Rt-1966-1109
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-09-24 |
| Publisert: | Rt-1966-1109 |
| Stikkord: | Tolking |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 92 B |
| Parter: | Molde kommune (advokat Helge Vinje - til prøve) mot Romsdals Uldvarefabrik A/S (høyesterettsadvokat Nikolai Helseth). |
| Forfatter: | Ryssdal, Rode, Roll-Matthiesen, Bendiksby, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Vasdragsloven (1887), Tvistemålsloven (1915) §150, §22, §23, §323, Vassdragsloven (1940) §8 |
Dommer Ryssdal: Som eier av eiendommen Moldegård gnr. 25 bnr. 1 i det daværende Bolsøy herred inngikk grosserer Ulrich Møller 16. juni 1909 kontrakt med Romsdals Uldvarefabrik A/S om bortfesting av en tomt ved Moldeelven og 30. juni 1909 kontrakt med Molde kommune om overdragelse av Moldeelven med tilhørende vann, vannrettigheter m.v. Ved stevning av 23. oktober 1964 til Romsdal herredsrett reiste ullvarefabrikken sak mot kommunen fordi kommunen etter fabrikkens oppfatning har disponert vannet i elven på en måte som gjør inngrep i fabrikkens rettigheter etter kontrakten av 16. juni 1909. Det forbruk og den regulering som byens vannforsyning fører med seg, har ledet til at fabrikken i den senere tid ikke er blitt sikret tilstrekkelig driftsvann til sine anlegg. Dette gjelder selv om ca. 80 % av vannet i elven fortsatt renner fritt. Vannverkets forbruk er for øvrig stigende, og det må ventes at Moldeelven nedenfor vanninntaket kan bli omtrent tørr på den tid da vannforbruket er størst.
Romsdal herredsrett avsa 3. februar 1965 dom med denne domsslutning:
«Molde kommune frifinnes.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Romsdals Uldvarefabrik A/S påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 13. oktober 1965 avsa dom med denne domsslutning:
«Molde kommune plikter alle arbeidsdager i tiden kl. 7.30 til kl. 17.00 å la minst 200 - tohundre - liter pr. sekund komme frem til Romsdals Uldvarefabrik A/S rørinntak.
Saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet en lagdommer og den ene av to domsmenn kom til samme resultat som herredsretten.
Molde kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til
Side:1110
herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Romsdal herredsrett med avhør av styreformannen i ullvarefabrikken og to vitner, hvorav det ene er nytt for Høyesterett.
For Høyesterett har ullvarefabrikken godtatt lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering av at fabrikkens krav på driftsvann kan settes til minimum 200 liter pr. sekund. For øvrig står saken i samme stilling som for lagmannsretten.
Molde kommune har prinsipalt gjort gjeldende at det ikke er motstrid mellom de to kontrakter Møller inngikk i 1909, idet kontrakten av 16. juni 1909 ikke gir fabrikken rett til noe minstekvantum driftsvann til sine anlegg. Subsidiært har kommunen hevdet at kommunen etter kontrakten av 30. juni 1909 i forhold til eieren av Moldegård har rett til å disponere vannet på den måten som den har gjort, og at kommunen også i forhold til fabrikken har adgang til slik disponering fordi fabrikken ved påtegning av 6. november 1909 vedtok kontrakten av 30. juni 1909 som bindende for seg. Romsdals Uldvarefabrik A/S har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og i begrunnelsen. For øvrig har begge parter i det vesentlige grunngitt sin oppfatning på samme måte som for herredsretten og lagmannsretten.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«Molde kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
«I. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.
Subsidiært: Molde kommunes rettigheter etter kontrakt av 30. juni 1909 gir ikke rett til vannforsyning til et større distrikt enn det som lå innenfor bygrensen i 1909, subsidiært før sammenslåingen av Molde og Bolsøy i 1964.
II. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som herredsretten og lagmannsrettens mindretall har gitt.
