Rt-1965-763

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-08-28
Publisert:	Rt-1965-763
Stikkord:	Arbeiderlovgivning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 82
Parter:	Carl J. Elholt (høyesterettsadvokat Peter J. Bernhardt) mot Alfred K. Grevstads Eftf. ved firmaets innehaver, Olav T. Grevstad (advokat Stig B. Harris - til prøve).
Forfatter:	Bahr, Eckhoff, Stabel, Endresen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956) §43

Dommer Bahr: Carl J. Elholt har reist sak ved Bergen byrett mot Alfred K. Grevstads Eftf. ved den personlige innehaver Olav T. Grevstad med krav om erstatning for uberettiget avskjed, subsidiært for usaklig oppsigelse, om godtgjørelse for overtidsarbeid og om gjeninntagelse av Elholt i stilling som bokholder og kasserer i firmaet. Byretten, som ved hovedforhandlingen ble satt med to sakkyndige domsmenn - en statsautorisert revisor og en regnskapssjef - avsa den 22. januar 1962 dom med slik domsslutning:

«Innen 2 - to -uker fra dommens forkynnelse betaler Alfred K. Grevstad Eftf. v/Olav T. Grevstad til Carl J. Elholt kr.

Side:764

16343,- - seksten tusen tre hundre og firtitre kroner - med 4 - fire - prosent renter fra 19. april 1960.

For øvrig frifinnes Alfred K. Grevstad Eftf.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Alfred K. Grevstads Eftf. påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, og Elholt motanket. Byrettens avgjørelse om at Grevstad frifinnes for kravet om overtidsgodtgjørelse, ble ikke påanket.

Lagmannsretten avsa den 20. september 1963 dom med slik domsslutning:

«Alfred K. Grevstad Eftf. v/Olav Th. Grevstad tilpliktes å betale til Carl J. Elholt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom 613 - seks hundre og tretten - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 19. april 1960 til betaling skjer.

For øvrig frifinnes Alfred K. Grevstads Eftf. v/Olav Th. Grevstad.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Elholt har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har for Høyesterett - som for de underordnede retter - i hovedsak gjort gjeldende, at Grevstad ikke hadde saklig grunn til å si ham opp, og at han følgelig tilkommer erstatning etter arbeidervernlovens §43. Under enhver omstendighet - hevdes det - må Grevstad være erstatningspliktig etter alminnelige erstatningsregler, fordi han har gjennomført oppsigelsen eller avskjedigelsen på en for Elholt unødig sårende og sjikanøs måte. Når det gjelder erstatningens størrelse, har Elholt for Høyesterett anslått sitt tap til omkring 50 000 kroner.

Den ankende part, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har lagt ned slik påstand:

«Alfred K. Grevstads Eftf. v/ den personlige innehaver Olav T. Grevstad, Bergen, betaler til Carl J. Elholt erstatning, fastsatt av retten.

Alfred K. Grevstads Eftf. v/Olav T. Grevstad dømmes til å betale sakens omkostninger, for byretten og lagmannsretten til Carl J. Elholt og for Høyesterett til det offentlige, som om det ikke var gitt fri sakførsel, dog slik at omkostninger vedrørende bevisopptaket tilkjennes Carl J. Elholt.»

Alfred K. Grevstads Eftf. har tatt til motmæle. Ankemotparten har også for Høyesterett fastholdt at det etter opplysningene i saken må legges til grunn, at Elholt har gjort seg skyldig i forsøk på underslag av de to beløp på henholdsvis 114 og 22 kroner som Bergen trygdekasse hadde utbetalt i november 1959 og januar 1960 som sykepenger for Alf Kristoffersen og Svein Arnesen, og at avskjedigelse derfor var berettiget. Subsidiært gjør motparten gjeldende at selv om forsøk på underslag ikke måtte finnes godtgjort, var Elholts bevisst uriktige, villedende bokføring og hans opptreden for øvrig etter at forholdet med sykepengene kom opp, av den art at firmaet ikke lenger kunne ha tillit til ham som kasserer og bokholder, og at

Side:765

allerede dette gav tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Ytterligere subsidiært påberopes at det forelå saklig grunn til oppsigelse.

Ankemotparten har lagt ned påstand om at han frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Om saksforholdet og om partenes tidligere anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Bergen byrett 28.-30. april og 16. og 19. mai 1964. Under bevisopptaket gav Elholt og Olav Theodor Grevstad partsforklaring, og det ble avhørt ni vitner.

Som nytt for Høyesterett er fremlagt bl.a. erklæring av 3. mai 1965 fra statsautorisert revisor Hans L. Markussen, Bergen, som ved Høyesteretts beslutning av 26. november 1964 er oppnevnt som sakkyndig i saken.

