Rt-1966-393

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-03-19
Publisert:	Rt-1966-393
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 31 B
Parter:	Papyrus Paper Mill. Oscar Bjørnstad, ved innehaverne Tor, Jonn og Ulf Bjørnstad (advokat Pål Kraby - til prøve) mot Erling Juul Høyaas (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Nygaard, Bendiksby, Thrap, Mindretall: Gaarder, Rode
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956) §43, Arbeidervernloven (1936) §33, Arbeidervernloven (1956)

Dommer Nygaard: I oktober 1963 anla Erling Juul Høyaas - hans navn var dengang Erling Juul - søksmål ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett mot Papyrus Paper Mill, Oscar Bjørnstad, ved de personlig ansvarlige innehavere Tor, Jonn og Ulf Bjørnstad. Hans krav gikk ut på at han med hjemmel i §43 nr 1 i arbeidervernloven av 7. desember 1956 skulle bli tilkjent erstatning idet han gjorde gjeldende at han var blitt sagt opp fra sin stilling som regnskapssjef uten at oppsigelsen hadde saklig grunn i bedriftens forhold. Videre krevet han at bedriften skulle dømmes til å ta ham inn igjen i stilling i bedriften. Herredsretten - dommerfullmektigen - avsa dom i saken den 20. juni 1964 med følgende domsslutning: «1. Erling Juuls påstand om å bli gjeninntatt i stilling ved Papyrus Paper Mill, tas ikke til følge. 2. Papyrus Paper Mill, Oscar Bjørnstad, dømmes til å betale til Erling Juul kr. 25 000.- kroner tjue fem tusen. 3. Saksomkostninger

Side:394

tilkjennes ikke. 4. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Papyrus Paper Mill påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Erling Juul Høyaas som fikk bevilling til fri sakførsel for lagmannsretten, erklærte motanke, men han opprettholdt ikke kravet om å bli gjeninntatt i stilling i bedriften. Lagmannsretten pådømte saken den 12. april 1965, og domsslutningen lyder slik: «Herredsrettens dom stadfestes. - Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Dommen ble avsagt under dissens idet en av dommerne stemte for at bedriften skulle frifinnes.

Papyrus Paper Mill har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Fra bedriftens side er det fremholdt at rasjonaliseringen av bedriften gjorde det nødvendig å gå til oppsigelse av Høyaas. Før oppsigelsen vurderte bedriften nøye de muligheter som forelå for å finne en ny stilling for ham, og det ble under dette ikke tatt utenforliggende eller usaklige hensyn. Ellers er det fra bedriftens side bl.a. anført at det er feilaktig når lagmannsrettens flertall har bygget på at en rasjonalisering innen kontorsektoren var av vesentlig mindre betydning for bedriftens økonomi enn en rasjonalisering av det egentlige produksjonsapparat. Rasjonaliseringsbehovet gjorde seg gjeldende for bedriften som helhet og ga seg utslag i en reduksjon av antallet av arbeidstakere både innen det egentlige produksjonsapparat og innen kontorsektoren. Det er videre - hevdes det - uriktig når lagmannsrettens flertall har funnet at det måtte ha vært mulig uten vesentlige ofre for bedriften også å reservere en rimelig arbeidsplass for Høyaas dersom det ved planleggingen var tatt tilstrekkelig hensyn til dette. De endringer av stillinger og arbeidsoppgaver som lagmannsrettens flertall i denne sammenheng har anført som eksempler, kunne ikke ha vært gjennomført uten vesentlige økonomiske ofre fra bedriftens side samtidig som rimelige krav til en effektiv kontororganisasjon i så fall måtte ha vært satt til side. Det kan ikke kreves at bedriften skulle ha påtatt seg slike økonomiske ofre for å unngå oppsigelsen. Endelig er det gjort gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil når flertallet har bygget på at bedriften ikke hadde ført tilstrekkelig bevis for at oppsigelsen av Høyaas hadde saklig grunn i bedriftens forhold. Papyrus Paper Mill har nedlagt påstand om å bli frifunnet og om å bli tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Erling Juul Høyaas har tatt til gjenmæle. Han har også for Høyesterett fått bevilling til fri sakførsel og har nedlagt slik påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom av 12. april 1965 stadfestes. 2. Den ankende part tilpliktes å betale ankemotparten saksomkostninger for herredsrett og det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt enkelte nye dokumenter. Det er holdt bevisopptak ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett. Her ble det gitt partsforklaringer av Jonn Bjørnstad, Ulf Bjørnstad og Erling Juul

Side:395

Høyaas. Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens flertall.

