var blitt en festnet og selvfølgelig praksis at dalakarane drev fangst med snarer og feller i tvisteområdet, og at de også har jaktet med gevær siden dette ble alminnelig. Noen endring i disse forhold er ikke bevirket ved jaktloven av 1899, selv om de faktiske forhold - tilgangen på vilt og jaktmetodene - har endret seg vesentlig i dette århundre.

Nå kan det visstnok innvendes at jakt i tiden før 1899 i stor utstrekning var fri for enhver. Men dette gjaldt ikke fangst. Jeg henviser i så måte til N.L. 5-10-6, hvoretter ingen skal gjøre «gildre» på annen manns jord, og til HRD i Rt-1896-575 ff., særlig 579, hvor det bl.a. er antatt at rypesnarer går inn under lovens regel om gildre. Den fangst som er utøvet fra dalakaranes side ved snarer og feller kunne således ikke lovlig utøves uten som et tålt inngrep i grunneierens rett eller i kraft av en særskilt selvstendig rett. Slik selvstendig rett mener jeg som nevnt dalakarane hadde ervervet før jaktloven av 1899 støttet på alders tids bruk, og også ved hevd før loven av 1874. At fangsten har vært utøvet som et av bygdarane tålt inngrep i deres rett, er det nemlig intet grunnlag for å anta, og heller ikke er det noe holdepunkt for å gå ut fra annet enn at dalakarane har ment de var i sin gode rett når de drev fangst i fjellet som støtte til deres gårder. Selv om de skulle ha stått i den tro at slik fangst var noe som tilkom alle og enhver, kan dette ikke hindre at de har ervervet retten som en særrett etter den lange og intense utøvelse som har funnet sted. Jeg kan om dette bl.a. henvise til HRD i Rt-1875-108 jfr. Gjelsvik 3. utg. 366, og videre til Brækhus-Hærems Tingsrett 585-86. - Retten til fangst må antas å innbefatte en alminnelig jaktrett, etterat jakten har avløst fangsten som den vanlige metode.

For fisket i fjellet gjør det seg stort sett tilsvarende betraktninger gjeldende. Dalakarane har riktignok ikke hatt samme behov for dette som for viltfangsten, men at fiske har vært drevet

Side:557

i stor utstrekning anser jeg klart. Jeg tiltrer i det vesentlige lagdommer Sunds bemerkninger om fisket.

Jeg mener således at dalakaranes eiendommer har jakt- og fiskerett i tvisteområdet, men jeg går ikke - som lagmannsretten - så langt som til å si at de har eneretten til all jakt. Når det gjelder den innbyrdes fordeling, antar jeg det må være riktig i mangel av klart holdepunkt for noe annet å følge den vanlige regel om deling etter skyld, når dette måtte bli aktuelt, f.eks. ved bortleie.

Jeg tilføyer at avgjørelsen selvsagt bare gjelder dem som er parter i den foreliggende sak, og at det ved dommen ikke er avgjort noe om områdets utstrekning vis à vis eiere eller rettighetshavere fra Tresfjord, Voll, Innfjord og Valldal m.v.

Når det gjelder saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes med følgende tillegg:

Alf Overøye, Martin K. Almås's dødsbo, Adolf Holtleite og Peder O. Hove kjennes som eiere av bruk under Overøye gnr. 93 i Stordal medberettiget til fiske i det samme område.

Gunnar Almås, Reidar Johansen's dødsbo og Jenny Almås som eiere av bruk under Almås gnr. 91, Ole K. Langhaug, Petter O. Seljebotn og Sverre Seljebotn som eiere av bruk under Seljebotn gnr. 94, Tomas Langhaug som eier av bruk under Langhaug gnr. 95, Peder Seljehaug og Ingegjerd Birkevold som eiere av bruk under Seljehaug gnr. 92, kjennes medberettiget til jakt, fangst og fiske i området.

For øvrig frifinnes de ankende parter.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gaarder.

Dommer Helgesen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg ser det så at det omtvistede område fra meget gammel tid har tilligget begge partsgruppers gårder som eiendom og i sameie. Området er fra naturens hånd vel avgrenset og hører naturlig til Stordalens område.

