Rt-1966-776

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-06-04
Publisert:	Rt-1966-776
Stikkord:	Bruksrettigheter, Servitutter, Eiendomsbyrder
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 62 B
Parter:	Kristina Grøsland (høyesterettsadvokat John Kjellevold) mot Anna Selberg (advokat Alfred G. Kvamme - til prøve).
Forfatter:	Ryssdal, Heiberg, Gaarder, Mindretall: Anker, Helgesen
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874) §3

Dommer Anker: Saken gjelder krav fra eieren av gnr. 49 bnr. 2 i Strandebarm, Anna Selberg, om fastsettelsesdom for at eieren av gnr. 48 bnr. 26, Kristina Grøsland, er uberettiget til veg over førstnevnte eiendom. Hardanger herredsrett, den konstituerte sorenskriver med domsmenn, avsa 7. juli 1964 dom med denne domsslutning:

«1. Kristina Grøsland kjennes som eier av gnr. 48 bnr. 26 «Heimtun» berettiget til bruk av den gangsti gnr. 48 bnr. 3 har over gnr. 49 bnr. 2 «Sumarro» tilhørende Anna Selberg.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Anna Selberg anket til Gulating lagmannsrett, som 23. august 1965 avsa dom med domsslutning:

«Kristina Grøsland kjennes som eier av gnr. 48 bnr. 26 i Strandebarm herred uberettiget til veirett over naboeiendommen gnr. 49 bnr. 2.

Saksomkostninger for herredsretten eller for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Et av rettens tre medlemmer, lagdommer Madsø, kom til samme resultat som herredsretten.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Kristina Grøsland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og hevder at dommen er uriktig så vel med hensyn til bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Hun har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«1. Hardanger herredsretts dom av 7. juli 1964 stadfestes.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

3. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.»

Ankemotparten Anna Selberg har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at Kristina Grøsland dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Begge parter har i alt vesentlig fastholdt sine anførsler i de tidligere instanser.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har partene og 5 vitner gitt forklaringer. Ett av vitnene er nytt i saken. Det er

Side:777

kommet til enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å gå inn på. Noe nytt av vesentlig betydning er ikke kommet fram.

Jeg kommer til samme resultat som herredsretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten. Jeg slutter meg i alt vesentlig til lagdommer Madsøs begrunnelse, og dermed også for viktige punkters vedkommende til herredsrettens begrunnelse. Enkelte tilføyelser og reservasjoner skal gjøres.

Sammenhengen med at Riises eiendom gnr. 48 bnr. 3 er blitt liggende delt, med teigen Morlehagen for seg, kjenner man ikke. Opprinnelsen går tilbake til en ukjent fortid. En selvfølgelig forutsetning for en slik deling er at det gjennom tidene har vært vegforbindelse mellom garden og teigen, og noen annen forbindelse enn den over gnr. 48 bnr. 2 og gnr. 49 bnr. 2 og 4 har det etter opplysningene i saken ikke eksistert. Fra tidligere kjenner man ikke til annen bruk enn den som knytter seg til utnyttelsen av Morlehageteigen som et ledd i jordbruket. Dette henger åpenbart sammen med at noen annen bruk overhodet ikke har vært aktuell. Men dette betyr etter min mening ikke at bruken av vegretten er låst fast til en utnytting av Morlehageteigen i rene jordbruksøyemed, noe som i realiteten ville bety en vidtgående båndleggelse av den nytte garden kunne gjøre av teigen. Et visst tøyningsmonn må vegretten ha utover tilknytningen til den hittil kjente utnyttelse av Morlehageteigen, og jeg antar at utparsellering av tomt til og bygging av en enkelt sommerhytte ikke sprenger rammen. Et slikt tiltak betyr ikke større tyngsel ved vegservitutten enn eksempelvis opprettelsen av et småbruk på Morlehageteigen ville innebære. Jeg legger ikke noen vekt på hytteeierens familietilknytning til eieren av gnr. 48 bnr. 3. Videre holder jeg åpent spørsmålet om den tjenende eiendom må finne seg i den økte ulempe som en videregående utparsellering av Morlehageteigen ville medføre eller i annen utnyttelse utenfor den som vedkommer jordbruket.