Når det gjelder tolkingen av bestemmelsen om oppsigelsesvern i arbeidervernlovens §43 nr. 1 første ledd, vil jeg først peke på at det i den tilsvarende bestemmelse i §33 nr. 3 punkt a) i den tidligere arbeidervernlov av 19. juni 1936 var bestemt at en arbeider under visse vilkår kunne kreve erstatning av arbeidsgiveren når oppsigelsen bl.a. ikke hadde saklig grunn i bedriftens forhold, «men skyldes helt utenforliggende grunner». Dette siste uttrykket ble sløyfet i §43 i den nå gjeldende lov. I forarbeidene til loven er det presisert at man ikke ved dette tilsiktet å gjøre noen realitetsendring, idet uttrykket ble ansett for å være overflødig, jfr. 39 første spalte i Innstilling II fra arbeidervernkomiteen av 6. august 1948. For avgjørelsen i den foreliggende sak kan jeg imidlertid ikke se at dette får noen betydning.

Videre finner jeg grunn til å fremheve at dersom en oppsigelse har saklig grunn i bl.a. bedriftens forhold, har arbeideren etter loven ikke krav på erstatning selv om oppsigelsen virker urimelig overfor ham. Et forslag i den retning var fremsatt av arbeidervernkomiteens mindretall, men bestemmelse om dette ble ikke tatt inn i loven. Til tross for at erstatning således ikke kan kreves bare på det grunnlag at den virker urimelig overfor arbeideren, må loven imidlertid etter min mening forståes slik at urimeligheten kan komme i betraktning som et moment ved den samlede vurdering av om en oppsigelse ikke har saklig grunn. Jeg finner støtte for dette syn i lovens motiver. I forbindelse med drøftelsen av spørsmålet om å verne eldre arbeidere mot oppsigelse heter det således på 53 første spalte i Ot.prp. nr. 8-1956 bl.a.: «Departementet antar for øvrig at det i praksis blir vist en viss toleranse overfor eldre veltjente arbeidere. Det er også forskjell i dyktighet og yteevne når det gjelder yngre arbeidere. Det ville være urimelig ikke å vise like stor toleranse overfor de eldre. Departementet antar for så vidt at dette er et moment som kan komme med i vurderingen av om en oppsigelse er saklig begrunnet eller ikke.»

Endelig nevner jeg at selv om skjønnsmessige momenter kommer i betraktning ved vurderingen, må domstolene kunne prøve om en oppsigelse i lovens forstand har saklig grunn i bedriftens forhold.

Når jeg så på denne bakgrunn skal ta standpunkt til om den oppsigelse som er foretatt i dette tilfelle var saklig begrunnet. vil jeg fremheve at bedriften etter den sammenslutning som hadde funnet sted fra 1. november 1962, hadde full grunn til å ta opp spørsmålet om å gjennomføre rasjonaliseringstiltak også innen kontoradministrasjonen. For de nye eiere av Yven Papirfabriks anlegg var det nødvendig å foreta rasjonalisering slik at også bedriftens samlede kontoradministrasjon kunne bli så økonomisk og effektiv som mulig.

Side:396

For så vidt angår Erling Juul Høyaas, er forholdet - som det fremgår av herredsrettens domsgrunner - at han i 1935 ble ansatt som yngstemann på Yven Papirfabriks kontor - han var da 20 år gammel. Allerede i 1937 ble han forfremmet til bokholder og kasserer, og han overtok kort tid etter også arbeidet som lønningsfører. I 1951 ble han sjef for regnskapsavdelingen. Han hadde prokura, var bedriftens representant under forhandlinger om tariff- og arbeidsforhold og var personalsjef. Han var således en meget betrodd funksjonær. Bedriften har ikke hatt noe å bemerke ved hans arbeide eller hans forhold for øvrig. I begynnelsen av 1963 var han nesten 48 år gammel, og han hadde vært i bedriftens tjeneste i ca. 28 år. Han var på dette tidspunkt ikke frisk og hadde hustru og 2 barn å forsørge. Han var den eldste i ansiennitet av kontorfunksjonærene ved Yven Papirfabrik.