Begge partsgrupper har ned gjennom tidene gjort den bruk av området som var naturlig og nødvendig for dem, og de har utøvet denne bruk som sameiere.

Bygdarane har først og fremst utnyttet området til sommersetre, og har drevet et meget betydelig seterbruk der. Dette var nødvendig for dem fordi deres gårder nederst i dalen hadde for lite sommerbeite til de kreaturer som kunne holdes der, og det er en gammel og fast bruk man her står overfor. Det er på denne måte bygdarane har nyttiggjort seg sin medeiendomsrett i området.

Dalakarane har nok også ned gjennom tidene hatt et visst

Side:558

beite i den del av området som lå nærmest deres gårder, men de har ikke hatt bruk for noen seterdrift der da gårdene jo lå nær området. Deres interesser har først og fremst gått ut på jakt og fangst, og dette har de drevet i betydelig utstrekning, og det har ned gjennom tidene vært av meget stor betydning for deres evne til å klare seg på sine gårder hvor kornavlen var usikker. Jeg ser også denne bruk som et utslag av sameierett, spesielt fremhever jeg i denne forbindelse dalakaranes omfattende snarefangst. De opplysninger som foreligger fra dokumenter ned gjennom tidene bekrefter så vidt jeg kan se at begge partsgrupper hele tiden har ment å ha eiendomsrett i området.

Etter min mening bestod dette sameieforhold mellom partene da utskiftningen i 1912 ble holdt, og jeg kan ikke se at denne utskiftning har gjort eller har ment å gjøre noen endring i dette.

Jeg mener at utskiftningen av 1912 bare er en ordning av beite- og seterforholdene og hva dermed står i forbindelse. Jeg kan derimot ikke finne at den har truffet noen avgjørelse om eiendomsretten. Jeg peker på at der ikke forelå noen begjæring om fastsettelse av eiendomsgrenser, at det for å ordne de foreliggende beitespørsmål ikke var nødvendig å treffe noen avgjørelse om eiendomsrettslige forhold, at det ikke ubetydelige bevismateriale som ble forelagt utskiftningsretten bare gjaldt havning, seterbruk m.v. i grenseområdet, at andre forhold som kunne ha betydning for eiendomsretten overhodet ikke er nevnt av utskiftningsretten, og at utskiftningsretten ikke noe sted uttaler at den går ut over begjæringen om ordning av beiteforholdene og går over til å behandle selve grunneiendomsretten. Jeg kan ikke tillegge det betydning at utskiftningsretten benytter uttrykket «eiendomsgrense», og henviser til at terminologien i utskiftningsforretninger etter loven av 1882 lenge var meget usikker, jfr. Gausland: Utskiftningsloven, avsnittet Terminologi. Jeg kan ikke se at de disposisjoner som senere er foretatt av partene i det omtvistede område viser at partene har forstått utskiftningen som en virkelig eiendomsdeling.

Etter min mening foreligger fremdeles sameie mellom de to partsgrupper i det omtvistede område, og jeg mener de må være sameiere i forhold til gårdenes skyld.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh med domsmenn): - - -

Retten ser saken slik:

Saken står ikke i samme stilling for de forskjellige saksøkte.

For Almås, Seljebotn og Langhaug er det - utover at det hevdes at de ved et slags grendesameie er knyttet til Seljehaug og Overøye - overhodet ikke gjort noe forsøk på gjennom det tidligere bruk eller på annen måte å bevise noen selvstendig eiendomsrett.

Heller ikke har det fra disse gårder vært påstått at det gjennom

Side:559

tidene derfra har vært utøvet beite eller utnyttelse av grunnen i det omstridte område. Disse gårder har og alltid hatt gode og tilstrekkelige beiter på andre kanter.

