Rt-1966-797
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-06-11 |
| Publisert: | Rt-1966-797 |
| Stikkord: | Tollovgivningen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 93 |
| Parter: | Statsadvokat Einar Lotsberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.C. Mellbye). |
| Forfatter: | Helgesen, Roll-Matthiesen, Rode, Eckhoff, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §385, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902), Tolloven (1928) §187, §37, Tolloven (1928), §288, §377, LOV-1959-12-18-§3 |
Dommer Helgesen: Politimesteren i Halden utferdiget den 24. november 1965 forelegg mot A for overtredelse av tollovens §187 jfr. §37. I forelegget er boten til statskassen satt til kr. 200, subsidiært fengsel i 10 dager. Grunnlaget for forelegget er at A
Side:798
«torsdag den 7. oktober 1965 ca. kl. 20.15 med sin bil A-9515 innførte fra Sverige til Norge over Svinesund 1 gearkasse og 2 aksler til Volvo uten å la dem undergi tollbehandling ved å melde seg med varene ved Svinesund tollstasjon».
Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt til Halden herredsrett til behandling etter reglene i straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa dom 26. februar 1966 med denne domsslutning:
«Ekspeditør A, f. xx.xx.1943, bopel, Oslo, frifinnes. Av det offentlige tilkjennes han erstatning for forsvarsutgifter med kr. 700,-.»
Dommen er avsagt under dissens. Herredsrettens flertall - domsmennene - fant at tiltalte befant seg i en unnskyldelig rettsvillfarelse, mens herredsrettens formann ikke var enig i dette og stemte for fellelse.
Politimesteren i Halden har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen (domsgrunnene).
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Anken over saksbehandlingen er ikke nærmere begrunnet. Det sies for så vidt i ankeerklæringen bare at det ankes over «saksbehandlingen (domsgrunnene)».
Om angrepet på herredsrettens lovforståelse anføres det i ankeerklæringen: «Rettens formann har med rette pekt på at det her dreier seg om overtredelse av en av tollovgivningens hovedbestemmelser, som må forutsettes kjent. Det som flertallet har anført som begrunnelse for frifinnelsen, gir på Ingen måte grunnlag for å fastslå unnskyldelig rettsvillfarelse. At tiltalte i sitt daglige arbeid ikke kjente eller ikke hadde foranledning til å gjøre seg kjent med de regler som gjelder ved fortolling av bildeler under import fra utlandet, er absolutt ikke nok til å frifinne ham. Særlig vanskelig er det å godta et slikt argument for reisende over E-6, den mest trafikkerte innfartsveg i landet. Det ville få uholdbare konsekvenser hvis de reisende der skulle kunne høres med at de ikke kjente tollovens bestemmelser og heller ikke hadde noen oppfordring til å gjøre seg kjent med disse. Enhver reisende med tollpliktige varer skal etter §37 melde seg med varene ved første tollsted etter passering av grensen, og det kreves av ham at han skaffer seg kjennskap til reglene for tollvisitasjon før han reiser over grensen. Hvis han ikke er helt sikker på hvordan han skal forholde seg, må han spørre seg for på tollstasjonen. Selv om det her dreide seg om et tilfeldig, isolert oppdrag, kunne ikke av den grunn hans manglende kjennskap til tollbestemmelsene bli unnskyldelig.
Etter min mening har tiltalte som reisende med tollpliktige varer over landegrensen ikke utvist tilstrekkelig aktsomhet.»
