Rt-1966-1281

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-11-05
Publisert:	Rt-1966-1281
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 159
Parter:	A (advokat Tor Erling Staff - til prøve) mot 1. B, 2. C, 3. D. (høyesterettsadvokat Arvid Fossum). Hjelpeintervenient: Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Forfatter:	Bendiksby, Hiorthøy, Anker, Ryssdal, Helgesen
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, Umyndiggjørelsesloven (1898) §1, §31, Avtaleloven (1918)

Dommer Bendiksby: Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av kjøpekontrakt av 19. april 1960 og skjøter av samme dag fra Kristian Høvik til Ragnhild Høvik Ingebritsen på eiendommene Arnestad, gnr. 66 bnr. 1 og 15, og en tredjepart i Torp skog, gnr. 67 bnr. 4, i Asker. Saken ble opprinnelig anlagt av Kristian Høvik v/ Asker overformynderi og den for Kristian Høvik oppnevnte verge, John Eriksson, mot Ragnhild Høvik Ingebritsen. Etter Kristian Høviks død den 14. desember 1962 er 3 av hans arvinger, Solveig Granli, Olaug Skjellestad og Helge Høvik, trådt inn i saken i hans sted slik som lagmannsretten nærmere har redegjort for.

Asker og Vestre Bærum herredsrett avsa den 26. juni 1963 dom i saken med denne domsslutningen:

«1. Fru Ragnhild Ingebritsen dømmes til å gi Kristian Høvik's dødsbo skjøte på 1/3 av gnr. 67, bnr. 4, «Torp skog» og på «Arnestad» gnr. 66, bnr. 1 og 15 i Asker herred.

2. Fru Ragnhild Ingebritsen dømmes til å betale til Kristian Høviks dødsbo v/ Helge Høvik, Solveig Granli og Olaug Skjellestad kr. 600,- - sekshundrekroner - i saksomkostninger. Oppfyllelsesfrist 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Ragnhild Høvik Ingebritsen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 29. november 1965 ble herredsrettens dom stadfestet. Ragnhild Høvik Ingebritsen ble dømt til å betale saksomkostninger til Solveig Granli, Olaug Skjellestad og Helge Høvik for lagmannsretten med 2 500 kroner.

Ragnhild Høvik Ingebritsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at eiendomsoverdragelsen var ugyldig etter avtalelovens 33. Lagmannsretten har, hevder hun, uriktig vurdert eiendomssalget under en rent økonomisk synsvinkel. Den har ikke lagt tilstrekkelig vekt på bakgrunnen for salget, at det var et hovedmotiv for Kristian Høvik å tilgodese Ragnhild Høvik Ingebritsens datter Tove som han satte særlig høyt. Det er uriktig, og irrelevant, når lagmannsretten i denne forbindelse har

Side:1282

uttalt at en vanlig omsorgsfull mann ville ha innrettet seg på en annen måte enn Kristian Høvik gjorde, hvis det var meningen å tilgodese Tove. Det er heller ikke riktig når lagmannsretten har lagt til grunn at hensynet til Tove ikke var påberopt for herredsretten. Dette hensyn var påberopt, men på grunn av at Ragnhild Høvik Ingebritsens prosessfullmektig var syk, ble saken på dette punkt mangelfullt opplyst. Det er videre anført at lagmannsretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på at Kristian Høvik hadde et sterkt ønske om at eiendommen fortsatt skulle drives som gårdsbruk. - Den lave kjøpesum og avregningsmåten for kjøpesummen forklares nettopp ved Kristian Høviks ønske om å tilgodese Tove og hans ønske om at eiendommen fortsatt skulle drives som gårdsbruk. Han ville at overdragelsen skulle skje uten kontantutlegg og uten ny gjeldsstiftelse på eiendommen. Sett på denne bakgrunn var salget forstandig motivert og rimelig. - Det er videre uriktig når lagmannsretten har funnet at det var noe å bebreide Ragnhild Høvik Ingebritsen. Hun har med rette gått ut fra at salget var i samsvar med Kristian Høviks vilje, at han helt ut forstod rekkevidden av det og at det ikke var sinnssykelig motivert. Det er i denne forbindelse fremhevet at Kristian Høvik ikke på noen som helst måte har gitt uttrykk for at han angret på salget. - Det hevdes videre at det er feil når lagmannsretten har tillagt det offentliges krav på refusjon for forpleiningsutgiftene vekt ved bedømmelsen.