Derimot har de nok i ikke liten utstrekning drevet jakt og fangst i området. Det har imidlertid rent faktisk også folk fra andre deler av bygda gjort, både setereierne og folk fra den midtsone i bygda som ikke er med i denne saken. Og under enhver omstendighet har oppsitterne på Almås, Seljehaug og Langhaug ikke ervervet eller kunnet erverve noen jaktrett som står seg som juridisk rett, heller ikke på grunnlag av slike bruksretter som er nevnt i jaktlovens §14 første ledd. Heller ikke har disse gårder kunnet erverve seg noen rett til fiske i elver og vatn i området selvom slikt fiske rent faktisk kan ha vært drevet også fra disse gårdene.

De saksøkte vil derfor bli å frifinne helt ut når det gjelder kravet fra oppsitterne på disse gårder (saksøkerne nr. 1-7).

Noe annerledes stiller det seg for gårdene Seljehaug og særlig Overøye. Sistnevnte støter direkte opp i området, og Seljehaug har med sin felles beitemark med Overøye også hatt og har direkte kontakt med området. (Seljehaug er forøvrig ikke noen særlig gammel gård; i følge Rygh er den ryddet under Almås i tiden mellom siste matrikulering og 1724).

Disse gårder har i særlig grad vært henvist til også å utnytte de omstridte områder.

Og at iallfall Overøye kan ha hatt en eller annen form for eiendomsrett i området, tyder opplysningen om at Fokkhaugplassen i sin tid var ryddet under Overøye på. Imidlertid er det vel ikke så meget å bygge på tingsvitnet i 1650 om opplysningene om Fokkhaugplassen. Man har jo for sistnevnte punkts vedkommende også det skjøte fra 1711 til Christen Sæd som omtaler plassen som liggende under Hove og/eller Kirkebø. Utviklingen synes iallfall å ha gått i retning av at setereierne er blitt betraktet også som grunneiere, jfr. forliket av 1801 som riktignok tillater Overøykarene å slå som forhen, men som jo likevel peker på seterlaget som eiendomsberettiget.

Og under enhver omstendighet må Overøye og Seljehaug ha tapt sine eventuelle eiendomskrav etter utskiftningen av 1912. At denne overhodet gir seg av med å fastslå en eiendoms-grense, synes jo etter hele anlegget av saken og utskiftningsrettens kompetanse å være noe eiendommelig, men det er jo mulig at partene under sakens gang er blitt enige om å overlate en slik fastsettelse til utskiftningsretten. Under enhver omstendighet er en slik fastsettelse klart og tydelige foretatt og avgjørelsen har ikke på noen måte vært angrepet. En slik rettskraftig kjennelse kan ikke nå settes til side som en nullitet. Det synes forøvrig heller ikke som det under saken dengang fra Overøye og Seljehaugs side var gjort krav på noen eiendomsrett østenom den linje som ble fastsatt. En kommer etter dette til det resultat at heller ikke Overøye og Seljehaug kan tilkjennes noen eiendomsrett. En må forøvrig også erklære seg enig med de saksøkte i at ingen av saksøkerne før denne sak kom opp, synes å ha ment å ha grunn til å bestride de saksøktes eiendomsrett.

Når det gjelder Overøye og Seljehaugs bruksutøvelse i området, finner retten at den har vært langt sterkere enn noen annens utenom

Side:560

de saksøkte, og når det gjelder jakt og fangst sikkert også langt sterkere enn disses. Utnyttelsen på denne måte har i gammel tid for Overøye og Seljehaug vært nærmest en selvfølgelighet på grunn av gårdenes beliggenhet og særlig snarefangst av ryper har nok vært et betydelig tilskudd til næringsgrunnlaget.

Beitestrekningene for disse gårder har støtt sammen med setereiernes, og det er all mulig grunn til å tro at disse gårder tidligere kan ha hatt beiterett også øst og nord for den linje som ble trukket opp i 1912. Iallfall har de i tidligere tid sikkert drevet slikt beite i adskillig utstrekning, og også etter 1912 har det nok funnet sted noen beiting her, iallfall av hest og sau. Det siste er vel mindre å legge vekt på som følge av de arealer slike dyr kan fare over, og under enhver omstendighet finner retten at utskiftningsretten ved sin grenseopptrekning i 1912 også har ment å fastsette en beitegrense slik at de omhandlede gårder nå ikke har beiterett bortenfor den opptrukne grense.

