Rt-1966-1120

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-09-30
Publisert:	Rt-1966-1120
Stikkord:	(Polaris-dommen), Selskapsrett, Aksjonærinteresse, Aksjestemmerett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en person som hadde solgt aksjene sine kunne nektes stemmerett på generalforsamling. Spørsmålet var om en tvist mellom kjøper og selger av aksjene, og hvor aksjene enda ikke var betalt, tilsa at aksjonærinteressen hadde gått over på kjøperen.
Saksgang:	Høyesterett HR-1966-141, L.nr. 141/1966
Parter:	Avdøde Sverre Young og gjenlevende hustru Hildur Youngs fellesbo (høyesterettsadvokat Nils Ustvedt) mot Hvalfangerselskapet Polaris A/S (høyesterettsadvokat Per Brunsvig)
Forfatter:	Leivestad, Heiberg, Eckhoff, Bendiksby, Berger
Lovhenvisninger:	Aksjeselskapsloven (1957) §41, §71, §72, Sjøloven (1893), Kjøpsloven (1907) §19, Tvistemålsloven (1915) §180, Skifteloven (1930) §19

Dommer Leivestad: På generalforsamling 5. desember 1963 og 17. november 1964 i Hvalfangerselskapet Polaris A/S ble 2340 aksjer som hadde tilhørt avdøde grosserer Sverre Young og gjenlevende hustru Hildur Young nektet stemmerett. Denne aksjepost representerte 60 % av selskapets aksjekapital. Ektefellene Youngs fellesbo som stod under offentlig skiftebehandling reiste sak mot Polaris A/S og påstod kjent ugyldig nektelsen av stemmerett og de styrevalg som generalforsamlingene hadde foretatt. Boet la ned påstand om å bli kjent stemmeberettiget for de 2340 aksjer som det hevdet å eie.

Larvik herredsrett - dommerfullmektigen - avsa 6. november 1965 dom i saken med denne domsslutning:

«Hvalfangerselskapet Polaris A/S frifinnes.

I erstatning for saksomkostninger betaler avdøde grosserer Sverre Young og gjenlevende hustru fru Hildur Youngs fellesbo til Hvalfangerselskapet Polaris A/S kr. 2 000,- - totusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Saksforholdet går fram av domsgrunnene.

Etter beslutning 5. januar 1966 av Oslo skifterett har fellesboet anket. I det vesentlige gjør det gjeldende de samme anførsler som overfor herredsretten. Denne har tatt feil når den har antatt at de 2340 aksjer som har tilhørt Sverre og Hildur Young ikke fortsatt tilhører fellesboet. Riktignok har enkefru Hildur Young med tilslutning av datteren Gerd Marie Savabini i mai-juni 1963 sluttet avtale om salg av aksjene til fru Aase Reusch. Men avtalen er ikke oppfylt, og eiendomsretten til aksjene er ikke overført. Bobestyrer og skifterett har ikke medvirket til salget. For overføring av eiendomsretten til aksjer som tilhører et bo under offentlig skiftebehandling er imidlertid skifterettens medvirkning nødvendig. Loddeierne kan ikke på egen hånd foreta salg og kjøp av midler i et bo som står under skifterettens forvaltning. Allerede dette må være tilstrekkelig til å vise at eiendomsretten til aksjene som tilhører bomassen ikke kan være overført.

Heller ikke etter den avtale som er inngått, og som kontrahentene holder på, selv om de er uenige og fører prosess om innholdet, er eiendomsretten gått over. For halvparten av aksjenes vedkommende er det klart at det er avtalt kontantsalg. Noen kjøpesum er imidlertid ikke betalt, og noen eiendomsovergang kan det da ikke være tale om. For den annen halvdels vedkommende kan det bli tale om kredittsalg; men vilkårene er omprosedert mellom partene. Dertil kommer at fru Reusch prinsipalt

Side:1121

hevder at hun har rett til disse aksjer vederlagsfritt som arv, et spørsmål som også står for domstolene. Heller ikke her kan det være tale om noen eiendomsovergang før disse spørsmål er avklaret.

Fellesboet hever utbytte på aksjene og oppgir dem til formue- og inntektsbeskatning.

Fru Reusch har ikke selv overfor Polaris A/S meldt seg som erverver av aksjene eller gjort krav på stemmerett.

Polaris A/S har uten rimelig grunn selv tatt opp spørsmålet om boets eiendoms- og stemmerett, og generalforsamlingen har nektet boet å stemme. Den har ikke tatt standpunkt til spørsmålet om hvem som hadde eiendoms- og stemmeretten; møtelederen har bare gjort en anførsel om at det var tvist om eiendomsretten. Dette må være i strid med aksjelovens §41 som bygger på at en aksjonær er eier og stemmeberettiget inntil det er på det rene at han har avhendet sine aksjer.