Et moment som jeg legger atskillig vekt på, er det som lagdommer Madsø skyter i forgrunnen i sitt votum, at det omtvistede vegstykke er en del av en veg gjennom flere eiendommer og at disse har gjensidige rettigheter og forpliktelser med hensyn til bruken av vegen.

Begge parter har påberopt seg rettspraksis og teori vedkommende vegservitutter og har også behandlet Sivillovbokutvalets rådsegn 5. Jeg går ikke nærmere inn på noe av dette, men nøyer meg med å bemerke at mitt syn ikke kan ses å komme i strid med tidligere dommer eller med det rettsvitenskapen har gitt uttrykk for. Det gjelder her en rent konkret avgjørelse.

Kristina Grøsland har ikke reist motsøksmål, og resultatet bør da etter mitt syn på saken være at hun frifinnes, slik hun påstod for herredsretten. Saken har budt på slike tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ikke forslag til dom.

Side:778

Dommer Ryssdal: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Ved vurderingen av om eieren av garden Riise gnr. 48 bnr. 3 hadde adgang til å gi parsellen gnr. 48 bnr. 26 del i den vegretten hovedbruket har fram til Morlehageteigen er det naturlig å ta utgangspunkt i det forhold som i sin tid ledet til at denne vegretten oppstod og videre i den bruk som er utøvet på dette grunnlag. Som førstvoterende har nevnt, må vegretten være oppstått fordi eiendommen gnr. 48 bnr. 3 var delt og det av hensyn til utnyttingen av Morlehageteigen som ledd i jordbruket var nødvendig å ha vegforbindelse mellom garden og teigen. Forholdet var det samme da det ved utskiftningen i 1911 ble bestemt at vegen skulle opprettholdes. Den omstendighet at det ikke ble oppstilt noen begrensning i utskiftningsforretningen av 25. oktober 1911 kan ikke lede til at vegretten fikk et annet innhold enn tidligere. Ved avgjørelsen av om parseller av Morlehageteigen kan få del i hovedbrukets rett til veg over Anna Selbergs eiendom, gnr. 49 bnr. 2, må det etter min mening også legges vekt på at det her gjelder retten til en gangsti som går over tunet og ligger nær inn til husveggen. Det har sin naturlige forklaring at vegen i eldre tid ble lagt på denne måten, men dette får den virkning at en utvidet bruk av gangstien nå kan bli særlig sjenerende. Selv om det ikke er avgjørende for løsningen av tvisten mellom Anna Selberg og Kristina Grøsland, nevner jeg i denne forbindelse at utnyttingen av vegen til jordbruksformål i den senere tid er blitt mer byrdefull enn tidligere for Anna Selberg ved at kyr om sommeren daglig er blitt leiet fram til Morlehageteigen om morgenen og tilbake til garden om kvelden.

Slik som forholdet i dette tilfelle ligger an, kan eieren av garden Riise etter min mening ikke gi kjøpere av hyttetomter i Morlehageteigen adgang til å nytte gangstien over Anna Selbergs eiendom som atkomstveg. En slik bruk vil være av en annen karakter enn den som er blitt utøvet for å nytte teigen som ledd i driften av jordbruket på eiendommen Riise. Det er også klart at bruk av gangstien som atkomstveg til hyttetomter både i byggetiden og senere kan bli meget sjenerende for Anna Selberg. Spørsmålet er om saken står i noen annen stilling så lenge det bare er tale om utparsellering av en enkelt hyttetomt. Jeg kan ikke finne at dette er tilfelle. Kristina Grøslands parsell er meget liten og i utpreget grad en hyttetomt. Morlehageteigen kan i tilfelle gi plass for atskillige slike parseller. Hvis først eieren av garden Riise skulle kunne gi Kristina Grøsland adgang til å bruke gangstien over Anna Selbergs eiendom som atkomstveg til sin hytte, ville det være vanskelig å finne grunnlag for å nekte tilsvarende bruk til andre hyttetomter som måtte bli utskilt. Og jeg er enig med førstvoterende i at det ved avgjørelsen av den nå oppståtte tvist om vegretten vanskelig kan tillegges betydning at Kristina Grøsland er nær beslektet med eieren av garden Riise.

Førstvoterende legger atskillig vekt på at det vegstykket som er omtvistet er en del av en veg som går over flere eiendommer.