Jeg nevner først at kommunen ved sin disponering av vannet i Moldeelven ikke har gått lenger enn den etter innholdet i kontrakten av 30. juni 1909 skulle ha adgang til. Da ullvarefabrikken ved påtegning av 6. november 1909 vedtok den nevnte kontrakt som bindende for seg, er det etter min mening ikke nødvendig å ta standpunkt til kommunens anførsel om at fabrikken etter sin egen kontrakt av 16. juni 1909 ikke fikk noen egentlig rett til driftsvann. Iallfall har fabrikken ved påtegningen av 6. november 1909 godtatt at eieren av Moldegård gav kommunen «uindskrenket dispositionsret over elvens vandføring», at fabrikken ikke kunne «relse noget krav på slipping av vand», og at kommunen fikk rett til «vilkårlig regulering efter eget behov» og «bortledning eller anden konsum av vandet, om der derfor til forbedret vandledning eller i driftsøiemed skulle bli behov». Den eneste begrensning som ble gjort, var at «det vand der ikke forbrukes av
Side:1111
byens vandledning, altid føres tilbake til det gamle elveleie ...» Etter kontraktens innhold skulle da kommunen ha adgang både til å bruke elven som kilde for alminnelig vannforsyning og til å foreta slik regulering som kommunen i den anledning finner nødvendig.
Ullvarefabrikken har for Høyesterett gjentatt sin tidligere anførsel om at kommunen ifølge vassdragslovens §8 - og tilsvarende bestemmelse i den tidligere vassdragslov - ikke «uten særlig adkomst» har rett til å øke eller minske vannføringen i Moldeelven. I den anledning anser jeg det tilstrekkelig å vise til at kommunens rettigheter over vannet i elven knapt kunne ha vært beskrevet på noen mer ubetinget måte enn det ble gjort i kontrakten av 30. juni 1909.
Jeg kan heller ikke finne at ullvarefabrikken ved sin påtegning av 6. november 1909 tok forbehold om at vannføringen i elven skulle være så stor at fabrikken til enhver tid fikk tilstrekkelig driftsvann til sine anlegg. På samme måte som herredsretten og lagmannsrettens mindretall antar jeg at fabrikken ved det forbehold som ble tatt, bare presiserte at fabrikken fortsatt skulle ha adgang til å bruke sin dynamo til produksjon av elektrisk kraft for eget behov.
Spørsmålet er så om ullvarefabrikken likevel har krav på et minstekvantum driftsvann fordi kontrakten av 30. juni 1909 tok sikte på at vannet i Moldeelven for en vesentlig del skulle gå til kommunens kraftverk, og fordi ullvarefabrikken ved sin vedtakelse av kontrakten la til grunn at den ville være sikret driftsvann så lenge kraftverket ble drevet. Jeg har her vært i noen tvil, men jeg finner at kontrakten av 30. juni 1909 også med henblikk på fremtidens uvisse muligheter gav kommunen fri adgang til å disponere vannet i Moldeelven, og at dette må være avgjørende selv om forholdene etter hvert utviklet seg annerledes enn partene forutså da fabrikken i sin tid vedtok kontrakten. Kommunen påtok seg ikke å sørge for at ullvarefabrikken til enhver tid skulle få det driftsvann den trengte for å utnytte sin egen dynamo, og i likhet med lagmannsrettens mindretall finner jeg ikke å kunne gå ut fra at en slik rett ble forutsatt av fabrikken og godtatt av kommunen.
Etter min mening kan heller ikke ullvarefabrikkens subsidiære påstand tas til følge. Den omstendighet at uttrykket «byens vandledning» er benyttet i kontrakten av 30. juni 1909 kan ikke lede til at kommunen bare kan levere vann innenfor byområdet som det var i 1909. Ullvarefabrikken kan heller ikke ha grunnlag for å motsette seg at kommunen leverer vann til abonnenter utenfor byområdet som det var før Molde og Bolsøy ble slått sammen i 1964. Det ble for øvrig lenge før sammenslutningen levert vann til abonnenter i det daværende Bolsøy herred. Når det legges til grunn at kommunen ikke har plikt til å sørge for at ullvarefabrikken får et minstekvantum driftsvann - og det er dette jeg før er kommet til - kan fabrikken etter min mening i det hele ikke reise noen innvending mot at kommunen bruker
Side:1112
Moldeelven som kilde for den alminnelige vannforsyning i de distrikter som det er naturlig å knytte til «byens vandledning».
Etter dette er jeg kommet til at herredsrettens dom bør stadfestes. Jeg er enig med herredsretten i at det var grunn for partene til å få domstolenes avgjørelse, og etter den tvil saken har frembudt, antar jeg at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Bendiksby og Gaarder: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh):
Ved bygselkontrakt av 14. april 1875, tinglyst 7. januar 1876 bortfestet daværende eier av Moldegård, Hans Thiis Møller til «Elvebakken interessentskab» (en fyrstikkfabrikk) «en grund paa østre side av elven med vandindtag fra faldet nærmest nedenfor mit springvand og ferskvandsintag». Det skulle betales en engangsavgift på 200 spd. og deretter 50 spd. årlig.