Under disse omstendigheter hadde de nye eiere av Yven Papirfabriks anlegg etter min mening en sterk oppfordring til å gjøre sitt ytterste for å søke å unngå en oppsigelse overfor denne funksjonær som i så mange år hadde virket i bedriftens tjeneste og som hadde en så sterk tilknytning til bedriften. I en situasjon som denne må det etter min mening iallfall kreves at bedriften omhyggelig overveiet om skadevirkningene for Høyaas kunne bli redusert ved at han fikk en annen stilling eller andre arbeidsoppgaver i bedriften. Etter de opplysninger som foreligger i saken, kan jeg imidlertid ikke se at disse kravene er oppfylt fra bedriftens side. Jonn Bjørnstad har riktignok i sin partsforklaring for Høyesterett opplyst at han gjennom disponenten innhentet forskjellige opplysninger om kontorfunksjonærene ved Yven Papirfabrik og at han også fikk en redegjørelse om Høyaas's arbeidsforhold m.v. fra broren Ole Juul. Men jeg finner at dette ikke var tilstrekkelig i den situasjon som forelå. Det hadde etter min mening vært naturlig at bedriften før oppsigelsen ble foretatt, hadde trådt i direkte forbindelse med Høyaas og drøftet med ham spørsmålet om det var mulig å finne frem til en løsning. Det er sannsynlig at Høyaas på grunn av den overmåde vanskelige situasjon som han befant seg i, ville ha godtatt et tilbud fra bedriften selv om han ville ha fått lavere lønn og en mindre betrodd stilling. Også en ordning med deltidsarbeide kunne eventuelt ha kommet på tale. Til tross for at bedriften ikke i lov eller avtale hadde noen plikt til å forhandle eller konferere med Høyaas før oppsigelsen ble gitt, må etter min mening den fremgangsmåten som her er fulgt, tillegges betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om oppsigelsen er saklig begrunnet. Jeg finner at det er rimelig grunn til å anta at dersom bedriften her hadde gått frem på en annen måte, ville det ha vært mulig - uten å redusere rasjonaliseringens effektivitet eller å påføre bedriften økede utgifter av betydning - å få i stand en ordning slik at Høyaas kunne ha fortsatt i bedriftens tjeneste enten ved kontoret i Sarpsborg eller ved kontoret i Mjøndalen.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at oppsigelsen av Høyaas under de omstendigheter som forelå, var urimelig. Et

Side:397

slikt moment kan - som jeg tidligere har nevnt - etter loven tas i betraktning ved avgjørelsen av spørsmålet om en oppsigelse er saklig begrunnet, og jeg finner at forholdet må tillegges vesentlig betydning i den foreliggende sak. På grunnlag av en samlet vurdering er jeg etter dette blitt stående ved at oppsigelsen i lovens forstand ikke var saklig begrunnet i bedriftens forhold. Bedriften er derfor etter min mening forpliktet til å betale erstatning til Høyaas. Om erstatningens størrelse er det for Høyesterett ikke noen uenighet mellom partene.

Høyaas har hatt bevilling til fri sakførsel for lagmannsretten og Høyesterett. Saken har etter min mening vært særlig tvilsom og er av prinsipiell interesse. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende lagdommer og tiltrer i alt vesentlig hans begrunnelse.

Jeg vil presisere at det som er skjønnstema etter arbeidervernlovens §43 og som er aktuelt i saken, er om oppsigelsen «har saklig grunn i - - - bedriftens forhold». Jeg er enig med førstvoterende i at hensynet til de ansatte nok kan komme inn, men da bare som et moment i en helhetsvurdering, hvor bedriftsledelsen har rett til først og fremst å se hen til det som er nødvendig for bedriften. Som nevnt av førstvoterende ble et forslag om å gjøre ubillighet mot den oppsagte til et selvstendig erstatningsgrunnlag, uttrykkelig forkastet under lovens behandling. Og slik loven kom til å lyde, inneholder hverken lovteksten eller forarbeidene noe mer om varetagelse av de ansattes interesser i forbindelse med en oppsigelse som er saklig begrunnet i bedriftens forhold, enn det førstvoterende har sitert fra Ot.prp. nr. 8-1956. Således finnes intet påbud om at en bestemt fremgangsmåte skal følges, f. eks. at der - som hevdet av ankemotparten - på forhånd skal utarbeides en samlet plan over de moderniseringer som tenkes gjennomført, eller at disse skal drøftes med de ansatte. Jeg finner det vanskelig å pålegge bedriftsinnehaverne videregående plikter enn loven og dens forarbeider instituerer. Det dreier seg her om en relativt ny lov hvor nettopp det problemkompleks som har foranlediget nærværende sak, lå like i dagen under drøftelsene og også ble inngående drøftet. Fra et sosialt synspunkt kan det selvsagt fremstille seg som utilfredsstillende at eldre veltjente ansatte ikke er bedre beskyttet enn lovens tekst etter min mening gir hjemmel for, men man må på den annen side ikke glemme at en altfor sterk aksentuering av hensynet til de ansatte, etter omstendighetene kan motvirke en nødvendig modernisering og gjøre bedriften konkurranseudyktig.