Ragnhild Høvik Ingebritsen har for Høyesterett ikke fastholdt anførselen om at en mulig rett til å anfekte salget er forspilt ved passivitet. For øvrig har hun fastholdt sine anførsler for lagmannsretten. Hun har nedlagt påstand om frifinnelse og at hun blir tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Solveig Granli, Olaug Skjellestad og Helge Høvik har tatt til motmæle. De har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten. De har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at de blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus har også for Høyesterett opptrådt som hjelpeintervenient til støtte for ankemotpartene, men har ikke nedlagt særskilt påstand.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Asker og Vestre Bærum herredsrett til avhøring av partene i saken og 16 vitner. Tre av vitnene, Marthe Bech, dr. Arne Føyen og høyesterettsadvokat Arvid Fossum, er nye for Høyesterett. Overlegene Herlof B. Herlofsen og Jon Leikvam har vært oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett. De har i fellesskap gitt skriftlig erklæring datert 25. oktober 1966. Det er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a. brev datert 4. mars 1966 fra overlege Wilhelm Hornemann til advokat Staff og brev datert 18. mars 1966 fra advokat Ragnvald Seim til advokat Staff.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige innskrenke meg til å vise til

Side:1283

den begrunnelse disse retter har gitt. De opplysninger som foreligger for Høyesterett har ikke endret det bilde av saksforholdet som disse retter etter umiddelbar bevisførsel er kommet fram til, på en måte som kan føre til noen endret bedømmelse av tvistespørsmålet.

De oppnevnte sakkyndige har i sin erklæring bl.a. uttalt:

«Da han hadde gitt fra seg gården til Ragnhild I. hadde han ingen formue og ingen inntekt. Om han har forstått dette er vel lite sannsynlig. Hadde han forstått at overdragelsen av gården til Ragnhild I. i realiteten var en vederlagsfri gave er det rimelig å anta at han ville ha opprettet et testament til fordel for Tove. Det er ikke noe holdepunkt for at han har tenkt på det. Det er vel mest rimelig å anta at det han først og fremst har tenkt på er å bli kvitt gården og slippe å tenke mere på den så han kunne slå seg til ro resten av sitt liv på Sikta Pleiehjem der han ikke møtte større problemer enn han kunne greie. Hans vurdering synes å ha vært preget av hans sykelige tilstand og han synes ikke å ha hatt evne til å vurdere andre konsekvenser enn å sikre ham fortsatt opphold i Sikta Pleiehjem.

Vårt svar på de spørsmål som den ankende parts prosessfullmektig har stillet må da bli:

Ad 1. Kristian Høvik må antas å ha forstått at han i 1960 overdro sin gård til sin søster Ragnhild Ingebritsen.

Ad 2. Vi antar at denne forståelsen er delvis sinnssykelig motivert i ønsket om å bli kvitt gården så han kunne slå seg til ro på Sikta Pleiehjem.

Ad 3. Den mangelfulle forståelse må antas å ha sitt grunnlag i hans sinnssykdom.

Ad 4. Vi antar at Kristian Høvik var lite disponert for påvirkning fra personer som sto ham nær. Når det gjaldt hans overdragelse av gården til søsteren Ragnhild Ingebritsen må det antas at han var lett påvirkelig fordi det stemte med hans eget ønske om å bli kvitt gården så han kunne slå seg til ro på Sikta Pleiehjem.

Vårt svar på ankemotpartens prosessfullmektigs spørsmål om det er grunn til å trekke i tvil den erklæring overlæge Wilhelm Hornemann avga den 20/5 1959 om at Kristian Høvik på grunn av sinnssykdom manglet evnen til å dra omsorg for seg selv og sitt gods, kan vi svare at vi ikke finner grunn til å dra denne erklæring i tvil.

På den ankende parts prosessfullmektigs spørsmål om det er sannsynlig at Kristian Høvik selv har tatt et initiativ til en overdragelse som skjedd, kan vi svare at vi finner det tvilsomt.»

