Rt-1966-1437
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-12-10 |
| Publisert: | Rt-1966-1437 |
| Stikkord: | Promillekjøring, Alkoholnytelse etter kjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 182 |
| Parter: | Statsadvokat Elg Elgesem mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Nygaard, Hiorthøy, Stabel, Roll-Matthiesen, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §102, §393, Motorvognloven (1926) §17 |
Dommer Nygaard: Kongsberg byrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 21. september 1966 dom med slik domsslutning: «A dømmes for forseelse mot motorvognloven av 20/2 1926 §17 annet ledd til fengsel i 21 dager - enogtyve dager. I saksomkostninger betaler han til det offentlige kroner 100 - et hundrede kroner.»
Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett. Subsidiært påanket han dommen på grunn av feil ved saksbehandlingen idet han hevdet at domsgrunnene var mangelfulle. Det ble også gjort gjeldende at da riktigheten av blodprøver og analyseresultater ble bestridt, burde sakkyndige ha vært oppnevnt under hovedforhandlingen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg traff den 5. november 1966 beslutning om å nekte lagmannsrettsbehandling, mens anken ble henvist til Høyesterett.
Under ankesakens behandling for Høyesterett er det fremlagt en uttalelse av 30. november 1966 fra 1. amanuensis Fred Dybing som er bestyrer av laboratoriet for blodalkoholanalyser. Videre har 1. amanuensis Dybing avgitt en erklæring av 9. desember 1966. Det fremgår av disse uttalelser at man fra våren 1966 har forandret den tekniske sikkerhetsmargin for blodalkoholanalysene. Tidligere regnet man vanligvis med en sikkerhetsmargin på 0,1 promille når analysematerialet var godt. Fra
Side:1438
våren 1966 er det foretatt en forenkling slik at sikkerhetsmarginen generelt ble satt så vidt høyt som 0,2 promille. Om dette heter det i erklæringen av 9. desember 1966: «For at et analyseresultat skal ha beviskraft, må det regnes med en sikkerhetsmargin som må dekke de mulige usikkerheter i analyseresultatet som kan oppstå ved blodprøvetaking og analyse. For tiden regner Laboratoriet for Blodalkoholanalyser vanligvis med en sikkerhetsmargin på 0,20 promille. Denne margin får først og fremst konsekvens når det ved analysen blir funnet 0,7 promille eller lavere. I disse tilfelle blir sikkerhetsmarginen påført analyseresultatet. I saker med høyere alkoholkonsentrasjon hvor det har vært konsumert alkohol etter kjøringen, må det imidlertid også tas hensyn til denne sikkerhetsmargin når alkoholkonsentrasjonen i kjøringsøyeblikket beregnes.» Videre uttales det i denne erklæringen om forbrenningshastigheten: «Mennesker forbrenner alkohol med en hastighet som varierer fra omkring 0,1 promille pr. time til noe over 0,2 promille pr time. Den gjennomsnittlige forbrenningshastighet ligger omkring 0,15 promille pr time. - Da man i det konkrete tilfelle ikke vet vedkommendes forbrenningshastighet, må man legge den nedre forbrenningshastighet til grunn for beregningen av alkoholkonsentrasjonen på det tidspunkt kjøringen fant sted.»
Når det gjelder analyseresultatene i det foreliggende tilfelle, er det i uttalelsen av 30. november 1966 fastholdt at det ikke er «funnet noen grunn til å betvile at analyseresultatene gir et riktig uttrykk for As alkoholkonsentrasjon i blodet den 14/6-66 kl. 2024 og kl. 2100». Videre heter det i denne uttalelsen bl.a.: «Skal man komme frem til den minste konsentrasjon under kjøringen, må det tas hensyn til den tekniske sikkerhetsmargin, og det må videre regnes med en forbrenningshastighet som ligger omkring den nedre grense for den fysiologiske forbrenningshastighet. Ved en slik beregning kommer en frem til at As alkoholkonsentrasjon da han kom frem til Tveiten må ha vært minst 0,9 promille. Dette under forutsetning av at han etter kjøringen drakk en helflaske pils. Det er regnet med at A veide ca. 68 kg og hadde middels legemsbygning (dok. 4). - Det synes å være noe uklart hvor meget A skal ha drukket etter kjøringen (Jfr. dok. 4, dok. 7, dok. 12 og dok. 15). Hvis A drakk bortimot to helflasker pils etter kjøringen, må en regne med mulighet for at alkoholkonsentrasjonen under kjøringen kan ha vært under 0,5 promille.»
Jeg finner at domfeltes anke må tas til følge.
Jeg nevner først at jeg etter det som foreligger, ikke kan se at det i dette tilfelle er noen grunn til å tvile på at analyseresultatene er riktige. Byretten har - som det fremgår av domsgrunnene - på grunnlag av disse analyseresultatene foretatt en beregning slik at den er kommet til at domfelte under bilkjøringen i Veggli «må ha hatt en promille på minst 1,30». Imidlertid har byretten under denne utregning ikke tatt i
Side:1439
betraktning den sikkerhetsmargin på 0,2 promille som man ifølge erklæringen fra den sakkyndige skal ta hensyn til i et slikt tilfelle. Videre fremgår det ikke klart av domsgrunnene hvilken forbrenningshastighet og forbrenningstid som byretten har regnet med. For så vidt angår spørsmålet om hvor meget pilsnerøl domfelte hadde drukket etter kjøringen, har byretten bare uttalt at «selv om man - i tiltaltes favør - gjør en tallmessig reduksjon i promillen svarende til ca. 1 helflaske pils, - - -». Jeg forstår denne uttalelsen slik at byretten ikke ved dette har tatt noe bestemt standpunkt til hvor meget domfelte faktisk hadde drukket etter kjøringen. Dersom han etter kjøringen skulle ha drukket bortimot to hele flasker pilsnerøl, må jeg - etter den uttalelsen som nå foreligger fra 1. amanuensis Dybing - regne med den mulighet at alkoholkonsentrasjonen under kjøringen har vært under 0,5 promille.
