Rt-1966-802

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-06-11
Publisert:	Rt-1966-802
Stikkord:	Farskap
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 94
Parter:	A's dødsbo av X ved B m.fl. (høyesterettsadvokat T. Tengs Pedersen) mot 1. Fylkesmannen i Telemark 2. C ved oppnevnt verge D. mars fru E (advokat Jan Bergstrøm - til prøve). 4. E.
Forfatter:	Rode, Eckhoff, Roll-Matthiesen, Helgesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Lov om born i ekteskap (1956) §2, Lov om born i ekteskap (1956), Tvistemålsloven (1915) §429, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0, §6

Dommer Rode: Ved stevning av 14. april 1962 til Notodden byrett reiste den 10 år gamle C ved oppnevnt verge nedstamningssak mot morens ektefelle, E, med påstand om at han skulle kjennes ikke å være C's far. Som far ble oppgitt A, som var avgått ved døden 3. juni 1961. Hans dødsbo, som står under behandling ved Y skifterett, ble trukket inn i saken i medhold av lov om ektebarn §6, siste ledd. Notodden byrett avsa den 24. januar 1964 dom i saken med slik domsslutning:

«Påstanden om at E kjennes ikke å være far til C, født xx.xx.1952, tas ikke til følge.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter det resultat byretten kom til i nedstamningsspørsmålet fant den det unødvendig å uttale at A ikke kjennes å være far.

Byrettens dom ble påanket til Agder lagmannsrett av fylkesmannen i Telemark i medhold av tvistemålslovens §429, første ledd, og av C's mor, fru E. A's dødsbo tok til gjenmæle, mens E møtte under hovedforhandlingen for lagmannsretten og sluttet seg til den ankende parts påstand. Lagmannsretten avsa dom 18. mars 1965. Domsslutningen lyder:

«1. E kjennes ikke å være far til det guttebarn C som fru E fødte 6. august 1952.

2. A kjennes å være far til C, født xx.xx.1952.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A's dødsbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Som ankemotparter er angitt: 1. fylkesmannen i Telemark, 2. C ved verge, 3. fru E og 4. E. De 3 første har tatt til gjenmæle.

A's dødsbo gjør prinsipalt gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten er kommet til at E kjennes ikke å være far til barnet C. Dødsboet benekter ikke at fru E har hatt samleie med A i det tidsrom da barnet kan være konsipert. Boet hevder imidlertid at hun i det kritiske tidsrom også har hatt samleier med sin ektefelle, E. Lagmannsretten har bedømt bevisene uriktig når den har lagt til grunn at slike samleier mellom ektefellene ikke har funnet sted, og ut fra dette har funnet at det er ført et bevis som oppfyller det krav som lov om born i ekteskap §2 stiller for at det kan avsies dom for at ektemannen ikke er far. Det hevdes at

Side:803

herredsretten har lagt en riktig forståelse av nevnte lovbestemmelse til grunn når den er kommet til at den blodtypebestemmelse med utelukkelseskonklusjon som foreligger for E's vedkommende ikke er tilstrekkelig til at det kan gis dom for at han ikke er far. Boet påstår derfor prinsipalt at byrettens dom skal stadfestes.

Subsidiært, for tilfelle Høyesterett skulle komme til at E må kjennes ikke å være far og spørsmålet om A's farskap således blir aktuelt, gjør dødsboet gjeldende at han må frifinnes for påstanden om å være barnets far. Det foreligger også for A's vedkommende blodtypebestemmelse med utelukkelseskonklusjon, og dermed en omstendighet som etter lov om born utanom ekteskap gjør det «lite truleg» at han er barnets far.

Det hevdes at det er en uriktig vurdering fra lagmannsrettens side når den har funnet ikke å kunne legge avgjørende vekt på blodtypebestemmelsen fordi det ikke foreligger kontrollprøve. Det er ingen grunn til å anta at det kan foreligge noen forveksling av blodprøven eller noen feil ved prøvetakingen eller ved selve blodtypebestemmelsen.

Dødsboet har fremlagt nytt materiale av betydelig omfang med sikte på å godtgjøre at den blodtypeangivelse som finnes på A's «blodtypekort» må anses som absolutt pålitelig. I denne forbindelse er det som en ny anførsel for Høyesterett pekt på at den del av blodtypekortet som hele tiden har vært i HV-områdets kartotek, har en rubrikk: «Fyll ut hvis De kjenner Deres blodgruppe og/eller Rh-type», med underrubrikk: «Blodgruppe:». Det er her med blyant påført kortet «O». Det hevdes at dette må være gjort av A eller etter opplysning fra ham, og at han således på forhånd, og da på grunnlag av en tidligere blodtypebestemmelse var kjent med at han hadde blodtype O. Kortets påfølgende rubrikk lyder: «Hvor og når ble denne tidligere undersøkelse av blodgruppe og/eller Rh-type foretatt?» Denne er ikke utfylt. Boet hevder at dette bare skyldes at A ikke har hatt bevis for, og ikke har vært i stand til å tid- og stedfeste den tidligere blodtypebestemmelse.