Når det gjelder mulige gamle retter til slått m.v finner imidlertid retten at man ikke kan regne med at utskiftningsretten har ment å foreta noen forandring i de rettigheter som før forelå slik at mulige slike rettigheter ikke er bortfalt som følge av utskiftningen.

Når det gjelder Overøye, finner retten også bevis ført for at gården har hatt visse rettigheter. Det er under utskiftningssaken anført at det er ubestridt at Overøye har nyttiggjort seg en del av skogen i Storlien, og det er videre anført at det ikke er bestridt at Overøye har tatt bark og beit i Storlien til for likesom de til dels har utøvet slått i nevnte li (bilag 4 til stevningen 5).

Under hovedforhandlingen har bl.a. vitnet Knut Seljehaug opplyst at Overøye tidligere hadde slått i Storlia og i den fremlagte erklæring fra S. K. J. Overøye heter det både hans far og hans faster hadde fortalt at hans oldefar Arne Overøye i årevis slo i Storlia, og likeledes har han nevnt at det var høystakker inne på Innfjordfjellet som tilhørte Overøye. Videre har han forklart at man fra Overøye hentet bark og smågrener av rogn som tilskudd til vinterfor. Han tilføyer: «Eg har sjøl vore med på dette omkring i lidene derikring. Dette var ting som aldri vart henta på annan manns eigedom. Det ville beint fram vorte rekna som tjueri.»

De her nevnte beføyelser, hvormed også må sammenholdes retten til slått som forhen etter forliket av 1801, har etter hvert tapt sin økonomiske betydning og utøves ikke lenger, men man kan ikke av den grunn anse dem som bortfalt, og en finner at Overøye må tilkjennes rett til slått i det omhandlede område, samt rett til å ta bark m.v. i skogen der. Den sistnevnte rett må forøvrig formentlig kunne kreves avløst etter skoglovens §1.

For Seljehaugs vedkommende foreligger det ikke opplysninger som bekrefter at denne gård har utøvet tilsvarende rettigheter hvilket vel også kan henge sammen med at den som nevnt foran først skriver seg fra tiden noe før 1724 og var utskilt fra Almås, og at gården til å begynne med hadde seter- og havnegang sammen med Almås, og altså først senere kom bort i nærheten av det terreng det nå er tale om.

Hverken Seljehaug eller Overøye kan etter jaktloven nå ha noen selvstendig jaktrett bare på grunnlag av den utøvelsen av terrenget disse

Side:561

gårder rent faktisk har gjort. Men for Overøyes vedkommende følger jaktrett etter rettens oppfatning av bestemmelsen i jaktlovens §14, 1. ledd i tilknytning til den bruksrett til slått og bruksrett i skog som retten foran har anerkjent. Langseterområdet er nettopp av den slags sameiestrekning som loven særlig tenker på - store fjellstrekninger som ikke er særskilt matrikulert og hvor det også gjennom tidene har vært uklarhet om grunnrettigheter og bruksrettigheter.

Retten tilføyer at hverken Seljehaug eller Overøye kan tillegges noen fiskerett, jfr. hva det foran er anført om det tilsvarende spørsmål for Almås, Seljebotn og Langhaug.

Rettens resultat blir etter dette at de saksøkte blir å frifinne, bortsett fra at det anerkjennes bruksrett for Overøye (saksøkerne nr. 10-13) til barktaking og slått med derav følgende jaktrett. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Sund og Harald Diesen og sorenskriver Aage Thor Falkanger):

- - -

Uansett resultatet erkjenner Dalakarane at Bygdarane har rett til følgende beføyelser:

1. Rett til å ha stølhus på nuværende tomter.

2. Rett til å ha dyr som kan fores på egne gårder, gående på beite i det omstridte område.

3. Eksklusiv rett til beite og slått på sætervollene innenfor de i dag oppsatte steingjerder.

4. Rett til innenfor tvistefeltet å hugge ved til nødvendig bruk for sæterdriften.

5. Ut fra billighetsbetraktninger rett til å bortfeste hyttetomter innenfor sætervollenes nuværende steingjerder. - - -

Lagmannsretten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske grunnlag, idet man skal begynne med en vurdering av selve det omtvistede område: - - -