Etter at lagmannsrettens dom ble avsagt, har Grevstad betalt de 613 kroner Elholt ble tilkjent som lønn i oppsigelsestid. Videre nevner jeg at Elholt nå ikke lenger opprettholder sitt krav om å bli tatt inn igjen i stillingen hos Grevstad. Tvisten gjelder således for Høyesterett bare Elholts krav om erstatning for avskjedigelse.

Ellers foreligger saken for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Ved bedømmelsen av et forhold som det vi her står overfor, bør det etter min mening være et ledende synspunkt at en funksjonær i Elholts stilling - en kasserer og regnskapsfører i en bedrift - har et meget ansvarsfullt og betrodd arbeid, og at det må kunne stilles strenge krav til ham om korrekt og nøyaktig utførelse av arbeidet og om redelighet og åpenhet overfor arbeidsgiveren og dem som på arbeidsgiverens vegne øver kontroll med kassererens virksomhet. Jeg kan i denne forbindelse vise til et avsnitt i den sakkyndiges erklæring for Høyesterett, som etter min mening er illustrerende. Det heter her:

«Det er neppe tvilsomt at det tradisjonelt stilles særlig strenge krav til utøvelse av kasserervirksomhet, krav til orden og til nøyaktighet. Yrket krever dessuten tillit, og dermed krever det også en tillitvekkende oppførsel av utøveren. Det er ikke tvilsomt at en kasserer - av hensyn til den kasserertillit han må ha - bør la annen prestisje fare, dersom han står overfor valget mellom å måtte innrømme en feil eller å skjule den, med risiko for at den senere oppdages og da kanskje (og ofte) under omstendigheter som kan etterlate tvil om hans hederlighet.»

På den annen side må det etter min mening også stilles strenge krav til arbeidsgiveren når det gjelder behandlingen av spørsmålet om oppsigelse eller avskjedigelse av kassereren på grunn av tjenstlige feil. Arbeidsgiveren må således foreta en omhyggelig og grundig undersøkelse av de forhold som i tilfelle skal begrunne oppsigelse eller avskjed, og - om han beslutter seg for å fjerne kassereren - ikke gå unødig hardhendt fram ved gjennomføringen.

Side:766

Når det gjelder forholdet i denne sak, faller min oppfatning nærmest sammen med den som ligger til grunn for byrettsdommen, men mitt resultat er ikke helt det samme som byrettens, og jeg har også en noe avvikende begrunnelse.

Jeg nevner først at jeg ikke kan finne grunnlag for å konstatere at Elholt har begått eller forsøkt å begå underslag av de omhandlede sykepengebeløp på 114 og 22 kroner. Jeg legger i denne forbindelse bl.a. vekt på at Elholt hadde arbeidet i forretningen i en årrekke, uten at hans regnskapsførsel tidligere hadde gitt anledning til klage, at de beløp det er tale om, er av bagatellmessig størrelse, og at det etter foreliggende opplysninger om praksis i forretningen kan ha vært tatt ut penger av kasseskrinet, f.eks. I forbindelse med veksling, uten at det har kommet til uttrykk i bøkene. For de 114 kroners vedkommende legger jeg dessuten vekt på at Elholt hadde latt frøken Bjørg Haukaas hente pengene i trygdekassen, og at han hadde notert beløpet i kassakladden for 24. november 1959. Jeg nevner også at Elholts uriktige bokføring og eiendommelige opptreden ellers - som omtalt av byretten - kan ha sin forklaring i det dårlige forhold som på forhånd bestod mellom ham og Grevstad, og som gjorde at Elholt var redd for å miste sin stilling. Ellers viser jeg til det som lagmannsretten har sagt om underslagsspørsmålet.

Men selv om det således etter min mening ikke foreligger bevis for underslag eller forsøk på det, er jeg enig med lagmannsretten og byretten i at Elholts uriktige bokføring og opptreden for øvrig - særlig dette at han forklarte seg uriktig overfor kontorsjef Titland da kontorsjefen tok opp sykepengesaken - gav Grevstad saklig grunn til å si ham opp, og at noe erstatningsansvar derfor ikke kan bygges på bestemmelsen i arbeidervernlovens §43. Jeg slutter meg til de underordnede retters bemerkninger om dette spørsmål.

