Rt-1966-823

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-06-11
Publisert:	Rt-1966-823
Stikkord:	Eiendomsrett til elv
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69 B
Parter:	Olav Finnset (advokat Helge B. Andresen - til prøve) mot Kristian M. Finset (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt).
Forfatter:	Leivestad, Ryssdal, Heiberg, Nygaard, Bahr
Lovhenvisninger:	LOV-1857-10-12, Skogloven (1863) §15

Dommer Leivestad: Saken gjelder tvist mellom de to oppsittere på gården Finset i Eikesdal, Kristian Finset og Olav Finnset, om hvem som er eier av de to sideelver til Aura, Løypånå som går over gårdens grunn, og Breimegå som danner grense mot nabogården Sæter.

Romsdal herredsrett avsa 13. september 1963 dom med denne domsslutning:

«1. Kristian Finset kjennes å være eneeier av Løypåna, fra dalbunnen til der hvor dalsiden slutter og fjellet begynner.

2. Kristian Finset kjennes å være eier av Breimega fra dalbunnen opp til der hvor dalsiden slutter og fjellet begynner.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Olav Finnset anket, og Frostating lagmannsrett avsa 17. juni 1965 dom med denne domsslutning:

«Romsdals herredsretts dom stadfestes.

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom erstatter Olav Finnset saksomkostninger for lagmannsrett til Kristian Finset med 2 500 - totusenfemhundre - kroner.»

Saksforholdet går fram av dommens grunner.

Olav Finnset har anket over lagmannsrettens dom. Prinsipalt

Side:824

gjør han i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som overfor herredsrett og lagmannsrett.

Ved den utskiftning av utmarken som fant sted mellom brukene på Finset i 1864, ble bare skogen og slåtter delt, ikke beitet. Beitet er den viktigste bruk, og da den ikke ble delt, er eiendomsretten til grunnen fremdeles i sameie.

Om det under utskiftningen ble brukt uttrykk som kan tyde i retning av at grunneiendomsretten ble delt, må man være klar over datidens uttrykksmåte og eiendomsbegrep, og at det ikke var en utdannet utskiftningsmann som forestod utskiftningen.

Skoglovens §15 forbød visstnok å skille skog og grunn. Dette gjaldt imidlertid neppe for utskiftning av bestående sameie. I ethvert fall kan man ikke regne med at utskiftningsmennene bygget på en slik forståelse av loven.

En oppdeling av beitet i utmarken ville vært meget upraktisk; faktisk har det vært beitet felles hele tiden, både før og etter utskiftningen, og det gjøres også i dag. Slik er det på nabogården Sæter. Vitneforklaringer viser også at det var oppfatningen at beitet var felles på Finset.

Det har i de hundre år som er gått, ikke skjedd noe som skulle bevirke noen endring i den rettstilstand i utmarken som dengang ble fastslått. Det gjelder så vel faktisk bruk, beiting, skogplanting og oppdyrking, og rettslige disposisjoner som salg av fallretter og oppebæring av erstatning for grunn til kraftledning.

Subsidiært, og som nytt for Høyesterett, gjør Olav Finnset gjeldende at selv om det skulle være så at det var eiendomsretten til grunnen som ble utskiftet i 1864, så ble eiendomsretten til Breimegå ikke delt. Den eneste bruk av elven som var aktuell ved utskiftningen var kverndrift. I utskiftningsforretningen bestemmes at loddeierne har rett til å benytte sine kvernleier som før og anlegge ny kvern, uten erstatning til grunneieren. Dermed er den verdi Breimegå hadde, delt mellom brukene. Det er ingen grunn til at den verdi som en helt ny bruk av vannfallet har skapt, skal tilfalle grunneieren alene. Oppsitterne på de to bruk må anses som sameiere i elven.

