Rt-1966-833
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-06-16 |
| Publisert: | Rt-1966-833 |
| Stikkord: | Vegtrafikkloven, Motorvognloven, Trafikkregler, Pliktmessig avhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 97 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Harald Scholdager). |
| Forfatter: | Leivestad, Bendiksby, Eckhoff, Thrap, Mindretall: Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926), Veitrafikkloven (1965) §21, §3, Veitrafikkloven (1965), Straffeloven (1902) §239, §44, §29 |
Dommer Leivestad: Toten herredsrett avsa 9. mars 1966 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1947, X, dømmes for forseelse mot motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt. til fengsel i 30 - tretti - dager. For øvrig frifinnes tiltalte.»
Saksforholdet går fram av herredsrettens dom.
Domfelte med tilslutning av sine verger har prinsipalt anket over rettsanvendelsen, idet han hevder at retten har uttalt tvil om han var bevisstløs i gjerningsøyeblikket, og at han da burde vært frifunnet.
Under forhandlingene for Høyesterett har forsvareren frafalt dette ankepunkt fordi domsgrunnene klart har gitt uttrykk for at retten har funnet at domfelte ikke var bevisstløs. Denne vurdering finner jeg riktig.
Subsidiært har domfelte anket over straffutmålingen, idet han mener at det burde vært gitt betinget dom, i samsvar med påstanden fra aktor under herredsrettssaken.
Jeg finner at anken bør forkastes.
Det er en graverende mangel på aktsomhet domfelte har vist, og med den tragiske følge at et menneske er drept som ikke selv har vist noen uforsiktighet. Ved fullt dagslys og på godt vinterføre har han kjørt på en kvinne som gikk med barnevogn og et barn ved hånden på høyre side av en bred, rett og helt oversiktlig vei. Det var overhodet ingen vansker ved en farefri passering. Til tross for at domfelte forklarer at han på god avstand så kvinnen, synes han ikke å ha reagert, men kjørt rett fram, slik at bilens høyre side traff kvinnen, og fortsatt til han hadde passert en bil som var stanset ca. 90 meter fra ulykkesstedet og tutet.
På den annen side foreligger ingen opplysninger om at domfelte har kjørt med uvanlig fart. Domfelte har selv hevdet at han måtte frifinnes fordi han var bevisstløs som følge av søvn. Herredsretten har til dette anført at det kan reises tvil om tiltalte ikke må dømmes selv om han sov i det øyeblikk han skulle ha svingt for å unngå kollisjonen. Jeg finner i anledning av domfeltes anførsel under hovedforhandlingen og i ankeerklæringen
Side:834
grunn til å bemerke at normalt vil det forhold at en bilfører sovner ved rattet i seg selv innebære straffbar overtredelse av motorvognlovens §17 første og femte ledd, jfr. nå veitrafikklovens §21 og §3.
Herredsretten har på grunn av bevisene funnet at domfelte ikke var bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Men det synes klart at svikten i domfeltes aktsomhet henger sammen med at han hadde lagt seg sent og stått tidlig opp og bare hatt 4 timers søvn før sin ganske lange biltur, et forhold som i seg selv er uforsvarlig.
Selv om domfelte er meget ung, og får godt skussmål, kan jeg ikke finne at det gir grunnlag for å unnlate å reagere med ubetinget fengselsstraff.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Stabel: Jeg er under en viss tvil blitt stående ved at fengselsstraffen i dette tilfelle bør gjøres betinget.
Domfelte er meget ung - han var bare 18 år og 8 måneder gammel da ulykken fant sted - og det har tidligere ikke vært annet enn godt å si om ham. Det er intet opplyst om at han kjørte for fort ved den anledning da ulykken fant sted eller om at hans kjøring av andre grunner hadde karakter av råkjøring. Ulykkens eneste årsak synes å være en fatal reaksjonssvikt eller svikt i hans oppmerksomhet i øyeblikkene før påkjørselen. Hvordan dette kunne skje er ikke fullt oppklart, men det har formodentlig sammenheng med tretthet og mangel på søvn. Det er klart at forholdet må bebreides domfelte som uaktsomhet. Uaktsomheten er imidlertid etter min mening ikke av slik art at det ut fra almenpreventive eller spesialpreventive grunner skulle være nødvendig å reagere med ubetinget fengselsstraff, domfeltes unge alder og utmerkede vandel tatt i betraktning.
Da jeg vet jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Leivestad.
Dommerne Eckhoff og Thrap: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Johs. Thallaug med domsmenn):
A er født xx.xx.1947. Han er bosatt i X hjemme hos sine foreldre. Han er ugift og har ellers ingen forsørgelsesbyrde. Han arbeider hos sin bror i et sveise- og mekanisk verksted. Han tjener ca. kr. 200.- brutto pr uke. Han er uformuende. Han er ikke tidligere straffet eller bøtelagt. - - -
Bakgrunnen for saken er følgende:
Tiltalte som fylte 18 år i mai 1965, tok sitt sertifikat 9. juni s. å. I
Side:835
tiden fremover til november - da han begynte å kjøre sin fars Austin lastebil - kjørte han personbil. Nå like før jul var tiltalte og hans far opptatt med å kjøre juletrær inn til Oslo. Det var bare tiltalte som kjørte - hans far har ikke sertifikat - og han følte seg fortrolig med lastebilen.
