Rt-1966-1543
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-12-10 |
| Publisert: | Rt-1966-1543 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 253 B/1966 |
| Parter: | A (advokat KJell Nyborg) mot B A/S (advokat Annfinn Johansen). |
| Forfatter: | Eckhoff, Endresen, Anker |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, Tvistemålsloven (1915), Straffeloven (1902) §247, §180 |
Dommerne Eckhoff, Endresen og Anker.
Vesterålen herredsrett avsa i august 1965 dom hvorved B A/S ble dømt til å betale A kr. 12.400,- som lønn, og A ble frifunnet for selskapets krav om overførsel av innestående på
Side:1544
en bankbok. Selskapet påanket dommen, og A erklærte motanke. I november 1965 ble selskapets disponent og styreformann, B, satt under tiltale etter blant annet straffelovens §247 for å ha uttalt at A hadde underslått midler hos selskapet. B hadde anmeldt A for underslag, men tiltale mot A var ikke utferdiget.
Selskapet begjærte ankesaken stanset, og Hålogaland lagmannsrett avsa i september 1966 kjennelse om stansning til skyldspørsmålet i straffesaken mot B var avgjort. A påkjæret kjennelsen og Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet ikke kan tas til følge.
Tvistemålslovens §107 tredje ledd setter som vilkår for å stanse en sak at det foreligger mistanke om en straffbar handling, og at avgjørelsen av spørsmålet om den er forøvet vil kunne ha vesentlig betydning for saken. I det foreliggende tilfelle er tiltale reist mot B etter straffelovens §247 for uttalelser om at A har begått underslag. Blir det i straffesaken tillatt å føre sannhetsbevis, vil en fellende dom bygge på at A ikke har begått underslag. Skulle resultatet derimot bli at B blir frifunnet fordi han har ført sannhetsbevis, vil retten ha funnet at underslag er begått. Formålet med bestemmelsene i tvistemålslovens §107 er å hindre at det blir truffet motstridende avgjørelser i forskjellige retter vedkommende samme tvistespørsmål. Behovet for å hindre dette er til stede også i det foreliggende tilfelle. Det må videre være klart at avgjørelser i straffesaken av innhold som nevnt vil kunne ha vesentlig betydning for ankesaken. Det er dette som alene er avgjørende for adgangen til å stanse en sak etter tvistemålslovens §107 tredje ledd; det er uten betydning for adgangen om straffesaken reises mot en av den sivile saks parter eller mot en tredjemann.
Kjæremålet over lovanvendelsen kan således ikke føre frem. Kjæremålet over saksbehandlingen er nær knyttet til anførslene om uriktig lovanvendelse, idet det bygges på at bare en straffesak mot A, derimot ikke straffesak mot B, kan hjemle adgang til å stanse en sak etter §107, tredje ledd. I og med at lagmannsrettens lovanvendelse er riktig kan heller ikke kjæremålet over saksbehandlingen føre frem. Spørsmålet om det i det foreliggende tilfelle var grunn til å stanse saken er ikke reist; det er et spørsmål som lagmannsretten er nærmest til å vurdere.
Etter resultatet må den kjærende part betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.»
Side:1545