Jeg mener man ved avgjørelsen av denne sak må legge til

Side:398

grunn at oppsigelsen av Høyaas er foretatt etter forsvarlig overveielse av hva som var nødvendig av hensyn til fabrikkens drift, og at i denne forbindelse også de ansattes skjebne ble lojalt overveiet på basis av tilstrekkelige personlige opplysninger. For først å nevne de rene bedriftshensyn, må det være helt på det rene at kontorrasjonaliseringen både førte til større effektivitet og til en ikke uvesentlig besparelse for den meget vanskelig stillede bedrift. I en fremlagt oppgave er den årlige besparelse beregnet til vel kr. 117 000,-. Heri er imidlertid medregnet lønn med sosiale utgifter til den tidligere disponent Magnussen. Hans fratreden skyldtes imidlertid eierskiftet og ikke i og for seg rasjonaliseringen. Men selv om man ser bort fra utgiftene til Magnussen, utgjør den årlige besparelse iallfall kr. 50 000,-. Når det gjelder de ansattes forhold, har parten Jonn Bjørnstad forklart under bevisopptaket: «Bedriften fikk kjennskap til de ansatte ved Yvens forhold, personlige og arbeidsmessige, av disponent Magnussen. Det gjaldt praksis, personlige forhold, kvalifikasjoner og det arbeidsområde de hadde hatt. Noe senere gav de ansatte en personlig skriftlig redegjørelse for de samme forhold. Juul var da fraværende, men de nødvendige opplysninger ble gitt av hans bror Ole Juul.» Jeg antar denne fremgangsmåte under de forholdsvis oversiktlige omstendigheter som rådde, må anses fullt forsvarlig, og loven gir ikke hjemmel for å stille strengere krav til fremgangsmåte. Det er heller intet grunnlag for å anta at de innhentede opplysninger ikke ble behørig overveiet og vurdert av bedriftens ledelse, og at beslutningen om å oppsi Høyaas bygger på et forsvarlig skjønn om hva som var nødvendig ut fra virksomhetens tarv. Og da kan etter min mening bedriften ikke ilegges ansvar, jfr. Fribergs kommentarutgave av arbeidervernloven 171. Det er naturligvis så at Høyaas har hatt en hard skjebne, og at det ut fra menneskelige hensyn kunne være meget ønskelig å hjelpe ham. Under behandlingen av denne sak er det etter hvert nevnt forskjellige andre alternativer som bedriften kunne valgt istedenfor å oppsi Høyaas. Men om disse alternativer er det å si at de enten ville ramme andre personer like hardt og for så vidt like ufortjent som oppsigelsen har rammet Høyaas, eller at de ikke ville vært tilfredsstillende for bedriften. Jeg antar heller ikke saken kan løses i favør av Høyaas på grunnlag av en alminnelig formodning om at bedriften nok ville ha kunnet skaffe en eller annen hypotetisk løsning. På grunnlag av en slik betraktning er det etter min mening ikke riktig å ilegge bedriften ansvar.

Jeg stemmer således for at bedriften frifinnes, men også under denne forutsetning antar jeg at saksomkostninger ikke burde tilkjennes på grunn av de tvil saken frembyr.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gaarder.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Dommer Thrap: Likeså.

Side:399

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Torgeir Austenå):

- - -

Saksforholdet er følgende: - - -

A/S Yven Papirfabrik ble den 1. november 1962 solgt og overdratt til Papyrus Paper Mill, Oscar Bjørnstad.

De nye eiere av A/S Yven flyttet etter en stund bokholderiet over til hovedbedriften i Mjøndalen. Tresliperiet ved A/S Yven ble lagt ned. En av eierne av Papyrus overtok forhandlingsvervet. På denne måte ble det meste av arbeidsområdet til Juul overtatt av andre.

Den 28. februar 1963 ble Erling Juul sagt opp fra sin stilling ved bedriften til fratredelse ved utløpet av mai samme år. - - -

Rettens bemerkninger:

Partene er stort sett enige om sakens faktiske forhold.

Det spørsmål som retten må ta standpunkt til er om oppsigelsen er saklig begrunnet i bedriftens forhold, jfr. Arbeidervernlovens §43, nr. 1.

Arbeidervernloven er en sosial lov som har til hensikt bl.a. å tilgodese samfunnsmessige interesser i forhold hvor partene kan være tilbøyelig til å se noe ensidig på problemene.

Den som ansetter folk i sin tjeneste og beholder dem utover en viss prøvetid, påtar seg et visst ansvar for de ansattes skjebner. Dette ansvar blir iflg. Arbeidervernloven større jo lengre vedkommende blir i bedriften. Retten viser i denne forbindelse til det som er sagt i lovens forarbeider, se Ot.prp. nr. 8 for 1956 52.

Det er fra saksøktes side i denne saken blitt hevdet ganske sterkt at retten ikke har kompetanse til å overprøve bedriftens skjønn av de forhold som førte til at saksøkeren ble sagt opp.

Til en viss grad må dette være riktig. Retten kan ikke gripe inn i bedriftseiernes disposisjonsrett på en slik måte at man hindrer rasjonalisering og effektiv utnyttelse av de ansatte folkene.