Side:779

I den forbindelse nevner jeg at eierne av de to eiendommer som ligger nærmest Morlehageteigen - gnr. 49 bnr. 2 og 4 - etter det opplyste ikke gjør særlig bruk av denne vegen. De har begge egne veger som går mot øst over Risaelven fram til riksvegen. Ved utparsellering av Morlehageteigen synes det naturlig at behovet for atkomstveg blir løst på tilsvarende måte, og jeg kan som nevnt ikke finne det avgjørende at den nå oppståtte tvist bare gjelder spørsmålet om å bruke den gamle gangstien som atkomstveg til en enkelt hytte.

Som min begrunnelse viser, vurderer jeg i det vesentlige saken på samme måte som lagmannsrettens flertall, og jeg er derfor kommet til at lagmannsrettens dom bør stadfestes.

Anna Selberg har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Jeg er enig med førstvoterende i at saken har budt på slik tvil at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Anker.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Ryssdal.

Dommer Gaarder: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver H. Skaugvoll med domsmenn):

- - -

Retten skal bemerke at den veirett gnr. 48 bnr. 3 har over saksøkerens eiendom ikke finnes anvendelig bare i forbindelse med den «jordbruksmessige utnyttelse» av Morlehagen. Selvom eierne av hovedbruket helt kom til å slutte med det jordbruk de hittil har drevet på teigen, må de fremdeles være berettiget til å benytte gangstien. Det samme må gjelde hvis de går over til å drive annen virksomhet, f. eks. industriell, på teigen. Noen annen adkomstvei enn gangstien har de ikke, og det kan ikke aksepteres at de ved nedlegging eller omlegging av driften dermed skulle avskjære seg fra all adgang til Morlehagen. Den tjenende eiendom må også finne seg i at driften intensiveres, f. eks. at den blir helårlig mot før begrenset til sommerhalvåret, eller at det ansettes folk som får sin gange til og fra teigen på gangstien. Det som etter rettens oppfatning er det essensielle, er at gangstien må være åpen for eierne av gnr. 48 bnr. 3 i den utstrekning de kan nyttiggjøre seg teigen, eller ønsker å nyttiggjøre seg den. Men forutsetningen må hele tiden være at veiretten kun benyttes som gangsti.

Overdragelsen av parsellen til saksøkte må sees i sammenheng med hovedbrukets utnyttelse av teigen. Finner hovedbruket at den

Side:780

økonomiske og samfunnsmessige utvikling ikke gjør det forsvarlig å opprettholde bruken av teigen selv, kan det forhold at gangstien er den eneste adkomstvei, ikke være til hinder for at den fraselges i sin helhet eller i parseller. Retten kan ikke godta at veiretten over naboeiendommen skulle innebære en servitutt som til fordel for den tjenende naboeiendom, skulle innskrenke bruken eller utnyttelsen av teigen. Det kan således ikke antaes at veiretten hindrer fremtidige salg eller legger andre bånd på eierne av teigen. At Morlehagen tidligere ikke har vært bebygget anser retten betydningsløst.

Retten kan være enig med saksøkeren i at gangstien slik den nå går over hennes eiendom og naboeiendommen, gnr. 49 bnr. 4, kan være svært generende for begge eiendommer, og likeledes i at den forhindrer hennes bruk av plassen foran inngangsdøren og kjøkkenvinduet. Det kan også være riktig at servitutten blir enda mer tyngende og generende for hennes eiendom hvis også saksøkte skal få benytte gangstien, og at forholdet blir enda verre hvis det selges ytterligere parseller fra Morlehagen. Det fremgikk forøvrig av saksøkerens partsforklaring under hovedforhandlingen at hun riktignok var imot at veiretten ble utvidet til kjørevei for hovedbruket og til adkomstvei for parsellen, men at hun gjerne ville funnet det i orden hvis gangstien hadde gått over hennes eiendom på en annen og mindre generende måte, og at hun forgjeves hadde forsøkt å få saksøkte med på en ordning med den vei som i sin tid ble anlagt av smed Dahle og som hennes familie hadde utbedret. Retten vil i den anledning peke på den hjemmel som finnes i lov av 23. mai 1874 §3 slik den lyder etter endring av 14. desember 1917, for den tjenende eiendom til å få «overflytte rettighetens utøvelse til et for grundens hensigtsmæssige bruk bekvemmere sted, såfremt den fordel, han derved opnår, er overveiende i forhold til den ulempe, som voldes rettighetshaveren.»