Olav Finnset har lagt ned slik påstand:

«Olav Finnset frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Kristian Finset har tatt til gjenmæle og i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Han har vist til lagmannsrettens premisser som han finner dekkende for den oppfatning han hevder. Det lagmannsretten refererer fra utskiftningsforretningen for å vise at utskiftningen var fullstendig og etablerte full eiendomsrett er avgjørende. Det støttes av dens gjennomgåelse av faktiske og rettslige disposisjoner etter utskiftningen. Ytterligere undersøkelser av utskiftningene og av trufne disposisjoner styrker det resultat lagmannsretten er kommet til.

Når det gjelder den subsidiære påstand, at Olav Finnset i ethvert fall er medeier i Breimegå, hevder Kristian Finset at det

Side:825

bare er en rett til kvern som er forbeholdt de andre loddeiere ved utskiftningen i 1864. Slike rettigheter er ved de mange vannfallutbygninger vi har hatt alltid blitt betraktet som servitutter, ikke som medeiendomsrett. Det er bare bruk av vannet til et bestemt formål rettighetshaveren er forbeholdt; all annen bruk tilkommer grunneieren, som også er den betegnelse utskiftningsforretningen her bruker om Kristian Finsets rettsforgjenger Nils Nilsen.

Kristian Finset har lagt ned slik påstand:

«Frostating lagmannsretts dom stadfestes, dog slik at Olav Finnset også erstatter Kristian Finsets saksomkostninger for såvel herredsretten som Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har partene og 9 vitner forklart seg ved bevisopptak. Ett vitne er nytt for Høyesterett.

I det vesentlige foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til dens domsgrunner.

Som lagmannsretten finner jeg at innholdet i utskiftningsforretningen av 1864 og overutskiftningen av 1867 tyder på at det har vært meningen å foreta en fullstendig utskiftning av utmarken med havning, slått og skog, og at de lodder som ble tildelt hvert av de fire bruk som da var på Finset, skulle være oppsitternes eiendom. Jeg kan her vise til de utsnitt fra forretningene som er gjengitt i lagmannsrettens domsgrunner.

I og for seg var det også i samsvar med formålet med den dagjeldende utskiftningslov av 1875 at man søkte å utskifte fellesskap mest mulig.

Helt ut er dette ikke gjennomført. Det er bl.a. på det rene at oppsitterne i noen utstrekning fikk almetrær på lodder som var tilkjent andre.

Når det gjelder en enkelt teig, Hesurdteigen, har man det særegne forhold at den er lagt ut som lodd til en oppsitter, Ole Guttormsen, som skulle ha skogen, mens havn og slått på teigen ble tillagt en annen oppsitter, Nils Nilsen.

I forbindelse med dette har utskiftningen også den noe påfallende bestemmelse at hvis loddeierne aktet etter utskiftningen som før å havne felles, skulle de øvrige loddeiere unntatt Ole Guttormsen ha rett til å havne på Hesurdteigen. Dette virker eiendommelig nettopp fordi teigen var lagt ut på Guttormsens lodd. At Guttormsen ikke skulle havne der har formentlig sin forklaring i at han hadde fått sin øvrige lodd for seg selv på den andre side av elven, slik at felles havning med de andre, eller på Hesurdteigen alene, ikke ville være praktisk.

I seg selv kan det virke noe merkelig at utskiftningsforretningen synes å regne med at det ville bli beitet felles, til tross for utskiftningen i teiger; men på den annen side må det gå klart fram av uttalelsen at utskiftningsmennene har foretatt en deling av havningen; hvis det ikke var gjort, men havnen var felles som før, ville uttalelsen ikke ha noen mening. Og i seg selv er det ikke

Side:826

noe urimelig i at en utskiftning foretar oppdeling av utmark, selv om man regner med muligheten av at eierne ikke vil finne det hensiktsmessig å sette opp gjerder m.v. for å beite hver for seg. At man har ansett felles beiting som det sannsynlige, er formodentlig grunnen til at det ikke er sagt noe om gjerdehold.

