Rt-1966-11

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-01-08
Publisert:	Rt-1966-11
Stikkord:	Forsikring
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 3
Parter:	Farsund kommune (høyesterettsadvokat A. Abrahamsen) mot Johannes Gabrielsen (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø).
Forfatter:	Eckhoff, Bendiksby, Anker, Roll-Matthiesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Bygningsloven (1924) §31, §32, §40, §42, §43

Dommer Eckhoff: Brødrene Torvald og Johannes Gabrielsen kjøpte i 1946 eiendommen Brogaten 8 i Farsund og drev senere under firma Syvertsen & Co. forretning med trelast og brensel fra eiendommen. Etter Torvalds død i 1955 fortsatte Johannes Gabrielsen for egen regning, og drev forretningen til 17. mai 1964 dag lagerbygningen brant ned. Det ble holdt skadetakst etter brannen, og bygningens dagsverdi ble satt i 155 000 kroner. Denne skade har forsikreren Norges Brannkasse gjort opp overfor Gabrielsen.

Nyverdien, som bestemmes på samme måte som dagsverdien,

Side:12

dog uten fradrag for verdiforringelse ved elde og bruk, ble under taksten satt til 180 000 kroner. Differansen kr. 25 000 holdt Brannkassen tilbake under henvisning til polisens vilkår for utbetaling om at gjenanskaffelse av en bygning som svarte til den ødelagte måtte finne sted innen 2 år. Gabrielsen hadde også tegnet en påbudsforsikring (murtvang) med en forsikringssum på 18 600 kroner. Brannkassen utbetalte heller ikke dette beløp, men fremholdt overfor skadelidte at beløpet ville bli utbetalt såfremt bygningen ble gjenoppført i murtvangstrøk innen 5 år.

Den 26. juni 1964 besluttet formannskapet i Farsund at kommunen skulle kreve forsøkstakst med tanke på å erverve tomten. Bygningsloven av 1924 §43, jfr. §40, sammenholdt med en reguleringsplan av 1954 for Farsund lå til grunn for skjønnsbegjæringen og for de senere skjønn. Jeg nevner her at det er opplyst at Brogaten 8 var bebygd ut til den eldre gatelinje, og at den tidligere regulering av Farsund ikke berørte eiendommen. Men den nye regulering av 1954 forutsatte en utvidelse av Brogaten, og etter denne plan skulle mer enn 1/3 av nr. 8 utlegges til gate.

Kommunen krevde skjønn etter to alternativer: Ekspropriasjon av hele eiendommen på 815,4 m2 (a) og ekspropriasjon av selve gategrunnen på 293 m2 (b). Gabrielsen krevde under henvisning til bygningslovens §42 nr. 4, jfr. nr. 6, erstatning for at tomten ved reguleringen var ødelagt som byggetomt (c). Disse alternativer ble senere lagt til grunn av skjønnsrettene.

Den 23. oktober 1964 ble det avgitt skjønn ved Lyngdal herredsrett - dommerfullmektigen med skjønnsmenn. Gabrielsen fant erstatningen for lav og begjærte overskjønn. Det nye skjønn ble avhjemlet ved herredsretten 14. mai 1965 med sorenskriveren i Mandal som settedommer og med skjønnsmenn fra Mandal. Resultatet av overskjønnet var vesentlig gunstigere for Gabrielsen enn underskjønnet. Gabrielsen fikk heller ikke her støtte i sitt krav om at han tilkom erstatning for tap i næring. Men grunn- og ulempeerstatningene ble forhøyet, og han fikk mot kommunens protest medhold i at han hadde rett til å kreve erstatning for forsikringstapet som skjønnsmessig ble vurdert til henholdsvis 25 000 og 18 600 kroner, til sammen 43 600 kroner.

Erstatningen ble fastsatt etter

«Alternativ a

1. Brogt. nr. 8 tomteverdi kr. 65 232,-

2. Forsikringstap » 43 600,-

Tilsammen kr. 108 832,-

Alternativ b

293 m2 gategrunn, ansatt etter tomteverdi kr. 23 440,-

Ulempeserstatning på den gjenværende tomt » 20 896,-

Forsikringstap som under alternativ a » 43 600,-

Tilsammen kr. 87 936,-

Det bemerkes at retten har lagt til grunn at tomten bare får en nedkjørsel.

Side:13

Alternativ c

Ulempeserstatning fordi tomten blir mindre hensiktsmessig kr. 30 000,-

Forsikringstap som under alternativ a » 43 600,-

Tilsammen kr. 73 600,-

En har også her regnet med bare en nedkjørsel.»

Dessuten ble kommunen pålagt å betale saksomkostninger.

Jeg henviser for øvrig til overskjønnsrettens begrunnelse og konklusjon.

Farsund kommune har påanket overskjønnsrettens avgjørelse til Høyesterett. Anken gjelder først forsikringstapet, og den berører så vel saksbehandlingen (skjønnsgrunnene) som rettsanvendelsen. Dernest angriper kommunen fastsettelsen av ulempeerstatningen under alternativene b og c. Anken gjelder her alene saksbehandlingen idet det hevdes at det kan være tvil om hvorledes skjønnsresultatet er vunnet, jfr. skjønnslovens §28.