Det er derfor vanskelig å angi områdets størrelse. Herom kan alene sies at det rent geografisk omfatter den øverste del av Stordal fra gården Almås og oppover. Stordalen har hittil gått i østlig retning, som ved Almås deler seg i to. Et lite dalføre fører et par kilometer OSO til gården Seljebotn (som tilhører Dalakaranes krets) og ender i en fjellbotn. Hoveddalføret (med Storelven) går ca. 4 km i nord forbi gårdene Seljehaug og Overøye til sætrene Kvitlensæter og Puskensæter (som tilhører Bygdarane). Her deler dalføret seg, først i et større åpent område, og så i flere mindre daler som ender i naturlige botner, omkring 4 km i retninger fra N til V. Grensene for dette området er usikre, også fordi tilstøtende herredsgrenser er usikre, men dette forhold er i og for seg av uvesentlig betydning for nærværende sak. Området må antas, særlig i gammel tid, å ha vært gjenstand for verdifull utnyttelse. Særlig gjelder dette beitet. Her er vidstrakte slake havneområder som må kunne gi beite til store buskaper. Det finnes også endel gressletter, som må antas i gammel tid å ha vært utnyttet til slått. En stor del av området er dekket av bjørkeskog, som må antas å ha gitt muligheter for utstrakt vedhugst. Spredte forekomster av bartrær må antas å ha vært plantet først i den senere tid. Skogen har også gitt anledning til lauing

Side:562

og beitehugst som tilskudd til vinterfor. Det må i gammel tid ha vært gode muligheter for jakt, og særlig for fangst av rype og mår. Hjortejakt er visstnok først oppkommet i den senere tid.

Fisket må antas å ha vært forholdsvis svakt næringsmessig sett. Det har i det vesentlige bare vært ett fiskevann, Storvatnet, og fisket i elvene har neppe vært utnyttet i vesentlig grad. I den senere tid er fisket blitt bedre, som følge av større interesse og derav følgende fiskekultur, hjortejakten er kommet til, og det er også stor interesse for bygsling av hyttetomter. Om den faktiske bruk av disse herligheter, legger lagmannsretten til grunn:

1. Dalakarane.

Det må antas at det fra gårdene Overøye og Seljehaug i noen utstrekning har vært beitet med storfe i området. Dette beitet antas i det vesentlige opphørt efter utskiftningsforretningen av 1912. Om beite fra gården Lahghaug foreligger ingen opplysninger. Fra gårdene Almås og Seljebotn antas ikke storfæ å ha beitet. Hest fra disse gårdene og tildels sau har beitet. Slått fra Dalakaranes side finner man ikke godtgjort er utøvd i vesentlig utstrekning.

Fra Dalakaranes side antas jakt i omfattende utstrekning å være drevet, og før forbudet, snarefangst på rype og fellefangst av mår. Rypefangsten antas utøvd i stort omfang.

Det antas også at beitehugst er foretatt, ihvertfall fra Overøyes side, men det er uklart i hvilken utstrekning.

Noen veddrift av betydning antas ikke utøvd fra denne side. Fiske har vært drevet til et visst husbehov.

2. Bygdarane.

Beitet er utøvd i meget stor utstrekning. I området befinner seg 2 store setergrender, Kvitlensæter og Puskensæter, tilhørende Bygdarane. Her har det holdt til opptil 300 storfæ, hvilket uimotsagt ble opplyst i retten. Ut fra en vurdering av Bygdaranes bruk nede i dalen er det sannsynlig at de bare i ringe utstrekning har kunnet nyttiggjøre seg heimerastene til annet enn vår- og høstbeite. Brukene nede i dalen har et godt jordbruk, og var tilsammen på over 25 Vog.gammel skyld. Men retten finner å kunne legge til grunn at den utmark som Bygdaranes bruk hadde nærmest egne bruk i dalen, var av begrenset utstrekning, og i særdeleshet led under vanskelige adkomstforhold. Retten finner å kunne bygge på at Bygdaranes buskaper i gammel tid må ha vært betydelige, og at setermarken i det omtvistede område derfor har vært livsnødvendig og utnyttet i meget stor utstrekning. Bygdarane har også i noen utstrekning foretatt slått av engslett og ført dette ned til bygds, likeledes torvjord til fjøsstrøing. Bygdarane har også drevet jakt på småvilt, og også i en viss utstrekning drevet snarefangst på rype, men neppe i samme utstrekning som motpartene.