Derimot finner jeg i likhet med byretten at Grevstad må være erstatningspliktig etter alminnelige erstatningsregler, nemlig på grunn av den måte hvorpå fjernelsen av Elholt ble gjennomført, hvor Grevstad etter min mening ikke viste fornøden aktsomhet. Det står for meg i denne forbindelse som et moment av dominerende betydning, at Grevstad mistenkte og beskyldte Elholt for underslag eller forsøk på underslag av de nevnte beløp, og at det - etter hva jeg må legge til grunn - først og fremst var denne mistanke som gjorde at Elholt ble satt ut av sin stilling slik som skjedd. Grevstad mente jo for øvrig på det tidspunkt at det var grunn til å tro, at Elholt også hadde begått andre uregelmessigheter, noe som bl.a. har fått uttrykk i hans prosessfullmektigs tilsvar for byretten. Denne beskyldning ble imidlertid ikke opprettholdt under hovedforhandlingen for byretten, og den er heller ikke tatt opp igjen senere. - Etter min mening burde en mer nøktern overveielse og vurdering ha overbevist Grevstad om at det ikke forelå tilstrekkelig grunnlag for en beskyldning om underslag, og at en oppsigelse eller

Side:767

avskjedigelse derfor måtte baseres på at Elholt ved uriktig bokføring og sitt øvrige forhold i forbindelse med sykepengesaken hadde stelt seg slik at tillit en til ham som kasserer og regnskapsfører sviktet. Det ville i så fall ha vært naturlig å foreta fjernelsen på en lempeligere og mindre oppsiktsvekkende måte.

Jeg må anta at Grevstad ved å gi Elholt avskjed med fratredelse På dagen og ved ikke å foreta seg noe for å avsvekke beskyldningen for underslag - den er jo tvert imot opprettholdt i henvendelsen til trygdekassen den 4. mars 1960 og under hele rettssaken - i vesentlig grad har bidratt til de vansker Elholt har hatt ved å skaffe seg nytt arbeid. Det har jo - som antatt av byretten - sterk sannsynlighet for seg at beskyldningen er blitt kjent, og at utenforstående må ha fått inntrykk av at Elholt var blitt avskjediget på grunn av misligheter.

Jeg mener altså at Grevstad særlig på grunn av underslagsbeskyldningen må være medansvarlig for det tap Elholt har lidt gjennom sine vansker i arbeidslivet etter at han hadde måttet slutte hos Grevstad. Ved utmålingen av erstatningen kan jeg imidlertid ikke se bort fra at Elholt ved sin egen, meget uheldige opptreden har medvirket til at han ble fjernet slik som skjedd. Under hensyn til det finner jeg at erstatningen ikke bør settes høyere enn kr. 10 000.

Renter av erstatningsbeløpet er ikke påstått.

Jeg har funnet saken så tvilsom at saksomkostninger etter min mening ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik dom:

Alfred K. Grevstads Eftf. ved firmaets innehav er. Olav T. Grevstad, Bergen, betaler til Carl J. Elholt, Bergen, 10 000 - ti tusen - kron er.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Endresen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer T. Winsnes Matthiesen med sakkyndige domsmenn, statsaut. revisor Paul Erdal og regnskapssjef Georg W. Grung):

- - -

Carl J. Elholt ble i 1948 ansatt som kasserer og bokholder i firmaet Alfred K. Grevstad hvis innehaver var Olav Grevstads mor fru Sigrid Grevstad. Firmaet ble i 1956 overtatt av Olav T. Grevstad. Det opprinnelige firmas virksomhet var rørhandel og rørleggervirksomhet. Fra 1956 ble rørhandelen overtatt av firmaet Alfred K. Grevstad Eftf., mens

Side:768

rørleggervirksomheten ble skilt ut som en egen bedrift, Olav Grevstad A/S. Elholt fortsatte sitt arbeid og fungerte som kasserer og bokholder i begge firmaer.

Elholt hadde en felles kasse for de to firmaer. Han førte imidlertid en kassakladd for hvert firma. Disse kassakladdene ble daglig ført a jour. De var ikke gjenstand for revisjon. Videre førte han en kassajournal for hvert firma hvor han etter hvert som han fikk tid med kortere eller lengre mellomrom førte over fra kassakladden. For øvrig førte han vanlige regnskapsbøker.

Det kan nevnes at Elholt hadde vært ansatt som bokholder i en annen bedrift i samme bransje fra 1918 til 1928 og at han også etter den tid har hatt en praktisk talt sammenhengende praksis som kontormann.

