Rt-1965-844

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-09-18
Publisert:	Rt-1965-844
Stikkord:	Bankvesen, Sjekkrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120 B
Parter:	Facit A/S (høyesterettsadvokat Herm. Otto Krefting) mot Fellesbanken A/S (høyesterettsadvokat Victor Pedersen).
Forfatter:	Stabel, Endresen, Bendiksby, Heiberg, Berger. 21-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, Straffeloven (1902) §182, §183, §255, §270, §271, Tvistemålsloven (1915) §180, §69, Sjekkloven (1932) §10, Sjekkloven (1932), Særavgiftsloven (1933) §2

Dommer Stabel: I 1958 kom det for dagen at tidligere hovedbokholder og kontorsjef i firmaet Facit A/S, Ivar Rummelhoff, gjennom årene 1950-55 til stadighet hadde levert falske oppgaver til skattefogden i Oslo over firmaets avgiftspliktige omsetning og

Side:845

på basis av disse oppgaver innbetalt et betydelig mindre beløp i omsetningsavgift enn det - korrekte - avgiftsbeløp som var bokført i firmaets regnskaper. Differansen hadde han disponert til egen fordel gjennom falske sjekker trukket på firmaets foliokonto i Fellesbanken A/S. Firmaet gjorde først gjeldende at det forelå underslag av avgiftsmidler som var å anse som innbetalt til statskassen, og anla sak mot staten for å få dette fastslått. I samme søksmål gjorde det subsidiært gjeldende overfor Fellesbanken at dets foliokonto ikke var gyldig disponert ved de falske sjekkene i den utstrekning beløpene ikke var kommet firmaet til gode gjennom innbetaling til skattefogden. Ved Oslo byretts dom av 19. desember 1961 tapte firmaet i alt vesentlig saken overfor staten, men fikk delvis medhold overfor Fellesbanken. Dommen hadde følgende domsslutning:

«I saken Facit A/S - Staten v/ Finansdepartementet:

Facit A/S er ikke pliktig til å betale den del av kr. 568 240,- angitt i melding av 9. oktober 1958 fra Skatteinspektøren i Oslo, som gjelder straffetillegget kr. 21 187,- og renter herav kr. 5585,- tilsammen kr. 26 772,- samt senere morarenter og omkostninger vedrørende dette krav.

For øvrig frifinnes Staten v/ Finansdepartementet.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I saken Facit A/S - Fellesbanken A/S:

Fellesbanken A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Facit A/S kr. 157 600 - etthundreogfemtisyvtusensekshundre - kroner med 4 - fire - prosent renter fra 23 desember 1959 til betaling skjer.

For øvrig frifinnes Fellesbanken A/S.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

I forhold til staten er denne dom rettskraftig. For så vidt angår tvisten mellom firmaet og Fellesbanken ble dommen imidlertid av begge parter påanket til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, som ble satt med regnskapskyndige domsmenn, kom til et annet resultat enn byretten, og avsa den 5. september 1964 dom med slik domsslutning:

«1. Fellesbanken A/S frifinnes i hoved- og motanken.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Facit A/S til Fellesbanken 16 000 - sekstentusen - kroner.

3. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Facit A/S har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Firmaets prosedyre faller i alt vesentlig sammen med prosedyren for lagsmannsretten. Dets utgangspunkt er at en trassatbank har risikoen for utbetaling på falske sjekker, og at kontoinnehaveren ikke kan belastes denne risiko uten at vilkårene for erstatningsansvar foreligger. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den i forhold til Fellesbanken har ansett firmaet ansvarlig etter N. L. 3-21-2 for Rummelhoffs misligheter i forbindelse med sjekkutstedelsene. Rummelhoff hadde ikke så omfattende