Boet hevder at det er grunn til å anta at barnemoren også har hatt samleie med en tredje mann i den kritiske tid. Det er videre uriktig når lagmannsretten ikke har lagt vekt på at A overfor sine søsken aldri har gitt uttrykk for at han hadde noe barn og til og med på direkte forespørsel har benektet dette. Det er likeledes uriktig når det ikke er tillagt bevisverdi at det er gått så lang tid siden barnets fødsel før spørsmålet om farskap er tatt opp og da først etter A's død. Han har selv ikke trodd på farskapet og har aldri sett barnet, til tross for at han var meget barnekjær.

A's dødsbo har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Notodden byretts dom stadfestes, og A's dødsbo tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Subsidiært:

A frifinnes for farskap til C, f. xx.xx.1952, og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:804

De 3 møtende ankemotparter, fylkesmannen i Telemark, C ved verge og fru E, har henholdt seg til lagmannsrettens dom og nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 18. mars 1965 punktene 1 og 2 stadfestes.

2. Ankemotpartene tillkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

E har under bevisopptak forut for hovedforhandlingen i Høyesterett uttalt at han påstår seg kjent ikke å være far til C.

Som nytt for Høyesterett er fremlagt atskillig materiale, først og fremst angående fremgangsmåten ved blodtypebestemmelse av innkalte HV-mannskaper og siktende på å vise at den gir sikkerhet mot ekspedisjons- og analysefeil.

Partene fru E og E, som forklarte seg muntlig for lagmannsretten, har forklart seg på ny under bevisopptak ved Notodden byrett. Under bevisopptak ved Stavanger og Oslo byretter er det avhørt 3 vitner - nye for Høyesterett - som har gjort detaljert rede for fremgangsmåten ved blodtypebestemmelse av militære mannskaper, så vel generelt som spesielt av mannskaper i Vatneleiren. For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Når det gjelder nedstamningsspørsmålet legger jeg således til grunn at fru E har hatt samleie med A i den mulige konsepsjonstid. I samsvar med det lagmannsretten på grunnlag av umiddelbar bevisførsel er kommet til, legger jeg også til grunn at hun i denne tid ikke har hatt samleie med sin ektefelle. Jeg anser dog ikke dette som i og for seg avgjørende. Etter min mening må den kontrollerte bestemmelse av E's blodtype med utelukkelseskonklusjon etter 1. arveregel i ABO-systemet og en meget sannsynlig utelukkelse etter Rh-systemet, under enhver omstendighet føre til at beviskravet i lov om ektebarn §2, første ledd, anses opfylt.

Når det gjelder A's farskap er det, som tidligere nevnt, nå også av dødsboet ansett som bevist at han har hatt samleie med barnets mor i den mulige besvangringstid. Videre må det, som nettopp nevnt, anses for utelukket at E kan være far til barnet. Jeg har intet grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering, når den er kommet til at det ikke foreligger noe som peker i retning av at moren i det kritiske tidsrom har hatt samleie med noen tredje mann. Det samme gjelder for så vidt lagmannsretten har funnet at det i A's holdning og opptreden overfor fru E må legges at han har ansett seg som far til barnet, og at han også overfor en tremenning direkte har uttalt at han hadde en sønn.

Spørsmålet er så om den blodtypebestemmelse som foreligger for A, og hvoretter hans farskap er uforenlig med 1. arveregel i ABO-systemet, allikevel gjør det «lite truleg» at han er far til barnet.

Side:805

Som tidligere nevnt har dødsboet fremlagt et omfattende nytt materiale med sikte på å godtgjøre at den blodtypeangivelse som finnes på A's blodtypekort må anses som absolutt pålitelig. Det hevdes at den fremgangsmåte som følges ved blodtypebestemmelse av HV-mannskapene og kvalifikasjonene til det personell som i dette tilfelle har medvirket, gir en så høy grad av sikkerhet mot feil, at det må anses for praktisk utelukket at noen sådan kan foreligge. Videre er vist til det før omtalte «O» som med blyant er blitt påført blodtypekortet og som etter boets mening bekrefter riktigheten av den blodtypebetegnelse som etter foretatt analyse ble påført kortet, «O, Rhv».

Jeg anser det ikke nødvendig å gjøre rede for det som er opplyst om fremgangsmåten ved blodtypebestemmelser i forsvaret og om personellets kvalifikasjoner. Jeg innskrenker meg til å bemerke at jeg ikke har noen grunn til å tvile på at begge deler fyller de krav som kan stilles når det gjelder å sikre mot feil. Derimot kan jeg ikke tillegge det «O» som er blitt påført kortet noen selvstendig betydning, idet opplysningene om sammenhengen hermed etter min mening er helt utilstrekkelig. Sanitetskonsulent Hviding, som forestod prøvetakingen, har forklart «at han ikke vet og ikke kan si hvem som har påført kortet denne O, men det er i alle tilfelle ikke gjort av vitnet. - - - I dette tilfelle kan det tenkes at nevnte O er påført kortet av skriver nr. 2 eller av A selv. Noe sikkert om dette kan ikke vitnet vite.»