Bakgrunnen for at Elholt fikk avskjed og måtte forlate stillingen på dagen er i korthet følgende:

Fra 1. januar 1958 var i motsetning til tidligere innført den praksis at sykepenger (dagpenger) som ble innbetalt fra trygdekassen for funksjonærer som fikk full lønn under sykdom, skulle føres til kredit på lønningskonto. Da kontorsjef Titland fikk regnskapet for 1959 fremlagt omkring 10. februar 1960, festet han seg ved at det ikke var inngått noe beløp til kredit for lønningskonto. Det viste seg imidlertid at det var blitt utbetalt et beløp fra trygdekassen stort kr. 114,- den 24. november 1959. Beløpet var ikke bokført, - iallfall ikke i 1959. I samme forbindelse kom det frem at det ved månedsskiftet januar/februar 1960 var innbetalt fra trygdekassen et beløp stort kr. 22,- som i alle tilfelle ikke var blitt bokført da det ble innbetalt. Olav Grevstad trakk den slutning at Elholt hadde underslått eller forsøkt å underslå beløpene, hvoretter Elholt som nevnt den 17. februar 1960 ble avskjediget og bortvist fra sin stilling på dagen. Elholt har fått utbetalt lønn for en måned til 15. mars 1960. Opptjente feriepenger har han ikke fått utbetalt.

Saksøkeren gjør gjeldende:

Den 24. november 1959 lot han firmaets daværende funksjonær Bjørg Haukås (vitne nr. 1) heve et beløp på kr. 114,- i trygdekassen. Beløpet gjaldt sykepenger for Alf Kristoffersen som arbeidet vekselvis for de to firmaer. Den dagen han fikk beløpet, var saksøkeren ikke klar over hvilket firma som skulle godskrives. Han lot derfor beløpet ligge i en konvolutt til nærmere undersøkelse senere. Dermed gikk hele forholdet i glemmeboken for ham, sier han, like til han fikk henvendelsen fra kontorsjefen omkring 10. februar 1960.

Saksøkeren har fremlagt en konvolutt som han hevder var den som han hadde lagt i kassen med pengene fra trygdekassen. Han har forklart at det vanligvis lå flere slike konvolutter med pengebeløp i kassen som gjaldt posteringer som skulle finne sted senere. Når det skulle foretas vekslinger f.eks. med folk fra butikken, hendte det ofte at han måtte ta penger fra konvoluttene for å klare vekslingen. Dette førte til at det kunne oppstå visse uoverensstemmelser mellom kassakladdene og den angivelige kassebeholdning som faktisk kunne bli for stor i forhold til kassakladdene. Saksøkeren har forklart at han sannsynligvis like før nyttår 1960 foretok en utbetaling til Olav Grevstad vedkommende forskjellige private beløp. Umiddelbart etter denne utbetaling viste det seg

Side:769

at saksøkeren hadde kr. 100,- for meget i kassen. Han trodde da at han hadde betalt kr. 100,- for lite til Grevstad. Han gikk til Grevstad med beløpet og denne mottok det uten videre. Saksøkeren antar derfor at det ved årsskiftet har ligget kr. 14,- i konvolutten.

Som nevnt innrømmer saksøkeren at posteringen gikk i glemmeboken for ham til han ble minnet om den ved henvendelsen fra kontorsjefen ut i februar 1960. Han kom da samtidig på at han ved månedsskiftet januar/februar 1960 hadde mottatt fra trygdekassen det foran nevnte beløp på kr. 22,-. Dette var sykepenger for læregutt Svein Arnesen. Beløpet var blitt innbetalt sammen med et beløp vedkommende Olav Grevstads sønn. Dette beløpet skulle ikke føres i firmaets bøker, men heves privat av Grevstad, og på grunn av dette forhold glemte saksøkeren i farten å bokføre sykepengene for Svein Arnesen. Beløpet lå i kassen.

Saksøkeren har innrømmet at det som fant sted i forbindelse med og umiddelbart etter henvendelsen fra kontorsjefen foregikk slik som hevdet av saksøkte:

Da kontorsjefen spurte saksøkeren om det ikke skulle vært ført noen beløp til kredit for lønningskonto, svarte saksøkeren først at det ikke hadde vært noen slike beløp eller at de iallfall var helt ubetydelige. Da saksøktes kontormann Kvamme (vitne nr. 3) som satt på samme kontor imidlertid nevnte Kristoffersens sykdomsfravær, sa saksøkeren at beløpet ikke var gått inn fra Trygdekassen før etter nyttår. Saksøkeren var imidlertid på dette tidspunkt blitt klar over sin forsømmelse og gjorde noen mislykte forsøk på å gjenopprette den mangelfulle bokføring. Han førte beløpet i kassakladden pr. 6. januar 1960. Siden var imidlertid allerede summert slik at beløpet ikke kom med i summeringen. Da kontorsjefen dagen etter visstnok den 12. februar s.å. på nytt henvendte seg til saksøkeren om beløpet, viste sistnevnte til posteringen pr. den 6. For imidlertid å få beløpet med i summeringen førte Elholt det nok en gang, nemlig pr. den 11. februar. Der er beløpet kommet med i summeringen.