På den annen side krever hensynene bak Arbeidervernloven at retten vurderer alle de forhold som bør vurderes for at man skal kunne si at en oppsigelse er saklig.

Den sikkerhet som det har vært meningen å gi arbeiderne med §43 i Arbeidervernloven ville bli illusorisk hvis bedriftene bare behøvde å anføre en vurdering som ikke var overprøvbar, som grunn for sin oppsigelse.

Retten er etter en samlet vurdering av forholdet kommet til at oppsigelsen av regnskapssjef Erling Juul ikke var saklig begrunnet.

Det som har vært avgjørende for retten i denne forbindelse er forholdene vedrørende den nyopprettede materialforvalterstillingen.

Etter omstendighetene mener retten at saksøkte på eget initiativ burde fremsatt et utvetydig tilbud til Juul om at han kunne få overta den nye stillingen som var planlagt opprettet. Juul burde i alle fall fått en sjanse til å si fra om han ville ha den nye stillingen eller ikke på de vilkår som kunne tilbys.

Juul hadde 28 års tjeneste i bedriften, tildels i overordnet og betrodd stilling. Han var nå 48 år, hadde familie og forsørgelsesbyrde. I tillegg

Side:400

kommer at han på tiden for oppsigelsen fremdeles ikke var fullt restituert etter en alvorlig sykdom.

Det er i høyeste grad i samfunnets interesse at bedriftene rasjonaliserer og styrker sin konkurranseevne, men det må tas visse hensyn til de ansatte.

Rasjonaliseringen må gjennomføres slik at arbeidstakerne ikke settes utenfor dersom det ikke er helt nødvendig. Arbeidervernloven er som nevnt en vernelov. Det er derfor ganske klart at i visse situasjoner vil lovens regler kollidere med bedriftsinteressene. Visse interesser må vike for at loven skal nå sitt formål.

Det er ikke fra saksøktes side hevdet at Juul skulle være inkompetent til å overta stillingen som materialforvalter. En viss tilpasningstid er jo nødvendig for alle i alle stillinger.

Retten finner det rimelig at saksøkte eventuelt renonserte litt på sine ønskemål vedrørende materialforvalterstillingen for å imøtekomme Juuls rettsmessige krav på hensynsfull behandling. - - -

Ved fastsettelsen av erstatningen har retten tatt hensyn til Juuls lange tjenestetid, hans forsørgelsesbyrde og de skadevirkninger det hadde for ham å bli sagt opp.

Retten har videre tatt i betraktning at Juul nå er kommet ut i arbeidslivet igjen. - - -

Av Lagmannsrettens dom: (lagdommerne R. Dick Henriksen og Otter Boberg og tilkalt dommer, sorenskriver Alf Hærem):

- - -

Firmaet gir bl.a. følgende faktiske opplysninger:

Papyrus Paper Mill, Oscar Bjørnstad, ble stiftet i 1906. Da den tidligere eneinnehaver Oscar Bjørnstad døde i 1955, ble firmaet overtatt av hans tre sønner Tor, Jonn og Ulf Bjørnstad som ansvarlige innehavere. Firmaets fabrikkanlegg i Mjøndalen har produsert silke- og kreppapir. I Mjøndalen har firmaet nå 110 ansatte, hvorav 90-95 produksjonsarbeidere.

I 1962 sto firmaet i begrep med å utvide sine anlegg i Mjøndalen og hadde innhentet anbud på nye maskiner da det fikk tilbud om å overta A/S Yven Papirfabriks anlegg. Kjøpet kom i stand i løpet av et par dager, og overtakelse skjedde fra 1/11-1962.

A/S Yven Papirfabrik var stiftet i 1912 og hadde før overdragelsen til Papyrus Paper Mill 150-160 ansatte, hvorav ca. 145 produksjonsarbeidere. Fabrikken fremstilte tremasse, pakkpapir og avispapir. I 1960-61 bevirket markedsforholdene at fabrikkens avsetning sviktet. Da det samtidig var foretatt betydelige investeringer, bl.a. I forbindelse med ombygging av en maskin som fremstilte avispapir, kom fabrikken i vanskeligheter. På vårparten 1962 fikk alle arbeidere permisjonsvarsel. I månedsskiftet september oktober 1962 sto fabrikken i 14 dager, og alle produksjonsarbeidere var permittert. Da Papyrus Paper Mill overtok anlegget, hadde A/S Yven Papirfabrik pågang fra kreditorer med forfaldne krav på tilsammen over 1 mill. kroner. Den ene av fabrikkens papirmaskiner sto. Den andre hadde bestillinger for 4 dagers fortsatt arbeide. Flere av de ansatte var forberedt på at driften måtte innstilles helt og var begynt å se seg om etter annet arbeide.