Som nevnt har jeg ikke grunn til å dra i tvil at fremgangsmåte og personellkvalifikasjoner når det gjelder blodtypebestemmelser i forsvaret både i alminnelighet og ved denne anledning gir betryggende sikkerhet mot feil. Men når det er spørsmål om den militære blodtypebestemmelse skal være avgjørende for utfallet av denne sak, må jeg slutte meg til lagmannsretten når den uttaler: «Det er ikke noen spesiell grunn til å anta at det foreligger noen feil ved de blodprøver som er tatt av sanitetskonsulent Hviding eller ved blodtypebestemmelsene ved Serologisk Institutt. Kontrollundersøkelse av A's blodtype har imidlertid ikke kunnet tas, og da hans foreldre er døde har blodprøver av dem heller ikke kunnet skaffes. Om betydningen av at det, når blodtypeundersøkelse fører til utelukkelse, foretas fornyet undersøkelse til kontroll av resultatet viser man til Justisdepartementets rundskrivelse av 25/4 1951. Det heter her at det i flere tilfelle har vist seg at man er kommet frem til et annet resultat med hensyn til blodtype når det er foretatt slik ny undersøkelse og det gis anvisning på at slik kontrollundersøkelse regelmessig bør foretas. Den foreliggende utelukkelseskonklusjon kan - når slik kontroll ikke har kunnet foretas - ikke tillegges full sikkerhet men må tas - som den sakkyndige sier det - med et «visst forbehold». Den foreliggende utelukkelseskonklusjon bør da ikke tillegges avgjørende betydning i retning av å anse A's farskap «lite truleg» når de ellers foreliggende bevisligheter taler i annen retning.»

Etter min mening er saken så tvilsom at saksomkostninger heller ikke bør idømmes for Høyesterett. Jeg stemmer for slik

Side:806

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende i at ektemannen E ikke bør anses som far, fordi utelukkelsen etter ABO-systemet er en grunn som må føre til at det «haldast for visst» - at han ikke er far, jfr. lov om barn i ekteskap §2 første ledd.

Når det gjelder A's farskap, er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og førstvoterende. Hans farskap er etter blodtypebestemmelsen i september 1957 uforenlig med ABO-systemet, og det må være en omstendighet som gjør det «lite truleg» at han er faren, jfr. lov om barn utenfor ekteskap §21 første ledd. Jeg legger her vekt på at det etter forarbeidene til bestemmelsen kreves at man føler seg overbevist om at vedkommende virkelig er barnets rette far, og denne overbevisning har jeg ikke kunnet tilegne meg.

Det er grunn til å nevne at fru E først etter A's død i 1961 påstod hans farskap fastslått overfor dødsboet. Det er dette forhold som gjør at typebestemmelsen av A ikke kan prøves på ny, det fører til at boet kommer i en uheldig stilling når det gjelder klarleggelsen av forholdene på konsepsjonstiden høsten 1951, og det forårsaker tvil om hva A selv måtte ha ment om farskapet.

Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, må jeg legge til grunn at sanitetskonsulent Hviding som forestod prøvetakningen var en erfaren og kyndig mann. Han hadde i september 1957 ledet arbeidet for HV-Rogaland i tre år, og tatt over 2 000 prøver. Han har forklart at han har fulgt forskriftene om kontroll under prøvetakningen, og at han anser det utelukket at det kan være gjort noen feil i det foreliggende tilfelle.

Bestyrer Lothar Helland ved Serologisk Laboratorium, Forsvarets Sanitet, Oslo, har for Høyesterett opplyst at han har arbeidet med typebestemmelser i mange år. Han fant prøvene i god stand og listene korrekt ført. Han har videre forklart at med det kjennskap han har til sanitetskonsulent Hvidings sikkerhet og kontroll med blodprøvetakningen, og med den erfaring de selv har ved laboratoriet med blodtypeundersøkelser, kan han vanskelig tenke seg at det foreligger feil ved prøvetakningen eller typeundersøkelsen av A. Disse opplysninger er bekreftet av laboratoriets ansvarshavende sjef dr. med. Reier Fredrik Schøne i forklaringen under bevisopptaket for Høyesterett.

Etter min mening må man som allerede nevnt kunne bygge på blodtypebestemmelsen vedr. A. Selvsagt kan det teoretisk sett tenkes feil ved denne som ved alle andre undersøkelser. Men i praksis mener jeg at man i vår sak må kunne bortse fra muligheten som forsvinnende. Professor Lundevall ved Rettsmedisinsk Institutt har i saken opplyst at ved opptelling av de 500 siste personer som er undersøkt ved to eller flere blodprøver har man ved ABO-typebestemmelsen funnet overensstemmelse i alle tilfeller. Dr. med. Schøne ved Serologisk Institutt har meddelt at det ved

Side:807

instituttet i 1958-1959 ble foretatt kontroll av ca. 870 blodtyper. Det ble funnet 6 tilfeller hvor typene ikke stemte med de som opprinnelig var tatt, idet de ikke stemte med den type som var anført på vedkommendes tjenestekort. Det ble brakt på det rene at i 5 tilfeller var det foretatt en avskrivingsfeil utenfor laboratoriet. Det 6. tilfelle kunne Schøne ikke gi noen forklaring på, fordi man ikke fant frem til den opprinnelige typebestemmelse i kartoteket. Jeg kan ikke se at disse feil har noen interesse i den foreliggende sak, hvor man har A's typebestemmelse med bestyrer Hellands skrift på den originale liste fra laboratoriet.

