Rt-1966-1149

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-10-08
Publisert:	Rt-1966-1149
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 142
Parter:	Ivar Stub Andersen (advokat H. Th. Knudtzon - til prøve) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam).
Forfatter:	Eckhoff, Hiorthøy, Ryssdal, Anker, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, §83, §41, Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §180, Skattebetalingsloven (1952) §48

Dommer Eckhoff: Snekkermester Ivar Stub Andersen, Åsgårdstrand i Borre, oppførte i årene fra 1958 til 1960 en bolig på egen tomt. Han ledet arbeidet og deltok i oppførelsen av bygget sammen med hustruen og et par av snekkeribedriftens arbeidere. Under overligningsnemndas klagebehandling ble det for året 1960 gitt ham et inntektstillegg på 10 000 kroner. Tillegget gjaldt en skjønnsmessig ansettelse av verdien av Andersens eget arbeid på dagtid og en tilbakeføring av sosiale utgifter som var ført på bedriften, men gjaldt arbeid på boligen.

Skattyteren erkjente at de sosiale utgifter ved en feil fra hans side var belastet bedriften, men han hevdet at det var i strid med bestemmelsen i landsskatteloven §42 niende ledd siste punktum om skattefritt arbeid i fritiden, når han var lignet for verdien av eget arbeid på boligen. Jeg tilføyer at det er på det rene at tillegget på kr. 10 000 i alt vesentlig refererte seg til egeninnsatsen. De sosiale utgifter har Andersen for Høyesterett beregnet til ca. kr. 300, mens kommunen har antatt at de bør settes til ca. kr. 1 000.

Våren 1963 tok Andersen ut stevning mot Borre kommune med påstand om at ligningen for inntektsåret 1960 skulle oppheves og ny ligning utføres uten tillegg for arbeid på boligen. Kommunen påstod på sin side ligningen stadfestet. Ved Horten herredsretts dom av 28. desember 1963 fikk skattyteren medhold, og domsslutningen lyder:

«1. Ligningen av Ivar Stub Andersen, Borre, for inntektsåret 1960 oppheves.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Borre kommune påanket avgjørelsen til Agder lagmannsrett, som avsa dom 5. februar 1965. Lagmannsretten fant i motsetning til herredsretten at overligningsnemndas forståelse av lovbestemmelsen var riktig, og at det ikke heftet andre feil ved overligningsnemndas avgjørelse. Domsslutningen lyder:

«1. Ligningen av Ivar Stub Andersen for inntektsåret 1960 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ivar Stub Andersen har anket over lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hans fremstilling faller i alt vesentlig sammen med herredsrettens, og det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har gått ut fra at landsskattelovens bestemmelse ikke hjemlet ham skattefrihet for verdien av det arbeid som ble ytet i

Side:1150

ordinær arbeidstid («på dagtid»). Etter skattyterens mening må bestemmelsen forstås slik at har en selvbygger oppfylt den normale arbeidsbyrde i bedriften, disponerer han i lovens forstand sin fritid når han arbeider på bygget, uansett om boligbyggingen finner sted i eller utenfor vanlig arbeidstid. Det er etter hans oppfatning ikke i forarbeidene hjemmel for å gi lovens uttrykk «fritidsarbeid» en så snever tolkning som lagmannsretten har gjort, og det er en feil når det anføres at lagmannsretten har funnet støtte for sin oppfatning i det som ble sagt under odelstingsdebatten. Lovbestemmelsens formål som er å stimulere den private boligbygging, taler også for den forståelse at personer som har opparbeidet fritid i yrket utenom vanlig arbeidstid har krav på skattefrihet. Da det etter skattyterens mening må anses godtgjort at det ikke er utført annet enn fritidsarbeid, som han mener at bestemmelsen bør forstås, må ligningen oppheves og ny ligning utføres prinsipalt uten tillegg for verdien av eget arbeid på boligen.

Subsidiært er det i tilslutning til herredsretten påstått at ligningen bør oppheves, og at det ved den nye ligning legges til grunn at den skattepliktige godskrives for tid opparbeidet i bedriften ved arbeid på overtid, på fri- og helligdager og ved unnlatt ferie over tre år. Det er i sammenheng med den prinsipale og subsidiære påstand bl.a. pekt på en beregning fremlagt for Høyesterett av den ankende part som skal vise at hans timetall på bygget er langt lavere enn lagmannsretten har regnet med, og det hevdes for øvrig at det er uriktig når retten har antatt at selvbyggerarbeidet har vært så omfattende at arbeidet på fabrikken kan ha vært satt til side.