Mens det i ethvert fall har vært beitet felles på nordsiden av elven og utskiftningen for så vidt ikke har vært gjennomført i praksis med hensyn til havning, har oppsitterne på andre områder behandlet de teiger de fikk tildelt som eiendomsgrunn. Det gjelder først og fremst på øyene i elveløpet; de er blitt dyrket opp og vernet. Likedan har oppsitterne dyrket opp og gjerdet inn deler av Forøyene.

Det kan heller ikke være tvilsomt at oppsitteren Kristian Finset fra han overtok sitt bruk i 1906 har betraktet og behandlet den såkalte Breimegåteigen som sin eiendom. Han har plantet skog med offentlig støtte gjennom skogselskapet, og han har dyrket opp en del av feltet, delvis også med offentlig bidrag, og han har rådet over teigen alene. Om den annen oppsitter på Finset har ment at Kristian Finset ikke hadde rett til dette, har han ikke tidligere gjort noe for å sette sitt syn igjennom.

I likhet med lagmannsretten finner jeg også at de salg av fallretter i Auraelven som fant sted i 1906 fra Finsetbrukene hver for seg svarer best til at oppsitterne har opptrådt som eiere av hver sine teiger langs elven.

På liknende måte finner jeg som lagmannsretten at den ting at de to oppsittere på Finset i 1953 fikk erstatning hver for seg for stolpefester til kraftledning over deres teiger, stemmer best med at disse ble betraktet som eiendom.

De faktiske og rettslige disposisjoner som har funnet sted etter utskiftningen er neppe av den art at de har vært egnet til å endre de rettsforhold som ble skapt ved utskiftningsforretningene; men de er etter min oppfatning best forenlig med at hver har vært virkelig eier av sine teiger.

Jeg kan heller ikke finne at den ankende parts subsidiære påstand, som er ny for Høyesterett, kan føre fram. Ved utskiftningen i 1864 ble det bestemt at «De Lodeierne tilhørende Kværnleier i Breimegelven, forbeholdes Ret til at benytte som forhen, ligesom og, om Nogen fandt for godt, at anlægge et Nyt, han skal da have Ret til samme uden Erstatning til Grundeieren». Etter min oppfatning kan dette ikke godt leses annerledes enn at en er grunneier og at de andre loddeiere har en særrett til kvernbruk. Det er en servitutt som her er gitt, ingen medeiendomsrett.

Olav Finnset har pekt på at i beskrivelse av eiendommene i Nesset herred med forslag til fordeling av matrikkelskylden fra 1867 er anført for de tre bruk på Finset: «1 Aargangs Vandfald» - og at dette må sikte til Breimegå. Jeg kan imidlertid ikke legge så stor vekt på denne anførsel at jeg ser den som et bevis for lik rett i Breimegå.

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med de tidligere

Side:827

retter i at de bør oppheves for herredsretten. Jeg finner også at det bør gjøres for lagmannsrett. Herredsretten hadde med grunn funnet saken tvilsom; det ble ved lagmannsrettens arkivundersøkelser skaffet fram opplysninger som stillet saken delvis i nytt lys. Oppklaring har vært i begges interesse.

For Høyesterett finner jeg at den ankende part må erstatte motparten sakens omkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olav Finnset til Kristian Finset 4 000 - fire tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Nygaard og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh med domsmenn):

På gården Finset i Eikesdal, gnr. 22 i Eresfjord og Vistdal er det nå 2 oppsittere, Olav Finset som eier bnr. 1 og Kristian Finset som foruten det annet hovedbruk, bnr. 3 også er eier av en tidligere husmannsplass Finsetgjerdet (Elverhøy) bnr. 2.

I 1866 ble det holdt offentlig utskiftning over gårdens «Slåttemark i Førøien, samt Udmark og Skov tilhørende Gården Findset». Forretningen ble avsluttet 2/10 1866 og den ble delvis korrigert ved en overutskiftning som ble avsluttet 3/7 1867.