Dette er ikke tilfelle her; overdragelse har ikke funnet sted, skifteretten har ikke medvirket, salgsavtalen av 1963 er ikke oppfylt, og det er fullt mulig at den ikke blir det fordi den kan komme til å bli hevet. Boet har sin eiendomsrett i behold helt inntil salgsavtalen blir oppfylt for den kontante dels vedkommende, og salgsvilkårene er klare for den annen halvdel. Som aksjeeier har det krav på å få stemme.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Beslutningene på generalforsamlinger i Hvalfangerselskapet Polaris A/S den 5/12 1963 og den 17/11 1964 om at generalforsamlingen nektet stemmerett for 2340 aksjer tilhørende avdøde grosserer Sverre Young og gjenlevende hustru fru Hildur Youngs fellesbo, kjennes ugyldige.

2. De på generalforsamlingene i Hvalfangerselskapet Polaris A/S den 5/12 1963 og den 17/11 1964 foretatte valg av styre kjennes ugyldige.

3. Avdøde grosserer Sverre Young og gjenlevende hustru fru Hildur Youngs fellesbo ved Oslo skifterett kjennes i forholdet til Hvalfangerselskapet Polaris A/S stemmeberettiget for 2340 aksjer tilhørende avdøde grosserer Sverre Young og gjenlevende hustru fru Hildur Youngs fellesbo.

4. Hvalfangerselskapet Polaris A/S dømmes til å betale den ankende part saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.»

Hvalfangerselskapet Polaris A/S har tatt til gjenmæle og vist til herredsrettens dom og dens domsgrunner som det mener er riktige. Selskapet hevder at ved den avtale som er inngått i mai-juni 1963 er ektefellene Youngs aksjer avhendet på en slik måte at fellesboet ikke kan utøve stemmerett. De tre loddeiere i boet er enige om at avtalen skal være bindende og at den skal oppfylles, selv om de fører prosess om forståelsen av punkter i den. Det kan ikke være tvilsomt at fru Reusch etter avtalen må anses som eier av aksjene. Hun er trådt inn som deltaker i selskapet; hun har overtatt risikoen for at aksjene synker eller stiger i verdi. Utbyttet tilkommer henne, selv om det nå heves av boet som sitter

Side:1122

med kupongene. På den annen side må fru Reusch svare renter av salgssummen til betaling skjer. Det er fru Reusch som eventuelt vil kunne selge aksjene videre; boet kan ikke selge dem til noen annen.

Under disse omstendigheter må det også være klart at aksjerettslig er aksjene avhendet; boet kan ikke lenger ha adgang til å utøve stemme, når den økonomiske interesse i selskapet faktisk er gått over på fru Reusch, og boets aksjonærinteresse er avløst av dets interesse i salgssummen.

At boet har tilbakeholdsrett i aksjene inntil kjøperen har oppfylt sine forpliktelser i samsvar med avtalen, og for så vidt fortsatt har en viss økonomisk interesse i selskapet, gir ikke grunnlag for krav på stemmerett. Det gjør heller ikke den teoretiske mulighet for at salgsavtalen kan heves. Begge parter krever den oppfylt; boet har full sikkerhet for at den salgssum som blir endelig fastsatt, vil bli betalt. Det er selvmotsigende når boet forlanger kjøpsavtalen oppfylt, og til og med fører sak med påstand om fullbyrdelsesdom mot Den norske Creditbank som har stilt seg som selvskyldnerkausjonist for kr. 6 000 000 av kjøpesummen for aksjene, og samtidig forlanger å få stemme i selskapet.

En generalforsamling har rett og plikt til å påse at ikke noen får stemme som har avhendet sin aksjonærinteresse. Dette gjelder uansett om kjøperen har fått stemmerett eller ikke. At en aksjepost som representerer majoriteten i flere år ikke får stemme og delta i selskapets ledelse, er uheldig; men dette er et forhold som bare berører fru Reusch, ikke fellesboet.

Det er uten betydning at skifteretten og bobestyreren ikke har medvirket til salgsavtalen av mai-juni 1963. De tre loddeiere i boet er enige om salget, og det er bindende for skifteretten, jfr. skiftelovens §19. Bobestyreren ble holdt underrettet ved gjenparter av tilbud og aksept, og boet har også aktivt gått inn for at avtalen skal oppfylles.

Rent subsidiært har ankemotparten anført at om boet skulle antas å være eier av aksjene, og stemmeberettiget, slik at de ankende parters påstand pkt. 3 må tas til følge, behøver ikke det medføre at også de to første punkter i påstanden tas til følge. Fremdeles står den mulighet åpen at generalforsamlingene ved nektelsen av stemmerett har utøvet et subjektivt sett uklanderlig rettsanvendelsesskjønn. I så fall ville det være betenkelig å gjøre deres vedtak ugyldige med tilbakevirkning. Det er boet som har skapt den uklarhet som har hersket om stemmerettsforholdene.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Larvik herredsretts dom av 6. november 1965 stadfestes.