I kontrakten heter det bl.a.:
«2. Moldegaards eier skal have fuldstændig og uindskrænket ret til at disponere paa hvilkensomhelst mande han forgodtbefinder over elvens vand ogsaa fra høiere fald eller steder saaledes at vandet kan udmunde i elven nedenfor foranmeldte vandindtag - - -».
Moldegaard drev bl.a. guanomølle og sagbruk lenger nede i elven.
I 1909 var driften av fyrstikkfabrikken opphørt. Det ble det år stiftet et nytt selskap, A/S Romsdals Uldvarefabrikk som kjøpte fyrstikkfabrikkens bygninger og øvrige anlegg og som den 16. juni 1909 inngikk en arvefestekontrakt med Ulrich Møller, som nå var blitt eier av Moldegaard. Ved denne kontrakt bortfalt den tidligere kontrakt Moldegaard hadde hatt med fyrstikkfabrikken. Kontrakten bygget i vesentlige deler på bestemmelsen i den eldre kontrakt, bl.a. medfulgte «al den vandret som tidligere har tillagt Elvebakkens eller Molde Tændstikfabrikens eiendom». Det var også inntatt bestemmelse om at vannledningen til sagbruk m.v. på Moldegaard kun skulle benyttes når der var overflod av vann så dens bruk ikke var til hinder for festerne. Videre het det bl.a.:
«Fæsteretten gjelder for det foran nævnte aktieselskap, sålænge dette bestaar samt eier og bruker fabrikkbygningen på tomten og kan overdrages enhver - enkeltperson eller selskap - som senere måtte eie sådanne bygninger på tomten og der driver industriel virksomhet.»
Avgiften skulle være kr. 250,- pr år de første 10 år, de neste 10 år kr. 300,- pr år og deretter kr. 400,- pr år. Kontrakten ble tinglyst 6. august 1909.
Omtrent samtidig med inngåelsen av denne kontrakt forhandlet Ulrich Møller med Molde kommune om salg av Moldeelven med kilder og
Side:1113
ved kontrakt av 30. juni 1909, tinglyst 2. okt. s. å. overdro han elven med tilhørende vann m.v. som har utløp til elven «helt ned til og med byens gamle vandindtak» (som altså lå høyere oppe i elven enn Uldvarefabrikkens anlegg) og det heter videre:
«og gir kommunen uindskrænket disposisjonsret over elvens vandføring, og likeledes at ikke eieren av den nedenfor liggende del av elven kan reise noget krav på slipping av vand (heri også indbefattet fyrstikfabriken). Kommunen har foruten vilkårlig regulering efter eget behov tillike ret til bortledning eller anden konsum av vandet, om der derfor til forbedret vandledning eller i driftsøiemed skulde bli behov - dog således at det vand der ikke forbrukes av byens vandledning, altid føres tilbake til det gamle elveleie umiddelbart nedenfor byens gamle vandindtak - samt gir Molde kommune fri grund til kraftstation, ny brandstasjon og til et elektrisitetsverks samtidig anlegg - - - - samt fri ret til anlæg av nye indtaksdammer og reguleringsdammer såvel for elektrisitets- som vandværk - - -.»
Kommunen skulle betale Møller kr. 20 000,- og dessuten fikk Moldegaard rett til avgiftsfri levering av 42 KW elektrisk strøm fra det nye kommunale elektrisitetsverk. (Kommunen forbeholdt seg etter forløpet av 35 år fra 1. januar 1910 å avløse plikten til å levere gratis strøm og det er senere gjort). Moldegaards eier forpliktet seg til i de nedenfor byens gamle vanninntak værende fall ikke å anlegge noe anlegg i konkurranse med det kommunale elektrisitetsverk.
Uldvarefabrikkens kontrakt med Møller ble 6. november 1909 forsynt med en påtegning, tinglyst 8. s. m. og undertegnet av fabrikkens styre. Denne påtegning lyder:
«Kontrakten mellom grosserer Ulrich Møller og Molde kommune om kjøp av Molde-elven m v. vedtas som bindende for A/S Romsdals Uldvarefabrik i forhold til Molde kommune, dog således at uldvarefabriken naturligvis uhindret kan utnytte sin vandkraft til dynamo for eget behov av elektrisk lys og kraft».