De sakkyndiges erklæring støtter etter min oppfatning ytterligere opp under de tidligere retters bedømmelse.

Med det nære kjennskap Ragnhild Høvik Ingebritsen hadde til Kristian Høviks sykdom og hele situasjon, og til verdien av eiendommen, var det etter mitt syn stridende mot redelighet og god tro at hun gjorde kjøpekontrakten med den uforholdsmessig lave kjøpesum og de for henne særlig gunstige oppgjørsbestemmelser gjeldende, jfr. avtalelovens §33.

Side:1284

På samme måte som lagmannsretten finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til om salget også er ugyldig på annet grunnlag enn her nevnt.

Etter resultatet må Ragnhild Høvik Ingebritsen betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ragnhild Høvik Ingebritsen til Solveig Granli, Olaug Skjellestad og Helge Høvik 7 000 - sju tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Ryssdal og Helgesen: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Oddvar Svanevik):

Kristian Høvik ble født xx.xx.1894. Han overtok i 1949 på skifte med sine søsken Bernt Høvik, Conrad Høvik, Solveig Granli, Ragnhild Ingebritsen, Olaug Skjellestad og Helge Høvik eiendommen gnr. 66, bnr. 1 og 15, Arnestad gård i Asker for åsetestakst kr. 112 000.-, hvortil kom kr. 5 666.- for innbo og løsøre. Dessuten overtok han 1/3 av gnr. 67, bnr. 4 Torp skog i Asker. Denne eiendom ble satt til samlet verdi kr. 32 000.-, også etter åsetestakst.

Kristian Høvik har etter at han overtok eiendommen i 1949 senere fradelt og solgt en del av hovedeiendommen. Dette gjelder et areal på ca. 20 mål som i 1950 ble solgt til Arnestad Bruk A/S for en kjøpesum på kr. 36 000.-, og et areal på 2-3 mål som i 1953 ble solgt til Asker kommune for kr. 25 000.-.

Den resterende eiendoms størrelse er etter dette ca. 223 mål medregnet 2-3 dammer m.m. Innmarken er opplyst å være ca. 75 mål. Eiendommen ligger pent til og har en lang strandlinje til Oslofjorden.

Kristian Høvik pådro seg i september 1953 en hodeskade etter fall på låvebroen, og det skulle vise seg at han fikk varig mén av dette. Etter at det stadig hadde gått tilbake med ham et par års tid, ble han den 4. mai 1955 lagt inn som pasient ved Blakstad sykehus. Den 7. april 1960 ble han utskrevet til Sikta pleiehjem som bedret sinnssyk.

Siden 1955 er det saksøkte som har drevet Arnestad gård. Saksøkte er som nevnt Kristian Høviks søster. Hun har bodd på gården siden 1943 da moren døde, og har deltatt i stellet på gården og gårdsdriften også før 1955.

Ved kjøpekontrakt av 19. april 1960 overdro Kristian Høvik sin eiendom til saksøkte. Kjøpekontrakten har dette innhold:

«Selger: Kristian Høvik.

Kjøper: Ragnhild Høvik Ingebritsen,

Eiendommer: G.nr. 66, bnr. 1 og 15, Arnestad og 1/3 - en tredjepart - av gnr. 67, bnr. 4, Torp skog, begge Vollen i Asker herred.

Undertegnede Kristian Høvik selger herved forannevnte

Side:1285

eiendommer til min søster fru Ragnhild Høvik Ingebritsen. I salget medfølger husdyr, redskaper, inventar og løsøre av enhver art som befinner seg på førstnevntes eiendom og tilhører selgeren.

Kjøpesummen er for gnr. 66, bnr. 1 og 15, Arnestad gård, kr. 104 000.- kroneretthundre og firetusen, og for 1/3 av gnr. 67, bnr. 4, Torp Skog, kr. 15 000.- kronerfemtentusen, slik at den samlede kjøpesum utgjør kr. 119 000.- etthundreognittentusen.