I tilslutning til dette bør det nevnes en ny opplysning for Høyesterett. På blodtypekortet, og på den del som har vært i forsvarets kartotek fra 1957 av, er det som nevnt av førstvoterende et spørsmål om vedkommende kjenner sin blodgruppe. På denne del av kortet er det ved rubrikken blodgruppe med blyant skrevet O, mens den følgende rubrikk, som gjelder hvor og når en tidligere undersøkelse av blodtypen er foretatt, er ubesvart. Det må anses på det rene at A enten selv har påført O under prøvetakningen eller at dette er gjort av vedkommende skriver som har fått opplysningen fra A. Det er ikke mulig å trekke en bestemt slutning av denne eiendommelige opplysning, men den kan tyde på at A før 1957 har fått sin blodtype bestemt i gruppe O uten å kunne oppgi hvor og når det er skjedd.

Jeg mener da at den blodtypebestemmelse som er foretatt er et så sterkt bevismiddel at den må utelukke A som far. I denne sammenheng nevner jeg at E og A begge er utelukket etter ABO-systemet. Det er ikke påstått å være annen forskjell på dem enn at typebestemmelsen for E's vedkommende har latt seg kontrollere, mens dette ikke er mulig for A's del. Det er etter min mening ikke en god sammenheng mellom utelukkelsen av E hvor det etter loven kreves sikkerhet, og ikke-utelukkelse av A hvor det ikke skal bevises annet og mer enn at farskapet etter omstendighetene er «lite truleg».

Til slutt bemerkes at lagmannsretten, når den setter typebestemmelsen til side, uttaler at andre beviser i saken taler for farskap. Etter min mening er blodtypebestemmelsen som sagt avgjørende, og jeg stiller meg for øvrig som tidligere nevnt tvilende til uttalelsen om verdien av de øvrige beviser i saken.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rode.

Justitiarius Terje Wold: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver Bernhard Dunker):

- - -

Fru E og E ble gift i 1946 da hun skulle ha det barn, datteren F, som

Side:808

ble født xx.xx.1947 og som det ble gått ut fra at han var far til. De bodde i Z der mannen var ansatt i vegvesenet. Hustruen arbeidet fra ca. 1949 på gården Æ like ved der ektefellene bodde og ble der kjent med den ugifte A fra X, som sammen med en annen mann fra X, forpaktet Æ. Dette bekjentskap utviklet seg til et intimt vennskap mellom fru E og A. Det ble mye sladder i bygda om dette vennskap, særlig utover i 1951.

E fikk flere henvendelser om dette og skrev til A at han ville ha et oppgjør med ham, men A lot ikke høre fra seg, han reiste før jul 1951 til X.

I slutten av januar 1952 kom A tilbake til Z, traff fru E som da forsto at hun skulle ha barn, og de to ble enige om at det var best at de begge reiste fra Z. De reiste sammen først til Ø, og så til X der de bodde hos en slektning av A. I mars 1952 reiste fru E til en bror av seg i - - -, var senere i Å, og fødte 6. aug. 1952 i Ø barnet C. Etter fødselen reiste hun til sine foreldre som har en liten gård i - - og ble der. Der bodde også datteren F som hadde bodd der siden hun var ca. 2 år.

Fru E tok senere arbeide i Ø. Hun var hvert år i sine ferier i X sammen med A. Hennes mann nevnte om hun ville komme til Z med gutten, men det ville hun ikke. Mannen var nå og da i - - hos hennes foreldre der hun bodde og hjalp hennes gamle foreldre noe med arbeidet på gården. Han sendte henne også, når hun henvendte seg til ham om det, penger til henne til klær til datteren.

3. juni 1961 døde A. En bror av ham hadde truffet fru E da hun var på besøk hos A, både da denne bodde hos en søster av seg og senere da han hadde flyttet inn i et hus han hadde bygget seg. Broren varslet fru E som kom til X til begravelsen. Hun gikk til lensmannen og meldte at hun hadde en sønn som avdøde var far til. Avdødes bo som omfattet det hus han hadde bygget og som det var et mindre lån på, og noen kontanter, ble tatt under skifterettens behandling. - - -

Etter kontrollundersøkelser med nye prøver uttalte prosektor Lundevall ved instituttet i august 1961 at E's farskap var uforenlig med 1 arveregel i ABO-systemet. Videre at dennes farskap også er meget lite sannsynlig, men ikke helt utelukket etter Rh-systemet. - - -

Det er i saken fremlagt i original blodtypekort nr. 1976 for A, f. xx.xx.1912, utferdiget 22. sep. 1957, da det fant sted blodprøvetaking ved HV distrikt 08 ved sanitetskonsulent Jørgen Kr. Hviding. Hviding har som vitne forklart seg om sine forutsetninger for å ta slike prøver, at han har avlagt prøve for Stavanger trygdekasses lege, og hadde fått i oppdrag å ta slike prøver. Han har forklart at alle prøver i distriktet siden 1954 ble tatt med full resus-bestemmelse ved siden av ABO-systemet. Det ble foretatt tredobbelt kontroll som skulle utelukke forveksling eller feil. Blodprøvene ble undersøkt og bestemt ved Forsvarets Sanitets Serologiske Laboratorium i Oslo. Det er også fremlagt fotostatkopi vedkommende den samlede blodprøvetaking av ialt 92 mannskaper, hvoriblant A, som fant sted 22. sept. 1957. Det fremgår av denne oppgave at blodprøvene dagen etter ble sendt med fly og ble mottatt i Oslo s.d. Typebetegnelsen for A's vedkommende var O Rhv r.r.