Uldvarefabrikken anskaffet ved starten i 1909 en dynamo på 125 HK og senere - i 1912 - ytterligere en dynamo og drev til å begynne med bare med egen kraft. Senere har fabrikken også leiet strøm fra det kommunale elektrisitetsverk. Driften av fabrikken opphørte i 1958/59 av grunner som ikke hadde direkte sammenheng med at det ble forlite vann. Men opp gjennom årene har det flere ganger vært uenighet mellom fabrikken og Molde kommune om utstrekningen av de rettigheter partene hadde, uten at saken dog ble satt på spissen. Kommunens elektrisitetsverk i Molde-elven som i årene like etter anlegget var rikelig stort nok for behovet, ble etterhånden altfor lite og fikk mindre og mindre betydning. Kommunen dekket allerede fra 1920-årene det vesentlige av sitt behov fra Istad kraftselskap og fikk i slutten av 1950 også Aurakraft. Det gamle verk gikk mere og mere over til bare å være en liten reserve og ble tilslutt helt nedlagt. Til gjengjeld fikk elvens tilsig stadig større betydning for utnyttelse til vannverksbehov. Byen vokste både innenfor de grenser som gjaldt i 1909 og byområdet ble utvidet både i 1915 og ennå mere fra 1/1 1952 med innlemmelse av deler av Bolsøy kommune. Og fra 1/1 1964 er Bolsøy og Molde kommuner slått helt sammen. Allerede fra begynnelsen av 1930 fikk endel abonnenter i Bolsøy tilknytning
Side:1114
og dette øket etterhvert. Det nye fylkessykehus som opprinnelig lå i Bolsøy fikk vann fra Molde og nå forsyner byens vannverk befolkningen i et betydelig område både vest og øst for den opprinnelige by. Vannverkets gjennomsnittlige døgnforbruk er nå beregnet til 9700 m3/døgn som svarer til 20 % av total avrenning. 80 % renner fremdeles fritt, vesentlig som følge av lekkasje i demningene, men forbruket er stadig stigende og det er på det rene at man etter hvert må regne med at elven nedenfor vanninntaket vil kunne bli omtrent tørr om dagen når vannforbruket er størst. - - -
Sakens behandling er med begge parters samtykke blitt oppdelt i medhold av tvistemålslovens §150 slik at det ved hovedforhandlingen som ble holdt 29. og 30. januar 1965 foreløpig er holdt utenfor saksøkerens erstatningskrav (påstandens pkt. 3), hvis behandling også ville medføre nødvendigheten av domsmenn - etter tvistemålslovens §323 jfr. §22. For den del av saken som behandles nå er ikke domsmenn krevet og det ansees heller ikke nødvendig, jfr. §23.
Saksøkeren gjør gjeldende idet han foreløpig ser bort fra betydningen av påtegningen av 6. november 1909:
Saksøkerens kontrakt med Møller er eldre enn kommunens kontrakt og går derfor foran denne hvis de står i strid med hinannen. Kommunen og Møller kunne heller ikke disponere over elven til skade for nedenfor liggende rettighetshavere som saksøkeren. Dette følger umiddelbart av §8 i vassdragsloven av 15. mars 1940 og tilsvarende gjaldt også etter den tidligere vassdragslov av 1887. Bestemmelsen i kommunens kontrakt om at de nedenfor liggende eiere - herunder fyrstikkfabrikken - ikke har noe krav på slipping av vann, er derfor uforbindende.
Også forutsetningene dengang kontrakten ble opprettet viser at det ikke var meningen at det skulle legges hindringer i vegen for saksøkerens drift. Også kommunen var meget interessert i at fabrikken kom i gang og skaffet den dengang industrifattige kommune en ny virksomhet. Man ville gi den nye bedrift varig og sikrere drift. Ordene om uinnskrenket disposisjonsrett kan ikke tas på ordet. Man tenkte dengang ikke meget på utvidelse av vannverk, men fortrinnsvis på elektrisitetsverket. Og kommunens elektrisitetsverk var ikke på noen måte til skade for saksøkeren, men var tvertom til fordel også for denne. Her vil vannet etterat kommunen har brukt det i sine turbiner, fortsatt flyte i elven nedenfor. Helt annerledes er det med konsum til vannverk hvor det blir forbrukt og ikke kommer andre tilgode. Når det heter at kommunen har rett til bortledning eller annen konsum av vannet til forbedret vannledning tar dette som også kontrakten sier bare sikte på det som forbrukes av «byens vandledning» - det vil si det byområde som eksisterte i 1909. Noen adgang til å levere vann til et utvidet byområde eller til deler av Bolsøy ga kontrakten ikke. Saksøkeren var ikke klar over at det alt i 1930-årene ble levert vann til deler av det daværende Bolsøy, men ville forøvrig ikke lagt så stor vekt på det dengang sålenge elektrisitetsverket var igang - der måtte det jo likevel slippes det nødvendige vann til dettes bruk. Da saksøkeren ble oppmerksom på vannledningen til sykehuset tok han dog saken opp.