Side:846

fullmakter som lagmannsretten synes å ha lagt til grunn, og han handlet under enhver omstendighet til egen fordel på tvers av firmaets interesser, ikke i «tjenesten» slik det kreves etter N. L. 3-21-2. Heller ikke for øvrig finnes det etter firmaets mening noe grunnlag for å gjøre det erstatningsrettslig ansvarlig for det tap banken har lidt ved å honorere Rummelhoffs falske sjekker. Skal kontoinnehaveren bli ansvarlig i et tilfelle som dette, må det iallfall kreves at hans tilsyn og kontroll med vedkommende funksjonær eller opplegget av revisjonsordningen har vært dårligere enn man kunne vente i et foretagende av tilsvarende art og størrelse og at dette er årsaken til at falskneriene kunne utføres. Ingen av disse forutsetninger foreligger i saken. Den indre kontroll var i virkeligheten meget god. For svikt i selve revisjonen kan selskapet under ingen omstendighet gjøres ansvarlig. Firmaet har nedlagt slik påstand:

«1. Fellesbanken A/S tilpliktes å tilbakebetale Facit A/S kr. 369 600,- i anledning 24 påviste falske sjekker med 6 % rente fra 23. desember 1959 til tilbakebetaling skjer.

2. Fellesbanken A/S tilpliktes å betale Facit A/S tilstrekkelige saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Fellesbanken A/S, hevder at lagmannsrettens dom er riktig for så vidt den bygger på at Facit A/S overfor banken hefter for følgene av Rummelhoffs falsknerier etter den objektive erstatningsregel i N. L. 3-21-2. Lagmannsretten har i så henseende ikke lagt til grunn noen uriktig oppfatning med hensyn til omfanget av Rummelhoffs fullmakter i firmaet. For Høyesterett har banken også - som en alternativ betraktning - gjort gjeldende at man ikke behøver å falle tilbake på noe erstatningssynspunkt for å kunne konstatere at det er kontoinnehaveren - ikke banken - som har den økonomiske risiko for sjekkfalskneri i et tilfelle som dette, hvor falskneriet er gjort av en betrodd funksjonær i funksjonell sammenheng med hans stilling i firmaet. En slik risikofordeling må kunne utledes allerede av kontraktsforholdet mellom firmaet og banken. Under enhver omstendighet må resultatet, hevder banken, kunne bygges på at Rummelhoff etter sin faktiske stilling i firmaet var legitimert til å heve penger ved sjekk på firmaets foliokonto. Subsidiært hevder banken - som for de tidligere instanser - at firmaets sjekkansvar kan forankres både i uaktsomhet fra firmaets ledelse når det gjelder tilsyn og kontroll med Rummelhoffs virksomhet og i mangler ved opplegget av revisjonsordningen og utførelsen av revisjonen. Om bankens subsidiære anførsler henviser jeg ellers til det utførlige referat i byrettens og lagmannsrettens dommer. Banken har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår punktene 1 og 2 i domsslutningen.

2. Facit A/S tilpliktes å erstatte Fellesbanken A/S sakens omkostninger for byretten og for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:847

Til bruk for Høyesterett foreligger stenografisk referat av bevisopptak med avhør av Ivar Rummelhoff, A/S Facits direktør og styreformann, de to revisorer i selskapet og som sakkyndige revisorene Harald Østbye og Olav Ryste. Disse var også sakkyndige for byretten og lagmannsretten, og deres tidligere skriftlige erklæring har delvis vært dokumentert for Høyesterett. Bevismaterialet er i alt vesentlig det samme som for lagmannsretten.