Atter subsidiært er det påstått at selv om man legger lagmannsrettens forståelse av skattebestemmelsen til grunn, må skjønnet oppheves. Det er anført at det ikke bestrides at en ligningsmyndighet etter Ll. §83 nr. 4, 3. punktum kan fastsette inntekten etter skjønn når skattyterens oppgaver finnes utjenlige som grunnlag for en riktig ansettelse. Men ligningsmyndighetene pliktet selv å fremskaffe opplysninger for å underbygge skjønnet tilstrekkelig med samlet timetall og naturlig fordeling på fritidsarbeid og ikke-fritidsarbeid m.v. Det er videre påstått at det må være en feil når arbeidet ikke er beskattet i det år det er utført. Verdien skulle ha vært fordelt mellom årene 1958, 1959 og 1960, jfr. Ll. §41 nest siste ledd første punktum, og ligningsmyndighetene hadde derfor ikke adgang til å ta hele verdien til samlet beskatning i 1960. Endelig hevdes det at overligningsnemndas skjønn er vilkårlig. Det er etter den ankende parts mening som allerede nevnt regnet med et altfor stort timetall på dagtid uansett om man begrenser seg til inntektsåret 1960 eller tar hele perioden i en operasjon.

Den ankende part har lagt ned påstand:

«1. Prinsipalt: Ligningen av Ivar Stub Andersen for 1960 oppheves og ny ligning utføres uten tillegg for hans arbeid på egen bolig.

Side:1151

Subsidiært: Ligningen av Ivar Stub Andersen for 1960 oppheves. Ved den nye ligning skal han ved ansettelsen av et eventuelt tillegg for skattepliktig arbeid på egen bolig godskrives for tid opparbeidet ved overtids- og helligdagsarbeid og ved unnlatt ferie.

Atter subsidiært: Ligningen av Ivar Stub Andersen for 1960 oppheves, og det foretas nytt skjønn over verdien av hans dagarbeid på egen bolig.

2. For alle alternativ er: Ivar Stub Andersen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Det er for Høyesterett opplyst at det i saken ble inngått forlik mellom skattyteren og Borre kommune. Finansdepartementet har ikke samtykket i forliket, jfr. skattebetalingslovens §48 nr. 3, og staten ved Finansdepartementet har derfor opptrådt som ankemotpart i Høyesterett. Ankemotparten har i alt vesentlig vist til lagmannsrettens begrunnelse, men har når det gjelder den ankende parts påstand om at ligningsmyndighetene uriktig har trukket inn årene 1958 og 1959, fremholdt at spørsmålet ikke ble tatt opp i ankeerklæringen for Høyesterett, og at det var hjemmel for den fremgangsmåte som ble fulgt i Ll. §122 nr. 3. Finansdepartementet har nedlagt påstand:

«1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Horten herredsrett. Det er under bevisopptaket avgitt forklaring av den ankende part og hans hustru og av tre vitner som også har forklart seg for de tidligere instanser. Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten og herredsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig vise til lagmannsrettens begrunnelse.

Når det gjelder forståelsen av lovens ord: «Som inntekt regnes heller ikke verdien av den skattepliktiges - - - fritidsarbeid på eget boligbygg - - -» antar jeg at tolkningen når det gjelder lønnsmottagere normalt ikke vil være forbundet med særlig tvil. Fritiden må være den tid som står til rådighet før eller etter arbeidstid og selvfølgelig på fridager og i ferier. For næringsdrivende kan bedømmelsen by på vanskeligheter, fordi de i noen grad selv har adgang til å bestemme arbeidstiden. Men jeg antar som lagmannsretten at man må ha et noenlunde fast utgangspunkt, og det må være normalarbeidsdagen i næringen og de fridager og ferier som man vanligvis tar i næringslivet. Jeg mener derfor at man ikke kan godta skattyterens påstand om at har han oppfylt en normal arbeidsmengde i bedriften, må det være ham tillatt skattefritt å arbeide som selvbygger på dagtid. Sammenlignet med det store flertall av selvbyggere som ikke kan ta seg fri i vanlig arbeidstid, ville en slik ordning gi selvstendig næringsdrivende en priviligert særstilling, idet lovens begrensning av skattefriheten til egentlig fritidsarbeid i forhold til dem neppe

Side:1152

ville få noen praktisk betydning. Jeg er klar over at det under ligningsbehandlingen kan oppstå spørsmål hvor det er vanskelig å trekke grensen mellom arbeidstid og fritid, et forhold som også ble berørt under behandlingen i Odelstinget, men i denne sak er det ikke foranledning til å ta disse spørsmål opp til nærmere drøftelse.

Jeg finner da som lagmannsretten at overligningsnemnda har forstått loven riktig, når den har gitt uttrykk for at verdien av Andersens arbeid på dagtid var skattbar inntekt. Som allerede nevnt måtte skattyteren også kunne arbeide på dagtid i ferier. Overligningsnemnda gav uttrykk for at den var klar over at Andersen hadde brukt sin fritid på bygget. Jeg har derfor gått ut fra at overligningsnemnda har godskrevet ham feriene, og at den med arbeid utført på dagtid har ment på vanlige arbeidsdager.

For øvrig finner jeg at det ikke hefter noen feil ved den skjønnsmessige ansettelse som kan føre til opphevelse av ligningen, og jeg slutter meg også her til lagmannsrettens nærmere begrunnelse. Når det gjelder spørsmålet om verdien av arbeidet skulle ha vært fordelt på årene 1958, 1959 og 1960, legger jeg vekt på at skattyteren uttalte seg om arbeidene for 1958 og 1959 for ligningsmyndighetene, og at han syntes å være klar over at man under ligningen for 1960 aktet å foreta en samlet ansettelse av verdien. Dette spørsmål er heller ikke påberopt som ankegrunn i ankeerklæringen for Høyesterett, og jeg mener at det dermed får ha sitt forblivende.

