Rt-1966-1394
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-10-20 |
| Publisert: | Rt-1966-1394 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 225 B/1966 |
| Parter: | Jakob Skjøndal (høyesterettsadvokat Stig B. Harris) mot Johan Kleiveland og Nils Johan Romslo (høyesterettsadvokat Eivind Roll). |
| Forfatter: | Thrap, Helgesen, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §181, Tvistemålsloven (1915), §172 |
I en sak om eiendomsrett til sjøgrunn avsa Nordhordland herredsrett dom hvorved saksøkte Johan Kleiveland ble frifunnet. Saksøkte og hjelpeintervenienten ble tilkjent saksomkostninger med kr. 1 500. Saksøkeren, Jakob Skjøndal, påanket dommen til Gulating lagmannsrett som stadfestet herredsrettens dom med den endring at saksomkostninger for herredsretten ikke ble tilkjent. I saksomkostninger for lagmannsretten ble Kleiveland og hjelpeintervenienten tilkjent kr. 2.000. Om omkostningene uttalte lagmannsretten:
«Lagmannsretten finn at saka har vore såvidt tvilsam at sakskostnader for heradsretten ikkje bør tilkjennast, jfr. rettergangslovens §172, 2 leden.
Derimot bør Skjøndal ileggjast sakskostnader for lagmannsretten etter hovudregelen i rettargangslovens §180, 1 leden, derunder også til hjelpeintervenienten, Nils Johan Romslo, etter di anken har vore til fånyttes. Ved fastsetjinga av summen er tatt omsyn til at Kleiveland og Romslo har betalt salæret til domsmennene.»
Skjøndal påanket dommen til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet. Skjøndal påkjæret også omkostningsavgjørelsen, og anførte prinsipalt at avgjørelsen var i strid med loven, subsidiært at begrunnelsen var formet slik at man ikke kunne se om lovanvendelsen var riktig.
Side:1395
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremotpartenes opplysning om at den kjærende part betalte de saksomkostninger som kjæremålet gjelder, uten forbehold før han erklærte kjæremål, er ikke blitt bestridt. Kjæremålsutvalget finner at den kjærende part ved denne betaling må anses for å ha frafalt sin rett til å erklære kjæremål, jfr. Kjæremålsutvalgets kjennelse i l.nr. 77-B/1964 av 22. april 1964.
Forøvrig finner Kjæremålsutvalget det klart at kjæremålet ikke kan føre frem. Lagmannsrettens begrunnelse for omkostningsfastsettelsen er tilstrekkelig til at Kjæremålsutvalget kan prøve om den er «i strid med loven», jfr. tvistemålslovens §181, 2. ledd. Man finner det klart at tvistemålslovens §180 første ledd må anvendes ved omkostningsfastsettelsen for lagmannsretten i dette tilfelle. Når lagmannsretten uttrykkelig har vist til hovedregelen i §180 første ledd, antas det ikke nødvendig at retten spesielt uttaler seg om hvorfor den ikke har funnet grunn til å anvende unntaksregelen i samme lovbestemmelse. Lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering kan Kjæremålsutvalget ikke prøve.
Da kjæremålet ikke har ført frem, må den kjærende part betale motpartene saksomkostninger for Kjæremålsutvalget.»