Med begge parters tilslutning har detaljert gjennomgåelse og dokumentasjon angående de påståtte feil i revisjonenes virksomhet vært holdt utenfor prosedyren i Høyesterett, idet det har vært en forutsetning at forhandlingene for så vidt skal tas opp igjen hvis Høyesterett finner det nødvendig for resultatet å ta standpunkt til revisjonens forhold. Som jeg senere kommer tilbake til er dette ikke nødvendig ut fra det syn jeg har på saken.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan langt på vei slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse når den har bygget resultatet på at sjekkfalskneriene ble foretatt av Rummelhoff i nær tilknytning til hans arbeid som hovedbokholder og senere kontorsjef i Facit A/S. For meg er det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om firmaets ansvar kan utledes av erstatningsregelen i N. L. 3-21-2. Det er på det rene - og uomtvistet mellom partene - at en kontoinnehaver som hovedregel ikke forpliktes overfor trassatbanken ved sjekker hvor hans navn er skrevet falsk. I tråd med bankens alternative synspunkter for Høyesterett - som jeg har skissert tidligere - ser jeg på tvisten som et spørsmål om hvorvidt denne hovedregel kan strekkes så langt at den gjelder også tilfelle hvor sjekken er forfalsket av en funksjonær hos kontoinnehaveren under slike forhold som foreligger i denne sak. Det er på det rene at spørsmålet ikke er løst ved noen bestemmelse i sjekkloven eller lovgivningen for øvrig. Løsningen må da, mener jeg, finnes etter en konkret vurdering under hensyn til bl.a. en naturlig forståelse av kontraktsforholdet mellom banken og kontoinnehaveren.

Når jeg ut fra dette synspunkt er kommet til at firmaet er nærmest til å bære tapet, tar jeg utgangspunkt i at det ikke kan bebreides banken at sjekkene ble innløst. Så vidt jeg har forstått, er det enighet mellom partene om at banken ikke hadde rimelig mulighet for å oppdage at direktør Sæthers navn var skrevet falsk.

Det som da blir avgjørende for meg, er den stilling som Rummelhoff faktisk hadde i firmaet og som gjorde det mulig for ham å gjennomføre de misligheter saken gjelder. At han hadde en betrodd og forholdsvis overordnet stilling, må jeg anse på det rene. I de årene falskneriene ble utført, var han som hovedbokholder og senere kontorsjef firmaets høyeste funksjonær nest etter direktøren - til å begynne med nest etter de to sideordnede disponenter. Han hadde i hele perioden herredømme over regnskapsførselen, herunder bankregnskapet, ved siden av at han hadde til oppgave å utfylle og medunderskrive sjekker på foliokonto i

Side:848

banken. Hans stilling for så vidt må ha vært kjent av banken. Han hadde til stadighet forbindelse med banken på firmaets vegne, mottok kontoutskrifter, og var ifølge sin stilling den som på firmaets vegne bekreftet saldooppgaver overfor banken. Også disse kontrollmuligheter hadde han altså rent faktisk herredømmet over. På den annen side hørte det med til Rummelhoffs plikter å utarbeide periodiske oppgaver over avgiftspliktig omsetning, bringe dem til skattefogden og sørge for at omsetningsavgiften ble betalt gjennom sjekk på banken. Jeg nevner dette fordi sjekkfalskneriene ble utført i nær tilknytning til hans oppgave med å regne ut og innbetale avgiften. Hans mulighet for å forfalske oppgavene til skattefogden og manipulere med kvitteringene fra denne, var i virkeligheten en forutsetning for at han kunne skaffe seg penger ved falske sjekker slik som han gjorde.

Som en sammenfatning er jeg således enig med lagmannsretten i at Rummelhoffs sjekkfalsknerier ble muliggjort ved den stilling han hadde i firmaet og utført i nær tilknytning til hans arbeidsoppgaver der.

Under disse omstendigheter mener jeg det følger av de alminnelige synspunkter som jeg innledningsvis har antydet, at firmaet i forhold til banken må anses forpliktet ved Rummelhoffs falske sjekker. Skjønt jeg som nevnt ikke finner det nødvendig å bygge på erstatningsregelen i N. L. 3-21-2, er jeg enig med lagmannsretten i at resultatet styrkes av et viktig legislativt hensyn som må antas å ligge bak den nevnte regel, nemlig de bevisvanskeligheter skadelidte står overfor når det spørres om arbeidsherren har ført det nødvendige tilsyn.