Etter dette finner jeg at de foreliggende feil ved saksbehandlingen må føre til at byrettens dom med hovedforhandling oppheves, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd.
I ankeerklæringen er det nevnt at byretten hadde avslått tiltaltes begjæring om å få høyesterettsadvokat Kr. Nauf oppnevnt som offentlig forsvarer etter reglene i straffeprosesslovens §102. Denne beslutning er påkjært til Eidsivating lagmannsrett.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Hiorthøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Roll-Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Fr. F. Kaltenborn med domsmenn):
- - -
Tiltalte erkjenner seg ikke straffskyldig. Han forklarer at han med sin bil passerte Kongsberg ved 12,30-tiden den 14. juni og skulde til vitnet Erik E. Tveiten, Veggli, for å utføre endel malerarbeide. I nærheten av Folkehøyskolen i Rollag traff han en reisende (med bil), vitnet Ole Kristian Hovda, og talte med ham i nesten 1 time. I Veggli - selve sentrum - kjøpte han 6 helflasker øl og var dessuten innom Melvold café hvor han spiste smørbrød og drakk kaffe. Han antar at det var ved 5 tiden at han kjørte videre og herunder kjørte han for langt og måtte snu og kjøre tilbake (Tveiten bor i en sidevei). På nedtur møtte han en dame (det var vitnet Anna Haugen) som ba om å få nøklene til bilen. Hun sa ikke noe om at han var ettersøkt for kjøring i alkoholpåvirket tilstand. Han spurte hva hun skulde med nøklene, og hun svarte noe om myndighetene. Han tok det hele som tøv eller spøk, svarte noe i retning av «Men i jøsse navn -» og kjørte videre. Da han kom til Tveiten skulde denne i fjøset. Tiltalte slog seg
Side:1440
ned et sted der og - mens han ventet - drakk han opp en av de helflasker øl han hadde med sig og endel av en flaske nr. 2. Han kjørte imidlertid ikke bil mere den dag og har derfor ikke kjørt bil, påvirket av alkohol. M.h.t. alkoholnytelse etter kjøringen så erkjenner han seg ikke straffskyldig fordi han hverken forstod eller måtte forstå at han var ettersøkt av politiet for promillekjøring.
Meldingen om kjøring i alkoholpåvirket tilstand kom ved 17-tiden til lensmannen i Nore og Uvdal. Den var telefonisk, og melderen oppga å hete Egil Pettersen, med bopel Skotselv. Han er senere forgjeves ettersøkt. Meldingen gikk ut på at føreren av F 19 600 var åpenbart bruset da han gikk inn i Veggli kafe, han sjanglet.
Vitnet Anna Haugen har forklart seg noe ubestemt og erklærer at hun ikke erindrer stort av det hele. Men hun mener at hun sa til ham at myndighetene eller politiet var etter ham. Til dette svarte han: «Hva faen har jeg med dem (eller det) å gjøre» og kjørte fort videre. Hun vilde hatt ham med hjem til seg så han kunde sitte der til politiet kom. Fru Haugen hadde vært nede i Veggli sentrum og var blitt orientert av lensmannsbetjent Skarpås, som lette etter tiltalte.
Vitnene Ole Kristian Hovda, tiltaltes hustru B og gbr. Erik E. Tveiten er avhørt. Sistnevnte vitne har forklart at han - da han kom tilbake fra fjøset - så at tiltalte satt ved siden av bilen sin med en halvdrukket helflaske pils ved siden av seg.
Av den foreliggende erklæring fra distriktslegen som undersøkte tiltalte ved 20-tiden samme kveld - altså ca. 5 timer etter kjøringen - fremgår at «A virker ædru». Blodprøver som ble tatt av lægen - kl. 20,24 og kl. 21,00 - viser en alkoholgehalt på henholdsvis 1,41 promille og 1,32 promille. Distriktslægen har opplyst at blodprøvene ble tatt fra øreflipp og som desinfeksjonsmiddel ble brukt sterilt vann. Farmakologisk Institutt er foreholdt dette og har i påtegning av 10/8 d.å. uttalt: «Det kan derfor ikke være noe tvil om at analyseresultatene gir et riktig uttrykk for As alkoholkonsentrasjon i blodet den 14/6-66 kl. 20,24 og kl. 21.00.»
Retten skal uttale:
Selv om man - i tiltaltes favør - gjør en tallmessig reduksjon i promillen svarende til ca. 1 helflaske pils, nydt hos Tveiten, og før politiet kom - så må han - før han kom til Tveiten - ha hatt en promille på minimum 0,80 til 0,90, hvortil imidlertid nå må legges forbrenningen i de timer som hengikk før blodprøvene ble tatt. Retten bygger på at han - under kjøringen i Veggli - må ha hatt en promille på minst 1,30. På dette grunnlag må han da bli å felle overensstemmende med tiltalebeslutningens prinsipale post, og det blir upåkrevet for retten å drøfte den subsidiære tiltalepost. - - -
Side:1441