At saksøktes bruk av gangstien gjør servitutten mer tyngende og mer generende for det tjenende bruk, vil etter det som er utviklet ovenfor, ikke kunne føre til at saksøkte må nektes adgang til å bruke gangstien. Det kan ikke ha noen betydning for denne avgjørelse om veiretten har sin opprinnelse i hevd og alders tids bruk eller i et dokument. Veirettens innhold er i dette tilfelle den samme enten en anser den hjemlet i hevd eller alders tids bruk eller i utskiftningen av 1911, nemlig en rett for hovedbruket til gangsti over saksøkerens eiendom. Retten vil også peke på at den veirett saken gjelder, ikke bare er blitt mer tyngende for den tjenende eiendom gjennom årene, idet den veirett noen av brukene hadde til kvernhusene ved Risa-elven må ansees bortfalt, idet bruken av kvernene falt bort i 1920-årene, og det er lite trolig at de vil bli bygget opp og tatt i bruk igjen.

Retten er etter dette enstemmig kommet til at saksøkte ikke kan nektes adgang til å bruke gangstien over saksøkerens eiendom, gnr. 49 bnr. 2 «Sumarro» i Strandebarm. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad, Jonas Madsø og Sverre Nygaard):

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Maalstad og Nygaard, er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Side:781

Ankemotparten hevder at når det i utskiftningen av 1911 er sagt om den omtvistede vei (vei nr. 1), det samme som er sagt om flere av de veier som er opprettholdt ved utskiftningen: «Den forbeholdes likeledes for alle vedkommende som hittil», så angår uttrykket «som hittil» de personer som skulle ha rett til å bruke veien, og ikke arten og omfanget ellers av veiretten. Lagmannsretten antar at uansett hva uttrykket «som hittil» refererer til, så kan det ikke antas at det ved utskiftningen har vært ment å gi en veirett av annet innhold enn den rett som besto før. I utskiftningen er ikke gitt noen nærmere redegjørelse for arten og omfanget av veiretten. Det må imidlertid være åpenbart at de berettigede ikke kan benytte veien uten noen innskrenkning og uten hensyn til hvor tyngende den blir for de tjenende eiendommer. I den utstrekning omfanget og arten av veiretten ikke er nærmere beskrevet i utskiftningen, andre dokumenter eller muntlige avtaler, må man finne fram til veirettens innhold av dens tilstand, hvordan den ligger og hvordan den har vært brukt.

Veiens tilstand og beliggenhet framgår av beskrivelse i dommen av 1961 og kartet fra utskiftningen i 1911. Lagmannsretten har også selv under åstedsbefaringen sett hvordan veien er. Fra hovedveien fram til en bekk over Hanøys eiendom, gnr. 48 bnr. 2, fremtrer veien som kjørevei. Den går på denne strekning gjennom gårder av vanlig størrelse. På den videre strekningen nordover går veien som en sti gjennom frøken Selbergs eiendom gnr. 49 bnr. 2, Arne Grønnings eiendom, gnr. 49 bnr. 4, og Morlehageteigen. Disse 3 eiendommer er alle små. De 2 førstnevnte omfatter våningshus med en del jord til, og Morlehageteigen er på ca. 5 mål og ikke egnet til å drives som eget bruk. Ved Hardanger herredsretts dom av 14. august 1961 er det rettskraftig fastslått at fra bekken på Hanøys eiendom inneholder veiretten bare en rett til gangvei. For Grønnings og frøken Selbergs eiendommer er dermed veiretten bare en rett til å ferdes til fots til og fra deres eiendommer. Sin ordinære adkomst til og fra riksveien har de nå mot øst, over Risa-elven.