Kjøpesummen gjøres opp som følger:

Kjøperen overtar den på gnr. 66, bnr. 1 og 15 hvilende pantegjeld til Hypotekbanken med påløpende renter: Ca. kr. 35 500.-

Videre overtar kjøperen den på gnr. 66, bnr. 1 og 15 hvilende heftelse til vår bror Bernt Høvik vedrørende hans arv efter våre foreldre: ca. kr. 18 000.-

med påløpende renter fra 1949 » » 7 000.- » » 25.000.-

Videre bortfaller kjøperens tilsvarendefordring i eiendommen: » » 25 000.-

Kjøperen overtar den del av pantegjeld og mulig annen gjeld vedrørende gnr. 67, bnr. 4, som faller på den solgte 1/3 med anslagsvis: » » 5 000.-

Resten: » » 28 500.-

dekkes ved at kjøperen stryker sin fordring på selgeren for den tid, 1948 til dags dato, hun uten annen godtgjørelse enn kost og losji har bestyrt og drevet gnr. 66, bnr. 1 og 15 for selgeren. Beløpet tilsvarer kr.200.- pr. måned i 142 1/2 måned

kr. 119 000.-

Kjøperen overtar eiendommen fra dags dato i den stand den befinner seg med hus, redskaper og inventar av enhver art. Selgeren overtar intet ansvar for mulige skjulte feil og for mulige heftelser utover de foran spesifiserte.

Pro & Contra - oppgjør foretaes ikke.

Asker, den 19. april 1960.

Som selger: Kristian Høvik Som kjøper: Ragnhild Høvik

(sign.) Ingebritsen (sign.)

Til vitterlighet:

1. Henry T. Smidt (sign.) 2. Arne Fr. Solberg (sign.)»

Saksøktes bror, Helge Høvik, begjærte den 8. juli 1960 odelstakst avholdt over eiendommen. Taksten ble avholdt 5. oktober 1960 med dette resultat:

«Eiendommen gnr. 66, bnr. 1 og 15 i Asker takseres til kr. 638 000.- - sekshundreogsekstiåttetusen kroner, herav for skogen kr. 20 000.- - tyvetusen kroner

Eiendommen gnr. 67, bnr. 4 i Asker takseres til kr. 50 000.- - femtitusen kroner -.»

Det heter forøvrig i premissene til odelstaksten at man for hovedeiendommen har tatt utgangspunkt i jordbruksverdien og har tatt hensyn til eiendommens geografiske beliggenhet og muligheter for utparsellering.

Begge parter begjærte overtakst. Odelssaken verserer for tiden for

Side:1286

lagmannsretten, men er utsatt i påvente av endelig avgjørelse i nærværende sak.

Etter begjæring fra politimesteren i Asker og Bærum ble Kristian Høvik umyndiggjort med hjemmel i lov om umyndiggjørelse §1 nr. 1 ved kjennelse 23. november 1961 av Asker og Vestre Bærum vergemålsrett. - - -

Den 14. juni 1962 tok Kristian Høvik v/ Asker overformynderi og vergen ut stevning mot fru Ragnhild Ingebritsen. - - -

Kristian Høvik bodde på Sikta pleiehjem inntil han avgikk ved døden den 14/12-1962. Han etterlater seg som arvinger sine 6 søsken. Etter hans død er saken fortsatt av dødsboet ved 3 av disse arvingene.

Av de øvrige 3 arvingene er fru Ragnhild Ingebritsen motpart i saken, en arving er fraværende, og en har gitt uttrykk for at han ikke ønsker saken fortsatt. - - -

Angående Kristian Høviks tilstand er opplyst at han i disse år var stille og rolig og mye gikk rundt og ruslet på egen hånd, gikk små turer i skogen osv. Han gjorde ikke noe arbeide. Han var svært egen og ikke til å rokke når han først hadde bestemt seg for noe.

Det er opplyst at han i flere perioder besøkte søsteren i deres hjem. På sin egen gård Arnestad har han imidlertid ikke vært siden han ble syk. Det ville han ikke.

Det er opplyst at selve kjøpekontrakten ble ført i pennen av en sakfører. Kristian Høvik skal imidlertid ha skrevet ned på en lapp hva den skulle inneholde, etter at dette først var drøftet med saksøkte.