2. Hvalfangerselskapet Polaris A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er ankesaken brakt direkte inn for Høyesterett.

Saken foreligger i samme skikkelse som for herredsretten. Partene har ikke hatt noe å innvende mot dennes fremstilling av de faktiske forhold, som jeg henviser til.

Side:1123

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i alt vesentlig slutte meg til dens domsgrunner. I tilknytning til disse skal jeg bemerke:

Det spørsmål som foreligger til avgjørelse er hvorvidt avdøde Sverre Young og gjenlevende hustru Hildurs fellesbo med rette ble nektet stemmerett på generalforsamlingene i Polaris A/S 5. desember 1963 og 17. november 1964, og om fellesboet nå er stemmeberettiget i selskapet. Som nevnt av herredsretten føres det særskilt sak om hvorvidt fru Reusch på grunnlag av avtale av 10. mars 1958 har krav på som arv å få overført halvdelen av ektefellene Youngs aksjer i Polaris A/S. Eidsivating lagmannsretts dom av 17. mars 1966 i denne sak er påanket til Høyesterett. Likedan føres det særskilt sak om forståelsen av forskjellige punkter i avtalen av mai-juni 1963 om salg av fellesboets aksjer til fin Reusch. Dom i denne sak av Oslo byrett 31. desember 1964 er også påanket.

Avgjørende for spørsmålet om fellesboet hadde og har stemmerett i Polaris A/S er etter begge parters syn hva som følger av den avtale som er inngått mellom fru Reusch ved tilbud satt fram i brev av 28. mai 1963 fra advokat Trygve Hirsch og ved aksept fra fru Young ved brev av 11. juni 1963 fra advokat Per Sandborg. De vesentlige avsnitt av brevene er gjengitt i herredsrettens dom.

Fruene Young og Reusch er enige om at det ved korrespondansen mellom dem er sluttet en bindende salgsavtale. Fru Reusch har satt fram tilbud om oppfyllelse av salgsavtalen for så vidt angår den halvdel av aksjene som etter avtalen skal betales kontant. Fru Young har ment at det betalingstilbud fru Reusch har gitt, ikke er i samsvar med avtalen. Partene er også uenige om innholdet av avtalen når det gjelder den annen halvdel av aksjene, hvor avtalen er betinget av at fru Reusch ikke vinner fram med sitt krav om vederlagsfri overdragelse på grunnlag av skifteavtalen av 10. mars 1958, som også er gjengitt i herredsrettens domsgrunner. Også fellesboet har sluttet seg til dette standpunkt at avtalen av mai-juni 1963 skal oppfylles. Det har på sin side reist sak mot Den norske Creditbank med påstand om at banken skal betale det beløp på kr. 6 000 000 som den har stilt selvskyldnerkausjon for til sikkerhet for riktig betaling av den kontante del av kjøpesummen.

Det er enighet om at etter avtalen skulle betaling skje innen 30. august 1963 for den ene halvdel av aksjene. Så vidt jeg forstår er det også enighet mellom dem om at fra avtaletiden er risikoen for aksjene gått over på fru Reusch. Det er hennes tap eller fortjeneste om aksjene synker eller stiger i verdi, om aksjene skrives ned eller selskapet må likvidere. Utbytte av aksjene vil også tilkomme fru Reusch, mens boet på sin side vil ha krav på morarente av salgssummen inntil betaling skjer. Så vidt jeg har forstått, er det ikke uenighet mellom partene om noe av dette.

Etter mitt syn innebærer dette som antatt av herredsretten at aksjonærinteressen må anses å være gått over på fru Reusch, selv om hun enda ikke har betalt kjøpesummen, fordi det er tvist om

Side:1124

hennes betalingstilbud er i samsvar med avtalen. Det er hun som har interesser felles med selskapet, og det er hun som er deltaker i det for den ideelle andel som aksjene representerer. Boets tidligere aksjonærinteresse er avløst av interessen i den fastsatte salgssum.

Fellesboet har besittelsen av halvdelen av aksjene og kupongene; den annen halvdel er etter rettslig beslutning deponert. Boet har rett til å holde aksjene tilbake inntil betaling skjer, og det har også legitimasjon og rett til å heve utbytte som faller, til sikring av sitt krav på kjøpesum og renter. Den interesse i selskapet som boet slik har, er imidlertid ikke en vanlig aksjonærinteresse. Det har her først og fremst en sikkerhetsrett for riktig oppfyllelse av salgsavtalen samt en mulighet for i tilfelle av hevning av salgsavtalen igjen å tre inn i aksjonærrettighetene. Som herredsretten finner jeg imidlertid at den interesse boet slik har, ikke gir grunnlag for krav på stemme i selskapet.