Saksøkeren kom som nevnt samtidig til å huske på at han ikke hadde ført beløpet på kr. 22,-. Han førte det inn i kassakladden på Olav Grevstad A/S pr. den 30. januar 1960. Kassakladden var imidlertid avsluttet slik at beløpet ikke kom med i summeringen. Han førte det deretter med såkalt notatskrift øverst på siden for 1. februar og den 16. februar fikk han til slutt bokført beløpet slik at det kom med i summeringen. - - -

Retten skal bemerke:

Saksøkte hevder at det var fullt berettiget å avskjedige saksøkeren med fratredelse på dagen. Saksøkte har ikke grunngitt dette med andre forhold fra saksøkerens side enn det som er nevnt foran, nemlig at saksøkeren skal ha underslått eller forsøkt å underslå de foran nevnte innbetalte sykepenger med henholdsvis kr. 114,- og kr. 22,-. Saksøkte har ikke gjort noe forsøk på å hevde at saksøkeren skulle ha gjort seg skyldig i andre misligheter. Det har i det hele ikke vært reist noen kritikk mot saksøkerens utførelse av arbeidet som kasserer og bokholder, bortsett fra det har vært nevnt at han var lite ajour med arbeidet.

Side:770

Når det gjelder beløpet på kr. 22,-, vil retten bemerke at det ikke foreligger noe bevis for at saksøkeren har unnlatt å legge beløpet i kassen. Det kan dermed ikke anses bevist at saksøkeren har tilegnet seg eller forsøkt å tilegne seg beløpet i vinnings hensikt. Retten skal nedenfor gi en samlet vurdering av de regnskapsposteringer saksøkeren foretok også i anledning dette beløp.

Når det gjelder beløpet på kr. 114,-, kan retten alle forhold tatt i betraktning heller ikke finne det bevist at saksøkeren hadde tilegnet seg beløpet eller forsøkt å tilegne seg det i vinnings hensikt. Retten finner, på grunnlag av saksøkerens forklaring sammenholdt med revisorassistentens vitneforklaring, at det fremdeles ble benyttet et utstrakt system med forskuddslapper og konvolutter i kassen for senere postering. Systemet kan føre til at det oppstår differanser mellom kassakladd og kassebeholdning som ikke behøver å ha noen sammenheng med forsøk på misligheter fra kassererens side. Revisorassistenten har innrømmet at han hverken kan bekrefte eller benekte at den fremlagte konvolutt som saksøkeren hevder gjaldt Kristoffersens sykepenger, lå i kassen ved opptellingen den 2. januar. Han har også innrømmet at han ikke åpnet konvoluttene som lå i kassen, men bare kjente utenpå dem. Dette finner retten mindre betryggende. Det må også legges en viss vekt på at det ikke var saksøkeren selv som var tilstede ved kasseopptellingen.

Retten finner også grunn til å legge vekt på saksøkerens forklaring om at han lånte penger fra konvoluttene ved vekslinger. Det kan heller ikke ses bort fra at det kan være en sammenheng mellom beløpet på kr. 100,- som saksøkeren innrømmer ikke lå i konvolutten den 2. januar og det beløp av samme størrelse som saksøkeren som foran nevnt utbetalte til Grevstad i forbindelse med et privat oppgjør. Saksøkeren hadde da funnet at han hadde kr. 100,- for meget i kassen og trodde at han hadde betalt tilsvarende for lite til Grevstad. Forholdet er uklart, men må tillegges vekt når det gjelder spørsmålet om saksøkerens kassebeholdning pr. 2. januar.

Saksøkte har også ment at hans anførsel om underslag eller forsøk på underslag fra saksøkerens side i vesentlig grad bestyrkes ved saksøkerens fortielser og merkelige posteringer da han etter saksøktes mening skjønte at forholdet var oppdaget.

Retten er enig i at saksøkerens forskjellige forsøk på å dekke over de posteringer han ikke hadde foretatt var lite heldige. Retten antar imidlertid at så gjennomført klosset disse manipulasjonene var utført, kan de neppe ha vært utført av en som har villet dekke over et underslag eller et forsøk på sådant. Retten antar at saksøkeren rett og slett ble grepet av panikk da han ble klar over at han hadde glemt å postere de to beløpene. Denne panikk kan forklares ved de foran nevnte forhold. Olav Grevstad var blitt misfornøyd med saksøkeren i forbindelse med forskjellige forhold da Grevstads mor eiet firmaet. Dessuten var Olav Grevstad kommet med den foran nevnte kategoriske uttalelse om at det minste forsøk på misligheter ville føre til avskjed på dagen.