Flertallet legger til grunn at den gamle hevdvundne veirett som ble opprettholdt under utskiftningen i 1911, for det ene omfattet rett for gnr. 48 bnr. 3 til å passere over Grønnings og frøken Selbergs eiendommer i samband med brukets drift av Morlehageteigen som slåtteteig, og for det andre en rett for dem som hadde kvernrett i Risa-elven til å passere de nevnte 3 eiendommer i samband med bruken av kvernene. Det var med andre ord en veirett som hadde begrensede jordbruksmessige formål. Flertallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på i hvilken utstrekning bruken av veien kan utvides i samband med en omlegging av gårdsdriften, f. eks. slik at Morlehageteigen brukes som kulturbeite i stedet for slåtteland, med daglig driving av kreaturer til og fra teigen, slik som nå er tilfelle. Flertallet finner at den begrensede veirett som antas å foreligge, ihvertfall ikke kan hjemle regulær adkomstvei for hytter og/eller bolighus som måtte bli oppført i Morlehageteigen. Dette innebærer etter flertallets mening for det første en vesentlig utvidelse av veiservitutten, og dernest vil denne bruk bli betydelig mer tyngende for de to tjenende eiendommer enn den begrensede jordbruksmessige utnyttelse. Veien går gjennom tunet like inn til veggen på både Grønnings og frøken Selbergs våningshus.

Det tilføyes at det riktignok er så at den bruk av veien som

Side:782

ferdselen til og fra fru Grøslands hytte medfører, ikke kan sies å medføre ulemper av særlig stort omfang. Men dette kan flertallet ikke finne avgjørende. For det første er bruken av veien som regulær adkomstvei for en hytte av prinsipielt annen karakter enn det innhold flertallet legger i veiretten. Dernest kan det ikke sees å være avgjørende at der foreløpig er utparsellert bare en tomt i Morlehageteigen. Det er plass for adskillige hytter eller hustomter, og tillates først veien brukt som regulær adkomstvei, kan det ikke sees at der da finnes rimelig grunnlag for en begrensning. Endelig bemerkes at fru Grøsland etter flertallets mening ikke er avskåret fra alternative løsninger av sitt behov for adkomstvei, nemlig østover over elven.

Noe godtroerverv av veirett for fru Grøsland kan det ikke bli tale om.

Flertallet er således kommet til at frøken Selberg må få medhold sin påstand om at fru Grøsland som eier av sin hyttetomt ikke har rett til vei (gangsti) over hennes eiendom.

Lagdommer Madsø er kommet til samme resultat som herredsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dennes begrunnelse. Han bemerker:

Det veistykket som det tvistes om, er en del av en vei gjennom flere eiendommer, som på samme måte som når det gjelder flere av de andre veier som er omhandlet i utskiftningen av 1911, har gjensidige rettigheter og forpliktelser overfor hverandre med hensyn til bruk av veien. Veien går også over Trygve Riises, tidligere Theodor Riises eiendom gnr. 48 bnr. 3 som Morlehageteigen hører til, og både frøken Selbergs og Arne Grønnings eiendommer har således adkomst til riksveien over gnr. 48 bnr. 3. De har imidlertid funnet adkomsten upraktisk og fått kortere adkomster østover. Da veirettene oppsto, må det ha vært regnet med en viss utvikling i området og at dette kunne medføre både endringer av og øking i bruken av veiene, blant annet ved utskilling av parseller eller bygging av nye våningshus, og det kan ikke antas at veien fra Hanøys eiendom til Morlehagen for så vidt sto i en annen stilling enn de andre veier. Det er ikke nødvendig å vurdere forholdene ut fra hvordan tilstanden ville bli om Morlehageteigen ble utparsellert til hyttetomter. Det var i et hvert fall en naturlig utvikling, som ikke kan antas å ha vært utenfor de interessertes forutsetninger, at eieren av gnr. 48 bnr. 3 lot en av sine barn bygge seg bolig eller hytte i Morlehageteigen. Fru Grøsland er søster av Theodor Riise, og tante til Trygve Riise som nå eier gnr. 48, bnr. 3 med Morlehageteigen, og det var for å oppfylle et løfte fra faren til henne at Theodor Riise overlot henne hyttetomten. Trafikken til og fra hytten kan ikke antas å bety noen ulempe i tillegg til den ulempe som det måtte regnes med ved bruk av veien overensstemmende med den veirett som forelå. Frøken Selberg har sagt at trafikken representerer en spesiell ulempe for henne fordi den foregår i ferietiden, og hun bare bruker sin eiendom da. Dette er et tilfeldig forhold som ikke kan være bestemmende for avgjørelsen av spørsmålet om veirettens utstrekning. - - -

Side:783