Loddeierne ved disse forretninger var Nils Nilsen som eide det nåværende bnr. 3 og Ole Guttormsen som hadde det nåværende bnr. 2, samt Marit Torstensdatter og Torsten Bjørnsen som representerte det nåværende bnr. 1. Kristian Finset er således rettsetterfølger etter de to førstnevnte og Olav Finset etter de to sistnevnte.

Ved forretningen ble bl.a. utmarken delt i teiger og Nils Nilsen fikk bl.a. den teig som ved elven Breimega grenset til nabogården Sæter og således omfatter den halve bredde av nevnte elv og videre den teig i «Løblien» hvorigjennom elven Løypåna gikk. Som følge herav har Kristian Finset ved ekspropriasjonsskjønnet vedrørende utnyttelsen av disse elver i forbindelse med Aurareguleringen hevdet å være ene-eier av Løypåna og eier av en halvpart av Breimega på de strekninger elvene går på Finsets grunn. - - -

Retten skal bemerke:

Når det gjelder utøvelsen av beitet på Finset må retten erklære seg enig med saksøkte i at utskiftningen ikke synes i praksis å ha bevirket noen endring i den tidligere felles bruk av beitet. For en stor del av utmarken utøves beitet den dag idag, i fellesskap og det har nok også vært tilfellet i Løyplia sålenge brua over Aura sto.

Den eksklusive bruk av teigen ved Breimega som saksøkerens gård

Side:828

har utøvet skriver seg først fra Kristian Finset den eldres tid, og selv om denne har handlet etter sin forståelse av utskiftningen, var det iallfall ikke med saksøktes fars gode vilje at denne utnyttelsen fra først av fant sted.

Det må innrømmes at utskiftningen er noe uklar når det gjelder beitet, idet det heter, etterat det er bestemt at Nils Nilsen skal ha slått og havning i Ole Guttormsens hovedteig, at loddeieren (Nils Nilsen) hvis han «agter efter Udskiftningen såvel som før at havne fælles, de øvrige Lodeiere med Undtagelse af Ole Guttormsens lod, hvilken aldeles har sit fraskilt, har Ret til også at havne på nævnte Teig». Det ser altså ut som om utskiftningsretten har villet overlate til Nils Nilsen å bestemme hvorvidt loddeierne for fremtiden skulle holde seg med beitet hver på sine teiger eller om beitet fortsatt skulle utøves i fellesskap.

Tiltross for denne uklarhet og den praksis som ble fulgt etter utskiftningen, er retten likevel - dog under noen tvil - kommet til at meningen med utskiftningen har vært at de enkelte loddeiere skulle ha grunneiendomsretten til sine teiger. Retten legger da vekt på at det gjaldt en offentlig utskiftning, holdt i medhold av loven av 1857 som forutsatte fullstendig deling til eiendom. I denne forbindelse vil retten også peke på at man i 1866 hadde fått bestemmelsen i skogloven av 1863 §15 som forbød for bestandig å skille skoggrunnen fra den eiendom den tilhørte. Spesielt forsåvidt angår Breimega legger retten også vekt på bestemmelsen i utskiftningen om kvernrettighetene hvor det uttrykkelig tales om grunneieren. Selv om man er enig med saksøkte i at man skal være forsiktig med å presse begreper inn i ordlyden, kan man ikke komme bort fra at både det nevnte uttrykk og andre uttrykk i utskiftningsforretningen trekker i retning av at det ble etablert et eiendomsforhold.

Etter dette finner retten å måtte gi saksøkeren medhold i at han i forhold til saksøkte er eier av de teiger som berører Løypåna og Breimega og derav følger - hva også saksøkte er enig i - at han er eier av selve elvene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Huitfeldt, Harald Diesen og Kr. Fr. Myrdahl): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og skal bemerke:

Under utskiftningen av utmarken var det følgende bruk og eiere på Finset, matrikkelnr. 64:

Løpenr. Skyld

Daler Ort Skill.

