Rt-1966-562
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-04-20 |
| Publisert: | Rt-1966-562 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 48 B. |
| Parter: | A/S Bergens Sandsilo ved styrets formann Olav Wesenberg mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson). |
| Forfatter: | Nygaard, Bendiksby, Endresen, Leivestad, Berger |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §38, Tvistemålsloven (1915) §357, §394, LOV-1935-06-21-8 |
Bergen kommune fikk i september 1957 tillatelse til å ekspropriere eiendommen gnr. 52 bnr. 4, Lille Matre i Masfjorden og de rettigheter som hvilte på eiendommen. A/S Bergens Sandsilo som hadde rett til sanddrift på eiendommen, hadde i august 1957 inngått en kontrakt med A/S Stoltz, Røthing & Co. Etter denne kontrakt skulle A/S Stoltz, Røthing & Co. drive ut sanden mot en avgift til A/S Bergens Sandsilo. Det var også truffet bestemmelser i kontrakten om frakting av sanden m.v. Gjennomføringen av kontrakten ble hindret ved ekspropriasjonen. Ved Høyesteretts dom i Rt-1963-866 flg. ble det avgjort at A/S Bergens Sandsilo hadde krav på ekspropriasjonserstatning. Masfjorden skjønnskommisjons skjønn ble imidlertid delvis opphevet.
Skjønnskommisjonen avga den 14. mai 1964 nytt skjønn som også ble påanket til Gulating lagmannsrett og videre til Høyesterett. I motanken reiste Bergen kommune et prosessuelt spørsmål, nemlig om skjønnskommisjonen ved det nye skjønn var bundet av den bevisbedømmelse og de skjønnsmessige vurderinger som lå til grunn for det første skjønnet. Om dette spørsmål samt spørsmålet om tolking av viljeserklæringer og kontrakter hørte til «rettsanvendelsen» uttalte førstvoterende dommer Nygaard med tilslutning av dommerne Bendiksby, Endresen, Leivestad og Berger bl.a. følgende:
«Jeg er her kommet til det samme resultat som skjønnskommisjonen og lagmannsretten. Det er riktignok så at opphevelsen av det første skjønnet var begrunnet med at skjønnspremissene var utilstrekkelige når det gjaldt ansettelsen av nåtidsverdiene. Men resultatet ble at skjønnet uten reservasjoner ble opphevet for så vidt angikk disse to erstatningsposter. Jeg kan da ikke se at skjønnskommisjonens kompetanse ved den nye behandling var begrenset til bare å foreta en ny beregning av nåtidsverdiene. Opphevelsen av skjønnet på disse punkter må etter min mening forståes slik at skjønnskommisjonen under det nye skjønnet på fritt grunnlag kunne vurdere på nytt alle relevante momenter ved erstatningsfastsettelsene. Etter tvistemålslovens §394 annet ledd skal retten når en sak er hjemvist, ved den nye behandling følge den rettsoppfatning som ligger til grunn for ankedomstolens avgjørelse. Men - som nevnt av skjønnskommisjonen - er forholdet i den foreliggende sak at opphevelsen på disse punkter
Side:563
utelukkende var begrunnet med feil ved saksbehandlingen. Etter dette blir det mitt resultat at kommunens prinsipale påstand i motanken ikke kan tas til følge.
Jeg går så over til å behandle anken fra A/S Bergens Sandsilo. Fra kommunens side er det fremholdt at etter opphevelsen av tvistemålslovens §357 annet ledd ved lov av 21. juni 1935 hører «fortolkningen av viljeserklæringer» ikke til rettsanvendelsen. Tolking av slike erklæringer er derfor etter kommunens mening unndradd fra Høyesteretts prøvelse ved påanke av et skjønn. Jeg er ikke enig med kommunen i dette. Etter min mening hører tolking av viljeserklæringer og kontrakter til «rettsanvendelsen» i den forstand dette uttrykket er brukt i skjønnslovens §38. Den samme oppfatning av dette spørsmålet kom også til uttrykk i Høyesteretts dom av 14. september 1963. Jeg viser til det som er sagt under post 5 i dommen, jfr. Rt-1963-866 på side 875. Høyesterett må således i den foreliggende sak ha adgang til å tolke kontrakten av august 1957 mellom A/S Bergens Sandsilo og A/S Stoltz, Røthing & Co.»
Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for å fastslå at skjønnskommisjonen hadde tolket kontrakten på noen uriktig måte. Men skjønnet ble opphevet fordi skjønnsgrunnene på et enkelt punkt ble ansett for å være mangelfulle med hensyn til erstatningen for tapte fraktinntekter. Skjønnet ble for så vidt hjemvist til ny behandling ved skjønnskommisjonen. Det ble under voteringen fremhevet at bare dette punkt - og således ikke hele spørsmålet om erstatning for tapte fraktinntekter - skulle behandles ved det nye skjønn. Høyesterett fant ikke tilstrekkelig grunn til å treffe bestemmelse om at nye medlemmer av skjønnskommisjonen skulle gjøre tjeneste ved det nye skjønnet.