Når det gjelder den halvdel av aksjeposten hvor avtalen er betinget av at fru Reusch ikke vinner fram med sitt krav på vederlagsfri overdragelse i kraft av skifteavtalen av 10. mars 1958, går kontrakten ut på at fru Reusch skal overta aksjene på de vilkår som var fastsatt i avtale av 14. november 1958 mellom fru Hildur Young og Gerd Marie og Anatole Savabini. Avtalen er gjengitt i herredsrettens dom. Etter denne avtale skulle aksjonærrettighetene overfor selskapet overtas straks, mens kjøpesummen skulle betales avdragsvis over 10 år. Fru Reusch har i sitt aksepterte tilbud av mai 1963 betinget seg at de utbytter som er akkumulert på disse aksjer fra 1958 skal tilfalle henne. Fru Young og fru Savabini har hevdet at etter avtalen av mai-juni 1963 må fru Reusch tre inn i avtalen av 1958 med de innbetalingsterminer som følger av denne, med andre ord slik at alt skal være innbetalt i løpet av 10 år fra 14. november 1958. Dette har også Oslo byrett i den påankede dom av 31. desember 1964 gitt dem medhold i.

Etter det standpunkt som inntas av loddeierne, kan jeg ikke se det annerledes enn at også her må avtalen av mai-juni 1963 innebære at fellesboet ikke lenger sitter med aksjonærinteressen, men at den er overført på fru Reusch. Da kan boet heller ikke kreve stemmerett i Polaris A/S.

Jeg kan ikke tillegge det noen vekt at avtalen av mai-juni 1963 er sluttet av loddeierne i fellesboet uten direkte medvirkning av skifteretten og bobestyreren, og at disse ikke har påført aksjene noen transport. Aksjeretten kan overføres ved muntlig avtale, uten påtegning på aksjen. Og i det foreliggende tilfelle er samtlige tre loddeiere i boet enige om at avtalen av mai-juni 1963 er gyldig og skal oppfylles. Skifteretten har også vært holdt underrettet om forhandlingene ved gjenparter, og vil være bundet av loddeiernes standpunkt, jfr. skiftelovens §19. Fellesboet har også reist sak mot Den norske Creditbank for å få avtalen oppfylt.

Den mulighet foreligger selvsagt at salgsavtalen av mai-juni 1963 ikke kommer til å bli oppfylt, fordi partene blir enige om det, eller fordi fru Reusch ikke oppfyller sine forpliktelser etter den.

Side:1125

Men denne mulighet alene kan ikke være grunning for krav på stemmerett i selskapet. En hevning av avtalen vil innebære en helt endret situasjon; at fellesboet da på ny vil bli innehaver av aksjonærinteressen og få stemmerett, kan ikke gi det krav på stemmerett nå, når det hevder at aksjonærinteressen og risikoen skal ligge hos fru Reusch med virkning dels fra 30. august 1963, dels fra 14. november 1958.

Det kan være riktig at det er uheldig at aksjemajoriteten ikke får stemme og delta i ledelsen av selskapet. Men dette er noe som først og fremst berører fru Reusch som er den som sitter med den økonomiske interesse i selskapet som aksjene representerer, ikke boet hvis aktuelle interesse i dag er knyttet til salgssummen for aksjene.

På samme måte som herredsretten finner jeg således at fellesboet etter avtalen av mai-juni 1963 ikke har hatt stemmerett i Polaris A/S.

Anken har ikke ført fram, og den ankende part må erstatte motparten saksomkostningene, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler avdøde Sverre Young og gjenlevende hustru Hildur Youngs felles bo til Hvalfangerselskapet Polaris A/S 10 000 - ti tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Bendiksby og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gunnar Larsen):

Grosserer Sverre Young, som hadde felleseie med sin hustru Hildur Young, døde den 27.1.1958. I boet er fru Hildur Young loddeier for 10/16-deler og ektefellenes to døtre, fru Gerd Savabini - gift med direktør Anatole Savabini - og fru Aase Reusch - gift med disponent Michael Reusch - loddeiere for 3/16-deler hver.

Grosserer Young og frue sto som eiere av 2340 aksjer i Polaris A/S, notert i selskapets aksjeprotokoll. Aksjene representerer 60 % av selskapets aksjekapital. 2320 av aksjene sto notert på grosserer Young, mens 20 aksjer var notert på fru Young.

Den 10. mars 1958 ble det mellom fru Gerd Savabini og fru Aase Reusch inngått en avtale hvorav hitsettes: «Når det gjelder fellesboets øvrige aktiva, er det på det rene at fru Hildur Young inntil videre vil sitte med disse i uskiftet bo.