Jeg antar som lagmannsretten at saksomkostningene bør oppheves for herredsrett og lagmannsrett. Selv om anken ikke har ført frem, antar jeg at den ankende part hadde fyldestgjørende grunn til å få anken prøvet i Høyesterett, og at omkostningene bør oppheves også for Høyesterett, jfr. Tl. §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Christiansen):

- - -

Sakens sammenheng er følgende: - - -

Borre overligningsnevnd traff under klagebehandlingen følgende vedtak: «Ved å sammenholde eiendommens takstverdi, bokført kostpris, bokførte arbeidsutgifter og skattyterens egne opplysninger om hva slags arbeide han har utført selv, er overligningsnemnda kommet til alt det må være utført en meget betydelig egeninnsats på bygget.

Nemnda er ikke i tvil om at skattyter har benyttet sin fritid på bygget, men antar også at egeninnsatsen har vært så stor at en betydelig del

Side:1153

av denne også må være utført på vanlig dagtid. I rapport om bokettersyn nr. 19/62 har revisor på 3 foretatt en del beregninger over s/y egenytelse i fabrikken. I tidsrommet 1958-60 som faller sammen med byggeperioden på eget hus er egenytelsen lav, og er av skattyter forklart med at det periodisk ikke har kunnet skaffes nok oppdrag til full beskjeftigelse.

Overligningsnemnda finner at dette bekrefter antagelsen om at en stor del av egeninnsatsen er utført på vanlig dagtid. Noe bevis eller legitimasjon for at denne antagelse ikke er riktig kan nemnda ikke finne foreligger.

Videre bemerkes at når det gjelder lønn for fabrikkens arbeidere som er benyttet på bygget så er det ikke plusset til noe for sosiale kostnader.

Etter det som fremgår av foranstående setter overligningsnemnda verdien av eget arbeid på dagtid og tillegg for sosiale kostnader for fabrikkens arbeidere skjønnsmessig til kr. 10 000.-. Antatt inntekt for 1960 settes ned fra kr. 30 946.- til kr. 15 946.-. Forøvrig ingen endring.»

Saksøkeren driver snekkerverksted på egen eiendom under Åsgården i Borre. På denne eiendom oppførte han i årene fra og med 1958 en enetasjes enebolig på 124.5 kvm. med tillegg av garasje 26.7 kvm., tilsammen 151.2 kvm. Utgravningen av tomten ble påbegynt i juli 1958. Høsten 1958 var grunnmuren ferdig og våren 1959 ble reisningen av huset påbegynt. I sept. 1959 kunne et rom i huset tas i provisorisk bruk. Huset ble i det vesentlige gjort ferdig i løpet av 1960. Saksøkerens utgifter til byggingen var: 1958 - kr. 17 462.-, 1959 kr. 21 376.-, 1960 kr. 9 284.-, 1961 kr. 1 227.-, 1962 kr. 1 305.- og 1963 kr. 564.- tilsammen kr. 51 218.-. Det gjenstår fremdeles en del innredning i kjelleren, bl.a. dører. De refererte tall, som illustrerer hvordan byggearbeidet er skredet frem, omfatter utgifter til alle materialer og en del arbeidslønninger. Murerarbeider, elektrisk installasjon og blikkenslagerarbeider har vært satt bort til andre håndverkere. Saksøkerens egne folk i snekkeriet har utført en del tømmermannsarbeider på bygget, i 1958 for kr. 2 735.-, 1959 kr. 1 385.- og i 1960 kr. 1 177.-, tilsammen kr. 5 297.-. Saksøkeren har selv utført resten av tømmermanns- og snekkerarbeidet, rørleggerarbeidet og malerarbeidet, det siste med bistand av hustruen. - - -

Retten skal bemerke:

Ved lov av 21. juni 1956 ble landsskattelovens §42, siste ledd gitt følgende tillegg: «Som inntekt regnes heller ikke verdien av den av den skattepliktiges og hans husstands fritidsarbeid på eget boligbygg eller på bygg tilhørende boligbyggelag til opptjening av eget innskudd i laget.» I ot.prp. nr. 57 for 1956 anfører Finansdepartementet bl.a.: «Slik forholdene på boligmarkedet ligger an finner departementet det ut fra samfunnsmessige hensyn ønskelig at fordel ved arbeid i fritiden på eget boligbygg ikke regnes som skattepliktig arbeidsinntekt. En slik skattefrihet vil for mange bety en vesentlig stimulans til arbeidsinnsats på eget boligbygg og en lettelse av boligfinansieringen. Særlig under de nåværende vanskelige bolig- og finansieringsforhold vil en skattefrihet som nevnt for mange kunne være en betydelig hjelp til løsning av boligproblemet og etter departementets oppfatning være i samsvar med det offentliges øvrige bestrebelser og tiltak til fremme av de viktige samfunnsinteresser som knytter seg til boligbyggingen...» Det heter videre: «Forslaget

Side:1154

omfatter i likhet med gjeldende praksis bare arbeid som utføres i den skattepliktiges vanlige fritid - på fyrabend, fridager og i ferier - og kommer således ikke den til gode som tar seg fri fra sitt ordinære arbeid for å utføre byggearbeidet - - -».