Prosektor Lundevall ved Rettsmedisinsk Institutt har i en skrivelse av 7. mars 1962 til h.r.advokat Tengs Pedersen, som er fremlagt, uttalt at A's blodtype, slik den fremgår av det nevnte blodtypekort (nr. 1976) fra

Side:809

HV distrikt 08 er uforenlig med 1 arveregel i ABO blodtypesystemet. Det uttales videre i denne skrivelse: - - - (sitert i lagmannsrettens dom.)

E har som nevnt erklært at han ikke har noen innsigelse mot riktigheten av det krav som er reist av barnet C mot ham, om at han kjennes ikke å være far til barnet.

Han har forklart at han for sitt vedkommende da fru E reiste fra ham i begynnelsen av 1952, og han visste hun skulle ha barn og forsto at det var grunn til å gå ut fra at en annen enn han var far til barnet, og også siden, lot det gå som det gikk og helst ville glemme saken. Han hadde og har ikke hatt noen tanke om å ta noe skritt til å fralegge seg det formelle farskap. Han mente at en far burde barnet helst ha og han har forklart at han for barnets skyld heller ikke har villet søke formell separasjon eller skilsmisse. Han har videre forklart at han etter at barnet var født, hjalp fru E's foreldre i - - og dermed indirekte sin kone og barnet som bodde der, med noe arbeide på gården. Han har sendt sin kone penger til klær til datteren, men ikke noe bidrag til barnet C.

Retten finner det etter opplysningene i saken bevist at fru E har hatt samleie med A i den tid hun kan ha blitt med barnet, slik hun også selv har forklart seg om.

Retten er klar over det forbehold som må tas hvor det gjelder utelukkelseskonklusjonen på grunnlag av A's blodtypekort, slik som det er fremholdt av prosektor Lundevall. Det er heller ikke slik denne uttaler, noen spesiell grunn til å anta at A ikke var av den blodtype som er angitt O Rh negativ. Det har vært fremholdt at det fant sted samtidig på en dag blodprøvetaking av 92 mannskaper ved sanitetskonsulent Hviding, men retter finner ikke at dette forhold gir noen spesiell grunn til å dra i tvil den nøyaktighet prøvene ble tatt med. Det gjaldt jo blodtypebestemmelser der en feil kunne få de mest skjebnesvangre følger ved en eventuell blodoverføring, og det må antas at det ble ført meget nøye kontroll for å utelukke at noen feil kunne oppstå ved prøvene, og typebestemmelsene, slik det også er forklart av vedkommende som hadde ansvaret for blodprøvetakingen.

Fru E har bestemt benektet at hun i den tid hun kunne blitt med barnet, har hatt samleie med noen annen enn A. Hun har under sin forklaring for retten under saksforberedelsen der partene gav forklaringer utenfor hovedforhandlingen og i hinannens nærvær, fremholdt at ektefellene ikke hadde noe samleie med hinannen i den tiden hun ble med barnet og heller ikke i den nærmeste tid forut eller etter. E forklarte da at det i 1951 etterhvert var blitt slutt med noe samliv mellom ektefellene i henseende til kjønnslig samkvem som ektefolk. Han mente da at det var hustruens forhold til A, som han også hadde foreholdt henne, og den misstemning som oppsto mellom ektefellene av den grunn, som var årsaken til at ektefellene opphørte å ha samleie med hinannen. Dette fant, forklarte han, sted om sommeren og utover høsten 1951. Under hovedforhandlingen synes det imidlertid nærmest som begge ektefeller var enige om at de overhodet ikke hadde samleie med hinannen etter at de ble gift.

Retten finner det på det rene at E var meget opprørt over det han hørte, delvis gjennom anonyme henvendelser i 1951 om hans hustrus stadige samvær og formodede intime forhold til A. Han sendte truende brev

Side:810

til A, for - slik han har forklart - å få et oppgjør med A, og retten finner det på det rene at A var redd for E. Det er også på det rene at E i januar 1952, like før hans hustru reiste fra ham, og slik det fremgår av et brev av 21. jan. 1952 fra fru E til A som det er framlagt avskrift av, truet sin hustru med børse og kniv, og at hun da våget seg til å si til ham at det ikke hadde være noe mellom henne og A, men at hun hadde vært sammen med H. Fru E har forklart at hun sa dette for at hennes mann ikke skulle være sint på A, slik at denne kunne komme til Z hvilket var meget for ham om å gjøre. Videre har hun forklart at det var A som hadde foreslått for henne at hun skulle si at det var H hun hadde vært sammen med og ikke A. Hvorfor hun da i samme brev til A uttaler at «nå A veit jeg ikke om du syns det var galt av meg det», og nevner at hvis A er sint på henne så skal hun prøve å fjerne seg, har hun ikke kunnet si noe om.