Forsvareren har under ankeforhandlingen i Høyesterett gjort gjeldende at forelegget mot A ikke tilfredsstiller kravene i straffeprosesslovens §288. Forsvareren har i denne forbindelse pekt på at verken forelegget eller dommen har henvisninger til en rekke bestemmelser, som må antas å få anvendelse ved vurderingen av
Side:799
om A overhodet har forbrutt seg mot gjeldende regler for innførsel av varer fra utlandet, i dette tilfelle varer fra Sverige jfr. tollovens §37 siste ledd. De bestemmelser forsvareren her sikter til er:
a) lov av 18. desember 1959 om grensetollsamarbeid med fremmed stat §3 jfr. kgl. res. av 18. desember s. å., II,
b) forskrifter av 30. desember 1959 for grensetollsamarbeid mellom Norge og Sverige §2, §7, §13, §14, §15 og §25 jfr. kunngjøring av 30. januar 1965 fra Tolldirektoratet om tollkontrollen med trafikk og vareførsel over landegrensen mot Sverige. De nevnte forskrifters §25 har denne ordlyd: «Plikten til å melde seg for tollvesenet og andre plikter som trafikantene har overfor tollvesenet ifølge gjeldende norske bestemmelser når de kommer til eller forlater norsk tollområde, skal kunne oppfylles også ved «tullanstalt» innenfor svensk kontrollsone. - Oppfyllelsen av de tilsvarende svenske bestemmelser skal på liknende måte kunne finne sted innenfor norsk kontrollsone.»
c) bestemmelser av 1. mars 1963 om tollklareringsplikt for reisende fra utlandet, hvor det bl.a. er fastsatt: «Reisende som ikke bringer med andre varer enn de som er tillatt innført toll- og avgiftsfritt i henhold til gjeldende bestemmelser for reisende og som heller ikke bringer med varer hvis innførsel er forbudt eller avhengig av spesielle betingelser eller tillatelser, behøver ikke uoppfordret å melde seg for tollvesenet ved innreisen. Reisende som er i tvil om gjeldende bestemmelser skal imidlertid melde seg for tollvesenet for kontroll ved innreisen.»
Forsvareren har fremholdt at da ingen av de her nevnte bestemmelser er drøftet av herredsretten, er det ikke mulig på grunnlag av forelegget og dommen å konstatere om tiltalte objektivt sett har overtrådt loven. Spørsmålet om rettsvillfarelse oppstår etter forsvarerens mening da ikke, men subsidiært hevder han at det her - som antatt av herredsrettens flertall - foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse fra A's side.
Jeg finner at påtalemyndighetens anke ikke kan føre fram.
Anken over saksbehandlingen tilfredsstiller ikke kravene i straffeprosesslovens §385 og kan derfor ikke tas under behandling, jfr. avgjørelsen i Rt-1963-151 og den der nevnte votering i Rt-1950-681.
Når det gjelder anken over lovanvendelsen, finner jeg at denne ikke kan gis medhold.
Herredsretten har åpenbart bygd på at A i objektiv henseende har overtrådt tollovens §37, men flertallet har som nevnt tidligere frifunnet ham fordi han befant seg i unnskyldelig rettsvillfarelse. Om dette uttaler herredsrettens flertall:
«Rettens flertall - de to domsmennene - er kommet til at tiltaltes manglende kjennskap til de gjeldende regler ikke kan bebreides ham, at han dermed har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse, og at han således blir å frifinne. Flertallet legger vekt på at tiltalte i sitt daglige arbeide aldri har hatt anledning eller
Side:800
foranledning til å gjøre seg kjent med de regler som gjelder ved fortolling av bildeler under import fra utlandet. Videre legges det vekt på at det dreiet seg om et tilfeldig, isolert oppdrag, gitt over telefonen, samt uten at det ble gitt noen nærmere instruks om hvordan han skulle forholde seg overfor tollmyndighetene. Da det overfor tiltalte heller ikke fra den svenske leverandøren, eller fra de svenske tollmyndigheters side ble antydet noe om tollbehandling på norsk side av grensen, mens tiltalte på sin side kjente til at firmaets speditørforbindelse alltid ordnet den endelige tollbehandling ved tollboden i Oslo, er flertallet kommet til at han ikke burde ha følt seg foranlediget til å stanse ved Svinesund tollstasjon.»
Jeg er - etter en totalvurdering av A's handlemåte slik denne og bakgrunnen for den er beskrevet i dommen - enig med herredsrettens flertall i at A's rettsvillfarelse i dette tilfelle i lovens forstand må betegnes som unnskyldelig.