Retten antar at det må regnes som fritid i relasjon til denne lovbestemmelse om en skattyter får sin arbeidsgivers tillatelse til å ta seg fri i ordinær arbeidstid mot å opparbeide denne fritid i et annet tidsrom. Det kan ikke antas at det med «vanlig fritid» siktes til bestemte av døgnets klokketimer eller årets kalenderdager. På samme måte må det regnes som fritidsarbeide om en skattyter i byggeperioden tar sin ferie til annen tid av ferieåret enn vanlig eller sprer ferien over året for bedre å kunne utnytte sin arbeidskraft til fordel for bygget. Videre antar retten at «vanlig fritid» må regnes i relasjon til en normalarbeidsdag. Om således en selvbygger i tiden forut for byggearbeidet vanligvis har tatt overtidsarbeide men slutter med sådant arbeide i byggeperioden og velger å utnytte all tid utenom normalarbeidsdagen på nybygget, så må han ha krav på skattefritagelse etter landsskattelovens §42, siste ledd for dette arbeide. - Endelig skal retten bemerke at den skattefritagelse som er gitt selvbyggere selvsagt også må komme en privat næringsdrivende og ikke bare lønnsmottakere til gode. Det må derfor tillates også den næringsdrivende å foreta en slik ombytning av regulær arbeidstid og fritid som nevnt uten at han derved mister retten til fritagelse for skatt. Og også for den private næringsdrivende må «vanlig fritid» vurderes i forhold til en normalarbeidsdag i faget og ikke i forhold til den lengre arbeidsdag han måtte ha holdt i sin bedrift i tiden før byggeperioden.

Såvidt retten kan se har overligningsnevnden ikke lagt disse synspunkter til grunn for sin skjønnsmessige ligning av saksøkeren. Overligningsnevnden har funnet det avgjørende at saksøkeren har arbeidet på sitt bygg «på dagtid» uten å vurdere om denne dagtid kan være opptjent ved arbeide i bedriften utenfor dagtiden. Videre har den lagt vekt på at saksøkerens arbeidsinnsats i byggeperioden ifølge en revisjonsrapport, har vært lavere enn tidligere, uten å vurdere denne arbeidsinnsats i forhold til en normalarbeidsdag i faget. Overligningsnevnden har videre trukket den slutning at saksøkerens arbeidsinnsats på bygget har vært så stor at den ikke kan være utført bare i fritiden. Retten kan etter de fremlagte opplysninger ikke være enig i det. Det er for retten ført et sakkyndig vitne, en tømmermester, som har opplyst at det til tømmer- og snekkerarbeidet på bygget høyt regnet ville gå med en tid av 1 300 timer. Rørleggerarbeidet og malerarbeidet anslåes til henholdsvis ca. 100 og 300 timer. Tilsammen utgjør dette ca. 1 700 timer. Saksøkerens egne arbeidere har utført tømmer- og snekkerarbeider i ca. 7 à 800 timer. Det faller således på saksøkeren og hans hustru en arbeidstid på bygget av noe under 1 000 timer. - I betraktning av at byggearbeidet har strukket seg over et tidsrom av henimot 3 år og at saksøkeren ikke har tatt seg ferie i disse år, kan retten ikke se at saksøkerens arbeidsinnsats i og for seg indiserer at arbeidet er utført «på dagtid» og til fortrengsel for hans regulære arbeide i bedriften. - Retten finner etter dette at saksøkerens krav om opphevelse av ligningen må tas til følge. Ved den nye ligning vil ligningsmyndighetene måtte ta standpunkt til om det, ut fra den forståelse av landsskattelovens §42, siste ledd som det foran er gitt uttrykk for, er

Side:1155

grunnlag for å skatteligne saksøkeren for noen del av hans og hans husstands arbeide på boligen og i bekreftende fall fastsette et eventuelt tillegg til den oppgitte inntekt ved nytt skjønn. Som foran nevnt har saksøkeren innrømmet at de sosiale utgifter for hans arbeidere i den tid de arbeidet på bygget, uriktig er debitert bedriften og beløpet må derfor tillegges inntekten. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kaare Westad og Markus Endresen og hjelpedommer Reidar H. Andersen):

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten og vil først bemerke til supplering av herredsrettens omtale av saksforholdet særlig om hvordan arbeidet med boligbygget skred fram:

Andersen hadde lenge hatt planer om å få eget bolighus. Fra 1948 samlet han brukte trematerialer, som han gjorde i stand til å kunne bli brukt til dette. Han bokførte ikke materialene, idet han regnet dem som verdiløse inntil de ble brukt.

Tomt for oppføring av verkstedbygg og bolighus ble innkjøpt i 1955. For tomten, som er på vel 2 mål, betalte han kr. 3 000.- som i sin helhet ble ført til utgift i bedriftens regnskap.

Verkstedbygget, i mur, ble oppført i 1956.