Når det gjelder aksjene i Polaris er fru Savabini og fru Reusch enige om at disse skal fordeles med en halvpart på hver når fru Young faller fra, eller hvis hun bestemmer seg for å foreta noen utdeling av aksjene

Side:1126

på et tidligere tidspunkt. Denne bestemmelse er selvsagt ikke til hinder for at fru Young dersom hun så måtte ønske det skal kunne selge aksjene helt eller delvis.»

Fru Young erklærte seg innforstått med avtalen og medundertegnet den sammen med fruene Savabini og Reuschs ektefeller.

Efter inngåelsen av denne avtale, fikk fru Young sine døtres vedtagelse av sin uskiftebegjæring med oppgave over boets eiendeler og gjeld, og Oslo skifterett utstedte den 12. mars 1958 attest for at fru Young oppfylte betingelsene for å sitte i uskiftet bo.

Den 14. november 1958 solgte fru Hildur Young boets aksjer i Polaris A/S til fru Gerd Savabini og direktør Anatole Savabini. Den kontrakt som ble inngått har følgende tekst:

«Undertegnede, fru Hildur Young, selger herved 2 340 aksjer i Hvalfangerselskapet Polaris A/S til fru Gerd Marie Savabini og direktør Anatole Savabini, med henholdsvis 800 aksjer til fru Gerd Marie Savabini og 1540 aksjer til direktør Anatole Savabini efter en kurs av kr. 6 500.- pr. aksje. Salgssummen blir efter dette henholdsvis kr. 5 200 000.- femmillionertohundretusenkroner - for fru Gerd Marie Savabini, og kr. 10 010 000.- timillionertitusenkroner - for direktør Anatole Savabini.

Hver av kjøperne forplikter seg til å betale sin kjøpesum i løpet av 10 år fra i dag, og med minst 10 % avdrag pr. år, første gang et år fra idag.

Skulle selgeren avgå ved døden før utløpet av de nevnte 10 år, forfaller restkjøpesummen til betaling senest et år fra dødsdagen, dog skal kjøpesummen ikke kunne kreves innbetalt før utløpet av de første 5 år fra dato, de nevnte avdrag unntatt.

Nærværende kjøpekontrakt er utstedt i tre - 3 - likelydende eksemplarer, hvorav hver av partene har fått sitt.

Oslo den 14. november 1958.

Gerd Marie Savabini. Hildur Young. A. Savabini.»

Fru Young og herr og fru Savabini reiste derefter den 20. november 1958 til Sveits, efterat de hadde meldt utflytning.

På styremøte i Polaris A/S den 28. november 1958 meddelte høyesterettsadvokat H. U. Sverdrup-Thygeson at en vesentlig del av fru Youngs aksjer i Polaris var solgt til herr og fru Savabini. Aksjene ble levert selskapet til transportnotering. Selskapets styre nektet imidlertid å notere transporten under henvisning til sjøfartsloven og gjeldende valutabestemmelser.

Efter begjæring fra fru Aase Reusch avsa Larvik namsrett den 31. januar 1959 kjennelse for at en halvpart av boets aksjer kunne beslaglegges idet avtalen av 10. mars 1958 sannsynliggjorde at fru Reusch hadde rett til å overta en halvpart av aksjene.

Ved avtale av 6. juni 1962 mellom fru Young og ektefellene Savabini ble kjøpekontrakten av 14. november 1958 annullert.

Den 23. januar 1959 begjærte fru Reusch uskifteboet skiftet. Ved dom av Oslo skifterett, stadfestet av Eidsivating lagmannsrett, ble begjæringen tatt tilfølge. Fru Young anket til Høyesterett, men trakk senere anken tilbake og begjærte selv skifte. Oslo skifterett overtok derefter boet til behandling og oppnevnte høyesterettsadvokat Nils Ustvedt til bestyrer av boet.

Side:1127

Under den offentlige bobehandling oppsto tvist mellom loddeierne om hvorvidt de aksjer som var undergitt beslag ved Larvik namsretts kjennelse av 31. januar 1959 tilhørte bomassen eller tilkom fru Reusch. Om dette spørsmål avsa Oslo skifterett dom den 25. oktober 1963 med følgende konklusjon:

«Aksjeposten i Polaris inngår i bomassen på vanlig måte og uten at det for døtrene foreligger noen særrett med hensyn til denne.»

Fru Reusch erklærte anke, og saken står nu for Eidsivating lagmannsrett.

På bakgrunn av at fru Young ønsket at boets aksjer i Polaris skulle selges, fremkom fru Reusch ved brev fra høyesterettsadvokat Trygve Hirsch til høyesterettsadvokat Per Sandborg av 28. mai 1963 med tilbud om kjøp av aksjene.