Saksøkte har opplyst at det i forbindelse med salget var avtalt at Kristian Høvik skulle få bo gratis med full kost på Arnestad så lenge han levde. Dette ble ikke tatt inn i kjøpekontrakten da Kristian Høvik mente at det ikke var nødvendig. - - -

Retten skal bemerke:

Det foreligger angående Kristian Høviks tilstand erklæring av direktøren på Blakstad sykehus den 20/5-1959 hvor det sies: «Kristian Høvik mangler på grunn av sinnssykdom evnen til å dra omsorg for seg og sitt gods. Det antas ikke å være utsikt til snarlig helbredelse av hans sinnssykdom». Denne uttalelse er senere bekreftet den 13/1-1961 av den daværende direktør ved Blakstad sykehus forsåvidt angår Kristian Høviks tilstand på dette tidspunkt. Eiendomsoverdragelsen foregikk som nevnt den 19. april 1960, altså på et tidspunkt mellom de to avgitte uttalelser.

Det er videre fremkommet opplysninger om at Kristian Høvik i den hele tid etter at han ble innlagt på Blakstad sykehus i mai 1955 overhodet ikke har hatt befatning med sine egne økonomiske anliggender. Han har ikke selv hatt faktisk rådighet over - eller selv hatt interesse av å befatte seg med - andre midler enn de småbeløp og lommepenger som han fikk av sine søsken til tobakk, forfriskninger og liknende.

Under disse omstendigheter antar retten at det er den største grunn til å reise berettiget tvil om Kristian Høviks vurderingsevne og dømmekraft kan sies å være normal når det gjelder en transaksjon av helt avgjørende betydning for hans fremtidige økonomi. Som nevnt ble Kristian Høvik med et slag formuesløs ved salget.

Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om Kristian Høvik overhodet kunne sies å ha evne til å foreta rettslig

Side:1287

bindende disposisjoner av denne karakter, da det i dette konkrete tilfellet etter rettens mening ytterligere kommer det moment til at saksøkte ikke viste den omtanke og hensynsfullhet som må kunne kreves.

Saksøkte kjente selv til Kristian Høviks tilstand, og hun måtte forstå at hun ved kjøpekontrakten fikk eiendommen på meget gode vilkår. Dette gjelder uansett hvordan en ser på de enkelte poster i kjøpekontrakten angående oppgjørsmåten. Det var som nevnt tidligere fradelt og solgt tilsammen vel 20 mål av eiendommen til en samlet pris på ca. kr. 60 000.-. Tatt i betraktning av at dette bare er en liten brøkdel av den resterende eiendom, der dessuten eiendommens hus befinner seg, måtte det være klart at en samlet pris på kr. 119 000.- for både hovedbølet og skogen i alle tilfelle måtte være svært rimelig.

Retten antar videre at saksøkte måtte kjenne til at det offentlige hadde foretatt undersøkelser angående Kristian Høviks formuesforhold i anledning krav på eventuell refusjon for utgifter til offentlig pleie. Etter kjøpekontraktens avslutning ble det offentliges krav verdiløst.

Under disse omstendigheter finner en det ikke nødvendig å komme inn på om det fra saksøktes side direkte er søkt å påvirke Kristian Høvik til å inngå en kjøpekontrakt med nettopp det innhold som det foreliggende. Retten finner det tilstrekkelig å fastslå at saksøkte oppnådde fordeler ved avtalen som sto i et åpenbart misforhold til vederlaget, og at det måtte være nærliggende at dette kunne skyldes Kristian Høviks sykdom og manglende vurderingsevne. Etter en konkret vurdering av alle de foreliggende omstendigheter finner retten det klart at saksøkte ikke har vist den omtanke, hensynsfullhet og redelighet som her måtte kunne kreves. Kjøpekontrakten av 19. april 1960 må derfor bli å kjenne ugyldig i henhold til avtalelovens §33. Saksøkerens påstand om at de nevnte eiendommer skal skjøtes tilbake til Kristian Høviks dødsbo blir etter dette å ta tilfølge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Hans Østgaard og Sigurd Fougner Hagen og tilkalt dommer, sorenskriver Per Tønseth):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan for en vesentlig del tiltre herredsrettens begrunnelse. Dessuten bemerkes:

Ragnhild Ingebritsen bodde sammen med broren, Kristian Høvik, på Arnestad gård. Hun har derfor vært kjent med Kristian Høviks sinnssykdom, hans innleggelse på Blakstad sykehus og hans senere overføring til Sikta pleiehjem.