Retten vil presisere at forholdet mellom saksøkeren og Olav Grevstad forklarer hvorfor saksøkeren foretok de merkelige posteringer m.m., slik at en etter rettens mening ikke heri kan legge noe bevis for

Side:771

at saksøkeren hadde underslått eller forsøkt å underslå. En annen ting er at saksøkeren ikke burde ha opptrådt som han gjorde. Dette får imidlertid betydning i en annen forbindelse, nemlig når det gjelder spørsmålet om det var saklig begrunnelse til stede for å si opp saksøkeren.

Retten vil i denne forbindelse også vise til at hvis saksøkeren hadde hatt til hensikt å underslå sykepenger for Kristoffersen, hadde han hatt den beste anledning til selv å heve beløpet i trygdekassen. Når han lot en av de andre funksjonærene heve beløpet, måtte han være klar over at det før eller senere ville bli oppdaget hvis han underslo beløpet.

Saksøkte har etter det foran nevnte etter rettens mening ikke kunnet godtgjøre at han hadde rett til å avskjedige saksøkeren og kreve at han skulle forlate sin stilling på dagen uten varsel.

Retten er derimot kommet til at saksøkte må antas å ha hatt saklig grunn i henhold til arbeidervernlovens regler til å si opp saksøkeren fra stillingen som kasserer og bokholder. Retten vil imidlertid ikke unnlate å bemerke at denne avgjørelse er truffet under sterk tvil.

Saksøktes firmaer har en årsomsetning på ca. tre millioner kroner. Det skulle da synes nokså betydningsløst at en kasserer og bokholder glemmer å postere to beløp på henholdsvis kr. 114,- og kr. 22,-. Det er ikke fra saksøktes side gjort noe forsøk på å rette annen kritikk mot saksøkerens utførelse av arbeidet. Det har vært nevnt at han arbeidet sent. Saksøkeren har forklart hvordan han utførte sitt arbeid, og retten finner at han må ha utført dette på en særdeles grundig og betryggende måte som riktignok har tatt tid.

Når retten likevel - om enn som nevnt under sterk tvil - er kommet frem til at det forelå saklig grunn til å si opp saksøkeren, er det fordi hans oppførsel i anledning de forsømte posteringer og de merkelige manipulasjoner han da foretok i kassakladdene, unektelig gir hans arbeidsgiver rett til å miste tilliten til ham. Det kan som ovenfor nevnt gis en forklaring på hvorfor saksøkeren gjorde dette, nemlig skrekken for å miste sin stilling på grunn av det allerede på forhånd dårlige forhold til arbeidsgiveren. En mann på 61 år og med saksøkerens lange praksis og erfaring burde imidlertid ikke opptrådt på den måten. Dette forholdet må veie så tungt at retten må gi saksøkte medhold i at oppsigelsen var saklig begrunnet.

Saksøkeren har krav på lønn fra 15. mars 1960 og ut måneden med kr. 613,- (hans lønn pr. måned var kr. 1226,-). Videre har han krav på feriepenger for 10 måneder med kr. 730,- tilsammen kr. 1343,-. Beløpenes størrelse er ikke benektet av saksøkte og saksøkerens krav tas til følge.

Saksøkeren var berettiget i henhold til en pensjonsforsikring som ble betalt av saksøkte. Det er ikke nevnt noe spesielt i påstanden om pensjonen. Retten går ut fra at dette er forhold som blir ordnet direkte mellom saksøkeren og vedkommende forsikringsselskap.

Saksøkeren har gjort gjeldende at selv om saksøkte skulle være berettiget til å si ham opp, måtte allikevel saksøkte pålegges å betale erstatning for måten hvorpå oppsigelsen ble foretatt, nemlig i form av en avskjed med fratredelse på dagen, og uten at saksøkeren fikk sluttattest.

Side:772

Retten finner at saksøkeren må få medhold i dette krav. Det som retten som foran nevnt finner å måtte legge til grunn som bevist med hensyn til saksøkerens forsømmelse i tjenesten, berettiger ikke på noen måte saksøkte til å foreta oppsigelsen i slike former som det her skjedde.

Saksøkeren har forklart at han på grunn av at han måtte forlate stillingen hos saksøkte på dagen ikke har kunnet skaffe seg en ny stilling i de to årene som er gått. I rørbransjen hvor han har sin erfaring er det alminnelig kjent at han måtte forlate stillingen på dagen, og det er alminnelig antatt at han måtte gjøre dette fordi han hadde begått underslag.