Som nevnt av herredsretten tok for bolighuset grunnarbeidet til i juli 1958, med grunnmuren ferdig i løpet av sommeren. Arbeidet med utgraving av tomten og oppsetting av grunnmur ble utført av Andersen med noe leid hjelp og noen bistand av hustruen.

Andersen kjøpte i 1958 tømmer til huset for kr. 1 543.- og betalte kr. 800.- for skjæring av tømmeret. Med ytterligere noe innkjøpt materiale hadde han i 1958 skaffet til veie så å si alt som trengtes til reisverket og til utvendig kledning av huset.

Reisningen av huset ble påbegynt høsten 1958, ikke våren 1959 som angitt av herredsretten. Huset var kommet under tak før utgangen av året. Andersen hadde under dette arbeid hjelp av en ansatt ved bedriften, Sverre Arnesen, som i lønn for arbeidet på bygget ble utbetalt kr. 2 735.-.

Det ble så ikke gjort noe på huset før våren 1959. Fram til Arnesen sluttet hos Andersen ved St. Hans-tid satte en på størstedelen av kledningen, satte inn vinduer og la ferdig gulvet. For sin deltakelse i dette arbeid fikk Arnesen utbetalt kr. 1 385.-. I september var, som nevnt av herredsretten, ett rom gjort såpass i stand at det kunne tas i bruk provisorisk.

Fra Arnesen sluttet hadde Andersen i henimot 1 år ingen i arbeid på verkstedet. Fra mai til desember 1960 var Osvald Solberg ansatt hos ham. Ifølge Andersen var Solberg syk så å si hele denne tiden. Solberg, fagmann på tømmerarbeid, hjalp ham med å få gjort taket på huset ferdig og med det som sto igjen å foreta av utvendig kledning. Dessuten var han med og platet opp garasjen innvendig. Han fikk for dette i alt utbetalt kr. 1 117.-.

Utenom kjøkken, bad m.v. er det 5 rom, to stuer og tre soverom, i huset. Ved utløpet av 1960 var alle rommene gjort ferdig bortsett fra at det var igjen noe å male og å tapetsere stuene, arbeider som ble gjort i

Side:1156

1961 og 1962. Det er bare i stuene det er tapet. - Kjelleren er ikke ferdig innredet.

Foruten at Andersen har utført tømmermanns- og snekkerarbeid på huset, har han gjort alt rørlegger-, maler- og tapetserarbeid. Hustruen har hjulpet til, særlig med malerarbeidet, hvorav hun ifølge Andersen gjorde det meste. Det er videre opplyst at rørleggerarbeidet ble gjort som kveldsarbeid i løpet av et par uker.

For lagmannsretten har byggmester Robert Larsen, medlem av takstutvalget i Borre kommune, nå som for herredsretten ført som vitne av Andersen, uttalt at det til snekker- og tømmerarbeidet på bygget ville gå med 1250-1300 timer under forutsetning av at arbeidet ble utført som akkordarbeid av faglærte og med god fremdrift. Her har den leide hjelp vært timelønnet, og etter det foreliggende har heller ikke forutsetningen forøvrig for det anslåtte timetall vært tilstede i dette tilfelle.

Både Arnesen og Solberg arbeidet på huset i den ordinære arbeidstid. Etter den timelønn de hadde, henholdsvis kr. 5.25 og kr. 6.-, gir det til dem utbetalte følgende timetall: Arnesen 1958 - 520, 1959 - 264, Solberg 1960 - 186, tilsammen 970. Det er på det rene at Andersen var sammen med såvel Arnesen som Solberg i arbeidet på bygget, og han har for lagmannsretten uttalt at han arbeidet der for det meste samtidig med dem. Man må etter det opplyste gå ut fra at ingen av disse hans ansatte arbeidere har jobbet nevneverdig tid alene på huset. Det dreide seg om arbeid som en måtte være to om.

Andersen har ikke kunnet oppgi hva han i timer har nedlagt av arbeid på bygget, hverken alt i alt eller rørlegger- og malerarbeidet unntatt. Han har ingen noteringer herom. Imidlertid tror han at det tilsammen kan dreie seg om mellom 1000 og 1500 timer. Dette er utvilsomt for lavt. Etter det foran uttalte antas han å ha anvendt om lag 900 timer til tømmer- og snekkerarbeid under arbeid sammen med sine ansatte, anvendt før innredningsarbeidet var kommet særlig langt. Hans arbeid på bygget i disse ca. 900 timer foregikk altså i den for ham vanlige arbeidstid. Det er etter det fremkomne ikke tvilsomt at han i tidsrommet 1958-1960 også ellers har utført manuelt arbeid på huset i regulær arbeidstid, uten at man har opplysninger tilstrekkelige til å kunne ha noen bestemt formening om i hvor stor utstrekning dette er skjedd. Han hadde selv det administrative arbeid som boligbyggingen førte med seg, så som anskaffelse av materialer og tilrettelegging m.v. av selve byggearbeidet, og det må være berettiget å gå ut fra at denne administrering i hvert fall for en del er gjort i ordinær arbeidstid.