Farsund kommune har, når det gjelder forsikringskravene, gjort gjeldende at det for skjønnsretten ikke ble legitimert at Gabrielsen hadde lidt et økonomisk tap. Han hadde da saken ble behandlet for overskjønnet sine krav mot Brannkassen i behold. Skjønnsretten fremholder at det ikke er anvist ham annen brukbar tomt, men det sies ikke noe om han kunne ha skaffet seg en slik tomt selv eller om han har hatt anledning til å overdra kravet til en tredjemann som i tilfelle kunne oppføre en lagerbygning. Skjønnsretten burde nærmere ha redegjort for dette forhold.

Rettsanvendelsen kan heller ikke være riktig etter kommunens mening. Det er først nevnt at det er en misforståelse når kommunen er forstått slik at Gabrielsen ikke hadde anledning til å tegne en forsikring som ville dekke hans interesser. Kommunen benektet ikke at Gabrielsen kunne holde bygningen forsikret på den måte han måtte finne tjenlig. Det kommunen hevdet var at nyverdiprinsippet, som ble innført som et ledd i forsikringsavtalen etter 1954, forutsatte gjenanskaffelse for at sikrede kunne utnytte tillegget på 25 000 kroner. Men fra 1954 av var det på det rene at gjenoppbygging ikke kunne finne sted, jfr. bygningslovens §31 og §32 m. fl. En godkjent regulering gjør sterke inngrep i en eiers disposisjoner av faktisk eller rettslig art uten at det kan kreves erstatning av det offentlige. Det kan derfor ikke godtas at Gabrielsen i en etterfølgende ekspropriasjonssak nyttiggjør seg forsikringen på en måte som er i strid med den nye regulerings forutsetninger. Prinsipielt mener kommunen at det må være likegyldig om forsikringsavtalen er tegnet før eller etter den nye regulering, og under enhver omstendighet måtte Gabrielsen selv ha risikoen for hvorvidt nyverdien kunne bli utbetalt etter brannen. Den ankende part har gjort gjeldende lignende betraktninger i forbindelse med påbudsforsikringen eller murtvangtillegget på 18 600 kroner. Dette tillegg forutsetter også gjenoppbygging.

Kommunen har videre hevdet at saken ikke står i noen

Side:14

annen stilling i og med at Gabrielsen har krevd erstatning under henvisning til bygningslovens §42 nr. 4, jfr. nr. 6. Disse bestemmelser gjelder ubebygd grunn eller grunn etter at bebyggelsen er fjernet, men de gir etter den ankende parts mening ikke motparten grunnlag for å bygge et krav på en tidligere bebyggelse.

I forbindelse med anken over saksbehandlingen er det bemerket at skjønnsretten har satt ulempeerstatningen under alternativ b, som forutsetter ervervelse av 293 m2, til 20 896 kroner. Men for alternativ c, som forutsetter at ingen del erverves, er den satt høyere, nemlig til 30 000 kroner. Ved underskjønnet ble det antatt at ulempen måtte bli størst under alternativ b, hvor erstatningen ble satt til 18 000 kroner, mens den under c ble redusert til 10 000 kroner. Etter kommunens syn burde overskjønnsretten, når den kom til et så forbausende resultat, ha gitt en nærmere redegjørelse. Men den savnes, og skjønnet bør også av den grunn oppheves.

Det er fra kommunens side nedlagt påstand:

«1. I Lyngdal herredsretts overskjønn av 14/5 1965 utgår den fastsatte erstatning for forsikringstap kr. 43 600,-.

2. Overskjønnet oppheves og henvises til ny behandling for overskjønnsretten for så vidt angår den i alternativene b) og c) fastsatte ulempeserstatning.

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Johannes Gabrielsen har hevdet at overskjønnsrettens avgjørelse er riktig på de punkter avgjørelsen er angrepet, og han har nedlagt påstand:

«Overskjønnet stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part.»

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som den forelå ved overskjønnet. Jeg nevner dog at det for Høyesterett er opplyst at nyverdien automatisk ble gjennomført for alle Brannkassens forsikringer 1. mai 1961. Påbudsforsikringen har ikke vært obligatorisk, og det er opplyst at den var gjeldende for Gabrielsen 12. mai 1958. Den er formentlig av eldre dato uten at partene har kunnet opplyse når den trådte i kraft. Jeg tilføyer at Farsund kommune under henvisning til overskjønnsrettens bemerkning om at det var en forutsetning for Gabrielsens erstatning av forsikringstapet at han samtykket i at kommunen trådte inn i forsikringskontrakten, gjorde en henvendelse til Brannkassen. Kommunen meddelte da at den ville overveie å erverve Brogaten 8 for å oppføre en rutebilstasjon, og den forespurte om beløpet kr. 43 600 i så fall ville bli stilt til disposisjon. Brannkassen, som har inntatt det standpunkt at en gjenanskaffelse måtte gjelde en lagerbygning på samme eller en annen tomt, fant imidlertid ikke å kunne gi tilsagn om utbetaling.