I prinsippet må det hevdes at kommunens rett til vannforsyning fra elven ikke strekker seg lenger enn til å dekke byområdet av 1909. At
Side:1115
dette område derimot nå bruker mere vann enn dengang, får man finne seg i. Saksøkeren vil forøvrig prinsipalt nøye seg med å kreve sluppet så meget vann at fabrikken i arbeidstiden kan drive en turbin med effektive 100 HK som omtrent svarer til den opprinnelige installasjon.
Påtegningen av 6. november 1909 forandrer intet i saksøkerens rett til nødvendig driftsvann. Det heter jo uttrykkelig at fabrikken «naturligvis uhindret kan utnytte sin dynamo for eget behov av elektrisk lys og kraft». Det er ganske utenkelig at saksøkeren skulle ha ment å fraskrive seg krav på å få tilstrekkelig vann til dette, og saksøkerens styreformann, konsul Theodor Berg som var med i forhandlingene i 1909 har i sin partsforklaring gitt uttrykk for hva meningen var med påtegningen. Det var bare at saksøkeren i likhet med Møller forpliktet seg til ikke å selge elektrisk energi i byområdet i konkurranse med det kommunale verk.
Når saksøkte har gjort inngrep i saksøkerens vannrettigheter og akter å fortsette med dette, plikter han ta skritt til å ekspropriere disse. Saksøkeren må selv kunne kreve ekspropriasjon og ta de nødvendige skritt hertil, men han kan også forlange at saksøkte går til ekspropriasjon. Det henvises bl.a. til Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett (1947) 149.
Saksøkte protesterer mot kravet om å dømmes til å fremme ekspropriasjon. Kommunen har ikke ment å gripe inn i noen rett saksøkeren har og skulle det vise seg at den det har gjort, vil den stå fritt om den skal gå til ekspropriasjon eller om den skal innrette seg slik at saksøkeren fremtidig får det vann han måtte ha krav på - rent teknisk sett er det intet i vegen for at dette i så fall kan ordnes.
Hva realiteten angår, hevder saksøkte at kommunen ikke har foretatt seg annet enn det den etter sin kontrakt har rett til. Det består i seg selv ingen motstrid mellom de to kontrakter. Møller hadde - hverken overfor fyrstikkfabrikken i 1875 eller overfor saksøkeren i 1909 - gitt fra seg sin uinnskrenkede disposisjonsrett over elvens vandføring. Han har bare overlatt de to fabrikker visse vanninnretninger og tok allerede i 1875- kontrakten som saksøkerens kontrakt er en videreføring av forbehold om å lede vannet utenfor det omhandlede fall. Og kommunen har konsekvent hevdet dette syn hele tiden. I 1912 magasinerte elektrisitetsverket vann til skade for saksøkeren og resultatet av den korrespondanse som da fant sted mellom partene var at saksøkeren måtte gå med på å betale en symbolsk avgift for å få vann. Også ellers har kommunen gjennom tidene disponert som den mente var riktig. Alt fra 1930-årene er vann levert til deler av det daværende Bolsøy, og saksøkeren hadde hatt all oppfordring til å gripe inn før hvis han mente at hans interesser var krenket. Og under enhver omstendighet har saksøkeren ved sin påtegning av 6. november 1909 godtatt kommunens kontrakt.
Retten til bortledning av vann til bruk for «byens» vannverk inneholder ingen geografisk begrensning til det daværende byområde, men tar sikte på det vannverk byen til enhver tid måtte drive i elven. Kommunen fikk nettopp påtegningen for å kunne stå helt fritt og hadde vel ikke villet anlegge elektrisitetsverket uten denne sikkerhet. Konsul Berg var selv interessert i at verket kom istand. Det er mulig at han i 1909 regnet med - og hadde grunn til å regne med - at elektrisitetsverket ville bli drevet i overskuelig fremtid. Men rettslig bindende kunne en
Side:1116
slik forutsetning ikke være. Etter kontrakten med Møller ville elektrisitetsverket for å kunne skaffe ham den avtalte strøm bestå iallfall i 35 år og mere enn en slik driftstid kunne saksøkeren ikke rettslig sett basere sine disposisjoner på.