Ulykken som er nevnt i tiltalebeslutningen, fant sted på mandag 20. desember. Tiltalte og hans far hadde vært inn til Oslo med juletrær også i uken før. Tiltalte og hans far hadde vært oppe ved 5-tiden lørdag morgen og vært innover til Oslo med lass. Tiltalte kom i seng lørdag kveld ved 1/2 24-tiden og sov til ca. kl. 10 neste morgen. På sin siste tur innover til Oslo hadde de merket at det var noe feil med lyset på bilen. Da tiltalte hadde avtalt med sin selger i Oslo å være inne med et nytt lass på mandag, begynte tiltalte å reparere lyset utover søndag ettermiddag. Dette holdt han på med til nærmere kl. 23.00. Etter dette lesset han på et lass juletrær - dette tok nærmere 1 1/2 time slik at han først kom i seng kl. 1 natt til mandag. Han og hans far stod opp ved 5-tiden neste morgen og dro innover til Oslo hvor de var ved 1/2 10-tiden. Ved 11-tiden reiste de fra Oslo igjen om Hadeland. De stoppet ved Harestuen og tok en kopp kaffe og smørbrød. De hadde da oppdaget feil ved dynamoen igjen og ringte derfor og bestilte time på verksted i X samme dag.
Turen oppover gikk bra til de kom til Sveen ved Eina som nevnt i tiltalebeslutningen. Her er det en rett, fin vegstrekning på nærmere 1150 m. Denne dagen var det pent kaldt vær, men litt snø var falt om dagen. Vegen var nylig veghøvlet, og litt isete.
Da tiltalte kom inn på denne rette vegstrekningen har han B ca. 900 m foran seg på sin høyre side. Hun går og triller en barnevogn samtidig som hun har en liten 3 års gammel gutt innenfor seg mot snøkanten. B blir da kjørt ned som beskrevet i tiltalebeslutningen.
Tiltalte fortsetter ca. 120 m før han stopper bilen. Han var da blitt varslet av en møtende lastebil ved at denne tutet med hornet da ulykken var skjedd.
Lege kom til umiddelbart, men B var da død.
Tiltalte har forklart at han denne natt til mandag hadde vært litt vak da han visste at han skulle så tidlig opp. Turen innover gikk fint og han følte seg i bra form. Han følte seg også i god form på oppoverturen selv om han følte seg «litt sigen». Etter kaffen på Harestua kjente han seg litt oppkvikket. Det var litt passiar i bilen oppover, men faren har forklart at han satt og småduppet imellom.
Tiltalte har forklart at han så fru B og barnet innenfor henne, et godt stykke i forveien. Da han kom nærmere oppdaget han en lastebil som kom i møte og han regnet først med at han ville passere fotgjengeren før ham, men så forstod han at den ville passere først og hevder at han la godt ut til venstre og over den gule midtstripen. Men så synes han at fru B er kommet ut i veibanen hans og det er forsent å svinge unna og han kjører på henne. Grunnen til at han ikke stopper straks er at han føler seg som lammet og han får nærmest et sjokk.
Av vitneforklaringer og tiltaltes egen forklaring kjørte han med en fart på ca. 60 k/t. - - -
Retten finner enstemmig at tiltalte blir å dømme for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt. Retten finner det bevist at tiltaltes kjøring har foregått som beskrevet i tiltalebeslutningen.
Side:836
Vanskeligheten for retten består i å vurdere om de andre betingelser for straffbarbet er tilstede.
Tiltaltes forsvarer har hevdet at tiltalte var bevisstløs under kjøringen og derfor straffri, jfr. strl. §44.
Det kan reises tvil om tiltalte ikke også må dømmes selv om han sov i det øyeblikk han skulle ha svinget unna for å unngå kollisjonen. Ved at en person hensetter seg i en slik søvnig tilstand, kan det betraktes som uaktsomt å fortsette kjøringen idet en overtredelse av motorvognlovens §17 første ledd 2. pkt. må synes overveiende sannsynlig. En viser her til Andenæs: Alm. strafferett 253.
Men retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet den enstemmig finner at tiltalte ikke var bevisstløs under sin kjøring i det øyeblikk han burde ha svinget over til venstre for å ha unngått påkjørselen.
Retten har vært i tvil - men på bakgrunn særlig i tiltaltes egen forklaring, finner en ikke å kunne legge til grunn at tiltalte var bevisstløs.
De iakttagelser som tiltalte har foretatt på denne lange vegstrekningen og som han husket i retten, kan av retten vanskelig forenes med bevisstløshet. Slik hele den ytre situasjon fortonet seg for tiltalte - med en fotgjenger med et barn i hans kjøreretning og en møtende lastebil - kan en vanskelig forstå at søvnen skulle innhente ham. Hele situasjonen oppfordret til anspennelse og aktpågivenhet. Rettens vurdering styrkes også av hva tiltalte selv har forklart om sin form under kjøreturen.
Retten finner at tiltalte kan bebreides sin kjøring. En kan vanskelig forstå ulykken på annen måte enn at den skyldes uaktsomhet fra tiltaltes side. Slik trafikksituasjonen fortonet seg for tiltalte - fint vinterføre, strak vei i ca. 1100 m. klart vær - kan det vanskelig forstås at disse forhold kompliserte og vanskeliggjorde kjøringen. Om tiltaltes uaktsomhet beror på en total feilvurdering, mangel på oppmerksomhet eller aktpågivenhet, er det umulig for retten å ha noen formening om. - - -
Retten er enstemmig kommet til at det her må reageres med en strengere straff enn foreslått av påtalemyndigheten.
Retten finner at den kjøring som her er vist må betraktes som grovt uaktsom. Det måtte ligge helt i dagen for tiltalte at mangel på oppmerksomhet/aktpågivenhet her ville få svært alvorlige følger. Risikoen for at en dødsulykke her ville inntreffe ved utvist uaktsomhet, var helt nærliggende. Retten vil dog bemerke at det ikke er reist tiltale for uaktsomt drap - strl. §239. - - -