Det må selvfølgelig legges en viss vekt på at saksøkeren er noe opp i årene (han er nå 63 år) og at dette gjør sitt til at det kan være vanskelig for ham å få noen ny stilling. Dette forhold forhindrer imidlertid ikke at det må legges vesentlig vekt på at det har vært saksøktes opptreden i forbindelse med måten hvorpå saksøkeren måtte forlate sitt arbeid, som har gjort det vanskelig for saksøkeren å få en ny stilling.

Saksøkte bar hevdet at det ikke fra hans side er fremkommet noe som skulle få folk utenfor forretningen til å tro at saksøkeren hadde begått misligheter. Retten finner ikke å kunne legge noen vekt på dette. Forholdene i Bergen er ikke større enn at saksøkte måtte regne med at det ganske snart ville bli alminnelig kjent, både i rørbransjen og i sin alminnelighet, at saksøkeren så å si var blitt kastet ut av sin stilling.

Retten vil også vise til at revisor Flo som er ansatt hos revisor Elvsås i brev til trygdekassen av 4. mars 1960 (bil. 1 til dok. 6) uten videre går ut fra at saksøkeren har begått misligheter. Dette brev må antas også å ha gjort sitt til at forholdet er blitt kjent utad.

Retten vil sammenfatte sin oppfatning med å uttale at saksøkeren er blitt fjernet fra sin stilling på en for ham sjikanøs og ærekrenkende måte som har medført at han har lidt økonomisk tap ved at han ikke har kunnet skaffe seg en ny stilling. Saksøkte var, etter det standpunkt retten er kommet til, ikke berettiget til å fjerne saksøkeren på denne måten selv om han var berettiget til å si ham opp. Forholdet er derfor rettsstridig fra saksøktes side. Saksøkte må følgelig betale saksøkeren erstatning for det tap han må antas å ha lidt og som saksøkte måtte være klar over at han ville komme til å lide.

Retten vil vise til den foreliggende rettspraksis i slike saker. Spesielt vises til dom av Eidsivating lagmannsrett inntatt i RG-1958-408. Det vises også til dommer inntatt i Meddelelser fra Arbeidstilsynet for 1958 352 og 360 og for 1959 510.

Alle de ovenfor nevnte forhold tatt i betraktning finner retten passende å kunne sette erstatningsbeløpet til kr. 15 000,-.

Etter det standpunkt retten er kommet til med hensyn til spørsmålet om det forelå saklig grunn for saksøkte til å si opp saksøkeren, bortfaller det i punkt 2 i saksøkerens påstand nevnte spørsmål om å gjeninnta saksøkeren i saksøktes tjeneste. Retten er kommet til at saksøkeren ikke kan få medhold i sitt krav om godtgjørelse for overtidsarbeid. - - -

Side:773

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø og Odd Schei og sorenskriver R. Barry Berg):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn byretten. - - -

Elholt har forklart at han i slutten av november 1959 ba frøken Haukaas gå til trygdekassen og betale ca. 3000 kroner i trygdepremier samtidig som han ga henne Kristoffersens sykeseddel og ba henne levere den på trygdekassen. Han hevder at det var praksis den gangen at trygdekassen alltid overførte over giro beløp som skulle utbetales på sykesedler, og han regnet derfor med at slik ville det også bli gjort i dette tilfellet. I så fall ville pengene blitt overført til det firmaet som trygdekassen hadde oppført som arbeidsgiver for Kristoffersen. Nå gjorde imidlertid trygdekassen det på den måten at de trakk sykepengene 114 kroner fra det beløp som frøken Haukaas skulle betale i sykepremier, og hun kom derfor tilbake med de 114 kroner. - Frøken Haukaas har forklart at det ikke var uvanlig at det ble foretatt kontantutbetaling av sykepenger. - Da pengene kom inn, ble Elholt, etter hva han har forklart, i tvil om han skulle føre pengene i regnskapet til Alfred K. Grevstad Eftf. eller i regnskapet til Olav Grevstad A/S. Han noterte den 23/11-1959 inntil videre øverst til debet i førstnevnte kassakladd uten tekst for å komme tilbake til det senere. Det ble derfor heller ikke tatt med ved summeringen. - Elholt hevder at han la pengene i en konvolutt som ble liggende i kassaskrinet helt til 15/2 1960 da han måtte forlate sitt arbeid. Som nevnt i byrettens dom hevder han at det ble tatt ut 100 kroner som vekslepenger, så det var bare 14 kroner i konvolutten da han tok den ut. - - -

Lagmannsretten er derfor etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, kommet til at det ikke kan ha ligget noen konvolutt med sykepenger for Kristoffersen i kassen slik som Elholt har forklart. - På den annen side har lagmannsretten vanskelig for å tro at Elholt ved sin forklaring vil forsøke å dekke over underslag. Beløpet det er tale om, er ikke større enn at han, hvis pengene var underslått, måtte ha kunnet skaffe beløpet tilveie og lagt det i kassen da han i februar 1960 foretok posteringen under 6/1 1960 etter at kontorsjef Titland hadde forspurt ham om sykepengene. Elholts opptreden tyder på at han ikke har tenkt på annet enn å dekke over regnskapsmessige mangler. Spørsmålet om pengene var i kassen eller ikke, synes ikke å ha vært vesentlige og uansett hvor sykepengene var, må det regnes med muligheten for at det ikke har vært Elholts mening å underslå dem.

