Rt-1965-779
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-08-28 |
| Publisert: | Rt-1965-779 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 86 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Bahr, Eckhoff, Stabel, Endresen, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, Straffeloven (1902), §229 |
Dommer Bahr: Tromsø byrett avsa den 7. mai 1965 dom hvorved A ble frifunnet for tiltale for legemskrenkelse.
Tiltalen var reist etter straffelovens §229, og grunnlaget var at A «den 19/1-1965 ca. kl. 1230, i gangen til sin leilighet i Vestregt. 43 i Tromsø, tildelte den 71 år gamle B et knyttneveslag mot kjeven, med kjevebensbrudd til følge». Byretten fant at tiltaltes forhold ikke ble rammet av straffelovens §229, fordi den legemsskade fornærmede ble tilføyd, ikke lå innenfor tiltaltes forsett. Derimot fant retten tiltalte skyldig i forbrytelse mot straffelovens §228 første og annet ledd. Men retten la videre til grunn at tiltalte ved sin handling hadde gjengjeldt en forutgående ærekrenkelse fra fornærmedes side, og at den burde lates straffri etter §228 tredje ledd. Om de nærmere enkeltheter i saksforholdet viser jeg til domsgrunnene.
Påtalemyndigheten har påanket dommen til Høyesterett.
Anken er i ankeerklæringen angitt å gjelde lovanvendelsen og saksbehandlingen, men det fremgår av begrunnelsen at den i virkeligheten også omfatter straffutmålingen, nemlig frifinnelsen etter straffelovens §228 tredje ledd.
For så vidt angår lovanvendelsen og saksbehandlingen, omfattet anken opprinnelig også byrettens avgjørelse om å subsumere forholdet under straffelovens §228 første og annet ledd istedenfor under §229, men for så vidt er anken ikke opprettholdt under forhandlingen for Høyesterett. Det som Høyesterett nå skal prøve, er således bare angrepet på den del av dommen som gjelder anvendelsen av straffelovens §228 tredje ledd.
Påtalemyndigheten hevder her for det første at fornærmedes forhold ved anledningen, slik det er beskrevet i domsgrunnene,
Side:780
med urette er funnet å innebære en ærekrenkelse i lovens forstand. Under enhver omstendighet - anføres det - er domsgrunnene for dette punkts vedkommende utilstrekkelige; retten skulle således ha trukket inn i vurderingen også tiltaltes oppførsel overfor fornærmede før denne kom med de nevnte uttalelser til tiltalte og hans hustru.
For det annet hevdes det at selv om det måtte foreligge ærekrenkelse i lovens forstand, skulle forholdet ikke ha vært tillagt straffbefriende virkning. I dette ligger da et angrep på byrettens straffutmåling.
Jeg bemerker:
Når det gjelder fornærmedes opptreden ved anledningen, har byretten bl.a. funnet det bevist at han etter å ha vært oppfordret av tiltalte til å slutte med bankingen i sin leilighet, bad denne «reise til helvete», - hvortil tiltalte svarte at det var sannsynlig at fornærmede ville komme dit først -, at tiltaltes kone viste fornærmede hvordan det hadde drysset ned maling fra taket, og at fornærmede så blåste foraktelig og bad henne «relse til helvete».
Jeg finner at byrettens domsgrunner inneholder tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve anken over lovanvendelsen. Jeg finner videre at det ikke er noen feil når byretten har antatt at fornærmedes forhold - slik det er beskrevet i dommen - må karakteriseres som ærekrenkende i lovens forstand.
Anken over lovanvendelse og saksbehandling kan således etter min mening ikke føre fram.
Derimot antar jeg at anken over straffutmålingen bør tas til følge. Det foreligger her en relativt grov legemskrenkelse fra tiltaltes side overfor den 71-årige fornærmede. Selv om tiltaltes slag mot fornærmedes hode ikke var særlig hardt, er det jo funnet bevist at det førte til kjevebensbrudd.
Jeg er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke vil være på sin plass å la fornærmedes provokatoriske opptreden medføre full straffrihet for tiltalte. Men under hensyn til tiltaltes invaliditet og de formildende momenter som ellers er til stede, antar jeg at det må være tilstrekkelig å reagere med bot. Jeg finner at en bot på 100 kroner - subsidiært 6 dagers fengsel - vil være passende.