Fiske har vært drevet av Bygdarane, på samme måte som av Dalakarane, men neppe i omfattende utstrekning.

Bygdarane har i stor utstrekning drevet veddrift, idet sæterdriften har krevet atskillig brendsel både til drift av det smørmeieri som ble anlagt i forrige århundre og til den enkelte sætereiers ysting. Men de har også tatt ut ved i Trangstilia tilhørende Overøye og Seljehaug som omtalt i utskiftningsforretningen av 1912.

Side:563

Spørsmålet om hvor lang tid tilbake de respektive gårders bruk skriver seg, er uklart. Det vil i den forbindelse kunne ha interesse å undersøke hvor tidlig Dalakaranes gårder er blitt dyrket, og hvor tidlig Bygdaranes sæterdrift ble tatt opp.

Når det gjelder fjellgårdene, er nedennevnte dokument av betydning:

«1650 den 5 decemb: paa Ringstad I Dalle schibrede, Nernerindis Kongl: Ms: fougett Nielss Knagh och epterschreffne Laugrettismend. Knud Langelou Endre hellesylte, hans och Gutorm Ringstad, Oluff och Knud opsaug och Sebiørn hellestad. Her Christen heggelund wed schrifttlige forsett begiertte Aff Nernerinde tingh Almue Itt Santferdigt widnessbuird, som dj for Gud och øffrigheden forsuarligens will were gestendigh, om nogen haffuer hørtt eller weritt witterligt Att Romsdals bønder wdj Tressfioren haffuer hafft greissbed och Sommersetter till fields och till fellids med prestbollens bønder, fremmerst wdj Stoerdallen, boendis paa AllenAass och Aarøen etc, herpaa gaff Knud Kierchebøe, Oluff Bjørnsen Rødsetter, Ingebrigt Berigh, Oluff Opsaug, Oluff oxugien och Niels Suej, som er med dj eldste mend herwdj schibredett, en part aff dem føed J Stordallen och en partt der tient och op Aufflet, deris Suar och widenschab huad dennem om denne leyligh., kand were witterligt. Att dj Aldrig haffuer hørtt, att dj. Romsdal bønder haffuer hafft nogen Setter eller greisbeed, wdj bemelte march., Samt och Aldrigh haffuer hørtt at deriss Anmarck er kommen paa denne Side Aff fieldett. Medens Aff Arrilds tid, ochsaa lenge mand kand mindes mand for mand, da haffuer dett hørtt Sundmør till dette forberørtte profuitt iche Allene disse Forn, Sex mend, meden end och den gandsche Almue som I dagh till Stede war.»

Retten finner å kunne utlede følgende av dokumentet.

a) at de gårder som på Stordalsiden var interessert var gårdene «fremst» i dalen, betegnet som «prestebollens bønder, fremmerst wdj Stoerdallen, boendis paa AllenAass och Aarøen etc.»

Lagmannsretten legger her i at det her bare var tale om de bønder som idag betegnes som Dalakarane.

b) at disse bruk var av prestegods, og derfor fra pre-reformatorisk tid. Heri ligger en viss formodning for at i hvert fall Almås måtte være et meget gammelt bruk.

c) at tingsvitnet er begjært av sogneprest til Ørskog, Christen Heggelund. Det er en formodning for at han ikke var interessert i annet enn å beskytte prestegodset.