Til støtte for resultatet legger jeg også noen vekt på den ansvarserklæring som en rekke banker, herunder Fellesbanken, fra 1954 har forlangt underskrevet ved åpning av ny sjekkonto i samsvar med §2 i de nye regler for sjekktjenesten som ble vedtatt av Den Norske Bankforening i 1953. Det heter her bl.a. at «For misbruk som er muliggjort ved rettsstridig eller forsømmelig forhold av personer ansatt hos meg/oss eller andre meg/oss nærstående personer, er jeg/vi i alle tilfelle ansvarlig». Partene er enige om at klausulen, nærmere bestemt innskuddet «av personer ansatt hos meg/oss», uten videre ville ført til ansvarsfrihet for banken i det tilfelle saken gjelder, dersom slik erklæring hadde vært gyldig undertegnet av firmaet før falskneriene fant sted. Etter min mening gir innstillingen fra bankenes sjekkomité, som ligger til grunn for de nye regler, støtte for den oppfatning at det ikke var meningen å innføre noen ny ansvarsfritakelse til fordel for bankene. Komitéens kommentarer til forslagets §2 synes å vise at det tvert imot var hensikten å begrense rekkevidden av den ansvarsklausul som tidligere ble brukt. Denne hadde riktignok ingen passus som særskilt gjaldt kontoinnehaverens ansvar for funksjonærer. Men av komitéens kommentarer sammenholdt med den nye utformning ligger nær å slutte at det også før de nye regler kom, var forutsatt fra bankhold at kontoinnehaveren, iallfall som utgangspunkt, svarte for sine funksjonærers «misbruk» på samme

Side:849

måte som for sitt eget. - Fra firmaets side er det under prosedyren for Høyesterett gjort gjeldende i tilslutning til de nye sjekkreglers §2 at banken etter vedtakelsen av disse regler hadde sterk oppfordring til å forelegge den nye ansvarserklæring for firmaets ledelse til forpliktende underskrift, og at dens unnlatelse av å gjøre det har medvirket til at Rummelhoff kunne fortsette sine falsknerier. Jeg er ikke enig i dette, og finner det helt usannsynlig at en slik forleggelse ville fått betydning for Rummelhoffs stilling i firmaet eller for dets kontroll med hans virksomhet.

Etter mitt syn på saken behøver jeg ikke å ta standpunkt til de subsidiære spørsmål som foreligger om Rummelhoffs «legitimasjon» eller om ansvar for firmaet på grunnlag av svikt i den indre kontroll eller i revisjonen.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Saksomkostningene for Høyesterett mener jeg at firmaet må betale etter hovedregelen i tvistemålslovens §180.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Fellesbanken A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Facit A/S til Fellesbanken A/S 35 000 - trettifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Heiberg og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Erling Arnulf):

Facit A/S har tidligere hett bl.a. Norsk Åtvidabergs A/S. Det ble konstituert 17/10 1945 og er et datterselskap av det svenske koncern A/B Åtvidabergs Industrier. - Fellesbanken A/S var selskapets bankforbindelse. - - -

I førstnevnte selskap var I. A. Rummelhoff fra januar 1946 ansatt som assistent i bokholderiet, fra 1. januar 1950 som hovedbokholder og fra januar 1952 som kontorsjef. I 1952 overtok en av kontordamene kassen. Rummelhoff førte bøkene visstnok helt ut 1954, journaler - så vidt han husker helt til han etter egen oppsigelse sluttet 1. mars 1956. Et av hans gjøremål var å utarbeide oppgaver over omsetningsavgift og å besørge denne innbetalt til skattefogden. - - -

I juni 1958 ble det av en av skatteinspektørens revisorer holdt bokettersyn for første gang hos Facit A/S. Ifølge bokettersynsrapporten var det inngitt uriktige omsetningsavgiftsoppgaver for årene 1950-1955 og for januar 1956. Som følge herav etterberegnet skatteinspektøren selskapet i skrivelse av 9/10 1958 med kr. 429 256,- i øket omsetningsavgift med 5 % straffetillegg kr. 21 187,- og renter pr. 15/10 1958 kr. 117 797,-, tilsammen kr. 568 240,- som ble forlangt innbetalt pr. 15/10 1958. Av omsetningsavgiften har selskapet senere betalt kr. 5 461,- med renter kr. 382,-, hvoretter det fremkommer et restbeløp stort kr. 562 397,-.