Etter det resultat jeg er kommet til, og da det her gjelder en frifinnende dom, er det ikke grunn til å drøfte og ta stilling til de anførsler som forsvaret prinsipalt har gjort gjeldende. Jeg tar således ikke stilling til spørsmålet om herredsrettens domsgrunner er tilstrekkelige til å konstatere at A objektivt sett har overtrådt tollovens §37.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Eckhoff og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Kåre Berg med domsmenn):
- - -
Ved tiltaltes forklaring, samt ved de vitneforklaringer som er avgitt, finner retten bevist at han den 7. oktober 1965 befant seg i privat ærend ved en av Volvo-fabrikkenes avdelinger i Gøteborg for trimming av sin Volvo Amazon personbil. Under oppholdet her fikk han en henvendelse fra sitt firma i Oslo, som ba ham bringe med seg hjem de i forelegget angitte bildeler. Bildelene ble fra firmaets side beordret direkte over telefonen, og tiltalte fikk bare instruks om å avhente delene ved fabrikkens dellager. Ytterligere instrukser ble ikke gitt ham fra firmaets side.
Ved avhenting av bildelene fikk han av vedkommende som ekspederte ham, utlevert diverse papirer, og det ble gitt beskjed om at disse skulle leveres til de svenske tollmyndigheter ved grensen. Nærmere beskjed om hvordan han skulle forholde seg ved passering av grensen, ble ikke gitt ham. Forsåvidt angår de papirer han fikk med seg, kjente han ikke til hva disse gikk ut på, og han så seg heller ikke foranlediget til å undersøke dette nærmere. Papirene ble levert ved grensen, og mottatt av
Side:801
vedkommende tolltjenestemann uten nærmere kommentarer, samt uten noen angivelse av hvordan han videre skulle forholde seg.
Tiltalte passerte deretter inn i Norge uten å stanse ved Svinesund tollstasjon. Ca. 1 km inne i Norge ble han gjort til gjenstand for stikkprøvekontroll, hvorved de medbrakte bildelene ble beslaglagt.
Tiltalte har ellers forklart at dette var andre gang han passerte inn i Norge denne vei, og det var første gang han passerte inn medbringende tollpliktige varer. Da hans arbeidsgiverfirma alltid benytter seg av sin faste speditør ved innførsel av biler og bildeler, og da hans eget arbeidsområde som ekspeditør i firmaet, aldri har medført oppdrag eller gjøremål i denne retning, var han helt ukjent med hvordan han skulle forholde seg på grensen. Det skilt som ved innkjørselen til tollstasjonsområdet anmoder reisende med tollpliktige varer om å melde seg med varene inne i tollstasjonsbygningen, så han ikke ved passeringen. Tiltalte har til slutt understreket at han selv ikke hadde muligheter for noen personlig vinning ved å søke å unndra seg toll, samt at heller ikke firmaet - som importerer volvodeler for over 1,5 mill. kroner pr år - hadde noen interesse i denne retning.
Retten har funnet å måtte bygge på tiltaltes forklaring om at han ikke kjente til reglene for hvordan han skulle forholde seg med hensyn til tollbehandling av de varer han bragte med seg. Han var således i rettsvillfarelse, idet han ikke kjente til sin plikt til å melde seg med bildelene allerede ved første norske tollstasjon, for her å sørge for å få dem tollbehandlet etter de gjeldende regler.
Rettens flertall - de to domsmennene - - - (se sitatet i Høyesteretts dom)
Rettens mindretall kan ikke finne tiltaltes rettsvillfarelse unnskyldelig. Rettens formann legger således vekt på at at det her ikke dreier seg om overtredelse av noen spesialbestemmelse fra et mindre omfattende og mindre betydningsfullt område. Det dreier seg derimot om overtredelse av en av tollgivningens hovedbestemmelser, en bestemmelse som etter hvert må forutsettes å være vel kjent gjennem bekjentgjørelser, oppslag, brosjyrer, samt gjennem rettsreferater i dagspressen. Rettens formann er ellers av den oppfatning at firmaets unnlatelse av å instruere tiltalte, i alle fall burde ha gjort spørsmålet mer eller mindre tvilsomt, og dermed også medført at han selv reflekterte over hvordan innførselen skulle kunne skje på lovlig vis. Når tiltalte således i det minste burde ha ant at noe skulle ordnes ved Svinesund tollstasjon, har han heller ikke utvist den grad av aktivitet som nærværende tilfelle må ansees å ha forutsatt. - - -
Side:802