Rt-1966-183
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-02-15 |
| Publisert: | Rt-1966-183 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 34 B/1966 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred) mot B (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup). |
| Forfatter: | Berger, Bendiksby, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §408, Tvistemålsloven (1915), Straffeloven (1902) §66 |
Dommerne Berger, Bendixby og Heiberg.
Agder lagmannsrett avsa i 1963 dom i sak mellom A og C med flere. Det ble reist straffesak mot C, som døde 25. april 1965, før straffesaken var avgjort. Den 16. juni ble A underrettet om at straffesaken var falt bort som følge av Cs død. Den 21. august fremsatte A begjæring om gjenopptagelse av ankesaken, og begjæringen var rettet mot Cs enke som satt i uskiftet bo. Den var grunnet på tvistemålslovens §407 nr. 1 og 3.
Agder lagmannsrett avviste begjæringen som for sent fremsatt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men på et annet grunnlag:
Tvistemålslovens §408 første ledd setter i første punktum som hovedregel en frist for å begjære gjenopptakelse på tre måneder, regnet fra det tidspunkt da parten får vite om den omstendighet han grunner begjæringen på.
Annet punktum i bestemmelsen gir en særregel om utgangspunktet for fristen i de tilfelle hvor begjæringen er grunnet på at det er begått en straffbar handling. Direkte gjelder denne regel
Side:184
bare hvor saken ender med en rettskraftig, fellende dom. Utvalget antar imidlertid at regelen bør anvendes analogisk også i et tilfelle som det foreliggende, hvor motpartens død fører til at saken faller bort før dom i straffesaken er avsagt. Jfr. Altens kommentar til tvistemålsloven, note 1 til §408. En annen løsning vil føre til at den som mener at det er begått en straffbar handling, i alle tilfelle for å gardere seg, må fremsette sin begjæring før utløpet av den frist som er nevnt i første punktum. En regel av dette innhold ville imidlertid av mange grunner være lite heldig, og gi mindre god sammenheng i lovens system.
Spørsmålet er dernest fra hvilket utgangspunkt fristen i dette tilfelle skal regnes. Straffelovens §66 bestemmer at adgangen til å reise straffesak bortfaller ved den skyldiges død. Noen formell frafallelse eller heving av en innledet straffesak kreves ikke. Fristen etter annet punktum i tvistemålslovens §408 første ledd regnes fra det tidspunkt da den fellende straffedom er blitt endelig - i motsetning til første punktum som lar partens viten være utgangspunktet. Utvalget antar at en analogisk anvendelse av regelen i annet punktum må føre til at fristen i det foreliggende tilfelle regnes fra dødsfallet 25. april 1965, ikke fra underretningen om at saken var falt bort. Fristen for å begjære gjenopptagelse løp etter dette ut 25. juli 1965. Da begjæringen først ble fremsatt 21. august 1965, er den således kommet for sent.
Kjæremålsutvalget har ikke med dette tatt standpunkt til hvorvidt det vil være adgang til å gi oppreisning for oversittelsen av fristen.
Saken gjelder et prinsipielt lovtolkingsspørsmål som ikke vites å ha vært forelagt for domstolene tidligere. Utvalget finner derfor at saksomkostningene bør oppheves for begge retter.
Kjennelsen er enstemmig.»