Herredsretten kom til at Andersen og hans hustru hadde anvendt noe under 1000 timer til tømmer-, snekker-, rørlegger- og malerarbeid på bygget. Etter lagmannsrettens mening må timetallet bare for Andersens egen arbeidsinnsats være vesentlig høyere enn dette, rørlegger- og malerarbeidet ikke medregnet, og alene for egeninnsatsen i hans ordinære arbeidstid ligge over det av herredsretten antatte. Det er under den siste av disse vurderinger regnet Andersen til gode at han ikke hadde ferie i 1959 og 1960. Han tok seg heller ikke ferie i 1958, men dette forhold kommer ikke inn her idet det ligger forut for at reisningen av huset ble påbegynt.

Andersen har som for herredsretten hevdet at hans eget arbeid i

Side:1157

forbindelse med oppføringen av boligbygget i sin helhet må ansees som utført i fritid i relasjon til bestemmelsen i landsskattelovens §42, siste ledd, siste punktum. Om dette arbeid til dels er gjort på vanlig dagtid yrkedager, er - anføres det - denne dagtid mer enn opptjent ved arbeid i bedriften utenfor slik tid slike dager og ved søndagsarbeid. Hans arbeid med bygget i regulær arbeidstid fant sted når det var lite eller ingen ting å gjøre på verkstedet. Arbeidsmengden ved bedriften varierte sterkt. Av de tre byggeårene var det spesielt i 1960 lite å gjøre. Det er fremholdt at han det året ikke hadde større bestillinger; bare en del småarbeider, som ikke ga noen fortjeneste å snakke om. For å ha noe å gjøre, for å holde det gående, ble det i stille perioder i 1960 forarbeidet en del varer for lagring, bl.a. kjøkkenbenker, som ble solgt og utfakturert i 1961. Forskjellen i fortjeneste («Egenytelse ekskl. påslag») de to årene, kr. 12 424 (1961: kr. 18 426 - 1960: kr. 6 002), skriver seg for en stor del fra disse opparbeidede lagervarer. Det er derfor ikke riktig å trekke det ut av disse tallene, hva det i og for seg kunne se ut til, at han gjorde særdeles lite på verkstedet i 1960 og tok sitt monn igjen året etter. Forøvrig hadde han i 1961 tre store arbeidsoppdrag. Hans netto omsetning det året var kr. 75 155 (salg ca. kr. 84 800) mot i 1960 kr. 38 875 (salg: ca. kr. 41 800). Hans salg i 1962 var ca. kr. 52 500, i 1963 ca. 40 400. Salget i 1961 i forhold til i 1960 kan - er det sagt - forklare ligningsmyndighetenes mistanke, men den burde være avsvekket ved oppgavene for årene etter. Omsetningen i 1961 var en ekstraordinær topp.

Andersen har videre fremholdt at han har hatt beskjedne inntekter. Han måtte, som hans økonomi var, tjene alt han kunne komme over, ta alt han kunne få av arbeidsoppdrag. Med en slik bedrift som hans må en ta alt som det kommer, passe kundene og ikke ens egne interesser. Når det var mye å gjøre, brukte han all sin arbeidskraft på verkstedet for å få leveransene unna. Han kunne da arbeide i bedriften både 12 og 14 timer i døgnet. «Jeg har hatt full tid på verkstedet hvert eneste år siden jeg begynte der.» Hans hustru har for lagmannsretten uttalt at han «holder på på verkstedet langt utover kveldene, det har alltid vært sånn at verkstedet går foran alt». De har hatt «toppen 1 ukes ferie på 16 år».

Enn videre har Andersen anført at hans tømmer- og snekkerarbeid på boligbygget i ordinær arbeidstid heller ikke på annen måte gikk ut over driften av verkstedet. Avstanden fra dette bygg til verkstedet er 30-35 meter. Han hadde under arbeidet på bygget kontroll med alt ved fabrikken. Han kunne se om noen kom, kunne høre telefonen og var ikke lenger unna enn at han kunne rekke å svare på telefonoppringning. Han gikk derfor ikke glipp av noe arbeidsoppdrag. Innkomne oppdrag utførte han selv om kveldene.

Bestemmelsen om skattefritakelse for verdien av egen arbeidsinnsats ved oppføring av eget boligbygg gjelder «fritidsarbeid», et uttrykk hvormed det etter lovforarbeidene menes arbeid som utføres i vedkommende husbyggers vanlige fritid. Lagmannsretten antar med herredsretten at vanlig fritid må for en selvstendig næringsdrivende vurderes i forhold til en normalarbeidsdag i en bedrift som hans, slik at han har krav på skattefrihet for sin arbeidsinnsats utenom normalarbeidsdagen med bygg til dekning av eget boligbehov selv om han har holdt lengre