Side:850

Selskapet påbegynte allerede mens bokettersynet pågikk nærmere undersøkelser angående omsetningsavgiften. Det viste seg at Rummelhoff, som sammen med en av de øvrige signaturberettigede var berettiget til å tegne firmaet, ved straffbare forhold - ukorrekte omsetningsoppgaver, falske sjekker m. m. - hadde tilvendt seg tilsammen ca. 1/2 million kroner.

I 1950 og 1951 gikk Rummelhoff med hensyn til nevnte straffbare forhold fram på følgende måte: Han beholdt selv i noen tid en del kontantinnbetalinger fra debitorer. Innbetalingene ble ikke straks bokført. For ikke å risikere at dette skulle bli oppdaget av revisjonen, kunne han ikke vente med innføring i altfor lang tid. Han gikk derfor over til også å trekke og å heve sjekker til selskapets egen ordre på hvilke han skrev en medsignaturberettigets navn falsk. For allikevel å få balanse i regnskapet foretok Rummelhoff følgende: Han utarbeidet korrekte omsetningsavgiftsoppgaver og laget ferdig til underskrift en sjekk til skattefogdens ordre på det riktige avgiftsbeløp. Oppgavene med sjekk forela han sin daværende sjef, som - etter å ha kontrollert oppgavene - underskrev sjekken. Oppgaven og sjekken for en rekke måneder (i 1950 fire og i 1951 seks) makulerte han. I stedet utarbeidet han ny uriktig oppgave, hvor størrelsen på den avgiftspliktige omsetning var langt mindre beløp enn det riktige. På dette uriktige avgiftsbeløp utstedte han til skattefogdens ordre en falsk sjekk med hvilken han betalte den uriktige omsetningsavgift til skattefogden. Han hadde bokført det korrekte avgiftsbeløp. Til legitimasjon for betaling av sistnevnte beløp laget han en falsk kvittering på foran nevnte kvitteringsblankett. På denne måten tilvendte han seg differansen mellom de bokførte og de virkelig betalte avgiftsbeløp. Selskapet fikk kontoutskrift fra banken annenhver måned til å begynne med, senere hver måned og saldooppgave pr. 31/12. Rummelhoff var imidlertid oppmerksom på at tallrevisor bare foretok saldokontroll pr. 30/6 og 31/12. Det var derfor nødvendig, men også tilstrekkelig for ham å få dagbokens saldo til å stemme med saldooppgaven fra banken til nevnte tider. Mulig differanse utlignet han i juni, henholdsvis desember, enten ved å trekke en sjekk på, eller ved å innsette et beløp svarende til, differansen.

Fra 1/1 1952 til og med 1954 foretok moderselskapets revisjon i Sverige postvis avsjekking av regnskapet og bankkontoutskriftene. Dette medførte at Rummelhoff ikke kunne fortsette etter det system han hittil hadde brukt. Også fra nå av makulerte han den ekte sjekken som var utstedt til skattefogdens ordre. Han utferdiget så en ny falsk sjekk på samme beløp, men til selskapets egen ordre. Denne sjekken hevet han i kontanter i banken. Av disse penger betalte han til skattefogden det beløp som svarte til avgiften etter den falske omsetningsoppgaven. Differansen mellom det i banken hevede og det til skattefogden innbetalte beløp, svarende til differansen mellom den riktige og den uriktige omsetningsoppgave, beholdt han selv. Bokførsel foretok han som om den korrekte avgift var betalt. Mislighetene fremgikk nå ikke av selskapets bøker. - - -

Som foran nevnt har Rummelhoff laget falske kvitteringer vedrørende innbetalinger av omsetningsavgift til skattefogden. I en del tilfelle har han imidlertid nøyet seg med å vedlegge regnskapet interne posteringsbilag - «kontorkvitteringer», som er et ark papir med f. eks. følgende påskrift: «Omsetningsavgift bet. med kr. - - -», påført Rummelhoffs signatur. Dette forekommer i alt 11 ganger i årene fra og med 1952.