148 2 15 - Torsten Bjørnsen

148 1 10 - Marit Torstensdatter

148 og 149 1 11 - Ole Guttormsen

149 1 0 0 - Nils Nilsen

2 0 12

Av den skyld som er anført for Ole Guttormsens bruk skrev 6 skilling seg fra løpenr. 149. Ole Guttormsen var foruten eier, også husmann under Nils Nilsen. Løpenr. 148 var ved skylddeling av 11. august 1840

Side:829

blitt delt i to like deler, hver del med en skyld på 2 ort og 15 skilling, tilsammen 1 daler og 6 skilling.

Olav Finnset er nå eier av Nils Nilsens bruk, Kristian Finset av de øvrige.

Utskiftningen ble etterfulgt av overutskiftning, påbegynt den 29. juni 1867 og avsluttet den 4. juli samme år. Begge utskiftninger er tinglyst 9. juli 1880.

Om tilstanden før utskiftningen anføres i forretningen at «man kom til den Overbevisning, at der paa Gaarden Findset foruden Teigsammenblanding ogsaa var fulkomment Fællesskab.»

Ifølge utskiftningen skulle det etter «Forlangende af Ole Guttormsen Findsetgjærdet» foretas «en offentlig Udskiftning af denne Gaards Slaattemark i Forøien, samt Udmark og Skov tilhørende Gaarden Findset.»

Av overutskiftningen fremgår hvorledes denne så på hva som var foretatt ved underutskiftningen:

«Aar 1867 den 29. Juni var Udskiftningsformand F.C.M. Lied og følgende....... forsamlede... for tilfølge Forlangende «... at foretage en Overudskiftning og Overskjønsforretning ianledning den af nærværende Udskiftningsformand og Lagrettesmændene... under 2. Oktober sidstleden afsluttede Udskiftningsforretning omfattende Slaattemark i Forøien, Skov og Havning i Gaarden Findsets Udmark samt Slette.» (Slette er en utslått i to utmarksteiger som ligger på nordsiden av Aura elv nærmest Aurstupene.)

Det her siterte viser at overutskiftningen, hvis formann også hadde bestyrt underutskiftningen, var av den mening at «Havningen» var blitt delt. Det er uttrykkelig forutsatt i underutskiftningen at beitet er delt. Det heter: «Den Slaat og Havn som er i den Ole Guttormsen tildelte Hesurdteig, blev udlagt paa Niels Nielsens Lod, dog saaledes at forsaavidt Lodeierne agter efter Udskiftningen saavel som før, at havne fælles, de øvrige Lodeiere med Undtagelse af Ole Guttormsens Lod, hvilken aldeles har sitt fraskilt, har Ret til ogsaa at havne paa nævnte Teig.» - - -

Her er det truffet en særskilt bestemmelse for det tilfelle at loddeierne til tross for delingen bestemmer seg til å havne felles som før. Og det fremgår at den «Slaat og Havn som er i den Ole Guttormsen tildelte Hesurdteig, blev udlagt paa Niels Nielsens Lod.» Det er ikke noe som tyder på at havningen i de øvrige teiger ikke skulle tilhøre den loddeier på hvis lodd teigen ble utlagt.

Det var under ankeforhandlingen uenighet mellom partene om hvilken ordning det etter bestemmelsen ble for Ole Guttormsens beiterett hvis det ble til at loddeierne ville havne felles som før. Etter at det nå er bragt på det rene at det skal stå «Hesurdteig» og ikke «Hovedteig» synes ordningen klar.

Den 1. oktober 1866 ble det ifølge utskiftningen enighet om «at nævnte Ole Guttormsen skal erholde al Skov og Skovland i den Marit Torstensdatter tilforn eiede Hesurdteig», og den 2. oktober nevnes «den Skovbund i Hesurdteigen, der efter Forening, ble tildelt Ole Guttormsen».

