Rt-1966-1403
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-11-11 |
| Publisert: | Rt-1966-1403 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 801/1966. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Nygaard, Heiberg, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §449, Straffeprosessloven (1887) |
A ble ved Oslo forhørsretts dom av 30. september 1966 dømt for tyveri til fengsel i 6 måneder og til å betale fornærmede erstatning med kr. 15.500,-. Han anket over straffutmålingen og saksbehandlingen for så vidt angikk pådømmelsen av fornærmedes erstatningskrav.
Anken over straffutmålingen ble avvist som grunnløs, mens forhørsrettens dom ble opphevet for erstatningskravets vedkommende.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte bl.a. følgende:
«Kjæremålsutvalget finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om hvor vidt erstatningskravet var tilstrekkelig opplyst til at det burde vært tatt opp til pådømmelse av forhørsretten. Utvalget er nemlig kommet til at avgjørelsen av det borgerlige rettskrav må oppheves fordi det ikke er godtgjort at domfelte på bindende måte hadde samtykket i at kravet ble pådømt av forhørsretten. Slikt samtykke må antas å være en nødvendig forutsetning for pådømmelsen, jfr. Salomonsen: «Straffeprosessloven med kommentar» 2. utg. I 330 og Andenæs: «Straffeprosessen» 250. Og det følger av rettspraksis at saksbehandlingens lovlighet på dette punkt kan prøves i anke etter straffeprosesslovens regler uten hinder av lovens §449 annet ledd. Herom henvises til avgjørelser i Rt-1918-244, 1951 798, 1952 351 og 1955 426, jfr. også Stang: «Utvalgte emner av rettergangsmåten i straffesaker» 89.
Hva den foreliggende sak angår, er det riktignok anført i domsgrunnene at siktede ikke hadde noe å innvende mot det fremsatte erstatningskrav, kr. 15.500, eller mot at namsdom ble avsagt. Men denne anførsel er ikke kommet til uttrykk i domfeltes protokollerte forklaring for retten eller i hans tidligere politiforklaringer som det ble henvist til i den rettslige forklaring.
For politiet erkjente siktede ganske visst å være straffskyldig i de tyverier anmeldelsen gjaldt, og han erklærte seg villig til å ta dom i forhørsretten. Han erklærte seg også villig til å erstatte det tap han hadde påført sin arbeidsgiver så langt han var istand til dette. Men ifølge det protokollerte ble intet sagt om beløpets størrelse og intet om at det ble gitt samtykke til pådømmelse av erstatningskravet i forhørsretten. På dette tidspunkt hadde fornærmede - siktedes arbeidsgiver - ennå ikke beregnet sitt tap. Det ble først gjort ved brev til politiet av 6. mai 1966 der erstatningskravet bie ansatt til kr. 15.500, d.v.s.
Side:1404
til kr. 5.700 mer enn hva siktede etter politiets beregning hadde fått ved salg av tyvekostene til skraphandler. Av forhørsrettens rettsbok fremgår ikke at dette brev var gjort kjent for siktede før saken ble tatt opp til dom.
Etter dette må forhørsrettens dom oppheves for så vidt angår avgjørelsen av det borgerlige rettskrav.»