Side:1158

arbeidsdag i bedriften i tiden forut for eller etter byggingen. Man er imidlertid ikke enig i den forståelse av lovregelen som herredsretten har gitt uttrykk for ved å uttale at det «må - - - tillates - - - den næringsdrivende å foreta en slik ombytning av regulær arbeidstid og fritid som nevnt (å ta seg fri i ordinær arbeidstid mot å opparbeide denne fritid i et annet tidsrom) uten at han derved mister retten til fritagelse for skatt». En slik forståelse av lovbestemmelsen kan ikke sees å ha støtte i forarbeidene. Både uttalelser i Ot.prp. nr. 57 for 1956 og under debatten om saken i Odelstinget (Forhandl. i Odelstinget for 1956 41 flg.) taler imot den. I proposisjonen er sagt at forslaget om skattefrihet for selvbyggere omfatter innsats i den vanlige fritid, presisert slik: «på fyrabend, fridager og i ferier», og med tilføyelse om at det ikke kommer den til gode som tar seg fri fra sitt ordinære arbeid for å utføre byggearbeidet. Stortingets kommunalkomité sluttet seg til det i proposisjonen fremsatte forslag med denne bemerkning: «Komiteen tror det er i samsvar med det alminnelige synet blant folk at fritidsarbeid på egen heim bør være skattefri» (Innst. O. IX (1956). Under Odelstingets behandling av komitéinnstillingen var det flere som i sitt innlegg kom inn på spørsmålet om hva som skal regnes for arbeid i fritiden. Innleggene dreide seg særlig om innsats på boligbygg i jordbruket, men det uttalte har sin interesse også når det gjelder spørsmålet om arbeid utført av en privat næringsdrivende til tid og under forhold ellers som i det foreliggende tilfelle har vært ment unntatt for inntektsbeskatning. Etter det som har vært motivet for lovbestemmelsen om skattefritt fritidsarbeid og etter hva man har vist til fra forarbeidende, finner lagmannsretten ikke å kunne gi Andersen medhold i at han har krav på skattefrihet for fordel ved sitt arbeid med bygget i ordinær arbeidstid. Han antas ikke å kunne høres med at denne del av egeninnsatsen kommer inn under betegnelsen fritidsarbeid gjennom opparbeidelse av den således anvendte tid ved arbeid i bedriften ettermiddager, kvelder og søndager. Lovregelen kan etter lagmannsrettens mening ikke tolkes derhen at den får anvendelse hvor som her en byggherre som selv har rådighet over sin arbeidstid, arbeider på eget boligbygg i tidsrom hvor han normalt ville vært opptatt med sitt ordinære erverv. Av Andersens egetarbeid ved oppføringen av bygget er som nevnt meget utført på ordinær dagtid, og etter det foreliggende har Andersen i byggeperioden også brukt mye av tiden ellers til arbeid på bygget. Det er nærliggende å tro at disse forhold kan ha hatt sitt å si for at det har vært perioder med liten eller ingen tilgang på arbeid i bedriften, en omstendighet som Andersen har påberopt derhen at han kunne arbeide på bygget uten til fortrengsel for verksteddriften. Selvbyggerarbeidet har nemlig vært så omfattende at det synes rimelig å tro at det ordinære arbeid er blitt satt til side. Så opptatt i tid med byggearbeidet som Andersen har vært, må dette trolig ha virket inn på hans akkvisisjonsarbeid, ført til minsket initiativ til å søke seg arbeid fra andre. Han fikk i 1960 som arv utbetalt ca. kr. 13 000, noe som vel kan ha vært medvirkende til at han det året satte inn så mye eget arbeid med bygget.

Etter den lovforståelse lagmannsretten her har gitt uttrykk for, hjemler landsskattelovens §42, siste ledd, siste punktum ikke Andersen skattefrihet for verdien av hans arbeidsinnsats på boligbygget i ordinær arbeidstid («på dagtid»).

Side:1159

Spørsmålet blir så om Andersen kan nå fram når han subsidiært angriper Borre overligningsnemnds ansettelse i medhold av landsskattelovens §83 nr. 4, 3. punktum av «verdien av eget arbeid på dagtid» m.v. på det grunnlag at det ikke er anvendt forsvarlig skjønn. Lagmannsretten finner at han heller ikke kan gis medhold forsåvidt. Det er etter de samlede opplysninger som foreligger ikke grunn til å anta at det skjønn overligningsnemnda har foretatt, er vilkårlig.

Ved takst 3. juni 1960 til bruk ved ansettelsen av bolighusets verdi ved formuesligningen ble huset i ferdig stand taksert til kr. 83 000, hva huset ble antatt å ville ha kostet - beregnet etter kostnadsnivået i 1958 - om Andersen hadde engasjert byggmester til oppføringen. Pr. 1. januar 1961 var bygget av Andersen bokført med kr. 48 122, hans kontante utlegg til arbeidshjelp og materialer. Det er på det rene at han i ikke liten grad har benyttet brukte trematerialer. Opplysning herom var gitt til ligningsmyndighetene, og det finnes at overligningsnemnda har tatt hensyn til forholdet ved den skjønnsmessige ansettelse. Ved taksten i juni 1960 ble kostprisen på gjenstående arbeider på bygget anslått til kr. 7 000. Det er ikke for lagmannsretten oppgitt hva Andersen i alt hadde av utgifter i forbindelse med arbeid på bygget i 1960 etter at taksten ble holdt. I 1961, 1962 og 1963 har hans utgifter vært henholdsvis kr. 1 227, kr. 1 305 og kr. 605. Hans utgifter i årene 1958 - 1963 er således tilsammen kr. 51 259.