Som omtalt av herredsretten avga Blakstad sykehus v/ daværende overlege Hornemann i brev av 20/5-1959 en uttalelse om Kristian Høvik hvori det heter: «Kristian Høvik mangler på grunn av sinnssykdom evnen til å dra omsorg for seg selv og sitt gods. Det antas ikke å være utsikt til snarlig helbredelse av hans sinnssykdom.»

Uttalelsen er avgitt etter en henvendelse fra advokat Knut Beverfelt som gjennom en bekjent av fru Ingebritsen var blitt anmodet om å bistå med å skaffe de nødvendige fullmakter for fru Ingebritsen, så hun kunne treffe avtaler angående driften av Arnestad gård - særlig i forbindelse med utnyttelse av stranden til bortleie, parkering m.v.

Side:1288

Lagmannsretten må gå ut fra at fru Ingebritsen ble gjort kjent med forannevnte uttalelse fra Blakstad sykehus - noe hun for øvrig ikke, såvidt lagmannsretten har forstått benekter.

Under disse omstendigheter hadde Ragnhild Ingebritsen all oppfordring til å vise forsiktighet før hun innlot seg på en så viktig transaksjon med Kristian Høvik som eiendomssalget var - dette særlig i betraktning av at transaksjonen innebar en betydelig økonomisk vinning for Ragnhild Ingebritsen.

Fru Ingebritsen gjorde imidlertid ikke henvendelse til pleiehjemmets lege og hun oppfordret heller ikke Kristian Høvik til selv å søke råd hos en jurist før han inngikk kjøpeavtalen med henne.

Etter det som er opplyst i lagmannsretten kom kjøpeavtalen i stand ved at 1. vitne, Henry Schmidt, som kjente både fru Ingebritsen og Kristian Høvik, henvendte seg til en sakfører han hadde forbindelse med og ba denne sette opp avtalen. Om avtalens innhold uttalte Schmidt at den var bygget på opplysninger han hadde fått av fru Ingebritsen og av Kristian Høvik.

Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at kjøpekontrakten i sin helhet bærer preg av at selgeren må ha vært en mann som ikke var i besittelse av den dømmekraft og omtanke som man må forlange av en person som står i ferd med å selge sin eiendom.

Det er for det første åpenbart at prisen var uforholdsmessig lav. Kristian Høvik hadde før han ble sinnssyk frasolgt 2 deler av eiendommen og hadde fått disse meget godt betalt. Før han ble åndelig svekket må han således ha vært klar over verdien av eiendommen og dens utnyttelsesmuligheter. Det skal i denne sammenheng tilføyes at eiendommen fremdeles har en strandlinje på ca. 600 meter, og at f. eks. sosialsjef Biseth i sin vitneforklaring for lagmannsretten uttalte at det etter hans mening i dag neppe finnes noen eiendom innenfor Drøbak som har en bedre beliggenhet mot sjøen enn Arnestad.

I kjøpekontrakten er videre de beløp kjøperen skulle svare angitt som «cirka-beløp». Dette er således tilfelle med arveutlegget til Bernt Høvik som er oppført med «ca. kr. 18 000.-». (Det riktige beløp er kr. 17 638,71). I tillegg hertil er oppført «renter fra 1949 ca. kr. 7 000.-».

Den neste post i kjøpekontrakten som skulle gå til dekning av kjøpesummen er Ragnhild Ingebritsens skifteutlegg som med renter på samme måte som det foregående utlegg er oppført med tilsammen ca. kr. 25 000.-. Om dette utlegg, som for øvrig var på kr. 17 427,70, er det opplyst i lagmannsretten at det ble slettet av panteregisteret allerede i 1961. Ragnhild Ingebritsen har uttalt at hun dengang etterga broren Kristian gjelden, mens det fra ankemotpartenes side er hevdet at gjelden sikkert er blitt betalt av Kristian. Han hadde etter deres mening kontanter på den tid på grunn av eiendomssalgene til Arnestad Bruk A/S og Asker kommune. Hva som her er det riktige, tør lagmannsretten ikke ha noen mening om, men det er i hvert fall påfallende at en obligasjon som var slettet av panteregisteret 9 år tidligere blir anvendt med tillegg av renter i 11 år til delvis dekning av kjøpesum for en fast eiendom.