Forbeholdet om at saksøkeren «naturligvis uhindret kan utnytte sin vandkraft til dynamo for eget behov av elektrisk lys og kraft» tar ikke sikte på å gi saksøkeren et ubetinget krav på til enhver tid å få disponere det nødvendige vann hertil, jfr. i denne forbindelse også korrespondansen i 1912.
Forbeholdet og påtegningen har som også konsul Berg har forklart, sammenheng med konkurranseforbudet i kommunens kontrakt og det nevnte forbehold gir bare uttrykk for at dette konkurranseforhold ikke utelukker saksøkeren fra å drive sin egen dynamo.
Under hovedforhandlingen har foruten styreformannen Theodor Berg også hans sønn og medlem av styret Rolv Berg gitt partsforklaring. Som vitner er avhørt saksøkerens tekniske konsulent, ingeniør Tønnes Haukebø og byingeniør Arild Waagbø.
Retten ser saken slik:
Når det gjelder kravet om at saksøkte skal pålegges å ta skritt til å få fremmet ekspropriasjonssalg er retten enig med saksøkte. En finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt det i visse tilfelle kan pålegges en person eller institusjon som krenker en annens vannrettigheter en plikt til å ekspropriere. Avgjørende for denne sak er at kommunen har gitt uttrykk for at dersom retten måtte komme til det resultat at saksøkerens rettigheter er gått for nær, vil kommunen som et alternativ ta opp til overveielse å finne en ordning hvorved en slik tilstand opphører og kommunen kan da etter rettens oppfatning ikke uten videre pålegges å gå ekspropriasjonsvegen.
Hva saken forøvrig angår, er det på det rene at saksøkeren ved sin påtegning av 6. november 1909 har vedtatt kontrakten mellom Møller og kommunen alene med det nevnte forbehold om uhindret å utnytte sin dynamo.
Retten finner at denne klausul objektivt sett ikke kan trekke så langt som saksøkeren mener. Man finner at den naturligste måte å lese den på er, som kommunen hevder, at den ikke gir saksøkeren noen ubetinget rett til alltid å få så meget vann at dynamoen kan benyttes til eget bruk, men at den bare gir saksøkeren en rett til - uten hensyn til kommunens ønske om å være eneleverandør av strøm, å bruke dynamoen når det er nok vann til dens bruk. Retten bestyrkes i dette syn for det første av ordet «naturligvis» - det kan ikke ansees som selvsagt eller absolutt naturlig at kommunen skulle gå med på en ubetinget plikt til å skaffe nødvendig driftsvann til dynamoen. I nødsfall kunne jo saksøkeren leie strøm av kommunen. For det annet viser resultatet av episoden i 1912 at kommunen dengang steilt hevdet at den hadde rett til avstengning hvis kommunens eget behov tilsa det og at saksøkeren dengang fant å måtte bøye av og å betale en riktignok nærmest symbolsk avgift for å få vann til turbinen.
Retten finner således å måtte bygge på at kommunens kontrakt med Møller er bindende for saksøkeren, både når det gjelder vilkårlig regulering og retten til bortledning og konsum av vannet.
Avgjørende blir da hvordan man skal fortolke uttrykkene om at
Side:1117
vann som ikke forbrukes av «byens» vannledning skal føres tilbake til det gamle elveleie. Denne fortolkning er ikke helt opplagt, men retten er kommet til at kommunen også på dette punkt må gis medhold. Det er tidligere i kontrakten uttrykkelig sagt at fyrstikkfabrikken (eller nå saksøkeren) ikke har noe krav på slipping av vann. Og begrensningen til å gjelde det som forbrukes av byens vannledning, kan vanskelig begrenses til bare å gjelde den del av den nåværende by som dengang lå innen byens grenser i 1909. Også på dette punkt viser den historiske utvikling at kommunen uimotsagt gjennom lang tid har levert vann til abonnenter utenfor byområdet av 1909 gjennom byens vannverk i Moldeelven.