Side:851

I 5 tilfelle fra og med 1953 foreligger det ikke i regnskapet bilag i det hele tatt for omsetningsavgiften.

På vegne av Facit A/S tilskrev advokat Krefting Fellesbanken A/S den 12/5 1959. I skrivelsen henviste han til stedfunnen konferanse 5/2 1959 og hevdet at banken måtte være økonomisk ansvarlig for dens innfrielse av de falske sjekkene. I brev av 21. s. m. svarte banken at den ikke kunne se at det forelå noe ansvar for den.

Ved Oslo byretts dom av 19/5 1959 ble Rummelhoff dømt til fengsel i 3 år for overtredelse av strl. §270, jfr. §271, strl. §183, første og annet ledd, strl. §182 og strl. §255 jfr. §2 annet ledd i lov om omsetningsavgift av 19/5 1933. Retten fant under tvil at det forelå bedrageri overfor banken og ikke underslag overfor Facit A/S.

Ved stevning av 22/5 1959 har Facit anlagt denne saken mot Staten v/ Finansdepartementet. Etter forgjeves behandlet forliksklage, forkynt 23/12-59 har Facit A/S i medhold av tvistemålslovens §69 trukket Fellesbanken A/S inn i saken ved stevning av 25/2 1960. Søksmålet mot Fellesbanken A/S (saksøkte nr. 2) er subsidiært. Kravet mot banken blir gjort gjeldende for tilfelle av at saksøkeren ikke fullt ut skulle få medhold i saken mot Staten. - - -

Rettens bemerkninger: - - - Retten finner etter foranstående å burde ta saksøkerens subsidiære påstand i saken mot Staten til følge.

Når det gjelder saken mellom saksøkeren og banken skal retten innledningsvis bemerke at banken har frafalt sin kritikk av at saksøkerens revisjon har godtatt de falske kvitteringene for omsetningsavgiften. På den annen side har saksøkeren frafalt anførslen om at banken burde ha oppdaget at de 24 sjekkene var falske og at det var uaktsomt av banken å utbetale så store beløp som sjekkene lød på.

Det er enighet mellom saksøkeren og banken om at en trassatbanks ansvar for innløsning av falske sjekker ikke reguleres av sjekklovens §10, men at det følger av alminnelig obligasjonsrettslige regler. Det er også enighet om at det prinsipielle juridiske utgangspunkt er at banken ikke kan belaste kontohaverens konto sjekker med falsk underskrift, kfr. Holmboe: Chekkloven 9-10. I denne forbindelse gjengis av Grimsvangs avhandling:

«For bankene er sjekken et greit betalingsmiddel. Deres risiko består i at sjekken er falsk utstedt og utstederens navn så godt eftergjort at de ikke kan oppdage det ved innfrielsen. Kan kontoeieren bevise at han ikke har utstedt sjekken, vil banken ikke kunne belaste hans konto, og den må selv bære tapet. Har kontoeieren imidlertid gjennom forsettlig eller uaktsom opptreden muliggjort misbruk av sjekkblanketter, vil han være ansvarlig overfor banken.»

Retten viser videre til Hessler 28: - - -

Videre henvises til A. Helper: Vekselloven og Checkloven afødt xx.xx.413. Det er også enighet mellom saksøkeren og banken om at sistnevnte, om den skal kunne fri seg fra sitt økonomiske ansvar for innfrielsen av de etter 1/1 1952 utstedte 24 falske sjekkene, bare kan oppnå dette ved å reise erstatningskrav mot saksøkeren av samme størrelsesorden som de falske sjekkene.

Banken hevder at den har et slikt erstatningskrav. Den bygger bl.a. på den på sjekkbøkenes omslag inntatte klausul, som er sålydende:

Side:852

«Sjekkboken må oppbevares omhyggelig, utilgjengelig for uvedkommende. For misbruk er kunden selv ansvarlig.» Banken mener at dette er et helt selvstendig «frifinnelsesgrunnlag».