Det foreligger ingen eksakte opplysninger om når sætrene er tatt opp. Men av de opplysninger som foreligger om et nu nedlagt bruk Fokhaug, som befinner seg innenfor det omstridte område, kan man trekke visse slutninger m. h. t. Bygdaranes interesser. Når det gjelder endel av disse, gårdene Hove og Kirkebø, er det sannsynlig at disse stammer fra det gamle Giske-gods, hvorav bl.a. disse gårder ved et skjøte fra 1711 fra sjøløytnant Uldrich Friderrich Lillienschiold ble overdratt til Christen Sæd. I skjøtet heter det bl.a.:

«haver Soldt, skiødt og afhendt, til Tolderen hr. Christen Nielsen Sæed ... item Howe, skylder 6 Vog og Kirchebøe 1 Vog 2 Mellaug fiskeleye, med underliggende grundeleyer Føchoug kaldet.»

Side:564

Skjøtet ble tinglyst 26. oktober s. å. ved Dale skiprede, og 6. novemmer s. å. ved Vatne skiprede. Den siste tinglysning ble foretatt under det ordinære høst- og skatteting, og i justisprotokollen ses her anført bl.a. følgende:

«Tolder Sr. Christen Sædz Skiøde som ved Watne skibbreede er indført, blef iligemande her lydelig for retten oplæst. - Sr. Hans Møller derimod paa Velbr. frue Kaases og Børns veigne nemlig Jomfruerne protesterede saavit den Platz Fochau angaar, at den ei hører under Kirchebøe, men vil bevisse at den henhører under Gaarden Overbust og har tilforn værit Deris Setter.» Det neste man vet om Fokhaug er hentet fra Rygh: Norske Gaardnavne, hvor det 139 (Romsdals Amt) under forsvunne navn heter: «Fochhoug 1714. Fouchoug, Fuchhoug 1723 (ryddet siden sidste Matr. under GN.93 (Overøye), men igjen øde).»

Endelig skal gjengis følgende utskrift av Søndmørs Fogderies Matricul Protokol fra 1724:

«For denne pladtz blef vel paa nogle aars tid betalt en Liden gresleie til Chresten Sæd nemblig 1/2 rdr aarlig, endskiøndt hand ei til samme pladtz har anvist nogen særdelis adkomst, men som der nu ved Commisionen blef offentlig opbydet for een gandske ringe taxt og setning, og ingen dog ville det antage, altsaa kunde det nu icke Matriculeres eller for noget vist Skyld settes, men om nogen det hereffter igien ville Oprydde, maa Fogden paa deres Maz-veigne sig som OmbudsMand det antage, saasom det lengst oppe i Fieldmarcken og 2 1/2 Miil fra søen er beliggende.

Den 10de Octobr.

31 Fouchoug er en Liden pladtz, tilfields, som siden Gamle Matricull, blef opryddet, men nu paa nogle aars tid igien forlatt og aldelis været øde.»

Når det gjelder skjøtet av 1711 og den efterfølgende protest, kan herav utledes at Fokhaug på dette tidspunkt var en tilliggelse som lå enten under Hove, under Kirkebø eller under Øvrebust. For nærværende sak er det likegyldig hvilken av disse gårder det gjaldt, idet alle tre tilhører Bygdaranes krets. Det er også av interesse at Fokhaug er påstått å være sæter under Øvrebust. Uansett berettigelsen av nevnte protest, synes det som om oppsittere nede i dalen har hatt sæterinteresser opp i området, altså et indisium på at på dette tidspunkt var det fra Bygdaranes krets tatt opp sæterdrift i området.

Mot denne antagelse har vi Ryghs anførsel om at Fokhaug skal være ryddet av Overøye, altså en dalakar. Det svekker også antagelsen om tilknytning til Bygdarane at fogden ved utarbeidelsen av matrikkelen i 1724 ikke synes å ha kunnet legge til grunn jordherrerett for Christen Sæd, og følgelig behandler plassen som nærmest tilhørende staten. (For ordens skyld skal nevnes at det ikke vites at staten har gjort gjeldende eiendomskrav i de tilstøtende områder.)

Lagmannsretten er, bortsett fra særvurderinger i enkelte punkter, og som de voterende tar standpunkt til nedenfor, enige om den samlede faktiske vurdering, slik som den er gjengitt ovenfor. Når det imidlertid gjelder de slutninger som kan trekkes på grunnlag av dette materiale, vil de enkelte dommere bemerke: - - -

Side:565