E traff i begynnelsen av 1952 etter at hustruen var reist fra ham, den nevnte H på gaten og spurte ham om han var far til det barn hustruen skulle ha, hvilket denne benektet.

Fru E og E hadde to rom i det hus de bodde i i Z. Ektefellene sov i det ene rom. Retten må anta at det er riktig at det ikke var noe godt forhold mellom ektefellene. Retten finner det på det rene at A ikke har sett barnet C, annet enn på bilder.

Etter det som her er nevnt, spesielt da om utelukkelseskonklusjonen for A's farskap, finner ikke retten at det må regnes med at barnets mor ble med barnet med A, slik det i lov om barn i ekteskap §2, første ledd, er satt som vilkår for å gi dom for at ektemannen ikke er faren.

Fru E og E var gift og levet sammen på den tid hustruen kan ha blitt med barnet. Uansett hva de, slik som nevnt, synes å ha forklart under hovedforhandlingen om at de ikke hadde samleie med hinannen etter at de ble gift, finner retten ikke at de vilkår som er nevnt i lovens §2, annet ledd, for at reglene i første ledd ikke skal gjelde, foreligger.

Det blir da spørsmål om det på grunnlag av utelukkelseskonklusjonen hvor det gjelder E's farskap, eller av andre særlige grunner må holdes for visst at han ikke er faren slik det videre er angitt i lovens §2 som vilkår for at han skal kunne kjennes ikke å være far.

Dette spørsmål må riktignok søkes avgjort uten hensyn til det resultat retten er kommet til ovenfor hvor det gjelder hvorvidt det må antas at barnets mor ble med barnet med A. Det er i denne sak ikke andre utenom ektemannen enn A, som det foreligger slike opplysninger om at det kan bli spørsmål om å anse det bevist at vedkommende har hatt samleie med barnemoren i den tid det gjelder, og som det kan måtte anses at moren ble med barnet med. Barnet vil da i tilfelle ektemannen kjennes ikke å være far, bli uten far. Retten mener at et slikt resultat gir støtte for en oppfatning av det syn som ligger til grunn for bestemmelsene i lov om barn i ekteskap §2 (pater-est - presumsjonen), derhen at det må kreves en så høy grad av visshet for i denne sak å gi dom for at ektemannen ikke er faren, at retten i dette tilfelle ikke bør la den foreliggende utelukkelseskonklusjon hvor det gjelder E, være tilstrekkelig. I det her foreliggende tilfelle er det riktignok ikke slik som i det tilfelle som er omhandlet i HR.dom i Rt-1939-672, jfr. også dom i Rettens Gang for 1953 95, direkte grunn til å gå ut fra at ektefellene hadde samleie med hinannen i den tid hustruen ble med barnet. Begge ektefeller har

Side:811

forklart at de ikke hadde det og det foreligger forsåvidt ikke en situasjon som kan sies å utpeke ektemannen som far.

Men retten finner at forholdene forøvrig i denne sak og de interesser som det må antas at bestemmelsene i lov om barn i ekteskap §2 har tatt sikte på å vareta, er slike at utelukkelseskonklusjonen hvor det gjelder ektemannens farskap, ikke bør være tilstrekkelig bevis for at han ikke er faren. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Loe og Marcus Endresen og hjelpedommer Reidar H. Andersen):

E, født xx.xx.1907 og fru E født xx.xx.1927 inngikk ekteskap den 30. november 1946. Fru E har i ekteskapet født to barn, F født xx.xx.1947 samt C født xx.xx.1952. - - -

Lagmannsretten som er kommet til et annet resultat enn byretten skal bemerke:

1. Ekteparet fru E og E var etterat de hadde giftet seg bosatt i et lite hus like ved gården Æ i Z. Gården ble fra våren 1948 forpaktet av den ugifte A sammen med ekteparet G. G og A samt ekteparet E ble etterhvert godt kjent med hverandre og hadde adskillig selskapelig omgang. Etter de foreliggende opplysninger må det ansees på det rene at det fra våren 1950 er oppstått et seksuelt forhold mellom fru E og A. Fru E har forklart at hun og A hadde sitt første samleie i mai 1950 og at de inntil A reiste fra bygda innunder jul i 1951 har hatt en rekke samleier som har funnet sted dels på gården og dels på hytteturer. Etterhvert oppsto det en tilspisset konfliktsituasjon mellom ektefellene og mellom E og A. E var blitt oppmerksom på at det var noe mellom hans kone og A og fra ut i 1951 har han i den forbindelse mottatt noen anonyme brev. Situasjonen føltes tilslutt så uutholdelig for A som følte seg truet av E at han (A) innunder jul nærmest rømte sin veg. Det er etter de forklaringer ektefellene har gitt uklart fra hvilket tidspunkt i 1950 eller 1951 deres seksuelle forhold er opphørt. De fortsatte å bo sammen inntil hustruen forlot hjemmet over nyttår 1952. De har imidlertid begge bestemt forklart at de på grunn av den konflikt som var oppstått dem imellom, hadde opphørt å ha noen seksuell forbindelse i lengere tid før C er blitt konsipert. Det er opplyst at mannen fra sommeren 1951 overnattet i et uthus. Lagmannsretten finner - overensstemmende med begge ektefellers forklaring herom og ut fra en vurdering av den foreliggende konfliktsituasjon - at det må legges til grunn at ektefellene ikke har hatt seksuell omgang i den tid C kan være unnfangen. Man skal bemerke at det må antas å bero på en misforståelse når byretten i dommen har uttalt at ektefellene skal ha vært enige om at de ikke har hatt samleie siden de ble gift.