Etter dette finner retten at kommunen må frifinnes. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann Gunnar Nissen, lagdommer Kr. Fr. Myrdahl og byskriver Leif Rønning med domsmenn):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Både kontrakten med Elvebakkens interessentskap (Fyrstikkfabrikken) av 1874 og kontrakten med Romsdal Uldvarefabrik av 1909 tar sikte på industriell utnyttelse av vannkraften i Moldeelven. Kontrakten av 1909 avløste den tidligere kontrakt, men bygget, som fremholdt av herredsretten, i vesentlige deler på den eldre kontrakt, idet den blandt annet omfatter den vannrett som tidligere var tillagt Fyrstikkfabrikkens anlegg. Begge kontrakter må sees på bakgrunn av bortfesteren Møllers utnyttelse av elven til industriell bruk, til gårdsbruk og til vannforsyninger. I kontrakten av 1874 har Moldegårds eiere forbeholdt seg at han «skal have fullstendig og uinnskrenket rett til at disponere på hvilken som helst måte han for godt befinner over elvens vann også fra høyereliggende fall eller steder, således at vannet kan utmunde i elven nedenfor foranbenevnte vanninntak». (dvs. nedenfor Fyrstikkfabrikkens eiendom). Etter dette kan det se ut som utnyttelsen av vannkraften helt og holdent er avhengig av Moldegårds disposisjoner i egen interesse. Det fremgår dog av begge kontrakter at denne disposisjonsrett er begrenset på forskjellig måte. Både kontrakten av 1874 og kontrakten av 1909 har bestemmelser om at festeren for å motvirke ugunstige disposisjoner fra Moldegårds side kunne flytte sitt vanninntak lenger opp i elven. Kontrakten av 1909 har dessuten en bestemmelse om at vannledninger til sagbruk m.v. på Moldegård «skal ihvertfall kun benyttes når der er overflod av vann, så dens bruk ikke er festernes anlegg til hinder». Kontrakten av 1874 har i sitt punkt 4 bestemmelse om at «interessentskapet kan aldri fordre mere vann enn som Moldegårds eier til enhver tid måtte behøve eller anvende til sine ved elveleiet nedenfor liggende bruk, med mindre han får hans samtykke til for sin egen regning at bekoste og vedlikeholde større demninger i vannene eller dessangående treffer anden overenskomst med ham». Lagmannsretten antar ikke at meningen med denne bestemmelse har vært å begrense Uldvarefabrikkens vannrett til eksistensen av Moldegårds anlegg, men at meningen bare har vært å begrense fabrikkens rett til slipping av vand til det kvantum som trengtes for Moldegårds bedrift nedenfor. Uldvarefabriken måtte da etter lagmannsrettens oppfatning på grunnlag av sin kontrakt av 1909 kunne regne med driftsvann til sin bedrift.
Side:1118
Lagmannsretten finner å måtte gi Uldvarefabriken medhold i at den ved å vedta som bindende for seg den etterfølgende kontrakt mellom Møller og Molde kommune ikke kan ha ment at den en gang i fremtiden skulle bli berøvet enhver utnyttelse av vannkraften. Riktignok er det så at kommunen ved kontrakten av 30. juni 1909 har fått en «uinnskrenket disposisjonsrett over elvens vannføring» og slik at eieren av den nedenforliggende del av elven ikke kan reise noe krav om slipping av vann. Videre har kommunen fått rett til «bortledning eller annet konsum av vannet om det derfor til forbedret vannledning eller i driftsøyemed skulle bli behov - dog således at det vand der ikke forbrukes av byens vandledning, altid føres tilbake til det gamle elveleie umiddelbart nedenfor byens gamle vandinntak». Det kan imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ikke være tvil om at kontrakten tok sikte på at den vesentligste del av vannet skulle gå til kommunens kraftverk. Så lenge kraftverket besto ville Uldvarefabriken være sikret driftsvann, men det motsatte ville bli tilfelle hvis man regulerte vannkraften utelukkende av hensyn til byens vannforsyning. Det lå derfor den gang sikkert utenfor enhver tenkelig beregning at kommunen skulle opphøre med kraftverket og at elvevannet i sin helhet skulle reserveres for byens vannforsyning og særlig da til forsyning av det byområde som eksisterer ved byutvidelsene og de voldsomt økede krav som nutidens forhold stiller til et vannverk. Uldvarefabriken tok ved påtegningen av 6. november 1909 forbehold om at fabriken «naturligvis uhindret kan utnytte sin vannkraft til dynamo for eget behov av elektrisk lys og kraft». Selv om dette forbehold sannsynligvis tok sikte på å gardere fabrikken mot konkurranseklausulen i kommunens kontrakt kan det ikke sees bort i fra at forbeholdet bygger på en tydelig forutsetning om at fabrikken for fremtiden skulle få driftsvann til sin bedrift. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at kommunens nedleggelse av kraftverket og dens overgang til i maksimal utstrekning å bruke elvevannet til vannforsyning ikke bør komme Uldvarefabrikken til skade. Lagmannsretten finner derfor at det bør fastslåes at kommunen plikter å la Uldvarefabriken tilflyte et visst minimum vannkraft og fastsetter dette skjønnsmessig til minst 200 liter pr. sekund for alle arbeidsdager i tiden kl. 7.30 til 17.00. Da saken har vært særdeles tvilsom vil saksomkostninger ikke bli tilkjent hverken for herredsretten eller for lagmannsretten.