Side:401

Det som Papyrus Paper Mill overtok var A/S Yven Papirfabriks anlegg, slik at selve selskapet fortsatt består uten tilknytning til Papyrus Paper Mill.

Etter overtakelsen av anleggene øket ordretallet ved disse etter hvert, noe som skyldtes Papyrus Paper Mills gode renommé. Det viste seg imidlertid at driften av Yvenanleggene måtte effektiviseres og utgiftene skjæres radikalt ned. I løpet av de to første driftsmåneder hadde den overtatte bedrift et underskudd på kr. 225 000. Ved utgangen av 1963 var underskuddet øket til 2,5 mill. kroner. Etter å ha drevet et par måneder ble det funnet nødvendig å nedlegge tresliperiet, som ikke lot seg drive på regningssvarende måte. Men også produksjonsprisen ellers var for høy. Man engasjerte rasjonaliseringsekspert, og det lyktes å bringe arbeidsstokken ned fra 145 til 125 mann. I inneværende år er det ytterligere oppsagt 15 mann, slik at det er igjen 110 mann. Disse produserer mere enn de 145 gjorde før Papyrus Paper Mill overtok.

Det ble samtidig foretatt rasjonalisering av den overtatte bedrifts kontorsektor. Om de forhold som har sammenheng med dette, er opplyst:

Før overtakelsen var følgende personer ansatt ved A/S Yven Papirfabrik:

Disponenten Ths. Magnussen ledet den daglige administrasjon, deltok i det tekniske opplegg og hadde en del arbeide med salg av papir og innkjøp av råstoffer.

Erling Juul var ansatt ved bedriften i 1935, og siden 1951 dens regnskapssjef. Han foresto bokholderiet, førte forhandlinger med arbeiderne på bedriftens vegne og foretok visse innkjøp, nemlig av tømmer og kubb til tresliperiet, båndjern, alun, kaustisk soda og remmer.

Thoralv Holm, ansatt i 1937, var ekspeditør i skipningsavdelingen, hadde i denne forbindelse fakturering og korrespondanse med tilhørende maskinskrivning, førte skipningsstatistikk, ordnet med forsikring av forsendelser, regnet ut agenturkommisjoner m. m.

Einar Tøgersen, ansatt i 1937, var salgssjef og hadde skriving av rapporter til Skan.-konvensjonene.

Erling Sæves, ansatt i 1939, var kasserer, hadde maskinskrivning av vektspesifikasjoner og, etter Juuls konsepter, brev, bilag og oppgaver forbindelse med års- og halvårsoppgjør. Han hjalp ellers til hvor det trengtes.

Ole Juul, Erling Juuls bror, ansatt i 1955, hadde lønningsarbeide og deltok en del i innkjøp av kubb og tømmer.

Gunnar Molvik, i 1960 ansatt som volontør, passet sentralbordet og skrev en del på maskin. Siden sommeren 1962 var han fraværende på militærtjeneste, uten at vikar var ansatt.

Før overtakelsen hadde Erling Juul, Holm og Tøgersen samme lønn, kr. 27 600, Sæves og Ole Juul hver kr. 24 000. Magnussens og Molviks lønninger er ikke opplyst.

Etter overtakelsen ble det foretatt følgende endringer:

Disponent Magnussen fratrådte ved overtakelsen. I hans sted gikk Jonn Bjørnstad inn i daglig arbeide ved fabrikken. Tidligere var det ikke noen ingeniør ved Yven Papirfabrik. Nå ble Magnussens arbeide med det tekniske opplegg delvis overtatt av en ingeniør, felles for fabrikkene i

Side:402

Mjøndalen og Sarpsborg. Jonn Bjørnstad overtok også forhandlingene med arbeiderne, som Erling Juul tidligere hadde ført. Tøgersen fikk status som kontorsjef og daglig, stedlig leder og lønnen forhøyet til kr. 32 000, men beholdt ellers sitt tidligere arbeidsområde, dog slik at rapportene til Skan.-konvensjonen ble overført til Sæves. Sæves overtok videre Ole Juuls lønningsarbeide, men beholdt for øvrig arbeidsområde og lønn uforandret. Thoralv Holm beholdt lønn og arbeidsområde, bortsett fra at han ble fritatt for maskinskrivning av fakturaer. Bokholderiet ble i januar 1963 overført til maskinbokholderiet ved fabrikken i Mjøndalen, hvor dette ikke medførte personalutvidelse.

Oppsagt ble Erling Juul og hans bror Ole, likesom volontøren Molvik ikke ble gjeninntatt.

Nyansatt ble to kontordamer: Marit Frette, lønn kr. 11 000, overtok betjening av sentralbordet og maskinskriving av fakturaer m. m. Sissel Hanstad, lønn kr. 7 000, overtok diverse maskinskrivning.