Når det gjelder beløpet på 22 kroner som Elholt førte inn i kassakladden under datoen 30/1 1960, men ikke medtok i summeringen, finner lagmannsretten som byretten at det ikke foreligger bevis for at beløpet er underslått eller forsøkt underslått. I byrettens dom er inntatt opplysningene om posteringene for dette beløps vedkommende og Elholts forklaring om hvorfor posteringene er foretatt slik som det er utført, og lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at Elholts redegjørelse er uriktig.

De regnskapsmessige feil som Elholt har begått, må antas å være

Side:774

så grove at det er rimelig at Grevstad ikke lenger kunne ha den nødvendige tillit til ham som kasserer og bokholder. Selv om kassaboken var å anse som en kladd, var den av slik betydning, blant annet ved kassainspeksjoner og for en riktig overføring til kassajournalen, at den skulle føres som et ordentlig regnskap med posteringer av innbetalinger og utbetalinger umiddelbart etter at de var foregått, og med summering av alle beløp. Under tvil er imidlertid lagmannsretten kommet til at feilene ikke var tilstrekkelig grunnlag for avskjedigelse av Elholt, idet det legges vekt på at feilene i regnskapet gjaldt små beløp, og at de sammenholdt med Elholts utførelse av arbeidet ellers i den lange tid som han var ansatt i firmaet, ikke kan ansees som en vesentlig forsømmelse av hans plikter.

Men lagmannsretten er kommet til at det var saklig grunn for oppsigelse av Elholt og tiltrer byrettens begrunnelse for dette.

Elholt har krav på 613 kroner som lønn i oppsigelsestiden. Kravet på feriepenger, som er pådømt av byretten, er oppfylt.

Selv om avskjedigelsen etter lagmannsrettens mening ikke var berettiget, finner lagmannsretten ikke å kunne gi Elholt medhold i hans krav på erstatning for avskjedigelsen. Det må anses på det rene at da Titland i februar 1960 stilte spørsmål til ham om sykepengene, ga han ukorrekte opplysninger, slik som nevnt i byrettens dom. Han opptrådte også ukorrekt da han senere viste Titland posteringen under 6/1 1960 uten å opplyse at det var en postering som nettopp var foretatt. Det er de uriktige posteringer, de uriktige opplysninger og Elholts ukorrekte opptreden forøvrig under undersøkelsene som førte til den mistanke som var årsak til avskjedigelsen, og Elholt har således selv så stor del av skylden for avskjedigelsen, at han ikke bør tilkjennes erstatning.

Det spørsmål som står igjen å avgjøre, er om avskjedigelsen er foretatt på en slik måte at den utsatte Elholt for unødig mistanke og tap. - Det var rimelig at Grevstad slik som forholdene lå an, lot foreta undersøkelse av om det skulle foreligge uregelmessigheter i regnskapet vedkommende andre poster enn postene på 114 og 22 kroner. Det kan ikke ses at det er noe å bebreide Grevstad for den måten undersøkelsene foregikk på. Når han hadde statsautorisert revisor til revisjon av regnskapene, var det ikke noe ukorrekt i å la revisoren foreta undersøkesene på egen hånd. Etter de foreliggende opplysninger må det antas at revisoren har sendt brevet av 4/3 1960 uten påvirkning fra Grevstad og Grevstad kan da ikke bebreides at det i brevet er skrevet for meget om misligheter med sykepenger. Det kan forøvrig ikke regnes med at trygdekassen gikk videre med opplysningene og derved gjorde det vanskelig for Elholt å få ny stilling. Forholdet vedkommende de 114 og 22 kroner må antas å ha vært kjent blant funksjonærene, og kan være blitt kjent utenfor firmaet uten at Grevstad har fortalt noe om det. Det er forresten også opplyst at Elholt selv har fortalt utenfor kontoret at han måtte slutte på grunn av forholdet med sykepengene. Det er ikke kommet fram noe om at Grevstad har gitt uriktige opplysninger til noen om Elholt. - - -