Et mindretall innen lagmannsretten, lagdommer Myrdahl og sivilingeniør Thingvold er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Mindretallet er således enig med herredsretten i at forbeholdet i påtegningen av 6. november 1909, er - slik som også Theodor Berg har gitt uttrykk for i det udaterte notat som er dokumentert - foranlediget av klausulen i kommunens kontrakt om at Møller ikke hadde adgang til å anlegge noen bedrift som konkurrerte med kommunens kraftverk. I den forbindelse var det at Uldvarefabriken presiserte at den «naturligvis» måtte ha rett til å utnytte sin vannkraft til dynamo for eget behov. Men mindretallet kan ikke se at Uldvarefabriken ved denne anførsel har tatt forbehold om at fabrikkens vannkraft til enhver tid skulle være slik at den kunne dekke fabrikkens behov for elektrisitet.
Fabrikken hadde etter sin egen kontrakt bare en meget begrenset
Side:1119
adgang til å regulere vannføringen, nemlig til oppdemning «av reservoar ved den ovenfor liggende kløft», men dette ville blitt et lite magasin som ikke til enhver tid kunne gi noenlunde sikker vannføring til driftsvann. Ved at kommunen fikk istand sin kontrakt med Møller, var fabrikken i faktisk henseende sikret en langt bedre regulert vannføring til sine turbiner, så lenge kommunen drev sitt kraftverk, noe som fabrikken kunne regne med iallfall i meget lang fremtid. Kommunen hadde således plikt til å levere kraft til eieren av Moldegård i 35 år fremover.
Ved kontrakten av 1909 sikret kommunen seg også «ret til bortledning eller anden konsum av vandet, om der derfor til forbedret vandledning eller i driftsøyemed skulde bli behov». Idag - mere enn 50 år etterpå - er situasjonen den at kommunen ikke er interessert i å drive kraftverk, samtidig som byens vannbehov er så stort at kommunen har funnet å måtte regulere vannet ut fra de hensyn som driften av vannverket tilsier. For drift av kraftverk må det sørges for at det alltid slippes et minstekvantum av driftsvann, noe som i tørkeperioder medfører sterk nedtapping av magasinene og tilsvarende lenger tidsrom for igjen å fylle disse. Driften av vannverket tilsier i motsetning hertil, at magasinene til enhver tid søkes holdt fulle. I tørkeperioder slippes derfor intet vann i elven, bortsett fra det vann som lekker ut fra de utette demninger. I nedbørstider blir det da lite å fylle i magasinene og elven flommer raskt opp.
Mindretallet antar at det er reguleringen ut fra kommunens vannbehov, som er den egentlige årsak til at fabrikken ikke til enhver tid er sikret nok driftsvann. Fremdeles går ca. 80 % av de totale vannmengder i elven, men Uldvarefabriken kan ikke nytte seg disse vannmengder fordi den ikke har magasiner til regulering av vannet. Den har ikke engang bygget ut det reservoar den etter kontrakten med Møller hadde rett til.
Spørsmålet blir da om kommunen har rett til å regulere vannet ut fra sin interesse i å sikre byens vannforsyning, eller om fabrikken har krav på at det til enhver tid slippes så meget vann i elven at det er tilstrekkelig til drift av fabrikkens dynamo. Selv etter sin egen kontrakt med Møller hadde fabrikken ikke krav på at vannet skulle slippes etter driftsmessige hensyn. Ved å godta kommunens kontrakt som bindende også for seg, samtykket fabrikken i at kommunen skulle ha «uindskrenket disposisjonsret over elvens vandføring», slik at fabrikken - spesielt nevnt i denne forbindelse - ikke kunne «relse noget krav på slipping av vand», og kommunen ble også gitt rett til «vilkårlig regulering efter eget behov» av vannføringen. Den rett fabrikken påstår den er sikret er i så avgjort strid med ordlyden i disse kontrakter, at mindretallet ikke finner å kunne innfortolke en slik rett som forutsatt og godtatt av både fabrikken og kommunen.
Mindretallet kan heller ikke anta at kommunen skulle være uberettiget til å levere vann utenfor det området som i 1909 lå innenfor Molde bys grenser. Selv etter kommunesammenslutningen vil det ikke bli aktuelt å levere vann til andre distrikter enn de som naturlig sogner til Moldeelven. - - -
Side:1120