Videre ble det opprettet ny stilling som materialforvalter med lønn kr. 18 000. I denne ble Per Stokstad ansatt.

Om kontoradministrasjonen ved firmaets bedrift i Mjøndalen er opplyst at der var tre mannlige og to kvinnelige funksjonærer ved siden av at de tre innehavere arbeidet der. Antallet var - så vidt retten har forstått firmaet - det samme før som etter rasjonaliseringen på Yven. Spesielt er opplyst at bokholderen i Mjøndalen hadde vært ved bedriften i 40 år. Han er nå fylt 70 år, men fortsetter fremdeles i arbeidet. - - -

Lagmannsretten - flertallet lagdommer Dick Henriksen og sorenskriver Hærem - er kommet til samme resultat som herredsretten, men på et noe avvikende grunnlag.

Saklig begrunnet i bedriftens forhold er en oppsigelse når den er foretatt etter omhyggelig overveielse av hva som er nødvendig av hensyn til forsvarlig forretningsmessig drift. Også en oppsigelse som vel ikke kan sies å ha vært egentlig nødvendig, men dog å by på fordeler for bedriften, må etter omstendighetene kunne sies å ha saklig grunn, men i så tilfelle antas det å måtte kreves at det er foretatt en forsvarlig vurdering av om de fordeler bedriften oppnår står i rimelig forhold til den skade som påføres den oppsagte. Ved denne vurdering vil det måtte tas hensyn til forhold som måtte gi vedkommende arbeider rimelig krav på et særlig sterkt rettsvern, derunder ikke minst lang tjeneste og sterk tilknytning til bedriften.

Ved rasjonalisering antas det å måtte kunne kreves at det ved selve planleggingen tas hensyn til at gamle veltjente arbeidere eller funksjonærer ikke uten vektig grunn settes i en vanskelig stilling, slik at bedriften etter omstendighetene vil måtte tåle en viss tillempning av sine ønskemål i de ansattes interesse.

Bevisbyrden for at en oppsigelse er foretatt etter en forsvarlig vurdering av slike forhold som nevnt må i det vesentlige hvile på arbeidsgiveren.

I det foreliggende tilfelle er det, skjønt opplysningene er noe knappe, neppe tvilsomt at de nye eiere av Yven Papirfabrik med rette anså en gjennomgripende rasjonalisering som påtrengende nødvendig. Først og fremst synes rasjonaliseringsbehovet å ha gjort seg gjeldende ved det egentlige produksjonsapparat, hvor de omlegninger som ble gjennomført

Side:403

i forbindelse med sterk reduksjon av arbeidsstokken, synes å kunne ha vært avgjørende for at fortsatt drift overhodet ble mulig.

Sammenliknet med dette synes rasjonaliseringen av kontorsektoren å måtte ha hatt vesentlig mindre å si for bedriftens økonomi. Den gikk vesentlig ut på en viss samordning med bedriften i Mjøndalen, samtidig som visse kontorgjøremål som før var utført av mannlige funksjonærer med bedre lønn, ble overført til mindre kvalifisert kvinnelig arbeidskraft med lav lønn. Resultatet ble at de to brødre Juul og volontøren ble innspart, mens en av de gjenværende funksjonærer fikk lønnstillegg og to nye kontordamer ble tatt inn. Den nye stilling som materialforvalter dekker et eget arbeidsområde, som ligger på siden av de kontormessige funksjoner.

Hva angår Erling Juul Høyaas, er partene enige om at han i relasjon til arbeidervernlovens §43 nr. 2 skal ansees å ha vært ansatt i samme bedrift fra 20/5 1935 til 31/5 1963, uten hensyn til at Yven Papirfabrik i 1962 gikk over til nye eiere. Arbeidsgiverne erkjenner at det ikke har vært noe å si på ham, arbeidsmessig eller for øvrig. At han har vært syk i adskillig utstrekning er ikke påberopt i forbindelse med oppsigelsen, og det legges til grunn at han i relasjon til denne må betraktes som en frisk og arbeidsdyktig mann. Det er videre på det rene at mens han, som med 28 års uklanderlig tjeneste var bedriftens eldste funksjonær, måtte slutte, har flere funksjonærer med kortere tjenestetid beholdt stillingene, en enkelt med forhøyet lønn. Dessuten er nye tatt inn.