Jeg stemmer for denne
dom:
A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §228 første og annet ledd til en bot til statskassen stor 100 - ett hundre - kroner med en subsidiær fengselsstraff på 6 - seks - dager.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Endresen og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Side:781
Av byrettens dom (byfogd Per Kaas med domsmenn):
- - -
Tiltalte er pensjonist. Han ble i 1944 skadet under lek med håndgranater. Det ene øye ble fjernet, og synet på det annet øye ble sterkt redusert. Venstre hånd ble amputert. Av høyre hånds fingre er pekefingeren uskadet. En finger er helt borte, mens de tre øvrige er sterkt defekte. Som følge av hodeskaden fikk han epilepsi og bruker nu medikamenter mot denne sykdom. På venstre arm har han håndprotese som han kan fjerne selv. I en legeerklæring av 1958 er tiltaltes invaliditetsgrad angitt til 80 %.
Tiltalte er gift. Sammen med sin hustru driver han noen avskrivningsvirksomhet. Hans pensjon beløper seg til ca. kr. 10 000.- i året. Han er uformuende.
Tiltalte er ustraffet.
Retten finner følgende saksforhold bevist:
Tiltalte bor i Vestregate 43, annen etasje. Rett over ham i tredje etasje bor fornærmede B. Begge er leieboere.
Den 19. januar i år satt tiltalte og hans hustru i leilighetens stue da de hørte sterke dunk fra kjøkkenet i fornærmedes leilighet. De gikk ut i sitt eget kjøkken som ligger rett under fornærmedes kjøkken. Tiltaltes hustru ba med høy stemme om at dunkene fra tredje etasje skulde ophøre, men de fortsatte. Tiltalte steg da op på en krakk og banket i taket med sin høyre hånd. Derefter ble det stille. Som følge av de sterke dunk fra tredje etasje drysset det flak av maling og sparkel ned fra tiltaltes kjøkkentak og utover hans gulv og benk. På benken sto bl.a. en fløtemugge hvori det falt maling. Tiltalte gikk ned i første etasje og ringte på fornærmedes ringeapparat der. Derpå gikk han op trappen igjen, og da fornærmedes datter kom ut i oppgangens tredje etasje og spurte hva det gjaldt, ba tiltalte henne komme ned og se hva de hadde stelt istand på hans kjøkken. Fornærmedes datter sa at hun vasket klær i badet og visste ikke hva tiltalte snakket om. Tiltalte nevnte bankingen og fornærmede kom da ut på gangen og sa at det var han som hadde banket da han skar op en kveite. Tiltalte ba ham komme ned og det gjorde han. Fornærmede tittet inn i tiltaltes kjøkken hvor tiltalte og hans kone viste ham den maling og sparkel som var falt ned. Samtidig sa tiltalte at fornærmede måtte slutte med den fordømte bankingen. Fornærmede ba tiltalte reise til helvete. Tiltalte svarte at det var sannsynlig at fornærmede vilde komme dit først. Tiltaltes kone viste fornærmede hvordan malingen hadde drysset over kjøkkenbenken og det som sto der. Fornærmede blåste foraktelig og ba henne reise til helvete. Idet fornærmede så snudde seg for å gå gikk tiltalte efter ham og dels skjøv på ham, dels slo efter ham for å få ham ut. Herunder traff tiltalte fornærmedes høyre kinn med sin høyre hånd. Slaget var ikke særlig hårdt. Tiltaltes hånd er så deformert at den ikke kan anses som knyttet neve. Fornærmede gikk straks til politiet og anmeldte tiltalte for legemsfornærmelse. Klokken var da ca. 1230. Som følge av slaget ble fornærmede utover dagen stiv i kjeven og kunne ikke spise. Dagen efter gikk han til lege som konstaterte brudd på kjevebenet. Bruddet var ikke komplisert og det legedes raskt uten behandling. Da bruddet var konstatert gjentok fornærmede sin påtalebegjæring.
Side:782
Retten finner det således godtgjort at tiltalte den 19/1-1965 ca. kl. 1230 i sin leilighet i Vestregate 43, Tromsø, med sin høyre hånd forsettlig tildelte fornærmede B et slag på høyre kinn med kjevebensbrudd til følge. - - -
Retten har vært i tvil om tiltalte kan lates straffri i medhold av straffelovens §228, tredje ledd. Det er på det rene at fornærmede optrådte provokatorisk. Hans uttalelser til tiltalte og til tiltaltes hustru var ærekrenkende og det er rimelig at tiltalte var opbragt over fornærmedes optreden. Fornærmede er 71 år gammel mens tiltalte er 33 år. I alminnelighet kunne en handling som tiltaltes, begått av en ung mann overfor en såvidt gammel mann, vanskelig lates straffri på grunnlag av provokasjoner av den art som her foreligger. Men tiltalte er selv legemlig sterkt svekket som følge av den ulykke han var utsatt for da han var 12 år gammel. Fornærmedes optreden må ha virket særlig krenkende for ham. Dessuten får aldersforskjellen mellom tiltalte og fornærmede meget liten betydning på grunn av tiltaltes store grad av invaliditet. Retten finner derfor at tiltalte kan lates straffri. - - -