Som siste post i kjøpekontrakten er oppført kr. 28 500.- som «dekkes ved at kjøperen stryker sin fordring på selgeren for den tid, 1948 til dags dato, hun uten annen godtgjørelse enn kost og losji har bestyrt og

Side:1289

drevet g.nr. 66, br.nr. 1 og 15 for selgeren. Beløpet tilsvarer kr. 200.- pr. måned i 142 1/2 måned».

Om denne post er å bemerke at Ragnhild Ingebritsen og datteren i alle år bodde på Arnestad og har fått det de trengte der. Etter at Kristian Høvik kom på sykehus innkasserte fru Ingebritsen alle inntekter av gården. Av disse kan parkeringsavgiftene på stranden, utleien til camping osv. ikke ha vært så rent ubetydelige. Det er opplyst at fru Ingebritsen ikke leverte regnskap til Kristian Høvik.

Det reelle resultat av eiendomssalget ble at Ragnhild Ingebritsen fikk overdradd gården uten å yte noe til gjengjeld. Kristian Høvik var før salget en formuende mann. Han var liknet i 1959 og 1960 for en antatt formue av kr. 77 000.- Men da formuen lå i gården, har den i virkeligheten vært betydelig større. Etter salget eide Kristian Høvik intet. Dette forhold må Ragnhild Ingebritsen ha vært klar over. Hun har selv forklart at det var hun som varetok Kristian Høviks økonomiske anliggender under sykdommen.

Etter bevisførselen - særlig den sakkyndige, overlege Winger Andresens utsagn - må lagmannsretten anta at sinnssykdommen virket på Kristian Høvik slik at han ble deprimert og etterhvert likeglad, sløvet og apatisk. Han fikk en sterk motvilje mot alt som hadde med gården og gårdsdriften å gjøre, ville ikke snakke om disse ting og ønsket ikke å komme tilbake til gården. Lagmannsretten har etter dette fått inntrykk av at Ragnhild Ingebritsen har benyttet seg av Kristian Høviks mentale tilstand til å få ham til å avhende gården, hvilket han etter den innstilling han etter hvert fikk, ikke hadde noe særlig imot. Han så det vel tvert imot som en befrielse ikke lenger å skulle behøve å tenke på gården.

Etter det anførte er lagmannsretten enig med herredsretten i at den inngåtte kjøpeavtale i henhold til avtalelovens §33 er uten bindende virkning for selgeren. Hvor vidt forholdet også rammes av avtalelovens §31 finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Som foran nevnt har det for lagmannsretten fra Ragnhild Ingebritsens side sterkt vært fremholdt at Kristian Høviks virkelige hensikt med eiendomssalget var å tilgodese fru Ingebritsens datter Tove. Lagmannsretten vil i den anledning bemerke at retten ikke finner det tvilsomt at det har vært et meget godt forhold mellom Kristian Høvik og hans niese. Hvis det f. eks. hadde vært spørsmål om å opprette et testament, er det etter rettens mening ikke usannsynlig at det ville ha ligget nær for Kristian Høvik å betenke Tove. Men hvis hovedhensikten med det eiendomssalg som her har funnet sted hadde vært å tilgodese Tove Ingebritsen må man etter rettens mening med god grunn kunne gå ut fra at en vanlig omsorgsfull mann ville ha innrettet seg på en helt annen måte.

Lagmannsretten kan heller ikke se bort fra at hensynet til Tove ikke ble påberopt for herredsretten. I herredsretten gjorde fru Ingebritsen kun gjeldende at det var Kristian Høviks ønske å overdra eiendommen til henne. Lagmannsretten må etter dette gå ut fra at hensynet til Tove ikke kan ha vært fremme i forbindelse med opprettelsen av kjøpekontrakten, og at det ikke i særlig grad kan ha vært motiverende for Kristian Høviks handlemåte.

Lagmannsretten kan ikke finne at ankemotparten har ventet så lenge med å fremme sitt krav at det har blitt forspilt. - - -

Side:1290