Den her nevnte teig var den eneste teig som Ole Guttormsen ble tildelt på nordsiden (Finsetsiden) av elven. Det øvrige som ble tildelt ham

Side:830

lå i en sammenhengende strekning på den annen side av elven øst for Breimegateigen. Etter dette blir det god mening i setningen: Ole Guttormsen fikk ikke «Slaat og Havn» i sin Hesurdteig. Dette fikk Niels Nielsen. Og hvis loddeierne bestemte seg til å havne felles som før, skulle «Ole Guttormsens Lod» ikke være med i den felles havning, fordi hans lodd «aldeles har sit fraskilt», nemlig på sydsiden av elven, idet han ingen havne- eller slåtterett hadde i sin Hesurdteig.

Den 22. september 1866 bega utskiftningsretten seg «i Marken for at tage endel Gaarden Findset tilhørende Mark i Øiesyn. Under denne Befaring blev Samtlige tilstedeværende enige om at dele Øiene saaledes, at Niels Nielsen erholder Meløien og en liden Holme kaldet Stenhakken og Torsten Bjørnsens Lod, Storøien, Midt-holmen og Næbbenholmen. Grændserne for disse Dele af Gaarden Findsets Mark, der skal end tydeligere angive enhver Lodeiers Andel, skal blive beskrevne ved den øvrige Grændse- eller Delingsbeskrivelse. Foruden disse Strækninger blev ogsaa de tilstedeværende enige om, at Niels Nielsens Lod skal erholde den østre Del af Slettet til den ældre Delelinje, der angiver enhver Lodeiers Andel af Slaatten og Torsten Bjørnsen, Resten af Slettet til Hesurdgrinden». I møte den 1. oktober 1866 er blandt annet protokollert:

«Foruden det under 22. sidstl. af Lodeierne indgagne Forlig om Eiendomsforholdet og Lægningen af Teigene i Findsetøien og Slættet, have Lodeierne... indgaaet Forlig om...»

I det avsluttende møte den 2. oktober 1866 finnes protokollert:

«... Forsaavidt Torsten Bjørnsen - - - enten ved Hævd eller paa anden Mande skal være eiendomsberettiget til den lille Løkke i Nygjærdsteigen, skal han efter Udskiftningen saavelsom før bruge og benytte den i den Udstrækning som hidtil, imodsat Fald tillægges den Niels Nielsens Lo...

3. Angaaende Husmandsjorden: For hvad Ole Guttormsen som Husmand under Niels Nielsens Lod, har leveret eller overtaget som Eiendomsjord af den ham ifølge Fæsteseddel afødt xx.xx.1858 tilfæstede Jord, blev til Brug for nævnte Ole i han Byxeltid, udlagt af Niels Nielsens Lod paa Søndre Side Elven en... De Lodeierne tilhørende Kværnleier i Breimegelven, forbeholdes Ret til at benytte som forhen, ligesom og, om Nogen fandt for godt, at anlægge et Nyt, han skal da have Ret til samme uden Erstatning til Grundeieren. Da ingen af de tilstedeværende kunde paavise mere, der var Gjenstand for Udskiftningen... bestemmes...»

Lagmannsretten er på grunnlag av det anførte kommet til at utskiftningen var fullstendig. Det ble foretatt utskiftning og truffet bestemmelse om all bruk som utmarken den gang ga anledning til, herunder havning. Man finner videre at utskiftningen klart har forutsatt at eiendomsretten til grunnen i de forskjellige teiger skulle følge de enkelte bruk som teigene ble tillagt, jfr. ordene «Eiendomsforholdet», «eiendomsberettiget», «Eiendomsjord» og «uden Erstatning til Grundeieren«. Dette må ansees som en naturlig følge av at all bruk ble delt. Også andre ord og uttrykk i utskiftningen støtter denne oppfatning.