Brevet lyder:

«Ad Polarisaksjene - skiftesamling 9. ds.

Jeg henviser til det som er protokollert i ovennevnte skiftesamling.

På vegne av fru Reusch kan jeg med hensyn til Polarisaksjene fremsette følgende tilbud:

Fru Reusch byr for halvparten av de angjeldende 2340 aksjer, altså 1170 aksjer, kr. 6 000.- pr. aksje, som betales kontant, idet man dog må forbeholde seg en frist på i måned etter at budet er akseptert med hensyn til betalingen.

Den annen halvpart av aksjene hevder fru Reusch som bekjent tilkommer henne i henhold til avtalen av 10. mars 1958 og de senere overføringstransaksjoner. Skulle hun ved endelig dom ikke få medhold i at denne halvpart av aksjene in natura etter avtalen skal utlegges på henne, er hun villig til å kjøpe også denne halvpart av boet til den samme kurs og på de samme vilkår som ble gitt ektefellene Savabini i henhold til avtalen mellom enkefru Hildur Young og disse av 14. november 1958.

Budet forutsetter at de utbytter som er falt på de førstnevnte 1170 aksjer tilfaller dødsboet og/eller fru Savabini, mens de utbytter som er akkumulert og akkumuleres på de 1170 aksjer som tilkommer fru Aase Reusch tilfaller henne.

Jeg gjør i denne forbindelse for ordens skyld oppmerksom på at aksjene i Polaris i perioden januar-mars 1963 er notert med laveste kurs kr. 3 650.- og høyeste kurs kr. 3 750.-. Da aksjene ble solgt til ektefellene Savabini ved salgskontrakten av 14. november 1958 ble kursen satt til kr. 6 500.-, og børskursen den gang var ca. kr. 6 000.-. Hensett til de dårlige shippings-konjunkturer og utviklingen innen hvalfangsten tilsvarer nærværende bud vel henimot det dobbelte av hva aksjene ble overdratt for ved den før nevnte avtale.

Frist for aksept av nærværende tilbud settes til 14 dager fra dato, hvoretter tilbudet faller bort.»

Høyesterettsadvokat Sandborg aksepterte tilbudet i brev av 11. juni 1963, slik:

«- - -

Jeg har fru Youngs bemyndigelse til å meddele at hun aksepterer det tilbud De på vegne av fru Reusch har fremsatt om overtagelse av Polarisaksjer.

Jeg har samtidig fru Youngs anmodning om å be Dem om at salg av

Side:1128

aksjene til fru Reusch ikke gjøres alminnelig kjent før handelen er gjennomført og betaling erlagt for den første halvpart. - - -

I overensstemmelse med Deres tilbud forutsetter jeg da at halvparten av aksjene blir betalt innen 11. juli.»

På grunn av ferietiden ble betalingsfristen forlenget til 30. august 1963 mot at det ble stillet bankgaranti.

Det oppsto imidlertid tvist om hvorledes oppgjøret for aksjene skulle foregå. Fru Young mente at fru Reusch var forpliktet til å innbetale kr. 7 020 000.- kontant. Fru Reusch hevdet at avtalen kunne oppfylles ved at hun betalte kr. 6 000 000.- kontant, og at resten av kjøpesummen ble avgjort ved at falt utbytte på den annen halvdel av aksjene, som ifølge avtalen av 1958 skulle tilkomme fru Reusch, ble stillet til fru Youngs disposisjon for inntil restkjøpesummen kr. 1 020 000.-.

Videre var det uenighet om utgangspunktet for den betaling for den annen halvdel av aksjene som fru Reusch skulle yde dersom hun ikke fikk medhold i skiftetvisten om at hun var eier av denne halvpart i henhold til avtalen av 1958.

Oslo byrett avsa dom i denne tvist den 31. desember 1964. Ved dommen fikk fru Young i det vesentlige medhold. Fru Reusch har anket dommen og saken står nu for Eidsivating lagmannsrett.

I årene 1958-1962 ble det ikke stemt eller krevet stemmerett for de 2340 Polaris-aksjonene. Den 26. november 1963 avsa imidlertid Oslo skifterett beslutning med slik slutning:

«I den forestående generalforsamling i hvalfangerselskapet Polaris A/S avgir høyesterettsadvokat Nils Ustvedt, Oslo, stemme på vegne av avdøde grosserer Sverre Young og gjenlevende hustru Hildur Youngs fellesbo og foreslår seg selv innvalgt som medlem i «Polaris»' styre.»

Fru Reusch påkjærte denne beslutning, og begjærte kjæremålet gitt oppsettende virkning. Skifteretten avslo begjæringen. (Lagmannsretten stadfestet ved kjennelse av 24. februar 1964 beslutningen om at boet skulle la seg representere på generalforsamlingen i Polaris A/S.)