Jeg antar at kommunens anke ikke kan føre fram.

Når det gjelder forsikringstapet, viser jeg til begrunnelsen i skjønnet. Jeg legger som skjønnsretten til grunn, og det er heller

Side:15

ikke bestridt fra kommunens side, at Gabrielsen kunne holde bygningen forsikret på de vilkår som her foreligger. I og med brannen fikk han da et krav mot forsikreren på 43 600 kroner utover bygningsskaden. Dette var et aktivum som var betinget av gjenanskaffelse av en ny bygning istedenfor den gamle, og det er på det rene at i forhold til forsikreren kunne bygningen oppføres enten på branntomten eller skaffes på en annen tjenlig tomt, og at kravet kunne overdras en tredjemann som ville bygge. Skjønnsretten har videre konstatert at Gabrielsen har lidt et tap når tomten fratas ham eller gjøres ubebyggelig, og det ikke har vært mulig å skaffe annen brukbar tomt. Dette tap er etter hva retten har fastslått en følge av ekspropriasjon. Etter min oppfatning kan man ikke si at denne avgjørelse må bero på en uriktig rettsanvendelse eller at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige. De øvrige ankegrunner vedrørende forsikringstapet kan heller ikke føre fram.

Når det gjelder det annet ankepunkt, finner jeg å kunne innskrenke meg til å bemerke at jeg antar at ulempeerstatningen under alternativ b må ses i sammenheng med grunnerstatningen som er gitt under dette alternativ. Beløpet blir til sammen 44336 kroner, og jeg er enig med ankemotparten i at under denne synsvinkel blir det ikke noen inkonsekvens i at ulempeerstatningen er mindre under alternativ b enn under c.

Jeg er dermed kommet til det resultat at skjønnet må stadfestes. Kommunen må videre betale saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lyngdal herredsretts overskjønn av 14. mai 1965 stadfestes for så vidt det er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Farsund kommune til Johannes Gabrielsen, Farsund, 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Roll-Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Petter Wildhagen med skjønnsmenn):

- - -

Skjønnsretten bemerker:

Saksøktes tomt er 815,4 m2. Den er lang og smal, i den ene ende er den 8,38 mtr., i den annen 18,14 mtr. Ved reguleringen berøves den 293 m2 til gategrunn langs den ene langside. Den annen langside grenser til sjøen. - - -

Side:16

Etter rettens skjønn får tomten etter reguleringen en fasong som reduserer den betydelig som byggetomt både ved at arealet blir så knapt og ved at den får en uheldig fasong. Utenfor er det så dypt at en oppfylling utover i sjøen vil bli en så stor affære at det ikke vil være regningssvarende for en privatmann å gå igang med det. Tomten blir etter rettens mening uskikket til å bebygges på en etter forholdene regningssvarende måte. Om dette er partene på det nærmeste enige. Av den tidligere bebyggelse er der nu bare forbrendte rester igjen og disse har ingen verdi. Partene er enige om at tomten skal ansees som ubebygget. - - -

Saksøkte har påstått at han også må bli tilkjent erstatning for reduksjon av forsikringsbeløpene fordi han ikke kan bygge opp igjen. - - -

Retten tar til følge saksøktes krav på erstatning av de kr. 25 000,- som er differansen mellom nyverdien og dagsverdien. Der er ikke anvist saksøkte noen annen brukbar tomt. Når han nu mister tomten så taper han også kr. 25 000,- av trygdesummen. Dette er en følge av ekspropriasjonen. Retten viser der til Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett 1947 264-65. Det kan etter rettens mening ikke være avgjørende at den polise saksøkte nu har, er tegnet i 1960, mens reguleringen av 1954 var gjeldende. Bygningen sto der før den tid og saksøkte må til tross for reguleringen kunne holde sine bygninger forsikret på den mest hensiktsmessige måte. En regulering kan bli forandret og han må også kunne regne med en større eller mindre sannsynlighet for at kommunen ville hjelpe ham til en annen tomt eller at han selv kunne skaffe seg en annen tomt.

Retten finner at murtvangsbeløpet står i samme stilling.

Hva angår differansen mellom nyverdi og dagsverdi har retten funnet at saksøktes tap er kr. 25 000,-. Hva murtvangsbeløpet kr. 18 600,- angår har retten foretatt en vurdering og er blitt stående ved å kunne sette tapet til kr. 18 600,-. - - -

Kommunen har anført at hvis retten kommer til det resultat at forsikringstapet skal erstattes må forutsetningen være at kommunen får anledning til å inntre i kontrakten med forsikringsselskapet. Kommunen har ikke lagt ned noen direkte påstand om dette, men har anmodet om at retten i sine premisser uttaler at dette har vært skjønnets forutsetning. I den anledning skal skjønnsretten uttale at den har gått ut fra som en forutsetning for at saksøkte gis erstatning for forsikringstapene at kommunen får anledning til å tre inn i forsikringskontrakten med Norges Brannkasse. - - -

Side:17