Den felles havning ble fortsatt etter utskiftningen, slik man under denne hadde regnet med muligheten av. På nordsiden av elven, den side som husbygningene ligger på, praktiseres felles havning den dag idag.

Side:831

I eldre tid var det en bro over elven omtrent ved Hesurden. Da kunne man komme til teigene i Løyplia («Løblien»), hvorigjennom elven Løypåna går, ved å drive kreaturene på nordsiden av elven frem til broen. Det må regnes med at brukene havnet felles i Løyplia så lenge broen sto. Den ble tatt av flom mellom 1880 og 1890. Fra den seneste tid, etter at Aura ble regulert i 1952, har Olav Finnset beitet med melkekyr en kortere tid i Løyplia i 1953-54. Kreaturene ble da drevet over elven ved Hesurden. Hans bruk har også havnet med ungdyr i Løyplia, visst nok 3 stykker, noe før reguleringen. Dyrene ble da drevet over fjellet og ført på baksiden av dette og ned i Løyplia. Kristian Finset har beitet med sauer i de senere år i denne li. Noe gjerde eller annet stengsel mellom de to teiger i Løyplia som tilhører hvert bruk finnes ikke. Dyrene har derfor beitet over hele strekningen.

Breimegateigen, som tilligger Kristian Finsets bruk, er delvis blitt oppdyrket. Det gjelder et stykke på ca. 5 mål flat mark nærmest Aura elv. Dyrkingen ble påbegynt av bestefaren, Kristian Finset, omkring 1912. Den ble fortsatt ut over årene like til for 3-4 år siden. Fra omkring 1910 og til bortimot 1930 har det vært plantet skog av Kristian Finset den eldre i denne teigen på den del som ligger nærmest Elverhøy, Ole Guttormsens tidligere plass, Finsetgjerdet. Før oppdyrkningen begynte, har bnr. 1 hatt hest på havning i teigen og også kalver.

Den felles beiting som har funnet sted etter utskiftningen ble avsluttet, kan ikke antas å ha endret det forhold at teigene ble tildelt de enkelte bruk til eiendom. Den må ansees som et utslag av at eierne ble enige om å bruke havningen i fellesskap som før også etter utskiftningen.

De disposisjoner som de enkelte bruk har foretatt innen sine teiger etter utskiftningen, tyder avgjort på at de har ansett seg som eneeiere av sine teiger.

De har alle dyrket opp «Øiene» i Aura elv og avlet korn og annet der.

I 1906 har Kristian Finset (den eldre) av bnr. 3 av skyld mark 2,28 solgt til ingeniør Johan Haare for kr. 2 450 en parsell som ifølge skylddeling av 12. juni 1906 «omfatter al den strand i Auraelven indtil høieste flomvandstand og hvilken tilhører ovennævnte eiendom og tager den sit utgangspunkt fra et x i en jordsten ved gaardens indmark ved elven, og strækker den sig herfra opover langs Auraelven paa begge sider av samme, forsaavidt den tilhører ovennævnte eiendom, forbi Aurstupene langs elven indtil der hvor fjeldhavnen støder til samme. Al den vandret i Auraelven der tilhører nævnte eiendom skal ligeledes tilhøre og medfølge parcellen, ligeledes ret til paa den gjenværende eiendom at anlægge nødvendige veie, sprænge tunneller samt anlægge nødvendige damme og rørledninger til udnyttelse af den kjøbte vandret».

Samme dag solgte Nils Nilsen som eier av Finsetgjærdet (Elverhøi) bnr. 2 av skyld mark 0.44 en parsell av sin eiendom for kr. 1 200 til den samme. Parsellen «omfatter al den til min ovennævnte eiendom hørende vandret til Auraelven paa begge sider af samme samt stranden op til høieste flomvandstand...»