Generalforsamling i Polaris A/S ble holdt den 5. desember 1963. Av generalforsamlingsprotokollen hitsettes:

«- - -

Møtelederen fremla den i aksjelovens §71 omhandlede liste over de møtende stemmeberettigede aksjeeiere og fullmektiger for aksjeeiere med oppgave over mange aksjer hver av dem representerte.

Møtelederen gjorde oppmerksom på at 2340 aksjer tilhørende Sverre Youngs dødsbo var anmeldt, men møtelederen besluttet at de ikke ville bli oppført på listen over stemmeberettigede aksjer p.g.a. tvister om eiendomsrett og stemmerett.

Advokat Ustvedt forlangte i h. t. oppdrag fra Oslo skifterett å avgi stemme for boets 2340 aksjer. Han forlangte spørsmålet satt under avstemning. Forslaget ble forkastet med 818 mot 22 stemmer.»

I skiftesamling i boet den 17. desember 1963 henstillet høyesterettsadvokatene Sandborg og Sverdrup-Thygeson på vegne av fru Young og fru Savabini til skifteretten å foranledige innledet søksmål mot Polaris A/S for å få prøvet lovligheten av generalforsamlingens beslutning om å nekte boet stemmerett. Skifteretten besluttet den 10. februar 1964 å gi

Side:1129

boets bestyrer i oppdrag å ta de nødvendige skritt for å prøve lovligheten av generalforsamlingens vedtak. Denne beslutning ble påkjært av fru Reusch, men stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 15. juni 1964, hvorefter høyesterettsadvokat Ustvedt tok ut stevning.

På den ordinære generalforsamling i Polaris A/S den 17. november 1964 ble boet nektet stemmerett på samme måte som ved den foregående generalforsamling. Dette førte til at høyesterettsadvokat Ustvedt uttok ny stevning. - - -

Retten skal bemerke:

Det må anses på det rene at boet ved bestyrer eller skifterett hadde stemmerett for sine aksjer i Polaris A/S inntil 1963, jfr. aksjelovens §72, 2. ledd. At retten ikke ble utøvet, har ingen betydning. Retten vil foreløbig sette ut av betraktning spørsmålet om hvorvidt halvdelen av aksjene i henhold til skifteavtalen av 1958 tilhørte fru Reusch før 1963 og om boet som følge herav ikke hadde stemmerett for disse aksjer. Det vil først bli prøvet om boet mistet stemmeretten for aksjene som et resultat av den avtale som ble inngått mellom fru Young og fru Reusch i mai-juni 1963.

Det er ikke bestridt - og retten legger til grunn - at det i mai-juni 1963 ble sluttet gyldig avtale om salg av Polarisaksjene, eventuelt av den del som fru Reusch ikke allerede hadde rett til etter skifteavtalen av 1958. Det er heller ikke inntil nu gjort gjeldende at avtalen må bortfalle på grunn av mislighold eller annet. Avtalen er riktignok gjenstand for en tvist som for tiden verserer for domstolene, men denne tvist gjelder kun den motydelse fru Reusch plikter å svare for overtagelsen av aksjene.

Slik retten forstår aksjelovens §41, medfører overgang av aksje at avhenderen mister retten til å stemme ved overgangen. Det heter i Aksjelovkomiteens innstilling, side 37, om §41: «Man har derfor valgt en redaksjon som ikke ledet tanken hen på at avhenderen skal ha i behold noen av sine rettigheter». I tiden inntil den nye eier ifølge aksjelovens regler oppnår stemmerett, må stemmeretten anses som suspendert, jfr. Marthinussen, note 3 til §41. Bare den som fortsatt har noen økonomisk interesse i aksjeselskapet, bør kunne øve innflytelse i selskapet ved bruk av stemmerett.

Retten er enig med saksøkeren i at suspensjon av stemmerett, særlig over et lengere tidsrom, passer dårlig sammen med aksjerettens prinsipp om at hver aksje skal ha like stor innflytelse i selskapet. Dette gjør seg særlig gjeldende i nærværende tilfelle, hvor representanter for et mindretall av aksjene får den bestemmende makt i selskapet, og hvor denne situasjon kan ventes å vedvare i en årrekke. Adgangen til suspensjon av stemmeretten må dog stå åpen som en nødvendig unntagelse fra hovedregelen i særlige tilfeller.

På denne bakgrunn må så virkningene av avtalen av 1963 for stemmeretten bli å drøfte.