Det er foretatt blodtypebestemmelser (med kontrollundersøkelse) av ektefellene og C. Den sakkyndige, prosektor dr. med. Jon Lundevall har i brev av 16.8.1961 konkludert med at E's farskap må ansees uforenlig med 1. arveregel i ABO systemet og at det videre er meget lite sannsynlig, men ikke helt utelukket etter RH systemet.

Det må kreves et særlig sterkt bevis og foreligge en høy grad av visshet forat det i henhold til bestemmelsen i lov om born i ekteskap §2 skal kunne avsies dom for at en ektemann ikke er vedkommende barns far. Lagmannsretten finner imidlertid at det i foreliggende tilfelle må være

Side:812

ført tilstrekkelig sterkt bevis forat E ikke er far til C. Det foreligger ikke bare en sikker utelukkelseskonklusjon for E's farskap, men sikre opplysninger om at fru E i det kritiske tidsrom har stått i seksuell forbindelse med A. Begge ektefeller har videre opplyst at de i samme tidsrom ikke har hatt seksuell omgang.

2. Det må - som alt nevnt - ansees godtgjort at fru E fra våren 1950 og inntil A reiste fra Z innunder jul 1951 da det var på det rene at hun var besvangret, har stått i forhold til ham. Av den vitneforklaring som er avgitt av fru G fremgår at fru G har vært øvenvitne til at fru E og A ved 2 anledninger høsten 1951 har hatt samleie i et uthus, og det må videre ansees på det rene at fru E og A har hatt samleier på en hyttetur til - - i november samme år. Det ansees således klart at A har «legi med mora på den tid ho kan ha vorti med barn» jfr. lov om born utanom ekteskap §21, første ledd, noe som forsåvidt heller ikke er bestridt av hans dødsbo. Spørsmålet er om det foreligger omstendigheter som gjør A's farskap «lite truleg».

Lagmannsretten kan ikke finne at det foreligger noen opplysninger som peker i retning av at fru E i det kritiske tidsrom har hatt samleie med noen annen enn A. Det fremgår av de vitneforklaringer som er avgitt av fru G og G at forholdet mellom fru E og A var ganske intenst inntil han reiste. Hverken G eller fruen har lagt merke til noe som tyder på at fru E i dette tidsrom kan ha vært i kontakt med noen annen mann, og forholdene på stedet er så gjennomsiktige at alt taler for at et slikt forhold ville blitt omtalt. Man skal bemerke at det etter de forklaringer som er avgitt av fru E og H ikke er noe grunnlag for å anta at det på noe tidspunkt har eksistert noe seksuelt forhold dem imellom. At fru E i den sinnstilstand hun befant seg i omkring årskiftet 1951/1952 har søkt å berolige sin mann ved å oppgi at hun hadde vært sammen med H da han opptrådte truende overfor henne (jfr. hennes brev av 21.1.1952) kan etter omstendighetene ikke tillegges synderlig vekt. Dette har hun tydeligvis gjort for om mulig å få A tilbake etter at han av frykt for E var reist sin veg.

Det er på det rene at fru E forlot hjemmet over nyttår 1952. Hun reiste da med A - som hadde vært en tur i Z «i hemmelighet» - til Y hvor de tok inn hos hans familie og oppholdt seg i januar-februar 1952. Hun reiste så i mars til sin bror i - - og senere til Å og fødte barnet på Ø den 6.8.1952. Ved fødselen har hun ikke oppgitt A som far, noe man etter forholdene ikke finner å burde tillegge noen vekt. Samlivet med E har senere ikke vært gjenopptatt. Både datteren F og C har vokset opp hos hennes foreldre mens hun har ernært seg som industriarbeiderske på Ø. Etter de foreliggende opplysninger har E - som ikke har tatt noen skritt for å få skilsmisse eller til å fralegge seg farskap til C - aldri betalt noe bidrag til gutten eller henne men bare til datteren. Fru E har forklart at hun i årenes løp ialt har mottatt fra A kr. 7 010,- i understøttelse til C ifølge sine notater. Lagmannsretten finner at fru E har gitt en tillitvekkende forklaring om sitt forhold til A i tiden fra barnets fødsel og frem til hans død. Det må ansees på det rene at hun og A den hele tid har stått i regelmessig korrespondanse og hun har med jevne mellomrom besøkt ham i ferier etc. og har da bodd og overnattet sammen med ham. Det er etter de foreliggende opplysninger ikke grunn til å betvile

Side:813

fru E's opplysninger om at A har sendt henne penger til guttens underhold. A later til å ha vært en noe engstelig natur som har villet unngå konflikter og på bakgrunn herav synes det ikke så påfallende at det ikke er tatt skritt til å få hennes ekteskap oppløst eller farskapet til C rettslig fastslått. Det blir heller ikke så påfallende at A ikke har tatt initiativ til å få gutten på besøk i sin familiekrets. Fru E har imidlertid sendt ham bilder av gutten. A synes i årene etter guttens fødsel å ha uttalt seg lite om sin forbindelse med fru E og om sitt forhold til det barn hans slekt visste fru E hadde fått i 1952, men lagmannsretten mener at man i hele hans holdning og opptreden overfor fru E må legge at han har ansett seg som far til C. Til sin tremenning - - - har han ifølge dennes vitneprov i 1956/57 uttalt at han hadde en sønn som ikke skulle lide noen nød.