Når banken hevder at forbeholdet i klausulens annen setning er helt generelt, at det refererer seg til ethvert misbruk - også av underordnede - så kan retten ikke være enig i det. Hvis sjekkboken ved innbrudd blir stjålet fra låst pengeskap og senere misbrukt, kan det neppe være tvilsomt at forbeholdet ikke ville kunne gjøres gjeldende mot kontohaveren. Det samme må gjelde dersom banken ved innfrielsen av en falsk sjekk kan påføres uaktsomhet. En av bankene oppnevnt komité uttaler 33-34 i «Regler om sjekktjenesten» angående den her omhandlede klausul:

«Ansvarsklausulen på sjekkheftet (c) er nå tilsynelatende absolutt. Det er rimelig å begrense ansvaret til de tilfelle hvor kontohaveren ikke har oppbevart sjekkblankettene tilstrekkelig omhyggelig, har unnlatt straks å underrette banken når en eller flere blanketter er kommet bort eller har unnlatt å innlevere ubenyttede sjekkblanketter. Komiteen finner dog at kontohaveren i alle tilfelle bør være ansvarlig for misbruk som er muliggjort ved rettsstridig eller forsømmelig forhold av personer som er ansatt hos ham, eller av andre personer som står ham nær.»

Klausulen er altså etter nevnte komités mening bare tilsynelatende absolutt. Etter rettens mening rammer klausulen bare misbruk som er en følge av skjødesløs oppbevaring. Det synes også å fremgå ved direkte lesning av klausulen, dersom man - som antas å være riktig - ser de to setninger under ett. Støtte for sin forståelse av klausulen mener retten også å finne hos Holmboe: Chekkloven 10. - Noe forbehold som omhandlet i siste punktum i forannevnte komitéuttalelse er ikke tatt. Etter foranstående kan retten ikke finne at klausulen er noe «frifinnelsesgrunnlag» i det hele tatt.

Som et annet helt selvstendig «frifinnelsesgrunnlag» har banken påberopt seg ansvar for saksøkeren etter N. L. 3-21-2 for Rummelhoffs misligheter. Heller ikke på dette punkt finner retten å kunne gi banken medhold. Det er ikke av saksøkeren bestridt at Rummelhoff går inn under «Tiener eller anden». Derimot er partene uenige om hvorvidt han har foretatt mislighetene i tjenesten - «derudi». Rummelhoff har handlet utelukkende i egen interesse og bevisst direkte i strid med saksøkerens interesser. Det må vel også sies at det her foreligger en instruksovertredelse av så «helt ekstraordinær og oppsiktsvekkende karakter» at den forvoldte skade ikke kan sies å være foretatt i tjenesten, kfr. Kristen Andersen: Erstatningsrett 209-210.

Som et selvstendig frifinnelsesgrunnlag har banken videre påberopt seg at saksøkeren ikke har reklamert overfor kontoutskriftene. - - -

Som anført foran under den faktiske fremstilling er det uoverensstemmelser mellom saksøkerens og bankens regnskaper. - - - De saksøkte hevder at når nevnte uoverensstemmelser har kunnet passere uoppdaget, så skyldes det svikt hos saksøkerens revisjon. - - -

Som ovenfor anført burde imidlertid mislighetene vært oppdaget i forbindelse med marsterminen 1954. Ved ikke da å reagere som foran nevnt må tallrevisor sies å ha utvist ansvarsbetingende uaktsomhet, en uaktsomhet som har hatt til følge at Rummelhoff fortsatt har kunnet heve falske sjekker og som retten overensstemmende med foranstående mener

Side:853

at saksøkeren må være ansvarlig for å ha til følge at banken må bli erstatningsberettiget for et beløp svarende til summen av de beløp de sjekker representerer som er utstedt etter sjekken (datert 14/4 1954) vedkommende marsterminen 1954. Nevnte sum utgjør kr. 212 000,-. For øvrig blir banken å dømme. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Sigurd Fougner Hagen og kst. lagdommer Knut Hougen med sakkyndige domsmenn, statsaut. revisor Aasmund Standnes og revisor, agent Jacob Hovland):