At den behandling Erling Juul har fått virker lite rimelig, finnes ikke tvilsomt. Det er så at også de funksjonærer som ble beholdt hadde lang tjenestetid og kvalifikasjoner som måtte gjøre dem nyttige for bedriften. Her hvor det var foretatt sammenslutning av to ikke helt små industribedrifter, og hvor Juul hadde sagt seg villig til i tilfelle å overføres til Mjøndalen, kan lagmannsretten likevel ikke skjønne annet enn at det måtte ha vært mulig, uten vesentlige ofre for arbeidsgiveren, også å reservere Juul en rimelig arbeidsplass, om det var tatt tilstrekkelig hensyn hertil ved planleggingen. Eksempelvis vil retten nevne som en mulighet at det var tatt sikte på Juuls overtakelse av bokholderstillingen ved fabrikken i Mjøndalen, hvor den derværende bokholder snart ville oppnå 70-års alderen, en mulighet som ikke synes å ha vært overveiet. Det synes også å ha fortjent nærmere overveielse om ikke en viss omlegging av Sæves' funksjoner, i forbindelse med at en eller begge de nye kontordamer var sløyfet, kunne ha åpnet rimelig mulighet for å skaffe Juul fortsatt beskjeftigelse.

At det, slik som kontorordningen faktisk ble tilrettelagt, muligens ikke kan kritiseres at Juul ikke ble tilbudt noen av de stillinger som var for hånden ved fabrikken i Sarpsborg, kan under de foreliggende forhold ikke være avgjørende.

Lagmannsretten er, alt tatt i betraktning, blitt stående ved at arbeidsgiveren ikke har ført tilstrekkelig bevis for at oppsigelsen av Erling Juul i arbeidervernlovens forstand hadde saklig grunn i bedriftens forhold.

På dette grunnlag er lagmannsretten enig med herredsretten i at Erling Juul Høyaas har krav på erstatning, og finner ikke grunn til å endre det av herredsretten fastsatte beløp.

Side:404

Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

For lagmannsretten har hverken anke eller motanke ført frem. Da avgjørelsen har voldt særlige tvil, blir saksomkostninger heller ikke tilkjent for lagmannsretten.

Lagdommer Boberg er kommet til det resultat at oppsigelsen av Juul hadde saklig grunn i bedriftens forhold og stemmer for at bedriften frifinnes.

Ved den rasjonalisering som det ble nødvendig for bedriften å foreta, ble det vesentligste av Juuls arbeide - bokholderiet - overført til bedriftens kontor i Mjøndalen uten at dette foranlediget økede lønnsutgifter der. Det var derfor intet grunnlag for å overføre Juul til kontoret i Mjøndalen.

Avgjørende for det resultat herredsretten er kommet til sees å ha vært forholdene i forbindelse med den nyopprettede materialforvalterstilling. Jeg anser det godtgjort at bedriften vurderte spørsmålet om Juul kunne tilbys denne stilling. Av grunner som anført fra bedriftens side finner jeg ikke at bedriften kan bebreides at den ikke tilbød Juul stillingen. Jeg anser det utvilsomt at en mann som skulle kunne fylle denne stilling måtte ha materialkunnskap, hvilket Juul ikke hadde. Det er mulig at han - etter en tids opplæring - ville kunne tilegne seg sådan kunnskap, men jeg kan ikke se at bedriften - under de foreliggende forhold - hadde noen plikt til å sette i gang slik opplæring, likesom den ikke hadde noen ansatt til å foreta opplæringen. Jeg legger også vekt på at den person som ble ansatt i stillingen, og som etter bedriftens mening hadde de nødvendige kvalifikasjoner, fikk en lønn på kr. 18 000,-, mens Juuls lønn var kr. 27 600. Jeg anser det lite sannsynlig at Juul - om han var blitt tilbudt stillingen - under de daværende forhold ville ha akseptert den. Han kjente for øvrig til at stillingen skulle opprettes, men bragte selv ikke på bane spørsmålet om han kunne få den.

Den annen stilling Juul gjør gjeldende han burde vært tilbudt er kassererstillingen. Bedriften har erkjent at han var fullt kvalifisert for denne, men innehaveren av denne, Sæves, hadde over 23 års tjenestetid, ca. 4 år mindre enn Juul. Etter det opplyste har bedriften nøye vurdert spørsmålet om hvem av disse som skulle sies opp. Ledelsen fant at forskjellen i ansiennitet når det gjelder så lang tjenestetid ikke kunne tillegges avgjørende betydning, men la større vekt på spørsmålet om hvem av disse to hadde de største muligheter for å skaffe seg annen stilling. Den kom - av grunner som foran nevnt - til at det måtte være Juul. Jeg finner - under tvil - at bedriften ikke kan bebreides denne avgjørelse.

Andre stillinger det kunne være tale om å tilby Juul kan jeg ikke se det har vært.

Jeg er enig med flertallet i at oppsigelsen av Juul kan synes urimelig, men den er foretatt etter grundig overveielse fra bedriftens side og uten at jeg kan se det er tatt utenforliggende eller usaklige hensyn. Den kan da etter min mening ikke begrunne erstatning etter arbeidervernlovens §43. - - -