Av den fremlagte korrespondanse fremgår at Andersen har hatt full anledning til under ligningsbehandlingen å forklare differansen mellom husets takstverdi og bokførte verdi, herunder å redegjøre for hvordan det forholder seg med hensyn til eget arbeid på bygget. Allerede i forbindelse med ligningen for 1959 ba Borre ligningskontor ham om opplysning vedrørende egetarbeid, idet det ble vist til at han i regnskapet hadde oppført «privatbolig under bygging» og at det ikke var inntektsført noen verdi av eget arbeid. Det ble spurt: «- - - er arbeidet utført bare på vanlig fritid?» Andersen svarte i brev av 28. april 1960: «Mit eget arbeidet på bygget er utført på vanlig fritid.» Ligningskontoret tok spørsmålet opp igjen i 1961 - ligningen 1960 - da det med bemerkning om at «den bokførte verdien av eiendommen synes å være vesentlig for lav» ba om nærmere forklaring. I svaret fra Andersen der det erkjennes at husets virkelige verdi er større enn den bokførte, er som en av årsakene til dette pekt på at han «i likhet med de fleste husbyggere har utført et ikke ubetydelig egetarbeide på eiendommen». Dette er gjentatt i klagen til ligningsnemnda, hvor det ellers bl.a. er fremholdt at «hans egetarbeide på nybygget er utført i fritiden». På grunn av uttalelser i klagen til overligningsnemnda ble det foranlediget foretatt bokettersyn hos Andersen (Aasgården Trevarefabrikk), som så ble tilskrevet slik 4.10.1962.

«Overligningsnemnda viser til side 3 og 4 i (bokettersyns)rapporten.

Nemnda bemerker at det ikke er tvil om at de har benyttet Deres fritid til arbeid på nybygget, men etter det som framgår av rapporten antar overligningsnemnda at det må være arbeidet også på vanlig dagtid i de perioder fabrikken har hatt liten beskjeftigelse.

Ifølge rapporten er bygget belastet for arbeidsytelser av fabrikkens folk bare med vanlig timelønn uten noe tillegg for sosiale kostnader m.v.

På forannevnte grunnlag overveier overligningsnemnda å

Side:1160

opprettholde et tillegg til inntekten for 1960 på kr. 10 000.- istedet for det tillegg på kr. 25 000.- som er gitt av ligningsnemnda.

Før overligningsnemnda tar endelig avgjørelse til spørsmålet gis De anledning til å gi Deres uttalelse.»

Andersen svarte i brev av 12. s. m. fra overrettssakfører K. Starre:

«Herr Andersen har anmodet meg om å besvare det ærede ligningskontors brev av 4. ds. og jeg tillater meg under henvisning hertil å presisere at han ikke har overført noe av den vanlige dagtid fra fabrikken til nybygget.

Den antagelse som revisor i den anledning bygger på og som så vidt skjønnes overligningsnemnden er i ferd med å slutte seg til, er ikke riktig og kan ikke føre til at ligningen delvis blir opprettholdt. I denne forbindelse tillater jeg meg å peke på at det ikke foreligger bevis for denne antagelses riktighet.

Selv om så hadde vært tilfelle kunne det under ingen omstendighet bli spørsmål om å verdsette en slik egeninnsats til oppimot kr. 10 000.-, idet så vidt skjønnes blir erkjent at tyngden i herr Andersens egeninnsats har ligget på fritiden.

En sak for seg er det at den timelønn som er belastet nybygget ikke er tillagt sosiale kostnader. Dette er en konkret feil som det herved innrømmes at min mandant må bøye seg for blir rettet. Størrelsen av det beløp det i denne forbindelse kan dreie seg om er imidlertid ikke av vesentlig omfang. Skulle ligningskontoret ønske nærmere opplysninger i den anledning, tør jeg imøtese nærmere forespørsel.

Under henvisning til foranstående tillater jeg meg på herr Andersens vegne å meddele at han fastholder sin klage til overligningsnemnden og at han ikke vil akkviesere ved noen annen inntektsforhøyelse enn den som blir en følge av den forannevnte retting vedrørende de sosiale kostnader.»

For lagmannsretten er opplyst at disse sosiale kostnader beløper seg til ca. kr. 1 000.

Under ligningsbehandlingen har Andersen etter det gjengitte flere ganger vært anmodet om å gi nærmere opplysninger om sitt eget arbeid med bygget, under tilkjennegiing av at det meddelte var ansett utilstrekkelig. Overfor ligningsmyndighetene holdt han fast ved at han bare hadde utført byggearbeid i fritiden, tross han ble gjort kjent med at en mente det måtte ligge annerledes an. Det er først kommet fram etter saksanlegget, under saksforberedelsen for herredsretten, at han skal ha utført en del arbeid på vanlig dagtid med opptjening av således anvendt tid. Andersen hadde all oppfordring til å komme fram med dette til ligningsmyndighetene. De av Andersen under ligningsbehandlingen meddelte opplysninger har vært forelagt overligningsnemnda, og det dokumenterte viser at overligningsnemnda har vurdert hele det materiale som forelå den gang. - - -

Side:1161