Rt-1966-1076
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-06-25 |
| Publisert: | Rt-1966-1076 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 148B/1966 |
| Parter: | Laksevåg kommune (høyesterettsadvokat Erik Dahlen) mot Frydenberg A/S (høyesterettsadvokat Rolf Langlo). |
| Forfatter: | Berger, Hiorthøy, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §57, Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924), Bygningsloven (1924) §19, §40, §43 |
Dommerne Berger, Hiorthøy og Endresen.
Etter begjæring av Laksevåg kommune avga Laksevåg skjønnskommisjon 14. oktober 1963 forsøkstakst etter bygningsloven av 1924 over eiendommer tilhørende Frydenbygg A/S. Fravikelseskjennelse ble avsagt 10. oktober 1964. To dager senere fremsatte kommunens prosessfullmektig begjæring om fullbyrdelse og lensmannen i Laksevåg avsa 20. januar beslutning om å fremme forretningen. Sotra namsrett stadfestet lensmannens beslutning.
Gulating lagmannsrett avgjorde at fullbyrdelsesbegjæringen ikke skal tas til følge og uttalte blant annet:
«Laksevåg herredsstyres vedtak av 3/6 1965, som er sitert i namsrettens kjennelse, gikk ut på samtykke til gjennomføring av ekspropriasjonen, godkjennelse av den begjæring om fravikelseskjennelse og om tiltredelse som kommunens advokat hadde fremsatt, og at utgiftene ved ekspropriasjonen skulle erlegges av Bergen kommune.
I bygningslovens §43 er det bestemt at forsøkstakst kan holdes etter forlangende av formannskapet. Det ligger i selve navnet forsøkstakst at kommunen ikke i og med at det forlanges en slik takst, er forpliktet til å gjennomføre ekspropriasjonen. Heller ikke etter en fravikelseskjennelse er kommunen forpliktet til det, jfr. kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 23. juli 1965 i nærværende sak. Det er derfor en rimelig og hensiktsmessig ordning at forlangende om disse forberedende skritt til en ekspropriasjon kan foretas av formannskapet.
Men det må på den annen side være klart at når bygningslovens §40 tillegger bystyret, i dette tilfelle herredsstyret jfr. §19, myndigheten til å ekspropriere, så må det foreligge et vedtak av herredsstyret før ekspropriasjonen kan gjennomføres. Ekspropriasjonen gjennomføres ved fullbyrdelse av fravikelseskjennelsen. Det må være det kompetente organ - kommunestyret i den kommune eiendommen ligger - som har å fatte endelig ekspropriasjonsvedtak. Da det ikke forelå noe ekspropriasjonsvedtak fra Laksevåg herredsstyres side da lensmannen traff sin beslutning av 20/1 1965, var det den gangen ikke grunnlag for å fremme ekspropriasjonen, og begjæringen om fullbyrdelse skulle ikke vært tatt til følge. Det kan ikke være avgjørende at det under
Side:1077
tvangsforretningen ikke ble fremsatt noen innsigelse fra ekspropriatens side på det grunnlag at det ikke forelå gyldig ekspropriasjonsvedtak, idet manglende innsigelse ikke kunne oppfattes som samtykke til overføring av eiendommen uavhengig av om det forelå vedtak fra herredsstyrets side.
Det kunne være et spørsmål om et vedtak av herredsstyret fattet etter at namsmannen hadde tatt begjæringen til følge, og gående ut på å godkjenne en begjæring som allerede forelå, kunne reparere på den tidligere mangel. Lagmannsretten finner det unødvendig å drøfte dette nærmere, idet godkjennelsen her i alle tilfelle er kommet for sent.
I skjønnslovens §57 er eksproprianten gitt en frist på 1 år (eller 3 måneder fra taksten ble endelig) til å begjære fullbyrdelse av en fravikelseskjennelse. Ifølge Altens kommentar til denne paragraf har formålet vært å gi saksøkeren tid til å områ seg og å sikre saksøkte mot at ekspropriasjonen blir iverksatt etter en takst som på grunn av forandrede forhold ikke gir ham full erstatning.
Når året er omme, er imidlertid områingstiden forbi, og en oversittelse av denne fristen kan ikke repareres ved et senere vedtak av herredsstyret. I motsatt fall ville man, hvis det som i dette tilfelle, forelå fullbyrdelsesbegjæring før ett-årsfristen fra andre enn herredsstyret få følgende 2 alternativer:
Enten måtte kommunen være bundet av en slik begjæring. Men det ville stride mot bygningslovens §40, jfr. §19 om at det er herredsstyret som eksproprierer. Eller herredsstyret ville stå fritt. Men det ville stride mot ett-årsfristen i skjønnslovens §57.
Begjæringen om fullbyrdelse kan etter dette ikke tas til følge.
Lagdommer Madsø, som er kommet til samme resultat som de andre av lagmannsrettens dommere, og som er enig med disse i det som er sagt om at det ikke var grunnlag for å fremme ekspropriasjonen da tvangsforretningen ble holdt, og i at manglende innsigelse fra ekspropriatens side den gangen ikke kan være avgjørende, bemerker videre til spørsmålet om det da namsretten avsa sin kjennelse, var adgang til å fremme ekspropriasjonen: Det må antas at når det etter skjønnslovens §57 kreves at fullbyrdelsesbegjæring skal foreligge innen utløpet av 1-årsfristen, så er meningen at det innen fristens utløp skal foreligge en begjæring hvoretter det med engang kan foretas fullbyrdelse. Da fullbyrdelse ikke kan skje uten vedtak fra herredsstyret, så er det således ikke tilstrekkelig at det innen fristens utløp foreligger en begjæring fra kommunens advokat, selv om herredsstyrets vedtak er truffet i løpet av namsmyndighetens behandling av saken, men etter utløpet av 1-årsrristen. Fristen etter skjønnslovens §57 er således oversittet, og ekspropriasjonen kan ikke fullbyrdes etter det lovlige skjønn, og den lovlige fravikelseskjennelsen som foreligger. - Det er heller ikke rimelig at eksproprianten ved ikke innen rimelig tid å foreta det som skal til fra hans side for gjennomføringen av ekspropriasjonen skal kunne forsinke saken slik at ekspropriaten kan komme til å måtte avgi eiendommen til
Side:1078
en pris som Ikke lenger svarer til prisforholdene, og at ekspropriaten ellers påføres tap. Slikt tap vil han lett kunne påføres, idet han allerede når ekspropriasjonssaken settes igang, innskrenkes i sin rådighet over eiendommen, og det dertil kommer at det ikke antas å være hjemmel for å tildele ham erstatning for tap av renter av ekspropriasjonserstatningen før fullbyrdelsen.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg antar enstemmig at kjæremålet må forkastes og kan i alt vesentlig slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse. Utvalget er således enig i at vedtak om ekspropriasjon av den kompetente myndighet - herredsstyret i Laksevåg - etter bygningsloven av 1924 §40 nr. 1, jfr. §19 nr. 1 er et nødvendig vilkår for gjennomføring av tvangsavståelsen, og at et senere vedtak som først er fattet etter utløpet av fristen i skjønnsloven §57 ikke kan bøte på mangelen.
Etter utfallet av kjæremålet vil den kjærende part måtte tilsvare motparten saksomkostninger også for Kjæremålsutvalget.»