Ved skjøte av samme dato solgte Ole Thellefsen som eier av bnr. 1 av skyld mark 1.56 til den samme også for kr. 1 200 en parsell av eiendommen «der omfatter al den til min eiendom hørende vandret til Auraelven og på begge sider av samme samt stranden op til høieste flomvandstand...»

Side:832

Den enkelte parsell omfatter stranden innen de teiger som er tillagt hvert av de selgende bruk ved utskiftningen.

Selgerne beholdt kjøpesummene for seg. Det er opplyst at på nabogården Sæter, hvor det omtrent samtidig foregikk tilsvarende salg, ble kjøpesummen delt mellom gårdene etter deres skyld.

Foruten den oppdyrkning og skogplantning som Kristian Finset den eldre foretok i Breimegateigen, har dennes gård hatt sagbruk, elektrisitetsverk og kalvehage i teigen. Rester av disse bygninger blir påvist under åstedsbefaringen. Etter at oppdyrkningen og skogplantningen på denne teig begynte, har denne gård alene brukt teigen til beite. Olav Finnsets bruk har sin kvern i denne teig, jfr. det som er bestemt i utskiftningen om kverner.

Kristian Finsets far Nikolai, og hans bestefar Kristian, har plantet skog også i gårdens teiger på nordsiden av Aura med unntagelse av teigen nærmest Aurstupene. I 1944 ble det plantet ut ca. 4000 planter.

Det vites ikke om noen protest mot noen av disse disposisjoner uten en enkelt. Olav Finnset har opplyst at hans far Ole Thellefsen protesterte mot oppdyrkningen av Breimegateigen. Han overveiet å gå til sakfører, men det ble ikke til noe. Det er videre opplyst at Kristian Finset skal ha vært en oppfarende mann, som flere ganger hadde gått til håndgripeligheter overfor Ole Thellefsen, således også da han protesterte mot oppdyrkningen. Det skal være Kristian Finsets opptreden som skal ha skremt Ole fra å gå til rettslige skritt. Hvorledes det enn måtte ha forholdt seg med Kristian Finset den eldres opptreden, finner lagmannsretten at forholdet er uten betydning for avgjørelsen av saken.

Ved skjønn av Nord-Gudbrandsdal herredsrett, avhjemlet den 1. august 1953, ble under takst nr. 7 Kristian Finset som eier av gnr. 22 bnr. 2 og 3 tilkjent erstatning med kr. 630 for en kraftledning over eiendommene tilhørende Aura Kraftverk med 4 dobbelte og 14 enkelte master. Ledningslengden var 1 200 m. Mastene står dels i innmark dels i utmark. Det er opplyst at Olav Finnset har fått erstatning for master i sine teiger etter minnelig overenskomst.

I Kristian Finsets teig nærmest Bjørnhammeren har begge bruk i utmarken tatt sand og jord til fyll. Det er enighet mellom partene om at det ikke har vært tatt ut store mengder. Det vites ikke om noen protest fra eierne av bnr. 2 og 3 mot dette overfor eierne av bnr. 1. Lagmannsretten ser dette forhold som en villighet fra teigeiernes side mot eierne av det annet bruk.

Lagdommer Diesen finner for ordens skyld å burde reservere seg mot den oppfatning at man ved utskiftningen i 1860-årene tok direkte sikte på å dele skiftefeltet som eiendomsobjekt i rent abstrakt betydning. Det er tilstrekkelig å fastslå at man delte alle de beføyelser over området som den gang hadde praktisk verdi, således også beitet. Det var intet tilbake som kunne gi den abstrakte eiendomsrett et aktuelt økonomisk innhold. Når Olav Finnset hevder å være medeier, er det fordi han knytter eiendomsretten til beitet, som han hevder ble liggende udelt. Når retten da tar avstand fra denne oppfatning, faller grunnlaget for hans sameiepåstand bort. Å knytte eiendomsretten til andre - for ett hundre år siden hypotetiske utnyttelsesmåter - ville være kunstig, og er heller ikke gjort gjeldende. - - -