Retten er enig med saksøkte i at efter gjeldende rett er inngåelse av avtale tilstrekkelig for overgang av eiendomsrett. Det er i avtalen av 1963 ikke tatt noe forbehold om at eiendomsretten eller andre rettigheter skal forbli hos selgeren efter avtalens inngåelse. At kjøperen ikke har betalt noe for salgsgjenstanden, kan gi selgeren rett til å holde gjenstanden tilbake, men hindrer i og for seg ikke eiendomsrettens overgang.

Side:1130

Manglende oppfyllelse fra kjøperens side gir riktignok selgeren en mulig rett til å kreve avtalen hevet. I det foreliggende tilfelle gjelder den oppståtte uenighet imidlertid hva den ene part plikter å oppfylle med, og selgeren har ikke gitt uttrykk for at han vil heve avtalen. Kjøperen må tvertimot være forberedt på å måtte oppfylle sin del av avtalen slik dens bestemmelser om hennes forpliktelser blir fastslått ved endelig dom.

Det er fra saksøkerens side anført at avtalen når som helst kan kreves hevet fra begge kontrahenters side på grunn av for sen levering. Retten må imidlertid legge til grunn forholdene slik de var på tiden for generalforsamlingene i 1963 og 1964 og slik de nu er. Sålenge avtalen ikke er hevet, må de alminnelige følger av kontraktsinngåelse gjelde.

Avtalen må efter vanlige regler medføre at fru Reusch har fått retten til å foreta rettslige disposisjoner over aksjene. Noe annet følger ikke av avtalens innhold.

Likeledes antas fru Reusch å ha retten til utbyttet av aksjene fra avtalens inngåelse. Dette fremgår av salgstilbudets tredje avsnitt, for førstnevnte halvdels vedkommende ved å sammenholde kjøpelovens §19. At utbyttet faktisk blir hevet av Oslo skifterett på vegne av boet, kan ikke sees å ha noen betydning, idet ikke andre enn skiftretten for tiden kan ha legitimasjon til å heve utbyttet.

Retten må som nevnt gå ut fra at avtalen blir å oppfylle når dens innhold er fastslått ved endelig dom. Risikoen for verdisvingninger ligger da hos fru Reusch. Boet skal bare ha kjøpesummen, som er uavhengig av aksjenes verdi.

Det er hevdet at avhendelse av aksjene ikke er skjedd før skifteretten har bestemt det ved å utlegge aksjene ved skifteutlodning eller ved å transportere dem til ny eier, og at det før dette kan skje, må foreligge rettskraftig dom om fordelingen. Om dette er å si at uansett utfallet av den verserende skiftetvist, vil fru Reusch bli eier av alle Polaris-aksjene. Får hun ikke medhold i at halvparten av aksjene tilhører henne i kraft av avtalen av 1958, er det inngått avtale om at hun skal kjøpe også disse aksjer. Det er inngått avtale om salg, og loddeierne må for tiden antas å være enige om at aksjene ifølge avtalen skal gå over til fru Reusch. Skifteretten er dermed bundet til å legge denne avtale om overføring til grunn for bo-oppgjøret. Skifteretten må også normalt medvirke til å selge boets eiendeler når loddeierne er enige om det. Når forholdet er dette, synes det å ha lite for seg å frakjenne avtalen av 1963 alle virkninger bare fordi loddeierne ikke har bragt skifteretten inn ved avtaleinngåelsen. Det er da heller ikke gjort gjeldende at avtalen skal være ugyldig av denne grunn. Avtalens virkning mellom partene må være avgjørende for stemmeretten, og man bør derfor se bort fra at skifteretten ikke har medvirket til salget.

Retten er efter en samlet vurdering av forholdene kommet til at det må legges avgjørende vekt på at de økonomiske interesser i aksjene må antas for tiden å være hos fru Reusch. Hennes formuesstilling er i stor grad avhengig av aksjenes verdi. Boet har derimot ikke lenger noen annen aktuell interesse av selskapets finansielle stilling enn at den muliggjør at fru Reusch kan betale kjøpesummen for aksjene. Boet bør da ikke kunne utøve medbestemmelsesrett i selskapet uten fru Reuschs samtykke.

Side:1131

I relasjon til aksjelovens §41, må resultatet derfor være at det har funnet sted en slik avhendelse av aksjene at selgeren ikke lenger kan utøve stemmerett.

Det skal tilslutt bemerkes at selv om skifteretten selvfølgelig ville benytte stemmeretten nøytralt og på en tilfredsstillende måte for boet, kan det tenkes at fru Reuschs legitime interesser tilsier at det bør treffes andre disposisjoner enn de som for skifteretten står som objektivt riktige.

Etter dette blir det ikke nødvendig å ta stilling til om halvdelen av aksjene allerede tilhørte fru Reusch før 1963, da resultatet i så fall ville bli det samme. At disse aksjer ville inngå i skifteoppgjøret, og at utlodning ikke er foretatt, får som foran nevnt ikke avgjørende betydning.