- - -

Byrettsdommen legger i forholdet til Fellesbanken til grunn at en trassatbank som hovedregel ikke kan belaste kontohaveren for falske sjekker, men at det i dette tilfelle forelå en svikt i revisjonen hos Facit A/S som selskapet måtte bære ansvaret for og som bevirket at banken kunne kreve erstatning hos Facit A/S for det tap som var oppstått etter 14/4 1954. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, og bemerker:

Det er ikke for lagmannsretten påstått av Facit at det fra bankens side er utvist uaktsomhet når banken innfridde de falske sjekker saken gjelder. I saken er det således kun spørsmål om hvorvidt det foreligger et ansvarsgrunnlag hvoretter Facit A/S blir erstatningspliktig overfor banken.

Lagmannsretten finner at Facit A/S er ansvarlig i henhold til N. L. 3-21-2 for bankens tap.

Det må anses på det rene at Ivar Rummelhoff sto i et slikt tjenestlig forhold til Facit A/S at han kunne pådra selskapet erstatningsplikt i henhold til den nevnte lovbestemmelse. Spørsmålet blir derfor kun om Rummelhoffs misligheter, derunder utferdigelsen og benyttelsen av de falske sjekker, kan sies å være foretatt i tjenesten («derudi»).

Lagmannsretten finner at så er tilfelle. Det var en av Rummelhoffs tjenesteplikter å utarbeide oppgaver over omsetningsavgiften og sørge for at avgiften ble betalt. Det var under utførelsen av denne tjenesteplikt at han fant anledning til å begå sine falsknerier og underslå beløp som skulle vært innbetalt til skattefogden i omsetningsavgift. Han var av Facit A/S overlatt sjekkheftene som var utlevert selskapet fra banken. Rummelhoff hadde fullmakt fra selskapet til å medunderskrive sjekkene og kunne alene endossere kryssede sjekker til banken. Denne legitimasjon utnyttet han bl.a. til å heve de falske sjekker han utferdiget til Facits egen ordre.

At Rummelhoff handlet med forsett og at hans skadegjørende handlinger var foretatt i egen interesse, kan etter lagmannsrettens mening ikke befri Facit for ansvar. Det har vært antatt så vel i teori som i praksis i nyere tid at disse momenter i og for seg ikke er ansvarsbefriende for arbeidsherren.

At en ansatt funksjonær i Rummelhoffs stilling med den myndighet og de fullmakter han var blitt utstyrt med av arbeidsherren, benytter seg av mulighetene som er til stede ved falsknerier å tilvende seg pengemidler, kan etter lagmannsrettens mening ikke karakteriseres som en så

Side:854

ekstraordinær og usedvanlig handlemåte at den ligger utenfor det som må anses påregnelig. Lagmannsretten finner med andre ord at det foreligger en «funksjonell sammenheng» mellom tjenesten og den skadegjørende handling.

Lagmannsretten vil tilføye at det legislative hensyn som ofte har vært anført til støtte for reglen i N.L. 3-21-2, nemlig skadelidtes bevisvanskeligheter når det gjelder spørsmålet om arbeidsherren har ført det nødvendige tilsyn, i sterk grad gjør seg gjeldende i et forhold som det foreliggende.

Til støtte for sin anførsel om at N. L. 3-21-2 ikke får anvendelse har Facit bl.a. henvist til Hessler, særlig 88-89. Lagmannsretten bemerker i den anledning at nevnte forfatter vesentlig tar sikte på forholdene etter svensk rett, hvor rettstilstanden synes å være noe annerledes enn i Norge.

Etter det anførte blir Fellesbankens prinsipale påstand så vel i hovedanken som i motanken å ta til følge.

Det blir ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til de andre spørsmål som er reist i saken, bl.a. spørsmålet om hvorvidt et aksjeselskap er ansvarlig overfor tredjemann for feil som måtte bli begått av revisjonen. - - -