Det er - som nevnt av byretten - i saken fremlagt blodtypekort nr. 1976 for A, utferdiget 22.9.1957 under hans tjenestegjøring i HV distrikt 08. Denne blodprøve er for A's og 91 øvrige mannskapers vedkommende tatt av sanitetskonsulent Jørgen Hviding og sendt Forsvarets Sanitet (Serologisk laboratorium). Typebetegnelsen for A er O Rh v r.r. Prosektor Jon Lundevall har i brev av 7. mars 1962 til h.r.advokat T. Tengs Pedersen uttalt:

«Deres forespørsel av 6.3.1962.

Ved å sammenlignet blodtypene til fru E og hennes barn C født xx.xx.52 med A's blodtype, slik den fremgår av et blodtypekort fra HV-distrikt 08 (kort nr. 1976) kan jeg slutte at A's farskap er uforenlig med 1. arveregel i ABO systemet.

Denne uttalelse må avgis med et visst forbehold, fordi det bare er foretatt en blodtypebestemmelse av A (det er heller ikke angitt hvem som har foretatt denne undersøkelse).

Etter rundskriv fra Justisdepartementet av 25. april 1951 bør det ved farskapsutelukkelser foretas kontrollundersøkelser i nye blodprøver av sakens personer, og dette er gjort for morens og barnets vedkommende.» Ved Notoddens byretts skrivelse av 26.10.1963 ble oversendt til prosektor Lundevall den skrivelse datert 18.3.1962 som forelå fra sanitetskonsulent Jørgen Hviding om den blodprøvetaking han hadde foretatt i HV 08 den 22.9.1957 samt utskrift av den vitneforklaring Hviding har avgitt for Jæren herredsrett den 2.1.1963. Prosektor Lundevall har så i brev av 18.11.1963 til byretten uttalt:

«Spørsmålet om muligheten for avdøde A's farskap er avhengig av sikkerheten av at hans blodtype er riktig oppgitt.

Det eneste holdepunkt herom har man i skrivelse av 18. mars 1962 til Rogalands HV distrikt 08, fra sanitetskonsulent Jørgen Hviding. Det er, etter mitt skjønn, ingen spesiell grunn til å anta at A ikke var av blodtype O Rh negativ. Imidlertid vil jeg minne om Justisdepartementets rundskriv av 25. april 1951, etter hvilket det bør tas kontrollprøver i tilfelle den første blodprøve medførte farskapsutelukkelseskonklusjon. Dette er da ikke gjort i dette tilfelle. Utelukkelseskonklusjonen for A's farskap bør derfor tas med et visst forbehold.

Det er en viss mulighet for å kontrollere riktigheten av A's oppgitte blodtype hvis det kan skaffes blodprøver av hans foreldre. Hvis nemlig både hans far og hans mor er av type O, så må også A ha vært type O.

Side:814

Ekteskap hvor mann og hustru er av type O utgjør 12-15 % av alle ekteskap.»

Det er ikke noen spesiell grunn til å anta at det foreligger noen feil ved de blodprøver som er tatt av sanitetskonsulent Hviding eller ved blodtypebestemmelsene ved Serologisk Institutt. Kontrollundersøkelse av A's blodtype har imidlertid ikke kunnet tas, og da hans foreldre er døde har blodprøver av dem heller ikke kunnet skaffes. Om betydningen av at det, når blodtypeundersøkelse fører til utelukkelse, foretas fornyet undersøkelse til kontroll av resultatet viser man til Justisdepartementets rundskrivelse av 25.4.1951. Det heter her at det i flere tilfelle har vist seg at man er kommet frem til et annet resultat med hensyn til blodtype når det er foretatt slik ny undersøkelse og det gis anvisning på at slik kontrollundersøkelse regelmessig bør foretas. Den foreliggende utelukkelseskonklusjon kan - når slik kontroll ikke har kunnet foretas - ikke tillegges full sikkerhet men må tas - som den sakkyndige sier det - med et «visst forbehold». Den foreliggende utelukkelseskonklusjon bør da ikke tillegges avgjørende betydning i retning av å anse A's farskap «lite truleg» når de ellers foreliggende bevisligheter taler i annen retning. Etter en samlet vurdering av de opplysninger som er fremskaffet om forholdet mellom fru E og A og fru E's vandel er lagmannsretten derfor kommet til at det ikke foreligger opplysninger som kan sies å gjøre A's farskap lite truleg, jfr. lovens §21, første ledd. - - -