Rt-1966-1078
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-09-09 |
| Publisert: | Rt-1966-1078 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 178B/1966 |
| Parter: | Lars Granli og Anders Moe (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann) mot Sør-Odal kommune v/ ordføreren samt Samferdselsdepartementet v/ Vegdirektoratet (regjeringsadvokaten v/ høyesterettsadvokat Charles Philipson). |
| Forfatter: | Gaarder, Bendiksby, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Domstolloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917), Veiloven (1912) §7, §8, Veiloven (1912), §106 |
Dommerne Gaarder, Bendiksby og Ryssdal.
Sorenskriveren i Vinger og Odal, Olav Svendsen, bestyrte i 1958 et overskjønn etter vegloven angående Sør-Odal kommunes ekspropriasjon av grunn fra Lars Granli og Anders Moe til ombygging og utvidelse av riksvei. I forutsetningene het det:
«Det forutsettes at bestemmelser om å nedlegge den gamle riksveg i sin helhet eller på enkelte strekninger og overlate den til privat veg eller til vedkommende grunneier til fri disposisjon, treffes overensstemmende med de spesielle bestemmelser herom i veglovens §8.»
Under taksten uttalte overskjønnet angående Granlis eiendom: «Det forutsettes at den gamle vegbane legges inn under eiendommen i den utstrekning den støter til». Om Moes eiendom ble uttalt: «Den gamle veg forutsettes å bli lagt til eiendommen i den utstrekning den går over denne».
Kommunen og Vegdirektoratet benyttet seg av skjønnet, tok veigrunnen i besittelse og åpnet den nye vei for trafikk. Den gamle veigrunn ble imidlertid ikke tillagt de to eiendommer. Granli og Moe anla i 1965 søksmål mot kommunen og
Side:1079
Samferdselsdepartementet ved Vegdirektoratet med påstand om at den gamle veigrunn skulle tillegges deres eiendommer, og at de tilkom erstatning for avlingstap og ulempe. Vegdirektoratet anførte blant annet at veivesents representant under overskjønnet ikke uttalte seg om at overskjønnet burde legge til grunn at veigrunnen skulle nedlegges, og at de kompetente myndigheter etter veglovens §7 og §8 avgjør hvordan den gamle veigrunnen skal disponeres.
Regjeringsadvokaten anførte at det var uenighet mellom partene om hva som foregikk under skjønnsforhandlingene, og at sorenskriver Svendsen derfor burde vike sete.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner ikke at det foreligger noen inhabilitetsgrunn etter domstolslovens §106. Utvalget finner imidlertid å burde ta til følge saksøktes begjæring med hjemmel i domstolslovens §108, idet man etter omstendighetene i saken legger avgjørende vekt på at sorenskriveren selv anser seg innabil.
Kjennelsen er enstemmig.»